En japansk forskergruppe har utviklet en måte å finne ut hvor effektive organiske solceller er. Organiske solceller bruker organiske molekyler for å lage strøm av sollys.

Organiske solceller er laget av billige råmaterialer. De kan framstilles i store mengder, og de kan lages bøyelige. Til gjengjeld er de mindre effektive enn de vanlige silisiumcellene.

Mer komplisert virkemåte

Organiske solceller er også mer kompliserte i virkemåten enn vanlige solceller av silisium. Derfor har det vært vanskeligere å finne ut hvordan de kan gjøres mest mulig effektive.

- Når sollyset frigjør elektroner i et organisk materiale, kan de bli fanget i et “nett”, forklarer Erik Stensrud Marstein, leder solcellelaboratoriet på Institutt for energiteknikk.

Elektronene er bundet opp i det som kalles et eksiton. Eksitonet må deles opp for å få ut strømmen.

- Det er de grunnleggende mekanismene knyttet til hvordan ladninger dannes, som de japanske forskerne har sett på, sier Marstein til forskning.no.

Grunnleggende arbeid

Forskerne har utviklet en metode basert på laser som gjør det mulig å teste mange forskjellige kombinasjoner av organiske materialer.

- Dette er et grunnleggende viktig arbeid. Det er mye spennende ved organiske solceller, sier Marsten.

- Med det samme materialet som brukes i plastposer, kunne du nesten ha dekket en hel ørken med solceller, fortsetter han.

Silisium faller i pris

Men selv om organiske solceller på sikt kan bli billige å lage i stor skala, peker Marstein på at også vanlige silisiumceller faller sterkt i pris.

- Også silisium kan lages i storskala. Årlig lages det rundt 3-400 kvadratkilometer med vanlige solceller av silisium i verden.

Dessuten er det ikke bare solcellen som koster. Både organiske og silisumbaserte solceller må bygges inn i glasspaneler, og de trenger også elektronikk.

- Virkningsgraden er derfor svært viktig å få opp, og her har silisium et klart fortrinn i dag, sier Marstein.

Referanse:

Yutaka Moritomo et.al: Effect of temperature on carrier formation efficiency in organic photovoltaic cells, Applied Physics Letters, 19.8.2014.

Er egentlig det vaskemiddelet like effektivt for kjøkkenbenken din nå når produsentene har gjort det mer miljøvennlig? Eller har miljøvennlighet gått på bekostning av kvaliteten?

Folk er mindre troende til å kjøpe miljøvennlige varer dersom hovedformålet med forbedringen av varen er nettopp å gjøre den mer miljøvennlig, ifølge en ny studie. I hvert fall i USA, der undersøkelsen er gjort.

Dersom reklamen derimot sier at produktet har blitt bedre, og tilfeldigvis også mer miljøvennlig som en sideeffekt, kjøper vi det.

Det fant Yale-forskerne, som publiserer sin artikkel i tidsskriftet Journal of Consumer Research.

Tilfeldig lykketreff

Når et selskap skal selge mer av et produkt, viser de ofte til at produktet har blitt enda bedre siden sist. Som oftest betyr det at produktet har fått bedre ytelse, for eksempel har kameraet fått bedre linse eller større minnekapasitet.

Men stadig oftere reklamerer selgerne med at produktet er blitt bedre for miljøet eller at det er produsert på en måte som er mer rettferdig for menneskene som har laget det, gjennom rettferdig handel. Slike forbedringer gjør ikke nødvendigvis noe med ytelsen til produktet.

I reklamen kan selskapet kommunisere endringen på to måter, omtrent slik:

«Vi bryr oss om miljøet, og derfor har vi gjort produktet vårt mer miljøvennlig».

«Vi prøvde egentlig å videreutvikle en del av dette produktet, og heisann, som en heldig tilfeldighet ble det også mer miljøvennlig».

Pakke inn miljøbudskapet

Forbrukerne i studien ble presentert for rengjøringsmidler til bruk hjemme. De ble enten fortalt at selskapet forsøkte å gjøre vaskemidlene bedre for miljøet, eller at miljøfordelen var resultat av en annen forbedring.

Deltakerne mente at de sistnevnte produktene var av høyere kvalitet, og var mer positive til å kjøpe produktet dersom miljøforbedringene var uintenderte.

Det kan jo tenkes at forbrukerne da mener de får to for én, både kvalitetsforbedring og miljøvennlighet.

Men forskerne tror forbrukerne frykter at når selskapet bruker ressurser på miljøvennlighet, går det på bekostning av ressursene brukt til å forbedre kvaliteten på produktet.

Selv da de ikke fikk noen opplysninger om selskapets intensjoner, var deltakerne overbevist om at det var så som så med kvalitetskontrollen når det gjaldt de miljøvennlige produktene. Det kan tyde på at en del amerikanske forbrukere mener miljøvennlige produkter er av lavere kvalitet enn andre produkter, skriver forskerne.

Kanskje amerikanske selgere ikke bør nevne miljøvennlighet i det hele tatt?

