Fusarium-sopp kan angripe korn og produsere forskjellige soppgifter, såkalte mykotoksiner, som kan være giftige for mennesker og dyr.

Fra 2004 til 2012 økte mengden av soppgiften deoxynivalenol i norsk havre og hvete. Vitenskapskomitéen for mattrygghet har konkludert med at det er denne soppgiften som gir størst grunn til bekymring for mennesker og dyrs helse.

Forskere ved Bioforsk og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har derfor fulgt soppgifter, og særlig deoxynivalenol, hele veien fra de oppstår på åkeren til forsøk i laboratorium for å undersøke hvordan stoffene kan virke inn på celler fra mennesker og dyr og hvordan man kan få mindre soppgifter i norsk korn.

Den viktigste saken for norsk korndyrking

– Fusarium og mykotoksiner i korn har vært den viktigste saken for norsk korndyrking de siste ti årene, sier forsker Guro Brodal ved Bioforsk. Hun har ledet soppgiftprosjektet.

Hun forteller at problemer med sopp i havre er spesielt i Norge og de nordiske landene. Forskerne har undersøkt hvilke typer havre som er mest motstandsdyktige mot sopp.

– Ingen av de vanlige havresortene i Norge er spesielt sterke mot Fusarium og mykotoksiner, men vi har avdekket at noen sorter er litt bedre enn andre, slik at bønder har mulighet til å velge disse. Det er viktig å fjerne de svakeste sortene fra markedet, sier Brodal.

• Les også: Hvordan leve med giftsopp i korn

Av havresortene på markedet er Vinger og Hurdal blant de bedre, mens sorter som Haga og Belinda ser ut til å være blant de mest mottagelige.

– Sorten Odal har lave verdier av mykotoksinet deoksynivalenol, men foreløpige analyser viser at denne sorten kan være svakere når det gjelder T-2- og HT-2-toksiner. Det er imidlertid mer lovende materiale underveis fra norsk foredlingsarbeid, sier Brodal.

Enkelte havresorter som er foredlet i Norge, har også vist seg å være bedre enn en del av de utenlandske.

Mulighet for helseskade

I laboratoriet benyttet forskerne modeller av celler for å studere hormonforstyrrende egenskaper hos blandinger av soppgifter. Resultatene viser at soppgiftene kan påvirke cellers evne til å overleve og til å produsere hormoner.

– Men det er viktig å være oppmerksom på at celler som dyrkes i plastskåler i laboratoriet, ikke er levende mennesker, sier professor Erik Ropstad ved NMBU.

• Les også: Jeg er havren, jeg har giftstoff på

– De forandringene man ser i slike celler, er ikke ensbetydende med at stoffene vi har brukt, har negative helseeffekter, men de peker på at det er en mulighet for at så kan være tilfelle, sier Ropstad.

Han understreker at resultatene ikke betyr at det er farlig å spise brød.

Nye metoder

I Norge er det Mattilsynet som setter grensen for hvor høyt innhold av soppgifter vi kan ha i korn, og det utføres jevnlige kontroller blant annet ved kornmottakene.

– Den vanligste måten å gjøre dette på er via en kjemisk analyse, og det er både kostbart og kan ta ganske lang tid, sier Guro Broda.

– Nå kan enklere testmetoder snart være en realitet, sier Brodal.

• Les også: Utrygt for sopp i dalstrøka innafor

Optisk sortering er en metode hvor man ved hjelp av bildeanalyse sorterer ut infiserte korn. Forskerne har testet ut metoden, og resultatene er lovende. I samarbeid med matforskingsinstituttet Nofima er det også utviklet en metode som benytter infrarøde stråler til å teste innhold av soppgifter i korn.

Rent vann eller sunt korn?

Korn som dyrkes over store områder uten variasjon fra år til år, og uten pløying, gjør at mye planterester blir liggende igjen på bakken.

– Planterestene beskytter jorda slik at den ikke renner ut i vassdrag, men samtidig utgjør de et smittereservoar for soppen. I forsøksfeltene våre reduserte pløying smittepresset av Fusarium-sopper. Dette regnet vi med, men vi har ikke hatt data på det før nå, sier Brodal.

Pløying på høsten er likevel ikke alltid en optimal løsning, fordi det kan føre til vannforurensing. Brodal forteller at det er et stort problem i Norge at jord og næring renner ut i vassdrag og ødelegger vannkvaliteten. Jordene blir også ødelagt når jorda renner bort.

