Små barn blir sintere når du advarer dem om at skjermtida snart er over enn om du bare stopper den.

Det fant amerikanske forskere som ba foreldre om å følge med på barna sine i et par uker. Barna var mellom ett og fem år gamle – en del av dem altså midt i trassalderen.

Blir lei av skjermen

28 familier skrev dagbok der de beskrev i detalj hva barna brukte skjermen til, det være seg spill, tegnefilm eller noe annet. De merket seg også hvorfor og hvordan skjermtida ble avsluttet.

Det vanligste grunnen til å gå vekk fra TV-en, netttbrettet eller telefonen var at det skjedde noe annet, for eksempel at bilturen var over eller at en venn ringte på døra.

Den nest vanligste var at ungen mistet interessen. Det trodde foreldrene var ganske sjeldent, skal vi tro intervjuer med 27 andre familier. Men ifølge dagbokstudien skjedde det faktisk hver fjerde gang barna satt foran skjermen.

Noen ganger må foreldrene likevel gripe inn.

Husker raserianfallene

Slikt kan ende med sinne og tårer. Foreldrene trodde at barna ble mildere stemt hvis de var forberedt på at nettbrettiden snart var over. Men det virket motsatt.

Forskerne lurer på om det blir mer bråk med en advarsel nettopp fordi det er i situasjoner der foreldrene forventer krangling at de sier fra en stund før de skrur av skjermen.

• Les også: Advarer mot skjerm til babyen

En del av mekanismen kan være at foreldrene så ut til å ikke ha en helt realistisk oppfatning av hvor vanlig det var at sønnen eller datteren fikk et utbrudd.

Da forskerne intervjuet de 27 familiene, fortalte nesten alle foreldrene at barnet innimellom fikk et raserianfall eller nektet å avslutte, og flere enn én av tre foreldre svarte at det skjedde nesten hver gang.

Men dagbøkene til de 28 andre familiene avslørte at det som oftest gikk helt fint å avslutte uten dramatikk. Kanskje de ubehagelige episodene sitter lenger i hukommelsen, undrer forskerne.

Eller at det tross alt er ulike familier med forskjellige erfaringer i de to studiene.

Skylder på autoavspilling

Rutiner gjorde det lettere å avslutte. Barna stilte ingen spørsmål dersom de hadde klare regler om å skru av TV-en for eksempel når frokosten var klar.

Også teknologiske avbrudd godtok de uten å mukke, som at batteriet på smarttelefonen tok slutt. Et foreldrepar innrømmet at de lot som om et program poden hadde sett på ferie ikke ble vist i deres område. Da sluttet han å mase.

• Les også: Er unge mindre aktive enn før?

Forskerne foreslår derfor at de som lager teknologien legger til rette for en funksjon som gir barna beskjed om at tida snart er omme og deretter stanser automatisk. Det motsatte er ofte tilfelle i dag.

Mange av foreldrene mente at automatisk avspilling er en forbannelse som gjør det vanskeligere å stoppe. Strømmetjenester som Netflix spiller automatisk av neste episode av en serie dersom du ikke trykker på stopp.

Men noen få familiers erfaringer er neppe nok til å bygge en anbefaling på til verken småbarnsforeldre eller teknologiprodusenter. Funnene som presenteres på en konferanse denne uka, og er foreløpig heller ikke kvalitetssikret av andre forskere.

Referanse:

Alexis Hiniker mfl: Screen Time Tantrums: How Families Manage Screen Media Experiences for Toddlers and Preschoolers. Paper presentert på konferansen Association for Computing Machinery’s 2016 CHI conference, 7.-12. mai 2016 i San Jose California, USA. DOI: 10.1145/2858036.2858278

Mye handler om oljekrisa, når regjeringen nå reviderer budsjettet sitt for i år.

Et par forskningstiltak skal skape ny aktivitet på Sørlandet og Vestlandet. Men beløpene til mer forskning er – med ett unntak – ganske små.

Universitetene i Bergen og Stavanger, og Høgskolene i Bergen og Stord/Haugesund bør få 8,9 millioner kroner mer til studieplasser i praktisk-pedagogisk utdanning, foreslår regjeringen.

I tillegg får universiteter og høyskoler på Sørlandet og Vestlandet 15,9 millioner kroner mer til vitenskapelig utstyr.

