Europeiske fly bruker satellitt for bedre kontakt med bakken

I dag kommuniserer fly og flygeleder for det meste muntlig. Men flyene har også muligheten til å bruke en datalink for å utveksle instruksjoner og informasjon via tekst.

En datalink er en måte å bruke radiosendere til å utveksle digital informasjon, altså data. Egne satellitter er dedikert til denne informasjonsutvekslingen. 

Tjenesten har imidlertid begrenset rekkevidde og kapasitet siden den går over radiokanaler der det er stor trafikk. Av tusenvis av flyvninger i Europa er det derfor bare noen få som bruker datalink.

Nå har European Space Agency (ESA) gått sammen med det store rammeprogrammet for luftfart – SESAR Joint Undertaking – for at luftfarten skal få full uttelling av satellitt-tjenester. I fjor utviklet forskere en sikker datalink mellom flyet og flygeleder via satellitt, som vil sørge for at begge parter er oppdatert med informasjon.

Sårbart for hackere

Datalinken, i likhet med all digitalisert informasjon, kan være lettere for hackere å angripe. For eksempel kan de sende falske meldinger til piloten. Forskere fra Sintef har derfor startet en studie der de skal vurdere hva som eventuelt kan gå galt, en risikoanalyse.

Karin Bernsmed ved Sintef forteller at alle selskapene som er involvert i studien, har egne sikkerhetskrav. 

– Vi må derfor se på hvilke trusler de er opptatte av. Hvilken type informasjon kan de sende? Hvem har adgang til systemene deres? Hvordan kan kodenøkler som er i bruk best beskyttes, sier hun. 

Sikkerhet på smartkort

Sintef-forskerne har tidligere laget en løsning for pålitelighet slik at pilot og flygelederne vet hvem de kommuniserer med. De har også hatt ansvar for å implementere denne løsningen og lagt den på et smartkort. 

Systemet er under uttesting og skal snart godkjennes for drift. 

– Om du prøver å lure systemet, får du ikke tilgang til tjenesten, sier Bernsmed.

I den nye studien vurderer forskerne hvordan løsningen for pålitelighet kan utvides slik at også flyselskap får mulighet å bruke systemet.

I studien påpeker forskerne at det bør stilles strengere sikkerhetskrav, blant annet til fortrolighet. Det er mange mulige brukere av satellittkommunikasjon, slik at et absolutt krav til sikkerhet blir viktig, ifølge forskerne. 

Bedre internett på flyet

Flyrutene er i stor grad bundet til luftkorridorer. Det betyr at piloten i dag kontakt med mange flygeledere og flyr egentlig fra punkt til punkt.

Dermed kan flygebanen bli hakkete og ikke aerodynamisk optimal. Satellittkommunikasjon er et av mange tiltak som vil gjøre det mulig med mer presise instrukser fra lufttrafikktjenesten og dermed en jevnere flygebane. Dette vil spare både drivstoff og miljøutslipp.

Sintef-forsker Hans Erik Swendgaard forteller at flysikkerheten vil bli enda bedre når pilotene kan motta instrukser og utveksle informasjon med lufttrafikktjenesten via satellitt over de store havområdene.

– Et annet aspekt er at lufttrafikk i bunn og grunn handler om fornøyde passasjerer, og at flyselskapene prøver å etterkomme de stadig økende forventningene passasjerene har til internett og båndbredde under flyturen. Det kan bli et prisspørsmål, men god internettilgang via satellitt vil være et bra tilbud til mange på lange flyturer, sier han.

Et område som ikke nevnes så ofte, er de interne tekstmeldingene mellom flyet og flyselskapets bakkesentral. Her utveksles det mye informasjon for at pilotene skal overholde avgangs- og ankomsttider effektivt og økonomisk. Satellitt datalink gjør at de kan utveksle tekstmeldinger også på flyturer over havområdene og andre steder der de ikke kan bruke radiokanaler.

Kommersielt interessant

Et Airbus-fly var det første som testet datalinken og smartkortet. Det skjedde i februar 2016.

Spørsmålet er nå hvordan man skal få ballen til å rulle. Hvor mye press kan luftfartsmyndighetene legge på selskapene for å ta i bruk systemet? Og hvordan kan man lage en prismodell som også stimulerer til bruk?

Forskerne tror løsningen kan bli en kombinasjon av luftfartsdirektiver og pris, men når datalinktjenesten er tilgjengelig over satellitt, er det grunn til å tro at mange flyselskap etter hvert finner gode operative og kommersielle gevinster.

Fly til Østen og over Atlanterhavet kan bli de første som vil benytte seg av denne type kommunikasjon. De vil dra nytte av den nye teknologien på flyruter der store hav og land som mangler bakkestasjoner, er et problem i dag.

