Det synes å være en ny giv og optimisme i «digitaliseringen» av offentlig sektor etter at den nye regjeringen tiltrådte. Digital postkasse, at kommunikasjonen med innbyggere og næringsliv primært skal være digital, samt løsninger for elektronisk tinglysning i Kartverket og selvbetjeningsløsninger i Husbanken, er foreløpig de konkrete resultatene av Regjeringens handlinger på dette området. Men da er det viktig å være klar over at alle disse tiltakene var igangsatt av den forrige regjeringen.

Så hva vil den nye regjeringen gjøre som er nytt for dem?

IKT er ubetinget det mest kraftfulle verktøy for effektivisering, produktutvikling og innovasjon. Den teknologiske utvikling vil gjøre IKT enda mer sentralt som «fornyer» av offentlig sektor i årene fremover.

Alle regjeringer har gjort «fornyelse», «modernisering» eller «digitalisering» til sentrale politikk-områder de siste 20 årene. Hva regjeringer har ønsket og villet med det, har gitt seg uttrykk i de ulike IKT-planer, eNorge-planer etc. Det finnes i dag 15 slike; den siste var Digitaliseringsprogrammet fra forrige regjering.

Men hva sier disse planene om hva regjeringen vil med IKT?

De ideologiske skillene
Generelt sett har «fornyelse» og «modernisering» ideologisk skilt seg i Arbeiderpartiets ønske om å fornye for å bevare, mens Høyre har ønsket «modernisering» for å effektivisere offentlig forvaltning, det vil si å kutte kostnader og redusere offentlig sektors andel av bruttonasjonalprodukt. Dette skillet ble første gang diskutert i Stortinget i 1974 da spørsmålet om størrelsen på offentlig sektor og behovet for å dempe veksten, første gang ble debattert. Da ble det lansert et forslag fra Arbeiderpartiet som Høyre sa like gjerne kunne ha kommet fra dem! Fraværet av ytre press (en økonomisk krise) har hele tiden stått i veien for en mer prinsipiell endring fra en sosialdemokratisk orden til en ny-liberal endring.

Denne forskjellen i idelogi er til stede også i dag. Det er blitt sagt at forrige regjerings Digitaliseringsprogram fikk enstemmig tilslutning i Stortinget. Det er ikke riktig. Den borgerlige opposisjonen hadde vesentlige innvendinger mot meldingen.

Til tross for dette skillet, har det vært lite som i praksis har skilt de to reformforslag som disse partiene kom med i henholdsvis 1986 da Willoch-regjeringen tok til orde for i form av «Det åpne samfunn», og det Stoltenberg-regjeringen tok initiativ til 2001. Fokus på brukerorientering, og endret samspill mellom offentlig og privat sektor, var fellesnevneren.

Willochs-regjeringens reformforslag ble ikke gjennomført på grunn av regjeringsskiftet året etter. Men Arbeiderparti-regjeringen overtok mye av tenkningen fra forrige regjering ved sitt program «Det nye Norge»: Målet var «bedre service» og «bedre utnyttelse av statens ressurser». Men privatiseringsforslagene ble lagt bort.

Stoltenberg I-regjeringen tok opp igjen tanken om fornyelse av offentlig sektor i 2001. Idéene var preget av en god del markedsliberalistiske tanker (private aktører kunne utføre tjenester som i dag utføres av offentlig sektor) og møtte mye motbør. Flere mener Arbeiderpartiet tapte valget i 2001 på grunn av denne saken. Men ett reformforslag ble gjennomført: Sykehusreformen, det vil at staten overtok styringen og organiseringen av sykehusene her i landet gjennom regionale sykehus-foretak.

Statens IKT-planer har hatt liten betydning
Hvilken betydning har de ulike IKT-planene hatt for ulike regjeringers politikk på dette området? I forbindelse med forskningsprosjektet Semicolom II har jeg gjennomgått samtlige av disse planer. Det er to funn som er vesentlige i denne sammenheng:

1. Samtlige viktige IKT-prosjekter de siste 20 årene har ikke sprunget ut av disse planene, men har kommet som initiativ fra sektorene selv. Det gjelder for eksempel Skattedirektoratets FLID-system fra 1982, Tollvesenets TVINN-system i 1988, Nasjonal infrastruktur for IT, initiert av Statskonsult i 1990, Undervisningsdepartementets system for Samordna Opptak i 1996, etablering av Altinn som innregistreringssystem for næringsoppgaver i 2003, Skattedirektoratets bruk av internettbasert selvangivelse fra 2005 for forhåndsutfylt selvangivelse, Lånekassens system for nettbasert låneopptak i 2006, og UDIs system for samhandling mellom UDI, politiet og Utenriksdepartementet som ble startet i 2007, for å nevne noen eksempler. (Det eneste unntaket er da regjeringen påla Difi i 2008 å utarbeide et såkalt «Samhandlingsnav», som flere år etter ble ID-porten i regi av Difi).