På Jæren i Rogaland bør Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) få 18,5 millioner kroner til et moderne forsøksveksthus, foreslås det videre. Veksthuset skal erstatte det eksisterende veksthuset i Klepp, som er fra 1998 og lite egnet for fremtidsrettet forskning.

Regjeringen håper at satsingen skal gi økt konkurranseevne og vekst i plantenæringen.

Mer til oljeforskning

Den største forskningsbevilgningen som foreslås i revidert statsbudsjett 2016 går til Forskningsrådets program Demo 2000, som støtter teknologiprosjekter i olje- og gassnæringen. Regjeringen vil her bruke ytterligere 50 millioner kroner. Programmets samlede midler for 2016 øker dermed til 205 millioner kroner.

Demo 2000 gir støtte til forsknings- og utviklingsprosjekter med inntil 25 prosent av kostnadene.

Ifølge nettavisen E24 handler dette i stor grad om at staten, sammen med seismikkselskapet PGS og Statoil, ønsker å utvikle en ny seismikkteknologi som er mindre miljøbelastende enn dagens løsninger. Ifølge E24 er håpet at teknologien skal bane vei for oljeleting i skjermede områder som Lofoten.

To skipsprosjekter

To skipsprosjekter bør få mer penger på statsbudsjettet i år, foreslår regjeringen.

Forskningsfartøyene våre skal vedlikeholdes og oppgraderes for 100 millioner ifølge statsbudsjettet 2016. I revidert statsbudsjettet foreslår regjeringen å øke bevilgningen med ytterligere 20 millioner kroner.

Osebergskipet er også en av vinnerne i akademia på årets reviderte statsbudsjett.

Det handler om de fantastiske tregjenstandene fra skipet, som delvis ble ødelagt gjennom den tragisk dårlige konserveringsmetoden som ble brukt for 110 år siden. Nå vil regjeringen styrke redningsaksjonen «Saving Oseberg» med ytterligere 30 millioner kroner.

Den dårlige konserveringen av Oseberg-funnet kan du lese mer om i reportasjen Vikingskipenes siste håp hos studentavisa Universitas.

– Dette er en verdensarv vi må ta vare på og passe på for kommende generasjoner. Prosjektet skal hindre at verdensarven smuldrer opp, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen under en styrt lekkasje fra budsjettet for en uke siden.

Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitet i Oslo skriver på bloggen sin at ekstrabevilgningen til Oseberg-konserveringen kommer som en stor lettelse.

Kritiserer manglende forskningssatsing

Hos fagforeningen Forskerforbundet er leder Petter Aaslestad kritisk til at regjeringen kutter 12 millioner kroner i midlene til de omfattende fusjonene mellom universiteter og høyskoler i Norge.

– Det er korttenkt av regjeringen å kutte i midlene til fusjonsprosesser, sier Aaslestad

– Slike kutt forsinker fusjonsprosessene. Omstillingsmidlene burde økes, ikke reduseres. Nå gjelder det for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å følge reformen sin helt i mål. Setter han bremsene på, skyves bare problemene ut i tid, advarer Forskerforbundets leder.

Forskere ved Veterinærinstituttet har et debattinnlegg på forskning.no der de påpeker det de mener er faktafeil og unøyaktigheter i min kronikk. Hovedpoengene mine har de derimot ikke imøtegått.

Etter mitt syn er dette en avsporing av debatten rundt samfunnskostnader ved innføring av GMO.

Vi må alle betale kostnadene ved GMO til Norge

Hovedpoenget mitt er at Miljødirektoratet har anbefalt å godkjenne den genmodifiserte maistypen 1507 i Norge, selv om den ikke er bedre på noen slags vis enn vanlig mais. 

Rent formelt har de anbefalt å ikke forby mais 1507, men i praksis betyr dette en godkjenning. Da vil det komme ekstra kostnader, og hvem er det som skal betale dette? Spørsmålet er selvsagt retorisk. Jeg forventer ikke at noen faktisk skal klargjøre dette siden svaret er opplagt og kanskje ubehagelig for noen. Det betyr ingenting hvilken institusjon i Norge som betaler for testingen; det er uansett skattebetalerne som til slutt må ta regningen for innførsel av GMO til Norge.

• Les også: Ensidig fokus på farlige GMO-er

EFSA og VKM vurderer ikke samfunnsnytten av GMO

Mine kommentarer går på kostnader og samfunnsnytten, ikke på helserisiko av mais 1507. Det siste er en helt egen debatt som mange sikkert er kjent med, men som er for omfattende til å ta med i dette innlegget. Det ufravikelig faktum er at verken Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM) eller EFSA vurderer kostnadene eller samfunnsnytten av GMO.

