Du ser dem ikke, men de reiser gjennom lufta som bølger.

Lydbølgene har en del egenskaper som kan utnyttes på ganske utrolige måter, noe flere forskjellige forskere har vist i løpet av de siste årene.

Lydbølger kan blant annet brukes til å få små, lette objekter, for eksempel isoporkuler eller vanndråper til å sveve i lufta.

Lydbølger skaper forskjellige områder med høyt og lavt lufttrykk. Hvis lydbølgene manipuleres og reflekteres på riktig måte kan du lage små luftputer som rett og slett hindrer små objekter i å falle ned.  

Youtube-brukeren Destin Sandlin har laget en veldig god forklaring på hvordan dette fungerer, som du kan se i videoen under.

En tysk forskergruppe ved Max Planck-instituttet foreslår nå en ny måte å utnytte lydbølger til å lage hologrammer og andre 3D-former.

• Les også: Har NASA-forskere testet en motor som bryter naturlovene?

I vann

Forskerne bruker lydbølger til å manipulere små kuler i vann, men metoden fungerer også i luft. Lyden blir sendt ut av spesiallagde høyttalere som sender ut ultralyd.

Men prinsippet er det samme: lydbølger kan lage små områder med høyt og lavt trykk som kan få små, lette kuler til å bevege på seg.

Denne videoen er fra et annet forskningsprosjekt, men den viser hvordan akustisk levitasjon kan brukes:

Måten de gjør det på er veldig mye enklere enn det som har blitt gjort før, ifølge Adrian Neild, som er ingeniør-professor ved Monash University i Australia. Han har skrevet om den nye metoden i Nature.

Hvis du vil lage et 3D-bilde med små partikler, må du manipulere hver enkel partikkel til å flytte seg i et ordnet mønster sånn at det blir en gjenkjennelig figur.

Du kan tenke deg et veldig komplisert oppsett med mange forskjellige høyttalere som sender ut lyder i forskjellige faser. Hvis du har ekstremt god kontroll på lyden kan du lage et komplekst lydmønster som kan skape hologrammer, hvis det er noen partikler som lyden kan flytte på.

De tyske forskerne har gjort dette oppsettet mye enklere. De trenger bare én høyttaler for å lage en komplisert figur.

• Les også: Hør lyden fra bunnen av Marianegropen

3D-printing

Trikset er å lage en plate som former lyden som kommer ut av høyttaleren. Denne platen er svært detaljert, og settes for eksempel rett over høyttaleren.

I bildet under kan du se en sånn plate. Mønsteret på platen ser ut som rent kaos, men etter at lydbølgene har gått gjennom platen, danner de et «trykkbilde» som kan danne komplekse figurer.

Formene og forskjellige tykkelser på platen manipulerer lydbølgene til å bevege seg dit forskerne vil.

Platen som du kan se på bildet danner to perfekte ringer på vannoverflaten etter at lyden har gått gjennom platen. Høyttaleren, platen og overflaten som skal danne figuren må være i riktig avstand til hverandre for at dette skal fungere.

De har også laget en plate som danner den klassiske fredsdue-figuren. Du kan se hva som skjer når de skrur av og på lyden i videoen under.

Denne metoden har noen svakheter. Siden hver enkelt plate lager én figur, kan ikke figuren endres underveis. Forskerne ser for seg at det kan brukes til flere forskjellige ting i framtiden, for eksempel trådløs overføring av kraft og informasjon.

En gang i framtiden kan kanskje akustisk levitasjon brukes til å løfte tyngre ting, og det kan for eksempel brukes til å håndtere farlige materialer.

Men forskerne mener det er en enkel måte å manipulere lydbølger på. De har også laget en plate som manipulerer lydbølger som kan brukes til akustisk levitasjon, lignende det du så i toppen av saken.

I videoen under kan du se hvordan det ser ut når de leviterer to små vanndråper.

Referanse: 

Fischer mfl: Holograms for acoustics. Nature, september 2016. DOI: 10.1038/nature19755. Sammendrag

Operasjonssentralen sender ut en melding om at skyting pågår på en videregående skole. Flere skudd er avfyrt, og det meldes om skadde personer inne i bygget. Siste observasjon av gjerningsmannen er da han gikk inn gjennom hovedinngangen. Politistudentene løper inn i bygget.

Vernebrillene studentene har på seg er utstyrt med et kamera som fanger opp situasjonen fra deres egen synsvinkel.

– Vi ønsket å finne ut om videoopptak underveis i øvelsen og systematisk gjennomgang av hvordan de løste oppgaven i etterkant, kan forbedre studentens erfaringslæring og refleksjonsnivå, forklarer Joshua Phelps, førsteamanuensis ved Politihøgskolen og Bjørknes.

• Les også: Slik kan politiet beregne hvor kriminaliteten vil skje

Reflekterte og lærte mer

Politistudentene var gjennom tre ulike øvelser. I etterkant gikk forskergruppen gjennom opptakene sammen med studentene, i par.

Resultatene viser at studentene med kamerabriller reflekterte og lærte mer om kommunikasjon i løpet av de tre øvelsene de gikk gjennom sammenlignet med gruppen som ikke brukte briller. Studien viser også at gruppen som fikk kamerabriller, fikk større utbytte av treningen med tanke på risikofylte beslutninger som måtte tas i løpet av øvelsen.

Så egen atferd med nye briller

I intervjusituasjonen skulle studentene legge egne reaksjoner og valg under lupen. De fikk spørsmål som: Hva tenkte du når du fikk melding om skyting pågår? Oppfattet du at det var en såret person i gangen?

Studentene med kamera så større forbedringspotensialer ved kommunikasjonen de hadde med makker og med publikum. 

– I etterkant viste studentene i kameragruppen til at de ville endret valgene han eller hun tok knyttet til kommunikasjon underveis i større grad enn sammenligningsgruppen, forteller Phelps.

• Les også: Politiet bruker oftere hemmelige metoder

Dette er så vidt vi vet den første studien der metoden med kamerabriller er blitt benyttet systematisk i politiutdanning. Metoden i denne konteksten er utviklet av Sophie Le Bellu og Saadi Lahlou ved London School of Economics (LSE), og har blant annet blitt brukt til å studere hvordan politiet i England møter publikum.

Phelps ser på det som positivt at studenter ønsker å gå gjennom egne valg og refleksjoner på en systematisk måte, men legger til at undervisning med kroppsbærende kamera er krevende, både for studenter og undervisningspersonale.

– Å bruke denne metoden i undervisning krever at studenter er villige til å iføre seg kameraet, og det må legges til rette for å følge opp med intervjuer i etterkant.

Kroppsbærende kamera benyttes i andre typer utdanninger og er også blitt brukt i operativ polititrening tidligere.

Referanse:

Phelps, Joshua M.,mfl. Experiential Learning and Simulation-Based Training in Norwegian Police Education: Examining Body-Worn Video as a Tool to Encourage Reflection i Policing, 20. juni, 2016. Sammendrag

Et elektrisk modellfly med målesonde foran og propell bak kretser rundt en rad med fem vindmøller på et jorde i Nederland. Året er 2014, måneden er mai.

