Første august ble tre havgående droner, eller glidere som det heter på fagspråket, satt ut i Sandnessjøen. 7. september ble de hentet opp utenfor Bodø.
De tre ubemannede fartøyene er en dykkende Seaglider, og to fartøy som går i havoverflaten. De to i overflata kan minne om surfebrett i form og størrelse.
De drives av bølger, vind eller solenergi. Dronene programmeres og styres fra land.
Gir presise opplysninger
– Fartøyene er utstyrt med sensorer for innsamling av kjemiske, fysiske og biologiske data fra havet og lave luftlag, sier direktør Salve Dahle i Akvaplan-niva.
– Gliderne, eller dronene, gjør det mulig med kontinuerlig måling av vær, bølger og havstrømmer, temperatur, saltholdighet, samt flere andre observasjoner som:
Vannets innhold av O2, CO2 og PH-verdier.
Havforsuring.
Algeprodukjson.
Dyreplankton.
Fiskeyngel og marine pattedyr.
– De innsamlede dataene ligger på harddisker enn så lenge, så det som er blitt målt får vi komme tilbake til, sier Dahle.
– Det spesielle med data fra dronene er at de er veldig presise og kan innhentes på små flater. Det gir oss presise opplysninger om økosystemet i havet som vil ha stor nytte for vår forskning, sier dekan Ketil Eiane ved Fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord universitet.
Han forteller at denne kunnskapen er viktig for å få til en bærekraftig utnyttelse av havets mange ressurser.
– Data fra droner kan gi oss større forståelse for hva vi kan gjøre uten at det forstyrrer den finstemte balansen mellom artene i havet eller bidrar til negativ miljøpåvirkning, sier Eiane.
Forsker Henning Reiss ved Nord universitet sier data fra disse fartøyene kan være viktige for å forstå vandringen til bunndyr som lever på ulike havnivåer. For eksempel kan den ene av gliderne samle data helt ned til 1000 meters dyp, sier Reiss.
Prosjektet ble presentert på et seminar i Bodø fredag, med representanter for mange av aktørene til stede.
– Bakgrunnen for prosjektet er at Norge er et kystland, og næringsutvikling på kysten er veldig viktig for verdiskapingen framover, sa Ketil Eiane på seminaret i Bodø.
– Ikke minst når det gjelder matproduksjon for en voksende befolkning i verden. Mye av maten og energien framover vil måtte komme fra kystsonen.
Kunnskapen som innhentes trengs innen akvakulturnæringen, offshore, olje og gass og all maritim virksomhet og innen turisme, ifølge beskrivelsen av prosjektet.
Med ubemannede fartøy oppnår forskere rimeligere og mindre ressurskrevende datainnsamling, sammenlignet med bruk av tradisjonelle forskningsfartøy.
Videre er kunnskapen om biologiske og oseanografiske prosesser i norske havområder mangelfull. Dette er bakgrunnen for at forskere nå har satt i gang utprøving av ubemannede fartøy, utstyrt med ulike sensorer, kom det fram på seminaret.
Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren øker. Men selv om fordelingen av omsorgsoppgaver mellom kjønnene er blitt mer likestilt på hjemmebane, er det lite som tyder på at flere menn vil jobbe innenfor helse og omsorg. Og selv om flere av sykepleiernes oppgaver er endret som følge av ny teknologi er kjerneoppgaven den samme: pleie av det syke mennesket.
Aud Obstfelder er sykepleier og professor ved Senter for omsorgsforskning på Institutt for helsevitenskap, NTNU Gjøvik. Hun har forsket på kjønn og teknologi siden hun tok hovedfag i sosiologi i 1996.
– For meg har sykepleie aldri vært kjønna. Begge foreldrene mine var operasjonssykepleiere, så jeg oppfattet ikke sykepleie som et typisk kvinneyrke, sier hun.
– Det var veilederen min som spurte om jeg kunne tenke meg å skrive om teknologi. Og siden jeg hadde jobbet som sykepleier på overvåkningsavdeling, hvor du daglig bruker avansert teknologi, falt det meg naturlig.
Sykepleie som ikke-teknologi
Obstfelder har blant annet sett på sykepleieres forhold til teknologi. Hun fant ut at kjernen i sykepleiefaget oppfattes som det motsatte av teknologi.
– Da jeg jobbet som sykepleier, hadde jeg den samme oppfatningen. Jeg tenkte på arbeidet som innebar avansert teknologi som noe annet enn sykepleie, forteller hun.
– Det er merkelig, ettersom sykepleiere jobber med teknologi hele tiden. Å måle blodtrykk, sjekke temperatur og puls, ta blodprøver, utføre stell i sykehusseng, skrive journal, alt dette er knyttet til teknologi.
– Hvorfor tenker man da på sykepleie som ikke-teknologisk?
– Jeg mener det henger sammen med sykepleiernes profesjonskamp på 1950- og 60-tallet. Den gangen sloss sykepleierne for å bli sett som en egen yrkesgruppe, løsrevet fra rollen som legenes assistenter, sier Obstfelder.
Grensene mellom profesjonene i helsevesenet endres stadig som følge av ny teknologi. Men Obstfelder tror ikke dette vil påvirke kjønnsbalansen i tiden fremover. (Foto: Bjørn Kvaal)
– De valgte å fokusere på det ikke-teknologiske; på rollen som sjelesørger og nærheten til pasienten. Å pleie den syke kroppen var sykepleierens hovedanliggende, mens det å ta blodprøver og måle blodtrykk ble sett på som oppgaver de gjorde på vegne av legen. Teknologien var noe som sto i veien for forholdet mellom sykepleieren og pasienten.
Dette bidro ifølge Obstfelder, til at sykepleiefaget ble mer feminisert. Tradisjonelle kvinnelige verdier som nærhet, stell og intuisjon ble enda sterkere knyttet til sykepleierens kjerneoppgaver.
Status å være sykepleier i Italia
Hun påpeker at feminiseringen av sykepleieyrket kan være kulturelt betinget. Og viser til en norsk studie av italienske mannlige sykepleiere, hvor forskerne fant at man ser annerledes på sykepleieyrket i katolske land.
– Studien viste at i Italia er det langt flere mannlige sykepleiere enn i Norge. Der er sykepleie et yrke som forbindes med status og maskulinitet. Sannsynligvis fordi det assosieres til diakoni og sjelesorg, som i Italia er knyttet til presteskap og maskulinitet, tror Obstfelder.
Ifølge Kari Solbrække, en av forskerne bak denne studien, skyldes forskjellene også at Italia har stor arbeidsledighet, en svakere velferdsstat og en annen familiestruktur, der alle har mer ansvar for hverandre, uavhengig av kjønn.
Solbrække viser blant annet til at ansvar for eldre og syke ikke bare er en plikt i Italia, men en dyd, og generelt har høyere status enn i Norge.
Teknologien endrer yrket
Grensene mellom profesjonene i helsevesenet endres stadig som følge av ny teknologi. Men Obstfelder tror ikke dette vil påvirke kjønnsbalansen i tiden fremover.
– I dag hankes mange sykepleiere inn som IT-rådgivere, særlig intensivsykepleiere fordi de ofte er spesielt interesserte i teknologi, forteller hun.
– Intensivsykepleiere må hele tiden være oppdatert på høyteknologi og nye programmer. Mange sykepleiere blir superbrukere for andre sykehusansatte, men like mange kvinner som menn får denne rollen.
Obstfelder mener bruk av avansert datateknologi og såkalt omsorgsteknologi kan medføre at sykepleieyrket forandrer seg.
– Både de nye mulighetene teknologien gir, ressursmangelen i helsevesenet og presset fra politikerne om å delegere omsorgsoppgaver til kommuner, pårørende og pasienten selv, bidrar til dette, sier hun.
Obstfelder tror det at pasientens kropp og intimitet er så sentralt i sykepleien, kan virke skremmende på mange menn.
– Men sykepleiens oppgaver vil nok endre seg noe. I fremtiden vil sykepleiere antakelig få en mer rådgivende funksjon. Kanskje vil de i større grad sitte på overvåkingssentraler og ha kontakt med pårørende og pasienter som bor hjemme. Og gi veiledning over telefon når de skal måle blodtrykk og sette sprøyter. Pleie i betydningen vask og stell blir mer og mer noe pårørende gjør.
Obstfelder tror ikke slike endringer av sykepleierens oppgaver nødvendigvis vil lokke flere menn til å velge yrket.
– Selv om teknologien endrer hva sykepleiere gjør, så endrer det ikke kjernen i sykepleie som er å pleie en syk person. Også andre ting, som lønn og status vil bestemme hvem som velger yrket, og påvirke kjønnsbalansen.
Teknologi kan også være omsorgsfull
Knut Holtan Sørensen er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han er enig i at omsorg gjerne defineres som noe annet eller motsatt av teknologi. Samtidig mener han denne forståelsen av teknologi er lite fruktbar.
– Jeg tror det er vanlig å tenke på omsorg som forankret i følelser, og dermed noe som utøves mellom mennesker. Det innebærer at teknologi blir oppfattet som et fremmedelement i utøvelsen av omsorg, sier han.
Professor ved NTNU, Knut Holtan Sørensen mener vi må endre vår innstilling til hva som er typiske manns- og kvinneyrker. (Foto: Belinda Waymouth, UCLA)
– I virkeligheten innebærer de fleste former for omsorg samtidig bruk av teknologi, for eksempel servering av mat, behandling av sår eller telefonsamtaler. Vi vet dessuten at teknologier kan oppfattes som omsorgsfulle, for eksempel dukker eller robotleker.
