Uten bier – ingen julemarsipan

Av professor i biologi ved Institutt for naturforvaltning, NMBU 

Marsipan er enkelt: kun finmalte mandler og melis, samt litt eggehvite til å holde det hele sammen. Samtidig er det egentlig ganske komplisert. Bli med på marsipangrisens fødsel, langt vekk fra julesnø og vintermørke. Vi skal til det solfylte California.

Åtti prosent av verdens mandelproduksjon kommer fra California. Klimaet er ideelt for intensiv produksjon, derfor utnytter man arealet til det maksimale. Her står mandeltrær i lange rekker og dekker et areal på størrelse med Østfold fylke.

Mandlene høstes i september med en mekanisk ristemaskin som rister hvert enkelt tre slik at mandlene faller ned. De får ligge på bakken og tørke noen dager, før de feies sammen og suges opp av en forvokst støvsugermaskin som kjører mellom trærne. Og nå nærmer vi oss problemet: Det skal helst være bar, hardpakket jord og intet annet mellom mandeltrærne. Det gir høyere effektivitet og bedre mandelhygiene. Men det betyr også at det ikke er noe å spise for naturlige blomsterbestøvere, som bier og andre insekter, i mils omkrets. Og det er jo ganske kinkig når mandeltrær faktisk er avhengige av bestøvning for at det skal bli noen mandler…

Derfor ser man hvert år i februar en flytteoperasjon av dimensjoner i USA. Honningbiene må på plass! Over en million bikuber fraktes inn på spesialbygde lastebiler, fra hele USA. Det hele ligner en gedigen NATO-øvelse. Mer enn halvparten av alle bikuber i USA befinner seg i California hver vår, for å sikre julemarsipanen for deg og meg.

Men honningbiene har det ikke godt. De siste årene har en tredjedel av tambiene i USA strøket med hver vinter. Det er dobbelt til tredobbelt så mye som vanlig. Årsaken er sammensatt og inkluderer både stress, sprøytemidler og sykdom.

Så neste gang du setter tenna i en marsipangris, send en vennlig tanke til biene. De er grisens fødselshjelpere.

Norsk bistand gir større sosiale forskjeller i Somalia

Etter 22 lovløse år fikk Somalia en regjering i 2012. Stortingsrepresentanter og president Hassan Sheikh Mohamud ble valgt basert på klanmaktfordelingens prinsipp der representasjon i regjeringen er fordelt ut fra hvilken klan man tilhører.

Paradoksalt nok ga det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, støtte til en valgprosess , som var bygget på disse prinsippene. Dette til tross for at det er uforenlig med vestlige demokratiske prinsipper.

Verken vestlige eller somaliske verdier

Norge har støttet demokratiutvikling i mange land. Men lite har blitt gjort for å forske på effekten av støtten. Manglende kapasitet kan være en årsak til dette, men man burde uansett ha prioritert å se på effekten av demokratiutviklingsprosesser man har satt i gang. Til tross for gode hensikter, har støtten fra land som Norge ført til sosial differensiering i det somaliske samfunnet.

Vestlig demokrati er ansett som den eneste modellen som kan bidra til bærekraftig stats- og fredsbygging.

Somalieres demokrati er basert på de politiske klanenes strukturer. Når disse to sammenblandes blir effekten verken vestlige eller somaliske demokratiske verdier.

Norge- snill og naiv

Under feltarbeidet mitt var jeg forskningspraktikant ved det amerikanske instituttet NDI (National Democratic Institute). De fikk bistand fra Norge til å støtte statsdannelse i Somalia. Innad i organisasjonen og blant brukerne var Norge sett på som den snille og naive bistandsgiveren.

Mens jeg var på feltarbeid ble jeg gjentatte ganger spurt om jeg kunne hjelpe enkeltpersoner eller små organisasjoner med å skaffe bistandsmidler fra Norge.

Norge og andre land har bidratt til å gjøre mange somaliere til avhengige av bistand, og dermed fratatt dem handlingsviljen og evnen. Bistand som er dårlig formidlet, lite forsket på og basert på ulike demokratiseringsprinsipper har skapt et bistandshierarkisert samfunn.

Gravsted for bistand

I min masteravhandling analyserte jeg effekten av demokratiforfremmelse i Somalia. Fokuset var på hvordan nye identiteter og relasjoner skapes i møte med nye ideologier. Somalia har – til tross for krig, sult og andre katastrofer – blitt et gravsted for bistand.

Tidligere var bistanden rettet mot humanitært arbeid, men etter 11. september ble den vendt mot demokratiseringsprosesser.

Svake stater ble ansett som en trussel mot verdens sikkerhet.

Fokuserte på staten og eliten

Sosial differensiering er forandringer i et samfunn, som er forbundet med opprettelse eller avskaffelse av sosial posisjon, livsutfoldelse eller av ulike prosesser. Jeg har sett på hvordan bistand har skapt nye sosiale posisjoner blant somaliere. Det skjer ved at man støtter en stat, som lener seg på klan- og elitesystemer. Undersøkelsene mine avslørte måten kvinner, minoriteter og ungdom ble ekskludert på i demokratiseringsprosesser.