Fortsatt problemer med beredskapen

– Enhver ting som ligger utenfor egen sektor, anses for som sløsing, noe som gjør samordning til et notorisk problem, sier Petter Almklov fra NTNU samfunnsforskning til Dagbladet. Forskningsprosjektet, som skal ferdigstilles neste sommer, heter «The Next Disaster» (NEXUS), og er satt sammen av flere forskningsmiljøer i Trondheim.

Så langt har forskningen vist at de ulike etatene tar ansvar for å utfylle egne mandater, men at de ikke samarbeider godt nok.

– Det gjennomføres flere øvelser, men øvelsene er for lite rettet mot å teste samhandlingsevnen, sier forskerne. De peker dessuten på at det stilles større forventninger til den kommunale beredskapen, uten at ressursene til det har økt.

Fredag kalte justisminister Anders Anundsen (Frp) og politidirektør Odd Reidar Humlegård inn til pressemøte om norsk beredskap fem år etter angrepene 22. juli. 

Behandler fotsår bedre med bilder

Fotsår er et utbredt problem blant personer med diabetes. 

Mange helsearbeidere er involvert i oppfølgingen av diabetesfotsårene. Både fastlegen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og fotterapeuter. 

Ifølge doktorgradsstipendiat Beate-Christin Hope Kolltveit ved Høgskolen i Bergen er kommunikasjonen mellom disse ulike instansene helt avgjørende for at sårbehandlingen av diabetespasienter skal bli god. Spørsmålet er bare hvordan denne kommunikasjonen foregår. 

Kolltveit har intervjuet helsepersonell i Rogaland og Hordaland om hvordan de opplevde innføring av telemedisinske løsninger i oppfølging av personer med diabetesfotsår. Telemedisin er interaktive og nettbaserte systemer med pasientinformasjon som skal gi alle parter tilgang på ekspertise til enhver tid og uansett hvor du befinner deg. 

– Tilbakemeldingen fra sykepleierne og legene som har testet dette, er at telemedisin kunne vært langt mer brukt i helsetjenesten i dag, sier hun.

Registrering av bilder

I Kolltveits forskningsprosjekt var målet å teste et nettbasert og interaktivt system der kommunikasjonen foregår i en felles sårjournal. Sårjournalen brukes blant annet til å registrere bilder av fotsårene som blir tatt med smarttelefon.

– Helsepersonalet rapporterer at kommunikasjonen ble mer strømlinjeformet og bedre med den nye sårjournalen. Blant annet fordi det var lettere å vite hvem som skulle kontaktes til enhver tid, sier Kolltveit.

«Et bilde sier mer enn mange ord»

Bilder av diabetesfotsårene ble et viktig verktøy for helsepersonalet. En av sykepleierne beskrev det slik:

«Det er mye lettere å diskutere sårbehandling med kollegaer når man har noe visuelt å ta utgangspunkt i – et bilde sier mer enn mange ord, sier stipendiaten».

Sykepleierne opplevde også at kvaliteten på dokumentasjonen ble bedre med den nettbaserte sårjournalen.

– De ble flinkere til å finne essensen i saken slik at dokumentasjonen ble mer eksakt – blant annet fordi skjemaene i journalverktøyet fungerer som en slags rettesnor på hva de skal se etter, sier Kolltveit. 

– Dette gir også økt kvalitet på behandlingen, legger hun til.

Føler seg ikke hjemme i legespråket

Kommunehelsetjenesten får vanligvis sakene ferdig servert i epikriser fra legene i spesialisthelsetjenesten. Det vil si skriftlige rapporter. 

– Det er ikke alltid at sykepleierne føler seg hjemme i språket som legene bruker, sier Kolltveit.

Sykepleierne opplevde at de fikk mer kunnskap om sårbehandlingen med den nettbaserte journalen.

– Resultatet ble at sykepleierne ble i stand til å diskutere med fastlegene med en helt annen trygghet enn før, fortsetter hun.

På fremmarsj

Kolltveit hadde ikke forventet at responsen fra helsepersonalet skulle være så positiv.

– Innføring av ny teknologi i arbeidsrutinene krever mye av folk – både ekstra tid og kompetanseheving. Derfor ble jeg satt ut av hvor fantastisk de syns det var, sier hun.

Bruk av telemedisinske løsninger er på fremmarsj i Helse-Norge. Kolltveits forskning viser at en dedikert ledelse og god tilrettelegging på arbeidsstedene er kritiske suksessfaktorer ved innføring.

– Jeg ser blant annet at det er vanskeligere å innføre telemedisinske løsninger i kommunehelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten fordi det er så mange ledernivåer i kommunen. Det er mye lettere når noe av ledelsen sitter tett på de som faktisk skal jobbe med dette, sier hun.