– Tror du de teknologiske endringene vil påvirke kjønnsbalansen i arbeidslivet i fremtiden?
– Teknologiske endringer vil ikke i seg selv endre noe som helst, men teknologi kan definitivt brukes til, og er blitt brukt til, å endre noe på kjønnsbalansen i yrker, sier Sørensen.
Det gjelder for eksempel innenfor bygg- og anleggsarbeid hvor maskiner har overtatt mange av de fysisk tunge arbeidsoppgavene.
– Det er imidlertid andre faktorer som er mye viktigere i denne sammenhengen, blant annet forestillinger om hva som er «passende» oppgaver for menn og kvinner, eller hva det innebærer å utøve omsorg.
Mye teknologi i kvinneyrker
– Sykepleie er et eksempel på et yrke som har fått nye og endrede arbeidsoppgaver på grunn av omsorgsteknologi. Tror du det på sikt vil lokke flere menn til å velge sykepleie eller andre omsorgsyrker?
– Jeg mener utgangspunktet for spørsmålet er feil. Det er ikke slik at kvinneyrker generelt sett har mindre innslag av teknologi enn mannsyrker, sier Sørensen.
Han mener dessuten at omsorgsteknologi er et høyst uklart begrep.
– Det dreier seg mer om å sette omsorgstrengende i stand til å klare flere hverdagslige oppgaver på egenhånd enn at sykepleiere og andre omsorgsarbeidere får nye utfordringer, sier han.
– Sykepleiere har lenge brukt mye teknologi i arbeidet sitt uten at det av den grunn er blitt flere menn som har valgt dette yrket. En endret kjønnsbalanse i omsorgsyrker forutsetter at utøvelsen av omsorg ikke primært oppfattes som en oppgave for kvinner og som noe menn ikke passer til.
Det finnes to slags miljøvernere. Karikert mener noen at mennesket er kvisen på Gaias rumpe, at teknologer tramper med beksøm på livets økologiske parkett. De er teknologipessimister.
Andre drømmer om å fikse framtida, reparere Gaia med teknologiens svar på gaffatape. De er teknologioptimister.
Hvis teknologipessimistene fikk bestemme, var vi fortsatt naturfolk med grønske mellom tærne.
Hvis teknologioptimistene fikk bestemme, ble sol og skyer styrt av en app – og baksiden av månen var befolket av klimaflyktninger.
Teknologioptimister og teknologipessimister har noe til felles – de flyr. Forskjellen er at pessimistene har veldig dårlig samvittighet når de flyr til sine meditative retretter i Sør-Frankrike. Teknologioptimistene spør gjerne om å få komme fram i cockpit.
Både mindre og grønnere
– Det er politisk umulig å stoppe veksten i flytrafikken, sa Olav Mosvold Larsen fra Avinor til meg da jeg samlet inn stoff til artikkelserien om elektriske fly.
Har han rett? Hva gjør vi da? Går baklengs ut gjennom gaten og spenner oss fast i resignasjon – eller framlengs mot spakene for å styre mot science fiction-utopia?
Vi kan neppe tøyle vår utferdstrang, våre drømmer om fjerne land og nye opplevelser.
Men drømmene kan leves ut på bedre måter enn å sitte i fosterstilling på vei mot paraplydrinker og hudkreft.
Vi kan reise i kroppens eget rolige tempo – kjenne vind mot hud, ferdes gjennom åpne landskap uten å miste oss selv på veien.
Vi kan heller ikke stanse global oppvarming hvis vi fortsatt gir bånn klimagass på jetmotorene.
Men vi kan strupe eksosen på de turene vi faktisk trenger. Med el-fly kan vi omskape luftens rakkere til luftens klimakonger.
Med andre ord – vi kan både fly mindre og grønnere.
Er el-fly bare en eksotisk idé? For få år siden – kanskje. Ikke nå lenger. De store flyprodusentene ligger i startgropa. Utviklingen skyter fart som en Tesla i ludicrous mode.
Elon Musk transformerte el-bilen fra blikkboks til fetisj. El-motorer vil transformere fly fra brølende udyr til summende skjønnheter.
Flere nye teknologier kobles sammen i el-flyet. De blir en kritisk teknologisk masse som fusjonerer.
Kunstig intelligens i autopiloten møter materialteknologi i batterier, skrog og vinger – som møter mange små motorer og rotorer.
Kunstig intelligens erstatter flygere. Rotorer erstatter ror – og delvis vinger. El-flyet blir noe nytt og mer.
Fra hobbydroner til luftdrosjer
De første resultatene av denne teknologiske fusjonen summer allerede over hodene våre – i form av hobbydroner. De klarer kunststykker som for få år siden var fantasier.
Med lynraske korreksjoner klarer de å sveve fjellstøtt i vindvirvler. De kan følge oppsatte kurser eller bevegelige mål. De kan vende hjem hvis de kommer på avveie.
Hobbydronene skaleres opp til luftdrosjer uten sjåfør. Allerede i 2020 skal de første settes i drift på verdensutstillingen i Dubai hvis planene holder.
Hvis de ikke holder, er det av mindre betydning. Førerløse el-fly er mulige alt med dagens teknologi. Den økonomiske gevinsten på lang sikt er så stor at utviklingen driver seg selv.
Luftdrosjer som letter vertikalt blir neppe for massetransport. Svermer på tusenvis av slike fartøy over land og by er neppe noe vi ønsker oss, hvor sikre og lydløse de enn er.
Lilium Jet tar av og lander vertikalt med vingeklaffer vridd vertikalt slik at de 36 rotorene peker ned. Under flukt vris vingeklaffene opp og vingene gir løft. (Illustrasjon: Lilium)
Elektriske kortbanefly
Da må vi heller vente på neste generasjon el-fly. De blir større og kan trafikkere kortbanenettet i Norge med opptil 20 passasjerer. Avinor har alt begynt å forberede seg på disse flyene.
De første versjonene vil neppe være rene el-fly. Fossildrevne generatorer vil skaffe strøm når batteriene kommer til kort.
Men batteriteknologien drives fram av markedskreftene bak el-biler. På sikt vil batterier lagre mer energi, lages av grønnere materialer og bli resirkulert.
Langdistansefly vil trolig bruke fossile jetmotorer i mange år ennå. Den grønne løsningen er biodrivstoff.
Dette må lages av restvirke etter skoghogst eller på lengre sikt alger – råvarer som ikke konkurrerer med menneskeføde eller krever landområder og energikrevende dyrking.
Vi skaper, vi styrer
Alle lovende løsninger til tross – el-fly kan ikke redde verden. Teknologi kan ikke redde verden, eller for den saks skyld ødelegge den. Det kan bare vi.
Teknologi er ingen uunngåelig naturkraft. Det er vi som skaper teknologi. Det er vi som skaper problemene som teknologien medfører.
Og det er vi som må styre teknologien vi skaper, slik en flyger styrer et fly.
El-flyet Eviation Alice skal ifølge planene få et vingespenn på 13,5 meter og fly i 10 000 meters høyde. Skroget er laget av karbonkompositt-materiale. (Illustrasjon: www.eviation.co)
Føyelig sjef
Å styre et fly er ikke lett. Det kan bli harde landinger. Jeg slet hjulgummi da jeg tok luftlappen.
Hver flytur er et lærestykke – fortsatt. Det er så lett å bli passasjer i eget fly, glemme at du er sjef over spakene – at flyet må lystre.
Skjønt sjef – du kan ikke hale og dra i spakene akkurat som du vil. Du må føye deg etter aerodynamikkens lover, ellers ender luftferden med forferdelse.
Optimister og pessimister må finne sammen
Oversatt til teknologi – det finnes ingen enkle, endelige tekniske løsninger på miljøproblemene, slik teknologioptimistene håper.
Teknologien må føye seg etter livets lover, slik teknologipessimistene krever.
Optimister og pessimister må finne hverandre. Optimistene kan oppfordre til nye, freidige forsøk. Pessimistene advarer mot alt som kan gå galt.
Sammen kan de fly teknologien forholdsvis kontrollert og trygt inn mot en slags landing.
Men nye flyturer blir det – og helt utlærte blir vi aldri. Hvor kjedelig hadde ikke det vært?
Barn og tenåringer med funskjonsnedsettelser opplever store begrensninger i hverdagen. Flere kan ikke dra steder uten følge av foreldre eller andre som må passe på dem.
Nå kan noe så enkelt som en klokke med GPS- og ringefunksjon gi dem mulighet til å utforske verden alene for aller første gang.
22 barn og unge med funksjonsnedsettelser i til sammen 21 familier i Horten og Drammen har det siste året testet ut velferdsteknologi. Barna har alt fra ADHD og autismespekterforstyrrelser til Cerebral Parese, Downs syndrom og Aspbergers syndrom, opplyser forskerne.
Hver av dem har fått tildelt teknologiske verktøy som de kan ha nytte av, basert på hva slags utfordringer de møter i hverdagen. Noen trenger hjelp med språk og kommunikasjon, mens andre trenger hjelp til å ha kontroll på hva som skal skje når eller rett og slett huske eiendeler og avtaler.
I all hovedsak dreier mye seg om bruk av smarttelefoner og nettbrett med apper. Eksempler på slike er kalenderfunksjoner, varselsystem for gjøremål til navigasjonssystemer og sosiale kommunikasjonsverktøy.
Til sammen ble det prøvd ut ti ulike teknologier og programvarer.
