Fem artikler i tidsskriftet Science kartlegger sentrale mekanismer bak klimaendringene på både global, regional og lokal skala.
De fem vitenskapelige studiene er basert på CO₂-målinger fra Nasas satellitt Orbiting Carbon Observatory-2 (OCO-2) som siden 2014 har sust rundt jordkloden og samlet inn enorme mengder data.
Det gir nå forskere en unik innsikt i klodens klima.
Forskere kan nemlig se hva som skjer med jordens CO₂-utslipp – i detalj. Det gjelder for eksempel opptak under og etter El Niño og hvordan årstider påvirker CO₂-opptakene til planter i ulike regioner.
– Data fra OCO-2 har den oppløsningen, presisjonen og dekningsgraden som er nødvendig for å svare på de fundamentale spørsmålene om det samlede CO₂-regnskapet, forteller Annmarie Eldering, som er forskningsleder i Nasa, i en e-post til videnskab.dk.
Eldering har skrevet en oppsummeringsartikkel om data fra OCO-2.
100 000 datapunkter om dagen
OCO-2 bestemmer atmosfærens CO₂-innhold ved å måle på hvor mye sollys atmosfæren tar opp.
Når solstrålene treffer jordens overflate, blir de reflektert tilbake ut i rommet.
Ved å måle hvor mye av en helt bestemt bølgelengde som blir reflektert tilbake, kan OCO-2 beregne mengden CO₂ i atmosfæren over et bestemt område.
Det gjør satellitten 24 ganger i sekundet, og hver måling gir et overblikk over et område som er 2,3 kilometer langt og mellom 0,08 og 1,3 kilometer bredt.
I alt gir satellitten forskerne 100 000 datapunkter om dagen og mer enn 2 millioner datapunkter i måneden.
– Det er et mer detaljert bilde av mengden av CO₂ i atmosfæren enn vi noen gang har hatt før, og OCO-2 vil fortsette å gi oss verdifull kunnskap i mange år framover, mener Eldering.
Kan måle om København oppnår mål for CO₂-utslipp
Målestasjoner på bakken gir mer data fra samme sted, mens styrken til satellitten er å dekke et stort område.
Det forteller Kim Pilegaard, som er professor ved DTU Miljø ved Danmark Tekniske Universitet.
– Jeg er sikker på at det blir et ekstremt viktig verktøy, sier Pilegaard, som ikke har noe med de nye studiene å gjøre, men selv forsker på CO₂-utslipp og -opptak.
Han forteller at slike satellitter trolig vil kunne kontrollere om enkeltland og byer overholder sine utslippsmål.
– København vil være CO₂-nøytral, og det kan vi nå kontrollere, sier Pilegaard.
Pilegaard forteller også at teknikken nå utvikles videre for å utvide dekningsgraden. Fremtidige satellitter kan gi oss enda flere datapunkter.
Referanse:
A. Eldering mfl: «The Orbiting Carbon Observatory-2 early science investigations of regional carbon dioxide fluxes», Science (2017), doi: 10.1126/science.aam5745 Sammendrag
Y. Sun mfl: OCO-2 advances photosynthesis observation from space via solar-induced chlorophyll fluorescence, Science (2017), doi: 10.1126/science.aam5747 Sammendrag
A. Chatterjee mfl: Influence of El Niño on atmospheric CO₂ over the tropical Pacific Ocean: Findings from Nasas OCO-2 mission, Science (2017), doi: 10.1126/science.aam5776 Sammendrag
J. Liu mfl: Contrasting carbon cycle responses of the tropical continents to the 2015–2016 El Niño, Science (2017), doi: 10.1126/science.aam5690 Sammendrag
Bransjeorganisasjonen Norsk Industri har en visjon for norsk prosessindustri, altså fabrikker der råvarer som mineraler, trevirke, olje og gass foredles til produkter vi trenger i hverdagen, deriblant metaller. De vil at sektoren ha økt verdiskapingen betydelig og oppnådd nullutslipp innen 2050.
Prosessindustri er energikrevende og har store utslipp av klimagasser. Like fullt har norsk prosessindustri redusert sitt klimagassutslipp med 40 prosent siden 1990, samtidig som produksjonen er økt med 37 prosent.
Ifølge Norsk Industri er det altså mulig å gå enda lenger. Nullvisjonen kan nås om Norge utvikler og tar i bruk teknologier som organisasjonen beskriver i et veikart for prosessindustrien. Her drøfter de mange utslippsreduserende metoder, som å fange og lagre CO2, samt hente karbon fra ikke-fossile kilder som trær og planter, i stedet for å ta det fra olje, gass og kull.
– En sekkepost Norsk Industri kaller «andre tiltak» vil, ifølge organisasjonen stå for en fjerdedel av det nødvendige utslippskuttet. Økt bruk av gass i metallindustrien er blant de viktigste av disse tiltakene. Det har Sintef og NTNU tatt fatt i, sier seniorforsker Halvor Dalaker i Sintef.
Veikart for gass i metallindustrien
Sammen med norsk smelteverksindustri har Sintef og NTNU laget et eget veikart som viser hvordan gassteknologier kan gjøre metallproduksjon mer klima- og miljøvennlig og styrke produsentenes konkurranseevne.
Med gass sikter forskerne til:
Naturgass – består i hovedsak av metangass og er den fossile ressursen som i naturen finnes sammen med olje.
Biogass – består også i hovedsak av metan, lages i fabrikker av «nytt» biologisk materiale som trevirke eller gjødsel. Den regnes som klimanøytral fordi CO2-opptaket fra nye og trær og planter er like stort som det CO2-utslippet bruk av biogass gir.
Hydrogen – råstoff som kan framstilles klimavennlig. Hydrogen kan lages fra naturgass ettersom hydrogen er en bestanddel i metan. Det kan også lages fra vann.
Avgass fra egen og andres produksjon – eksos fra industriprosesser, brukes nå i beste fall som varmekilde, men inneholder komponenter som kan utnyttes industrielt.
– Norske metallprodusenter er blant de mest energieffektive og grønne i sitt slag. Skal de opprettholde konkurranseevnen, må de bruke enda mer effektive og lønnsomme metoder og samtidig være snill med kloden. Dette krever mer enn ett enkelt teknologisk framskritt. Med veikartet peker vi på sjansene som åpner seg ved å bruke gass, sier Dalaker.