Da risikerer de å gå glipp av kjøpere som faktisk er opptatt av miljøet.

Den gylne middelvei kan se ut til å være å kommunisere både kvalitet og miljø, uten å legge for stor vekt på miljø.

Forskerne anbefaler selskaper som reklamerer for bedre produkter å nevne miljøforbedringer som en tilfeldighet, eller å legge vekt på at hovedmålet med forbedringen var å øke kvaliteten på produktet.

Referanse:

Newman, G.E., m.fl.: When Going Green Backfires: How Firm Intentions Shape the Evaluation of Socially Beneficial Product Enhancements. Journal of Consumer Research, vol. 41, oktober 2014.

- Munnen er en del av kroppen som mange helsearbeidere nedprioriterer, sier forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Trude Myhrer.

Sammen med forskningskolleger har hun gjort en studie av tannhelse og livskvalitet hos folk som har fått hjerneslag.

Skilt helsetilbud og sviktende informasjon

Det viser seg at en tredjedel av de slagrammede opplevde dårligere tannhelse etter slaget.

Og kun fem prosent av ble informert om tannstell i rehabiliteringsperioden.

- Verst ut kommer de eldre som fortsetter med å bo hjemme og som er avhengige av hjemmetjenester, sier Myhrer.

- De vil også ha behov for hjelp til daglig munnstell.

Studien viser at det ofte er opp til de pleietrengende selv å sørge for å få god nok tannbehandling. Og det kan være for krevende for folk som nettopp har fått slag. Det gjør at tannstellet ofte ikke blir noe av.

- Dermed får de en dårlig munnhygiene og helsesituasjonen blir fortere dårligere for den det gjelder, sier forskeren.

For eldre i institusjon er situasjonen litt bedre fordi tannhelsepersonell er tilknyttet institusjonen på en eller annen måte.

Skiller tenner og kropp

I Norge faller ikke tannbehandling inn under det ordinære helsetilbudet som er finansiert over Folketrygden.

Unntaket er barn og ungdom opp til 16 år, som med jevne mellomrom innkalles til kontroll hos tannlege eller tannpleier og eventuelt gratis behandling.

Eldre i institusjon har krav på gratis behandling, men det er ingen automatikk i systemet som sørger for at de kommer til den behandlingen de har behov for.

Myhre mener at det må være større fokus på informasjon om tannstell og munnhygiene i rehabiliteringen etter hjerneslag.

- Oppfølgingen slike pasienter får, må inkludere tannhelsepersonell allerede fra et tidlig tidspunkt, slik at man reduserer muligheten for skader, sier hun.

Henger nøye sammen

Hensikten med studien var å kartlegge de slagrammedes egne oppfatninger om tannhelse og tygge- og svelge-funksjonene, og sammenhengen det har med generell livskvalitet.

Det er tidligere forsket lite på dette feltet. Man har likevel antatt at mennesker som har gjennomgått et hjerneslag gjerne får mer problemer knyttet til spising, drikking og daglig munnhygiene.

Årsaken er lammelser i ansikt, munn, tunge, samt redusert førlighet til å betjene bestikk og tannbørste.

- Vår studie bekrefter dette og viser i tillegg at graden av selvopplevd, tannhelserelatert livskvalitet henger sammen med opplevelsen av generell livskvalitet, på godt og vondt, sier Myhrer.

- I og med at flere og flere nå overlever hjerneslag, og vi alle ønsker at også disse skal ha så god livskvalitet som mulig, blir rehabiliteringsfasen veldig viktig.

Ved å sørge for godt stell av munnhulen og tennene i rehabiliteringsfasen økes muligheten til god livskvalitet også etter hjerneslag, mener hun.

- Helsemyndighetene er her med på å skape et problem som enkelt kunne vært unngått, men som er med å forringe livskvaliteten for mennesker i en utsatt situasjon, sier forskeren.

Referanse:

Myhrer, Trude; Haugen, Hilde Kjærnet; Willumsen, Tiril; Bergland, Astrid: Tannhelse og livskvalitet hos personer etter hjerneslag. Sykepleien Forskning, 2014

Lyder ser ut til å være enda et element som kokkene må mestre.

Vi pleier å si at vi spiser med øyene, men forskningen peker på at ørene kanskje er like viktige. Crossmodal Laboratory fra Oxford University har undersøkt hvordan lyder påvirker hvordan vi opplever smaker. De har nå vist at høyfrekvente lyder kan få mat til å smake søtere, mens maten blir mer bitter når frekvensen er lav.

Det fortalte professor Charles Spence, som sto i spissen for forskergruppen, under konferansen «The Science of Taste», som nettopp har blitt avholdt i København.

Matens musikalitet

Lyder forteller hjernene våre veldig mye om den maten vi spiser.

– Det er noen smaker som er særlig koblet til bestemte lyder, forteller Charles Spence. Det er ofte lett å identifisere «søte» og «sure» lyder. Vi forbinder høye toner, for eksempel fra en fløyte, med søte smaker. Dype toner fra en bassaksofon fremmer bitterhet.