Flyet heter SUMO, Small Unmanned Meteorological Observer. Jordet er testområdet til det nederlandske selskapet for energiforskning, ECN. Det ligger om lag 50 kilometer nord for Amsterdam.

• Les også: Norsk havvind drukner i billig vannkraft

Gjorde jobben i sterk vind

En av forskerne bak forsøkene heter Line Båserud. Hun er doktorgradsstipendiat på Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

– Det var veldig sterk vind og perioder med regn. Vi klarte å gjennomføre fem flygninger. Det var færre enn vi ønsket oss, forteller Båserud.

Likevel viste forsøkene at SUMO gjorde jobben. Modellflyet klarte å måle hvordan vinden virvler bak møllebladene – 100 ganger i sekundet.

Dette er viktige data for de som skal plassere ut de store vindmøllene og få ut maksimal energi.

• Les mer: Slik kan vinden temmes til havs

Båserud og kollegene hennes sammenlignet prestasjonene til SUMO blant annet med vindmålingene fra en vindpropell – av fagfolkene kalt koppanemometer – festet til en mast i vinden foran vindmøllene.

– Det så veldig bra ut, sier hun.

Måler mange steder

Men hva er nå egentlig poenget med å flakse rundt med et spinkelt lite modellfly? Er ikke vindpropellen på masta like bra og mer stødig når vinden uler rundt vindmøllene?

Svaret er ganske enkelt at masta bare kan måle vinden i ett punkt.

Flyet kan derimot samle målinger fra mange steder i virvelstrømmen bak vindmøllene – til nesten samme tid.

Punkter, ikke gjennomsnitt

Det kan riktignok også en annen type måleinstrumenter – Lidar. Dette er en slags lysradar som sveiper over vindmøllene.

Lidar sender fra seg blink av laserlys. Så fanger den opp lysreflekser – tilsvarende radarekko – fra små støvpartikler i vindstrømmen og måler hastigheten deres.

– Fordelen med flyet er at det tar punktmålinger, mens Lidar måler et gjennomsnitt for et luftvolum, forklarer Båserud.

Forskerne brukte begge instrumentene for å sammenligne målingene til slutt.

Trekker fra flyets egne bevegelser

Men flyet suser jo selv gjennom lufta. Vil ikke det påvirke målingene?

– Flyet har GPS og akselerasjonsmålere som registrerer bevegelsene. De trekker vi fra, svarer Båserud.

Selve vindmåleren i nesa på flyet ligner da også på de vanlige fartsmålerne som andre fly har.

Lufta går inn gjennom små hull i det som kalles et pitotrør. Lufttrykket som vinden gir, kalles det dynamiske lufttrykket.

Det trekkes fra lufttrykket av stillestående luft – det som kalles det statiske trykket. Resultatet er trykkvirkningen av vinden som treffer flyet.

• Modellfly og droner brukes av andre forskere også: Øye over åkeren

Måler turbulens i flere retninger

Forskjellen fra en vanlig fartsmåler på fly er at dette pitotrøret har hele fem åpninger som peker i litt forskjellige retninger.

Dermed kan det også måle lufthastigheten i flere retninger. Det er viktig for å måle vindvirvlene – turbulensen – bak vindmøllene.

Testkjørte på rullebanen

Flygningene i Nederland er siste runde i flere års arbeid med SUMO for Båserud. Helt siden masteroppgaven har hun gjort forarbeider for å prøve ut flyet og målesonden.

Hun prøvet det blant annet ut festet til en bil som freste fram over rullebanen på Flesland flyplass i Bergen.

Fortsetter med kvadkopter-drone

Ennå er ikke siste kapittel skrevet i denne flyhistorien.

– Jeg skal fortsette målingene til 2018. Vi skal fly i flere retninger i forhold til vindmøllene og sammenligne målingene med Lidar, forteller Båserud.

SUMO skal også få selskap i lufta. Forskergruppen planlegger også å bruke et kvadkopter – en liten drone med fire rotorer av samme type som svirrer rundt med kamera under buken.

Slike kvadkoptere kan stå stille i lufta, styrt av en datamaskin om bord. Den justerer flyretningen.

Disse justeringene er nøyaktig motsatt rettet vinden i øyeblikket. Dermed kan justeringene hentes ut av datamaskinen og brukes til å måle vindretning og vindhastighet.

Klarte stiv kuling

 – Kvadkopteret er veldig lite, bare 30 centimeter tvers over, forteller Båserud.

Hvis rotorene blir for store, kan de forstyrre turbulensen fra vindmøllebladene. Dermed blir også de viktige målingene ødelagt.

Ulempen med små kvadkoptere – og modellfly – er selvfølgelig at de ikke tåler kraftig vind.

– SUMO klarte fint 15 meter i sekundet, forteller Båserud. Det er stiv kuling.

Kvadkopteret vil trolig ikke klare mer enn 10 meter i sekundet, altså frisk bris. Det er bare en måte å finne ut det på.

– Vi må prøve, sier Båserud.

Referanse:

Resultatene er akseptert for publisering i Energy Procedia og blir åpent tilgjengelige. Referansen foreløpig blir:

Reuder, J., L. Båserud, S. Kral, V. Kumer, J.-W. Wagenaar, and A. Knauer: Proof of concept for wind turbine wake investigations with the RPAS SUMO.

Overdreven bruk av smarttelefon kan være like skadelig for kroppen din som en yrkesskade, og det bekymrer forskere. 

Musklene våre kan nemlig miste en del av forbindelsen til hverandre på grunn av overbelastning, viser en ny studie som er utgitt i tidsskriftet Clinical Neurophysiology. 

– Vi kunne se at forbindelsen mellom musklene hos mobilbrukerne med smerter var nesten halvert. Stabiliteten i muskelforbindelsen er altså dårligere, forteller Pascal Madeleine, som er professor i idrett og ergonomi ved institutt for medisin og helseteknologi ved Aalborg Universitet i Danmark og hovedforfatter for studien. 

Det innebærer at de som bruker telefonen mye, kan få muskelforstyrrelser og ha problemer med å utføre oppgaver som krever at de koordinerer flere muskler samtidig. 

Muskelsystemet blir skjevt 

Ved å undersøke elektriske signaler i musklene hos smarttelefonbrukere kunne forskerne vise en sammenheng mellom kroniske smerter i for eksempel skulder, nakke eller tommelfingre og svakere koblinger mellom musklene. 

Det kan kanskje forplante seg og gi en vridning av hele muskelsystemet, forteller Pascal Madeleine. 

– Når du for eksempel går, bruker du flere forskjellige muskler – lårmuskler, leggmuskler og til og med musklene i armene. For å kunne utføre den bevegelsen i koordinert rekkefølge, må sentralnervesystemet fungere som dirigent for musklene, forklarer han. 

– Hvis musklene har fått en svakere forbindelse, forstyrrer det dirigenten, noe som igjen forstyrrer hele systemet, sier Madeleine. 