Forskerne Marianne Trondsen og Undine Knarvik fra Nasjonalt senter for e-helseforskning har fulgt utprøvingsprosjektene for å dokumentere hva slags erfaring den enkelte familie har hatt med teknologien, og hvilke felles konklusjoner det er mulig å trekke. De har deretter gjort grundige intervjuer av 19 foreldre.
– Mye av det disse familiene har opplevd for aller første gang, gjennom denne teknologiutprøvingen, er ting alle vi andre tar for gitt. Flere barn som tidligere ikke hadde hatt mulighet til å gjøre noe på egen hånd er blitt mer selvstendige, andre har fått mer oversikt, kommuniserer mer aktivt, er tryggere og mer sosiale, forklarer Trondsen.
De ser at teknologien kan bidra til en mer normalisert hverdag, og at den også kan inspirere til utforskertrang, lek og underholdning.
Foreldrene forteller:
«Det har skjedd mer siden vi begynte med kommunikasjonsverktøyet enn det har skjedd i hele livet hennes, føler jeg nesten.»
«Han har vært på besøk hos en kompis alene. Jeg har sluppet han av i døren og så har han gått inn selv og ringt når han skal bli hentet. Det har vært stas!!»
«Han har begynt å sende meldinger til meg på telefonen. Det er ganske stort for oss. Det er som julaften!»
Problemstillingen i dette prosjektet handler om hvorvidt velferdsteknologi kan bidra til at barn og unge med funksjonsnedsettelser opplever at de deltar og mestrer mer i fritidsaktiviteter. Samtidig skal forskerne vurdere hvordan teknologien virker inn på den enkeltes rehabiliterings- eller habiliteringsprosess.
– Selvstendighet, sosial deltakelse og det å utvikle egne ferdigheter er viktig for alle mennesker, og kanskje spesielt for denne gruppen, sier Trondsen.
I alt ti ulike teknologier ble prøvd ut i prosjektet. De kan vi dele inn i fire forskjellige områder:
Språk og kommunikasjon
Tid, planlegging og struktur
Lokalisering
Samhandling
Det viser seg at velferdsteknologi passer bra for barn og unge med funksjonsnedsettelser. De er nemlig spesielt motiverte og har gode digitale ferdigheter fra før.
– I denne studien fikk vi bekreftet hvor lett barna tok teknologien til seg, og mange brukte den til å lære på andre områder og andre måter enn det som først var tiltenkt, sier Kvarvik.
– For eksempel ble verktøy for forutsigbarhet og struktur en anledning til å trene mer språk. Flere opplevde det også som viktig å endelig få mulighet til å sitte med nesa i en telefon, akkurat som alle andre, sier Knarvik.
– Prosjektet ga positive ringvirkninger for mange. Med bedre språkforståelse fikk de bedre mulighet til å uttrykke seg, hvilket bidro til selvstendighet, mer trygghet og sosial kontakt, supplerer Trondsen.
En 11-åring på hotellferie med familien kom selv på at han ikke lenger behøvde å vente på foreldrene for å få gå til hotellets lekerom, han kunne dra i forveien alene.
«Jeg har jo klokka, mamma», argumenterte han.
Gutten ble før han fikk klokka fort utrygg uten kjente i nærheten og kunne også lett gå seg vill. Mangelfullt språk kunne gjøre det vanskelig for han å få hjelp av andre. Men via GPS i klokka som han hadde på armen kunne foreldrene hele tiden se hvor gutten var, og fikk ved behov også muntlig kontakt med han.
En annen familie er takknemlig hvis sønnen deres på grunn av GPS-teknologi kan være alene ute i hagen:
«Mange tar som en selvfølge at barna kan leke i gaten. Det er det ikke for oss. Men om han kan leke alene i hagen, så er det fantastisk.»
– Det har vært en vekker for oss at de små tingene er så store for disse brukerne av teknologi. Det er også et viktig poeng med rapporten vår. At man i evaluering av tiltak ser det betydningsfulle i de små skrittene. Og at man hele tiden setter barnet i sentrum og ser hva som er fremskritt for den enkelte, understreker Trondsen.
Må ta hensyn til alder, behov og interesser
For at teknologien skal hjelpe barn med funksjonsnedsettelser, må barnet være i sentrum. Det betyr at når foreldre og helsepersonell skal velge teknologi, må de både se på alder, behov og interesser.
Bruken må være meningsfull og lystbetont, og teknologiutformingen må unngå å bli stigmatiserende med for eksempel store alarmknapper opprinnelig myntet på eldre. Teknologi designet for eldre er ofte dårlig egnet for barn som er i mye aktivitet. For eksempel kan alarmknapper utilsiktet utløses i lek som involverer mye bevegelse.
Videre påpeker forskerne at teknologien bør fremme motivasjon, engasjement og samarbeid. De involverte må få god opplæring og oppfølging i tråd med barnet og foreldrenes behov og kompetanse, og utprøving bør skje i et langsiktig perspektiv.
Selv om forskerne fikk høre mange solskinnshistorier underveis, var det også familier som hadde hatt begrenset nytte av teknologien som ble prøvd ut.
Forskerne slår fast at en rekke forutsetninger må være til stede både på det teknologiske og organisatoriske, og på det sosiale og individuelle plan for at en bruker skal oppnå best mulig utbytte av velferdsteknologiske løsninger. Man må velge rett teknologi, organisere bruk og opplæring slik at fagmiljøet rundt brukeren er aktiv medspiller. Samtidig kan det være forhold rundt familien som gjør dem ekstra sårbare eller ekstra motiverte for bruk av teknologi. Veldig mye spiller inn.
– I tillegg må det være et godt samspill mellom disse områdene. De utfordringene som familiene opplevde var for eksempel at teknologien ikke traff behovet, at organiseringen rundt de som skulle hjelpe til med å ta verktøyet i bruk, eller opplæringen, var utilstrekkelig, forklarer Trondsen.
Forskerne påpeker at bruk av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser bør fortsette å være en del av et nasjonalt satsingsområde.
– Feltet er fremdeles uutforsket og vil ha nytte av kunnskapsgenerering på flere plan, både teknologiutvikling, utprøving i praksis, evaluering og forskning, skriver de. Denne forskningen er gjort i samarbeid med Direktoratet for e-helse og «Nasjonalt velferdsteknologiprogram» i Helsedirektoratet.
Plast er på mange vis et vidundermateriale. Det er lett å forme, sterkt og billig å produsere. Men plasten er også blitt et stort miljøproblem. Ifølge tall fra 2015 produserer vi 322 millioner tonn plast per år. Det representerer 44 kilo plast for hver og en av oss på verdensbasis, følge Plastics Europe.
Mye av den havner etter hvert som avfall i naturen og ikke minst i havet. Omtrent 40 prosent av de enorme mengdene med plast kommer som emballasje. Det meste av det vi handler i matvarebutikken for eksempel, er pakket i plast.
– Trenger vi virkelig å pakke inn noe som det tar fem minutter å spise – i en emballasje som det tar flere hundre år å bryte ned? spør doktorgradsstipendiat Vegar Ottesen.
– Vi jobber med å finne en annen løsning enn plast, og løsningen finner vi faktisk i naturen: nanocellulose. Den er så ufarlig at det til og med kan spises, sier Ottesen og svelger en munnfull geleaktig nanocellulose for å vise at det er risikofritt.
Han er en av deltakerne i den regionale finalen i Forsker Grand Prix i Trondheim, hvor han skal fortelle om forskningen på dette materialet.
Vegar Ottesen er stipendiat ved NTNU. (Foto: Julie Gloppe Solem/NTNU)
Har mange kvaliteter
Nanocellulose er små fibre eller krystaller fremstilt av plantemateriale i plantenes cellevegger. Materialet har mange positive egenskaper:
Det er fullstendig nedbrytbart og ikke giftig.
Det kan utvinnes fra avfallsprodukter fra skog- og jordbruksnæring.
Det er sterkere enn stål per vekt og sterkere enn kevlar som brukes i skuddsikre vester.
Det kan lages gjennomsiktig og er en bedre barriere mot oksygen enn plast.
– Styrken og egenskapene som gassbarriere er et sentralt punkt i min doktorgrad. Jeg forsker på bruken av nanocellulosefibre som et beskyttelseslag på papp for å skape papp som kan brukes til innpakning av matvarer og annet som må beskyttes mot omgivelsene. Dette kan erstatte plast og aluminium som emballasje på mange bruksområder, ikke minst ikke-fornybare olje- og metallbaserte materialer som brukes i drikkekartonger og lignende, sier Ottesen.
Noen utfordringer må løses først: Det er foreløpig langt billigere å produsere plastemballasje. En annen utfordring er at nanocellulose er et svært vått materiale som gjerne inneholder hele 99 prosent vann, og dette vannet må fjernes før nanocellulose kan brukes i for eksempel emballasje.
– Å få nanocellulose til å feste seg til papp eller papir, er ikke så enkelt. Det kan oppstå bobler, det kan bli hull i overflatebelegget – og det kan lett bli sprøtt og sprekke når det tørker, forklarer han.
Men nettopp det er han på god vei til å finne en løsning på. Sammen med forskere ved Åbo Akademi i Finland har han testet ut metoder for å påføre nanocellulose på papp eller papir slik at det og får en jevn, fin overflate. Nanocellulosen skaper dermed en barriere slik at det som pakkes inn i denne emballasjen, beskyttes fra påvirkning utenfra.