   Hvorvidt IKT-planene har vært en inspirasjon og veiledning for slike initiativ i etatene selv, er heller tvilsomt.

2. Planene fremstiller ingen overordnet politikk på dette området, en verdiforankring eller en ideologisk retning, en retning på hva man vil og hvor man vil. Planene har ikke noe samlet og overgripende forvaltningspolitisk program. Planene er for generelle, for lite operative og for lite konkrete i sine målformuleringer. De bærer mer preg av deskriptive beskrivelser av IKT-basert utviklingstrender i samfunnet for øvrig, og oppramsing av pågående IKT-tiltak innenfor offentlig sektor.

Planene angir en ambisjon – å være best i eGovernment, og noen planer – alle etater skal tilby sine skjemaer på nett.

Det som også slår en er at planene ikke inneholder en analyse av hvordan omgivelsesfaktorene over tid nødvendigvis må påvirke hvordan det offentlige organiserer og effektiviserer sin virksomhet.

Fra statisk til dynamisk stat
Det har til nå vært en mer statisk – og forvaltningsrettslig – tilnærming til begreper som «modernisering», «effektivisering» og «fornyelse» av offentlig sektor – og hvor IKT i beste fall har vært vurdert som et verktøy til effektivisering, og ikke som pådriver for utviklingen.

Det som har vært slående er at IKT-planene ikke har sett sammenhengen mellom utviklingen i samfunnet for øvrig og hvordan denne utviklingen påvirker offentlig sektor.

Problemstillinger rundt hvordan IKT kan skape grunnlag for å endre statens styringsform, rolle og oppgaver, har vært lite påaktet. Dette kan virke overraskende i og med at det for lengst er erkjent at global økonomi og teknologiutvikling har endret nasjonalstatens makt og styringsform. Det er også alminnelig erkjent at IKT har bidratt til omfattende endringer i private bedrifters forretningsmodell. Det er tilstrekkelig å nevne banker, hvor IKT har bidratt til å endre ikke bare forretningsmodellen, men også utviklingen av nye tjenester, distribusjonen av disse, samt – ikke minst – hvordan de interagerer med sine kunder.

Ved å ha et statisk perspektiv på hvordan offentlig sektor som organisasjonsform har utviklet seg, og kun se på IKT som et verktøy for effektivisering av prosesser, og ikke som «endringsagent» av struktur, oppgave, roller etc, har en unnlatt å se på følgende temaer:

1. Hvordan kan – og bør – IKT bidra til å legge grunnlaget for endret styringsform og ansvarsfordeling i offentlig sektor? Dette gjelder forholdet mellom departement og underliggende etater, mellom departementer, og mellom forvaltningsnivåer (stat/kommune).

2. Hvordan kan – og bør – IKT endre tjenesteutviklingen og – distribusjonen på tvers av etater og forvaltningsnivåer? Dette går både på hvordan tjenesteutviklingen kan sees som en tverrsektoriell oppgave (elektronisk samhandling), og på endret fokus på tjenesteutvikling fra den enkelte tjenesteyter (uførhet, for eksempel), til et livssyklus-orientering («fra krybbe til død») orientering.

3. Hvordan kan – og bør – IKT fremme innovasjonstenkning og differensiert saksbehandling i en sektor som er preget av regelstyring og likebehandling? Et eksempel her er helse- og omsorgssektoren som er under sterkt press med hensyn til tjenesteutvikling og ressursinnsats, slik at behovet for å jobbe smartere er helt sentralt.

4. Hvordan kan – og bør – IKT påvirke offentlig sektor slik at det kan ha større verdiskapning i den nasjonale økonomi enn den har i dag? Omfanget av offentlig sektor er i dag cirka 40 prosent av brutto nasjonalprodukt, og antallet ansatte har økt med 13 prosent de siste fem årene, samtidig som verdiskapningen her er lavere enn i privat sektor.

Innenfor denne strukturen kunne IKT-planene drøfte vesentlige endringsfaktorer i samfunnet som påvirker hvordan effektiviseringen av offentlig sektor burde skje. (Tilsvarende problemstillinger blir tatt opp på Partnerforums møte 3. juni i regi av BI og Universitetet i Oslo):
Hvilke endringer har hatt størst betydning de siste 10 – 15 årene?

Maktutredningen fra 2001
Gjennom de siste ti årene har det vært en gjennomgående tendens at det er blitt flere lover som fastsetter innbyggernes rettigheter til helsetjenester, velferd og utdanning. Maktutredningen fra 2003 peker på dette som den klareste endringen av forholdet mellom stat og enkeltindividet. Dette har konsekvenser for tjenesteproduksjonen og bruk av IKT i den sammenheng.

For det første utløser dette et en forventning – krav – om at tjenesteproduksjonen ikke skal være «sektorisert», det vil si tjenestelevering knyttet kun til ett forhold, men sett i et livsyklusperspektiv. Dette har generert forsøk på IKT-tiltak for tjenesteyting «fra krybbe til død».