Noen som faktisk vurderer samfunnsnytten, etikk og bærekraft er Bioteknologirådet hvor Holst-Jensen selv er medlem. Deres konklusjon er krystallklar. Kristin Halvorsen, leder av rådet sier ”Den genmodifiserte maissorten 1507 innfrir ikkje krava til berekraft i genteknologiloven”.

De går faktisk enda lenger enn dette når de sier at flertallet i rådet mener 1507 “…ikkje bidreg til berekraftig utvikling og ikkje er samfunnsnyttig og etisk forsvarleg”. Klarere kan det neppe sies.

GenØk – Senter for biosikkerhet kommenterer på alle høringer om godkjenning av GMO til Norge og generelt mener vi at forskningen bak og dataene som sendes inn er for dårlig til å konkludere med at dette er trygt. Er det da utrygt? Nei, ikke nødvendigvis, men det hadde vært tillitvekkende om grunnlaget for beslutningene kunne forbedres. Dette er en debatt som jeg gjerne deltar i. På våre hjemmesider kan alle lese GenØk sine høringsuttalelser.

• Les også: Er det trygt å spise GM-mat?

For å vite må vi teste

Jeg er enig i at spormengder ikke nødvendigvis kan regnes som positive prøver, men poenget mitt er ikke å debattere positive og negative prøver, men heller å vise til at 46 prøver på ett år ikke er så veldig mange. Jeg mener at dette antallet helt sikkert må økes. Subjektivt? Muligens, men neppe unøyaktig.

Ei heller er det unøyaktig eller udokumentert å påstå at det er helseskadelig å spise 1507 dersom den inneholder glufosinat-ammonium. Jeg tror ikke debattforfatterne mener noe annet heller, men det synes som om de ønsker å kaste en slags tvil over at 1507 kan inneholde glufosinat-ammonium. Man kan jo lure, er det mer eller mindre sannsynlig at det er rester av glufosinat-ammonium i planter som er laget for å tåle dette sprøytemiddelet, enn i vanlige planter som ikke tåler det?

Man kan synse mye om det, men svaret får man altså ved å bruke penger på å teste. 

• Les også: Nobelprisvinner: Forbrytelse mot menneskeheten å avvise GMO

Det er billig å ikke sjekke

Kravet om at de produktene som ikke er merket med GMO, skal være GMO-fri, er ufravikelig. For å sikre dette må det selvsagt testes, og det er nettopp dette som er kjernen i debatten. Hvorfor vil forvaltningen ved Miljødirektoratet innføre denne maisen, som ikke tilfører samfunnet noen nytte, når vi vet at det kommer til å koste?

Det fins knapt et område i samfunnet eller i våre sosiale liv som er fri for datateknologi. En tilværelse uten internett er blitt et historisk kapittel – ingen som er født etter begynnelsen av 1990-årene har opplevd en verden uten internett. 

Men datateknologi er også en teknologi som hjelper kriminelle å begå forbrytelser. De kan stjele identiteten din, lure deg til å utlevere følsom informasjon og spre informasjon og bilder om barna dine.

Disse forbrytelsene er i prinsippet de samme som de «klassiske», som tyveri, forfalskning, bedrageri og ulovlig gambling. Men skurkene er ikke lenger maskerte pistolmenn, men organisasjoner av usynlige og anonyme datakyndige som opererer i «cyberspace».

Og etterforskeren, nåtidens Sherlock Holmes, er ikke en mann med jernlogikk og usedvanlig deduksjonstalent, men et nettverk av datasystemer og høyt kvalifiserte teknologer.

Hvem vinner kappløpet?

Det er to steile fronter som står mot hverandre: avanserte organisasjoner av kyndige datakriminelle på den ene siden. Internasjonale institusjoner med høyt kompetente forskere, deriblant jurister og teknologer, på den andre.

Teknologien er det samme, men det er bruken og misbruken av den som skiller det gode fra den onde.

Etterforskning av datakriminalitet er en krevende prosess, der datakyndige jakter på andre datakyndige. Jakten er svært ressurskrevende, og selv med kompetente etterforskere kan politiet komme til kort, av ressursmessige årsaker. Det er ikke godt å si hvordan og når kappløpet ender, men det øker både i fart og dimensjoner.

