Archive for June 25, 2017

Indias øverste kaster kan være fra Europa

Hvor stammer Indias over en milliard innbyggere fra? Spørsmålet har lenge vært omstridt. Nå gir moderne DNA-slektsforskning noen svar.

Gjennom tusener av år har folkegrupper strømmet inn i det området vi i dag kaller India. En av de siste store innvandringsbølgene til India vandret trolig fra den vestlige delen av Det eurasiske kontinentet. Mer presist kan det ha vært fra dagens Øst-Europa.

Genealoger – forskere som studerer menneskers genetisk opphav – foreslår at det kan ha vært disse menneskene som for knappe to tusen år siden fikk etablert det strenge indiske kastesystemet.

I dette systemet satte de seg selv øverst.

Noe hendte for nesten 2000 år siden

Nyere DNA-slektsforskning avslører et merkelig mønster i blandingen av Indias folkegrupper.

Fram til for rundt fire tusen år siden skjedde det nesten ingen blanding av indiske folkegrupper. Så i rundt to tusen år blandet indere seg med hverandre og fikk barn sammen på tvers av folkegrupper.

Men for knappe 2000 år siden var det stopp, sladrer DNA-et til dagens indere om.

Historisk forskning på gamle skriftlige kilder, viser at dagens strenge kastesystem i India kom på plass nettopp under Gupta-dynastiet for knappe to tusen år siden. De første skriftlige kildene som forteller om klare forbud mot blandingsekteskap mellom samfunnsgrupper stammer fra denne tiden.

Etter dette fikk folk stort sett bare barn innenfor sin egen kaste, viser DNA-et til dagens indere.

En overklasse på toppen

Flere genstudier studier peker nå i retning av at en overklasse som snakket et indoeuropeisk språk – samme språkfamilie som norsk tilhører – etablerte seg på toppen av det indiske samfunnet om lag 70 generasjoner tilbake. Denne overklassen blandet seg ikke genetisk med lavere klasser. 

En studie publisert i 2015 undersøkte 367 personer fra helt ulike deler av India.

Studien viste at dagens indere har fire ulike genetiske opphav. Blandingen av disse gruppene stoppet altså brått opp for nesten to tusen år siden, og spesielt for den indiske overklassen med mulig opphav i Europa ble det helt slutt på å blande seg med andre.


Gupta-dynastiet styrte India fra rundt år 280 til 550. Riket dekket det meste av Nord-India, Pakistan og Bangladesh. Det kan ha vært da India fikk dagens kastesystem. Bildet viser brahmineren Parasurama som vinner tilbake Kerala til prestekasten brahminene fra krigerkasten.

Fire hovedkaster

Det indiske kastesystemet er inndelt i fire hovedkaster – brahminer (prester), ksjatrya (krigere), vaisjyaer (håndverkere) og sudraer (tjenere). I tillegg kommer de kasteløse.

Innenfor disse fire hovedkastene finnes det flere tusen underkaster.

Kaste har i India bestemt hvem du kunne gifte deg med og hva slags jobber du kunne få. Ulike kaster har også hatt ulike sosiale regler, for eksempel har vegetarianisme og avholdenhet fra alkohol vært knyttet til de øverste kastene.

Den som brøt reglene for sin kaste kunne bli kastet ut av hele systemet og tvunget til å bli kasteløs.

DNA-studier

I genealogiske DNA-studier sammenligner man nålevende mennesker, vanligvis ved å ta ut litt DNA fra munnhulen deres på en vattpinne.

I en studie publisert i 2001 studerte forskerne opphavet til 265 indiske menn fra åtte helt ulike kaster. Testene undersøkte personenes farslinje (Y-DNA) og morslinje (mtDNA). Det siste nedarves nærmest uendret fra mor til barn av begge kjønn.

Det meste av mtDNA (mors DNA) hos indere har asiatisk opphav, viste studien. Men 20-30 prosent kan spores tilbake til det vestlige Eurasia. Det spennende forskerne fant her var at jo lenger opp i kastesystemet personen sto, desto større var andelen gener fra Vest-Eurasia.