Hva kan vi lære av Deepwater Horizon?

20. april 2010 førte en eksplosjon på boreriggen Deepwater Horizon til en katastrofal olje- og gassutblåsningen på Macondo-feltet i den nordlige delen av Mexicogolfen, 66 kilometer utenfor kysten av Louisiana i USA.

Boreriggen sank etter cirka to døgn og store mengder olje og gass strømmet ukontrollert ut av brønnen før lekkasjen ble stoppet med midlertidige tiltak 15. juli, 87 dager etter ulykken. Endelig sikring av brønnen var ferdig 4. august. Da var store deler av golfen forurenset av olje.

I rettssaken mot BP i 2015 kom det frem at 3,19 millioner fat olje (omtrent 500 000 kubikkmeter) ble sluppet ut i havet under katastrofen i tillegg til flere hundre tusen tonn hydrokarbongasser.

Første store gjennomgang

Mer enn 500 miljøforskningsartikler er hittil publisert om Deepwater Horizon-ulykken og 50–100 nye kommer hvert år. Nå har norske og amerikanske forskere publisert den første oversikten over miljøforskningen etter historiens største oljesøl forårsaket av en ulykke til havs.

Forskerne oppsummerer miljøforskningen rundt Deepwater Horizon-ulykken i fire hovedtemaer:

– Miljøkonsekvenser av olje og gassutslipp, biologiske og økotoksikologiske effekter i økosystemer offshore, effekter i kystnære områder, og virkninger på lengelevende organismer, sier forsker Jonny Beyer ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).


(Kart: Fra publikasjonen)

Store skader

Kunnskapsoversikten viser blant annet at oljen spres både i dypt farvann på 1100–1300 meters dybde og på overflaten. Kun en mindre del av den frigjorte oljen, mindre enn 15 prosent og muligens så lite som fire prosent, har nådd land.

Ifølge forskerne skyldes dette blant annet den store dybden utblåsningen inntraff på, den omfattende bruken av såkalte dispergeringsmidler som fremskynder den naturlige nedbrytning av olje på sjøen, og andre tiltak som skulle dempe skadevirkningene.

– Men også massiv oppblomstring av oljenedbrytende mikrober, havstrømmer og høy vanntemperatur i overflaten bidro til at såpass lite nådde land, sier Beyer.

Flere studier av effektene av ulykken viser at oljen var giftig for mange slags organismer, inkludert plankton, virvelløse dyr, fisk, fugler og sjøpattedyr. Forurensningen har også forårsaket en rekke negative effekter som redusert vekst, sykdom, nedsatt reproduksjon, nedsatt fysiologisk helse og dødelighet.

– Både oljeeksponeringen og oljevernberedskap etter ulykken forårsaket skader på et bredt spekter av både habitater, arter og økologiske funksjoner over et stort område – selv om situasjonen har bedret seg vesentlig fra 2010 til i dag, sier Beyer.

Aktuelt for norske forhold

– Gjennomgangen viser at flere økologiske ressurser har blitt spesielt påvirket av utslippet. Dette inkluderer blant annet dyphavskoraller, kystnær fisk, vadefugler, havskilpadder og delfiner, sier Beyer.

Selv om forskerne påpeker at det fortsatt gjenstår en rekke kunnskapshull og behov for ytterligere forskning, har den brede samlingen av miljøforskning bidratt til å forstå de økologiske konsekvensene av store marine oljesøl.

– Denne lærdommen bidrar til å avklare hvilke tiltak som er nødvendig – både før og etter et utslipp – for å redusere miljøeffektene av slike hendelser, sier Beyer.

– Kunnskap fra forskningen rundt Deepwater Horizon har betydelig overføringsverdi til norske forhold. Vi kan lære om forberedelser og responstiltak som kan gjøres for å beskytte hav og kystressurser bedre dersom et tilsvarende stort oljesøl skulle inntreffe i våre farvann, sier Beyer. 

Referanse:

Jonny Beyer mfl: Environmental effects of the Deepwater Horizon oil spill: A review, Marine Pollution Bulletin, juni 2016, doi: 10.1016/j.marpolbul.2016.06.027. Sammendrag

Oppdager oljesøl på havets dyp

Deepwater Horizon-utblåsningen i Mexicogolfen i 2010 er en av verdens største miljøkatastrofer. I 87 dager strømmet det råolje ut fra borehullet, noe som truet både dyre- og plantelivet langs kysten. 

Ifølge marinbiologen Thierry Baussant var lærdommen fra denne ulykken at mesteparten av oljesølet forsvant relativt raskt fra havoverflaten. De oljespisende mikrobene viste seg nemlig å være effektive til å bryte ned olje rundt utslippet. 

