Høyfrekvent aksjehandel har eksistert i mer enn 15 år, men da Michael Lewis kom ut med dokumentarboken Flash Boys: A Wall Street Revolt for to år siden, utløste det kraftige reaksjoner, mange negative.

En del av de samme som hadde kritisert de såkalte high frequency trading-selskapene (HFT) etter det amerikanske børskrakket «flash crash» i 2010, kom igjen på banen.

– I 2010 falt den amerikanske børsen med ti prosent på bare noen minutter, sier professor Thore Johnsen ved Norges handelshøyskole (NHH).

Mange, også amerikanske myndigheter, mente at HFT-selskapene måtte ta en stor del av ansvaret for krasjet. Kampen om å kutte ned på millisekundene hadde tatt fullstendig av.

• Les også: Algoritmer kan være tikkende aksjebomber

– Spekulativt, men ikke lureri

– De som driver med high frequency trading, er kompetente folk, og de prøver å tjene penger på bekostning av hverandre. Det finnes et jungelord som sier at «Trading is the activity by which people who are smart take money from people who are not», sier professor Terje Lensberg ved Institutt for finans ved NHH.

Høyfrekvent handel skiller seg fra vanlig algoritmehandel. Algoritmer i denne sammenhengen er aksjehandel som foregår via datamaskinenes regnemodeller. Med supermaskiner og raske fiberoptiske kabler handles det svært raskt, veldig mye og i små volum. Jo kortere fysisk avstand mellom traderne og handleplassen, desto fortere går det. Ofte holder de aksjene i mindre enn ett sekund. 

– Når de skal handle, må de først ha informasjon fra markedet, prosessere denne raskt og komme med kjøps- eller salgsordrene veldig fort. Alt dette må skje før de andre rekker å gjøre det samme, forklarer Lensberg.

– Er det spekulativt?

– Det meste av det som skjer i markedet er spekulativt, men nei, det er ikke lureri, sier Lensberg.

– Kall det spekulasjon, skyter professor Thore Johnsen inn. Han mener likevel det er samfunnsmessig verdifull spekulasjon.

– Det å kjøpe noe som virker billig og selge noe som virker dyrt, slik at prisene korrigeres, er fordelaktig for alle, sier han.

Amatører og spekulanter

Ifølge de to forskerne er det to grupper tradere som skaper verdi på børsen: Amatørene, som handler fordi de tror de vet, og de betaler. Så er det spekulantene, som tjener pengene.

Amatørene finansierer spekulantene. Det er de som gjør renovasjonsjobben og sørger for at prisene er riktige. Hvis ikke amatørene hadde vært der, ville det blitt mye vanskeligere for markedet å finne fram til riktige priser.

– Det er folk som tror at de skal slå børsen uten å ha peiling, sier Lensberg.

Han mener høyfrekvenshandelen i dag har nådd et punkt der det er noenlunde stabilt, hvis man ser på volum.

– Hvis dette er så bra, hvorfor driver ikke enda flere med HFT?

– For å ta det positive først: HFT-selskapene holder prisene på plass i markedet. Når de gjør jobben sin, er prisene riktige til enhver tid. Hvis prisene er feil, så er det penger å tjene og da reagerer HFT-selskapene, sier Lensberg.

Johnsen er enig med sin kollega og understreker at HFT bidrar til likviditet i markedet, og at det spiller en viktig økonomisk og samfunnsmessig rolle.

Problem for Oljefondet

– Men det faktum at de er så raske, byr på et problem. De kan ta en raskere vei inn i handelen, og du får frontrunnere, sier Lensberg.  

«Front running» innebærer å kjøpe en aksje når du vet at kjøpere som vil drive opp kursen, er på vei inn i markedet, noe som er ulovlig.

For en stor institusjonell investor som Oljefondet er dette en utfordring, mener professoren. Når Oljefondet handler gjennom en hel dag, er det ikke så veldig vanskelig for en HFT-trader å se at det er salg i dette markedet. Statistisk sett vil det tyde det på at det er en stor selger. Da kan de støvsuge de aksjene som Oljefondet er interessert i å kjøpe, noe som fører til at Oljefondet må betale mer.

Frontrunnere er et av problemene med HFT fordi de sniker seg foran andre i køen. Andre kjøpere må betale mer.

– Har dette større samfunnsmessige konsekvenser?

– Det betyr jo at de som trenger å handle, for eksempel fordi de skal rebalansere en portefølje, må betale mer for å få gjennomført handlene. Oljefondet, for eksempel, tjener litt mindre penger, og staten får mindre å rutte med, sier Lensberg.