Det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, fokuserte først og fremst på staten og eliten.

Konsentrasjonen av makt og midler ble utelukkende forbeholdt de som fra før hadde et nettverk innenfor staten eller eliten. Staten og det sivile samfunnet, NGOene og utviklingsarbeidet ble administrert av noen få personer, som ble kalt ”the usual suspects” av mine informanter. Makten var fordelt mellom disse. Det store flertallet var utstengt fra alt som hadde med utvikling og statsdannelsesprosesser å gjøre.

Kvinner undertrykket

Kvinner jeg traff og ble kjent med både fra utlandet og Somalia utvekslet meninger om gjenoppbygningsstrategier. Kvinnene mente at det internasjonale samfunnet var for lite opptatt av praksis. De følte at de støttet en stat som var bygget på klandemokrati. Dette betød i praksis at kvinners rettigheter ble undertrykket,  fordi kvinner ikke anses som ledere innenfor denne strukturen.

Kvinnene fortalte meg at de før krigen hadde muligheten til å være alt fra piloter og lege, til advokater.

Nå var de satt tilbake til den private sfære. De følte det som dypt urettferdig.

Kvinner i Somalia utgjør mer en 50 prosent av befolkningen og mange av dem mener at staten og internasjonale aktører burde investere i kvinner.

Rekrutteres av ekstreme miljøer

De mest utsatte gruppene som var utstengt fra utvikling var ungdom, som utgjør 70 prosent av den somaliske befolkningen. Utestengingen fører blant annet til rekruttering til ekstreme miljøer. I Eastleigh, en bydel i Nairobi som er bebodd av somaliere både fra Kenya og Somalia, traff jeg en ungdomsgruppe som sympatiserte med Alshabaab.De fortalte at de respekterte Al-Shabaab fordi de  skaper arbeidsplasser for ungdom ved å gi dem ulike former for yrkestrening. I tillegg forteller ungdommene om måten noen mottar månedlig utbetalinger for å delta i Alshababs aktiviteter.

Ungdommene som ble intervjuet følte at de ikke tilhørte den somaliske stat. De følte seg mer inkludert i det islamske felleskapet til Alshabab. Den somaliske staten assosierte de med eldre somalisk menn, med rike folk og med det internasjonale samfunnet.

Må rettes mot de riktige personene

Gjenoppbygningsprosessen i land som Somalia har gitt utilsiktede effekter på samfunnet. Land som Norge burde tenke på virkningen av tilnærmingen sin i de samfunnene der de velger å bistå. I Somalia trenger de i utgangspunktet all den hjelpen de kan få, men bistanden må rettes mot de riktige institusjonene og de riktige personene. Bistanden må basere seg på praksis, ikke på vestens agenda.  Bistand må dessuten alltid følges opp med forskning for å finne ut om tilnærmingen har hatt en virkning eller vært mislykket.

Barn husker vold og alvorlige hendelser godt

Barn blir stadig oftere brukt som vitner, for eksempel ved voldssaker og barnefordelingssaker.

I slike sammenhenger blir barnet som regel avhørt flere ganger. Det har vært vanlig å anta at dersom barnet oppgir forskjellig informasjon fra ett avhør til det neste, er ikke barnet troverdig.

Men en ny studie ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo viser at det er feil.

Husker også tre måneder etter

‒ Vi fant at barn husker stressende hendelser med høy grad av korrekthet, både en uke og tre måneder etter hendelsen. Men tre måneder etter hendelsen oppga barna mye informasjon som ikke kom fram i det første intervjuet, men som like fullt var korrekt informasjon, sier postdoktor Gunn Astrid Baugerud.

Barna som har deltatt i studien har vært utsatt for omsorgssvikt og er plasserte i beredskaps- eller fosterhjem i regi av barnevernet. Alderen spenner fra 3 til 12 år.

Det unike ved studien er at Baugerud fikk være til stede i situasjonen der barnet ble plassert. I de fleste tilfellene skjedde det akutt ved uanmeldt hjemmebesøk, men noen plasseringer var planlagte, etter rettsforhandlinger i fylkesnemndene for barnevern.

Sammenlignet med fasit

Alt som foregikk ble notert av forskerne, både selve hendelsesforløpet, og barnets observerbare reaksjoner. Dermed satt de på en fasit som de kunne sammenligne barnets minner om hendelsen med.

Dette er noe forskere tidligere bare har kunnet få til i kontrollerte eksperimenter, ikke i virkeligheten.

Tidligere har amerikanske forskere testet barns hukommelse om stressfylte hendelser ved å forsøke å gjenskape slike hendelser i kontrollerte forsøk og deretter intervjue barna.

- Vår studie skiller seg fra dette ved at den gjelder en virkelig skjellsettende livshendelse for barna, forteller Baugerud, som har arbeidet som barnevernspedagog før hun begynte å forske.