For det andre setter dette ytterligere press på kommunene (som i all hovedsak leverer disse tjenestene) både med hensyn på lokalt selvstyre, kompetanse og budsjetter.

For det tredje er disse rettighetene også nedfelt i internasjonale avtaler (EU/EØS), som gjelder både nordmenn i utlandet og EU/EØS-borgere her i landet, noe som igjen setter press på statens selvstendige rolle som tjenesteyter til sine innbyggere.

Dette setter også press på et viktig prinsipp i offentlig saksbehandling: kravet om likebehandling. En kan se for seg en dreining bort fra å kreve en tjeneste – og få den ved å sende inn en søknad på et skjema – til at det offentlige tilbyr en tjeneste basert på den informasjonen det offentlige sitter på, på grunnlag av ulike registre og sektorers/etaters informasjon om den enkelte.

Denne endringen fra passiv skjema-/søknadsbehandling til aktiv tjenestetilbyder, som EDAG-prosjektet er et eksempel på – og som ikke er nevnt i noen IKT-plan – vil på sikt kanskje være den største utfordringen det offentlige vil stå overfor i tiden fremover.

Samspill offentlig og privat sektor
En vesentlig endringsfaktor de senere årene er at det er blitt et tettere samarbeid mellom offentlig og privat sektor i utviklingen av offentlige tjenester. Det gjelder ikke bare «outsourcing» av tjenester til privat sektor, men i like stor grad samarbeid og samspill. «Verdikjedene» innen en rekke offentlige tjenesteytinger vandrer i dag fra offentlig til privat sektor, og ofte igjen tilbake. Eksempler på dette er både helsevesenet (private apoteker, private sykehus etc), men også når det gjelder innrapportering til og fra næringslivet. Det har oppstått over tid en langt større dynamisk effekt og arbeidsdeling mellom offentlig sektor og privat næringsliv, enn det IKT-planene tar høyde for.

Et godt eksempel på dette er utviklingen av lenkede, åpne data, som har vært et tema de siste årene. Det har vært et krav fra mange at offentlige data er et fellesgode som bør «frigis». Dette er gjort i noe varierende grad fra de ulike etater. Det som driver dette frem er teknologien – mulighetene til å lage «apper». Men de mer grunnleggende implikasjonene av dette er at privat sektor da får anledning til å utvikle tjenester – hurtigere og bedre – enn etatene selv, og kan dermed påta seg en rolle i service- og tjenesteutviklingen som alternativ til offentlig sektor. Et eksempel på dette er for eksempel transportdata. Er det nå så sikkert at det er Vegdirektoratet som skal gi innbyggerne trafikkovervåkningsdata i fremtiden, eller gis det av en privat leverandør i form av en gratis «app»?

Frigjøring av offentlig, åpne data har utvilsomt vært det viktigste enkelttiltaket innenfor «digitaliseringen» de senere år. Men det har fremkommet som et resultat av sterkt press fra eksterne organisasjoner som IKT-Norge og Abelia. Semicolon-prosjektet var den første aktør som kunne vise frem en pilot av en slik anvendelse av åpne data, Demonstrasjon av masterdata frå Foretaksregisteret som Linked Open Data (LOD). 10. Juni 2010 Ressursnettverk for eForvaltning og NorStella. (Du kan google på dette).

Det samme gjelder for utnyttelsen av felleskomponenter som ID-porten, Altinn, Folkeregisteret, og for så vidt alle de standardene en ønsker å innføre. Dette er «fellesgoder» som best kan utnyttes av både offentlig og privat sektor, og den videre utvikling av dem kan skje i dialog med privat sektor. Det er ikke bare mellom etatene at murene i form av siloer bygges; det har vært et kjennetegn med alle IKT-planene at det er et klart skille mellom privat sektor og offentlig sektor, på samme måte som offentlig sektor selv klart skiller mellom tjenester til innbyggerne og til næringslivet slik at vi får ulike infrastrukturer mellom de to «målgruppene». (Helse har endog en tredje infrastruktur – Helsenett).

Ulike klimarapporter
«Klima/miljø» kom først på agendaen i den siste Stortingsmeldingen om Digital Agenda. Her nevnes det flere steder hvordan IKT kan begrense forurensede gassutslipp gjennom bedring av transportplanlegging, mer intelligente strømmålere etc. Men samtidig er satsingen på «transport» i bred forstand svært fragmentert mellom ulike departementer, kommunesektoren (havner) er viktige knutepunkter for godstransporten, og privat sektor spiller en avgjørende rolle for gjennomføringen av disse tiltakene. Privat sektor har også en egeninteresse av å gjennomføre disse tiltakene – mer effektiv godstransport reduserer transportkostnadene etc. Men føringer for gjennomføring av disse tiltakene ligger i Nasjonal Transportplan som ikke berører IKT i noen særlig grad. Det er egentlig litt forunderlig at IKTs betydning for klimaspørsmålene ikke har vært fokusert mer og tidligere, all den stund Norge gjennom Brundtland-kommisjonen i 1987, satte fokus på dette problemet, gjennom begrepet «bærekraftig vekst».