Selv om det er småpenger som flyttes i hver enkelt handel, vil det samlet sett bli store beløp. For Oljefondets del kan det dreie seg om mye penger, mener forskerne.

Best mulig kabler

Mange av HFT-selskapene har lagt inn store beløp for å skaffe seg de raskeste fiberoptiske kablene.

– Da kommer vi til et artig poeng, sier Thore Johnsen og refererer til beskrivelsene av en bestemt superkabel i boken Flash Boys. 

– Fordi lengden på kabelen mellom de som legger inn ordren og de som mottar dem, altså børsen, har betydning, så skjedde det som egentlig er ufattelig. Michael Lewis beskriver hvor langt HFT- tradere er villige til å gå for å slå konkurrentene. Mange av dem var med på å finansiere en fiberoptisk kabel på en rettest mulig strekning mellom børsen i Chicago og New York-børsen, basert i New Jersey, forteller Johnsen.

Vel anvendte penger?

Dette er en rett strekning på 133 mil, kanskje den retteste grøften som noen gang er gravd på jordkloden, kommenterer Michael Lewis:

«It needed its burrow to be straight, maybe the most insistently straight path ever dug into the earth. It needed to connect a data centre on the South Side of Chicago to a stock exchange in northern New Jersey. Above all, apparently, it had to be secret».

– Du kan spørre om dette er vel anvendte penger, sier Terje Lensberg.

Det har jo ingen betydning om signalet kommer fram et mikrosekund før eller etter. Men de som sto bak leggingen av kabelen, solgte deltakelse på forhånd og sa «blir du ikke med, kommer du til være så mye senere enn alle andre».

– Dette er, nesten uansett hvordan du ser på det, sløseri med ressurser, sier Lensberg. 

Black Monday 1987

Johnsen og Lensberg trekker fram en annet negativ side ved høyfrekventhandlere: De tar pause når markedet går «bananas». 

– De som har konstruert disse algoritmene, kan ikke være helt sikre på at de fungerer som de skal. Mange av dem er market makere som legger ut ordrer for å handle med andre som vil kjøpe eller selge, men når markedet går dårlig, trekker de tilbake ordrene. Da finnes det ikke noe marked lenger, fordi det i stor grad var skapt av disse høyfrekvente traderne, sier Lensberg.

 – Det var noe av det som skjedde i «flash crash» i 2010, da det amerikanske aksjemarkedet flyttet seg ti prosent i løpet av 20 minutter. Enkelte aksjer falt med opptil 70 prosent, sier Johnsen.

Det du trenger i en krisesituasjon, som i 2008 eller under det virkelig store smellet i 1987 med Black Monday, da børsen falt 20 prosent, er kjøpere, sier han.

– HFT ønsker kjapt å gå inn og kansellere en ordre eller skygge banen. Under krisen i 2008 var Oljefondet en stor kjøper i aksjemarkedet, og det var akkurat det børsen trengte da alle var i panikk og ønsket å selge. I 1987 ville fondet ha vært en viktig kjøper, og du ville fått inn de fundamentale investeringene du trengte for å skape nødvendig likviditet, sier Johnsen. 

I dag blir litt under halvparten av all olje på norske felt tatt opp. Det er mye sammenlignet med andre steder i verden.

Likevel er det fint mulig å øke andelen, og Nasjonalt senter for økt oljeutvinning har et hårete mål om å øke til 70 prosent. 

Verden vil trenge energi og oljeprodukter langt inn i framtiden. Grønt skifte tar tid, og vi kan ikke skru av oljeproduksjonen på dagen. Det er mye å hente på å utvinne mer på eksisterende oljefelt, sammenlignet med å bygge ut nye felt. For eksempel tilsvarer en økning på to prosent på Ekofiskfeltet like mye olje som på et middels stort felt, som for eksempel det nye feltet Edvard Grieg.

På de fleste norske oljefelt sprøytes det i dag inn vann eller gass for å holde trykket oppe i reservoarene, som er geologiske strukturer som inneholder olje og gass. Når vannet trenger inn i reservoaret, øker trykket samtidig som oljen blir presset mot brønnene.

På samme måte kan vi sprøyte CO2 inn i reservoar for å få ut mer olje. Laboratorieforsøk viser at ved å injisere CO2 sammen med vann, vil vi få mer olje.

Ressurs i overgangen til grønn energi

Norge har som mål å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030, og håndtering av CO2 er sentralt for å nå dette målet. CO2-lagring i seg selv er ikke økonomisk lønnsomt, men å lagre CO2 i forbindelse med å øke oljeutvinning kan gi gevinst, både økonomisk og for miljøet.