Viste seg å være korrekt

Samfunnet har lett for å tenke på barn, særlig små barn, som lite troverdige vitner. Vi forestiller oss at barn har lett for å ta til seg feilinformasjon og at de har lett for å blande sammen fantasi og virkelighet.

Dessuten er det vanlig å tro at et troverdig vitne er et vitne som forteller nøyaktig den samme historien i hvert avhør.

I studien som Baugerud og kollegaene har utført, finnes det derimot flere eksempler på at informasjon barna kom med, som i første omgang virket som fri fantasi, tvert imot viste seg å være korrekt gjengitte detaljer fra situasjonen. Dette fikk forskerne bekreftet når de sjekket svarene mot fasiten.

Avhengig av avhørsteknikk

Baugerud konkluderer med at barn som regel forteller sannheten.

- Det er noe dommere, advokater, politi og barnevernstjenesten bør legge seg på minnet, mener hun.

Forskeren påpeker imidlertid at det finnes en viktig forutsetning, og det er at barna intervjues på riktig måte, med åpne spørsmål som gradvis blir mer fokuserte.

- Vanlige feil når barn intervjues, er at intervjueren stiller ledende spørsmål eller ja og nei-spørsmål. Tidligere studier har vist at dersom man ikke bruker riktig avhørsteknikk, kan man lett plante feilinformasjon hos vitner. Også i denne studien la vi inn enkelte ledende spørsmål for å se om barna lot seg påvirke til å huske feil informasjon, men barna avviste disse lurespørsmålene, forteller Baugerud.

Husker flere detaljer etter hvert

Hun mener resultatene også gir gode argumenter for å intervjue barn mer enn én gang.

En del av informasjonen de oppga i det andre intervjuet var den samme som sist, men i alle aldersgrupper kom det fram en høy andel ny, korrekt informasjon i det andre intervjuet.

- Og det er naturlig. Man kommer på ting etter hvert. Når barnevernet blir involvert i situasjonen i en familie, snakker de som regel med barnet flere ganger. Det er viktig å huske at det kan være mange grunner til at et barn ikke oppgir all informasjon med en gang, og det er viktig å legge merke til også hva de minste barna sier, påpeker Baugerud.

Omsorgssvikt skadet ikke hukommelsen

Resultatene er viktige for rettsapparatet, politi og barnevernstjenesten. I volds- og overgrepssaker vil barns vitneutsagn ofte være avgjørende, og dersom retten oppfatter barn som lite troverdige, kan man risikere å felle dom på utilstrekkelig grunnlag.

I tillegg gir studien verdifull informasjon om barns utvikling når det gjelder hukommelse, oppfatning og tenkning – det vi kaller den kognitive utviklingen. Studien deres støtter for eksempel ikke noen generell antakelse om at barn som har opplevd omsorgssvikt, nødvendigvis får skadet sin hukommelse.

‒ Barna vi studerte, ser ihvertfall ikke ut til å ha fått skadet det vi kaller den selvbiografiske hukommelsen. Den er som hos andre barn. Så vi kan rett og slett ikke si noe bastant om hvordan omsorgssvikt påvirker barns hukommelse, sier Baugerud.

Referanse: 

Gunn Astrid Baugerud, m.fl. High accuracy but low consistency in children’s long-term recall of a real-life stressful event. Journal of Experimental Psychology, 126/2014. Sammendrag.

 

Jo tidligere barnehagestart, jo bedre kan minoritetsbarna norsk

Forskjellene i språkferdigheter mellom minoritetsspråklige og majoritetsspråklige barn blir ikke mindre etter to års skolegang.

Det viser en ny doktorgradsavhandling, gjennomført av Jannicke Karlsen ved institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. 

– Resultatene fra studien viser at skolen bør strukturere og intensivere språkopplæringen for elever som ikke kan godt nok norsk, sier Karlsen.

Støttes av annen forskning

I studien har Karlsen undersøkt utviklingen av språk- og leseferdigheter i norsk til ca. 260 barn over tre år. Hun fulgte dem fra barnehagen til andre klasse på barneskolen, og gjennomførte tre kartlegginger: siste år i barnehage, i førsteklasse og andreklasse.

Av de 260 barna hadde 60 barn urdu eller panjabi som morsmål og norsk som andrespråk mens 200 var majoritetsspråklig norske barn. 

– Min studie bekrefter funn fra tidligere forskning som viser store forskjeller mellom minoritetsspråklige og majoritetsspråklige barns norskferdigheter. I tillegg viser mine resultater at disse forskjellen ikke blir mindre fra siste år i barnehagen til andre klasse, forteller Karlsen.

Barnehagen viktig

Undersøkelsen viser at norskferdigheter i barnehagealder har stor betydning for den videre utviklingen av deres norskspråklige kompetanse. Minoritetsspråklige barn som begynte tidlig i barnehage, utviklet bedre norskferdigheter enn barna som hadde en sen barnehagestart.

– Tidlig start i barnehagen er viktig for minoritetsspråklige barns språkutvikling på andrespråket, men dette er ikke nok. Barnehagen må ha en strukturert plan for språkopplæring, som det er viktig at skolen følger opp, sier Karlsen.