– Salte lyder er mer kompliserte. Det er kanskje fordi vi utvikler respons til salt senere i livet, sier Spence.

Forsøkene viser at vi forbinder mørk sjokolade og kaffe med dype toner, mens sitrus forbindes med de høye tonene.

Lyder kan altså manipulere smaksopplevelser: Hvis sjokoladen er for bitter, kan du med fordel sette på musikk som du regner for å være søt.

Går på tvers av kultur

I et forsøk fikk forsøkspersonene servert karamell og musikk. Personene som fikk høre «søt» musikk rapporterte at karamellen var søt, mens personene som hørte «bitter» musikk rapporterte at karamellen var bitter. Ingen visste at de fikk servert den samme karamellen.

– Denne typen eksperimenter har vist at vi faktisk kan endre smak med lyder, forteller professoren.

Undersøk selv om du kan smake forskjell på lyder:

Selv om det finnes individuelle forskjeller, er det noen mønstre som gjelder for alle mennesker på tvers av tradisjon, kultur og smakspreferanser.

Vi opplever den samme maten forskjellig

Noen er mer sensitive for smak enn andre. De mest sensitive kalles supersmakere.

– Vi lever i forskjellige smaksverdener. Jeg kan for eksempel ikke smake om en vin er dårlig. Jeg kunne drikke hele flasken, men en annen ville nekte å røre den, forteller Spence. 

– Hvis jeg gir deg en smaksstripe med noe surt på, vil noen bare smake papir. Andre vil spytte det ut og si at det smaker forferdelig. Det er en dramatisk forskjell på reaksjonen våre.

En tredjedel av befolkningen er supersmakere som spytter ut papiret, mens en like stor andel ikke merker forskjell. De som ligger midt imellom, registrerer at det er en smak, men de er mye mindre sensitive.

Lyder påvirker smaker i våre forskjellige smaksverdener

Smaksverdenen vår gir oss forskjellige preferanser når det gjelder lyd. Professor Charles Spence nevner et forsøk fra University of Florida, hvor forsøkspersonene ble gitt en cola og en tonegenerator. Deretter ble de bedt om å skru opp lyden helt til den matchet smaksopplevelsen.

Det viste seg at supersmakerne regulerte lyden til om lag ti desibel høyere enn de andre. Forsøket illustrer forbindelsen mellom lyd og smak. Supersmakere har en mer intens smaksopplevelse, og da passer en høyere lyd bedre.

Det tyder på at supersmakere og ikke-smakere har forskjellige musikkpreferanser når de spiser.

Charles Spence tror man i framtiden kan få en annen restaurantopplevelse, hvor kelneren ikke bare har en meny, men også en tonegenerator og smaksprøver. Med dette utstyret kan han teste hvilken smaksverden kunden lever i og dermed gi bedre råd i forhold til menyen.

Forskerne i Crossmodal Laboratory håper at de i framtiden vil kunne påvise koblingen mellom smak og lyd gjennom hjerneskanninger.

Referanser:

Composing with Cross-modal Correspondences: Music and Odors in Concert, Chemosensory Perception (2013), DOI: 10.1007/s12078-012-9138-4, 2013

A bittersweet symphony: Systematically modulating the taste of food by changing the sonic properties of the soundtrack playing in the background, Food Quality and Preference (2012), DOI: 10.1016/j.foodqual.2011.08.009, 2012

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det er få arter vi kjenner så godt og setter sånn pris på som marihønene, de små billene i familien Coccinellidae. Nyttige i hagen er de også.

En av de vanlige marihøneartene, sju-prikket marihøne trenger eksempelvis å fortære 300–400 bladlus for å bli voksen.

Når vi vet at en voksen marihøne legger 200 egg, tilsier et enkelt regnestykke at én familie på mor og barn, fortærer 80 000 bladlus.

Den kulturelle marihøna

I Europeisk kultur, og spesielt i barnekulturen, har marihøner en unik posisjon, og det finnes tallrike folkeeventyr, rim, regler og sanger om de små billene.

I folketradisjonen var disse insektene knyttet til Jomfru Maria, noe som gav dem navnet marihøne.

Det spesielle forholdet mellom menneske og marihøne går faktisk veldig langt tilbake – til hedensk tid.

Den gang ble marihønene knyttet til den norrøne fruktbarhetsgudinnen Frøya – og navnet var selvfølgelig freyjuhœna, eller frøyahøne.

Noen er truet

Av de 59 marihøneartene man kan treffe på i Norge hører 55 naturlig hjemme her.

Fire er fremmede arter, deriblant harlekinmarihøne som i Norsk svarteliste 2012 er vurdert til å utgjøre svært høy risiko. 

I norsk rødliste for arter 2010 er èn av marihønene våre – sandmarihøne (Hippodamia variegata) – vurdert til å være sterkt truet, mens tre er vurdert til kategorien sårbar.

