Om vinteren må hvert minutt benyttes for å finne nok mat – ikke bare for å klare seg gjennom dagen, men også for å komme seg gjennom den påfølgende energikrevende natta.

Ikke alle klarer det – funn av ihjelfrosne småfugler i fuglekasser er ikke uvanlig etter kuldeperioder.

Enkelte unngår problemet ved å være inaktive gjennom vinteren; bjørnen sover, mens piggsvin, flaggermus og den lille bjørkemusa går i dvale fra oktober til april–mai. Men ikke alle kan gjøre det sånn.

Snøen som isolator

Det er mest kritisk for små kropper. Store pattedyr og fugler kan tåle både ett og flere døgn uten mat.

Små skapninger har stor overflate i forhold til kroppsstørrelsen, det vil si at de tappes raskt for varme når kulda setter inn. Når de i tillegg har relativt liten kapasitet til å lagre vinterfett på kroppen, er de svært utsatt for lave temperaturer som kan føre til store varmetap – varmetap som de prøver å redusere på forskjellig vis.

Det er vel kjent at våre hønsefugler; storfugl, orrfugl, lirype og jerpe; søker ly i snøhuler både om natta og i hvileperioder om dagen. De går i «dokk». I slike huler er lufttemperaturen atskillig høyere enn utetemperaturen.

Jerpa oppholder seg om vinteren gjerne i trær, der den også tilbringer natta. I sterk kulde graver den seg ned i snøen, hvor den faktisk også kan ligge i ro hele dagen for å beskytte seg mot kulda.

Også småfugl graver seg ned

Den 13 centimeter store gråsisiken benytter seg av snøen for å berge seg gjennom kalde netter. I sterk kulde overnatter den i ganger den selv graver ut i snøen.

Er snøen løs, stuper den direkte ned i snøen og forsvinner. Er snøen forholdsvis hard, graver den seg ned og fortsetter et stykke horisontalt til overnattingsstedet. Neste morgen graver den seg rett opp. Den horisontale gangen ligger 6–11 centimeter under snøoverflaten.

Også dompap kan overnatte på samme måten. Snøen reduserer varmetapet og sparer fuglene for et relativt stort energiforbruk.

Smågnagere som klatremus, skogmus og markmus holder seg for det meste i luftrommet under snøen, det som kalles det subnivale luftrommet, vinteren gjennom.

Kroppsvarmen fra andre kan være avgjørende

Vår nest minste fugl, den knøttlille gjerdesmetten, overnatter ofte i hulrom, gjerne to eller flere sammen i tette grupper for bedre å holde varmen. I England er det funnet grupper på rundt 60 fugler. De ligger da oppå hverandre i to–tre lag.

Også trekryperen kan overnatte i tette grupper, gjerne i barksprekker eller på trestammer under en stor grein.

• Les også: Slik overlever småfuglene vinteren

Å sitte tett sammen betyr utvilsomt mye for varmehusholdningen. I alle tilfellene nevnt ovenfor synes imidlertid trivselsfaktoren å være minimal. Aggresjonen mellom fuglene er ofte stor, men sterk kulde demper aggressiviteten.

Å komme seg gjennom natta i live er det viktigste. I nøden spiser Fanden fluer.

Hulrom er ofte mangelvare

For å redusere varmetapet om natta finner fuglene fram til steder hvor varmeutstrålingen er liten. Det kan være under en grein eller i et hulrom.

Hakkespettene hakker ut spesielle overnattingshull. Disse hulrommene er langt fra så forseggjorte som rugehullene, men de beskytter godt mot kulda.

• Les også: Slik overlever småkrypene vinteren

Flere meisearter hakker ikke ut egne reirhull, og det er ofte mangel på hulrom som egner seg for overnatting. I skumringen kan en derfor observere intense kamper mellom kjøttmeiser som slåss om gode overnattingshull.

Senker stoffskiftet

Enkelte meisearter kommer seg gjennom natta ved å leve på sparebluss ved at stoffskiftet senkes og kroppstemperaturen reduseres.