Når forskerne så på DNA fra Y-kromosomet, som arves fra far til sønn, fant de at inderne har mer mannlig opphav fra Vest-Eurasia enn fra Asia. Også her økte andelen europeisk DNA med stigende kaste.

Forskerne konkluderte med at personer høyt oppe i det indiske kastesystemet har betydelig mer DNA til felles med europeere enn personer lenger nede i kastesystemet.

De siste har mer til felles med andre asiater.

Indoeuropeiske språk

Det høykulturelle indiske språket sanskrit, det offisielle indiske språket hindi og det nært beslektede urdu er alle indoeuropeiske språk.

I det sørlige India snakker folk dravidiske språk, som har sin opprinnelse i India.

De aller fleste europeere snakker også et indoeuropeisk språk. Hvor denne språkfamilien opprinnelig kommer fra er språkhistorikere fortsatt ikke enige om. En teori er at den oppsto i det sørlige Russland og Ukraina for rundt 6000 år siden. En annen teori er at ur-indoeurpeisk oppsto for 9000 år siden i dagens Tyrkia.

Over 75 prosent av alle indere har i dag et indoeuropeisk språk som sitt førstespråk. Om lag 20 prosent av inderne snakker et dravidisk språk.

 

Referanser:

Analabha Basu m.fl: «Genomic reconstruction of the history of extant populations of India reveals five distinct ancestral components and a complex structure», PNAS, 2015. Sammendrag.

Michael Bamshad m.fl: «Genetic Evidence on the Origins of Indian Caste Populations», Genome Resaerch, 2001.

«Genetics Proves Indian Population Mixture», pressemelding fra Harvard Medical School. 2013

Wikipedia-artikler om DNA og om indoeuropeiske språk.

Vil at tog og lastebiler skal gå på hydrogen

Norges pionérrolle innenfor hydrogenteknologi startet ved et norsk fossefall for mer enn hundre år siden.

Mellom bratte fjell på Rjukan så en ingeniør og en industrigründer sammen muligheten for å bruke energien fra Rjukan-fossen til å sikre matproduksjonen for en stadig økende befolkning.

Kristian Birkeland og Sam Eyde ville bygge en fabrikk som skulle produsere norsk kunstgjødsel for Norsk Hydro. I 1929 sto en hydrogenfabrikk ferdig og tronet som et arkitektonisk framtidsbygg oppe i fjellsida like ved det som den gang var verdens største vannkraftverk: Vemork.

Siden den tid har det meste av den norske forskningen på hydrogen foregått i ulike laboratorier på Gløshaugen i Trondheim.

I 1951 etablerte NTNU (den gang NTH) et eget institutt for teknisk elektrokjemi. Siden den gang har forskningsmiljøet i Trondheim spilt en nøkkelrolle for en etter hvert betydelig elektrokjemisk industri i Norge. I dag, bak lukkede dører, skjer topphemmelig teknologiutvikling for en rekke nasjonale og internasjonale industribedrifter. Blant disse finner vi leverandører av elektrolyseceller for hydrogenproduksjon.

Nylig har NTNU og Sintef også sikret seg kontrakt med en ledende produsent av brenselcellebiler. Disse bilene går på hydrogen, og gir ikke andre lokale utslipp enn rent vann.

Brenselcelleforskning siden 80-tallet

Sintef har jobbet med utvikling av brenselcelleteknologi siden 80-tallet. Brenselceller med hydrogen som drivstoff lager elektrisk energi fra en kjemisk reaksjon mellom hydrogen og oksygen. Gjennom forsknings- og utviklingsaktivitet har forskningsstiftelsen bidratt til store gjennombrudd de senere årene. Brenselceller er allerede blitt konkurransedyktige i noen nisjemarkeder.

– I Japan er 150 000 brenselceller installert i hus for å produsere strøm og varme. I USA kjører mer enn 10 000 hydrogendrevne gaffeltrucker rundt i distribusjonssentre og varehus, forteller forskningsdirektør Steffen Møller-Holst i Sintef.

Han og forskerkollegene jobber nå aktivt for at også Norge skal bruke hydrogenteknologi, særlig innenfor transportsektoren.