Gårsdagen, fredag 29. august 2014, byrja for min del med nyheiten om at Oslo Arbeiderparti i førebuinga til kommunevalkampen neste år vil fjerna sidemålskarakteren. VG publiserte eit intervju med Libe Rieber-Mohn som fortel at programkomitéen ho har leia, har lagt fram eit programutkast mot kommunevalet 2015 der dei ønskjer å fjerna eigen sidemålskarakter. Som grunngiving seier ho at «[d]et er et faktum at mange elever ser på nynorskopplæringen som en unødvendig plage». Med dette legg Oslo Ap seg på ei linje som liknar det vi er vande med å høyra frå Høgre og Framstegspartiet – og kanskje særleg ungdomspartia deira. Begge dei partia ønskjer å gjera sidemål valfritt i skulen, og dei ønskjer også å avvikla Mållova.

Som valtaktisk grep er nok dette smart frå Oslo Ap si side, for nynorskens popularitet i hovudstaden er ikkje overveldande, og dei vil heilt sikkert kunna kapra veljarar på dette, kanskje særleg unge veljarar. Og då har vi i alle fall identifisert kva dette er: Eit populistisk og valtaktisk utspel.

Men er det kunnskapsbasert? Det spelar neppe nokon rolle for Oslo Ap, men det er jo interessant at utspelet går mot den nye læreplanen for norskfaget som den raudgrøne stoltenbergregjeringa la fram i juni i fjor etter halvtanna år med intense fag- og kulturpolitiske dragkampar. I den nye planen vart eigen sidemålskarakter ståande og det vart elles innført lærings- og haldningsfremjande tiltak slik som til dømes tidlegare start med sidemål. Eit år seinare spelar altså Oslo Ap opp til omkamp om noko som moderpartiet stilte seg bak eitt år tidlegare.

Framlegget frå Oslo Ap er ikkje kunnskapsbasert. Det tek snarare utgangspunkt i det pubertale nynorskhatet. Sidan i fjor har eg gitt ut ei bok om språkleg (in)toleranse, og i høve denne saka vil eg no gjerne dela eitt av kapitla frå boka som tek utgangspunkt i den strie straumen av pubertale mishagsytrningar mot nynorsk. Teksten peiker på kva for rolle nynorsk som sidemål har i norskfaget med moment som er velkjende for mange, men neppe for dei fleste, og truleg i liten grad hjå programplanleggjarane i Oslo Arbeiderparti.

«Nynorsk er noe dritt! Hvor ligger egentlig nynorge??»

Kapittel i boka Språkleg toleranse i Noreg: Norge, for faen!, utgitt på Det norske Samlaget i 2013 (ISBN: 9788252183825).

Overskrifta er ei ytring på Twitter lagd ut 29. mai 2013 av brukaren @VictorJonassen.

Kva kunne vi ha svart? Jau, vi kunne ha svart at nynorsk er administrasjonsspråk i kommunar som til saman, på grovt augemål, dekkjer om lag ein fjerdedel av landarealet i Noreg. Dei fleste ligg på Vestlandet og i indre, vestlege delar av Aust- og Sørlandet. Om lag eit like stort område av landet er dekt av språknøytrale kommunar, det vil seia kommunar der både nynorsk og bokmål er tillatne i forvaltninga. Resten er bokmålskommunar.

Alle kommunane i Sogn og Fjordane har nynorsk som administrasjonsspråk, og ingen kommunar i Hordaland har bokmål som einaste administrasjonsspråk, ikkje eingong Bergen. I Sogn og Fjordane har nesten alle elevar i grunnskulen nynorsk som opplæringsmål (97,4 %), og nynorsk er samfunnsberande på alle nivå for dei drygt 108 000 innbyggjarane i fylket.

I og med at ingen større byar har nynorsk som einaste administrasjonsspråk, utgjer ikkje det samla folketalet i nynorskkommunane ein fjerdedel av folkesetnaden i landet, men ein har rekna ut at 600 000–700 000 nolevande nordmenn har eller har hatt nynorsk som førstespråk i skulen, altså 12–14 % av heile befolkninga.

Twitter lyg ikkje!

@VictorJonassen var truleg ikkje ute etter noko svar på kor «Nynorge» er. Han ville nok først og fremst slengja drit om nynorsk og uttrykka at han tykkjer det er eit språk som har lite føre seg. Slik som så mange andre norske ungdommar utanfor nynorskens kjerneområde. Her følgjer eit knippe med kvitringar, samla inn heller usystematisk ved eit par høve våren 2013 – fellesnemnaren er omtrent «Hva er poenget med (å lære) nynorsk? Vi trenger det ikke!».