Hindrer frafall

– Vi vet at minoritetsspråklige barn har økt risiko for skolefaglige utfordringer og frafall i videregående skole, og at dette kan være knyttet til problemer med å utvikle gode nok språkferdigheter i andrespråket. Å stimulere til gode norskferdigheter på et tidlig tidspunkt kan bidra til at disse barna får en bedre skolefaglig utvikling og et bedre akademisk utgangspunkt. På sikt kan dette hindre frafall i skolen, sier forskeren.

Referanse:

Jannicke Karlsen. Språk og lesing hos minoritetsspråklige barn i barnehage og skole. Faktorer som støtter språk og lesing på andrespråket hos barn med urdu/panjabi som morsmål: en longitudinell oppfølging frå barnehage til andre klasse. PhD-avhandling, institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 2014.

Intense intervaller hver fjortende dag er nok

Det er ikke mye glamour rundt det å være andredivisjonsspiller i fotball. De tilbringer fotballhverdagen langt borte fra TV-kameraene og scoringer og baklengsmål synes i beste fall som beskjedne punkter i resultatbørsen bakerst i avisene.

Når en lang sesong er over, burde vi derfor unne dem litt fri, et par måneder med familiehygge og juleforberedelser, før de starter oppkjøringen til neste sesong utpå nyåret.

Men det går jo ikke det. Ikke hvis de skal holde følge med konkurrentene, kanskje kjempe om opprykk. I hvert fall unngå å rykke ned.

Ikke mye som skal til

Førsteamanuensis Gunnar Slettaløkken ved seksjon for idrettsvitenskap på Høgskolen i Lillehammer har forsket seg fram til en liten trøst:

– Én høyintensitets intervalløkt annenhver uke er nok til å opprettholde det maksimale oksygenopptaket gjennom vinterpausen, sier han til forskning.no.

– Dette er spillere som har jobb, familie og andre forpliktelser utenfor fotballen, så det kan være en utfordring å holde kondisen oppe gjennom vinterpausen. Derfor kan det være nyttig å vite at det ikke er så mye som skal til, sier han.

Sammen med kollega Bent Rønnestad har Slettaløkken testet effekten av beinhard intervalltrening i fotballens vinterpause. Halvparten av deltakerne ble satt på tredemølla hver uke, resten annenhver uke.

Der måtte de presse seg gjennom fem intervaller á fire minutter nesten helt opp mot makspuls. Hele økta, inkludert oppvarming og pauser mellom intervallene, var unnagjort på snaut tre kvarter.

– Vi kunne kanskje forventet en forskjell på de som ble satt til høyintensitet intervalltrening hver uke, og de som bare gjorde det annenhver uke. Men studien viser at begge gruppene holdt like bra på det maksimale oksygenopptaket, sier Slettaløkken.

Det maksimale oksygenopptaket forteller hvor mye oksygen kroppen er i stand til å ta opp og utnytte, og er et vanlig mål på utholdenhet for idrettsutøvere. Og utholdenhet er viktig, mener Slettaløkken, også for fotballspillere.

– Da orker de å løpe mer, de tilbakelegger større distanse på banen, og de bruker kortere tid på å komme seg igjen etter en spurt, understreker forskeren.

Selvfølgelig kan de bruke den første tiden etter ferien slik engelskmennene gjorde i gamle dager: To uker med bare løping. Men hvis kondisen er ok etter sesongpausen, kan de jo heller bruke også disse treningene på å bli bedre til å spille fotball, slå pasninger, drible og kanskje øve inn noen smarte frisparktrekk. Ikke bare løpe.

Ingen kontrollgruppe

Slettaløkken understreker at man skal være forsiktig med å trekke altfor bastante konklusjoner.

– Svakheten i vår studie er at vi ikke har en kontrollgruppe som ikke drev med intervalltrening i det hele tatt.

– Men det finnes andre studier som viser en nedgang i maksimalt oksygenopptak hos fotballspillere på lavere nivå i denne perioden med mindre trening, sier han.

Derfor føler han seg ganske trygg når han konkluderer:

– Selv om denne studien ikke sier noe om hvordan oksygenopptaket endrer seg uten høyintensiv intervalltrening, så kan vi i hvert fall si at de som trener intervaller, holder på formen.

Testpersonene, alle sammen deltids fotballspillere på andre og tredje nivå, trente 2–5 timer i uka i tillegg til tiden de ble brukt som prøvekaniner.

Kanskje ikke nok likevel

Selv om spillerne holdt på sitt maksimale oksygenopptak, oppdaget forskerne også at det kanskje ikke er nok. Da de ble testet i en mer fotballignende øvelse, der de løp 20 meter fram og tilbake i høyere og høyere tempo, falt resultatene for begge gruppene i løpet av vinterpausen. Selv om de drev med intervalltrening.

– Det kan tenkes at man burde trene enda mer på høy intensitet, eller også legge til en annen type utholdenhetstrening, sier Slettaløkken.

