Første august ble tre havgående droner, eller glidere som det heter på fagspråket, satt ut i Sandnessjøen. 7. september ble de hentet opp utenfor Bodø.
De tre ubemannede fartøyene er en dykkende Seaglider, og to fartøy som går i havoverflaten. De to i overflata kan minne om surfebrett i form og størrelse.
De drives av bølger, vind eller solenergi. Dronene programmeres og styres fra land.
Gir presise opplysninger
– Fartøyene er utstyrt med sensorer for innsamling av kjemiske, fysiske og biologiske data fra havet og lave luftlag, sier direktør Salve Dahle i Akvaplan-niva.
– Gliderne, eller dronene, gjør det mulig med kontinuerlig måling av vær, bølger og havstrømmer, temperatur, saltholdighet, samt flere andre observasjoner som:
Vannets innhold av O2, CO2 og PH-verdier.
Havforsuring.
Algeprodukjson.
Dyreplankton.
Fiskeyngel og marine pattedyr.
– De innsamlede dataene ligger på harddisker enn så lenge, så det som er blitt målt får vi komme tilbake til, sier Dahle.
– Det spesielle med data fra dronene er at de er veldig presise og kan innhentes på små flater. Det gir oss presise opplysninger om økosystemet i havet som vil ha stor nytte for vår forskning, sier dekan Ketil Eiane ved Fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord universitet.
Han forteller at denne kunnskapen er viktig for å få til en bærekraftig utnyttelse av havets mange ressurser.
– Data fra droner kan gi oss større forståelse for hva vi kan gjøre uten at det forstyrrer den finstemte balansen mellom artene i havet eller bidrar til negativ miljøpåvirkning, sier Eiane.
Forsker Henning Reiss ved Nord universitet sier data fra disse fartøyene kan være viktige for å forstå vandringen til bunndyr som lever på ulike havnivåer. For eksempel kan den ene av gliderne samle data helt ned til 1000 meters dyp, sier Reiss.
Prosjektet ble presentert på et seminar i Bodø fredag, med representanter for mange av aktørene til stede.
– Bakgrunnen for prosjektet er at Norge er et kystland, og næringsutvikling på kysten er veldig viktig for verdiskapingen framover, sa Ketil Eiane på seminaret i Bodø.
– Ikke minst når det gjelder matproduksjon for en voksende befolkning i verden. Mye av maten og energien framover vil måtte komme fra kystsonen.
Kunnskapen som innhentes trengs innen akvakulturnæringen, offshore, olje og gass og all maritim virksomhet og innen turisme, ifølge beskrivelsen av prosjektet.
Med ubemannede fartøy oppnår forskere rimeligere og mindre ressurskrevende datainnsamling, sammenlignet med bruk av tradisjonelle forskningsfartøy.
Videre er kunnskapen om biologiske og oseanografiske prosesser i norske havområder mangelfull. Dette er bakgrunnen for at forskere nå har satt i gang utprøving av ubemannede fartøy, utstyrt med ulike sensorer, kom det fram på seminaret.
Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren øker. Men selv om fordelingen av omsorgsoppgaver mellom kjønnene er blitt mer likestilt på hjemmebane, er det lite som tyder på at flere menn vil jobbe innenfor helse og omsorg. Og selv om flere av sykepleiernes oppgaver er endret som følge av ny teknologi er kjerneoppgaven den samme: pleie av det syke mennesket.
Aud Obstfelder er sykepleier og professor ved Senter for omsorgsforskning på Institutt for helsevitenskap, NTNU Gjøvik. Hun har forsket på kjønn og teknologi siden hun tok hovedfag i sosiologi i 1996.
– For meg har sykepleie aldri vært kjønna. Begge foreldrene mine var operasjonssykepleiere, så jeg oppfattet ikke sykepleie som et typisk kvinneyrke, sier hun.
– Det var veilederen min som spurte om jeg kunne tenke meg å skrive om teknologi. Og siden jeg hadde jobbet som sykepleier på overvåkningsavdeling, hvor du daglig bruker avansert teknologi, falt det meg naturlig.
Sykepleie som ikke-teknologi
Obstfelder har blant annet sett på sykepleieres forhold til teknologi. Hun fant ut at kjernen i sykepleiefaget oppfattes som det motsatte av teknologi.