Ubehandlet papp til høyre, behandlet papp til venstre. (Foto: NTNU)
– I arbeidet brukte vi en ru pappkvalitet med store ujevnheter og store porer, og selv med kun et enkelt lag nanocellulose gikk vi fra et ujevnt, røft underlag til et produkt som var glatt og jevnt. Fraværet av hull og sprekker betyr at nanocellulosen kan gjøre jobben sin som gassbarriere, forklarer Ottesen.
Han legger til at jevnheten og tettheten også kan gjøre det lettere å få lagt på god grafikk som logoer og tekst med lav bruk av trykksverte/blekk, ettersom det ikke vil suges inn i papiret, men ligge oppå den glatte overflaten.
Tverrsnitt av den dekkede prøven viser at nanocellulosen legger seg oppå som en tynn hinne, også over pappens porer.
– Det meste av hva man legger som et lag på papp og papir trenger inn i porene, så det forventet vi egentlig kunne skje her også. Men nanocellulosen vi brukte, dannet en fin hinne når den tørket, sannsynligvis på grunn av antallet hydrogenbånd mellom nanofibrene.
Tverrsnitt av prøve. Viser et cirka to nanometer tykt lag med nanocellulose oppå papp. (Foto: NTNU)
Dette kan bety at det blir enkelt – uavhengig av hvilken pappkvalitet som brukes – å beregne hvor mye nanocellulose som trengs per kvadratmeter produsert papp.
Det kan også bety at nanocellulosen er ganske robust og at den relativt enkelt kan legges på en rekke ulike overflater med det samme resultatet: En jevn, hel hinne med veldig lavt antall hull per kvadratmeter og følgelig gode barriereegenskaper.
En utfordring som gjenstår, er å få nanocellulosen fleksibel nok slik at belegget ikke blir sprøtt og sprekker når det tørker.
– Dette er det jeg jobber med nå. Det gjøres mye arbeid på feltet rundt hele kloden, og jeg har i aller høyeste grad troen på at dette er noe som er løst om relativt kort tid. Hvis vi får til å erstatte plastemballasje med denne emballasjen, vinner både forbrukeren og naturen, understreker Ottesen.
– Nanocellulose vil kunne fortrenge plast på flere bruksområder i fremtiden. Dette vil komme, og jeg er glad for å kunne bidra til å finne mulige løsninger på det enorme problemet som plast er blitt.
Se på bildet over. Det er representativt for mange lignende glansbilder, lagt ut på nettsidene til oppstartfirmaer som lover oss en framtid av små delefly.
Ikke delefly i opphuggerens betydning av ordet, men luftig delingsøkonomi styrt av kunstig intelligens, selvstyrte droner, elektriske flydrosjer som tar av og lander vertikalt, kalt eVTOL.
For de som har forsett seg på Star Wars-filmer, er dette en våt science fiction-drøm. Der stimer svevedoninger som blodlegemer gjennom et nett av trafikkårer over byplaneten Coruscant.
Nå er Coruscant i ferd med å flytte ned på Jorda. Nærmere bestemt til byen du ser i den glansede videoen nedenfor – Dubai.
Video fra Dubais samferdselsmyndigheter – videreformidlet av Volocopter – viser animasjoner av deres selvstyrte luftdrosje i Dubai.
Transportselskapet Uber er med på planene. Om få måneder skal de første toseters eVTOL svinge seg opp over den arabiske framtidsbyen – hvis planene holder.
Det blir ikke ytterligere forsinkelser, ifølge Helena Treeck fra Volocopter. Hun forteller til forskning.no at de første prøvene skal gjøres uten folk ombord, fordi bare testflygere foreløpig har tillatelse til å fly prototypen.
– Noen uttrykker skepsis i forhold til dette, sier Jan Otto Reimers til forskning.no. Han er sivilingeniør og faglig tilknyttet Avinors utredning av elektrisk luftfart.
Helikopter med 18 rotorer
– Redundans – duplisering av kritiske deler – er det springende punktet, fortsetter Reimers. – Har du fire propeller, så er det tilstrekkelig til å fly. Men hvis en av dem faller ut – treffer en fugl – har du bare tre igjen og ikke stabilitet nok.
Volocopter har mer enn fire propeller. Den har hele 18, fordelt på 12 i en ytre ring og seks i en indre.
Likevel ligner den fortsatt på en forvokst hobbydrone. Som navnet Volocopter sier, er den et helikopter med mange rotorer istedenfor én.
Mange rotorer er bare praktisk mulig med mange små elektriske motorer. Dagens helikoptre har bare én stor fossildrevet.
Derfor må de klare seg med bare én rotor for løft og en for styring. Det har gitt flere tragiske ulykker.
Sikrere med mange rotorer
Volocopter burde altså være mye sikrere enn et vanlig helikopter. Med 18 rotorer tåler det at en eller to slutter å svirre.
Treeck fra Volocopter forteller at hvis mer en tre svikter på samme side, vil de andre måtte kompensere så mye for å holde balansen at batteriet vil vare kortere.
Derfor er batteriene koblet til motorene på en slik måte at hvis ett batteri svikter, vil motorutfallet fordele seg likt på begge sider av fartøyet, og balansen opprettholdes.
Stødig som en hobbydrone
Mange rotorer gir også en annen fordel – bedre manøvreringsevne.
Selv en vanlig hobbydrone kan stå stille i lufta. Vindkast korrigeres med lynraske justeringer av propellene, styrt av akselerometre og annen elektronikk som finnes i enhver smarttelefon.
Volocopter har selvfølgelig det beste av det beste av slikt utstyr. Dette er tysk teknologi fra et lite selskap med 20 ansatte.
I april 2016 fløy Volocopter med mennesker om bord for første gang. Pilot var lederen av Volocopter, Alexander Zosel. Se også video av prøveflygningen på YouTube! (Foto: N. Kazakov/Volocopter)
Ulykker kan sette punktum
Likevel – det er grenser for hvor sterke vindkast propellene kan korrigere. Ørkenvinder i Dubai kan i verste fall kaste tomannsdroner veggimellom skyskraperne i Dubai.
– Du må vite hvor det er turbulente forhold. Selv om elektriske motorer reagerer raskt, kan det bli ganske kraftige nedvinder mellom høye bygninger, sier Reimers.
Ny teknologi kan ha et sårbart rykte. Ta autopiloten i Tesla. Én dødsulykke ga mer omtale enn de generelt lave ulykkestallene for Teslas assisterte styring.
Framtida til de selvstyrte luftdrosjene avhenger derfor av mer enn teknologi.
– Teknisk sett er dette mulig, men så vil det skje ulykker, og det kan sette punktum for denne typen fartøyer, sier Reimers.
Video Volocopter viser den første bemannede prøveflukten.
Erfarne flyprodusenter på banen
Med andre ord – et strengt regelverk kreves for å dra teknologien trygt ned på jorda og ut i virkeligheten. Dubai har alt gitt løyve til at de luftige drosjene kan settes i prøvedrift.
Men ett er å få godkjentstempel i et absolutt monarki som Dubai, noe annet å bli klarert for takeoff av luftfartsmyndighetene i vestlige demokratier.
Her kan de store, erfarne flyprodusentene ha fordeler – for eksempel Airbus. Deres avdeling i California består av 28 ansatte og omtrent like mange eksterne. De utvikler eVTOL-maskinen Airbus Vahana.
Zach Lovering, prosjektleder i Airbus Vahana forteller til forskning.no at de er oppmuntret av kontakten med amerikanske luftfartsmyndigheter, FAA.
Her er et moderniseringsarbeide i gang for godkjenning av små fly. FAA arbeider også for at ubemannede fly skal få tilgang til luftrommet, ifølge Lovering
– Vår kontakt med de regulerende myndigheter har vært veldig positive på dette punktet, skriver Lovering i en epost til forskning.no.
– Airbus er ikke interessert i at myndighetene skal være såkalt snille med dem. De vil ikke få godkjent et fartøy for enhver pris, sier Reimers.
– Mitt inntrykk er at Airbus jobber mest seriøst med eVTOL, fortsetter han.
Video fra Airbus Vahana viser en tenkt reise hvor passasjeren bestiller over en mobilapp og blir hentet av den selvstyrte farkosten.
– Vi vil gjennomføre fullskala testflukter i slutten av 2017, skriver Lovering i eposten. Den første utgaven av Vahana kan løfte en passasjer. En seinere versjon skal kunne ta to, ifølge Lovering.
– Vi vil ha en produktklar utgave for demonstrasjon om bare tre år, fortsetter han. Lovering regner med at et fullt utviklet system i byer er ti år inn i fremtiden.
Vahana har ett stort fortrinn framfor Volocopter. Det har vinger, en foran og en bak. På hver ving sitter fire propeller, drevet av hver sin elmotor.
Ved avgang og landing vris vingene loddrett, og Vahana tar av vertikalt. Under flukt vris vingene vannrett, og flyet får løft fra vingene, ikke direkte fra rotorene.
Dermed bruker Vahana mye mindre energi underveis enn et helikopter som Volocopter. Flere propeller betyr også økt sikkerhet.
– Vi kan fullføre en normal tur med utfall av en hvilken som helst enkelt motor eller propell. I noen tilfelle kan vi miste kraft tpå to motorer og fortsatt lande trygt, skriver Lovering til forskning.no.
Lilium Jet
Produsenten Lilium har gått enda lenger. Deres Lilium Jet har ikke bare åtte rotorer, men hele 36, fordelt på 12 vingeklaffer – flaps.
Selve vingen er fast, men vingeklaffene med rotorene vris loddrett under avgang og landing – og vannrett under flukt.
Vingene gir høyere fart og mindre energiforbruk enn helikopterløsningen – les kortere reisetid og lengre rekkevidde.