Akkurat det er Skeid-trener Kjell Sverre Hansen Wold helt enig i.

– Det er viktig å ha et bra oksygenopptak, men man må kunne utnytte det til sin idrett, sier han til forskning.no.

– Alle utøvere er avhengige av å trene utholdenhet spesifikt innenfor sin sport for å få fullt utbytte av oksygenopptaket, sier Wold.

Derfor er intervalltrening bare én av mange treningsformer han setter spillerne sine til i det som, i hvert fall i Skeids tilfelle, noe feilaktig omtales som vinterpausen.

Ingen ferie

Skeid avsluttet sesongen i 2. divisjon 25. oktober. Tiden etter har så langt ikke vært noen ferie.

– Vi trente sammen fire ganger i uka hele november, men med mer fokus på styrke og kondisjon, både intervaller og langkjøring. Desember er det fri fra fellestreninger, sier Wold.

Det betyr ikke fire uker på stranda. Kanskje noen av de eldre spillerne bruker litt ekstra tid med familien, men de sultne ungguttene trener like mye som ellers.

– I desember legger vi vekt på fysisk trening og styrketrening som er individuell tilpasset, og som spillerne driver med på egen hånd. I denne perioden skal de utvikle seg fysisk, få bedre utholdenhet og styrke, for å være forberedt når vi samles igjen på nyåret, sier Skeid-treneren.

Spillere som har slitt med skader gjennom sesongen får tilrettelagt treningen så de kan bli kvitt plagene. Unge spillere får et treningsopplegg som er tilpasset kropper i utvikling, og alle blir de oppfordret til å delta i futsal, den mer lekne innendørsfotballen.

Og intervalltrening driver de med alle sammen, i mange ulike former. Ifølge forskningen til Slettaløkken skulle de derfor stå godt rustet, i hvert fall kondisjonsmessig, når første fellestrening sparkes i gang 5. januar.

Referanse:

Slettaløkken & Rønnestad: High-Intensity Interval Training Every Second Week Maintains V̇o2max in Soccer Players During Off-Season, Journal of Strength & Conditioning Research, July 2014, doi: 10.1519/JSC.0000000000000356. Sammendrag

Navere forteller

«Jeg vil ikke bare ta noe for å ta noe heller. Jeg kan få jobb i morgen hvis jeg vil».

En av stemmene i et forskningsprosjekt som forteller om hvordan det oppleves å være arbeidsledig.

De hevder det er greit å stå uten arbeid. De sier de kunne fått en jobb om de ville, men at de ikke vil det. Og det kan se ut til at de ikke føler noe ansvar for å bidra til samfunnet. Det er slik vi kjenner naverne fra mediene. For et par år siden provoserte flere ved å fortelle at de foretrakk dagpenger fra staten framfor en jobb, eller et friår fra skolen på statens regning. Å «nave» ble årets nyord i 2012.

Nå er det også forsket på de arbeidslediges syn på egen situasjon. I en artikkel i Sosiologisk tidsskrift basert på en masteroppgave møter vi 16 av dem.

 «Når jeg sier at jeg «naver», så vet ikke folk helt hva de skal si. De blir liksom litt pinlig berørt på mine vegne. Men jeg har ingen skam i forhold til det å gå på Nav», sier én.

Hun savner et skreddersydd utdanningstilbud innen kunstmaling. Når hun ikke får det, mener hun at staten får brødfø henne.

Selvmotsigende fortellinger

– I flere av fortellingene blir Nav presentert som en mulighet heller enn en siste utvei, sier Sofie Tanum, som intervjuet de arbeidsledige som del av sin masteroppgave i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Nå jobber hun selv med å få arbeidsledige ut i jobb, gjennom bedriften Follo Futura, som samarbeider med Nav.

Selv om de ikke er representative, mener hun fortellingene i masteroppgaven speiler hvordan vi som samfunn snakker om arbeidsledighet. Hun gjenfinner forskjellige syn på arbeidsledighet hos én og samme person.

For historiene er langt mer komplekse enn dem vi får servert i mediene. Der framstår naverne som sikre i sin sak: De velger å stå uten jobb.

De Tanum har intervjuet er derimot svært ambivalente i sine beskrivelser av hverdagen som arbeidsledig. Selv om de forteller om dager med mye frihet og fritid, lurer de negative sidene ved det å stå utenfor arbeidslivet. 15 av 16 intervjuer inneholder både positive og negative erfaringer med arbeidsledighet, både individualisering og den kollektive troen på verdien av arbeid.

Flaut og ydmykende

Noen forteller om gode hverdager uten arbeid, der det å jobbe ikke er sentralt for hvem de er. De er opptatt av selvstendighet og valgmuligheter, frihet og fritid. Hobbyer og et sosialt miljø er viktigst.

«De kaster bort livet på jobbing. Må nyte godværet», sier en arbeidsledig som ble intervjuet om sommeren.

Samtidig ser de arbeidsledige det som meningsfylt å ha en jobb å gå til. Arbeidsplikten og samfunnets forventninger er også tydelig til stede i fortellingene.