Veikartet beskriver teknologier pluss de forutsetningene, også samfunnsmessige, som må på plass for at de gassbaserte løsningene skal la seg realisere.
Når metall utvinnes fra bergmasser, må malmen behandles med karbon i en smelteovn. Dette fordi metallet, i sin naturtilstand, har «giftet seg» med oksygen. Dette ekteskapet kan bare smelteverk oppløse. Kun ved høy temperatur gir metallene slipp på oksygenet og blir til funksjonelle produkter.
Smelteverket må også lokke oksygenet over til en ny livsledsager. Uten det vil oksygenmolekylene hoppe tilbake til sine gamle ektefeller. Fossilt karbon brukes i stor grad i form av koks som ny partner for oksygenet. Koks lages ved å varmebehandle kull. Det gir store CO2-utslipp og miljøulemper.
I stedet for koks kan smelteverk i prinsippet bruke metan som ny partner for oksygenet. Da kan både naturgass og biogass brukes.
– Naturgass krever ikke samme skitne forbehandling som koks og gir på den måten en miljø- og klimagevinst. Men naturgassen er ikke-fornybar, og fra det øyeblikket de nye ekteskapene inngås i smelteovnen, gir naturgass og koks like store CO2-utslipp, påpeker Dalaker.
– Biogass, derimot, er en fornybar og klimanøytral ekteskapskandidat. En av grunnene til at smelteverk ikke alt nå kan gå for biogass, er at det i dag ikke produseres nok av den. Men aller først trengs teknologi som kan erstatte koks med naturgass – det er et nødvendig skritt for at det i neste omgang skal gå an å bytte over til biogass, sier Dalaker.
Han påpeker at naturgass kan brukes som midlertidig ektefelle for oksygenet. Når produksjonen av biogass øker, er det fullt mulig å bytte videre til biogass, ifølge forskeren:
– Begge gassene består hovedsakelig av metan og oppfører seg relativt likt. I tillegg kan alle gassene veikartet favner, gi grunnlag for nye prosesser som er mer energieffektive eller har lavere CO2-utslipp enn dagens.
Lønnsomme og grønne industriklynger
Overgang til gass i metallproduksjon vil gi flere gevinster enn utslippskutt. Klarer fabrikker å se fordelene ved et samarbeid, kan både penger og ressurser spares.
– Kjemisk prosessindustri bruker allerede mye gass. Samlokalisering med metallindustri vil forenkle distribusjon av gassen. De to bransjene utnytter gass på ulikt vis. Slik kan avgass fra den ene prosessen bli en råvare for den andre. God utnyttelse av gass som råvare, på tvers av bransjer, er i tråd med de sirkulærøkonomiske tankene som mange mener at framtida må baseres på, sier Dalaker.
Referanse:
Dalaker, H. m.fl: Veikart for gass i metallindustrien – Økt verdiskaping og reduserte utslipp. Veikart publisert ved Sintef (2017). [pdf.]
Både norske og svenske studier tyder på at tenåringer som får mulighet til å stå opp litt senere om morgenen, er mer oppmerksomme i skoletimene.
Judith Owens går et skritt videre og ser på resultatene av at tenåringene er våkne og følger med. Owens er nevrolog på Harvard og direktør for søvnmedisin på Boston Children’s Hospital. Gjennom flere år har hun snakket varmt for senere skolestart. «Senere» i denne sammenhengen, det betyr fra halv ni og utover.
Sover og gjør lekser
Judith Owens mener at barneskoleelevene godt kan begynne tidligere, men oppfordrer skolene til å la tenåringene få mulighet til å sove litt lenger. Foto: Georg Mathisen
Når skolen begynner senere på dagen, får det elevene til å stå opp senere. Noen legger seg senere, også, men nettosummen er at de sover lenger. Det trengs: Ungdom sover mye mindre enn de trenger, og de er til og med klar over det selv.
Senere skolestart fører også til at tenåringer ikke trenger å ta igjen så mye i helgene, de er mer fornøyde, og de er ganske enkelt mer opplagte, mindre trøtte og mer fornøyde på dagtid.
– Stikk i strid med det vi kanskje trodde, så får de også mer tid til å gjøre lekser, forteller Owens. Mange trekker frem leksepresset som forklaring på at de får for lite søvn, men her viser forskningen faktisk at de både sover mer og gjør mer lekser.
Bedre karakterer
Owens understreker at det er snakk om tenåringer. Barneskoleelevene kan gjerne begynne tidligere enn de gjør. For dem er det naturlig å legge seg tidligere om kvelden og stå opp tidligere om morgenen.
Det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne at de som sover bedre, er mer våkne og i bedre humør. Men de målbare resultatene fra skoler som faktisk har forskjøvet skoledagen, forteller også om bedre utdannelse og færre dødsulykker.
– Det viser seg at etter at de har flyttet skolestarten og begynner senere om morgenen, er det færre som dropper ut av skolen. Elevene møter opp til timene, de kommer tidsnok og de får bedre karakterer i faget de har i første time. Samtidig presterer de bedre på prøver og de får bedre gjennomsnittskarakter, forteller Owens.
– Det vil bety at 13,5 prosent flere fullfører og består high school og at 9,6 prosent flere begynner på universitet, forteller hun. Bedre karakterer og bedre utdannelsenivå i befolkningen er bra for samfunnsøkonomien.
Det er ikke gratis å flytte skolestart. I USA anslår Rand-analysen at regningen kommer på 1200 kroner per elev hvert år, pluss en engangssum for å legge om infrastrukturen. Men det tar bare to år før de første delstatene har tjent inn igjen utlegget. Etter 15 år kommer USA til å sitte igjen med pluss på 75 milliarder kroner i året i snitt.
Trafikkulykker
– Da snakker vi bare om pengene. I tillegg vil senere skolestart redde liv, sier Owens.
Hun sammenligner en tenåring på vei til skolen med en voksen som har stått opp klokken tre om natten.
– Tenåringer er biologisk programmert til å våkne åtte eller senere. Når de våkner så tidlig, er det dessuten REM-søvnen de mister. Denne søvnfasen er avgjørende for å lære og ta opp ny informasjon. I helgene blir de så «sosialt døgnville» – de forskyver døgnet med tre timer i et forsøk på å ta igjen tapt søvn.
Så står de opp, går ut og setter seg bak rattet. – Søvnige sjåfører er et stort problem blant tenåringer. Politifolk er ikke lært opp til å stille spørsmål om tretthet. To av tre forteller at de har kjørt mens de har vært søvnige. Søvnighet bak rattet påvirker oppmerksomheten mer enn alkohol, understreker Judith Owens.