I kalde netter kan granmeisa senke kroppstemperaturen fra den normale på rundt 41 grader ned til 31 grader, og reduserer dermed varmetapet betraktelig. Denne energisparingen kan være avgjørende for om fuglen overlever eller ikke. Men synker kroppstemperaturen ytterligere, dør fuglen.

Granmeisa har innebygd en finstilt termostat som får fuglen til å skjelve når kroppstemperaturen nærmer seg 32 grader. Skjelvingen, det vil si muskelbevegelsene, produserer varme som gjør at kroppstemperaturen igjen stabiliseres på et høyere nivå.

Perioder med kulde setter store krav til våre overvintrere. Det er i stor grad lange og kalde netter som gir de største utfordringene. De forskjellige artene har imidlertid tilpasset seg miljøet – et resultat av tusener av års utvikling.

Eystein Jansen er professor i klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen.  Vi spurte ham:

Hva er den beste fagboka du har lest?

– Geologene har kjent til istidene siden 1800-tallet. Men først på 1970-tallet kom det endelige beviset som forklarer hvorfor istider kom og gikk.

– Fortellingen om denne oppdagelsen er et av storverkene i moderne naturvitenskap. Den blir levende fortalt i boken Ice Ages – solving the mystery, skrevet av John og Katherine Imbrie. Boken gir oss historien bak et av fundamentene i vår fortåelse av klimasystemet.

– John Imbrie var en av de tre forskere som i 1976 kom med det endelige beviset.  De viste at det er forandringer i jordens bane og jordaksens helning som skaper istider, og som får dem til å forsvinne igjen. I boken som han skrev sammen med sin journalistdatter Katherine, får vi den fengslende historien om oppdagelsen av istidene og den faglige kampen rundt forklaringene.

– Særlig viktig er fortellingen om hvordan den serbiske matematikeren Milutin Milankovich på begynnelsen av 1900-tallet beregnet hvordan jordbaneforandringer kan skape klimaendringer. Milankovich møtte stor motstand fra datidens geologer. Og det var altså først i 1976 at Imbrie og kollegaene hans beviste at han hadde rett.

– Boken er en spennende skildring av hvordan vitenskapelige gjennombrudd skjer.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Mitt fag er fortidens klimaendringer – paleoklima, men det handler også om  hvordan vi kan skille mellom menneskeskapte og naturlige endringer. William «Bill» Ruddiman har skrevet en flott og lettlest lærebok i paleoklimatologi: Earth’s Climate, Past and Future. Boken bruker vi på kurs i paleoklima ved Universitetet i Bergen. Ruddiman arbeidet forresten i samme fagmiljø som John Imbrie ved Columbia University i New York.

– Boken burde være obligatorisk lesning for de kunnskapsløse geologene som stadig okker seg i media over at klimaforskerne ikke tar hensyn til geologisk kunnskap om fortidens klima – noe som selvsagt ikke stemmer.

– Her blir naturlige klimaendringer og deres drivkrefter beskrevet på en pedagogisk måte. Metodene som brukes til klimarekonstruksjon og klimasimuleringer med modeller, blir forklart på en fin måte med glimrende illustrasjoner. Ruddiman er geolog og nestor i faget. Og når slike hjelpemidler finnes, har man  ingen unnskyldning for kunnskapsløshet.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

– Det er skrevet mange kjedelige og uengasjerende lærebøker – som i mangel av noe bedre har blitt påtvunget studenter opp gjennom årene. Selv husker jeg en dødskjedelig lærebok i mineralogi, hvis forfatter er dypt fortrengt, og som sikkert var med på å drive meg vekk fra den tradisjonelle berggrunnsgeologien og over i, for meg, mer spennende og dynamiske emner og forskning.

– Boken hadde et grått omslag, alle figurene var små og grå, og innholdet så tørt at det var en lidelse å komme gjennom. Det ble ikke det emnet som gav meg min beste karakter.

– Det finnes sikkert bedre lærebøker nå for tiden, men kanskje er det en viss lutring i å skulle streve seg gjennom slike fagbøker i studietiden.