• Les også: To kvinner ble blinde av telefonen

Analyserte mobilbrukere 

Forskerne koblet 40 mobilbrukere til en rekke elektroder og målte den elektriske aktiviteten mellom musklene mens de utførte en rekke oppgaver. 

20 av deltakerne hadde kroniske smerter i enten nakke- og skulderregionen, håndledd og/eller tommelfinger. 20 av dem hadde ingen smerter. 

– Vi har målt personer med og personer uten smerter. Dermed kunne vi se etter forskjeller, forklarer Madeleine. 

Med armer, håndledd og skulderregionen dekket til med elektroder ble forsøkspersonene satt til å taste inn en gitt tekst på henholdsvis datamaskin og smarttelefon i perioder på 3 minutter. På mobilen skulle de taste først med en og deretter med to fingre. 

– Gruppen med kroniske smerter hadde generelt dårligere sammenkobling og kommunikasjon mellom musklene i de berørte områdene, forteller Madeleine. 

Studien er utført i samarbeid med Hong Kong Polytechnic University med hjelp fra doktorgradstudent Yanfei Xie, dr. Grace P Szeto og dr. Afshin Samani. 

• Les også: Smarttelefoner bygger om hjernen

Kan fortelle om hjernens reaksjon på smerte 

Førsteamanuensis i integrert fysiologi ved Københavns Universitet, Bente Rona Jensen, er spesielt begeistret for analysemetoden i studien. Hun håper at måling av koblet muskelaktivitet vil kunne brukes i flere sammenhenger. 

– Faktisk har man tidligere brukt metoden til å måle hjernens signaler. Metoden er basert på ektromyografi (metode for studie av muskulaturens og de tilhørende nervenes aktivitet, red.), også kalt EMG, brukt på en ny og veldig interessant måte, sier hun. 

– Muskelaktivering styres i første omgang av hjernen, så metoden viser også noe om hvordan hjernen reagerer på kronisk smerte. Det kan fortelle oss noe om smertens påvirkning av muskler generelt, forklarer Jensen. 

• Les også: Mobilstråling i musemors liv

Kan gjelde andre 

Jensen tror ikke svekkelsen av muskelkoblingen bare gjelder ved smerter etter mobilbruk. 

– Mobilen er ikke årsaken til muskelreaksjonen, det er smerten som hyppig mobilbruk kan medføre. Det samme gjelder for eksempel smerter på grunn av feil arbeidsstilling eller lignende, forklarer hun. 

Derimot er svekkelsen av muskelkoordinasjonen en reaksjon hvor andre muskler kompenserer på grunn av smerten, mener Jensen. 

Henvendelser fra frustrerte mobilbrukere 

Forhåpentligvis kan resultatene gjøre noe med det som kan bli en bølge av kroniske skader, omtrent som med museskader, forklarer forskeren. 

Han tror muskelforstyrrelsene har kommet for å bli. 

– Flere fagforeninger har kontaktet oss omkring medlemmer som opplevde smerter og forstyrrelser på grunn av mobiltelefonen. Vi bestemte oss for å undersøke hva som skjer når folk får muskelproblemer på grunn av smarttelefoner, forteller Pascal Madeleine. 

Nettopp derfor var det ifølge forskeren viktig å sammenligne muskelforstyrrelsene ved både datamaskin- og mobilbruk. Mobilbruk påvirket personene mest, særlig i nakke- og skulderregionen, forklarer Madeleine. 

• Les også: Mindre trolig at mobil gir helseskader 

Kjenner fortsatt ikke langtidseffektene 

Selv om selve den fysiologiske årsaken til en del av disse smertene nå er kartlagt, er det fortsatt mye forskerne ikke vet, forteller Madeleine. 

– Vi kunne ikke se om forsøkspersonene med størst muskelavkobling også hadde størst smerter. Vi vet heller ikke om muskelkoblingen kan gjenopptrenes, eller om den viser seg å være permanent skadet, forteller han. 

Det skal undersøkes i et nytt prosjekt. 

– Vi håper på å finne ut mer omkring de generelle sammenhengene mellom mobilbruk, smerter og muskelavkobling i flere studier fremover, sier Madeleine. 

Ved hjelp av trening kan det kanskje bli mulig å unngå kroniske skader, mener han. 

– Hvis vi kan identifisere en måte å endre folks bevegelsesmønster i forbindelse med mobilbruk, kan det kanskje være en løsning, sier han. Det er imidlertid fortsatt ukjent område for forskerne, forklarer han. 

Referanse: 

Madeleine, P. (m.fl) «Effects of chronic neck-shoulder pain on normalized mutual information analysis of surface electromyography during functional tasks», Clinical Neurophysiology (2016) (Sammendrag) DOI: http ://dx.doi.org/10.1016/j.clinph. 2016.06.015)30445-X/abstract

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Vi bør vere bekymra for svindel og misbruk av informasjon, privat informasjon på avvege og utnytting av barn, seier Mohsen Toorani, postdoktor på Institutt for informatikk.

Toorani skreiv avhandling om tryggleiksprotokollar i 2015 og er ekspert på kryptografi og informasjonstryggleik. 

I dette intervjuet fortel han om kva for risiko vi står overfor i åra som kjem og kva vi bør gjera for å unngå svindel og utnytting. 

Nyttig for alle som vil deg ille

Toorani åtvarer mot digitale angrep på nett. 

– Når du postar bilete eller deler personleg informasjon på nettet, kan denne informasjonen bli brukt til eit angrep på deg. Å dele informasjon om kor du er kan vere nyttig informasjon til alle som vil deg ille. Innbrotstjuvar skjøner fort at huset ditt står tomt eller at familien din er åleine heime om du postar bilete frå ferien din eller reiseplanar på Facebook, seier han.

– Er det andre ting ein bør tenke på?

– Nettsider som driv med såkalla «phishing» eller informasjonsfisking, kan samle personleg informasjon og misbruke denne. Talet på slike nettsider auka med 250 prosent mellom oktober 2015 og mars i 2016, ifølgje Anti-Phishing Working Group.

Identitetstjuvar samlar personleg informasjon frå sosiale media. Sjølv om det er store fordeler med sosiale media, er det óg risiko knytta til dei. Det er svært mange måtar ein hacker kan bruka tilgjengeleg informasjon for å gjera kriminelle ting. Sosiale medier er eit nyttig verktøy for å samle informasjon som kan brukast til informasjonsfisking, svindel og spamming, ifølgje Toorani.

• Les også: Nå kan nettskyen bli tryggere

Brukarvenlegheit mot tryggleik

– Dei aller fleste loggar inn i nettbanken med BankID eller kodebrikker. Korleis fungerer eigentleg det?

– Autentisering, det vil seie å bekrefte og dermed gje adgang til brukarar, er vanlegvis basert på ein kombinasjon av faktorar: noko ein brukar veit – oftast eit passord, noko ein brukar har – ei kodebrikke, eller noko ein brukar er – biometriske data. Som regel er autentiseringa ein kombinasjon av to av desse faktorane. Svært ofte er det eit kompromiss mellom kor trygt eit tilbod skal vere og kor brukarvenleg det skal vere. Brukarvenlegheit er ein kritisk faktor som kan påverka ein bank til å senka krava til tryggleik, for å gjera kundane nøgde.