– I Tyskland er det første av hundre brenselcelletog allerede under uttesting, og Norge er ett av flere europeiske land som nå vurderer å ta i bruk hydrogendrevne tog på bakgrunn av en av våre studier, sier Møller-Holst.

Japan og Sør-Korea i ledelsen

Aller først ute med å kommersialisere brenselceller i personbiler har folkeslagene sør-øst for Kina vært. Koreanerne og japanerne har tatt ledertrøya i en bilindustri som allerede er inne i et teknologiskifte på grunn av klimakrisen.

Det er ikke mer enn tre måneder siden Møller-Holst kom hjem fra et treukers opphold i Japan. Der har han blant annet hatt møter med ledende industribedrifter som vil bruke kunnskapen som forskningsmiljøet i Trondheim har ervervet de siste tretti årene.

Men hvorfor satser Japan så tungt på hydrogen? Jo, fordi mer enn 90 prosent av landets energibehov er dekket gjennom import av fossile energikilder. Det er altså ikke bare innen transport at japanerne vil ta i bruk hydrogen som drivstoff; de vil også bruke hydrogen i stasjonær kraftproduksjon. For å redusere utslippene av klimagasser har Japan allerede inngått avtale med Australia om import av hydrogen fra 2020.

– Vi har engasjert oss både faglig og politisk for at Norge også kan bli en leverandør av hydrogen til Japan basert på våre store energiressurser, sier forskningsdirektøren.

Det er nemlig ikke bare i transportsektoren at hydrogen vil spille en viktig rolle. Vi får stadig flere vindparker og solcellekraftverk. Men vi kan ikke alltid bruke all kraften fra vinden mens det blåser, eller sola når den skinner. Elektrisiteten må lagres og da er det å produsere hydrogen av overskuddet en god løsning.

– For energimengder større enn 10 GWh har den tyske industrigiganten Siemens konkludert med at hydrogen er den beste lagringsløsningen. Tyskerne har nå mer enn 30 prosent vind- og solkraft og er allerede i full gang med å teste ut hydrogen som lagringsmedium, opplyser Møller-Holst.

Hydrogen på Svalbard

Men energiforskerne har enda spenstigere planer enn hydrogenproduksjon fra grønn overskuddskraft. Fra seniorforsker Tommy Mokkelbost på Sintef sitt kontor på Svalbard kommer følgende visjon:

– På Svalbard merkes klimaendringene langt mer tydelig enn andre steder på kloden. Ismengden rundt øygruppen reduseres raskt og isbreene forsvinner i rekordfart. Mindre havis gir blant annet isbjørnen utfordringer i sine jaktområder. I tillegg har Longyearbyen Norges eneste kullkraftverk som energiforsyning. Og hva er da mer naturlig å gjøre Longyearbyen til verdens første utslippsfrie lokalsamfunn? spør forskeren og legger til:

– Flere muligheter bør utredes, og hydrogenteknologi er et spennende alternativ.

Hydrogenet ser han for seg kan komme fra vindkraftverk i Finnmark, landets nordligste fylke der det så godt som aldri er vindstille – men der har ikke kraftnettet kapasitet til å håndtere all strømmen som vindturbinene vil generere. Hydrogenet kan så fraktes til Svalbard i flytende form ved hjelp av hydrogenskip.

Den japanske industrigiganten Kawasaki har allerede under bygging et pilotskip for transport av flytende hydrogen. Det første skipet skal brukes til import av hydrogen fra Australia allerede i 2020.

Møller-Holst støtter ideen:

– Turistskipene som i dag sirkler rundt Svalbard, og som sammen med utallige ferger opererer langs norskekysten og i våre verdensarv-fjorder mens de fyrer på tungolje og slipper ut store mengder CO2, partikler og NOx kan også bli hydrogendrevne og dermed utslippsfrie innen overskuelig framtid, sier han.

Ikke plass til lasten

For å nå utslippsmålene må vi se til flere bruksområder. Til varetransport på både vei og bane. Og ikke minst til skipsfarten, mener forskningsdirektøren i Sintef. Når det gjelder utslippsfri langtransport kan ingen andre teknologier konkurrere med hydrogen.