– Dette er et stort dilemma for norsk korndyrking. Skal vi ta vare på vannkvaliteten og risikere giftig korn, eller skal vi sørge for sunt, friskt korn, men risikere å forurense vannet? spør Brodal retorisk.

Varslingsmodell for angrep

Etter fire år vet forskerne mer om hvordan soppen sprer og utvikler seg.

– Vi har antatt at soppen spres gjennom luften, men det er først nå vi har dokumentert dette, sier Brodal.

Kunnskap, særlig om betydning av værforhold, har resultert i en matematisk modell som kan forutsi risiko for Fusarium-angrep i havre. Bønder kan gå inn på en nettside og registrere når de har sådd og hvilken værstasjon som ligger nærmest. Modellen beregner når havren blomstrer.

• Les også: Mindre giftsopp i økologisk korn

Havren er ekstra sårbar for soppangrep hvis det er nedbør og fuktige værforhold under blomstringen.

Brodal forteller at det finnes en del tiltak bønder kan gjøre for å redusere faren som soppangrep.

– Først og fremst er det viktig å prøve å unngå ensidig korndyrking. Det er mulig å velge sorter som er mindre mottagelige for soppsmitte, og vi anbefaler tidlig såing. Dessuten bør kornet treskes så snart det er modent.

Behandling med kjemiske plantevernmidler som dreper sopp i kornets blomstringsperiode, kan også redusere risikoen for soppgifter i kornet.

De store termitt-tuene på de tørre gresslettene og savannene i Afrika, Sør-Amerika og Asia kan være små oaser i et ellers tørt landskap, ifølge en artikkel som er publisert i Science.

Tuer med næring

Forskerne viste at disse termitt-tuene er som små varelagre for vann og næringsstoffer, og planter vokser bedre på og ved disse tuene.

Termittene graver lange tuneller under sanden i området rundt tuen, som også gjør at vannet blir lettere fordelt i jorda og gir god grobunn for plantene.

Tue-plantene er også bedre stilt enn plantene som ikke gror ved tuer når det faktisk begynner å regne, og forskerne hevder termitt-tuene tar bedre vare på frø i påvente av regn.

– Økosystemet har større sjanse for å klare seg så lenge det er termiitt-tuer der, sier Corina Tarnita i en pressemelding. Hun er forsker ved Princeton og medforfatter av artikkelen.

Termitt-tuene ligger som små grønne øyer, spredd utover et tørt og goldt landskap. Men hvordan henger det sammen med ørkenspredning?

 Ørkenspredning

Ørkenspredning er et fryktet fenomen, og innebærer at et landområde blir stadig tørrere og mister planter og dyr. Blant årsakene er klimaendringer og avskoging. FN regner med at vanvittige 120 millioner kvadratkilometer med matjord forsvinner hvert år.

Landskapet går gjennom flere forskjellige stadier i prosessen med å bli en ørken. Planter vokser i spesielle mønstre gjennom hvert stadium. Forskere kan overvåke ørkenspredning med satellittbilder, for å se hvor langt ørkenspredningen har kommet.

Forskerne jobbet ut fra teorien om at planter som vokser i så tørre områder, vokser i tette klumper i stedet for å vokse som enger, slik det gjerne er i områder med bedre vanntilgang.

Planterøttene endrer jordsmonnet og gjør at vannet forsvinner saktere enn ellers. Derfor ender plantene opp i slike klumper. Etter hvert som området blir tørrere, blir det lenger og lenger mellom disse planteklumpene. Dermed skal det også være mulig å se på flybilder hvor langt ørkenspredningen har kommet.

• Les også: Nye plageånder på vei til et varmere Norge

Datamodeller

Denne teorien blir brukt i utformingen av datamodeller som viser hvordan ørkenen sprer seg.

Da forskerne lette etter disse mønstrene ved Mpala-slettene i Kenya, fant de at disse klumpene var mye, mye mindre enn modellene skulle tilsi – for små til å se på satellittbilder. De eneste større vegetasjonssamlingene de fant, var på tuene.

Dermed prøvde forskerne å endre datamodellene til å ta hensyn til disse næringsrike tue-øyene, og kjørte simuleringen gjennom forskjellige typer regnscenarioer.

Klarte seg bedre

Det viste seg at tue-plantene klarte seg mye bedre enn plantene som sto mellom tuene.