– Da jeg jobbet som sykepleier, hadde jeg den samme oppfatningen. Jeg tenkte på arbeidet som innebar avansert teknologi som noe annet enn sykepleie, forteller hun.
– Det er merkelig, ettersom sykepleiere jobber med teknologi hele tiden. Å måle blodtrykk, sjekke temperatur og puls, ta blodprøver, utføre stell i sykehusseng, skrive journal, alt dette er knyttet til teknologi.
– Hvorfor tenker man da på sykepleie som ikke-teknologisk?
– Jeg mener det henger sammen med sykepleiernes profesjonskamp på 1950- og 60-tallet. Den gangen sloss sykepleierne for å bli sett som en egen yrkesgruppe, løsrevet fra rollen som legenes assistenter, sier Obstfelder.
Grensene mellom profesjonene i helsevesenet endres stadig som følge av ny teknologi. Men Obstfelder tror ikke dette vil påvirke kjønnsbalansen i tiden fremover. (Foto: Bjørn Kvaal)
– De valgte å fokusere på det ikke-teknologiske; på rollen som sjelesørger og nærheten til pasienten. Å pleie den syke kroppen var sykepleierens hovedanliggende, mens det å ta blodprøver og måle blodtrykk ble sett på som oppgaver de gjorde på vegne av legen. Teknologien var noe som sto i veien for forholdet mellom sykepleieren og pasienten.
Dette bidro ifølge Obstfelder, til at sykepleiefaget ble mer feminisert. Tradisjonelle kvinnelige verdier som nærhet, stell og intuisjon ble enda sterkere knyttet til sykepleierens kjerneoppgaver.
Status å være sykepleier i Italia
Hun påpeker at feminiseringen av sykepleieyrket kan være kulturelt betinget. Og viser til en norsk studie av italienske mannlige sykepleiere, hvor forskerne fant at man ser annerledes på sykepleieyrket i katolske land.
– Studien viste at i Italia er det langt flere mannlige sykepleiere enn i Norge. Der er sykepleie et yrke som forbindes med status og maskulinitet. Sannsynligvis fordi det assosieres til diakoni og sjelesorg, som i Italia er knyttet til presteskap og maskulinitet, tror Obstfelder.
Ifølge Kari Solbrække, en av forskerne bak denne studien, skyldes forskjellene også at Italia har stor arbeidsledighet, en svakere velferdsstat og en annen familiestruktur, der alle har mer ansvar for hverandre, uavhengig av kjønn.
Solbrække viser blant annet til at ansvar for eldre og syke ikke bare er en plikt i Italia, men en dyd, og generelt har høyere status enn i Norge.
Teknologien endrer yrket
Grensene mellom profesjonene i helsevesenet endres stadig som følge av ny teknologi. Men Obstfelder tror ikke dette vil påvirke kjønnsbalansen i tiden fremover.
– I dag hankes mange sykepleiere inn som IT-rådgivere, særlig intensivsykepleiere fordi de ofte er spesielt interesserte i teknologi, forteller hun.
– Intensivsykepleiere må hele tiden være oppdatert på høyteknologi og nye programmer. Mange sykepleiere blir superbrukere for andre sykehusansatte, men like mange kvinner som menn får denne rollen.
Obstfelder mener bruk av avansert datateknologi og såkalt omsorgsteknologi kan medføre at sykepleieyrket forandrer seg.
– Både de nye mulighetene teknologien gir, ressursmangelen i helsevesenet og presset fra politikerne om å delegere omsorgsoppgaver til kommuner, pårørende og pasienten selv, bidrar til dette, sier hun.
Obstfelder tror det at pasientens kropp og intimitet er så sentralt i sykepleien, kan virke skremmende på mange menn.
– Men sykepleiens oppgaver vil nok endre seg noe. I fremtiden vil sykepleiere antakelig få en mer rådgivende funksjon. Kanskje vil de i større grad sitte på overvåkingssentraler og ha kontakt med pårørende og pasienter som bor hjemme. Og gi veiledning over telefon når de skal måle blodtrykk og sette sprøyter. Pleie i betydningen vask og stell blir mer og mer noe pårørende gjør.
Obstfelder tror ikke slike endringer av sykepleierens oppgaver nødvendigvis vil lokke flere menn til å velge yrket.