– Kor trygge er desse metodane?

– Bankar brukar kryptografiske teknikkar for å skapa tryggleik, som til dømes BankID i Noreg. Men det er ikkje heile historia. Sjølv om ein nyttar sterke kryptografiske teknikkar, er det alltid ein eller annan måte å angripa det på. Om det er ein tasteloggar installert på datamaskina di som kopierer alt du skriv, er det lett å stela passordet ditt eller personleg informasjon og senda dette til kriminelle.

• Les også: Ny app skal sikre mot avlytting

– Ta kontakt med banken

– Så vi er aldri heilt trygge?

– Om solide kryptografiske teknikkar vert brukt på rett måte og brukargrensesnittet er trygt og forståeleg for alle brukarar, burde ikkje kriminelle klara å knekka kodar. Likevel er det visse systemeigenskapar som kan påverka graden av tryggleik.

– Kva skal ein gjera om ein har vore uheldig?

– Har du mista bankkortet ditt eller kodebrikka di, må du kontakta banken med ein gong. I andre tilfelle må du kan hende kontakta eigaren av ei nettside. Nettsida slettmeg.no har informasjon og retningslinjer for kva ein bør gjera om ting går ille. Dei gjeld for forskjellige populære nettstadar.

Eit anna godt råd er å lage sterke passord samansett av ein tilfeldig kombinasjon av store og små bokstavar, tal og teikn.

Her er Toorani sine fem tips til betre passord: 

• Aldri del passordet eller PIN-koden din med andre.
• Bruk forskjellige passord for forskjellige tenester.
• Skift passord ofte og regelmessig.
• Ikkje lagre passord, sjølv om nettlesaren din bed deg om det. Om nokon brukar pc-en din seinare, får han eller ho tilgang på kontoen din.

Du har kanskje robotstøvsugar heime? Ein treningsapp på telefonen som brukar GPS for å registrere kor lange joggeturane dine er? Eller kanskje du har investert i elektronisk dørlås på ytterdøra di? Du har nok aldri tenkt over det, men kan du svare ja på desse spørsmåla, så er du faktisk ein brukar av velferdsteknologi.

Forstår ikkje heilt kva velferdsteknologi er

Dette er eit omgrep som mange kjenner til, men som likevel har eit noko ukjent innhald. Politikarar satsar på velferdsteknologi, og «alle» er einige om at det offentlege må satse på slik teknologi. Hovudgrunnen til denne satsinga er den mykje omtalte eldrebølgja – den store auken i talet på eldre og pleietrengande som kjem i åra framover.

Om ein ikkje gjer endringar i måten helse- og omsorgstenestene blir drivne på, vil ein ha behov for meir enn dobbelt så mange helsefagleg tilsette i 2060 som me har i dag. For å sikre at alle får omsorgen dei har behov for dei neste førti åra, må ein gjere endringar – og desse endringane kjem i form av nye arbeidsmetodar og velferdsteknologi.

Men kva er eigentleg velferdsteknologi? Og kvar går grensene mellom teknologien som gjer ein moderne heim litt meir komfortabel, velferdsteknologien som ein ønskjer å innføre i kommunehelsetenestene og det enkelte får frå Hjelpemiddelsentralen?

Er ikkje det same som kald omsorg

Interessa for velferdsteknologi går heilt til topps i samfunnet. I 2009 etablerte Helse- og omsorgsdepartementet eit utval som skulle gje råd om korleis innovasjon kunne lette omsorgssektoren si bør. Slik det såkalla Hagen-utvalet definerte velferdsteknologi, femner det vidt – mykje vidare enn det folk flest tenkjer over.

I denne definisjonen inngår elektroniske dørlåsar, automatisk lysstyring og tidsbrytarar i tillegg til tryggleiksalarmar, robotstøvsugarar og spesialtilpassa skiutstyr.

Sjølv om både kommunar og privatpersonar for lengst har teke i bruk nyvinningar som robot-plenklyppar, elektroniske pilleboksar og avanserte varslingssystem, ser mange framleis på velferdsteknologi som noko framand og uprøvd.

Typiske assosiasjonar er sensorbruk og «overvaking» av eldre, særleg demente. Trygg demensomsorg er rett nok  sentralt i mange velferdsteknologiprosjekt, men det er feil å tolke det som at me er på veg inn i eit kjøleg teknologi-samfunn der kalde lysblink og elektroniske signal frårøvar eldre ei varm hand på skuldera og ein prat over kaffien.

Velferdsteknologi er ikkje det same som «kald omsorg». Det handlar ikkje som at ein skal overlate eldre og sjuke til seg sjølv og satse på at teknologien tek seg av dei.

Tvert om handlar det om å gjere kvardagen betre – og ikkje minst tryggare – for både brukarar, pårørande og tilsette i helse- og omsorgssektoren. Ved at sensorane tek vekk nokre av arbeidsoppgåvene til dei som jobbar med sjuke og eldre, får dei tilsette meir tid til å vere til stades.

Ikkje berre for dei eldre

Tendensen til å knyte velferdsteknologi til eldre er forresten ikkje heilt heldig, og heller ikkje heilt korrekt. Ein kan like gjerne seie at velferdsteknologi er til for at personar med psykiske eller fysiske utfordringar skal klare seg betre i kvardagen. Det finst teknologi som gjer skuledagen enklare for naboguten med Asperger syndrom eller kusina di som er hørslehemma.

Velferdsteknologi treng heller ikkje å vera spesielt avansert. Teknologi som trappeheis og rullator er heilt vanlege innslag på norske sjukeheimar og i omsorgsbustader. Dette er også velferdsteknologi, sjølv om hjelpemidla er enkle og langt frå nye.

Mykje av det ein kan kalle «komfortteknologi» eller smart-hus-teknologi er også dekka av den vide velferdsteknologi-paraplyen. Dette er teknologi som gjer kvardagen enklare uansett om ein er heilt funksjonsfrisk. Dersom ein derimot slit med noko slikt som dårleg balanse, kan støvsuging og golvvask vera både vrient og farleg.

Ein robotstøvsugar kan vera det som skal til for at den ustødige framleis kan bu heime og sleppe vaskehjelp. På same måte kan lys som skrur seg på når nokon entrar badet vere eit komfortelement for ein miljømedviten 30-åring og ein livreddar for ein ustø 85-åring som er oppe og tissar kvar natt.

Ny teknologi blir allemannseige

Ikkje alle likar klangen av ordet velferdsteknologi, og enkelte har lansert alternativ, som «friheitsteknologi» eller «kvardagsteknologi».  Mange vil fokusere på at det ikkje handlar om teknologi, men om menneske.

I alle desse omskrivingane ligg det eit forsøk på å redusere teknologiinnhaldet i omgrepet. Eit litt ullent uttrykk blir bytt ut med eit anna, utan å fokusere på kva som faktisk ligg i ordet.