Lilium Jet tar av og lander vertikalt med vingeklaffer vridd vertikalt slik at de 36 rotorene peker ned. Under flukt vris vingeklaffene opp og vingene gir løft. (Illustrasjon: Lilium)
Nå har riktignok moderfirmaet Kitty Hawk sluppet en video av en slags luftscooter i lav høyde over vann, men er neppe i nærheten av det transportmiddelet som Zee Aero utvikler.
Introducing the Kitty Hawk Flyer, video fra Kitty Hawk viser luftscooteren.
Bare søte sci-fi-drømmer?
Heller ikke Lilium er særlig pratelystne når forskning.no henvender seg til dem, men henviser til nettsidene sine.
Mistanken melder seg – kan glansbildene fra nettsidene omsettes i noe mer enn korte svev over et testområde?
Hva med batterier? Hva med å holde styr på summende svermer mellom skyskraperne?
Vil flydrosjer forbli søt science fiction, forvist til drømmeverdener som Coruscant, byplaneten fra Star Wars?
Uber Elevate
Ikke hvis transportselskapet Uber får fart i planene. I april 2017 arrangerte de Uber Elevate Summit i Dallas, Texas. Et nytt toppmøte er planlagt i 2018.
Dette fyldige dokumentet går grundig gjennom de tekniske utfordringene som må løses for å få eVTOL til å ta av.
Mindre rotorer – mindre støy
Fartøyene må være ganske stillegående, under halvparten så bråkete som en lastebil hvis ikke svermer av eVTOL-fartøyer skal gjøre byer ubeboelige.
Her kan mange små rotorer gi mindre støy enn dagens ene store på helikoptre. Med samme omdreiningsfart vil mindre rotorer gi lavere fart på rotortuppene. Jo lavere fart på rotortuppene, desto mindre støy.
Med vinger kan rotorkraften, rotasjonsfarten og støyen reduseres enda mer. Elektromotorer bråker dessuten mindre enn forbrenningsmotorer.
– Volocopter er vesentlig mer stille enn et helikopter, Når det er 50 meter oppe, kan du ikke høre det mer, sier Treeck.
Nye systemer for svermstyring
Landingsplasser – Vertiports – er en annen utfordring. Dokumentet foreslår å bruke området rundt trafikkmaskiner og øverste etasje av parkeringshus. Her vil omstiging fra biler være raskt og enkelt.
– Det vil også bli nødvendig å holde styr på mange fartøyer i lufta samtidig. Her kan nytt regelverk og nye systemer for flygekontroll komme til hjelp, opplyser Mosvold Larsen.
– Systemer som utvikles innenfor rammen av amerikanske NextGEn og europeiske SESAS vil gi både piloter og flygeledere dataoversikt over trafikken, fortsetter han.
GPS sikrer at alle vet hvor alle andre er. Dermed kan trafikken gå tettere.
eVTOL-fartøyene kan også tildeles faste luftkorridorer, foreslår Uber Elevate Whitepaper.
Transportselskapet Uber foreslår at eVTOL-fartøy kan lande ved trafikkmaskiner eller på taket av garasjeanlegg. Produsenten Volocopter ser for seg plattformer bygget ut fra skyskrapere. (Illustrasjon: Volocopter)
Raskere godkjenning
Dokumentet tar også opp den tidkrevende godkjenningen av eVTOL-fartøy, med vekt på amerikanske forhold. Tradisjonelt ville dette kunne ta fire til åtte år, siden eVTOL er en helt ny type luftfartøy.
Uber er likevel optimistiske. Den amerikanske kongressen vedtok nemlig i 1995 en lov som overlot ansvaret for utarbeiding av standarder til industrien selv, slik at myndighetene bare skulle godkjenne dem.
Standardisert godkjenning av luftfartøy er veien å gå, ifølge Lovering fra Vahana.
Samarbeider om trafikkstyring og drift
Den største nyheten fra Uber Elevate Summit var at firmaet har startet samtaler med NASA og de amerikanske luftfartsmyndighetene om systemene for trafikkstyring, ifølge nettstedet Mashable.
Mashable forteller også at Uber har startet samarbeid med produsenter av eVTOL, blant dem Bell Helicopter, brasilianske Embraer og småflyprodusenten Mooney.
Uber samarbeider med Dubais myndigheter om den første praktiske utprøvingen med Volocopter i drift under verdensutstillingen i 2020.
I 2021 planlegger Uber tilsvarende drift i Dallas. Allerede i 2018 starter byggingen av små landingsplasser – kalt Vertiports – i byen, ifølge produktsjefen Jeff Holden i Uber, referert av Mashable.
Mindre egnet for Norge
Hva med Norge? Olav Mosvold Larsen leder et prosjekt som skal forberede Avinor på den elektriske framtida i lufta. Han har tro på at de elektriske luftdrosjene kommer.
– De første små versjonene av eVTOL kan komme mellom 2020 og 2025, men det gjenstår å se hvor utbredt de blir her til lands, sier han til forskning.no.
– eVTOL planlegges i første omgang for bruk i store byer med et kjøpesterkt publikum der det på grunn av trafikkorker i dag tar lang tid å flytte seg ganske korte avstander.
– I Norge har de fleste byer et relativt godt utbygget og effektivt kollektivsystem. Vi kan hoppe på toget, poengterer Mosvold Larsen.
– Så vidt meg bekjent, finnes ingen konkrete planer for prosjekter med eVTOL i Norge, men man kan jo se for seg at eVTOL i fremtiden kan erstatte hele eller deler av dagens helikoptertrafikk, fortsetter han.
– Som lufthavnoperatør og med ansvar for kontrollert luftrom er det klart at Avinor følger utviklingen med stor interesse, sier Mosvold Larsen.
Gondol uten wire … (Foto: Volocopter/Bengt Larsson, Wikimedia Commons, montasje av forskning.no)
Gondol uten wire
Jan Otto Reimers har ett forslag til hvordan eVTOL kunne gjøre nytte for seg i vårt vakre fjelland. Hva med å erstatte gondolbaner med selvstyrte luftdrosjer?
– Vi tar gondolbaner uten bemanning og føler oss tryggere fordi det er en wire i begge ender, sier han.
– Erstatt wiren og mastene med en eVTOL. Den ville være mye raskere og enklere å drifte, og kunne gi turistene en like scenisk opplevelse, foreslår han.
– Ole-Johan Dahl var et geni, sier Olaf Owe – informatikkprofessor ved UiO og tidligere Dahls doktorgradsstudent og kollega.
– Kristen Nygaard var visjonær og hadde ideer som var langt forut for sin tid, sier Birger Møller-Pedersen, professor emeritus og tidligere kollega av Nygaard.
Duoens grensesprengende forskning og dynamikken dem imellom førte til norgeshistoriens største forskningsbragd på IT-feltet, nemlig Simula.
Det var et nybrottsarbeid innen programmeringsspråk, som det fortsatt er tydelige spor etter i dagens IT-utstyr – som smarttelefoner, nettbrett og pc-er, samt i dagens programmeringsspråk.
Møttes i Forsvaret
Få ante at noe stort var i emning da den unge Ole-Johan Dahl tidlig på 50-tallet avtjente verneplikten og ble plassert på det såkalte regnekontoret ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
Regnekontoret var underlagt FFIs avdeling for matematisk analyse og beregninger og var ledet av Jan Garwick – av mange kalt informatikkens far i Norge. Garwicks assistent Kristen Nygaard var sjef for regnekontoret. Så det var nettopp her Dahl og Nygaard samarbeidet første gang.
Frøet som skulle bli Simula, ble sådd allerede da. Og Nygaard hentet inn Dahl da han i 1962 ble forskningssjef ved Norsk Regnesentral. Sammen begynte de å jobbe med et programmeringsspråk for simuleringsoppgaver, som var velegnet til å beskrive store og komplekse systemer.
Resultatet ble Simula, et språk som introduserte begreper som objekter, klasser og arv. Det betyr at man deler et system i en mengde objekter, hver med gitte egenskaper og gitte måter å interagere med andre objekter på. Programmet definerer de mulige egenskapene til objektene ved hjelp av klasser, og man kan definere subklasser som arver egenskapene fra en gitt klasse.
– Det geniale med Simula er at man organiserer programmer på samme måte som mekanismene fungerer i det virkelige livet, sier Owe.
I for eksempel et reservasjonssystem vil det være reservasjoner, billetter, personer og så videre. Disse vil direkte være representert som objekter.
Klasser definerer egenskaper ved objekter, og gitt klassen av generelle reservasjoner kan man definere spesielle klasser av reservasjoner. For eksempel fly-reservasjoner og tog-reservasjoner, disse arver egenskapene til klassen av reservasjoner.
– Det er mange måter å angripe programvare på. Målet med objektorientering var at det skulle bli mindre feil og større sikkerhet og bedre robusthet – og samtidig enkelt å bruke og vedlikeholde.
Dette tankesettet viste seg å være nyttig ikke bare til simuleringer, men også i andre IT-systemer. Tjenester på Internett bygger i dag på prinsippet om at objekter «bor» på nettet og så kan brukes til å realisere tjenester til alt fra mobiltelefoner til supermaskiner.
Under feiringen 27. september ble det blant annet avduket en plakett med informasjon om arbeidet som ble gjort av Dahl og Nygaard. F.v. adm.dir. Lars Holden (NR), rektor Svein Stølen (UiO) og styrenestleder Kaveh Niayesh (IEEE Norway). (Foto: Eli Berge / UiO Bruk bildet)
Norsk dataspråk ble verdensspråk
Simula versjon 1.0 ble lansert på en konferanse på Lysebu i desember 1967. Det var lite ståhei rundt det.