– Selv om teknologien endrer hva sykepleiere gjør, så endrer det ikke kjernen i sykepleie som er å pleie en syk person. Også andre ting, som lønn og status vil bestemme hvem som velger yrket, og påvirke kjønnsbalansen.
Teknologi kan også være omsorgsfull
Knut Holtan Sørensen er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han er enig i at omsorg gjerne defineres som noe annet eller motsatt av teknologi. Samtidig mener han denne forståelsen av teknologi er lite fruktbar.
– Jeg tror det er vanlig å tenke på omsorg som forankret i følelser, og dermed noe som utøves mellom mennesker. Det innebærer at teknologi blir oppfattet som et fremmedelement i utøvelsen av omsorg, sier han.
Professor ved NTNU, Knut Holtan Sørensen mener vi må endre vår innstilling til hva som er typiske manns- og kvinneyrker. (Foto: Belinda Waymouth, UCLA)
– I virkeligheten innebærer de fleste former for omsorg samtidig bruk av teknologi, for eksempel servering av mat, behandling av sår eller telefonsamtaler. Vi vet dessuten at teknologier kan oppfattes som omsorgsfulle, for eksempel dukker eller robotleker.
– Tror du de teknologiske endringene vil påvirke kjønnsbalansen i arbeidslivet i fremtiden?
– Teknologiske endringer vil ikke i seg selv endre noe som helst, men teknologi kan definitivt brukes til, og er blitt brukt til, å endre noe på kjønnsbalansen i yrker, sier Sørensen.
Det gjelder for eksempel innenfor bygg- og anleggsarbeid hvor maskiner har overtatt mange av de fysisk tunge arbeidsoppgavene.
– Det er imidlertid andre faktorer som er mye viktigere i denne sammenhengen, blant annet forestillinger om hva som er «passende» oppgaver for menn og kvinner, eller hva det innebærer å utøve omsorg.
Mye teknologi i kvinneyrker
– Sykepleie er et eksempel på et yrke som har fått nye og endrede arbeidsoppgaver på grunn av omsorgsteknologi. Tror du det på sikt vil lokke flere menn til å velge sykepleie eller andre omsorgsyrker?
– Jeg mener utgangspunktet for spørsmålet er feil. Det er ikke slik at kvinneyrker generelt sett har mindre innslag av teknologi enn mannsyrker, sier Sørensen.
Han mener dessuten at omsorgsteknologi er et høyst uklart begrep.
– Det dreier seg mer om å sette omsorgstrengende i stand til å klare flere hverdagslige oppgaver på egenhånd enn at sykepleiere og andre omsorgsarbeidere får nye utfordringer, sier han.
– Sykepleiere har lenge brukt mye teknologi i arbeidet sitt uten at det av den grunn er blitt flere menn som har valgt dette yrket. En endret kjønnsbalanse i omsorgsyrker forutsetter at utøvelsen av omsorg ikke primært oppfattes som en oppgave for kvinner og som noe menn ikke passer til.
Det finnes to slags miljøvernere. Karikert mener noen at mennesket er kvisen på Gaias rumpe, at teknologer tramper med beksøm på livets økologiske parkett. De er teknologipessimister.
Andre drømmer om å fikse framtida, reparere Gaia med teknologiens svar på gaffatape. De er teknologioptimister.
Hvis teknologipessimistene fikk bestemme, var vi fortsatt naturfolk med grønske mellom tærne.
Hvis teknologioptimistene fikk bestemme, ble sol og skyer styrt av en app – og baksiden av månen var befolket av klimaflyktninger.
Teknologioptimister og teknologipessimister har noe til felles – de flyr. Forskjellen er at pessimistene har veldig dårlig samvittighet når de flyr til sine meditative retretter i Sør-Frankrike. Teknologioptimistene spør gjerne om å få komme fram i cockpit.
Både mindre og grønnere
– Det er politisk umulig å stoppe veksten i flytrafikken, sa Olav Mosvold Larsen fra Avinor til meg da jeg samlet inn stoff til artikkelserien om elektriske fly.
Har han rett? Hva gjør vi da? Går baklengs ut gjennom gaten og spenner oss fast i resignasjon – eller framlengs mot spakene for å styre mot science fiction-utopia?
Vi kan neppe tøyle vår utferdstrang, våre drømmer om fjerne land og nye opplevelser.