• Les også: Løste mysterium i ørkenen

I tørre perioder klarte tue-plantene seg, mens 30 prosent av de andre plantene forsvant. Da regnet kom tilbake, var tue-plantene med på å spre plantene utover landskapet igjen.

Hvis datamodellene er gode nok, og kan overføres til den virkelige verden, betyr det også at det er vanskeligere å forutsi ørkenspredning ved hjelp av de modellene vi har i dag.

Planteklumpingen kan komme av termitt-tuer i stedet for å skyldes et tørt og dårlig miljø, samtidig som termitt-tuene kan være en slags barriere mot ørkenspredningen.

Forskerne advarer også mot landbruk i disse områdene, siden det betyr at termitt-tuene må fjernes, og gjør landskapet mer sårbart for  ørkenspredning.

Referanse:

J.A. Bonachela: Termite mounds can increase the robustness of dryland ecosystems to climatic change. Science, februar 2015. doi: 10.1126/science.1261487

Sammendrag

– Det er kjent at klimaendringene påvirker vegetasjonen. Men den endrete vegetasjonen påvirker også klimaet i betydelig grad. Hypotesen vår er at dette øker tempoet på oppvarmingen, frykter professor Frode Stordal ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.

Han har de siste 40 årene utviklet stadig mer avanserte matematiske modeller av atmosfæren, og er nå i gang med å forbedre dagens klimamodeller og undersøke hva som skjer med klimaet når vegetasjonen endrer seg.

– Da vil klimamodellen bli mer treffsikker, sier Stordal.

Oppgaven er formidabel.

– Vegetasjonen kan påvirke klimaet på mange måter. Noe vegetasjon kan virke dempende på oppvarmingen. Andre ganger kan vegetasjonen forsterke oppvarmingen.

Varmere med barskog

En av de mekanismene Stordal skal undersøke, er hvor mye av sollyset vegetasjonen reflekterer til verdensrommet. Den gjennomsnittlige refleksjonen fra jorda er 30 prosent. Lyse flater reflekterer mer av solstrålingen enn mørke flater.

• Les også: Fisken svømmer fra hav til hav i varmere klima

Det betyr at løvtrær reflekterer mer enn bartrær. Når grantrærne smyger seg nordover – og til fjells, vil mindre av sollyset reflekteres. Samtidig vil løvtrærne fortrenge grantrærne sørfra. I disse områdene vil mer av sollyset reflekteres.

Snøtunge grantrær

Et av hans andre jokerspørsmål er sammenhengen mellom oppvarming og snøforholdene i skogen.

– Så lenge snøen ligger på trærne, vil en del av sollyset reflekteres, men effekten forsvinner når snøen smelter. Vi vet ikke hvordan dette påvirker det globale klimaet.

For å kunne beregne dette må Stordal ta hensyn til de fysiske prosessene bak dannelsen og veksten av skyer, og modellere om skogen dynges av snø eller sludd, om snøen blåser av trærne eller om snøen på grenene smelter.

Trærne svetter

I den nye modellen skal Stordal også ta hensyn til at trærne svetter. Når bladene og barnålene åpner porene for å slippe inn CO₂ og sollys til fotosyntesen, kvitter de seg samtidig med overskuddsvarmen ved å fordampe vann. Vanndampen vil etter hvert kondenseres til skyer.

Og her kommer en liten dose fysikk inn: Det kreves energi for å omdanne vann til damp. Og det frigjøres varme når vanndampen omdannes til vanndråper.

– Det betyr: Når trærne avkjøler seg ved å slippe ut vanndamp, varmes atmosfæren opp.

• Les også: Solens syklus påvirker klimaet på jorden

Alle de eksisterende elementene i klimamodellen skal selvfølgelig fortsatt være med, slik som sammenhengen mellom utbredelsen av polarisen og oppvarming.

– Når Arktis smelter, reflekteres mindre solstråling til verdensrommet. Det omvendte skjer hvis Arktis fryser til. Hva som skjer med polarisen, er med andre ord en mekanisme som forsterker temperaturendringer, enten det gjelder oppvarming eller nedkjøling.

Stadig bedre modeller

Stordal påpeker at klimamodellene er viktige for å kunne forstå både hva som skjer i dag og hvordan klimaet blir i fremtiden.

Han skal studere klimaet både globalt og regionalt, og han ser spesielt på hvordan klimaet endrer seg i Nord-Europa og Arktis, men skal også se på klimaendringene i Øst-Afrika, India og Brasil.