– Få forsto hva dette var. De var minst 20 år forut for sin tid, påpeker Owe.
Men en av verdens aller ypperste IT-forskere skjønte det, nemlig Donald Knuth fra prestisjetunge Stanford University i Silicon Valley. Han jobbet selv med et simuleringsspråk, men la dette bort da han så Simula. Det var så mye bedre.
Sakte, men sikkert spredte Simula seg. Blant annet til forskningssenteret Xerox Parc, hvor det ble integrert med nye grafiske brukergrensesnitt og objektorienterte databaser. Og i neste runde over i Windows og det nettbaserte programmeringsspråket Java.
Java-oppfinner James Gosling møtte også opp på 50-årsjubileet, som ble markert på UiO 27. september.
Gosling har sagt at Simula totalt endret tankegangen hans rundt programvare. Han mener Simulas modeller for programvare var svært nytenkende og definitivt var i hodet hans da Java ble utviklet.
– Nygaard var et oppkomme av ideer
– Selv ikke i dag, 50 år etter, har noen kommet opp med en bedre måte å strukturere programvare og brukergrensesnitt på, sier Møller-Pedersen.
Dansken møtte Nygaard da han jobbet som gjesteprofessor ved Aarhus Universitet i 1975-1976. Møller-Pedersen var masterstudent og ble i 1977 med Nygaard tilbake til Norsk Regnesentral, hvor de jobbet sammen inntil Nygaard døde i 2002.
– Han var alltid et oppkomme av ideer, tanker som ingen andre tenkte den gang. Erfaringene fra bruken av Simula var at man fikk vel så mye ut av å lage programmene som å kjøre dem på datamaskiner, så Nygaard jobbet allerede i 1974 med et språk for modellering. Mange år senere ble dette en akseptert måte å gjøre tingene på, og mange modelleringsspråk så dagens lys.
Møller-Pedersen påpeker at Nygaard var en sosial person, og det å jobbe sammen med ham involverte gjerne hele familien til alle døgnets tider.
– Han hadde en energi som ikke sto tilbake for oss yngre forskere.
Kristen Nygaard (t.v.) og Ole-Johan Dahl (t.h.) under en workshop på ei hytte på Røros sammen med Algol-utvikler Peter Naur i 1974. (Foto: Petter Håndlykken)
Dahls skarpsynthet og «ørneøyne»
Owe møtte Dahl i 1974 som masterstudent og jobbet med ham til Dahl gikk av i 2000. Owe beskriver Simula-oppfinneren som meget skarpsynt.
– Han kunne se konsekvenser av nye ideer til programmingsbegreper på en måte andre ikke maktet. Han kunne slå ned på uheldige konsekvenser. Det var mange ideer som ikke gikk gjennom nåløyet. Men han var også dyktig til å komme med alternative ideer og løsninger. Mange studenter var redde for hans ørneøyne og følte at han kunne se rett gjennom dem, forteller Owe – og sier at han som person var snill og tålmodig.
Han hadde et lidenskapelig forhold til musikk. Han var en dyktig pianist og vurderte å studere musikk. Men han ønsket heller å være en amatørmusiker enn profesjonell fordi det ga ham mer glede.
– Likevel klarte han å arrangere innkjøp av et piano til instituttet, ved å kalle det for «en analog tonegenerator».
Birger Møller-Pedersen jobbet sammen med Kristen Nygaard i 25 år. (Foto: Gunhild M . Haugnes / UiO)
«Det er to menn som slåss»
Dahl og Nygaard hadde med andre ord ulike personligheter, og Simula hadde neppe sett dagens lys uten dynamikken dem imellom.
Nygaard hadde høytflyvende ideer og visjoner, var kreativ og hadde evnen til å se ting i fugleperspektiv.
Dahl var den virkelighetsnære forskeren som foredlet og videreutviklet Nygaards ideer slik at de fungerte i praksis – rett og slett tok ideene ned på jorda. Gjennom dette samspillet skapte de grensesprengende nyvinninger innen IT.
Felles hadde de lidenskapen for faget. De var ofte uenige, og noen ganger kunne det gå hett for seg. Det blir fortalt at en nyansatt på NR en gang kom forskrekket løpende ned til sentralborddamen:
«Hva skal vi gjøre? Det står to menn og slåss foran tavlen i andre etasje».
Men hun bare smilte og sa:
«Nei, det er ikke farlig. Det er bare Kristen og Ole-Johan som diskuterer Simula.»
Dynamikken minner om andre suksessrike IT-duoer, ikke minst Apple-gründerne – visjonære og karismatiske Steve Jobs og det teknologiske geniet Steve Wozniak.
Verdt å merke seg er at Apples vindusmenyer og appene på dagens dingser er basert på ideene fra Simula. Likevel ble Dahl/Nygaard aldri så rike og berømte som Apple-grunderne.
En av grunnene kan være at Norsk Regnesentral sa nei da Stanford University tilbød samarbeid, et tilbud Dahl og Nygaard kjempet for. Regnesentralen var en privat institusjon og avhengig av lisensinntekter, noe de ikke fikk.
– Med datidens øyne kan man forstå Norsk Regnesentral. Men sett i ettertid var det nok en gal beslutning. Norge kunne fått mye mer ut av Simula hvis det ble håndtert annerledes, mener Owe.
Det kunne gå hett for seg ved denne tavlen. Ved et uhell ble dessverre deres legendariske krittmerker vasket bort. (Foto: Gunhild M. Haugnes / UiO)
Nytt institutt, nytt språk og EU-kamp
Tross uenighetene og ulikhetene i personlighet beholdt Dahl og Nygaard vennskapet og respekten for hverandre livet ut.
Likevel jobbet de ikke like tett sammen etter Simula-oppfinnelsen. De fikk begge annet å gjøre.
Dahl ble sentral i oppbyggingen av UiOs Institutt for informatikk, som ble født i 1977. Det handlet blant annet om å bygge opp programmeringsspråk som fag og en vitenskapelig akseptert disiplin, lage lærebøker med mer.
Sammen med to andre verdensstjerner i faget skrev han boken Structured Programming, en epokegjørende bok som endret fagfeltet da den kom ut i 1972.
Nygaard fortsatte med å arbeide med språk. Sammen med Møller-Pedersen og to andre dansker laget han i perioden 1977–1986 et nytt programmeringsspråk, Beta. Innovative mekanismer i dette språket inspirerer fremdeles folk som lager programmeringsspråk i dag, 30 år senere.
I tillegg til faget sitt engasjerte Nygaard seg også i en rekke andre saker, ikke minst var han i mange år kjent som «Nei ti -EU»-generalen.
Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard har fortsatt ordene i behold: “Simula alltid foran”. (Foto: Hilde Finnseth / Computerworld)
Fikk informatikkens «Nobelpris»
Selv om verken Dahl eller Nygaard ble rike av forskerbragden, haglet det med heder og ære de siste årene de levde – da flere begynte å forstå hva de hadde gjort.
Noen av utmerkelsene:
1998: Rosing-prisen, hederspris (deles ut av Den Norske Dataforening)
2000: Kommandører av St. Olavs Orden
2001: Neumann-medaljen
2001: Turing-prisen
Ikke minst henger sistnevnte pris svært høyt. Turing-prisen regnes som informatikkens nobelpris. Intet mindre.
De to Simula-oppfinnerne er de senere årene hedret på ulikt vis. Blant annet har de fått hvert sitt bygg oppkalt etter seg på UiO og Norsk Regnesentral. Her står Olaf Owe mellom de to byggene. (Foto: Gunhild M. Haugnes / UiO)
Ideene lever videre
Seks statsråder var til stede da Simula Research Center ble åpnet i den gamle terminalbygningen på Fornebu i april 2002.
Dahl var alvorlig syk på det tidspunktet, mens det var meningen at Nygaard skulle bidra i oppbyggingen av senteret. Slik gikk det ikke, han døde brått kort tid etter Dahl – begge i 2002.
Siden har de fått hvert sitt hus på UiO oppkalt etter seg. Bygget som huser Institutt for informatikk heter Ole-Johan Dahls hus, mens bygget ved siden av, som huser Norsk Regnesentral og forskere fra UiO, heter Kristen Nygaards hus.
Så selv om begge oppfinnerne er døde og Simula ikke lenger er i bruk, lever ideene videre i dagens dataspråk og IT-verktøy og setter sitt preg på hverdagen til forskere, studenter og andre IT-brukere.
Alle som bruker ostehøvelen vet den er en norsk oppfinnelse. Folk bruker også binders, men det er en myte at det er en norsk oppfinnelse.
Mange hadde på et tidspunkt et anstrengt forhold til Java på grunn av problemer med nettbanken. De fleste vet til og med at datamaskiner må programmeres for å kunne tilby nettbank til folk, og at Java er et språk for å kunne programmere datamaskiner.
Det som mange imidlertid ikke vet, er at Java som et av de mest brukte programmeringsspråk på verdensbasis, er basert på en norsk oppfinnelse. I år runder denne oppfinnelsen 50 år. Ostehøvelen har ikke overraskende overlevd siden 1925, da egenskapene til brunost er de samme som den gang. Men det er mer bemerkelsesverdig at en oppfinnelse innen databehandling, hvor utviklingen ellers skjer veldig fort, fremdeles er brukbar 50 år etter.