Amerikanere får lov til å kjøre bil tidligere enn norske tenåringer. Men søvnmangelen er ikke bare et problem for bilister. Den som kjører moped, sykler eller går, er også mye mer utsatt for ulykker.
Farlige fotgjengere
– Risikooppførsel opptrer klart hyppigere hos skoleelever som sover under sju timer sammenlignet med dem som får ni timers søvn. De bruker sjeldnere sykkelhjelm, de bruker sjeldnere bilbelte, de tekster mens de kjører, de sitter på med sjåfører som har drukket og de drikker selv. Promillekjøring øker faktisk klart bare fra dem som sover ni timer til dem som sover åtte, forteller Owen.
– Søvnmangel henger også sammen med økt risiko for skader blant barn som går langs veien, og med at tenåringer tar større sjanser når de krysser veien, understreker hun.
Helt fra barnehagen
Søvn og prestasjoner henger sammen hele veien fra barnehagen til universitetet, forklarer Reut Gruber. Foto: Georg Mathisen
Om døgnrytmen er forskjellig, er ikke dårlige skoleresultater som følge av søvnmangel noe som bare angår tenåringene.
– Helt ned i førskolealder viser det seg at barn som sover for lite, har dårligere språkforståelse og løser problemer dårligere, forteller Reut Gruber, psykiater og førsteamanuensis ved McGill-universitetet i Montreal.
– Søvnen hos ellers friske grunnskolebarn henger sammen med karakterene i matematikk og språk. Blant tenåringer er det de som sover minst, som oftest har dårlige karakterer. De som legger seg mellom ti og elleve om kvelden, har de beste gjennomsnittskarakterene. På universitetsnivå blir karakterene bedre når studentene kan stå opp senere om morgenen, sier Gruber.
M Schlieber og J Han: The sleeping patterns of Head Start children and the influence on developmental outcomes. Child: Care, Health and Development september 2017. doi: 10.1111/cch.12522 Sammendrag
Reut Gruber, Gail Somerville, Lana Bergmame, Laura Fontil og Soukaina Paquin: School-based sleep education program improves sleep and academic performance of school-age children. Sleep Medicine 2016:2. doi: 10.1016/j.sleep.2016.01.012 Sammendrag
William E. Kelly, Kathryn E. Kelly og Robert C: Clanton: The relationship between sleep length and grade-point average among college students. College Student Journal 2001:1. PDF
– Kritisk vurdering av kilder og forståelse av argumenter i politisk diskusjon kan få en større plass i undervisningen, sier stipendiat Nora E. H. Mathé ved Universitetet i Oslo.
Sammen med professor Eyvind Elstad har Mathé forsket på hvordan en gruppe 16- og 17-åringer vurderer eksempler på politikeres bruk av sosiale medier, hvordan de avgjør hva som er sant og ikke sant i saker de leser på Internett og hvordan de selv bruker sosiale medier knyttet til politiske saker.
– Samfunnsfaget er nå, sammen med de andre skolefagene, under revidering. Og funn som dette kan få betydning for hva faget i skolen skal inneholde, sier forskeren.
I studien ble ungdommene presentert for fire aktuelle og kontroversielle eksempler på politikeres bruk av sosiale medier for å fremme sine budskap. Deretter ble de bedt om å beskrive hvordan de reagerte på og vurderte utspillene.
Den amerikanske presidenten Donald J. Trump, som flere ganger ble tatt for å lyve under valgkampen, fikk kraftig kritikk av flere av ungdommene.
– Særlig pekte de på at det å lyve til offentligheten bryter tilliten til folkevalgte og strider mot demokratiske prinsipper. Men enkelte ungdommer påpekte også at Trumps atferd på den annen side tydeligvis ikke hadde så mye å si for store deler av det amerikanske folket, ettersom han vant valget, sier Mathé.
– De hadde imidlertid ingen tro på at han ville fortsette med denne typen kommunikasjon som president, men bare brukte det for å få oppmerksomhet under valgkampen.
Om den norske offentligheten var ungdommene enda strengere i vurderingene sine. Et eksempel der statsråd Sylvi Listhaug beskriver politiske motstandere som et «hylekor» på Facebook og i bloggen sin ble samstemt vurdert av ungdommene som usaklig og uprofesjonelt av en politiker.
– Ungdommene viste høye forventninger til saklighet og profesjonalitet fra våre egne valgte representanter, sier forskeren.
Blant ungdommene i studien var det stor tro på egen evne til å slå fast om en nyhetssak er ekte eller ikke.
Stipendiat Nora E. H. Mathé ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)
– Elevene mener selv de som regel raskt kan se om en sak har substans og saklig innhold. Det å se etter omtale i andre medier er den strategien som oppfattes som viktigst for å vurdere troverdighet.
– Men til tross for troen på at de kan skille ut såkalte «fake news», erkjenner ungdommene samtidig at de også til en viss grad leser saker på Facebook ukritisk.
Skolen spiller en rolle i utviklingen av unge menneskers kunnskap om og evne til å forstå og delta i kommunikasjon som omhandler politikk og demokrati. Særlig ligger dette ansvaret på samfunnsfaget, fastslår Mathé.
– I en mediekontekst der ungdom møter mye usaklig argumentasjon og retorikk som spiller på følelser, styrkes behovet for å lære om saklig argumentasjon.
Og politikeres direkte henvendelser i sosiale medier styrker betydningen av å kunne forstå politisk kommunikasjon, mener hun.
– Det er rimelig å anta at digital informasjon er mer sammensatt enn elevene i vår studie så ut til å oppfatte. Det stiller større krav til kildebevissthet og blikk for skjeve vinklinger eller manipulasjon av fakta, også fra parter med en viss autoritet. Og det går forbi det å være i stand til å gjenkjenne mer eller mindre urealistiske nyhetssaker som falske.
– En av skolens oppgaver må da være å hjelpe elevene til å håndtere kilder mer aktivt.
På spørsmål om sin egen bruk av sosiale medier og politisk diskusjon, svarer ungdommene at de unngår å diskutere politikk i slike kanaler. Valget begrunnes med at de synes det er ubehagelig å møte motstand, og at de ikke opplever å få noe utbytte av diskusjonene.