Derfor satser Norges største matgrossist ASKO på å ha sine første hydrogendrevne lastebiler på veien i 2018 og blir med det trolig først i Europa med en liten flåte av slike biler for tungtransport. Dette prosjektet ble initiert av og gjennomføres i nært samarbeid med Sintef og ledes av Anders Ødegård, som jobber i avdelingen for bærekraftig energiteknologi.

– Skulle vi brukt batterier i slike lastebiler med lang rekkevidde, ville batteriene blitt svært kostbare og så store og tunge at lastekapasiteten ville blitt betydelig redusert. Vi må forholde oss til fysikkens lover og materialtekniske begrensninger, sier Ødegård.

Det er ingen tvil om at elektriske drivlinjer vil ta over og at batterier vil være svært viktige i framtidens transportløsninger, men: Jo tyngre kjøretøy og jo lenger du skal, jo bedre egnet er hydrogen.

Det bringer oss over til jernbanesektoren, som politikerne ønsker skal ta over en større andel av godstransporten, nettopp for å redusere utslippene.

Hydrogentog

Det har over lang tid vært reist politiske forslag om å gjøre Norges lengste jernbane, Nordlandsbanen, utslippsfri «på gammelmåten». Det vil si elektrifisering ved hjelp av stolper og luftledninger – «kontaktledning» på fagspråket – som erstatning for dagens dieseldrift.

Våren 2015 la Møller-Holst og kollegene hans siste hånd på en rapport til Jernbaneverket som viser at nullutslipp på flere norske togstrekninger, blant annet Nordlandsbanen, blir langt billigere både med hydrogen- og batteridrevne tog enn med vanlig elektrifisering.

Faktisk kan myndighetene spare mellom tre og fire hundre millioner kroner årlig på strekningen Steinkjer – Bodø hvis de velger batteri- eller hydrogendrevne tog framfor tradisjonell elektrifisering, viser rapporten.

– Summen av de ekspertuttalelser vi innhentet i prosjektet, både fra Jernbaneverkets egne spesialister og det tverrfaglige teamet vårt, var entydig. Alt før 2020 bør biodiesel erstatte fossil diesel, som en mellomløsning. Tidlig på 2020-tallet vil batteridrift være mest attraktivt. Fra midten av 2020-tallet er det hydrogen som i størst grad vil innfri de samlede kravene som vil gjelde for godstog i framtidas jernbanenett, sier Møller-Holst, som ledet utredningsarbeidet.

I Tyskland ligger fire regioner litt foran resten av verden: De har alt bestilt 100 hydrogendrevne persontog. Det første togsettet er allerede i prøvedrift og teknologien forventes å være klar for godstogdrift i løpet av første halvdel av 2020-årene. Møller-Holst mener Norge bør ta etter tyskerne med hensyn til å ta i bruk hydrogen og peker på Raumabanen for persontog og Nordlandsbanen for godstog.

Vil gjøre sjøen grønn

Som sjøfartsnasjon har Norge de siste tre tiårene hatt ledertrøyen med hensyn til å redusere utslipp. Dette har norske aktører lyktes med gjennom avansert skipsdesign, bruk av naturgass som drivstoff og siden 2015: drift av verdens første hel-elektriske batteriferge. Nå står hydrogen for tur, og det vil eliminere klimagassutslippene også på lengre fergesamband.

På oppdrag fra Fiskerstrand Verft fikk Sintef nylig oppgaven med å prosjektere verdens første hydrogenferge i samarbeid med bla norske teknologileverandører. Målet er å få hydrogenfergen på vannet innen 2020. Det er satt av betydelige offentlige midler for å stimulere utviklingen, og Statens vegvesen (som har ansvar for riksveifergene) er, sammen med Sintef en viktig pådriver.

Prosjektet har allerede vakt internasjonal oppsikt, ikke minst i Brussel. Prosjektet har fått støtte fra det nye Pilot-E-programmet; som er et samarbeid mellom Forskningsrådet, ENOVA og Innovasjon Norge.

– Skal vi i Norge sikre fremtidige inntekter fra vår turisme og arktiske naturopplevelser, kan vi ikke fortsette å fyre med kull og tungolje. Vi har allerede teknologien og all den kunnskap som skal til for å få til nullutslipp, avslutter Sintef-direktøren.