– Normen om arbeidet som viktig står sterkt i intervjuene, sier Tanum.

«Vi skal ha klassetreff i august, da hadde det vært kjipt å være arbeidsledig. Da tror jeg at jeg må komme opp med en skikkelig bra historie. Å si at jeg er arbeidsledig, det er flaut», sier én.

«Det er flaut, det er ydmykende, nedverdigende», sier en annen.

– Dette ubehaget i møte med andre, tyder på at det ikke er allment akseptert å være arbeidsledig. Men i noen sosiale kretser og i noen situasjoner kan det være greit å vektlegge de positive sidene ved arbeidsledighet, sier Tanum.

Stiller krav til jobben

De arbeidsledige fra Oslo og Tønsberg ble intervjuet i 2012. Ikke alle fikk økonomisk støtte fra staten.

En del av dem distanserer seg fra andre arbeidsledige.

– Kanskje de vil vise at de er en bedre arbeidsledig enn dem som omtales som navere: At de ikke er passive, men fyller dagene sine med aktiviteter. At de ikke er umoralske; de søker mange jobber, sier Tanum.

Andre venter på den rette jobben. Det er under deres verdighet å ta en jobb de er overkvalifiserte for.

«Jeg vil ha en jobb jeg kan bruke huet mitt i», sier en.

Det er ikke bare høyt utdannede som stiller krav til arbeidslivet. Også folk uten utdanning snakker om at de ikke vil ta en hvilken som helst jobb.

Kanskje det henger sammen med et individualisert samfunn der vi forventer muligheter for selvrealisering, tror Tanum.

Kanskje ikke et valg likevel

Det er bare én selverklært naver blant dem Tanum intervjuet. De andre veksler mellom å snakke positivt om og beklage seg over sin situasjon.

– Vi er alle ganske selvmotsigende når vi skal fortelle om oss selv. Intervjuene viser at det er komplekst å være arbeidsledig. De ønsker og mener mye forskjellig, på ulike tidspunkter og i ulike situasjoner, sier Tanum.

Kanskje ville de også fortalt noe annet til en venn enn til en forsker.

De arbeidsledige som i det ene øyeblikket hyller friheten, beskriver også vanskelige hverdager. Det er sykdom eller andre vanskeligheter som gjør at de er ufrivillig arbeidsledige.

– Når jeg ser på helheten i intervjuene, ser de fleste situasjonen som tøff å være i. Det er ikke sikkert at arbeidsledigheten faktisk er frivillig, selv om de framstiller det sånn til tider, sier Tanum.

Tar ansvar for eget liv

Det kan være fordeler og ulemper ved å presentere seg som et offer for omstendighetene.

– Når du sier at arbeidsledigheten ikke er din skyld, handler du i tråd med samfunnets verdier, der normen er arbeid. Samtidig kan du stivne i en offerposisjon, der du føler at du ikke har mulighet til å gjøre noe med situasjonen din, spekulerer Tanum.

– Sier du at arbeidsledigheten er frivillig, tar du et større ansvar for egen situasjon, og det kan være lettere å ta tak i den, sier hun.

Hun har ikke spurt dem hun intervjuet om dette.

Bruker systemet

– Selvfølgelig er det noen som ser at Nav er et system som de kan bruke til sine formål, sier Anne Krogstad, veileder for Tanums masteroppgave og medforfatter på artikkelen i Sosiologisk tidsskrift.

Sosiologiprofessoren ved Universitetet i Oslo tror likevel fortellingene om naving også handler om et ønske om å komme bort fra rollen som fortapt i det store systemet.

– Når de bruker systemet strategisk, viser de at de tross alt har ressurser, sier hun.

Krogstad og Tanum tror det å snu arbeidsledigheten til noe positivt kan være en strategi for å ta kontrollen over eget liv.

Det tror også Bjørn Gudbjørgsrud, tjenestedirektør i Nav.

– Det kan være mange grunner til å presentere arbeidsledigheten som et valg. Det er ikke en vinner i selskapslivet å si at du er arbeidsledig, kanskje er dette en måte å gjenvinne selvbilde og respekt på, sier han.

Undersøker naverne

Tar du ikke en hvilken som helst jobb til tarifflønn, hvor som helst i landet, kan du miste retten til dagpenger. Derfor undersøker Nav sakene til dem som står fram i mediene og hevder at de ikke gidder å jobbe.

– Det ligger ofte noe mer bak, de har for eksempel alvorlige diagnoser eller mangler kompetanse som gjør at de ikke kan jobbe, eller får jobb. Derfor tror jeg mange som sier at de velger å være arbeidsledige, ikke egentlig velger det, sier Gudbjørgsrud.

Skal vi ikke tro på det de sier?

– Jo, men det kan finnes sosiale årsaker til at folk velger å pynte litt på virkeligheten. Det er kanskje vanskelig å innrømme at man mangler den kompetansen samfunnet etterspør.