Før fulgte vi datamaskinens premisser
I 1967 så verden for første gang en ny, revolusjonerende måte å programmere datamaskiner på. Inntil da foregikk programmering på datamaskinens premisser. All informasjon måtte representeres ved hjelp av simple ting som tekst og tall som datamaskiner var gode til å håndtere. Programmene var tilsvarende detaljerte for å håndtere disse og det var lett å gjøre feil.
Med programmeringsspråket Simula, som av alle steder i verden så dagens lys i Norge, ble det i 1967 innført en helt ny måtte å programmere på.
Det fantes jo ikke nettbank i 1967, men faktisk er bankautomaten også 50 år i år. Hvis man i 1967 med Simula skulle ha laget en nettbank, da ville man direkte kunne representere ting som konti, bankkunder, transaksjoner og så videre som objekter inne i datamaskinen. Denne måten å programmere på ble derfor kjent som objekt-orientert programmering.
Når vi i dag bruker et reservasjonssystem for å bestille flyreiser, så vil det tilsvarende være objekter som representerer fly, sete, destinasjon og billetter. For første gang kunne de som programmerte datamaskiner få ting direkte representert i datamaskinen i stedet for å måtte forholde seg til ting som datamaskinen var god til.
Grunnmuren for mange av dagens språk
Denne måten å programmere datamaskiner på er så opplagt (når den først var oppfunnet) at flertallet av dagens programmeringsspråk er basert på den. Java var ikke det første, det kom først i 1995 i forbindelse med fremkomsten av internettet. Alan Kay ble inspirert av Simula til å lage Smalltalk, et språk som ble laget for å kunne lage det som vi i dag kjenner som nettbrett.
Dette var tidlig i 70-årene på Xerox PARC i USA. Nettbrett fikk de ikke laget, men grafiske brukergrensesnitt som vi kjenner dem i dag så dagens lys: manipulering av objekter på dataskjermen. En av de største brukere av Simula, Bjarne Stroustrup, så potensialet for vanlig industriell utvikling med denne type programmering. På 80-tallet laget han C++ som en utvidelse av et meget brukt språk, kjent som C. C# er Microsofts svar og minner på mange måter om Java.
Epokegjørende norsk oppfinnelse
Selv om det siden 1967 har blitt laget mange nye programmeringsspråk, så har det ikke blitt laget noe så epokegjørende som den norske oppfinnelsen Simula!
Hvem var det så som i 1967 var så fremsynte? Det var to norske forskere, Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard. Dahl var en av datidens fremste programmerer og Nygaard hadde sett behovet for og hadde visjonen om et språk for å kunne programmere store og komplekse systemer. De møttes på Forsvarets Forskningsinstitutt, Nygaard som sjef for Regnekontoret og Dahl som vernepliktig. Da Nygaard ble ansatt på Norsk Regnesentral ble Dahl med, og de startet da det som skulle føre frem til Simula i 1967.
Nå var det ikke slik at folk stod i kø og oppmuntret to av datidens beste forskere til å gjøre dette. Tvert imot fikk de klar beskjed om at det fantes programmeringsspråk nok og at Norge uansett ikke var stedet for å lage noe nytt.
To sterke personligheter sto bak
Vi som senere fikk anledning til å jobbe sammen med dem vet at dette ikke var nok til å stoppe dem. De var to sterke personligheter. De som opplevde selve utviklingen av Simula på nært hold kan også fortelle om to vidt forskjellige personligheter. Det at de lyktes tilskrives ofte dette. Nygaard var den visjonære og den som fikk det til organisatorisk og økonomisk, mens Dahl var den som fikk ideene realisert på datamaskinene.
Noen ganger kunne det gå hett for seg. En nyansatt på Norsk Regnesentral kom en gang forskrekket ned til sentralbordet. «Hva skal vi gjøre? Det står to menn og slåss foran tavlen i andre etasje». «Nei, det er ikke farlig. Det er bare Kristen og Ole-Johan som diskuterer Simula.»
Dahl ble senere Norges første professor i databehandling og bygget opp Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Nygaard fortsatte på Norsk Regnesentral med å lage en ny type språk, som verden først mange år senere fant ut var en god ide. Nygaard ble også professor og var sentral i oppbygningen av den del av faget som hadde å gjøre med systemutvikling hvor berørte parter ble involvert helt fra starten. Dette regnes også som opplagt i dag.
Ble ingen økonomisk suksess
Dahl og Nygaard var alltid klar på at det hadde vært mange mennesker involvert i arbeidet med Simula og at det ikke hadde blitt noe av uten innsatsen til disse. Verdt å fremheve er Bjørn Myhrhaug. Han var både medforfatter av dokumentet som definerte programmeringsspråket og sentral i implementasjonen av språket.
Økonomisk ble denne norske oppfinnelse ikke noen suksess, men de ble hedret med en lang rekke priser for det arbeide de hadde gjort. I år 2000 ble de begge Kommandører av St Olavs Orden. I årene etter fikk de Turing Award og John von Neumann-medaljen for deres innsats for informatikkfeltet.
Blant disse henger nok Turing Award høyest – den regnes som databehandlingens Nobelpris.
Det kan se ut til at toksoplasmose kan skape større endringer i menneskekroppen enn vi har trodd. Hos mus forandrer parasitten noe så viktig som frykten for katt. Dermed kommer T. gondii seg dit den vil – i magen til et kattedyr. (Foto: Colourbox)
Hvis du ikke er gravid, kjenner du kanskje ikke den lille encellede parasitten Toxoplasma gondii. Men det kan likevel hende det T. gondii kjenner deg.
Antakelig har mellom 10 og 20 prosent av folk i Norge på et eller annet tidspunkt blitt infisert med den. Da har de infeksjonen toksoplasmose i kroppen på livstid. I starten er infeksjonen aktiv og sprer seg i kroppen, etter hvert roer den seg ned og blir det vi kaller latent.
I andre land er toksoplasmose mye vanligere.
Parasitten kommer inn i kroppen gjennom rått kjøtt, uvaskede grønnsaker eller frukt – eller via kattebæsj. Det er nemlig i kattedyrtarmer at den kan formere seg. I avføringen til en infisert katt finnes det millionvis av sporer fra T. gondii.
– Parasitten formerer seg og tar bolig i kroppens celler der den deretter kapsler seg inn og gjemmer seg fra immunforsvaret, sier Øyvind Øverli. Han er biolog ved Veterinærhøgskolen på Ås og leder et forskningsprosjekt om nettopp parasitter og forholdet til den de bor i.
Før trodde forskerne at den gjorde lite der den lå inne i cellene. Men flere studier de siste årene tyder på at det ikke stemmer. Forskere har funnet en sammenheng mellom det å ha parasitten latent i kroppen og en økt risiko for å havne i trafikkulykker. Toksoplasmose kan også se ut til å øke faren for å begå selvmord.
Det har dessuten kommet flere studier som tyder på at infeksjonen kan spille en rolle i utviklingen av ulike forstyrrelser og sykdommer i hjernen, som for eksempel schizofreni.
Nå har forskere i en ny studie funnet ut at genene som parasitten skrur på og aktiverer, er de samme genene som er virksomme i flere nevrologiske forstyrrelser.
Forskerne mener at vi nå må begynne å ta infeksjonssykdommer med i beregningen når vi ser på hvordan lidelser som epilepsi, Alzheimers og Parkinsons oppstår.
Toksoplasmose i livmoren
Hvis du får en toksoplasmose-infeksjon, er det ikke sikkert at du merker noe. Enkelte får en mild infeksjon der og da, og personer med et svekket immunapparat kan bli alvorlig syke. En slik akutt infeksjon kan behandles med medisiner – i motsetning til når parasitten har etablert seg i cellene og infeksjonen har blitt det vi kaller latent.
Hvis en kvinne får en toksoplasmoseinfeksjon mens hun er gravid, får også hun behandling. Det kan nemlig være svært farlig for fosteret dersom parasitten overføres til det ufødte barnet. Det kan føre til spontanabort, eller det kan alvorlige skader i hjernen, på syn og hørsel hos barnet som blir født.
Omtrent 15 millioner mennesker på verdensbasis har medfødt toksoplasmose.
Og det er 246 personer som i 1981 ble født med toksoplasmose etter å ha blitt smittet gjennom mor forskere nå har studert.
Forskerne har tatt for seg gener som de fra før vet at kan øke sårbarheten for visse sykdommer som rammer nervesystemet. Deretter har de funnet ut at de samme genene er virksomme i hjernen til personene med medfødt toksoplasmose. De mener dette tyder på at toksoplasmose har en finger med i spillet i utviklingen av disse sykdommene hos noen mennesker.
– Påvirker grunnleggende mekanismer
Ut ifra den nye studien er det ikke klart om koblingen mellom toksoplasmose og sykdommer i hjernen også gjelder for personer som har latent toksoplasmose, som er opptil flere milliarder mennsker. Studien er gjort av mennesker som fikk infeksjonen mens de lå i magen – altså tidlig i utviklingen sin.
Forskerne undersøkte også hvordan proteinene som parasitten skiller ut kan påvirke kjemien i nervecellene hos mennesker og utløse forandringer i hjernen som kan føre til sykdommer i nervesystemet, ifølge nettstedet Science Alert.
– Vi ville finne ut hvordan denne parasitten som lever i hjernen, kunne bidra til og øke forståelsen av hvordan hjernesykdommer utvikler seg, sier en av forskerne, Rima McLeod fra University of Chicago i en pressemelding fra universitetet.
De understreker at det kan være mange ting, og ikke bare gener, som avgjør om et menneske får en sykdom.