Dette er bare noen eksempler på drøfting av endringer i omgivelsene som dels ikke har noe med IKT å gjøre i utgangspunktet, men hvor IKT blir en «endringsagent» og ikke bare et verktøy, og hvor fokus settes på helhetlige prosesser og sammenhenger, og ikke bare på enkelttiltak som ofte bare berører kosmetiske endringer.

I neste artikkel vil jeg ta for meg «struktur»-spørsmålene i offentlig sektor – fra organisering av IKT-virksomheten til felleskomponenter.

Det er flere kilder til denne artikkelen, og mange enkeltpersoner fra offentlig og privat sektor har gitt sine synspunkter underveis i arbeidet med artikkelen. Når det gjelder selve modellen om at samspill offentlig og privat sektor gir større verdiskapning enn tradisjonell verdikjedetenkning, kan en med fordel lese om det «økosystem» som er beskrevet i «The Next Generation Enterprise:Thriving in an Increasing Ecosystem», Peter Weill, Spehanie L. Woerner, MIT/Sloan Management, Research Briefing vol. XIII, 4. april 2013. En takk til Jon Arve Risan i Statens Pensjonskasse som gjorde meg oppmerksom på denne artikkelen.

Comperio la i fjor om forretningsmodellen fra salg av programvarelisenser til å bli et renskåret konsulentselskap med søketeknologi som spesialområde.

Formaningen fra eierne var å bli færre høvdinger og flere indianere. Kostnadene måtte ned.

Snuoperasjonen har gitt hyggelig utslag på selskapets økonomi, viser tallene fra første kvartal som de presenterer i dag.

Omsetningen endte på 12,5 millioner kroner, noe de oppgir er vesentlig foran budsjett. Bunnlinjen er også betydelig bedret. Driftsresultatet på 2,5 millioner kroner gir en margin på 20 prosent, hvilket må sies å være sterkt for et konsulentselskap.

Administrerende direktør Trond Renshusløkken gir følgende forklaring på den økte lønnsomheten overfor digi.no:

– Det skyldes to ting. Vi har vunnet kontrakter på flere store utviklingsprosjekter gjennom høsten og vinteren. Samtidig har vi blitt færre mennesker og redusert kostnadene betydelig. Da får vi ekstreme utslag på bunnlinjen, sier han.

Ifølge Renshusløkken har de nemlig levert vel så mange konsulenttimer og nesten identisk topplinje eller omsetning som på samme tid i fjor, da kostnadene var høyere og lønnsomheten anstrengt.

For tiden har de oppdrag med å levere søketjenester for kunder som blant annet Gjensidige, Posten, Gyldendal og Sintef.

De har valgt å satse både på Microsoft-teknologi og åpen kildekode-løsninger som ElasticSearch, og opplever at det ligger mange utviklingsprosjekter å venter i markedet, som for dem inkluderer hjemlandet Norge, Sverige og England.

Nå som den litt roligere sommerperioden står for tur vil ordreinngangen falle naturlig, men til høsten tror Comperio-sjefen igjen på god vekst.

– For årets som helhet håper jeg på en solid bunnlinje. Vi er mest opptatt av å vise for eierne våre at forretningsmodellen er lønnsom. Målet er at vi hvert år skal klare minst 10 prosent vekst på bunnlinjen og 20 prosent økning av topplinje. Det er masse utviklingsprosjekter der ute, så vi skal vokse fremover, men vi skal gjøre det med kontroll på utgiftene.

Comperio ble etablert som en avlegger av Fast Search & Transfer i 2004. Selskapet solgte lenge Fast-lisenser, også i en periode etter at Microsoft kjøpte opp Fast, men har nå staket ut en ny kurs som konsulentselskap.

Inmarsat begynner å tilby gratis satellittovervåking av all verdens kommersielle langdistanse flyvninger, melder det britiske selskapet.

Tilbudet kommer i stand kort tid etter at Malaysia Airlines’ Flight 370 forsvant sporløst 8. mars på vei fra Kuala Lumpur til Beijing.

Det var satellittutstyr fra Inmarsat ombord den savnede Boing 777-maskinen. Dette ga spor som førte til myndighetenes konklusjon om at MH370 må ha styrtet sør i Indiahavet.

– Tjenesten tilbys fritt til alle 11.000 kommersielle passasjerfly, som allerede er utstyr med satellittforbindelse fra Inmarsat, det tilsvarer omtrent 100 prosent av all verdens langdistanseflyvninger, skriver selskapet i en pressemelding.