– Samtidig sa alle elevene at de selv ofte leser slike diskusjoner og kommentarer på nett. De snakker om politikk med venner og familie, og de mer politisk aktive elevene forsøker også å påvirke andres synspunkt, sier Mathé.
– Elevene er med andre ord interessert i politiske saker, men formen på, og innholdet i diskusjoner i sosiale medier gjør at de avstår fra å diskutere her. Det kan tyde på at elevene trenger mer trening i å håndtere uenighet og motstand, slik at de etter hvert også deltar i diskusjoner i ulike digitale fora.
Saklige debatter kan fremme demokratisk deltakelse
Når ungdom vegrer seg for å diskutere med noen som er uenige med en på Internett, viser det ifølge forskeren et behov for å styrke anerkjennelsen i skolen av at ungdom deltar i politiske meningsutvekslinger:
– Og da må vi legge til rette for utvikling av respekt for meningsmotstandere, kunnskapsbaserte debatter og ikke minst sivilisert håndtering av uenighet.
Oversatt til klasserommet betyr det at læreren jobber for at elevene skal kunne gjenkjenne og anerkjenne et saklig bedre argument, forklarer hun.
– Gjennom trening i å vurdere og forstå argumenters saklighet og gyldighet. Da gjør vi elevene bedre rustet til å delta i diskusjoner også på Internett, som kan være en ganske brutal arena.
Temaet må inkluderes i fagfornyelsen og forskes mer på
Mathé understreker at dette er en kvalitativ studie i en liten gruppe, og at det er behov for bredere undersøkelser for ytterligere å bekrefte funnene blant disse ungdommene. Men hun påpeker samtidig at de ser annen forskning som støtter opp om det forskere har funnet i den norske konteksten:
– Derfor er det grunn til å tro at vår studie gir kunnskap som bør med i debatten om utvikling og styrking av samfunnsfagets ansvar for å utdanne demokratiske deltakere.
Facebook kan gjøre oss ensomme og deprimerte. Det har flere studier allerede slått fast.
Men det er også mulig at verdens mest populære sosiale medium kan forårsake alvorlige psykiske sykdommer. I så fall kan vi bli rammet av en global epidemi av psykiske lidelser.
Det er advarselen fra den danske legen Søren Dinesen Østergaard i en leder i tidsskriftet Acta Psychiatrica Scandinavica.
– Hvis vi tror på forskningen som viser at bruk av Facebook og andre sosiale medier har en negativ effekt på brukernes psykiske helse, er det sannsynlig at denne effekten vil utløse psykiske lidelser hos et mindretall, men selvfølgelig langt fra hos alle, forklarer Østergaard.
Han er lege og førsteamanuensis fra Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet.
– Vi kan se for oss en gruppe mennesker som befinner seg på terskelen til en depresjon – for dem kan selv en liten negativ effekt utløse en slik tilstand, fortsetter han.
Problemet oppstår, ifølge forskeren, fordi vi er tilbøyelige til å sammenligne oss selv med andre, samtidig som vi primært deler positive historier på sosiale medier.
– Vi er som art tilpasset til å plassere oss i sosiale hierarkier, og det påvirker oss negativt hvis vi føler at vi er på vei nedover rangstigen. Jeg tror Facebook og andre sosiale medier setter en kunstig høy standard for suksess.
– Derfor er det en risiko for at gjennomsnittlige brukerne føler seg underlegne og lider psykisk av det – antagelig uten å være bevisste på at det er slik, og uten at det er legitim grunn til å føle seg underlegen, sier Østergaard.
Pandemi eller mediepanikk?
Det er imidlertid delte meninger om saken blant forskere.
Mogens Olesen, medieforsker fra Københavns Universitet, er enig i at det er behov for flere studier på området, men er skeptisk til vurdering av problemets omfang.
Forskerne er enige om at Facebook påvirker psyken vår, men det er uenige om hvor mye. (Foto: Axel Bueckert / Shutterstock / NTB scanpix)
– Jeg synes det smaker av mediepanikk, sier Olesen.
Han er likevel enig i at Facebook kan endre på normer og sosiale spilleregler.
– Det kan være vanskelig å avkode intensjonene bak andres innlegg, og den tilbakemeldingen vi får på egne innlegg kan oppleves som mangelfull.
– Dermed kan vi bli usikre på hvordan vi bør opptre. Vi kan bli usikre på hva som er sosialt akseptabelt, sier Olesen.
Han mener vi bør være forsiktig med enkle slutninger om årsak og virkning. Det kan være mer relevant å se på hvordan, hvor mye og når vi bruker sosiale medier.
Fører nedsatt psykisk helse til depresjon?
Andreas Lieberoth, som har doktorgrad i psykologi, har sett på forskningen på feltet. Han er enig i at studiene peker i retning av at det digitale livet påvirker folk psykisk – både positivt og negativt.
Han er likevel ikke overbevist om at det er en fare for en global epidemi av psykiske lidelser.
Søren Dinesen Østergaard skriver at det er vanskelig å slå fast at Facebook er årssaken til dårligere mental helse. Liebroth peker på at det også er viktig å forstå at det er langt fra nedsatt psykisk helse til en klinisk depresjon som krever behandling.
– Vi skal være forsiktig med å gå fra statistikk som viser at psyken vår blir påvirket negativt av sosiale medier til en alvorlig klinisk epidemi. Noen ganger kan én vitenskapelig fjær bli til ti syke mediehøner, sier Liebroth.
Østergaard er enig i at det er en viktig forskjell mellom nedsatt psykisk helse og klinisk depresjon. Likevel:
– Sammenhengen mellom nedsatt psykisk helse og depresjon er vitenskapelig veldokumentert, så jeg synes teorien er holdbar. Jeg tror at bruk av sosiale medier kan utløse depresjon hos mennesker som er disponerte for det og befinner seg på grensen til en depressiv episode, sier Østergaard.
– Faktisk er nettopp denne gruppen særlig tøffe med seg selv når det gjelder å sammenligne seg med andre mennesker, så for dem har kanskje sosiale medier en mer negativ effekt.
Det siste året har norske forbrukere lastet ned apper fra matbutikker på mobilen i stor skala. Tre ganger så mange forbrukere som i fjor, har nå lastet ned en eller flere fordels-applikasjon for dagligvarer på mobiltelefonen.
I fjor hadde én av fem forbrukere skaffet en matbutikk-app på mobilen. I år har over seks av ti skaffet seg en slik app, viser en rapport fra forbruksforskningsinstituttet SIFO ved Høgskolen i Oslo Akershus, der om lag tusen personer er spurt.