Men i ettertid ble det oppdaget store oljerester på havbunnen. 

– I dag er vi opptatt av å fjerne olje fra overflaten, men konsekvensene for livet på havbunnen kan være dramatiske, sier Baussant.

Han understreker at arbeidet som ble gjort i etterkant av Deepwater Horizon-ulykken, viser at skadene på økosystemene kan være store når oljen beveger seg ned i havet. Følsomme organismer, som for eksempel koraller, er spesielt utsatte.

Fremtidens miljøovervåkning


Innmaten til det havgående DNA-laboratoriet under testing hos IRIS. (Foto: MBARI)

I dag overvåkes oljelekkasjer og oljesøl fra luften, enten ved hjelp av satellitt, fly eller radar. Men det er bare mulig å se overflaten – ikke det som er under.

Dette problemet satte marinbiologen Baussant på ideen om å teste ut et undervannslaboratorium som kan overføre data i sanntid. 

Dette har nå blitt til et eget forskningsprosjekt, der en såkalt ESP spiller hovedrollen. ESP står for Environmental Sample Processor og er en slags robotisert undervannsplattform som driver etter en kabel under en bøye. 

ESP-en ble utviklet av det amerikanske forskningssenteret MBARI for å oppdage giftige alger, men Baussant og kolleger ved IRIS har tilpasset teknologien til også å oppdage oljesøl.

Nå planlegger han å bruke en mer mobil versjon av ESP-en som kan dekke større havområder.

– Vi snakker om en slags torpedo som sniffer vannet mens den loggfører bevegelsene sine, sier Baussant.

Den nye ESP-en vil kunne dykke ned til 300 meter, og den kan være i drift i mange dager med flere hundre kilometers radius mellom hver opplading. Det blir dermed mulig å kartlegge større havområder systematisk.

Oppdager oljesøl

Baussant og IRIS bidrar i den bioteknologiske delen av overvåkningen. 

Ved hjelp av ESP-en sammenligner forskerne biologisk materiale fra vannprøver med DNA fra mikroorganismer som forskerne har lagt inn i ESP-en på forhånd. De kan for eksempel legge inn DNA-signaturen til flere oljespisende mikroorganismer som finnes naturlig i små mengder overalt i havet. Hvis konsentrasjonen av slike mikrober øker raskt der instrumentet er eller beveger seg, er det et tegn på oljelekkasje.

Karl Kristensen, rådgiver i Bellona, mener dette konseptet vil ha stor betydning for overvåkningen av havet.

– Kombinasjonen av DNA-match og en automatisert dronefunksjon gjør at man kan utvide overvåkingen av lekkasjer fra eksisterende oljefelt til nedlagte brønner som vi vet har risiko for utslipp. I tillegg kan det gi muligheter for systematisk kartlegging av mikroorganismer i vannsøylen, sier Kristensen.

Kontinuerlig og billigere overvåking

I dag er oljeselskapene pålagt å gjøre større feltundersøkelser, ved blant annet å undersøke organismer i bur eller villfanget fisk, fotografering av havbunnen eller prøver tatt fra bunnen for å kartlegge mangfoldet av organismer.

Det omtalte prosjektet kan gjøre overvåkingen både mer kontinuerlig og mindre kostbar, siden undervannsfartøyet som skal drive overvåkingen, ikke krever noen operatør. I stedet følger den en programmert rute som kan endres via mobile enheter på land. Resultatene overføres via satellitt i tilnærmet sanntid. I tillegg vil fartøyet selv endre ruten for å følge spor av de mikrobene man leter etter.

– Framtidig overvåking til havs skal mer og mer bruke slike teknologier. Biologiske sensorer er i dag underrepresentert, men vil i fremtiden få en store rolle i å forstå endringer i økosystemet, enten de har naturlige årsaker eller skapt av menneskelige aktiviteter, sier Baussant.

I den siste rapporten om miljøovervåking av petroleumsvirksomheten til havs etterlyser Miljødirektoratet en metode for overvåking av små eller mindre lekkasjer til havs.

I tillegg til å oppdage olje kan den nye ESP-en bli relevant for andre maritime næringer, ferskvannsovervåking og utforsking av nye uønskede eller sjeldne organismer.

– Havbruksnæringen vil kunne innføre sanntidsovervåking av miljøgifter, mikrober eller virus rundt oppdrettsanleggene sine, og selskaper som planlegger undersjøisk gruvedrift, vil kunne kartlegge effekter på havbunnen, sier Baussant.

Lab-funn kan øke Norges gassinntekter

Gassfelt mister kreftene sine over tid, akkurat som du og jeg gjør når vi blir eldre.