Tjenesten gjør det mulig å fastsette flyets posisjon, og overføre dataene sammen med kurs, hastighet og høyde over Inmarsat sitt globale nettverk hvert 15. minutt, skriver BBC.

Dermed gis det et svar på noen av de spørsmålene rundt sanntids sporing av fly, som dukket opp i kjølvannet av Malaysia Airline-tragedien, og andre flyulykker i nyere tid.

Samtidig forsvinner altså utgiften som av enkelte har vært brukt som et argument mot satellittsporing av fly.

Ifølge BBC har Inmarsat valgt å ta regningen på egen kappe, med en angitt årlig utgift på 3 millioner dollar.

De gjør allerede noe tilsvarende innen maritim sektor, hvor selskaper formidler nødanrop fra skip fritt gjennom egen infrastruktur. Det er basistjenester som tilbys uten kostnad; selskapet håper på denne måten å kunne selge såkalte premium-tjenester.

Facebook har i det stille avlivet to av sine frittstående mobilapplikasjoner i en slags vårrengjøring. «Poke» og «Camera» ble begge fjernet fra App Store sist fredag og de kommer ikke tilbake.

Ingen av titlene har hatt nevneverdig suksess, ihvertfall ikke sammenlignet med originalene de langt på vei klonet.

Poke ble lansert rett før jul 2012, og var en ren kopi av langt mer populære lynmelderen Snapchat; begge markedsført med identisk kjernefunksjon for å sende meldinger og bilder som forsvant fra mottakerens skjerm etter noen sekunder.

Historien skal ha det til at Facebooks utviklere bare brukte 12 dager på å lage mobilappen, etter at Snapchat takket nei til å bli kjøpt opp for et milliardbeløp.

Kamera-applikasjonen til Facebook, lansert i mai 2012, var på sin side en konkurrent til den sosiale bildedelingsappen Instagram, som gjorde det mulig å laste opp flere bilder på en gang og manipulere bildene med ulike filtre.

Omtrent samtidig kjøpte Facebook opp Instagram for 1 milliard dollar, noe som gjorde den egenutviklede Camera-appen overflødig.

Facebook har aldri delt brukertall for verken Poke eller Camera, og utgivelsene forsvant relativt raskt vekk fra topplistene.

Selskapet bryr seg ikke en gang med å kunngjøre nedleggelsene, men bekrefter overfor The Verge at de to appene nå er borte for godt.

Om ryktene stemmer, er det bare et spørsmål om tid før Apple kjøper Beats Electronics, selskapet bak de populære Beats by Dre-hodetelefonene, for 3,2 milliarder dollar, eller snaut 19 milliarder kroner.

Samtidig ryktes det at den ene Beats-grunnleggeren, produsenten og musikkbransjeringreven Jimmy Iovine, kan ta plass i Apple-systemet som «spesialrådgiver» for toppsjef Tim Cook. Den andre gründeren, hip hop-legenden Dr. Dre, blir bare enda mye rikere.

Men hvorfor i huleste skjer dette?

Flere observatører har ment har at Beats by Dre kan bidra til å gi Apple et «kulere» image. Men Beats er ikke særlig kule i markedssegmentet Apple tradisjonelt har henvendt seg til. Mens Apple-produktene er utformet i et stramt, minimalistisk og ganske eksklusivt formspråk med appell til kjøpesterke, designbevisste forbrukere, assosieres Beats med bling, hip hop og et yngre og mer «urbant», temmelig støyende uttrykk, både visuelt og lydmessig.

Samtidig hører det med til historien at Apple og Beats har helt åpenbare fellstrekk. Begge er ikoniske merkevarer, og design- og marekdsføringsdrevne suksesshistorier.

Det Beats kanskje kan gi Apple, er en eller annen form for kommersiell gatetroverdighet.

Men den kan neppe vinnes uten at det går på bekostning av Apple-merkevarens posisjon i kjernemålgruppa av «kreative profesjonelle» og alskens kresne og snobbete teknologibrukere som liker å vise seg med de dyre og veldesignede Apple-produktene.

Spekulasjonene om at dette er et forsøk fra Apples side på å kjøpe seg et frekkere image, sier nok uansett noe viktig om at merkevaren Apple. Apple var frekt, innovativt og nærmest edgy, i dag er det etablert, mainstream, pent og litt kjedelig. Men, om noe, vil et oppkjøp av Beats Electronics gjøre Apples merkevare mer utydelig.

Jeg tror heller ikke det er hodetelefonene som sådan Apple er mest interessert i.

Apple har riktig nok aldri laget et par øreplugger med god lydkvalitet, men det er ikke rakettforskning å lage hodetelefoner på dette nivået. Lydmessig er Beats-klokkene først og fremst kjent for et meget basstungt lydbilde og en «hengekøyeaktig» frekvensgang – det vil si at bass og diskant er framhevet på bekostning av den viktige mellomtonen. Den siste generasjonen, med toppmodellen Studio Wireless, som jeg testet nylig, er riktig vesentlig bedre enn tidligere generasjoner, og har også et mer nedtonet og elegant design.