Klimamodellene er i løpet av de siste 40 årene stadig blitt forbedret.

– I starten var klimamodellene fryktelig enkle. Da fantes ingen modellering av skyer.

På 1980-tallet kom skyene med i modellen. Noen år senere fikk klimaforskerne med is og hav, og deretter sulfatpartikler og vulkansk aktivitet. Så ble det tatt hensyn til ørkenstøv, saltpartikler fra havet og karbonets kretsløp. Og deretter den kjemiske balansen i atmosfæren og hvordan klimaet påvirket vegetasjonen.

Nå er turen kommet til dynamisk vegetasjon, som altså er hvordan den stadig endrete vegetasjonen påvirker klimaet.

Enorme beregninger

Klimamodellen kjøres på universitetets tungregnemaskin. Når maskinen brukes optimalt, er den 10 000 ganger raskere enn en vanlig PC. Likevel kan beregningene ta mange dager.

Modellen kjøres på grensen av hva datamaskinen klarer. Den norske klimamodellen deler opp atmosfæren i 360 000 celler og havet i 6,5 millioner celler.

– Oppdelingen blir stadig bedre. Jo mer finmasket oppløsning, desto tyngre blir beregningene.

– Det handler hele tiden om begrensningene til regnemaskinen. Jo bedre datamaskinene og lagringskapasiteten blir, desto flere detaljer kan være med, sier Stordal.

• Les også: Derfor blir det så varmt i byene

For hver celle løses et sett med likninger. Så må alle cellene snakke sammen og utveksle informasjon. Den jobben er formidabel.

Flere hundre år fremover

Modellen kjøres flere hundre år frem i tid. Foruten bedre regnekapasitet er det også et økende behov for mer plass til datalagring.

– For å kunne få med ekstreme hendelser, må tidsoppløsningen være god. I mange år var vi mest opptatt av månedsgjennomsnittet. Nå når vi er vel så interessert i ekstraordinære hendelser som ekstrem varme, ekstrem kulde og ekstrem nedbør, må vi lagre data for hvert døgn. Da blir det mange terrabyte med data.

Cicero, universitetets senter for klimaforskning, ser frem til de nye beregningene.

– I klimaet henger alt sammen med alt. Detaljerte modeller er det beste verktøyet for å forstå hvordan klimaendringene vil slå ut fremover. Jeg ser frem til å se resultatene, og kanskje kunne bygge videre på dem i vår egen forskning om noen år, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset på Cicero.

I disse dager klargjøres en rundt ni meter høy totrinns rakett på Andøya rakettskytefelt. Ni meter høres ikke mye ut, men raketten har et viktig oppdrag foran seg: Den skal 350 kilometer opp, høyt over grensen mot verdensrommet, opp dit hvor himmelen er svart midt på lyse dagen, og jorda er en havblå krumning.

Raketten ICI-4 skal faktisk nesten like høyt opp som den internasjonale romstasjonen. Der oppe skal den stikke nåler inn i en sky av elektroner, for å måle de elektriske strømmene inne i skyen. Så faller den tilbake til jorden i en bue.

– Raketten er forsinket på grunn av problemer med en ny brasiliansk rakettmotor, forteller Jøran Moen. ­

– Denne rakettypen hadde et havari med en australsk nyttelast i 2013. En produksjonssvakhet ble avdekket.. Den måtte derfor godkjennes på nytt, fortsetter han.

Elektriske stormvinder

Jøran Moen leder Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo, og står også i spissen for nålemålingene av elektronskyene. Hvorfor er han så interessert i dem?

Å finne ut hvordan elektriske stormvinder fra sola flerrer opp jordas magnetfelt og får nordlyset til å bølge som kosmisk morild over arktisk himmel, er spennende i seg selv.  

Like spennende er det å forstå hvordan ionosfæren bølger fram og tilbake, mer enn 90 kilometer over bakken. På dagsiden av jordkloden blir tynne flor av oksygenatomer elektrisk ladet av sinte stråler fra sola: Røntgenstråler og ultrafiolette stråler.

Solvinden blåser magnetfeltet til jorda over mot nattsida. Ionosfæren følger med: Elektriske skyer i svære strømvirvler over polkalotten. Animasjonen øverst forklarer mer om skyene.