Derfor får mange aldrende gassbrønner assistanse av kompressorer, det vil si maskiner med sugekraft som hjelper gassen opp. På offshorefelt installeres disse på plattformen eller på havbunnen.

Ferske data fra laboratoriet på Sintef viser at slike maskiner kan settes inn seinere enn det dagens regneverktøy har gitt grunn til å tro.

– Når investeringer i kompressorer på gassfelt utsettes, blir økonomien til feltet bedre. Dermed vil funnene våre bidra til å øke avkastningen fra gassutvinning. Etter all sannsynlighet vil de dermed øke inntjeningen også fra flere norske felt, sier prosjektleder Maria Barrio ved Sintef.


Sintefs flerfaselaboratorium, der målingene ble gjort. (Foto: Thor Nielsen, Sintef)

Petroleumsfelt er som ballonger

I alle petroleumsfelt synker trykket etter hvert som gassen og oljen hentes ut – som når lufta går ut av en ballong. I gassbrønner vil gassens strømningshastighet derfor synke jo lengre gassfeltet har vært brukt til utvinning. For det er nettopp trykket som er gassens drivkraft.

De fleste gassfelt rommer også noe olje, såkalt lett olje. Forsøkene som Sintef-forskerne har gjort, har gitt ny innsikt i hvilken strømningshastighet naturgassen må ha i brønner og i stigerør for å få revet denne oljen med seg.

– Målingene våre viser at gassen ikke trenger så høy fart ved oppstigning som tidligere antatt for å få oljen med seg opp. Dermed drøyer det også lengre enn antatt før farten blir så lav at oljen danner væskeplugger som kveler brønnen. I sin tur betyr dette at operatørene kan vente lenger enn de har trodd med å ty til kompressorer for å holde strømningshastigheten til gassen oppe, forklarer Barrio.  

Regneverktøy oppdateres

I forsøkene lot forskerne gass tilsatt små oljemengder, strømme oppover gjennom et 50 meter høyt loddrett rør med fire tommers diameter.

– Bakteppet er at olje- og gassindustrien gjennomfører matematiske simuleringer når de planlegger utbygging og drift av petroleumsfelt. Og til nå har de brukt simuleringsverktøy som bare gir omtrentlige gjengivelser av observerte fenomener i vertikale gassrør, sier Barrio.

De vertikale strømningsforsøkene ble gjennomført i et eget tungt rør som ble reist i anledning prosjektet. Måleresultatene er brukt til å oppdatere simuleringsverktøy – en stor matematisk strømningsmodell – som Sintef har utviklet sammen med ConocoPhillips, Total og Kongsberg Oil and Gas.

Økt tillit til matematiske simuleringer

Dominique Larrey arbeider som forsker i det franske oljeselskapet Total og er ekspert innenfor fagfeltet strømning i petroleumsbrønner. Han mener den nye og mer pålitelige datamodellen gir økt tillit internt i oljeselskaper til de strømningstekniske fremtidsbildene som spesialister henter ut av modellverktøyet.

– I sin tur vil disse fremtidsbildene få betydning for om og når et oljeselskap bestemmer seg for å investere i kompressorer. Dermed vil resultatene også påvirke hele økonomien knyttet til utbygging av gassfelter, sier Larrey.

Iransk forsker utgjør «alvorlig trussel», forblir utvist

Borgarting lagmannsrette har lagt vekt på at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) mener arbeidet til professoren mest sannsynlig skulle bidra til utviklingen av en ny type kinesisk langdistanserakett. Tysk-iranerenforsket på styrings- og kontrollsystemer for overlydsraketter og samarbeidet med flere kinesiskeforskere siden han kom til Universitetet i Agder i 2009.

Mannen, som er iransk og tysk statsborger, ble utvist i fjor, men fikk medhold av Oslo tingrett samme år i sin klage på vedtaket. Nå har lagmannsretten gitt Justisdepartementet medhold i at utvisningsvedtaket er gyldig og at mannen utgjør en tilstrekkelig alvorlig trussel mot offentlig sikkerhet til at han kan utvises.

Selv om en eventuell kinesisk krysserrakett neppe vil kunne nå Norge, mener retten det er adgang til å ta hensynet til alliertes sikkerhet med i vurderingen av vedtaket.

Gjennom en årrekke etter at han kom til Agder publiserte forskeren rundt 300 artikler, sju av dem omhandlet kontrollsystemer for såkalte hypersoniske luftfarkoster. Mannen var imidlertid bare medforfatter til artiklene, som hadde kinesiske kollegaer som førsteforfattere.

«Det sentrale i saken er at NN har deltatt iforskningssamarbeid om hypersoniske farkoster, sammen med kinesiske forskere», skriver lagmannsretten i dommen.