Det siste er kanskje ikke så rart – ifølge Gigaom-grunnlegger Om Malik er det Robert Brunners Ammunition Group, befolket av tidligere Apple-ansatte, som har gitt Beats-klokkene en sårt tiltrengt visuell overhaling. Det er med andre ord ikke slik at Apple trenger Beats for å lære om design – snarere tvert imot.

Så kan oppkjøpet selvsagt sees på som en rent finansiell investering – Beats by Dre er den suverene marekdslederen, og vil være god butikk for en ny eier i overskuelig framtid.

Men det er ikke slik Apple opererer. Et eventuelt oppkjøp må ha et strategisk fundament, og jeg tror det handler om to ting.

For det første: En generell styrking av posisjonen innenfor feltet digital musikk, der Apple har fått til lite nytt de siste årene. Med Jimmy Iovine i styrerommet og Beats-klokker i Apple-butikkene kan selskapet håpe å gjeninnta noe av lederrollen.

For det andre, og kanskje viktigere: Man kjøper seg en strømmetjeneste.

Beats lager nemlig ikke bare hodetelefoner. Selskapet står også bak Beats Music, en forholdsvis nyetablert tjeneste. Tanken må være at oppkjøpet skal gi Apple sårt tiltrengt hjelp til å bevege seg videre fra det man nesten må kunne kalle fortidas digitale musikkmodell, med stykksalg av låter og album i iTunes, til den abonnementsbaserte strømmingen som nå er de facto bransjestandard, med Spotify som markedsleder.

Ironisk nok skal Iovine ha forsøkt å selge ideen om en abonnementsbasert musikktjeneste til Steve Jobs allerede for ti år siden.

Apples manglende evne til å komme seg på banen med en eller annen form for strømmetjeneste for musikk har vært noe av et mysterium. iTunes Radio, et forsøk på å etablere en konkurent til Pandora og Rhapsody, har ikke vært noen stor suksess. Før hver produktlansering fra Apple har ryktene gått om at nå, nå kommer Apple med strømming i iTunes, men av ulike årsaker har det ikke skjedd.

Som strømmetjeneste betraktet er Beats Music småfisk, men bare noen få hundre tusen abonnenter, de fleste visstnok via produktbundling hos teleoperatøren AT&T. Likevel kan dette være det Apple tror selskapet trenger for å komme på banen, mens Beats får distribusjonen selskapet ikke har råd til å kjøpe seg. Tilsynelatende en vinn-vinn-situsjon.

Om det er en suksesoppskrift, stiller jeg meg mer tvilende tvil.

Beats Music har blant annet satset ganske hardt på å profilere seg gjennom å la kjendiser sette sammen spillelister. Under SXSW-konferansen i Austin forklarte Ian Rogers i Beats Music meg hva selskapet vil med dette:

– Digital musikk har vært en pain in the ass for mange. Man må lade iPoden, man må finne musikk. Når Ellen de Generes setter opp en spilleliste, er det en masse folk der som bare vil spille den musikken den uka. De stoler på henne, det er mer enn nok for dem. Halvparten av spillingen på Beats er slik kuratert lytting.

Her sikter altså Beats tilsynelatende mot et mindre teknologikyndig publikum enn det Apple tradisjonelt har henvendt seg til.

Et eventuelt oppkjøp løser uansett ikke Apples mer grunnleggende problem: Selskapet tjener penger som gress på fysiske produkter som iPhone, iPod og MacBook, men har lyktes langt dårligere med sine forsøk på å etablere tjenester i nettskyen.

Programvareselskapet Apple er i dag mest av alt en leverandør av operativsystemer og tilleggsprogramvare til egen maskinvare, ikke en pådriver innenfor det alle er enige om er neste generasjon datatjenester. Slik sett er dette en defensiv manøver, der en underdog i nettskyen kjøper en annen.

En ting er jeg ganske sikker på: Dette oppkjøpet, om det blir noe av, ville aldri skjedd om Steve Jobs fortsatt var i live.

Bilder av Jorden sett fra verdensrommet er flotte, men enda mer spennende er bildene dersom de er helt ferske

I en drøy uke har dette vært mulig ved hjelp av NASAs High Definition Earth Viewing-eksperiment (HDEV). HDEV består av fire kommersielt tilgjengelige videokameraer fra fire ulike, japanske leverandører, som har blitt montert i en modul som beskytter kameraene mot temperatursvingninger og stråling. Modulen har deretter blitt montert på Den internasjonale romstasjonen, ISS. Den egentlige hensikten med prosjektet er å avgjøre hvilke kameraer som er best egnet for framtidige oppdrag. I mellomtiden, muligens helt fram til oktober 2015, kan alle nyte bildene som HDEV overfører til jordstasjoner.