– I tillegg er det en god del verdiløs litteratur om klimaendringer som gis ut, ofte på egne forlag, av de såkalte klimaskeptikerne, også her i Norge. De kan vel egentlig neppe kalles fagbøker. Et eksempel er Per Engene og Göran Tullbergs bok: Klimaet – vitskap og politikk. For meg blir slike bøker et bevis på at det ikke er nok å skrive i en naturfaglig sjanger, man må forstå emnet til bunns og kunne faglitteraturen, uten å velge ut tilfeldige resultat som skal stemme med det en mente fra før. Engene og Tullbergs bok er et trist eksempel på manglende faglighet.

– Et godt alternativ for de som vil ha enkel tilgang til faglitteraturen er David Archers bok: Global warming – understanding the forecast. Archer, som en av verdens fremste geokjemikere, har skrevet en god bok som kan forstås uten nevneverdige forkunnskaper.

Er du litt lite ambisiøs og tar løpeturen i et moderat tempo, er det bare bra. Det er nemlig sunnere enn hard løpetrening, ifølge DR Kunnskap.

– De som spurter rundt i parken, har samme dødelighet som de som bare sitter hjemme. Det er et viktig budskap, sier hjertelege Peter Schnohr.

Forskningsresultatet er publisert i Journal of American College of Cardiology.

Ikke for lenge, heller

Den nye forskningen bygger på den store Østerbroundersøkelsen.

Forskerne fulgte 1098 løpere i alderen 20 til 86 år gjennom en periode på 12 år. Dessuten har de fulgt 413 personer som ikke trente.

Løpere som holdt seg under åtte kilometer i timen og løp i mindre enn to og en halv time til sammen per uke, hadde 78 prosent større sannsynlighet å overleve 12-årsperioden enn de som ikke trente. De mest ambisiøse løperne – som løp i mer enn elleve kilometer i timen i mer enn fire timer i uken – hadde samme risiko som de som ikke trente.

Løpere lever seks år lenger

– Hvis man trener for mye, er det ikke bare unødvendig, det er kanskje skadelig, sier Peter Schnohr til LiveScience.

Til DR Kunnskap sier han at Østerbroundersøkelsen viser at løpere generelt lever seks år lenger enn andre. Men det er ikke mulig å sette et presist tall på økningen for de som trener moderat.

Forskere mener at balansen mellom for lite og for mye trening kan beskrives med en U-kurve. Ingen trening er ikke bra, moderate mengder trening er bra, og for mye trening heller ikke bra.

Solid konklusjon

Den nye studien stemmer godt med tidligere forskning, forteller Karol Watson, som leder forskningen om forebygging av hjerteproblemer ved University of California, Los Angeles.

– Mennesket er ikke skapt til å løpe maratonløp hver eneste dag, og vi trenger ikke trene slik for å leve lenge, sier Watson til LiveScience.

Watson har ikke vært involvert i den nye studien. Hun forklarer at maratonløpere generelt har god hjertehelse. Men at moderate løpere ofte lever lenger.

Referanse:

Peter Schnohr mfl: Dose of Jogging and Long-Term Mortality The Copenhagen City Heart Study, Journal of the American College of Cardiology (2015), DOI: 10.1016/j.jacc.2014.11.023 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som et ledd i forsøket på å legitimere pelsdyroppdrett gir pelsdyrnæringen inntrykk av at dyrene er sikret god velferd ved å innføre et velferdsprogram kalt Welfur.  

«Målet med WelFur-prosjektet er å innføre et sertifiseringsprogram som vil sikre god dyrevelferd på alle pelsdyrgårder i Europa,» heter det på nettsiden til Norges Pelsdyralslag.

Dyrevernalliansen er eneste instans i Norge som har påpekt Welfurs svakheter.

Dette i sterk kontrast til Pelsdyrutvalget, som kun omtaler Welfur som positivt tiltak for å oppnå velferdsmål, og unnlater å belyse opplagte svakheter. En hovedgrunn er trolig at utvalgsmedlemmet Steen Møller er en av hovedforskerne i Welfur-prosjektet.