Velferdsteknologi handlar rett og slett om å skape velferd, og akkurat som ordet «transportmiddel», dekkjer «velferdsteknologi» mange underkategoriar av innretningar. Kanskje gjorde me det lettare for oss sjølve om me delte opp omgrepet i mindre komponentar, somtryggleiksteknologi, smarthusteknologi og teknologi for sosial kontakt.

Som 27-åring er ikkje eg rekna som ein typisk brukar av velferdsteknologi. Men hadde eg vore 87, ville mange av dei teknologiske løysingane eg vel å bruke i dag vore rekna som velferdsteknologi.

Dersom eg om 60 år framleis brukar elektronisk dørlås og sensorstyrt belysning i huset mitt, er det truleg ingen som vil finne på å kalle det velferdsteknologi lengre – el-låsen er blitt den vanlege låsen og sensorane er gamalt nytt. Ny teknologi går raskt over til å vera veletablert og spesialiserte produkt blir allemannseige.

Daglig legger vi igjen spor etter oss på datamaskiner, mobiltelefoner og ulike nett-tjenester. Om vi havner i en konflikt, kan disse digitale sporene bli brukt som bevis i en rettssak. Et digitalt bevis kan være en e-post, eller en logg over nettsøk.

For ikke mange år siden var et bevis i retten et konkret fysisk objekt, som et papirdokument eller en gjenstand. Endringer av fysiske bevis var som oftest godt synlig, som for eksempel forfalskning av signaturer. Fysiske objekter er fortsatt viktige som bevis, men digitale bevis blir stadig viktigere. Samtidig er det enkelt å kopiere, manipulere og slette digitale bevis.

– Lovgivningen henger etter den raske digitale og teknologiske utviklingen. Det skaper uklare situasjoner i retten, forteller Maria Astrup Hjort, postdoktor ved Universitetet i Oslo.

Få rettssaker om sikring av digitale bevis

Hjort har gått gjennom lovverket og forarbeidene til disse i sin forskning. Særlig har hun vurdert muligheten for å sikre bevis. Hun skrev brev til tingrettene i hele landet og ba om avgjørelser som viser hvordan de i praksis sikrer digitale bevis. 

Det viste seg at omtrent 20 prosent av tingrettene har hatt saker som handlet om sikring av digitale bevis, og hver av disse tingrettene hadde omtrent én sak hver.

– Jeg tror ikke antall saker er lavt fordi det ikke er aktuelt med digitale bevis i flere saker, men fordi advokater og klienter ikke har tenkt på muligheten for å sikre seg slike bevis, sier Hjort.

I studien sin viser Hjort for første gang fremgangsmåten for å sikre digitale bevis i sivile rettssaker, det vil si alle saker som ikke gjelder straff. Med avhandlingen er det også første gang de rettslige spørsmålene knyttet til sikring av digitale bevis i sivile saker blir behandlet i sin fulle bredde.

• Les også: DNA-bevisets plass i retten

Bevissikring møter retten til privatliv

Et grunnleggende mål i det norske rettssystemet er at saker som tas opp i retten skal resultere i en riktig rettsavgjørelse. Det er med andre ord helt essensielt med riktige bevis.

– Viktige dilemmaer som retten til bevis satt opp mot retten til privatliv, har verken blitt diskutert eller avklart i forarbeidet til lovene. Grunnlovens paragraf 102 handler om retten til privatliv. Denne retten kan bli satt til side ved å godkjenne sikring av digitale bevis, forteller Maria Astrup Hjort.

Hun påpeker at det er en konflikt mellom bevissikringsregler og hvor langt man bør gripe inn i folks privatliv. Er det for eksempel forskjell på en privat datamaskin og en som tilhører en bedrift? Og hva er privatliv relatert til digitalt lagret informasjon?

– Mange vanskelige spørsmål er ikke behandlet i forarbeidene til lovene og gjør arbeidet til dommerne svært vanskelig. I noen tilfeller vil bevissikringen også være grunnlovsstridig, når det legges opp til en prosess som i for stor grad griper inn i personers private sfære, sier Hjort.

For at parten skal få sikret et digitalt bevis som hun eller han ikke selv har hånd om, må vedkommende få en avgjørelse fra retten på at hun eller han har rett til å få sikret beviset. Det er denne prosessen og det videre arbeidet med å hente ut det digitale beviset som er problematisk, og hvor lovreglene ikke er tilstrekkelige, ifølge Hjort.

Svake bevis for dommerne

– Dommernes utfordring er at de gjerne kun får svake bevis å forholde seg til fra parten i saken. Det er gjerne tidlig i saken da alt fortsatt er litt uklart, samtidig som parten tror at det finnes bevis, men uten å være helt sikker, forteller Hjort.  

Det finnes ikke støtte i loven eller forarbeidene for hvordan dommeren skal forholde seg til dette. Dommerne må derfor velge om de vil tro på parten, basert på advokatens fremstilling av saken og hvor troverdig historien er, eller ikke. Vurderingen blir veldig usikker, ifølge Hjort.

I tillegg er det problematisk at retten gjerne er vag i beslutninger om hva som skal hentes inn, og det overlates derfor til namsmannen, som er ansvarlig for å gjennomføre bevissikringen, å utøve skjønn i hva han sikrer.

Hjort håper avhandlingen vil være til praktisk hjelp for både advokater og dommere.

• Les også: Mekling kan dekke over vold

Namsammen og teknikeren kommer på døra

Ifølge Hjort er det i dag praksis at namsmannen kommer uanmeldt på døra med en tekniker han selv har oppnevnt.

De vil som oftest ta en kopi av alt innholdet på en eller flere datamaskiner. Det tar nemlig for lang tid å lete etter relevante filer direkte på stedet. Når kopieringen er ferdig, tar namsmannen med seg kopien. Denne inneholder gjerne enorme mengder informasjon og partene i saken, både den som saksøker og den som blir saksøkt, må bli enige om søkeord som skal brukes for å prøve å finne de relevante bevisene.

Dersom partene ikke blir enige om søkeord, er de topp til retten å avgjøre dette. Den oppnevnte teknikeren utfører så søket basert på søkeordene, vurderer selv hva som er relevant og skriver en rapport om funnene. Rapporten blir gitt til motparten for kommentar før den som har etterspurt informasjonen, får den utlevert. 

– Hele denne saksgangen gjør spørsmålet om retten til bevis satt opp mot retten til privatliv svært relevant, mener Hjort.

Stor grad av skjønn

Teknikeren får blant annet tilgang til store mengder data, hvorav mye kan være av svært privat art, forretningshemmeligheter, eller de kan være taushetsbelagt, som for eksempel ved kopiering av en advokat eller leges datamaskin.