Kan vi slutte å skrive oppgaver på nynorsk eller hallo jeg kommer aldri til å få bruk for det noen gang i hele mitt liv serr det er stygt @denrompa (07.02.2013)

Skjønner ikke hvorfor vi har nynorsk. Hva skal jeg med det i fremtiden? HÆ HÆ @CecilieLinnbraa (13.02.2013)

Hva er vitsen med at jeg skal lære nynorsk, når jeg ikke kommer til å få bruk for det ? @idaaall

ka e egentlig poenget med nynorsk på skolen? får aldri bruk for det lell @alstaad (18.06.2012)

Jeg kommer faen meg aldri til å få bruk for nynorsk! @Hammyboyy (13.02.2013)

Hva faen skal vi med nynorsk, hva er vitsen og gjøre tiltak i timene for og lære det når det er fullstendig ubrukelig? @MinaHeggedal (17.02.2013)

Det at vi har nynorsk på skolen, skjønner jeg ikke @Jennyborgen98 (13.02.2013)

skjønner ikke poenget med nynorsk @kaebbe (13.02.2013)

Lekser er en sånn liten dritt!! Skjønner ikje meninga med å lære nynorsk… :( @99Ninasweet (12.02.2013)

Hva faen er poenget med å ha nynorsk?!? @sara_boe

Det går knapt ein dag utan at det kjem ei eller fleire slike negative ytringar om nynorsk på Twitter. Dei fleste som ytrar seg, er etter alt å dømma nettopp tenåringar som no har møtt og arbeider med nynorsk som sidemål på skulen. Jentene er i klart fleirtal.

Ein finn sjølvsagt negative, oppgitte ytringar også om andre emne i skulen slik som matte, ulike språkfag og anna. Ungdommar har ein tendens til å klaga over ting dei strevar med eller gruar seg for. Men det er ikkje det same omfanget av klaging på til dømes matte. Det er ikkje med same intensitet, og det ligg sjeldan noka påpeiking av kor irrelevant faget er.

Kvifor så mykje klaging og kyting?

Når ein observerer dette, melder det seg nokre spørsmål. Kvifor er det slik? Kvifor er det legitimt å slengja drit om nynorsk? Kvifor gir så mange uttrykk for at dei ikkje ser relevansen av at nynorsk har ein plass i norskfaget? Blir dei ikkje forklarte kvifor? Og om dei no verkeleg har norsklærarar som passar på å forklara dei dette, kvifor sig det då ikkje inn? Korleis kan det ha seg at det dukkar opp ytringar som dette?

Hva skal vi med nynorsk når alle forstår vanlig norsk?! @KarlJonasT (11.02.2013)

Skjønner ikke poenget med nynorsk. Klarer meg bra med vanlig norsk @Krissiskolissi (27.05.2013)

Det er sjølvsagt sannsynleg at mange av ungdommane som ikkje ser relevansen av nynorsk, aldri kjem til å busetja seg på Vestlandet eller i indre delar av Aust- og Sørlandet. Men somme av dei kjem nok til å gjera nettopp det i kortare eller lengre periodar. Atter andre kjem høgst sannsynleg til å ha samkvem med institusjonar, verksemder og einskildpersonar i nynorskområde når dei seinare går inn i arbeids- og organisasjonsliv.

Og når vi har slege fast dette: Kva kjem desse ungdommane som meiner dei ikkje har bruk for nynorsk, til å gjera den dagen dei flyttar til ein nynorskkommune og kanskje tek seg arbeid ein stad der nynorsk er det vanlege – eller jamvel påkravde – arbeidsspråket? Skal dei då krevja å få bruka bokmål? Eller er det då dei skal læra seg nynorsk, altså når behovet plutseleg oppstår?

Motviljen

Og kva med dei som kjem til å ha omgang med nynorskbrukande einingar og personar i arbeids- og organisasjonsliv? Skal dei krevja at nynorskbrukarane må bruka bokmål i omgang med dei? Det siste spørsmålet kan verka usakleg og irrelevant. Bokmål og nynorsk er seg imellom forståelege språkformer, og opplæring i nynorsk er då ikkje naudsynt, for ein kan jo skjøna det sjølv om ein ikkje sjølv brukar det. Denne tankegangen ligg under dei programfesta vedtaka til Høgre og Framstegspartiet om å avskaffa kravet i Mållova om at offentlege etatar har plikt til å svara på same målform som dei mottek korrespondanse på.

Men ytringar i det same ungdommelege Twitter-universet fortel oss at synet på innbyrdes forståelegheit mellom bokmål og nynorsk er eit heilt anna.

Eg skjønnar ikkje nynorsk. Noreg klarar seg med eit språ[k] @InfernalRounds

Jeg er av den tro at nynorsk kommer til å bli bokmål en dag. Det er fint for meg, for eg skjønnar ikkje nynorsk… @MarieSjoblom

De kan ikke forvente at vi skal kunne noe til en prøve, hvis kapittlet står på nynorsk!! @AnetteGaas

Hvor ufint er det ikke at alle vedleggene på norsk eksamen er skrevet på NYnorsk? Skjønner ikke en dritt @filipamadeus (28.05.13)

Lærer deler ut ark på nynorsk. Elever: “HÆÆ, jeg skjønner ingen ting! Hva betyr “Tyder”? HJELP. Dette er ikke norsk, jeg nekter!” @NeneeArt (03.09.12)

Den sosialt aksepterte dritslenginga

Perspektivet til ungdommane er snevert. Dei har ikkje noka forståing av at Noreg er større enn deira eigne vesle univers. Men det er ikkje berre deira eigen feil. Også mange vaksne manglar det perspektivet at Noreg er eit stort og mangfaldig land. Også vaksne norsktalande nordmenn kan finna på å påstå at dei ikkje skjønar nynorsk. I ein kronikk i Verdens Gang i mars 2012 fortel Atle Hamar, direktør i Lotteri- og stiftingstilsynet, at tilsynet ein gong mottok eit brev frå ein lokal Lions-klubb som hadde gjort eit styrevedtak på at dei ikkje kunne forhalda seg til rundskriv på nynorsk.