Men drømmene kan leves ut på bedre måter enn å sitte i fosterstilling på vei mot paraplydrinker og hudkreft.
Vi kan reise i kroppens eget rolige tempo – kjenne vind mot hud, ferdes gjennom åpne landskap uten å miste oss selv på veien.
Vi kan heller ikke stanse global oppvarming hvis vi fortsatt gir bånn klimagass på jetmotorene.
Men vi kan strupe eksosen på de turene vi faktisk trenger. Med el-fly kan vi omskape luftens rakkere til luftens klimakonger.
Med andre ord – vi kan både fly mindre og grønnere.
Er el-fly bare en eksotisk idé? For få år siden – kanskje. Ikke nå lenger. De store flyprodusentene ligger i startgropa. Utviklingen skyter fart som en Tesla i ludicrous mode.
Elon Musk transformerte el-bilen fra blikkboks til fetisj. El-motorer vil transformere fly fra brølende udyr til summende skjønnheter.
Flere nye teknologier kobles sammen i el-flyet. De blir en kritisk teknologisk masse som fusjonerer.
Kunstig intelligens i autopiloten møter materialteknologi i batterier, skrog og vinger – som møter mange små motorer og rotorer.
Kunstig intelligens erstatter flygere. Rotorer erstatter ror – og delvis vinger. El-flyet blir noe nytt og mer.
Fra hobbydroner til luftdrosjer
De første resultatene av denne teknologiske fusjonen summer allerede over hodene våre – i form av hobbydroner. De klarer kunststykker som for få år siden var fantasier.
Med lynraske korreksjoner klarer de å sveve fjellstøtt i vindvirvler. De kan følge oppsatte kurser eller bevegelige mål. De kan vende hjem hvis de kommer på avveie.
Hobbydronene skaleres opp til luftdrosjer uten sjåfør. Allerede i 2020 skal de første settes i drift på verdensutstillingen i Dubai hvis planene holder.
Hvis de ikke holder, er det av mindre betydning. Førerløse el-fly er mulige alt med dagens teknologi. Den økonomiske gevinsten på lang sikt er så stor at utviklingen driver seg selv.
Luftdrosjer som letter vertikalt blir neppe for massetransport. Svermer på tusenvis av slike fartøy over land og by er neppe noe vi ønsker oss, hvor sikre og lydløse de enn er.
Lilium Jet tar av og lander vertikalt med vingeklaffer vridd vertikalt slik at de 36 rotorene peker ned. Under flukt vris vingeklaffene opp og vingene gir løft. (Illustrasjon: Lilium)
Elektriske kortbanefly
Da må vi heller vente på neste generasjon el-fly. De blir større og kan trafikkere kortbanenettet i Norge med opptil 20 passasjerer. Avinor har alt begynt å forberede seg på disse flyene.
De første versjonene vil neppe være rene el-fly. Fossildrevne generatorer vil skaffe strøm når batteriene kommer til kort.
Men batteriteknologien drives fram av markedskreftene bak el-biler. På sikt vil batterier lagre mer energi, lages av grønnere materialer og bli resirkulert.
Langdistansefly vil trolig bruke fossile jetmotorer i mange år ennå. Den grønne løsningen er biodrivstoff.
Dette må lages av restvirke etter skoghogst eller på lengre sikt alger – råvarer som ikke konkurrerer med menneskeføde eller krever landområder og energikrevende dyrking.
Vi skaper, vi styrer
Alle lovende løsninger til tross – el-fly kan ikke redde verden. Teknologi kan ikke redde verden, eller for den saks skyld ødelegge den. Det kan bare vi.
Teknologi er ingen uunngåelig naturkraft. Det er vi som skaper teknologi. Det er vi som skaper problemene som teknologien medfører.
Og det er vi som må styre teknologien vi skaper, slik en flyger styrer et fly.
El-flyet Eviation Alice skal ifølge planene få et vingespenn på 13,5 meter og fly i 10 000 meters høyde. Skroget er laget av karbonkompositt-materiale. (Illustrasjon: www.eviation.co)
Føyelig sjef
Å styre et fly er ikke lett. Det kan bli harde landinger. Jeg slet hjulgummi da jeg tok luftlappen.