Samene har ofte ikke kjent seg igjen i forskningsresultatene

– Vi kan snakke om ufin forskning og misbruk, spesielt hvis vi går tilbake til raseforskningens tid. Jeg tror dette sitter i det kollektive minnet i det samiske samfunnet, sier medlem i Sametingsrådet Henrik Olsen.

Raseforskningen omfattet blant annet skallemålinger. Tankegangen var at hvite mennesker var «langskaller» og tilhørte en overlegen rase, mens samene var «kortskaller» og tilhørte en underlegen rase.


Henrik Olsen i Sametinget mener forskningen må skje på det samiske samfunnets premisser og at forskere må være bevisst på hva som er samisk etikk. (Foto: Kenneth Hætta, Sametinget)

Et annet vanskelig kapittel i samenes forskningshistorie er åpning av samiske graver og fjerning av samisk skjelettmateriale i forskningsøyemed. Studier trakk også lite flatterende konklusjoner om samenes kroppstrekk og karaktertrekk.

Føler seg latterliggjort

Denne forhistorien har ført til at mange samer generelt sett er skeptiske til forskere, ifølge Olsen. Reindriftssame Nils Henrik Sara er en av dem. Helt siden han var barn har han hørt fra både foreldre og besteforeldre at forskningen ikke holder mål.

Erfaringene han selv sitter igjen med, fra forskning som er gjort på reindrift, handler også om det han mener er latterliggjøring, arroganse og overstyring: Andre bestemmer for eksempel hva det skal forskes på, forskerne er forutinntatte, og reineierne blir ikke hørt, verken underveis i forskningen eller etterpå.

– Ofte har ikke vi reineiere kjent oss igjen i resultatene. Når vi har prøvd å si at noe er feil, har vi blitt latterliggjort. Våre ord har hatt null verdi, sier Sara.

Tok selv initiativ til forskning

Disse erfaringene var bakgrunnen for at Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) tok initiativ til forskningsprosjektet «Reindriftas hverdag». Resultater fra prosjektet ble nylig publisert i boka Ethics in Indigenous Research, Past Experiences – Future Challenges.

NRL har vært med på hele prosessen, fra planlegging til publisering av resultater, og Sara har ledet styringsgruppa. Forskningsprosjektet er gjennomført i samarbeid med Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus (SANKS) ved Finnmarkssykehuset.

Gjennom en spørreundersøkelse har forskerne undersøkt stress og stressrelaterte faktorer blant den samiske reindriftsbefolkningen i Norge.

– Det var svært viktig for oss at fakta kom på bordet og at forskningen ikke skulle være basert på synsing. Forskning har så stor makt og styrer veldig manges hverdag, understreker Sara.

Sametingsrepresråd Olsen tror de fleste forskere er enige i at det er viktig å forstå det samfunnet de skal inn i.

– I noen tilfeller har ikke forskere hatt tilstrekkelig kunnskap om det samiske samfunnet. Det kan føre til misforståelser, og forskningen kan bli feil eller bygge på feil premisser, understreker han.

Inspirert av canadisk forskning

Snefrid Møllersen er psykologspesialist ved SANKS’ avdeling i Lakselv og prosjektleder for Reindriftas hverdag.

– Det som slo oss, var hvordan vi skulle klare å forstå hvordan stress og belastning ser ut i en verden som er så annerledes enn den vi selv kjenner, forteller hun.

Sammen med kollegaene begynte hun å undersøke om noen hadde gjort lignende forskning. Letearbeidet førte dem til Canada. Der fant forskerne ulike arbeidsmodeller og retningslinjer som skal ivareta de etikken rundt forskning på urfolk.

– Disse retningslinjene er lagd for å unngå at forskere henter informasjon, tolker den innenfor en vestlig akademisk ramme og produserer forskningsresultater som kan bli ubrukelige eller oppleves nedverdigende for urfolksgruppen det forskes på. Vi har vært opptatt av respekt og nytteverdi i tillegg til å unngå å påføre deltagerne belastninger, sier Møllersen.

Hva med akademisk frihet?

Reineier Nils Henrik Sara synes det har vært en drøm å jobbe med forskerne og å få diskutere et tema som er svært viktig for reineierne.

– Vi har diskutert så busta føyk, men vi har opplevd å bli hørt, forteller han.

Han har inntrykk av at samarbeidet har bidratt til at reineierne er mindre skeptiske til å svare på spørreundersøkelsen.

– Noen vil kanskje stille spørsmål ved om reindriftsnæringen har styrt forskningen og bestemt hva resultatene skal være. Hva tenker du om det?