Det er rikelig med CO2 rundt oss. Utfordringen er å få tak i den. Klarer vi å fange den i stort nok volum, kan den bli brukt til økt oljeutvinning for så å skape ekstra ressurser vi trenger i overgangen til grønn energi.

Å fange og lagre CO2 og samtidig øke oljeutvinningen på eksisterende felt passer derfor som hånd i hanske.

• Les også: Forvandler CO2 til grønt drivstoff

Nordsjøen er perfekt for storskala lagring

For at et område i undergrunnen skal være trygt og godt egnet til langtidslagring av CO2, må bergarten som lagrer CO2 (lagringsbergarten) ha god gjennomstrømning, det vil si at olje og gass strømmer lett i reservoaret. Rundt området må det i tillegg være en tett bergart som forsegler reservoaret og hindrer at CO2 lekker.

Jordskorpen består av syv store og flere mindre plater (tektoniske plater). Nordsjøen ligger på den Den eurasiske kontinentalplate, noe som betyr mer stabile forhold enn for eksempel Island som ligger der to plater møtes. Lagring i Nordsjøen vil skje på en til fire kilometers dypt, og jordskjelv må være veldig kraftig for å påvirke grunnen der CO2 er lagret.

Oljedirektoratet har kartlagt mulighetene for langtidslagring av CO2 i områder Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Det viser seg at Nordsjøen er godt egnet til lagring av CO2. Her finner vi store områder med geologiske formasjoner fylt med sjøvann, også kalt saline akviferer, som CO2-en kan lagres i. Dette finnes blant annet på Utsirahøyden, et stort område på havbunnen i Nordsjøen som består av mye porøs sandstein og skifer. CO2 fra Sleipnerfeltet har i mange år blitt lagret her.

• Les mer: Økt kunnskap om sandstein kan gi sikrere CO2-lagring

Lavt trykk hindrer blow-out

CO2 som blir pumpet ned, vil spre seg over et stort område og delvis løse seg opp i saltvannet i akvifer, noe som betyr lavt trykk og lavere risiko for lekkasje. Hvis det blir brudd et sted, vil gassen etter alt å dømme slippe langsomt ut som bobler oppover mot havbunn og videre mot havoverflaten.

Bergarten hvor CO2 lagres kan sammenlignes med en hevet deig, hvor CO2 lagres i porer og delvis bindes til vann og stein. Hvis man stikker hull på deigen, vil noe av luften sive ut. Men all luften vil ikke forsvinne slik den vil hvis man gjør det samme med en ballong. Man får altså ikke en «fontene» som spruter opp ved et eventuelt brudd.

• Les også: Liten tro på karbonfangst

Nordsjøen kan lagre CO2 fra Europa, og det haster

Modne felt som har vært i drift over lang tid, vil ha god nytte av CO2-injisering hvis vi kan klare å få tak i nok. Norge har forholdsvis lite CO2, og i dag er det for lite CO2 til å sette i gang prosjekter for økt oljeutvinning med CO2-injeksjon. Ekofisk trenger årlig CO2 tilsvarende fem til ti ganger utslippet fra Mongstad. Dette krever import av CO2 fra for eksempel Fastlands-Europa. Behovet vil vare i en kort periode, si tre til fem år.  

Videre anslår Oljedirektoratet at den norske delen av Nordsjøen kan romme så mye som 70 milliarder tonn CO2. Det er over 20 ganger mengden CO2 som årlig slippes ut i Europa, etter tall fra det internasjonale energibyrået. I tillegg ligger Nordsjøen strategisk til og er politisk stabil, og mange felt har planlagt å avslutte oljeproduksjonen de neste årene. Det betyr at Norge har gode muligheter til å bidra med lagring av CO2 fra resten av Europa. Forutsetningen er en god løsning for transport og politisk vilje.

En annen faktor er at norske oljefelt der CO2 kan hjelpe til å øke utvinningsgraden begynner å bli gamle, og mange vil bli stengt i årene som kommer. Venter vi for lenge med CO2-fangst, vil toget for økt oljeutvinning med CO2 gå for mange felt. Tidsvinduet for CO2- fangst og økt oljeutvinning er derfor ganske begrenset.

Norge har fantastiske olje- og gassressurser, og å utnytte disse ressursene er viktig. Ved å koble kunnskap om økt oljeutvinning og lagring av CO2 kan vi bidra til at olje blir utvunnet fra eksisterende felt. Noe som er en bedre løsning enn å bare bore nye felt. CO2-lagring ved økt oljeutvinning er to i en, pluss at det er en ressurs i overgangen til ny energi. Ved å utvinne mer fra eksisterende felt kan vi hindre at store verdier glipper samtidig som vi kan lagre CO2. Men muligheten er i ferd med å gå fra oss.