Fristed for kriminelle

– Det finnes en rekke rettslige utfordringer når datakriminalitet skal bekjempes, sier jussprofessor Lee Bygrave ved Universitetet i Oslo.

– Det kan for eksempel være vanskelig å anvende eksisterende rettsregler på datakriminalitet, fordi reglenes begrepsbruk ikke følger raskt nok teknologiutviklingen, sier han.

Bygrave leder et forskningsprosjekt som skal «undersøke endringer i rettslige rammer for nettsikkerhet ved å fokusere på etablerte, nye og foreslåtte sikkerhetskrav rettet mot kritisk internettinfrastruktur og skytjenester»

Ny tid, nye dimensjoner

Datatidens kriminelle vet godt hvordan de kan utnytte fordeler av en verden der fysiske og virtuelle grenser er mye mer diffuse enn før. Ved hjelp av datateknologi kan en liten datakyndig gruppe utføre kriminelle handlinger av virkelig store dimensjoner.

De kan true et lands sikkerhet, forårsake økonomisk kaos, organisere terrorvirksomhet eller lamme viktige nasjonale nettverk. Men selv forbrytelser av mindre format, som identitetstyveri, mobbing og spredning av barnepornografi, er svært skadelig.

– Omfanget av datakriminalitet kan man bare gjette; det er nemlig store mørketall på området, sier Bygrave.

Ifølge en undersøkelse utført av Næringslivets Sikkerhetsråd ble det i 2010 begått 23 500 datainnbrudd, uautorisert endring eller sletting av data.

– Men antall anmeldelser for samme periode og i de samme kategoriene var kun 218, forteller Bygrave.

Fiskere på tur

Et eksempel på databedrageri er nettbankbedragerier som blir gjennomført ved hjelp av avanserte dataprogrammer. Handlingen utføres av grupper, der medlemmene er spesialisert på ulike deler av operasjonen. Noen utvikler og oppdaterer skadevare, noen sørger for infisering og distribusjon av den og andre har ansvar for rekruttering av pengeinnkrevere.

Et annet eksempel som de fleste av oss kan utsettes for, er identitetstyverier. Kjernen av disse handlingene er at noen utgir seg å være noen andre. Det er ikke sjeldent å se e-post hvor avsenderen tilsynelatende er en velrenommert bank som har behov for å verifisere kundenes personopplysninger. 

På dataspråk heter teknikken «phishing», og det er slett ikke sjelden at kriminelle får fisket opp opplysninger de er ute etter. Og slik kan de opptre med falsk identitet og disponere offerets bankkonti.  

Slipper unna straffeforfølgning

En viktig utfordring er ulikheter mellom nasjonale regelsett om datakriminalitet. Til tross for økende harmonisering av forskjellige lands lovgivning på området, finnes det på global basis fortsatt betydelige forskjeller. Da er det ikke lett å slå ned på handlinger som foregår over landegrenser.

Det er blitt stadig vanligere at kriminelle flytter virksomheten sin til land der lovgivning er mindre streng og der det er lettere å unnslippe straffeforfølgning. Lov mot datakriminalitet er svært svak. Den er nesten fraværende for eksempel på Filippinene.

Her kan kriminelle operere ustraffet, for selv om de blir avslørt, blir de ikke utlevert til land med strengere lovgivning.

Jussens rolle i bekjempelsen

Jussen regulerer hvilke handlinger som skal regnes som datakriminalitet, hvordan slike handlinger skal etterforskes og hvordan handlingene skal straffes. Internasjonale konvensjoner og andre mellomstatlige avtaler er en viktig måte å samordne ulike regelverk.

De er også vesentlige for å lette samarbeid mellom politiet og påtalemyndighetene i forskjellige land.

Den viktigste internasjonale konvensjonen på området er Europarådets konvensjon om nettkriminalitet fra 2001. Konvensjonen etablerer et omfattende sett av regler for utforming av nasjonal politikk om datakriminalitet.

– Men i dagens internettalder er konvensjonen nå blitt «gammel», og det stilles stadig spørsmål om den er levedyktig i forhold til den teknologiske utviklingen.

– Det er dessuten reist spørsmål om konvensjonen opprettholder en hensiktsmessig balanse mellom interessen i bekjempelse av datakriminalitet på den ene siden og beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter og friheter på den andre siden, forteller Bygrave.