HDEV-modulen inneholder også blant annet et system for kommando- og datahåndtering, Ethernet og grensesnitt for integrasjon med Columbus-modulen til ISS. Signalene sendes videre til Jorden via romstasjonens K_u-band-baserte kommunikasjonskanal.

Tre av kameraene er montert i eller mot fartsretningen. Det siste kameraet peker rett ned (nadir). Avhengig av hvilket kamera som er aktivt, vises det bilder i mellom 85 og 138 sekunder før neste kamera overtar. Overgangen mellom kameraene tar 15 sekunder. Da vises det grått bilde. Når romstasjonen er på nattsiden av Jorden, vil bildene nødvendigvis være temmelig mørke. Men med en omløpsperiode på knapt 93 minutter, varer ikke mørket så lenge om gangen. Men noen ganger kan også dataoverføringen svikte. Det anbefales da å vente i 30 minutter før man forsøker igjen. Et tre timer langt opptak fra den 3. mai ligger her.

Livesendingen kan sees nedenfor, men enda bedre er det å se den på denne siden, hvor man også kan se hvor ISS faktisk befinner seg for øyeblikket. Så får man bare håpe på skyfrie perioder.

NASA er dog ikke alene om å utplassere kameraer på ISS. Som digi.no tidligere har skrevet om, ble to langt mer høyoppløste kameraer montert på ISS av kanadiske UrtheCast i januar. Et første eksempel på hvordan dette kommer til å bli, finnes her, men det er ennå ikke kjent når tjenestene vil bli allment tilgjengelige.

Svenske iZettle, som tilbyr trådløse betalingsterminaler som kommuniserer via Bluetooth med en rekke smartmobiler og nettbrett. Brukerstedet betaler ingen faste avgifter, kun en andel av beløpet som overføres. I februar i år endret iZettle prismodellen, slik at løsningen ble mer konkurransedyktig sammenliknet med tradisjonelle betalingsterminaler, også ved småbeløp.

Så langt tilbys iZettle i ni land, inkludert Norge.

I dag kunngjorde iZettle at det har hentet 40 millioner euro (327 millioner kroner) i finansiering fra Zouk Capital, Dawn Capital, Intel Capital, Creandum, Greylock, Index, Northzone og SEB Private Equity. Selskapet opplyser i en pressemelding at det vil bruke finansieringen til fortsatt vekst i eksisterende markeder, samt til å identifisere ny områder for videre ekspansjon.

Nathan Medlock, en av lederne i vekst-teamet til Zouk, vil heretter være medlem av iZettles styre.

– Basert på den tidlige suksessen i Europa, er vi begeistret for iZettles vekstplaner og vi tror denne runden vil gil dem nok drivstoff for å utføre den neste delen av ekspansjonsplanen, sier han.

En kunde var misfornøyd med bredbåndruteren han hadde kjøpt gjennom nettvarehuset Amazon, og skrev derfor en negativ omtale under produktet.

Det førte til at kunden ble truet med søksmål av produsent Mediabridge Products.

Advokatene deres krevde at de «usanne, nedsettende og ødeleggende uttalelsene» måtte fjernes, skriver Ars Technica.

Det omdiskuterte produktet Medialink Wireless-N (300 Mbps) har fått svært sprikende anmeldelser.

Over halvparten av 3.000 kunder har gitt topp score med 5 stjerner hos Amazon, mens 900 gir bunnkarakter og slakter produktet fullstendig.

Den eldste kritikken fra i fjor er ren slakt, før det i store bolker gis skamros. Etter medieoppslag denne uken om advokatenes trusler ser vinden ut til å ha snudd igjen, nå med skarp kritikk av både selskapets håndtering av saken og selve ruteren.

– Selv brødristeren er bedre
Hvor nøytrale eller ekte tilbakemeldingene er kan det naturligvis stilles spørsmål ved. Temperaturen er ihvertfall høy og det er mange innslag av galgenhumor. Her er bare noen få drypp fra de siste dagenes anmeldelser:

– Selv brødristeren min er en bedre ruter.

– Rekkevidden er forferdelig.

– Den fungerer utmerket som papirvekt.

– Jeg har hørt at dette selskapet stinker.

Amerikanske Mediabridge er ikke en spesielt godt kjent produsent, men oppgir at de har levert millioner av rutere direkte til bredbåndsleverandører under ulike navn siden 1998.

For fem år siden la de om forretningsmodellen og begynte å selge direkte til forbrukere. På egne nettsider skryter de av at de er blant de mestselgende merkevarene og med best produktomtale på Amazon.com, som også helt tydelig er selskapets viktigste markedsplass.

– Kastes ut av Amazon
Problemet for Mediabridge er at det er forbudt, ifølge retningslinjene til Amazon.com, å manipulere produktomtale og tilbakemeldinger fra kundene. Det er heller ikke tillatt å anmode kunder om å fjerne negativ omtale, slik deres advokater har gjort.