Kor reelt det er at norskspråklege nordmenn ikkje skjønar nynorsk, kan diskuterast. Det viktigaste i denne samanhengen er at det illustrerer ein sterk motvilje mot nynorsk. Den same motviljen kjem til uttrykk når ein høyrer personar seia at dei ikkje les tekstar om dei står på nynorsk. Eg har sjølv ved ulike høve blitt oppmoda om å heller skriva innlegg og liknande på bokmål slik at eg når fleire lesarar.

I den nemnde VG-kronikken til Atle Hamar hevda han at nynorskbrukarar er ei gruppe her i landet som det er legitimt å diskriminera. Han har rett. Det er sosialt akseptert i store delar av befolkninga å slengja drit om nynorsk. Det har det alltid vore, og kanskje har det vore endå verre før, men dette er under alle omstende ei viktig forklaring på at norske ungdommar kjem med så mange mishagsytringar om nynorsk. Dersom det ikkje hadde vore sosialt akseptert blant vaksne, hadde vi sett mindre av det.

Det instrumentelle aspektet og meininga med læring

Nynorsk er lett å læra for personar med norsk som morsmål. Det er vanskeleg å argumentera mot dette. Bokmål og nynorsk følgjer dei same ortografiske prinsippa, og sjølv om det er skilnader i bøyingssystem og ordtilfang (vokabular) og i viss mon i setningsbygning, er det ikkje noko anna skriftspråk som ligg nærmare bokmål enn nynorsk. Jamvel dansk er i våre dagar fjernare sjølv om bokmål har utvikla seg derifrå.

Når nordnorske politikarar som Helga Pedersen (Ap) og andre meiner at nordnorske elevar bør få velja å læra samisk i staden for nynorsk, kan ein undra seg over om dei har reflektert over kor mykje samisk det er mogleg å læra på den beskjedne tida som elles blir brukt til nynorsk innanfor ramma av norskfaget. (Eg er absolutt for at norske ungdommar skal kunna læra samisk, men at det skal skje på kostnad av nynorsk, er ei kortslutning.)

Og når ein høyrer alle ytringane om at nynorsk er noko dei færraste norske ungdommar kjem til å få bruk for seinare i livet, er det grunn til å spørja: Har dei ilt av å læra det? Tek dei skade av å få opplæring i to nærskylde skriftspråksvariantar?

Ulike skriftspråkstradisjonar

Ingenting tyder på det. Snarare er det tvert imot. Bokmål og nynorsk står for ulike skriftspråklege tradisjonar der bokmålet har utvikla seg frå eit formelt, elitistisk bokspråk, medan nynorsken i større grad har lagt seg opp mot det munnlege språket til folk flest.

Dette er sjølvsagt ei forenkling, men fleire – også bokmålsbrukarar – har teke til orde for at trening i nynorsk gir eit betre og klarare språk – også når ein skriv bokmål. Eit nyleg døme på dette har jussprofessor Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen stått for. Giertsen er sjølv bokmålsbrukar, og i eit lesarinnlegg i Bergens Tidende i februar 2013 gjorde han greie for at bokmålsbrukande juristar har mykje å læra av korleis nynorske juridiske tekstar vert utforma. Det nynorske juridiske språket er enklare og klarare og dermed meir forståeleg for mottakarane.

Eit anna døme finn vi i eit internt notat til NAV-tilsette frå mars 2013. Det er frå direktøren, Joakim Lystad. Lystad, som voks opp på Bislett i Oslo, fortel at gymnaslæraren hans inspirerte han til å tenkja på nynorsk også når han skreiv bokmål, slik at språket vart enklare og meir lettfatteleg. I tråd med dette trekkjer direktøren i notatet fram at den nynorske språkføringa kan bidra til klarare språk, noko som kjem NAV-brukarane til gode ved at dei betre skjønar rettane og pliktene sine.

Variert trening

Og for å sjå dette i lys av til dømes idrettslege ferdigheiter: Om du skal bli ein god alpinist, treng du òg grunntrening utan ski. Og det er heller inga ulempe å trena på å køyra på berre ei ski. Det styrkjer balansen, og sjølv om du aldri kjem til å starta i ein konkurranse med berre ei ski, har kroppen din gjort erfaringar som kjem godt med om du i eit renn kjem ut av balanse eller mistar den eine skia to portar frå mål – slik Kjetil André Aamodt gjorde det i eit medaljeløp i VM i Vail i 1998.