– Vi har selvfølgelig ikke bestemt hva forskningsresultatene skal være. Vi har fått komme med vår historie, men overlatt til spesialistene å konkretisere og sammenfatte hvordan reindriftseiernes hverdag er, understreker Sara.

Snefrid Møllersen forstår at det blir stilt spørsmål ved den akademisk frihet i et slikt prosjekt. Hun mener likevel at forskerne ikke har latt seg styre, men at partnerskapet har handlet om å få kunnskap og en forståelse som de ellers ikke ville fått.

– I prosessen med å integrere kunnskap fra reindrifta og akademisk kunnskap har vi selvfølgelig vært opptatt av at dette ikke måtte gå ut over den vitenskapelige kvaliteten på arbeidet. Der var også retningslinjene fra Canada til hjelp, sier hun.

Vil utarbeide samiske retningslinjer

I Norge finnes det nasjonale forskningsetiske retningslinjer for de ulike fagområdene. I tillegg finnes det spesifikke retningslinjer for forskning på menneskelige levninger. Nylig ble også retningslinjer for bruk av genetiske undersøkelser lansert.

Verken i Norge eller Norden finnes det egne retningslinjer for forskning på urbefolkning generelt eller samer spesielt. I 1997 vedtok Sametinget å utarbeide slike retningslinjer, men av ulike årsaker ble dette ingenting av.

Nå har Sametinget tatt opp tråden igjen. Planen er å utarbeide etiske retningslinjer for samisk helseforskning og bruk og forvaltning av samisk humant biologisk materiale.

– Vi ser at det er behov for retningslinjer både for å skape forutsigbarhet for forskermiljøene og for å ivareta det samiske samfunnets interesser. Dette er spesielt viktig for forskning på DNA-materiale, sier Henrik Olsen.

– Hvorfor trengs det egne retningslinjer for samisk helseforskning?

– Det handler om retten til selvbestemmelse, at et folk selv har rett til å utvikle samfunnet i tråd med egen kultur, normer og behov, sier han.

Vanskelig og sårbart


– I Norge har forskning og politikk vært drevet som om vi skulle være ett homogent samfunn, uten fokus på urfolk, sier Ann Ragnhild Broderstad ved Senter for samisk helseforskning. (Foto: Elise Marie Nilssen-Broderstad)

På oppdrag fra Sametinget har Senter for samisk helseforskning ved UiT kartlagt helseundersøkelser og helseforskning hvor samisk etnisitet er tatt med. Senteret har også systematisert og kartlagt etiske retningslinjer for urfolk i andre land.

Nå er et arbeidsutvalg med representanter for samisk helsefaglig forskning, forskningsetikk og jus i gang med å utarbeide utkast til retningslinjer. Ann Ragnhild Broderstad som leder Senter for samisk helseforskning forteller at forskning i samiske samfunn kan være ømtålig.

– I prosjektet Saminor inngår elleve spørsmål om deltakernes samiske bakgrunn. Spørsmålene omhandler både språk og selvidentifisering. Folk har en kompleks identitet og etnisk bakgrunn, så dette er vanskelig og sårbart. Noen ble glade for at vi stilte så mange spørsmål, mens andre ble provosert og anklaget oss for å prøve å skrive dem inn i samemanntallet, forteller Broderstad.

Eksplosivt materiale

Når tematikken er så sårbar, blir det ekstra viktig at forskere er bevisst på hvordan de presenterer seg og forskningen sin og nytten folk vil ha av å delta, mener Broderstad. Etiske retningslinjer for samisk helseforskning bør være en konkret veiledning i hvordan man går fram og nærmer seg samfunnet man skal forske på, synes hun.

Broderstad mener retningslinjene spesielt bør sørge for at gruppers rettigheter ivaretas på lik linje med individers, for eksempel gjennom kollektivt samtykke.

Sjekkliste for samfunnet


– Hvis man lager retningslinjer som setter folk i stand til å vurdere forskningen, ansvarliggjør man samfunnet også og ikke bare forskerne, sier Bent-Marin Eliassen ved UiT. (Foto: Universitetet i Tromsø)

Nettopp rettigheter til tradisjonell kunnskap og biologiske data er noe som går igjen i de etiske retningslinjene for urfolk i andre land, ifølge postdoktor Bent-Martin Eliassen ved UIT. Han har hatt ansvaret for kartlegging av andre lands retningslinjer, som inkluderer USA, Australia, New Zealand, Canada og Alaska.

Retningslinjene er stort sett rettet mot forskere. Alaska har imidlertid også lagd en sjekkliste for samfunnet selv.

– Når forskere kommer og sier «vi vil forske på dere og deres liv» – hva må folk da passe på? Hvis man lager retningslinjer som setter folk i stand til å vurdere forskningen, ansvarliggjør man samfunnet også og ikke bare forskerne, sier Eliassen.