Æ er populær
Rema 1000s Æ-app, som gir prisrabatt som trekkes fra i kassen, utgjør en stor del av disse. Den er nå like utbredt som Coops Medlemsapp, og brukes av fire av ti forbrukere.
Begge disse gir rabatter på matvarer, enten i kassen eller på slutten av året.
Andre app-er som er undersøkt, er Min Meny, Kiwi Handleliste, Spar og Remas middagsplanlegger, som er rene planleggings-apper.
– Det er for de meste de høyest lønnede som får billigere mat på bekostning av de lavtlønte, sier forsker Lisbet Berg ved SIFO.
(Foto: Anne Lise Stranden/forskning.no)
Men slike apper har ikke bare positive sider ved seg, mener forskere ved SIFO.
– Fordels-appene fører til prisdiskriminering mellom kundegrupper, sa forsker Lisbet Berg på en pressefrokost nylig.
Det skjer ved at de som har app, betaler mindre for handlekurven enn hylleprisen viser.
De som ikke bruker appene, betaler i prinsippet det app-brukerne sparer.
– De som av en eller annen grunn ikke bruker dem, sponser dermed en del av matinnkjøpene til app-brukerne, påpekte Berg.
Forbruksforskere ville finne ut hvem det er som frivillig blir prisdiskriminert.
Høytlønte sparer mest på app
Forskerne fant tydelige forskjeller på alder og inntekt.
Det er klar overvekt av forbrukere med inntekt over 600 000 kroner blant app-brukerne.
En av fire med høyest inntekt har installert alle fordels-appene. Dette gjelder bare syv prosent i gruppen med lavest inntekt.
– Fordels-appene bidrar dermed til at de med minst inntekter subsidierer de med høyest inntekter, sa Berg.
Mens fire av ti som tjener under 400 000 kroner ikke har installert fordels-apper, gjelder dette bare to av ti med inntekter på en million eller mer.
– Det var overraskende at det er de som tjener best som blir sponset av andre, sa Lisbeth Berg.
Tidligere studier har vist at de med dårlig råd utmerker seg ved at de er mer prisbevisste.
– Forklaringen kan være at de som tjener godt, også har minst tid til å sette seg inn i prisfornuftige matvarevalg på andre måter, og at de derfor kompenserer med å installere app.
Pensjonister sponser barnefamilier
Forskerne har også sjekket alder og livsfase på de mest typiske app-brukerne.
Andelen av app-brukere er høyest blant barnefamiliene. Av disse har så mange som 73 prosent installert en eller flere fordels-apper.
Det er de eldste og de yngste, som kanskje fortsatt bor hjemme, som sjeldnest har installert fordels-app.
Det er Oslo som har den største andelen av folk som laster ned fordels-apper.
Pensjonister er helt klart de som sjeldnest gjør det.
– Dermed kan vi si at pensjonister på landet, sponser høytlønte barnefamilier i byene, sa Berg.
Det var ingen betydelige forskjeller mellom utdanningsnivå og yrkesaktivitet. Forskerne fant heller ingen forskjeller mellom kjønn.
Mindre skepsis til å gi fra seg persondata
De store kjedene skaffer seg økt tilgang på kunnskap om sine kunders forbruksmønstre og andre personlige kjennetegn.
Men er forbrukerne bevisst på dette, og bekymrer det dem?
Økt bruk av apper tyder på at skepsisen til å gi fra seg persondata om forbruksmønster, har sunket, mener SIFO-forskerne.
Hele syv av ti som har lastet ned en eller flere apper, svarer at de er bekymret for at deres digitale spor kan utnyttes kommersielt.
Nesten like mange sier at de er ganske eller helt enig i at kjedene dermed vet mer om dem og deres husstand enn før.
Mange har altså installert en slik app med et visst ubehag.
Det er særlig barnefamilier som bor i by, med høy utdanning og høy inntekt, som er blant disse bekymrede app-brukerne.
Av alle spurte, utgjør bekymrede app-brukere den største gruppen med 42 prosent av totalen. Nest største gruppe er de bekymrede ikke-brukerne, og de er færre.
Tre av ti vil ikke bytte inn egne persondata mot billigere matvarer.
Pensjonister på landet er overrepresentert i denne gruppen.
Binder seg neppe til en kjede
Forskerne er også bekymret for om app-bruk fører til økt lojalitet til en butikkjede, og dermed mindre konkurranse mellom kjedene.
Appene bidrar til en viss lojalitetsbinding, men ikke så mye som fryktet, konkluderer forskerne.
Undersøkelsen viser nemlig at mange av de som har lastet ned én app, har også en eller flere andre. Om lag tre av ti har mer enn én app.
– Mange kunder er dermed ikke nødvendigvis lojale mot kun en kjede, forklarte Berg.
Men samtidig oppgir nesten en av tre at appene gjør at de kjøper mer i de respektive butikkene fordi de får tilbud der og da.
I juli i år kunne amerikanske forskere fortelle at de redigert det menneskelige arvestoffet. Ved hjelp av en moderne genredigeringsteknikk hevdet de at de hadde fjernet en arvelig hjertesykdom fra menneskelige embryo.
De fikk forskningen sin publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Nature, og resultatene deres skapte overskrifter over hele verden. Men nå har tidsskriftet satt en advarsel på artikkelen deres. De ber leserne være klar over at resultatene i forskningsartikkelen er omdiskutert.
Forskergruppen blir ledet av Shoukhrat Mitalipov ved Oregon Health and Science University. Han og forskerne hans har møtt sterk kritikk siden artikkelen deres ble publisert.
Kritikken går ikke på de etiske problemene som kan komme ved å endre på menneskelig arvestoff, men på selve resultatene. Kritikerne mener det er mulig at de Mitalipov og hans kolleger ikke har fjernet hjertefeilen, slik de påstår.
Mitalipov og forskerne hans brukte genredigeringsteknikken CRISPR, som gjør det mulig å klippe og lime i arvestoff, til å endre på genene til et menneskeembryo på samme tid som det ble befruktet.
Genet som ga den arvelige hjertefeilen de ville fjerne, var i sæden som ble brukt for å befrukte eggene.