Metoden uegnet for pelsdyr

Welfur er utviklet av European Fur Breeders Association (EFBA), som baserer sertifiseringen på opplegget til EU-programmet Welfare Quality. Men dette programmet er utformet for produksjon av mat, ikke pels. Målemetoden for hva god dyrevelferd innebærer, er derfor også kalibrert med forbrukernes forventninger.

Welfare Quality omhandler beitedyr, som for eksempel gris, storfe og fjørfe. Beitedyr har andre dyrevelferdsbehov enn mink og rev, som jo er rovdyr. Metoden er derfor ikke egnet for vurdering av velferden til rovdyr, og heller ikke til pelsdyroppdrett.

Fravær av sykdom er ikke nok

Målemetodene i Welfur-systemet er basert på indikatorer for tilstanden til dyrene, isolert fra det miljøet og de omgivelsene de er plassert i. Da tas det for gitt at rev og mink kan trives og ha et godt liv i trange bur. Hva som må antas å være god fôring er kanskje det minst problematiske. Men hva med helse? Betyr god helse kun fravær av målbare sykdommer? Og hvor god kan helsen egentlig bli så lenge dyrenes liv preges av sitt trange fangenskap? Hva med den mentale helsen?

God trivsel kan være et kriterium for om dyret har god mental helse. Trivsel er knyttet til det tredje og fjerde punktet som skal måles, nemlig godt levemiljø og adekvat adferd. Hva som regnes som godt levemiljø og adekvat atferd hos dyr er det ulike syn på. Og hva betyr adekvat atferd? At dyrene oppfører seg slik dyreeier ønsker og ikke viser synlige tegn på mistrivsel og lidelse, men tilsynelatende tilpasser seg livet i fangenskap?

Det er stor avstand mellom det som oppfattes som adekvat adferd og den atferden rovdyr er naturlig er tilpasset til. Hvor godt trives dyrene i pelsnæringen når de hele livet sitt må oppholde seg i forholdsvis trange bur uten mulighet til fysisk og mental utfoldelse? Kan noen virkelig tro at reven og minken opplever at de har et godt liv i bur?

Dyrevelferd

Begrepet dyrevelferd er blitt et honnørord for politikere, kontrollmyndigheten Mattilsynet og for landbruksnæringen. Det ser ut til at forsikringer om at dyrevelferden er god, er tilstrekkelig til å berolige både politikere og forbrukere.

Men hva er innholdet i begrepet?

En vanlig definisjon på dyrevelferd er dyrets opplevelse av egen livssituasjon. Pelsdyralslagets definisjon er i tråd med denne: «Dyrenes opplevelse av egen tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø».

Men foreløpig finnes ikke metoder for å gi oss god nok innsikt i dyrs følelser og opplevelser. Følelser og opplevelser kan ikke måles, verken hos mennesker eller andre dyr. Derfor har man kommet fram til visse målbare indikatorer, for eksempel hvordan dyret oppfører seg og handler. De få indikatorene gir ikke tilstrekkelig informasjon. Økonomiske interesser i næringene avgjør også hva som blir et felles syn på hva som er akseptabelt dyrehold.

Et godt liv umulig i bur

Dyrene i pelsnæringen er spesielt utsatte, i trange bur og totalt uten mulighet til å kunne utfolde seg. Welfurs snevre indikatorer for god dyrevelferd passer inn i et snevert burliv: Fravær av enkelte målbare sykdommer, skader og adferdsforstyrrelser.

Disse indikatorene er kostnadseffektive og tilpasset burholdet, men slike indikatorer favner ikke dyrevelferdsbegrepet i loven vår.  

WelFur-prosjektet vil ikke bidra til å gi rev og mink et bedre liv. Welfur  tas i bruk av næringen kun som et forsøk på å hindre nedleggelse. Velferden forbedres ikke, den bare hvitvaskes. 