Hver flytur er et lærestykke – fortsatt. Det er så lett å bli passasjer i eget fly, glemme at du er sjef over spakene – at flyet må lystre.
Skjønt sjef – du kan ikke hale og dra i spakene akkurat som du vil. Du må føye deg etter aerodynamikkens lover, ellers ender luftferden med forferdelse.
Optimister og pessimister må finne sammen
Oversatt til teknologi – det finnes ingen enkle, endelige tekniske løsninger på miljøproblemene, slik teknologioptimistene håper.
Teknologien må føye seg etter livets lover, slik teknologipessimistene krever.
Optimister og pessimister må finne hverandre. Optimistene kan oppfordre til nye, freidige forsøk. Pessimistene advarer mot alt som kan gå galt.
Sammen kan de fly teknologien forholdsvis kontrollert og trygt inn mot en slags landing.
Men nye flyturer blir det – og helt utlærte blir vi aldri. Hvor kjedelig hadde ikke det vært?
Barn og tenåringer med funskjonsnedsettelser opplever store begrensninger i hverdagen. Flere kan ikke dra steder uten følge av foreldre eller andre som må passe på dem.
Nå kan noe så enkelt som en klokke med GPS- og ringefunksjon gi dem mulighet til å utforske verden alene for aller første gang.
22 barn og unge med funksjonsnedsettelser i til sammen 21 familier i Horten og Drammen har det siste året testet ut velferdsteknologi. Barna har alt fra ADHD og autismespekterforstyrrelser til Cerebral Parese, Downs syndrom og Aspbergers syndrom, opplyser forskerne.
Hver av dem har fått tildelt teknologiske verktøy som de kan ha nytte av, basert på hva slags utfordringer de møter i hverdagen. Noen trenger hjelp med språk og kommunikasjon, mens andre trenger hjelp til å ha kontroll på hva som skal skje når eller rett og slett huske eiendeler og avtaler.
I all hovedsak dreier mye seg om bruk av smarttelefoner og nettbrett med apper. Eksempler på slike er kalenderfunksjoner, varselsystem for gjøremål til navigasjonssystemer og sosiale kommunikasjonsverktøy.
Til sammen ble det prøvd ut ti ulike teknologier og programvarer.
Forskerne Marianne Trondsen og Undine Knarvik fra Nasjonalt senter for e-helseforskning har fulgt utprøvingsprosjektene for å dokumentere hva slags erfaring den enkelte familie har hatt med teknologien, og hvilke felles konklusjoner det er mulig å trekke. De har deretter gjort grundige intervjuer av 19 foreldre.
– Mye av det disse familiene har opplevd for aller første gang, gjennom denne teknologiutprøvingen, er ting alle vi andre tar for gitt. Flere barn som tidligere ikke hadde hatt mulighet til å gjøre noe på egen hånd er blitt mer selvstendige, andre har fått mer oversikt, kommuniserer mer aktivt, er tryggere og mer sosiale, forklarer Trondsen.
De ser at teknologien kan bidra til en mer normalisert hverdag, og at den også kan inspirere til utforskertrang, lek og underholdning.
Foreldrene forteller:
«Det har skjedd mer siden vi begynte med kommunikasjonsverktøyet enn det har skjedd i hele livet hennes, føler jeg nesten.»
«Han har vært på besøk hos en kompis alene. Jeg har sluppet han av i døren og så har han gått inn selv og ringt når han skal bli hentet. Det har vært stas!!»
«Han har begynt å sende meldinger til meg på telefonen. Det er ganske stort for oss. Det er som julaften!»
Problemstillingen i dette prosjektet handler om hvorvidt velferdsteknologi kan bidra til at barn og unge med funksjonsnedsettelser opplever at de deltar og mestrer mer i fritidsaktiviteter. Samtidig skal forskerne vurdere hvordan teknologien virker inn på den enkeltes rehabiliterings- eller habiliteringsprosess.
– Selvstendighet, sosial deltakelse og det å utvikle egne ferdigheter er viktig for alle mennesker, og kanskje spesielt for denne gruppen, sier Trondsen.
I alt ti ulike teknologier ble prøvd ut i prosjektet. De kan vi dele inn i fire forskjellige områder:
Språk og kommunikasjon
Tid, planlegging og struktur
Lokalisering
Samhandling
Det viser seg at velferdsteknologi passer bra for barn og unge med funksjonsnedsettelser. De er nemlig spesielt motiverte og har gode digitale ferdigheter fra før.