Shoukhrat Mitalipov avfeirer kritikken mot studien som hevder å ha fjernet en arvelig hjertefeil ved hjelp av CRISPR. (Foto: OHSU Center for Embryonic Cell and Gene Therapy)
Det er dette som får kritikerne til å stusse. De mener at det ikke gir mening at en genfeil i menneskesæd kan bli fikset ved hjelp av å genredigere eggenes versjon av samme gen.
De mener det mer sannsynlig at Mitalipov og de andre forskerne ikke fikset feilen, men at de har trodd at de har klart det fordi genanalysen deres var for dårlig.
Kritikken er allerede er tilgjengelig på nettstedet bioRxiv, og skal også publiseres av Nature.
Avfeier kritikken
Kritikerne mener det er mer sannsynlig at genredigeringen rett og slett har slettet store deler av sædens genetiske materiale. Det ville kunne gitt store, negative konsekvenser dersom embryoene hadde fått lov til å bli eldre.
Så langt har Shoukhrat Mitalipov og de andre forskerne avfeid kritikken.
– Kritikken som blir fremmet tilbyr ingen nye resultater, men hviler istedet på alternative forklaringer på våre resultater basert på ren spekulasjon, sa Mitalipov til Nature News tidligere i høst.
De lover samtidig at de vil svare på kritikken punkt for punkt i løpet av få uker.
Første august ble tre havgående droner, eller glidere som det heter på fagspråket, satt ut i Sandnessjøen. 7. september ble de hentet opp utenfor Bodø.
De tre ubemannede fartøyene er en dykkende Seaglider, og to fartøy som går i havoverflaten. De to i overflata kan minne om surfebrett i form og størrelse.
De drives av bølger, vind eller solenergi. Dronene programmeres og styres fra land.
Gir presise opplysninger
– Fartøyene er utstyrt med sensorer for innsamling av kjemiske, fysiske og biologiske data fra havet og lave luftlag, sier direktør Salve Dahle i Akvaplan-niva.
– Gliderne, eller dronene, gjør det mulig med kontinuerlig måling av vær, bølger og havstrømmer, temperatur, saltholdighet, samt flere andre observasjoner som:
Vannets innhold av O2, CO2 og PH-verdier.
Havforsuring.
Algeprodukjson.
Dyreplankton.
Fiskeyngel og marine pattedyr.
– De innsamlede dataene ligger på harddisker enn så lenge, så det som er blitt målt får vi komme tilbake til, sier Dahle.
– Det spesielle med data fra dronene er at de er veldig presise og kan innhentes på små flater. Det gir oss presise opplysninger om økosystemet i havet som vil ha stor nytte for vår forskning, sier dekan Ketil Eiane ved Fakultet for biovitenskap og akvakultur, Nord universitet.
Han forteller at denne kunnskapen er viktig for å få til en bærekraftig utnyttelse av havets mange ressurser.
– Data fra droner kan gi oss større forståelse for hva vi kan gjøre uten at det forstyrrer den finstemte balansen mellom artene i havet eller bidrar til negativ miljøpåvirkning, sier Eiane.
Forsker Henning Reiss ved Nord universitet sier data fra disse fartøyene kan være viktige for å forstå vandringen til bunndyr som lever på ulike havnivåer. For eksempel kan den ene av gliderne samle data helt ned til 1000 meters dyp, sier Reiss.
Prosjektet ble presentert på et seminar i Bodø fredag, med representanter for mange av aktørene til stede.
– Bakgrunnen for prosjektet er at Norge er et kystland, og næringsutvikling på kysten er veldig viktig for verdiskapingen framover, sa Ketil Eiane på seminaret i Bodø.
– Ikke minst når det gjelder matproduksjon for en voksende befolkning i verden. Mye av maten og energien framover vil måtte komme fra kystsonen.
Kunnskapen som innhentes trengs innen akvakulturnæringen, offshore, olje og gass og all maritim virksomhet og innen turisme, ifølge beskrivelsen av prosjektet.
Med ubemannede fartøy oppnår forskere rimeligere og mindre ressurskrevende datainnsamling, sammenlignet med bruk av tradisjonelle forskningsfartøy.
Videre er kunnskapen om biologiske og oseanografiske prosesser i norske havområder mangelfull. Dette er bakgrunnen for at forskere nå har satt i gang utprøving av ubemannede fartøy, utstyrt med ulike sensorer, kom det fram på seminaret.
Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren øker. Men selv om fordelingen av omsorgsoppgaver mellom kjønnene er blitt mer likestilt på hjemmebane, er det lite som tyder på at flere menn vil jobbe innenfor helse og omsorg. Og selv om flere av sykepleiernes oppgaver er endret som følge av ny teknologi er kjerneoppgaven den samme: pleie av det syke mennesket.
Aud Obstfelder er sykepleier og professor ved Senter for omsorgsforskning på Institutt for helsevitenskap, NTNU Gjøvik. Hun har forsket på kjønn og teknologi siden hun tok hovedfag i sosiologi i 1996.
– For meg har sykepleie aldri vært kjønna. Begge foreldrene mine var operasjonssykepleiere, så jeg oppfattet ikke sykepleie som et typisk kvinneyrke, sier hun.
– Det var veilederen min som spurte om jeg kunne tenke meg å skrive om teknologi. Og siden jeg hadde jobbet som sykepleier på overvåkningsavdeling, hvor du daglig bruker avansert teknologi, falt det meg naturlig.
Sykepleie som ikke-teknologi
Obstfelder har blant annet sett på sykepleieres forhold til teknologi. Hun fant ut at kjernen i sykepleiefaget oppfattes som det motsatte av teknologi.
– Da jeg jobbet som sykepleier, hadde jeg den samme oppfatningen. Jeg tenkte på arbeidet som innebar avansert teknologi som noe annet enn sykepleie, forteller hun.
– Det er merkelig, ettersom sykepleiere jobber med teknologi hele tiden. Å måle blodtrykk, sjekke temperatur og puls, ta blodprøver, utføre stell i sykehusseng, skrive journal, alt dette er knyttet til teknologi.
– Hvorfor tenker man da på sykepleie som ikke-teknologisk?
– Jeg mener det henger sammen med sykepleiernes profesjonskamp på 1950- og 60-tallet. Den gangen sloss sykepleierne for å bli sett som en egen yrkesgruppe, løsrevet fra rollen som legenes assistenter, sier Obstfelder.