Slik er det med mykje ein trenar på i skulen og slik er det med nynorsken også: Sjølv om du ikkje nødvendigvis kjem til å bruka nynorsken seinare i livet – som skribent og tekstprodusent – kan den treninga med nynorsk du gjekk gjennom, gi deg betre og klarare språk også når du skriv bokmål.

Nynorsk er difor slett ikkje noko drit. Nynorsk er gull! Også for bokmålsbrukarar!

I neste månad presenterer Eli Bjørhusdal doktoravhandlinga si «Mellom nøytralitet og språksikring. Norsk offentleg språkpolitikk 1885–2005». Det skjer under Det utdanningsvitskaplege fakultetet sine venger, og det skjer på nynorsk. Difor ville gjerne Eli Bjørhusdal også ha omslagsarket med namnet til fakultetet på nynorsk, skriv Uniforum.

– Forlagskonsulenten til Akademika forlag gav meg då klar melding om at det ikkje var mogleg. Avtalen mellom UiO og forlaget var at omslagsarket anten skulle vera på bokmål eller engelsk, fortel Eli Bjørhusdal til Uniforum. Og fordi det hasta med å få levert doktoravhandlinga til trykk, gav eg meg til slutt på det punktet, legg ho til.

Seksjonssjef Kristin Fossum Stene (biletet under)  i Avdeling for fagstøtte ved UiO har undersøkt saka og kjem med ein heilt klar konklusjon.

– Det kan ikkje forlaget gjera. Også omslagsarket skal ha faste malar i både nynorsk- og bokmålsversjon, i tillegg til engelsk, seier ho.

Les heile saka på Uniforum.no

Over natta opplevde en britisk forsker ved navn Neil Hall en enorm interesse på sosiale medier.

Oppskriften? Han nevnte den amerikanske superkjendisen Kim Kardashian i en artikkel.

Kardashian-indeksen

Genforskeren Hall sammenlignet forskere som er aktive på det sosiale nettstedet Twitter, med realitystjerne Kim Kardashian. Hun er en av dem som blir fulgt av flest mennesker på Twitter, 23 millioner har valgt å holde seg oppdatert på det hun skriver. Så langt har hun ytret seg i kortformat 18 000 ganger.

Hall, som til daglig jobber ved University of Liverpool, laget en målemetode som han kalte Kardashian-indeksen, eller bare K-indeksen.

Den regnes ut ved å dele antallet personer som følger en forsker på Twitter med antallet ganger andre forskere har sitert arbeidene hans eller hennes.

K-indeksen skal vise hvem som er mer synlige i offentligheten enn de bidrar intellektuelt.

Som Kim Kardashian.

«Kjendisstatusen kjøper suksess, som igjen kjøper større kjendisstatus», skriver Hall i artikkelen.

Tulleartikkel

Han er tilsynelatende bekymret for at noe lignende er i ferd med å skje i forskningsverdenen.

«I de sosiale mediers tidsalder finnes folk som har profilerte blogger eller twitter-kontoer, men som ikke har publisert mange fagfellevurderte artikler. Det er forskere som blir sett som ledende på sitt felt bare fordi de er kjente», skriver han.

Det er viktig med en indeks slik at vi kan vite hvilke akademikere som har en «overdreven offentlig profil, slik at vi kan tilpasse forventningene våre til dem», fortsetter han.

Et par K er greit, men en forsker som scorer over 5 K bør bekymre seg for å ha blitt en «forsker-Kardashian», og logge seg av Twitter og heller bruke tida på forskningsartikler, skriver Hall.

Men det hele er ment som en spøk.

Tulleartikkelen ser ut som en vanlig vitenskapelig artikkel, med grafer og det hele.

Selv om Hall skriver at dette bare er for moro skyld, og avslutter artikkelen med at han selv har en lav K-indeks, men regner med at et par Twitter-meldinger med ordet Kardashian i burde sørge for at indeksen skyter i været.

Fornærmede forskere

Hall trykket tydeligvis på et ømt punkt hos en del forskere, for reaksjonene lot ikke vente på seg, ifølge tidsskriftet Nature.

De kom, naturligvis, på Twitter.

Noen syntes artikkelen var underholdende.

«Jeg synes det var gøy. Artikkelen har virkelig truffet en nerve», tvitret Sylvia McLain ved University of Oxford i Storbritannia.

Men ikke alle syntes det var like morsomt.

 «Denne artikkelen antyder at bare mye siterte forskere fortjener mange følgere på Twitter, og at alle andre burde holde kjeft», tvitret Katie Mack ved University of Melbourne i Australia.

Mack mente K-indeksen var en fornærmelse mot henne og andre forskere som bruker Twitter aktivt til å formidle til folk flest.

– Gjør narr

I forskningens verden teller det hvor mye og i hvilke tidsskrift hver enkelt forsker formidler funnene sine. I Norge får forskningsinstitusjonene penger delvis etter hvor mye forskerne publiserer.

Det ligger prestisje i å komme på trykk i de tyngste vitenskapelige tidsskriftene, og det er en viss skepsis mot dem som driver for mye med populærvitenskapelig formidling.