– I denne studien fikk vi bekreftet hvor lett barna tok teknologien til seg, og mange brukte den til å lære på andre områder og andre måter enn det som først var tiltenkt, sier Kvarvik.
– For eksempel ble verktøy for forutsigbarhet og struktur en anledning til å trene mer språk. Flere opplevde det også som viktig å endelig få mulighet til å sitte med nesa i en telefon, akkurat som alle andre, sier Knarvik.
– Prosjektet ga positive ringvirkninger for mange. Med bedre språkforståelse fikk de bedre mulighet til å uttrykke seg, hvilket bidro til selvstendighet, mer trygghet og sosial kontakt, supplerer Trondsen.
En 11-åring på hotellferie med familien kom selv på at han ikke lenger behøvde å vente på foreldrene for å få gå til hotellets lekerom, han kunne dra i forveien alene.
«Jeg har jo klokka, mamma», argumenterte han.
Gutten ble før han fikk klokka fort utrygg uten kjente i nærheten og kunne også lett gå seg vill. Mangelfullt språk kunne gjøre det vanskelig for han å få hjelp av andre. Men via GPS i klokka som han hadde på armen kunne foreldrene hele tiden se hvor gutten var, og fikk ved behov også muntlig kontakt med han.
En annen familie er takknemlig hvis sønnen deres på grunn av GPS-teknologi kan være alene ute i hagen:
«Mange tar som en selvfølge at barna kan leke i gaten. Det er det ikke for oss. Men om han kan leke alene i hagen, så er det fantastisk.»
– Det har vært en vekker for oss at de små tingene er så store for disse brukerne av teknologi. Det er også et viktig poeng med rapporten vår. At man i evaluering av tiltak ser det betydningsfulle i de små skrittene. Og at man hele tiden setter barnet i sentrum og ser hva som er fremskritt for den enkelte, understreker Trondsen.
Må ta hensyn til alder, behov og interesser
For at teknologien skal hjelpe barn med funksjonsnedsettelser, må barnet være i sentrum. Det betyr at når foreldre og helsepersonell skal velge teknologi, må de både se på alder, behov og interesser.
Bruken må være meningsfull og lystbetont, og teknologiutformingen må unngå å bli stigmatiserende med for eksempel store alarmknapper opprinnelig myntet på eldre. Teknologi designet for eldre er ofte dårlig egnet for barn som er i mye aktivitet. For eksempel kan alarmknapper utilsiktet utløses i lek som involverer mye bevegelse.
Videre påpeker forskerne at teknologien bør fremme motivasjon, engasjement og samarbeid. De involverte må få god opplæring og oppfølging i tråd med barnet og foreldrenes behov og kompetanse, og utprøving bør skje i et langsiktig perspektiv.
Selv om forskerne fikk høre mange solskinnshistorier underveis, var det også familier som hadde hatt begrenset nytte av teknologien som ble prøvd ut.
Forskerne slår fast at en rekke forutsetninger må være til stede både på det teknologiske og organisatoriske, og på det sosiale og individuelle plan for at en bruker skal oppnå best mulig utbytte av velferdsteknologiske løsninger. Man må velge rett teknologi, organisere bruk og opplæring slik at fagmiljøet rundt brukeren er aktiv medspiller. Samtidig kan det være forhold rundt familien som gjør dem ekstra sårbare eller ekstra motiverte for bruk av teknologi. Veldig mye spiller inn.
– I tillegg må det være et godt samspill mellom disse områdene. De utfordringene som familiene opplevde var for eksempel at teknologien ikke traff behovet, at organiseringen rundt de som skulle hjelpe til med å ta verktøyet i bruk, eller opplæringen, var utilstrekkelig, forklarer Trondsen.
Forskerne påpeker at bruk av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser bør fortsette å være en del av et nasjonalt satsingsområde.
– Feltet er fremdeles uutforsket og vil ha nytte av kunnskapsgenerering på flere plan, både teknologiutvikling, utprøving i praksis, evaluering og forskning, skriver de. Denne forskningen er gjort i samarbeid med Direktoratet for e-helse og «Nasjonalt velferdsteknologiprogram» i Helsedirektoratet.