Vil ha mer aktivitetsplikt

Samtlige av de 16 arbeidsledige i Tanums studie sier at støtten fra staten forsinker veien ut i arbeidslivet. Tanum mener Nav bør vurdere å utvide aktivitetsplikten for dem som går på dagpenger.

Aktivitetsplikten i dag går ut på at du aktivt søker jobber, sender inn meldekort hver 14. dag og holder CVen din oppdatert. Noen får krav om deltakelse på arbeidsmarkedstiltak, som jobbsøkerkurs, praksisplass eller utdanning.

Det er uenighet om aktivisering av arbeidsledige er et gode eller meningsløst.

Hensikten med aktivitetsplikten er å ansvarliggjøre og motivere den enkelte, ifølge Nav-direktøren.

Er det motiverende å måtte jobbe med hva som helst, og ikke få brukt kompetansen sin?

– Nei. Men det kan lønne seg å gjøre det på kort sikt. Dessuten ligger det en forpliktelse i det å motta en ytelse fra staten. Gjør din plikt og krev din rett, sier Gudbjørgsrud.

Men det kan fort gå ett år før du får tilbud om aktiviteter fra Nav.

– Spørsmålet er om vi skal utvide aktivitetsplikten. Det kan vurderes. Men jeg tror ikke at det er et stort samfunnsproblem at folk går ledige i kortere perioder. Det er den langvarige arbeidsledigheten som er problemet. Jo lengre du går ledig, desto større sannsynlighet er det for at du forblir ledig, sier Gudbjørgsrud.

Tanum synes også at langtidsledigheten er det største problemet, men vil ha mer aktivitet før folk blir langtidsledige.

– Slik jeg ser det kan økt aktivitet ha en verdi for enkeltmennesket, både med tanke på hvordan arbeidsledige ser på seg selv, og hvordan de møter sosiale situasjoner. I tillegg tror jeg det for noen kan minske muligheten til å se på Nav som en mulighet heller enn en nødvendighet, sier hun.

Referanser:

Sofie Tanum og Anne Krogstad: Fortellinger om livet uten arbeid. Sosiologisk tidsskrift, nr. 3 2014. Sammendrag.

Sofie Tanum: Arbeid? Ikke for enhver pris. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, 2013.

Fra kubæsj til strøm

Landbruket står for om lag 8,5 prosent av de nasjonale klimagassutslippene. Metangass fra husdyrgjødsel utgjør en betydelig del av dette.

Derfor er det politisk enighet om at biogass er et viktig tiltak for å redusere klimagassutslippene i Norge, noe som senest ble bekreftet i «Nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi» fra Klima- og miljødepartementet i oktober.

- Enkelt forklart er en biogassreaktor som en stor kumage, sier forsker Ingvar Kvande ved Bioforsk Økologisk på Tingvoll. Ved Tingvoll gard har de et eget testanlegg, og i videoen kan du se hvordan kubæsjen fra fjøset gir strøm og varme til bygningene på garden. 

Råtner uten luft

I et biogassanlegg utnyttes naturlige råtningsprosesser til å produsere energi av husdyrgjødsel og avfall. Det skjer ved gjæring uten lufttilgang der bakterier bryter ned komplekse forbindelser til biogass som i hovedsak består av metan.

- Biogass er et godt alternativ med tanke på energiproduksjon fra egne ressurser og gir samtidig muligheten for å tilpasse kvaliteten på gjødsla og å ta næringsstoffer tilbake fra storsamfunnet, sier Kvande.

En av utfordringene er å få økonomi i små anlegg og å tilpasse funksjonen til anleggene med hvordan gården fungerer forøvrig.

Derfor forskes det på hvordan anlegg og selve prosessene kan bli mer effektive, samt hvordan man kan oppnå bedre gjødselkvalitet. 

- Så enkelt er det å redde ebolapasienter

Professor Anders Perner fra Rigshospitalet i København mener at mange ebolapasienter vil kunne reddes av en enkel behandling med væske og salt.

– Vi kan redde veldig mange liv i Vest-Afrika på en enkel måte, sier Perner.

– Pasientene får alvorlig diaré og oppkast, med væsketap på opp mot ti liter i døgnet. Blodprøver viser at pasientene har voldsomme tap av væske og blodsalter, forteller Perner, som er internasjonalt anerkjent forsker på intravenøs behandling.

Anders Perner påpeker at ebolapasienter som kommer til Vesten, har vesentlig lavere dødelighet.

– Her er dødeligheten antakelig ned mot 15 prosent. I Vest-Afrika er et tre ganger så høyt, sier Perner.

Lars Østergaard, som er overlege ved Aarhus Universitetssykehus, som har et av Danmarks to mottak for ebolapasienter, er enig med Perners analyse.

– I Afrika har man ofte ikke muligheter for å vurdere væske- og saltbalansen. Men man vet at blødninger og feber fører til væske- og saltproblemer i varme klimaer. Det er svært farlig, sier Østergaard.

Feil fokus

Anders Perner har gått sammen med seks andre forskere fra ulike land for å få politikere og Verdens helseorganisasjon (WHO) til å åpne øyene for væske- og saltbehandling av ebolapasienter.