– Vi tror det involverer mange faktorer, sier McLeod.
Forskerne har ikke undersøkt om personene i studien opplevde symptomer på sykdommene.
T. gondii lurer immunsystemet når den gjemmer seg i nervecellen. Det ser ut som den har en klar interesse i å holde cellen i live – og forhindrer den i å dø, mener Øyvind Øverli.
Biolog og parasittforsker Øyvind Øverli tror at toksoplasmose rammer folkehelsen hardere enn vi tror. (Foto: Veterinærhøgskolen, NMBU)
Det ville ikke være så rart sett fra en parasitts ståsted. Parasitter gjør det som gir dem størst mulig sjanse for å overleve og formere seg. Fra før er T. gondii kjent for å lure mus til å bli tiltrukket av kattetiss. Dermed blir de lettere spist av katter, og parasitten havner der den helst vil være: i tarmen på et kattedyr.
– I mennesket skjer det litt andre ting enn det som egentlig er meningen for parasitten, men det som påvirkes, er mekanismer som er helt grunnleggende hos pattedyr, sier Øverli.
I den nye studien skriver forskerne at parasitten kaprer nerveceller.
– Den kaprer de mekanismene som styrer om celler skal dele og utvikle seg eller dø. Dette gjelder ikke bare celler i nervesystemets celler så vidt jeg kan se. Den kan også komme seg inn i stamceller og få dem til å utvikle seg i retning av å bli immunceller når de egentlig skulle bli nerveceller, sier Øverli til forskning.no.
– Det ser ut til at parasitten kan påvirke grunnleggende mekanismer for hvordan kroppens utvikling programmeres. Man skjønner hvorfor det kan bli så alvorlig for et foster å få denne infeksjonen, sier han.
Han under at det er ganske mye ved den nye studien som ikke er helt nytt, men at forskerne nå har funnet ut mer detaljert hvordan T. Gondii kan bidra til hjernesykdommer.
Det er fremdeles mange usikkerheter i studier av hvordan toksoplasmose spiller inn i nevrologiske sykdommer, ifølge en vitenskapelig artikkel i 2015 som tar for seg de ulike studiene av dette.
Det er ifølge denne studien, bekreftet at toksoplasmose er en årsak til schizofreni hos noen mennesker.
Mange andre studier er ikke gode nok til å gi sikre svar, ifølge artikkelen i Current Clinical Microbiological Reports. Og det er dessuten vanskelig å si sikkert om resultatene som viser en sammenheng, bare gjelder for spesifikke grupper mennesker og ikke for alle med latent toksoplasmose.
Men forskeren bak artikkelen konkluderer med at vi trenger å finne en behandlingsform som kan kurere toksoplasmose hos de mange menneskene som har det, i tillegg til å finne måter å forhindre at folk i seg parasitten.
– Et større problem for folkehelsa enn vi har trodd
I mellomtiden kan vi trøste oss med at latent toksoplasmose hos mennesker gir mye snillere utslag enn det gjør for eksempel hos mus, mener Øverli.
– Det er mange ting i samfunnet i dag vi bør frykte mer, sier han.
Samtidig frykter han at effektene av å ha T. gondii i kroppen kan være et større problem for folkehelsa enn vi har trodd. Øverli spekulerer i om denne og andre typer mikroorganismer kan være med å gi tilstander som stress og utbrenthet.
– Immunsystemet setter i gang en svak respons når det oppdager T. gondii. Det kan kanskje gi betennelsestilstander med lav intensitet som kanskje kan påvirke helsa og gi diffuse nevrologiske symptomer som hodepine, utmattelse, depresjon og andre sykdommer, sier Øverli.
Alle som bruker ostehøvelen vet den er en norsk oppfinnelse. Folk bruker også binders, men det er en myte at det er en norsk oppfinnelse.
Mange hadde på et tidspunkt et anstrengt forhold til Java på grunn av problemer med nettbanken. De fleste vet til og med at datamaskiner må programmeres for å kunne tilby nettbank til folk, og at Java er et språk for å kunne programmere datamaskiner.
Det som mange imidlertid ikke vet, er at Java som et av de mest brukte programmeringsspråk på verdensbasis, er basert på en norsk oppfinnelse. I år runder denne oppfinnelsen 50 år. Ostehøvelen har ikke overraskende overlevd siden 1925, da egenskapene til brunost er de samme som den gang. Men det er mer bemerkelsesverdig at en oppfinnelse innen databehandling, hvor utviklingen ellers skjer veldig fort, fremdeles er brukbar 50 år etter.
Før fulgte vi datamaskinens premisser
I 1967 så verden for første gang en ny, revolusjonerende måte å programmere datamaskiner på. Inntil da foregikk programmering på datamaskinens premisser. All informasjon måtte representeres ved hjelp av simple ting som tekst og tall som datamaskiner var gode til å håndtere. Programmene var tilsvarende detaljerte for å håndtere disse og det var lett å gjøre feil.
Med programmeringsspråket Simula, som av alle steder i verden så dagens lys i Norge, ble det i 1967 innført en helt ny måtte å programmere på.
Det fantes jo ikke nettbank i 1967, men faktisk er bankautomaten også 50 år i år. Hvis man i 1967 med Simula skulle ha laget en nettbank, da ville man direkte kunne representere ting som konti, bankkunder, transaksjoner og så videre som objekter inne i datamaskinen. Denne måten å programmere på ble derfor kjent som objekt-orientert programmering.
Når vi i dag bruker et reservasjonssystem for å bestille flyreiser, så vil det tilsvarende være objekter som representerer fly, sete, destinasjon og billetter. For første gang kunne de som programmerte datamaskiner få ting direkte representert i datamaskinen i stedet for å måtte forholde seg til ting som datamaskinen var god til.
Grunnmuren for mange av dagens språk
Denne måten å programmere datamaskiner på er så opplagt (når den først var oppfunnet) at flertallet av dagens programmeringsspråk er basert på den. Java var ikke det første, det kom først i 1995 i forbindelse med fremkomsten av internettet. Alan Kay ble inspirert av Simula til å lage Smalltalk, et språk som ble laget for å kunne lage det som vi i dag kjenner som nettbrett.
Dette var tidlig i 70-årene på Xerox PARC i USA. Nettbrett fikk de ikke laget, men grafiske brukergrensesnitt som vi kjenner dem i dag så dagens lys: manipulering av objekter på dataskjermen. En av de største brukere av Simula, Bjarne Stroustrup, så potensialet for vanlig industriell utvikling med denne type programmering. På 80-tallet laget han C++ som en utvidelse av et meget brukt språk, kjent som C. C# er Microsofts svar og minner på mange måter om Java.
Epokegjørende norsk oppfinnelse
Selv om det siden 1967 har blitt laget mange nye programmeringsspråk, så har det ikke blitt laget noe så epokegjørende som den norske oppfinnelsen Simula!
Hvem var det så som i 1967 var så fremsynte? Det var to norske forskere, Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard. Dahl var en av datidens fremste programmerer og Nygaard hadde sett behovet for og hadde visjonen om et språk for å kunne programmere store og komplekse systemer. De møttes på Forsvarets Forskningsinstitutt, Nygaard som sjef for Regnekontoret og Dahl som vernepliktig. Da Nygaard ble ansatt på Norsk Regnesentral ble Dahl med, og de startet da det som skulle føre frem til Simula i 1967.
Nå var det ikke slik at folk stod i kø og oppmuntret to av datidens beste forskere til å gjøre dette. Tvert imot fikk de klar beskjed om at det fantes programmeringsspråk nok og at Norge uansett ikke var stedet for å lage noe nytt.
To sterke personligheter sto bak
Vi som senere fikk anledning til å jobbe sammen med dem vet at dette ikke var nok til å stoppe dem. De var to sterke personligheter. De som opplevde selve utviklingen av Simula på nært hold kan også fortelle om to vidt forskjellige personligheter. Det at de lyktes tilskrives ofte dette. Nygaard var den visjonære og den som fikk det til organisatorisk og økonomisk, mens Dahl var den som fikk ideene realisert på datamaskinene.
Noen ganger kunne det gå hett for seg. En nyansatt på Norsk Regnesentral kom en gang forskrekket ned til sentralbordet. «Hva skal vi gjøre? Det står to menn og slåss foran tavlen i andre etasje». «Nei, det er ikke farlig. Det er bare Kristen og Ole-Johan som diskuterer Simula.»
Dahl ble senere Norges første professor i databehandling og bygget opp Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Nygaard fortsatte på Norsk Regnesentral med å lage en ny type språk, som verden først mange år senere fant ut var en god ide. Nygaard ble også professor og var sentral i oppbygningen av den del av faget som hadde å gjøre med systemutvikling hvor berørte parter ble involvert helt fra starten. Dette regnes også som opplagt i dag.
Ble ingen økonomisk suksess
Dahl og Nygaard var alltid klar på at det hadde vært mange mennesker involvert i arbeidet med Simula og at det ikke hadde blitt noe av uten innsatsen til disse. Verdt å fremheve er Bjørn Myhrhaug. Han var både medforfatter av dokumentet som definerte programmeringsspråket og sentral i implementasjonen av språket.
Økonomisk ble denne norske oppfinnelse ikke noen suksess, men de ble hedret med en lang rekke priser for det arbeide de hadde gjort. I år 2000 ble de begge Kommandører av St Olavs Orden. I årene etter fikk de Turing Award og John von Neumann-medaljen for deres innsats for informatikkfeltet.
Blant disse henger nok Turing Award høyest – den regnes som databehandlingens Nobelpris.