Fra velsignelse til forbannelse

I radioens barndom var disse skyene til stor hjelp. Stemmer og musikk fra fjerne radiostasjoner ble speilet tilbake fra ionosfæren, slik at nordmenn i hus og hytte kunne lytte til fjerne verdensdeler.

Men internett har tatt over for kortbølgelytting, og i dag er ikke ionosfæren noen velsignelse for radiobølgene lenger. Snarere tvert imot.

Høyt oppe over hodene våre sirkler nemlig GPS-satellittene. De sender ut radiosignaler som lar oss navigere med mobilen.

Men noen ganger glir elektronskyene foran satellittene. De sprer GPS-signalene. Dermed tar signalene omveier ned til mottakerne. Omveiene gir ørsmå forsinkelser. I GPS betyr tida alt. Hvis tida på signalene er feil, blir posisjonen på mobilen også feil.

GPS blir livsviktig i nord

Det betyr kanskje ikke så mye når du er på en fjelltur at den røde prikken på kartet viser noen hundre meter feil. Men hvis du er skipper på en tankbåt nær en boreplattform, eller en pilot under innflygning, kan feilen bli kritisk.

­­– Vi blir mer og mer avhengig av nøyaktig satellittnavigasjon, påpeker Moen. – Nye innflygningssystemer tar i bruk satellittnavigasjon.

– Tankbåter som legger til ved oljeplattformer, bruker GPS til å manøvrere med en nøyaktighet ned til en meter. Hvis de mister sikker posisjonsbestemmelse, sier sikkerhetsforskriftene at de må avbryte dokkingen i løpet av ti sekunder.

– Veivesenet bruker også GPS i tett snødrev, når brøytebilene ikke kan se veien, sier Moen.

Her forklares hvordan elektronskyene oppstår og kartlegges. Instrumentene i CubeStar-satellitten som beskrives, er av samme type som i ICI-4-raketten som nå skal opp fra Andøya.

Romværvarsel

Hvordan skal brukere med så strenge krav kunne vite at GPS-signalene er riktige? I dag får de opplysninger om dette fra Statens kartverk.

Kartverket har nemlig GPS-mottakere plassert rundt i Norge, på kjente steder. Hvis avlesningene fra dem ikke stemmer med den kjente posisjonen, går et nøyaktighetsvarsel.

Men dette varselet er et nåtidsvarsel for fastlands-Norge. Det finnes ikke noe tilsvarende for Svalbard og de norske havområdene.

Det Jøran Moen og kollegene hans ønsker å lage, er et framtidsvarsel. Han ønsker å gjøre det samme for elektronskyene og romværet som meteorologene gjør for været nede i lufthavet.

Trenger nøyaktige målinger

Da må forskerne vite hva som skjer der oppe hvor elektronskyene dannes. Det er flere måter å finne ut det på.

Én måte er å rette kameraer mot nattehimmelen. Elektronskyene lyser nemlig. Kameraene dekker himmelen fra horisont til horisont. Slike kameraer står blant annet på Kjell Henriksen Observatoriet på Svalbard, og i Skibotn i Troms.

– Men elektronskyene lyser veldig svakt, som regel svakere enn hva øyet kan se. Dessuten blir det ofte overstrålt av det mye kraftigere nordlyset, forteller Moen.

En annen måte er å skyte radarsignaler opp mot elektronskyene. Slike EISCAT-radarer finnes blant annet øst for Tromsø, i Kiruna og i Longyearbyen.

– Både kamerabildene og radarbildene gir et grovt bilde av elektronskyene. Hvis vi skal klare å varsle dem på forhånd, trenger vi å studere dem i detalj. Det kan vi bare få til ved å sende måleinstrumenter inn i elektronskyene, sier Moen.

Måler med nåler

Nålene som skal stikkes inn i skyene, er egentlig en slags strømmålere. De måler ørsmå spenningsforskjeller mellom nåla og de elektriske skyene.

Målingene gjøres ved at den elektriske spenningen i nåla sveiper fra null til maks mange ganger i sekundet.

For hvert sveip vil strømmen gjennom nåla fortelle om hvor sterk elektrisk ladning skyen har. Den vil også fortelle om tettheten til ladningene.

­– Siden nålene gjør målinger mange ganger i sekundet, får vi svært detaljerte opplysninger om hvordan elektronskyene er bygget opp, meter for meter, sier Moen.

Slike nærbilder av elektronskyenes indre kan så kombineres med oversiktsbilder fra EISCAT-radarene og andre kilder.