– De som virkelig kan gjøre noe, er WHO, og jeg forstår ikke hvorfor de ikke har reagert. Kanskje tror de at det er for vanskelig med en avansert væskebehandling, slik vi har på vestlige sykehus, sier Perner.

– Det er selvsagt problemer med tidspress, og det er vanskeligere å bevare de intravenøse inngangene i pasientene. Men alt dette lar seg løse.

Perner mener WHO har fokusert for mye på å utvikle på vaksiner, antivirale legemidler og blodserum.

– Selvfølgelig skal vi utvikle vaksiner og andre behandlinger, men det tar lang tid, og det er ikke sikkert det vil lykkes. Derfor er det risikabelt å bare prioritere de avanserte behandlingene. For vi kan redde liv her og nå med væske- og saltbehandling, sier Perner.

Videnskab.dk har kontaktet Verdens helseorganisasjon for å få en kommentar, men organisasjonen har ikke svart på henvendelsen. 

Referanse:

Ian Roberts og Anders Perner: Ebola virus disease: clinical care and patient-centred research, The Lancet, 2014, doi:10.1016/S0140-6736(14)62316-3.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Vannet på komet 67P er forskjellig fra vannet på Jorda

 vet at drøyt 70 prosent av Jordas overflate er dekka av vann. Det vi ikke vet er hvor dette vannet kom fra.

Potensielle forklaringer har for eksempel vært at det har kommet med kometer eller asteroider, men nå mener enkelte eksperter at komet-teorien har fått et skudd for baugen av en ny rapport som er publisert i Science.

Tyngre vann på 67P

Landeren Philae gikk tom for strøm kort tid etter sitt møte med 67P/Churyumov-Gerasimenko. Rosetta er derimot fortsatt i full vigør, og nå har ROSINA-instrumentet – to spektrometer og en trykksensor – analysert gass som siver opp fra kometens overflate.

ROSINA fant vann, men en annen type vann enn det vi har på Jorda – vannet på 67P inneholder mer deuterium, som er en hydrogenisotop. Et vannmolekyl som har bytta ut et av hydrogenatomene med et deuteriumatom vil være tyngre enn et vanlig vannmolekyl, og i tillegg ha litt høyere koke- og frysepunkt. Dette kalles halvtungt vann.

På Jorda er ratioen mellom halvtungt og vanlig vann 1/3200, mens den på 67P er omtrent 1/1000.

– Forholdet mellom vanlig vann og tyngre vann er ikke så lett å endre på. I og med at det er så stor forskjell på vannet på 67P og Jorda betyr det at vårt vann ikke kan ha kommet fra denne typen kometer, sier ROSINAs sjefsforsker Kathrin Altwegg til BBC.

Physorg tar hun enda hardere i, der sier hun at vannet sannsynligvis ikke har kommet med kometer i det hele tatt, og at hun nå tror asteroider er årsaken til at vi har vann.

– Kometer er forskjellige

67P kommer fra Kuiperbeltet som ligger utenfor Neptuns bane. For tre år siden analyserte forskere vannet på en annen Kuiperbeltet-komet – Hartley 2. Vannet på Hartley 2 så derimot ut til å være nøyaktig likt vannet vi kjenner fra Jorda.

Vannet på Halleys komet, som kommer fra Oorts sky som ligger tusen ganger så langt bort fra oss som Kuiper-beltet, ble analysert i 1986. Det var tyngre enn vårt vann.

– Vi kan si én ting for sikkert, og det er at kometer er forskjellige, sier astrogeolog Hans Amundsen til NRK.no.

Han legger ikke skjul på at han syns Altwegg trekker forhasta konklusjoner når hun utelukker kometer som Jordas vannkilde på såpass begrensa grunnlag.

– Det finnes mange millioner kometer, vi kan ikke si noe bastant om kometvann på bakgrunn av de svært få prøvene vi har.

Hvor blir 2014 et rekordvarmt år?

Ingen lang blogg-artikkel i dag. Bare et bilde, faktisk. Her ser vi (i følge den amerikanske værvarslingsorganisasjonen NOAA) hvor i verden 2014 hittil (jan – nov) har vært rekordvarmt.

Ja, det har vært rekordvarmt nord i Stillehavet. Og det har vært rekordvarmt rundt Nordsjøen. Og en del andre steder.

Global temperatur etter 11 måneder er den høyeste som er registrert på NOAAs statistikk.  

 

Noen raske blikk på de løpende reanalysene av global temperatur, samt ENSO, AO og NAO, viser at også desember blir ganske varm. Ergo blir nok 2014 det nye rekordåret for alle de (nesten) globale måleseriene ved overflaten, enten de heter NOAA, GISS, JMA eller Hadley. Hvem skulle trodd det da året startet? Hmmm. Men vi får ha i bakhodet at ingen av disse måleseriene er helt globale … 

 

Og i tilfelle det blir lite tid for meg til bloggskriving i helgen: God jul!