En forsker følte han måtte forsvare sin egen bruk av sosiale medier:

«Det virker kanskje ikke slik nå, men med tida vil det bli åpenlyst at det vi driver med er like mye del av den vitenskapelige prosessen som høyt-på-strå-artiklene i tidsskriftet Nature», skrev Micah Allen ved University College London på bloggen sin.

Kate Clancy ved University of llinois skrev at hun ikke syntes det var morsomt at Hall gjør narr av folk med få vitenskapelige publikasjoner. De er ofte unge, kvinner og etniske minoriteter. Dessuten mente hun det var kvinnediskriminerende å velge Kim Kardashian som et typisk eksempel på en som får ufortjent oppmerksomhet.

– Det er en spøk!

Hall selv ville egentlig gjøre narr av akademias trang til å måle publisering.

Etter at flere forskere hadde hisset seg opp i sosiale medier, skrev han på Twitter:

«Poenget, som tydeligvis ikke ble kommunisert godt nok…, er at målinger er tåpelige. Og «popularitet» er heller ikke et godt mål.»

«Jeg er glad for at folk diskuterer K-indeksen. Den er en spøk! Jeg har ikke noe mot studenter med få publikasjoner.»

Referanse:

Hall, N: The Kardashian index: a measure of discrepant social media profile for scientists. Genome Biology 2014, 15.

– Det er en underlig tilnærming at geografi skal være utslagsgivende når målet er å høyne kvaliteten i høyere utdanning og forskning, sier leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet til NTB.

Han anklager Røe Isaksen for å spre usikkerhet og endre spillereglene underveis i arbeidet med stortingsmeldingen om strukturen i høyere utdanning. Denne meldingen skal først legges fram til våren, men et brev statsråden sendte 15. august, har opprørt mange, også utdanningsinstitusjonene selv.

I forkant

I brevet åpner kunnskapsministeren for sammenslåinger i Nord-Norge før stortingsmeldingen er klar. Ifølge Røe Isaksen er institusjonene nemlig mer modne for strukturelle endringer enn andre steder i landet.

– Vi mener statsråden bør vurdere dette samlet, ikke regionalt, sier Aaslestad.

Han ber Røe Isaksen lytte til forslag fra sektoren selv om hvordan kvaliteten kan økes innen forskning og høyere utdanning.

– Vi kommer til å ta opp vår bekymring og vår holdning i et møte med statsråden neste uke, sier Aaslestad.

Nye signaler

Lederen i Forskerforbundet gleder seg over det han opplever som nye signaler fra statsråden i et avisinnlegg som Kunnskapsdepartementet sendte ut torsdag.

Der skriver Røe Isaksen at han ikke har hastverk og at det ikke foreligger ferdige forslag om strukturendringer i nord. Fredag i neste uke drar han til Bodø for å møte representanter for alle landsdelens høyskoler og universiteter.

– Selv om vi mest sannsynlig vil ende opp med færre institusjoner i Nord-Norge enn vi har i dag, betyr ikke det nødvendigvis at det blir færre studiesteder, skriver statsråden, som holder muligheten åpen for at endringene likevel kan komme i stortingsmeldingen.

– Hvis det er svært ulike syn på hva som vil gi Nord-Norge den beste forskningen og høyere utdanningen, vil det være naturlig å ta det med i stortingsmeldingen.

Samtidig understreker han at det formelt er regjeringen og ikke Stortinget som avgjør om institusjoner skal slå seg sammen eller ikke. (©NTB)

Kaffash er en av flere iranske master- og doktorgradsstudenter som fikk avslag på søknaden om oppholdstillatelsen. Da hadde hun allerede tilbrakt ett studieår ved NTNU. Tre av medstudentene fikk medhold i anken, men Kaffash fikk avslag på ny. Innen 15. september må hun forlate landet, skriver Adresseavisen.

– Dette er veldig merkelig for meg. Jeg er bare en vanlig student, jeg har ikke gjort noe galt, sier hun. Selv om hun gleder seg til å se ektemannen og resten av familien sin igjen etter et langt fravær, skulle hun gjerne fortsatt studiene.

– Jeg har bare fullført ett av tre år. Jeg kom hit fordi jeg ønsket å være en del av et internasjonalt miljø.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) frykter iranere på høyteknologiske studier vil bruke det de lærer i Norge til å lage atomvåpen i hjemlandet. Universitetsrektor Gunnar Bovim sier til Dagens Næringsliv at han har forståelse for at det må foretas en bakgrunnssjekk av søkerne.

– Men jeg kjøper ikke at det må ta åtte måneder. Det er en personlig belastning for studentene å få en varm velkomst, og så utkastelse ett år senere. For fagmiljøene er det også et stort tap. Og dersom en person vi har rekruttert faktisk viser seg å være «spion», er det uheldig at de har fått jobbe og forske hos oss i nesten ett år før de kastes ut, sier rektoren. (©NTB)
(fredrik.ljone.holst@ntb.no)