– Når vi forstår koblingene mellom storskala og småskala i skyene, kan vi lage mer pålitelige modeller. Disse kan brukes til å forutsi bevegelsene til elektronskyene, og lage bedre romværvarsler, sier Moen.

Få minutters varsel

I forkant av oppskytningsvinduet de neste to ukene er Moen like spent på det vanlige værvarselet. Vinden må løye for at raketten skal komme seg trygt opp. Men det er mer som må klaffe.

–Vi må treffe en elektronsky presis, idet den glir inn mot Andøya. Det er ikke lett. Vi har kanskje bare ti minutter på oss til å få raketten opp, sier Moen.

For å finne det beste tidspunktet, bruker forskerne forskjellige instrumenter, både kameraer som dekker hele himmelen og EISCAT-radarene. Men noen ganger kan instrumentene få hjelp av god gammeldags intuisjon og flaks.

Som da forrige oppskytning mot elektronskyene gikk opp fra Ny-Ålesund på Svalbard 3. desember 2011.

–Vi skjøt på magefølelse, og traff akkurat, forteller Moen. –Det var fantastisk spennende. Aldri har champagne smakt så bra.

Lenker:

Facebookside for ICI-4

Andøya rakettskytefelt (engelskspråklige sider)

Informasjon fra Fysisk institutt, Universitetet i Oslo

Informasjon fra Norsk romsenter

– Utslagene av klimaendringer inntrer tidligst, sterkest og raskest i Arktis og Antarktis, sier direktør Jan-Gunnar Winther i Norsk Polarinstitutt til NTB.

På Antarktishalvøya har lufttemperaturene økt med 2,5 grader de siste 50 årene. Det er fem ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Samtidig fører høyere havtemperatur til at ismassene som omgir kontinentet, smelter.

– FNs klimapanel har anslått at havnivået vil stige med mellom 0,5 og 1 meter i løpet av århundret. At ismasser smelter på Grønland og Antarktis, er hovedårsaken, sier Winther.

Skogbrenning

Når kongen denne uken setter sine føtter på Antarktis’ grunn, er han på det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet i verden. Kanskje varmer det at det enorme kakestykket som Norge annekterte i 1939, bærer hans farmors navn.

Det er nemlig forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land som er målet for kongens besøk. Anledningen er Trolls første ti år som helårs forskningsstasjon.

Om kongen ikke har besøkt denne delen av sitt rike før, så er han ikke ukjent med eksotiske reisemål. Da han besøkte indianere i Amazonas, var hogst av regnskog et tema. Nå vil han bli fortalt at skogbrenning i Amazonas kan spores direkte til innlandsplatået i Antarktis.

Norsk institutt for luftforskning har nemlig en målestasjon i området som har registrert luftforurensning fra avskoging.

– Det er et talende eksempel på at det ikke finnes ett eneste sted som er frakoblet det som skjer andre steder på kloden, sier Winther.

Krill

Ved siden av geopolitiske hensyn var det først og fremst vilkårene for hvalfangstnæringen Norge ville sikre gjennom annekteringen av Dronning Maud Land i 1939. Den direkte foranledningen var rykter om tysk interesse for samme område.

De to andre norske bilandene i Sørishavet, Bouvetøya og Peter I Øy, ble annektert i henholdsvis 1927 og 1929.

For tiden er det ingen land som driver kommersiell hvalfangst i Antarktis. I stedet har cruiseturisme tatt over som største næring. Men krillfiske er i sterk vekst, og norske bedrifter har investert store summer i utviklingen av denne industrien.

Fisket etter krill, som blant annet brukes som kosttilskudd og innen medisin, begrenses av verneområdene for sel og pingviner, samt Antarktistraktaten, som ikke tillater næringsvirksomhet sør for 60 grader.

Fleipet

Det juridiske suverenitetsgrunnlaget for de norske bilandene i Antarktis er omstridt. Hele området er demilitarisert, og forskning og vitenskap står i sentrum.

Da Troll-stasjonen ble helårsstasjon for ti år siden, foresto dronning Sonja den offisielle åpningen. Det minnet hun om under fjorårets juleintervju med NRK:

– Ja, er ikke den stasjonen oppkalt etter deg? uttalte kong Harald muntert, og fikk kjapt svar tilbake:

– Nei, det er den ikke. Den heter «Troll».

– Ja, nettopp, bemerket kongen.