I går torsdag publiserte ruter-produsenten selv en uttalelse om hendelsene, der de oppgir at Amazon har fjernet lisensen de hadde for å selge produkter hos Amazon, ifølge Ars Technica.

– Mange hardt arbeidende ansatte, hvis levebrød er avhengig av virksomheten, vil nå trolig miste jobbene sine, som følge av en situasjon som har blitt forvrengt og blåst ut av alle proporsjoner, skal selskapet ha skrevet i uttalelsen.

Det er nå mer enn en måned siden Heartbleed-sårbarheten i det mye brukte kryptobiblioteket ble kjent. Det fikk mange serveradministratorer til å kaste seg rundt. Den sårbare utgaven måtte skiftes ut med en utgave uten programmeringsfeilen. Sikkerhetsnøklene måtte genereres på nytt og de tidligere sertifikatene måtte tilbakekalles.

Svært mange har gjort dette, men langt fra alle. Robert Graham i Errata Security skriver i et blogginnlegg en fersk skanning etter sårbare servere viser at antallet kan ha blitt halvert den siste måneden, men at det fortsatt gjenstår svært mange servere benytter OpenSSL med Heartbleed.

I den siste skanningen fant Graham omtrent 22 millioner servere med støtte for SSL. Omtrent 1,5 millioner av disse hadde støtte for Heartbeat-funksjonen hvor Heartbleed-sårbarheten oppstod. Det er kun OpenSSL som støtter Heartbeat. De øvrige serverne er basert på andre SSL-løsninger eller OpenSSL-versjoner uten Heartbeat-støtte.

Men drøyt 300 000 av systemene benytter fortsatt en versjon av OpenSSL hvor Heartbleed-sårbarheten er til stede.

Graham forklarer at skanningen er basert på IPv4-adresser og maskiner som svarer på SSL-handshake. Antallet berørte domener kan være et helt annet.

Oppdaterer til Heartbleed
Også Yngve N. Pettersen i Vivaldi Technologies har gjort lignende undersøkelser. Han har dessuten gjort en ganske oppsiktsvekkende oppdagelse. 20 prosent av serverne som nå er sårbare, var ikke sårbare tidligere.

– Dette betyr at tusenvis av steder har gått fra ikke å ha et Heartbleed-problem, til å ha et Heartbleed-problem, skriver Pettersen, men legger til at dette forutsetter at serverne ikke har fått ny IP-adresse i løpet av perioden.

En type servere som ofte benyttes av store nettsteder med mange brukere, F5 BigIP, skiller seg negativt ut. Hele 32 prosent av de BigIP-serverne som nå er sårbare, ikke har vært det tidligere. I tillegg har Pettersen registrert at det har dukket opp mange nye BigIP-servere med den sårbare OpenSSL-versjonen installert. Han mener at disse har blitt tatt i bruk uten at programvaren først har blitt oppdatert.

Forliket med USAs konkurransetilsyn Federal Trade Commission er ikke nådig.

FTC mener at den populære lynmeldingsappen Snapchat har villedet brukerne sine med forestillingen om at meldingene forsvinner etter å ha vært vist på mottakerens telefon i noen sekunder.

Selv om meldingene tilsynelatende forsvinner i et poff, er det en smal sak å lagre dem, enten med tredjeparts programvare eller enkle grep som en skjermdump. Forbes har også tidligere avslørt at bilder som er slettet, på enkelt vis fortsatt kan hentes tilbake fra mobiltelefonen.

Snapchat har ifølge forliket også lurt kundene sine med falske påstander knyttet til personvern og omfanget av personlige data de samlet inn. Geografisk stedangivelse og adressebøker fra brukernes mobiltelefoner ble lagret uten verken beskjed eller samtykke.

Dessuten skal Snapchats manglende sikring av funksjonaliteten «finn en venn» ha resultert i en lekkasje av personopplysninger som berørte 4,6 millioner brukere.

Straffen er at de blir pålagt 20 års sikkerhetsrevisjon, med jevnlig granskning av selskapets personvern av uavhengige tredjeparter. Dersom det påvises nye brudd risikerer de skyhøye bøter.

Det fremgår av en pressemelding om forliket som FTC kom med torsdag denne uken.

– Hvis et selskap markedsfører personvern og sikkerhet som viktige salgsargumenter overfor forbrukere, så er det avgjørende at de holder disse løftene. Et hvert selskap som gir uriktig fremstilling av sitt personvern og sikkerhetspraksis risikerer reaksjoner fra tilsynet, sier FTCs styreleder Edith Ramirez.

Snapchat nektet i fjor å selge seg til Facebook og ble priset til over 20 milliarder dollar, takket være en fenomenal brukervekst.

Ifølge tjenestens siste brukertall (mai 2014) sendes det over 700 millioner bilder og videosnutter med Snapchat hver dag.