Grensene mellom profesjonene i helsevesenet endres stadig som følge av ny teknologi. Men Obstfelder tror ikke dette vil påvirke kjønnsbalansen i tiden fremover. (Foto: Bjørn Kvaal)
– De valgte å fokusere på det ikke-teknologiske; på rollen som sjelesørger og nærheten til pasienten. Å pleie den syke kroppen var sykepleierens hovedanliggende, mens det å ta blodprøver og måle blodtrykk ble sett på som oppgaver de gjorde på vegne av legen. Teknologien var noe som sto i veien for forholdet mellom sykepleieren og pasienten.
Dette bidro ifølge Obstfelder, til at sykepleiefaget ble mer feminisert. Tradisjonelle kvinnelige verdier som nærhet, stell og intuisjon ble enda sterkere knyttet til sykepleierens kjerneoppgaver.
Status å være sykepleier i Italia
Hun påpeker at feminiseringen av sykepleieyrket kan være kulturelt betinget. Og viser til en norsk studie av italienske mannlige sykepleiere, hvor forskerne fant at man ser annerledes på sykepleieyrket i katolske land.
– Studien viste at i Italia er det langt flere mannlige sykepleiere enn i Norge. Der er sykepleie et yrke som forbindes med status og maskulinitet. Sannsynligvis fordi det assosieres til diakoni og sjelesorg, som i Italia er knyttet til presteskap og maskulinitet, tror Obstfelder.
Ifølge Kari Solbrække, en av forskerne bak denne studien, skyldes forskjellene også at Italia har stor arbeidsledighet, en svakere velferdsstat og en annen familiestruktur, der alle har mer ansvar for hverandre, uavhengig av kjønn.
Solbrække viser blant annet til at ansvar for eldre og syke ikke bare er en plikt i Italia, men en dyd, og generelt har høyere status enn i Norge.
Teknologien endrer yrket
Grensene mellom profesjonene i helsevesenet endres stadig som følge av ny teknologi. Men Obstfelder tror ikke dette vil påvirke kjønnsbalansen i tiden fremover.
– I dag hankes mange sykepleiere inn som IT-rådgivere, særlig intensivsykepleiere fordi de ofte er spesielt interesserte i teknologi, forteller hun.
– Intensivsykepleiere må hele tiden være oppdatert på høyteknologi og nye programmer. Mange sykepleiere blir superbrukere for andre sykehusansatte, men like mange kvinner som menn får denne rollen.
Obstfelder mener bruk av avansert datateknologi og såkalt omsorgsteknologi kan medføre at sykepleieyrket forandrer seg.
– Både de nye mulighetene teknologien gir, ressursmangelen i helsevesenet og presset fra politikerne om å delegere omsorgsoppgaver til kommuner, pårørende og pasienten selv, bidrar til dette, sier hun.
Obstfelder tror det at pasientens kropp og intimitet er så sentralt i sykepleien, kan virke skremmende på mange menn.
– Men sykepleiens oppgaver vil nok endre seg noe. I fremtiden vil sykepleiere antakelig få en mer rådgivende funksjon. Kanskje vil de i større grad sitte på overvåkingssentraler og ha kontakt med pårørende og pasienter som bor hjemme. Og gi veiledning over telefon når de skal måle blodtrykk og sette sprøyter. Pleie i betydningen vask og stell blir mer og mer noe pårørende gjør.
Obstfelder tror ikke slike endringer av sykepleierens oppgaver nødvendigvis vil lokke flere menn til å velge yrket.
– Selv om teknologien endrer hva sykepleiere gjør, så endrer det ikke kjernen i sykepleie som er å pleie en syk person. Også andre ting, som lønn og status vil bestemme hvem som velger yrket, og påvirke kjønnsbalansen.
Teknologi kan også være omsorgsfull
Knut Holtan Sørensen er professor i teknologi- og vitenskapsstudier ved NTNU. Han er enig i at omsorg gjerne defineres som noe annet eller motsatt av teknologi. Samtidig mener han denne forståelsen av teknologi er lite fruktbar.
– Jeg tror det er vanlig å tenke på omsorg som forankret i følelser, og dermed noe som utøves mellom mennesker. Det innebærer at teknologi blir oppfattet som et fremmedelement i utøvelsen av omsorg, sier han.
Professor ved NTNU, Knut Holtan Sørensen mener vi må endre vår innstilling til hva som er typiske manns- og kvinneyrker. (Foto: Belinda Waymouth, UCLA)
– I virkeligheten innebærer de fleste former for omsorg samtidig bruk av teknologi, for eksempel servering av mat, behandling av sår eller telefonsamtaler. Vi vet dessuten at teknologier kan oppfattes som omsorgsfulle, for eksempel dukker eller robotleker.
– Tror du de teknologiske endringene vil påvirke kjønnsbalansen i arbeidslivet i fremtiden?
– Teknologiske endringer vil ikke i seg selv endre noe som helst, men teknologi kan definitivt brukes til, og er blitt brukt til, å endre noe på kjønnsbalansen i yrker, sier Sørensen.
Det gjelder for eksempel innenfor bygg- og anleggsarbeid hvor maskiner har overtatt mange av de fysisk tunge arbeidsoppgavene.
– Det er imidlertid andre faktorer som er mye viktigere i denne sammenhengen, blant annet forestillinger om hva som er «passende» oppgaver for menn og kvinner, eller hva det innebærer å utøve omsorg.
Mye teknologi i kvinneyrker
– Sykepleie er et eksempel på et yrke som har fått nye og endrede arbeidsoppgaver på grunn av omsorgsteknologi. Tror du det på sikt vil lokke flere menn til å velge sykepleie eller andre omsorgsyrker?
– Jeg mener utgangspunktet for spørsmålet er feil. Det er ikke slik at kvinneyrker generelt sett har mindre innslag av teknologi enn mannsyrker, sier Sørensen.
Han mener dessuten at omsorgsteknologi er et høyst uklart begrep.
– Det dreier seg mer om å sette omsorgstrengende i stand til å klare flere hverdagslige oppgaver på egenhånd enn at sykepleiere og andre omsorgsarbeidere får nye utfordringer, sier han.
– Sykepleiere har lenge brukt mye teknologi i arbeidet sitt uten at det av den grunn er blitt flere menn som har valgt dette yrket. En endret kjønnsbalanse i omsorgsyrker forutsetter at utøvelsen av omsorg ikke primært oppfattes som en oppgave for kvinner og som noe menn ikke passer til.