– Det kan være vanskelig for teknikeren å vite hva som kan og bør inkluderes i rapporten, og både namsmannen og teknikeren må utøve stor grad av skjønn. ‘

I avhandlingen viser Hjort til et tilfelle der flere datamaskiner enn det som stod i instruksen fra retten, ble kopiert, inkludert tre private datamaskiner som tilfeldigvis var på kontoret til bedriften den dagen. Teknikeren som ble oppnevnt, var i tillegg foreslått av motparten i saken. Når dommeren ikke har noen lovbestemt fremgangsmåte, må han eller hun handle slik det for øyeblikket synes mest hensiktsmessig, påpeker Hjort.

Resultatet er at fremgangsmåten varierer fra sak til sak. 

Mest kjent er nok saken for en avgjørelse i Høyesterett fra 2006. Den avklarte hvor mye bevisene man ønsker tilgang til, må spesifiseres for at retten skal kunne gi klarsignal om bevissikring.

• Les også: Rettigheter uthuler selvstyre

Foreslår å endre tvisteloven

Basert på funnene i avhandlingen mener Hjort at deler av tvisteloven bør revideres og at dagens regler gir utfall som lovgiverne muligens ikke hadde intensjoner om, som for eksempel at bevissikring kommer i konflikt med vern av privatlivet.

Siden både teknologien og tvisteloven er forholdsvis nye, er Hjorts forskning en av de første arbeidene som tar stilling til bevissikringsreglene i tvisteloven.

Hjort håper derfor forskningen kan bli brukt av lovgivere ved eventuelle lovrevisjoner.

Referanse: 

Maria Astrup Hjort: Tilgang til bevis i sivile saker. Særlig om digitale bevis, Universitetsforlaget, 2016.

Hjort, Maria Astrup. Tvistelovens bevistilgangsregler som inspirasjonskilde for Straffeprosesslovutvalget. Lov og rett: Norsk juridisk tidsskrift, nr. 10, 2015.

Førere med blodverdier over den norske «promillegrensen» for cannabis har i snitt rundt 20-40% høyere kollisjonsrisiko, akutt påvirkede kan ha en dobling av risiko, mens promillekjørere (alkohol) i snitt har en risikoøkning på 700% eller mer. 

Et tema som har fått økende oppmerksomhet i senere år er kjøring i cannabispåvirket tilstand. Dette er forståelig: Forskningsoppsummeringer anslo en doblet eller tredoblet ulykkesrisiko for førere med påviselige mengder i blodet av det primære rusgivende stoffet i cannabis (THC).

 I en sammenfatning av kunnskap om cannabis skrev forskningsleder ved SERAF i 2014 at de «nyeste undersøkelsene viser at ulykkesrisikoen er mer enn firedoblet». Dette gir grunn til bekymring når analyser fra Folkehelseinstituttet finner at THC påvises i et stadig økende antall trafikanter.

Den ruspolitiske lobby-organisasjonen Actis oppsummerte lenge sitt inntrykk av temaet med overskriften:  «Cannabis: Hver tiende dødsulykke». Også i utlandet har bekymringen vært økende – spesielt i USA der en liberalisering og normalisering av cannabisbruk pågår i et økende antall delstater.

I Norge har vår løsning blitt å innføre graderte «promillegrenser» også for cannabis og andre illegale rusmidler. Det er en nedre grense som likestilles med en alkoholpromille på 0,2, mens høyere verdier kan gi straffeutmåling som en alkoholpromille på 0,5 eller 1,2. Men hva vet vi egentlig om cannabis og risikoen for ulykker ved disse ulike THC-nivåene?

Tre typer forskning

Grovt sagt er det tre typer forskning som hjelper oss å si noe om dette spørsmålet. Laboratorieforsøk, hvor forsøkspersoner tar tester med og uten påvirkning.  Simulatorforsøk hvor man setter forsøkspersoner bak rattet i en simulator, på lukket bane eller i faktisk trafikk. Og statistiske arbeider som måler blodnivå av ulike rusmidler og medikamenter hos ulykkesinnblandede sjåfører, og sammenligner disse med målinger fra sjåfører som stoppes tilfeldig på veiene.

Kort sammenfattet viser de to første typene studier at akutt cannabisrus fører til klar svekkelse i de fleste ferdigheter som kreves for å være en trygg trafikant, mens forsøkene der påvirkede personer kjører finner mindre svekkelse enn den første typen studier skulle tilsi (Sewell, Poling, and Sofuoglu 2009; Ramaekers et al. 2004). Man antar at dette skyldes at cannabispåvirkede ofte er klar over egen svekkelse og i noen grad – men ikke fullstendig – kompenserer for dette ved å kjøre mer forsiktig.

Den siste typen studier – de statistiske – er dyre å gjennomføre, og når et stoff er sjeldent i trafikken blir det små utvalg og upresise anslag. For å øke presisjonen bruker man derfor metoder som kombinerer resultatene fra ulike studier, og som legger mer vekt på mer presise anslag.

Basert på to slike meta-analyser publisert i 2012 har man antatt at risikoen for ulykker dobles eller nesten tredobles når førere har THC i blodet (Li et al. 2012; Asbridge et al. 2012).

Disse to samlestudiene baserte seg på ni enkelt-studier hver. De ble sentrale referanser på feltet, og omtalt som «en meget omfattende og kritisk gjennomgang av relevant foreliggende faglitteratur» av sentrale norske fagpersoner på feltet. Samtidig ble de raskt utdatert ettersom den økende interessen for temaet førte til en rekke nye og mer presise studier.

Større kunnskapsoversikt nyanserer funnene

I et nytt arbeide publisert i fagtidsskriftet «Addiction» foretok vi derfor en oppdatert analyse. Der de to tidligere arbeidene baserte seg på ni enkeltstudier hver, fant vi frem til 21. Dette vil i seg selv øke presisjonen og troverdigheten til anslagene. I tillegg benyttet vi de beste anslagene for risikoøkning som hvert enkeltarbeid tillot, slik at funnene i minst grad skulle forstyrres av forskjeller i alder, kjønn eller samtidig bruk av andre rusmidler. Flertallet av studiene tok utgangspunkt i terskelverdier rundt den laveste norske «promillegrensen», og klassifiserte folk som cannabispåvirket dersom de hadde høyere verdier enn dette.

Konklusjonen var klar: Trafikanter med THC i blodet har en økt risiko for ulykker, men økningen er betydelig mindre enn tidligere anslag.

De to tidligere studiene anslo en økning på 92% og 166%. Våre anslag lå et sted mellom 20% og 40% avhengig av metoden vi bruker. Baserer vi oss utelukkende på studier som kontrollerer for og tar hensyn til samtidig bruk av alkohol er anslaget enda lavere – rundt 10-20%.

Sjekket de gamle metastudiene for feil

Siden resultatene våre avvek fra de tidligere samlestudiene foretok vi en «replisering» av disse: Med utgangspunkt i studiene de sammenfattet hentet vi ut anslag og korrigerte for ulike metodiske svakheter vi fant i metastudiene.