Målet er å ha et utkast til retningslinjer for helseforskning klart i november. Sametingsrepresentant Henrik Olsen utelukker ikke at arbeidet etter hvert kan danne grunnlag for mer generelle retningslinjer innen forskning på samiske forhold. 

Referanse:

Anna-Lill Drugge (red.). Ethics in Indigenous Research, Past Experiences – Future Challenges, Centrum för Samisk forskning, 2016.

 

Smart vatn kan gje meir olje

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

NTNUs akademiske bistand til Israel

Denne teksten var først på trykk i Klassekampen lørdag 18. juni. 

For ni dager siden ble de kjent at Høyre/Frp-regjeringa har bedt NTNU å innlede forskningssamarbeid med Israel om utvinning av gass og olje, og at rektor Gunnar Bovim er positiv til dette.

Leder Egil Tjåland ved Institutt for petroleumsteknologi og geofysikk sier til Universitetsavisa at «de skiller mellom politikk og forskning» i denne saken.

«Det er regjeringen som inviterer oss og initiativet til reisen kommer derfra. Det er rektor som har bedt meg om å delta. De politiske implikasjonene har jeg ikke noen forutsetninger for å uttale meg om.»

«Vi driver forskning, ikke politikk» er en velkjent forsvarstaktikk fra akademikere. Og jeg kan for så vidt forstå at mange ville vært uenige i et krav om å nekte en israelsk litteraturforsker å gjesteforelese ved NTNU, eller at NTNU’ere mener at det skal være lov å delta på en medisinsk konferanse i Tel Aviv. Sjøl om mitt eget ståsted er akademisk boikott av Israel.

Kan hjelpe Israel å utvinne i omstridte områder

Men det spesielle med petroleumssaken er at et slikt forskningssamarbeid vil hjelpe Israel med å kunne starte utvinning av gass eller olje i områder som er svært politisk og folkerettslig omstridte – blant annet havområder utafor kysten, hvor det er gjort store gassfunn.

I tillegg kommer mulige store oljeforekomster på Golanhøydene, syrisk land okkupert av Israel i 1967 og annektert (innlemmet) i Israel i 1981. Dette er ulovlig ifølge folkeretten, og både okkupasjon og anneksjon er fordømt av FN. Men israelske myndigheter gjentatt jevnlig at Israel aldri vil la Syria få tilbake Golan.

The Economist fra 7. november skriver: «Israelske og amerikanske oljefolk tror de har funnet en bonanza i dette svært ubeleilige området. Etter tre prøveboringer, uttaler Yuval Bartov – sjefsgeolog i Genie Oil & Gas – at de har funnet et oljereservoar ‘med potensial for milliarder av fat’. (…) Men siden det er liten erfaring i å bore etter olje under tidligere vulkansk aktive områder, vil det kreve mer arbeid for å finne ut om oljen kan utvinnes lønnsomt.»

Kan man bare lukke øynene?

Israel kan potensielt ha stor glede av NTNU i forberedelsene til et slikt Golan-prosjekt, for NTNU har mer kompetanse enn dem på kartlegging og utvinning av petroleum. Vi vil da indirekte fungere som hjelpere for slikt, på annektert territorium. At regjeringa forsøker å forsvare seg med at NTNU-forskerne ikke skal være involvert i utvinning på «omstridte områder», er uvesentlig.

Det viktige er vårt bidrag til israelsk kompetanseheving, som de så vil få nytte av også i «omstridte områder».

Kan man i en slik situasjon bare lukke øynene og svare at «vi driver ikke politikk, bare forskning» og at dessuten er dette «internasjonalisering» og det er vi jo for, som rektor sier? Og kan man som argument henvise (som rektor gjør) til at «NTNU har vedtatt at vi er mot akademisk boikott»?

Pinlig naivitet

Nå er jeg ikke i den minste tvil om at spesielt Frp og Tord Lien ønsker samarbeid med «det eneste demokratiet i Midtøsten», som det heter i Frp. Dette er «politikk» så det suser. Derfor er den tilsynelatende naiviteten hos de inviterte ved NTNU pinlig for mitt universitet.

Hvis man for enhver pris skal anvende prinsippet om «forskning er ikke politikk» og «internasjonalisering må til», kan vi jo tenke oss et annet samarbeid: Israel ligger svært langt framme på drone-området.

Et eksempel er de to guttene som lekte på toppen av en bygning i Gaza, og ble «tatt ut» med et missil avfyrt fra en drone. Men siden vi her i Norge bare skal bruke droner til å overvåke hav og miljø, så blir jo ikke et mulig NTNU-Israel-samarbeid her «politikk», men bare «forskning», ikke sant?