Det finnes to slags miljøvernere. Karikert mener noen at mennesket er kvisen på Gaias rumpe, at teknologer tramper med beksøm på livets økologiske parkett. De er teknologipessimister.
Andre drømmer om å fikse framtida, reparere Gaia med teknologiens svar på gaffatape. De er teknologioptimister.
Hvis teknologipessimistene fikk bestemme, var vi fortsatt naturfolk med grønske mellom tærne.
Hvis teknologioptimistene fikk bestemme, ble sol og skyer styrt av en app – og baksiden av månen var befolket av klimaflyktninger.
Teknologioptimister og teknologipessimister har noe til felles – de flyr. Forskjellen er at pessimistene har veldig dårlig samvittighet når de flyr til sine meditative retretter i Sør-Frankrike. Teknologioptimistene spør gjerne om å få komme fram i cockpit.
Både mindre og grønnere
– Det er politisk umulig å stoppe veksten i flytrafikken, sa Olav Mosvold Larsen fra Avinor til meg da jeg samlet inn stoff til artikkelserien om elektriske fly.
Har han rett? Hva gjør vi da? Går baklengs ut gjennom gaten og spenner oss fast i resignasjon – eller framlengs mot spakene for å styre mot science fiction-utopia?
Vi kan neppe tøyle vår utferdstrang, våre drømmer om fjerne land og nye opplevelser.
Men drømmene kan leves ut på bedre måter enn å sitte i fosterstilling på vei mot paraplydrinker og hudkreft.
Vi kan reise i kroppens eget rolige tempo – kjenne vind mot hud, ferdes gjennom åpne landskap uten å miste oss selv på veien.
Vi kan heller ikke stanse global oppvarming hvis vi fortsatt gir bånn klimagass på jetmotorene.
Men vi kan strupe eksosen på de turene vi faktisk trenger. Med el-fly kan vi omskape luftens rakkere til luftens klimakonger.
Med andre ord – vi kan både fly mindre og grønnere.
Er el-fly bare en eksotisk idé? For få år siden – kanskje. Ikke nå lenger. De store flyprodusentene ligger i startgropa. Utviklingen skyter fart som en Tesla i ludicrous mode.
Elon Musk transformerte el-bilen fra blikkboks til fetisj. El-motorer vil transformere fly fra brølende udyr til summende skjønnheter.
Flere nye teknologier kobles sammen i el-flyet. De blir en kritisk teknologisk masse som fusjonerer.
Kunstig intelligens i autopiloten møter materialteknologi i batterier, skrog og vinger – som møter mange små motorer og rotorer.
Kunstig intelligens erstatter flygere. Rotorer erstatter ror – og delvis vinger. El-flyet blir noe nytt og mer.
Fra hobbydroner til luftdrosjer
De første resultatene av denne teknologiske fusjonen summer allerede over hodene våre – i form av hobbydroner. De klarer kunststykker som for få år siden var fantasier.
Med lynraske korreksjoner klarer de å sveve fjellstøtt i vindvirvler. De kan følge oppsatte kurser eller bevegelige mål. De kan vende hjem hvis de kommer på avveie.
Hobbydronene skaleres opp til luftdrosjer uten sjåfør. Allerede i 2020 skal de første settes i drift på verdensutstillingen i Dubai hvis planene holder.
Hvis de ikke holder, er det av mindre betydning. Førerløse el-fly er mulige alt med dagens teknologi. Den økonomiske gevinsten på lang sikt er så stor at utviklingen driver seg selv.
Luftdrosjer som letter vertikalt blir neppe for massetransport. Svermer på tusenvis av slike fartøy over land og by er neppe noe vi ønsker oss, hvor sikre og lydløse de enn er.
Lilium Jet tar av og lander vertikalt med vingeklaffer vridd vertikalt slik at de 36 rotorene peker ned. Under flukt vris vingeklaffene opp og vingene gir løft. (Illustrasjon: Lilium)
Elektriske kortbanefly
Da må vi heller vente på neste generasjon el-fly. De blir større og kan trafikkere kortbanenettet i Norge med opptil 20 passasjerer. Avinor har alt begynt å forberede seg på disse flyene.
De første versjonene vil neppe være rene el-fly. Fossildrevne generatorer vil skaffe strøm når batteriene kommer til kort.
Men batteriteknologien drives fram av markedskreftene bak el-biler. På sikt vil batterier lagre mer energi, lages av grønnere materialer og bli resirkulert.
Langdistansefly vil trolig bruke fossile jetmotorer i mange år ennå. Den grønne løsningen er biodrivstoff.
Dette må lages av restvirke etter skoghogst eller på lengre sikt alger – råvarer som ikke konkurrerer med menneskeføde eller krever landområder og energikrevende dyrking.
Vi skaper, vi styrer
Alle lovende løsninger til tross – el-fly kan ikke redde verden. Teknologi kan ikke redde verden, eller for den saks skyld ødelegge den. Det kan bare vi.
Teknologi er ingen uunngåelig naturkraft. Det er vi som skaper teknologi. Det er vi som skaper problemene som teknologien medfører.
Og det er vi som må styre teknologien vi skaper, slik en flyger styrer et fly.
El-flyet Eviation Alice skal ifølge planene få et vingespenn på 13,5 meter og fly i 10 000 meters høyde. Skroget er laget av karbonkompositt-materiale. (Illustrasjon: www.eviation.co)
Føyelig sjef
Å styre et fly er ikke lett. Det kan bli harde landinger. Jeg slet hjulgummi da jeg tok luftlappen.
Hver flytur er et lærestykke – fortsatt. Det er så lett å bli passasjer i eget fly, glemme at du er sjef over spakene – at flyet må lystre.
Skjønt sjef – du kan ikke hale og dra i spakene akkurat som du vil. Du må føye deg etter aerodynamikkens lover, ellers ender luftferden med forferdelse.
Optimister og pessimister må finne sammen
Oversatt til teknologi – det finnes ingen enkle, endelige tekniske løsninger på miljøproblemene, slik teknologioptimistene håper.
Teknologien må føye seg etter livets lover, slik teknologipessimistene krever.
Optimister og pessimister må finne hverandre. Optimistene kan oppfordre til nye, freidige forsøk. Pessimistene advarer mot alt som kan gå galt.
Sammen kan de fly teknologien forholdsvis kontrollert og trygt inn mot en slags landing.
Men nye flyturer blir det – og helt utlærte blir vi aldri. Hvor kjedelig hadde ikke det vært?