Den ene viste seg å ha kombinert resultater som omhandlet helt ulike spørsmål og ikke kunne sammenlignes. Den andre – publisert i prestisjetunge British Medical Journal – hadde gjort tildels grove feil i uthentingen av data, noe forfatterne av de underliggende enkeltstudiene bekreftet når vi tok kontakt. Mer graverende var det at de systematisk unnlot å bruke anslag som tok hensyn til alder, kjønn og andre trekk ved sjåførene, selv når disse var tilgjengelige i studiene de baserte seg på.

Vi vet at cannabis ikke brukes jevnt i alle befolkningsgrupper – bruken er konsentrert blant unge voksne, og unge menn i særdeleshet. Vi vet også at mange av ulykkesførerne som har THC i blodet samtidig har alkoholpromille eller andre stoffer i blodet. Resultatet ble at samlestudiene systematisk la inn betydelig høyere anslag fra enkeltstudier enn det som ville være korrekt.

Etter å ha rettet opp i disse feilene viste det seg at konklusjonen i det store og hele sammenfalt med det vi hadde funnet i vårt eget datamateriale. Dette er positivt, da det tyder på at resultatene er nokså uavhengige av hvilke spesifikke studier som legges til grunn.

Betyr ikke at det er ufarlig å kjøre i cannabisrus

Dette betyr likevel ikke at førere som er akutt påvirket av cannabis er en ubetydelig fare i trafikken. I en kommentarartikkel pekte to forskere ved Folkehelseinstituttet, Hallvard Gjerde og Jørg Mørland, på en viktig presisering av hvordan resultatene våre bør tolkes (Gjerde and Mørland 2016): Siden restverdier av THC henger igjen i blodet kan cannabisbrukere ha blodverdier over den norske «promillegrensen» lenge etter at den akutte påvirkningen er over.

I laboratoriestudier har man sett jevnlige cannabisbrukere ligge over den laveste «promillegrensen» selv dager etter bruk. Resultatet blir at ikke-berusede cannabisbrukere «vanner ut» den risikoøkningen de faktisk påvirkede har, og de statistiske anslagene blir for lave. Det blir som om man anslår effekten av alkohol på balanse-evnen ved å teste folk som har drukket de siste 24 timene uavhengig av om de fortsatt er beruset.

Dette er et viktig poeng, og betyr at studiet vårt anslo risikoen assosiert med «nylig cannabisbruk», uavhengig av om brukerne er beruset eller ei. Gjerde og Mørland skriver at THC-konsentrasjoner som er assosiert med akutt cannabisrus ligger betydelig høyere (tre til fem ganger over den norske «promillegrensen»), og at det er i denne gruppen man kan forvente betydelig risikoøkning hos førerne. I vårt svar viser vi derfor hvordan gjennomsnittsanslaget fra vårt studie kan benyttes for å sette et øvre tak på risikoen ved slike THC-nivå.

Men cannabispåvirkede førere er betydelig mindre farlige enn promillekjørere

Se for deg at studier finner at 20 av 100 forsøkspersoner som har drukket siste døgnet har redusert balanse-evne, og at vi vet at det er rundt 30 av disse som fortsatt er beruset. Hvis bare berusede hadde svekkelse, ville dette gjelde 2 av 3 berusede. Dette er et øvre tak på en mulig effekt – siden vi her antar at ingen av de andre var svekket.

Vi gjør denne samme øvelsen med trafikkstudiene: Hvis all risikoøkning skyldes den tredjedelen av THC-positive førere med høye verdier – et anslag vi fikk fra arbeidene Gjerde og Mørland trekker frem – så måtte disse førernes risiko være doblet for at den gjennomsnittlige risikoøkningen skulle bli 40 prosent. Hvis førere med lavere THC-nivå også har en øket risiko, blir det «mindre risiko» igjen til høy-THC gruppen, siden gjennomsnittlig risikoøkning er kjent og konstant.

Trafikkfaren forsvinner med rusen

Dette er slående resultater: Høy-THC førerne har altså blodverdier som straffes på linje med alkoholpromille over 0,5, samtidig som risikoen deres er på nivå med førere som har alkoholpromille under 0,5.

Tre implikasjoner er verdt å trekke frem: Det første er at resultatene ikke støtter opp om politiets pågående forsøk på å frata cannabisbrukere førerkort som et preventivt trafikksikkerhetstiltak.

Påstanden om at cannabisbrukere har en «kronisk rus» som gjør dem farlige i trafikken i lang tid kan vanskelig stemme: Da skulle også de lave THC-verdiene medført høyere trafikkrisiko, vi skulle fått høyere anslag i trafikkstudiene, og Gjerde og Mørlands poeng ville vært irrelevant.

Siden cannabisbrukere ikke ser ut til å ha noen øket trafikkrisiko av betydning utover den akutte påvirkningsperioden virker det rimelig å følge anbefalingen fra et større EU-prosjekt om trafikksikkerhet og rusmidler (DRUID): Førerkort bør inndras når førere blir tatt for kjøring i påvirket tilstand, og reaksjonen bør graderes etter hvor høy beruselse vedkommende hadde i trafikken.

For det andre viser funnene, sett i sammenheng med Gjerde og Mørlands bidrag, at grenseverdiene for «promillekjøring» i norsk lovgivning bør revideres. Et rimelig prinsipp tilsier at lik risiko bør straffes likt når trafikksikkerhetshensyn er det primære.

Samtidig er det viktig å også påpeke den tredje implikasjonen: Det er – med dagens kunnskap – god grunn til å jobbe mot påvirket kjøring også for cannabisbrukere. Kjøring under rus er ikke greit, og det utsetter både føreren og andre trafikanter for fare.

Det er en god sjanse for at du har hørt om bjørnedyret. Denne mikroskopiske fyren kan overleve ekstrem varme og ekstrem kulde. 

Bjørnedyret kan gå i dvale i mange tiår uten noen problemer, for så å bli vekket til live igjen med litt vann og fortsette som at ingenting hadde skjedd. De har til og med overlevd i ekstrem stråling på utsiden av romfartøy i bane rundt jorden.

Dyret er bare en halv millimeter langt, og det bor ofte i områder med mye vann og mose. Men de finnes over hele verden, og bjørnedyr har dukket opp på fjelltopper i Himalaya og på fire tusen meters havdyp.

Bjørnedyret kan rett og slett skru av sin egen kropp i lange perioder. Det er en form for død, forklarer bjørnedyrforsker Reinhardt Møbjerg Kristensen i denne saken.

En stor internasjonal forskergruppe har gått løs på bjørnedyr-genomet. De har sett på hvilke gener som gir bjørnedyret denne vanvittige motstandskraften.

Gener fra andre?

Andre forskere har kommet fram til at bjørnedyret har mye «fremmed» arvemateriale. Dette er gener som har blitt utvekslet og hentet fra andre arter, og som ikke har blitt arvet fra tidligere generasjoner. Det kalles horisontal genoverføring.

Denne saken fikk mye oppmerksomhet da den kom i fjor, men den nye forskningsartikkelen nyanserer bildet.

Genoverføring er en mystisk egenskap som du kan lese mer om her, men forskerne bak den nye studien ser ikke mange spor etter denne typen overføring.

De mener rundt en prosent av genmaterialet har kommet til på denne måten, mot 17 prosent i det andre forskningsprosjektet.

Videoen under viser hvordan bjørnedyret kan gå i dvale hvis det tørker ut, for så å våkne opp igjen hvis det blir tilsatt vann. 

Ekstreme tilpasninger

Ikke overraskende finner forskerne en hel rekke gener som påvirker bjørnedyrets ekstreme hardførhet.

Gener som påvirker forskjellige typer motstandskraft mot skadelige miljøer har blitt styrket i bjørnedyret, sammenlignet med andre mikroskopiske dyr, for eksempel marker eller små fluer.

De har også funnet flere proteiner som kan være helt unike i dyreverdenen. De finnes kanskje bare hos bjørnedyret.

Et av disse proteinene beskytter arvematerialet mot røntgenstråler. Hver gang du tar røntgen hos legen får kroppen en relativt stor strålingsdose. I større doser er det større sjanse for at røntgen skader DNA.

• Les også: Tåler dyr og planter mer radioaktivitet enn oss?

Forskerne testet dette proteinet på menneskelige cellekulturer som har blitt dyrket fram i laboratoriet. Cellene ble utsatt for røntgenstråling, og forskerne mener arvematerialet fikk 40 prosent mindre skader, sammenlignet med celler som ikke var beskyttet av proteinet.

Forskerne kaller bjørnedyr-genene et skattkammer med kunnskap om hvordan organismer kan beskytte seg selv mot et skadelig miljø.   

Et bjørnedyr som lever på mose:

Referanser:

Extremotolerant tardigrade genome and improved radiotolerance of human cultured cells by tardigradeunique protein. Nature communcations, september 2016. DOI: 10.1038/ncomms12808. Sammendrag.

Når nye vegar blir lagt gjennom gamle landskap, går det ut over det som voks der før.

Vegmyndigheitene har som mål å få tilbake den gamle vegetasjonen, men forsking viser at framgangsmåten deira slår heilt feil ut.

Kulturlandskap i miniatyr

Då ein del av E16 mellom Aust- og Vestlandet vart lagt om, såg økologar ved Høgskulen i Sogn og Fjordane sitt snitt til å gjennomføre eit fleirårig feltarbeid.

Forskarane ville finne ut korleis ein best kunne få tilbake det opphavlege mangfaldet av gras og markblomstrar etter at anleggsmaskinene hadde herja med kulturlandskapet.

Staden dei valde ut, var ei ny vegskulder ved Borgund i Lærdalsdalen, tett på den trafikkerte europavegen.

Skal vere mangfaldige

Ein vegkant er ikkje berre ein vegkant. Sjølv på ei strekning der det passerer oppunder to tusen bilar i døgnet, mange av dei trailerar, er det meininga at grasbakkar og grøfter langs asfalten skal vere innbydande for bier og humler og for småfuglar som fangar insekt.

I engene som duvar mjukt i det bilar og vogntog skyt forbi, trivst både blåklokker, raudkløver og gulmaure.

– Vegkantar kan vere veldig rike på artar, ikkje ulikt enger i gamalt kulturlandskap, forklarer førsteamanuensis Inger Auestad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane.

Overførte høy og frø

Forskarane ville vite korleis ein best går fram når ein vil ha tilbake vegetasjonen som var der før eit inngrep. På vegskuldra dei hadde valt ut, låg jorda svart og naken då dei gjekk i gang.

Forskarane prøvde ut fire ulike metodar i forsøksfeltet sitt.

Tre av metodane dei valde ut, gjekk ut på å overføre frø og høy frå gamle beitemarker og blomstrande vegkantar i nærleiken. I nokre flater sådde dei frø henta frå beitemarkene og vegkantane. I andre flater la dei tørt høy frå dei same områda, hausta med høvesvis hard og lett raking. I resten av forsøksfeltet gjorde dei ingenting.

Enga kom att

Dette var i 2004, og gjennom dei ni neste åra undersøkte forskarane korleis plantelivet utvikla seg i dei ulike flatane i forsøksfeltet på vegskuldra. Etter eitt, to, tre og åtte år gjorde dei feltarbeid på staden for å sjekke kva som voks der.

Dei samanlikna òg med vegetasjonen i områda der dei hadde hausta frø og høy til forsøket.

– Vi lukkast eigentleg med alle metodane våre, både å så frø på den nakne jorda, ved å legge ut høy og faktisk òg ved ikkje å gjere noko som helst, seier Auestad.

I flatene som låg urørte, vaks det litt færre artar enn i flatene med høy og frø. Det som vaks der, hadde kome med vinden. Men utvalet likna i alle tilfella på dei fargerike engene og vegkantane i omgjevnadane.

Dei ville artane tapar

I det åttande året studerte forskarane òg det som vaks elles på vegskuldra, utanfor forsøksfeltet. Der hadde vegvesenet brukt standardmetoden sin, nemleg å sprøyte frø frå nokre få artar av gras og kløver ut over jorda.

Det vart fort tydeleg for forskarane at forsøksfeltet der det no vaks eit mangfald av ville artar, kom til å bli verande eit isolert felt i ein grøn ørken av gras.

– Det vegvesenet sår, er høgvaksne og robuste variantar av artar som finst i den naturlege vegetasjonen, forklarer Auestad. Kvart grasstrå blir altså større og sterkare enn dei naturlege fetrane og kusinene. Og ein ting er sikkert, dei ville artane taper i konkurransen.

– Vi venta kanskje at dei ville plantene som voks i forsøksfeltet ville spreie seg utover til resten av vegskuldra, men det greier dei faktisk ikkje, forklarer Auestad.

– Hindrar mangfald

Forskaren slår fast at vegvesenet sin metode for å få att vegetasjonen, slår heilt feil ut.

– Ved å gå fram som i dag hindrar dei faktisk at mangfaldet kjem tilbake, seier Auestad.

Når dei bygger veg gjennom skogar og lyngheiar, lukkast Statens vegvesen veldig godt, seier forskaren.

– Men akkurat når det gjeld kulturlandskap finst det eit unytta potensial.

Det fenomenale for vegvesenet er at løysinga på sikt verken er dyr eller krevjande. Forskarane har alt vist kor enkelt det er å få dei gamle artane tilbake.

Og når dei naturlege vekstane først er på plass, krev dei svært lite – gjerne berre ein slått i året. Til samanlikning må vegvesenet trimme vegkantane dei får med standardmetoden sin langt oftare sidan det kraftige graset både veks fortare og blir høgare.

– Å innføre andre metodar ville vere eit Kinderegg for vegvesenet – dei får vegkantar som er rike på artar, pene og attpåtil meir lettstelte, seier Auestad.

Referanser: 

Auestad, I., mfl. Near-natural methods promote restoration of species-rich grassland vegetation—revisiting a road verge trial after 9 years. Restoration Ecology 24, 381-389, 2016. Sammendrag.

Restaurering av artsrik engvegetasjon i vegkanter, Statens vegvesens rapporter, nr. 351, 2016