Frem til 2007 var det offisielt kun registrert to funn av frittlevende stillehavsøsters i Norge. Ett i Tysnes i Hordaland og ett i Kragerø i Telemark.

I 2008 fant forskere flere større bestander i Vestfold, året etter ytterligere bestander i Vestfold, Telemark og Aust-Agder og senere også i Østfold, Buskerud og Akershus. I 2010 registrerte forskerne også større bestander i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland.

Vi står med andre ord overfor en invasjon, og forskere ved Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for vannforskning (Niva) har nå, på oppdrag fra Miljødirektoratet, utarbeidet et faggrunnlag for en mulig handlingsplan mot stillehavsøsters.

Fortrenger andre og sprer sykdom

Fremmede arter, som stillehavsøsters, er ofte såkalte økosystemingeniører. Det vil si en art som skaper, opprettholder, endrer eller ødelegger et habitat.

– Slike arter kan ha en negativ effekt på biologisk mangfold generelt, og kan fortrenge lokale arter fordi de benytter de samme leveområdene som disse, sier Niva-forsker Eli Rinde.

Fremmede arter kan også overføre sykdommer og parasitter.

Blått lys for blåskjell

Stillehavsøsters kan danne rev med mer enn 1000 østers per kvadretmeter. Dersom blåskjellbanker eller grunne bløtbunnsområder i tidevannssonen blir overgrodd av stillehavsøsters, kan disse habitatene gå tapt og dermed endre det biologiske mangfoldet.

Niva har analysert utbredelsen av stillehavsøsters i Oslofjorden. Basert på disse dataene, som omfatter 216 posisjoner med registrert forekomst av stillehavsøsters, har forskerne utviklet statistiske modeller som viser områder med høy sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters.

• Les også: Herpes førte til massedød av stillehavsøsters

Disse analysene viser at rundt 30 prosent av tidligere registrerte forekomster med mye blåskjell, er i områder som har høy sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters.

– Dette gir grunn til bekymring for framtidig opprettholdelse av naturtypen blåskjellbanker, slår Rinde fast.

Blant øvrige effekter av stillhavsøstersen nevner hun blant annet konkurranse mot flatøstersen, effekt på biodiversitet, sykdomsoverføring og effekter på friluftsliv.

Overvåking er nødvendig

I rapporten, som ble publisert i går, understreker forskerne at det viktigste tiltaket i bekjempelsen av stillehavsøstersen må være å hindre at de etablerer tette bestander i områder som har viktig økologisk funksjon.

Eksempler kan være flatøstersbanker, spesielle verneområder for vadefugl, blåskjellbanker, ålegrasenger og lignende, eller som er viktige områder med hensyn til friluftsliv.

• Les også: Kan ha funnet svaret på hvorfor sjøstjerner dør i hopetall

Forskerne mener også at det er viktig å holde bestandene så lave at det ikke dannes revstrukturer, siden disse strukturene skaper de mest negative økologiske effektene.

– Dersom arten brer seg videre nordover på Vestlandet, noe rapporten anslår som svært sannsynlig, står vi foran en formidabel oppgave, advarer Rinde.

Østers til folket

Dersom arten etablerer høstbare bestander, er et alternativt tiltak å legge til rette for å utnytte arten som en kommersiell ressurs.

– Høsting av stillehavsøsters til matkonsum kan dermed betraktes som et miljøtiltak, sier Rinde.

• Les også: - Spis den uønskede østersen!

Dermed kan vi ende opp med den gledelige løsningen at et problem blir omgjort til en ressurs.

– En vellykket, kommersiell utnyttelse av ville bestander av stillehavsøsters vil kreve et bredt samarbeid mellom befolkning, næring, forskning og forvaltning, konkluderer Eli Rinde.

Referanse:

Bodvin, Rinde og Mortensen: Faggrunnlag stillehavsøsters (Crassostrea gigas) (pdf), rapport, Miljødirektoratet 2015.

Kina kritiserer Norges utvisning av en kinesisk forsker og sier at det både vil skade Norges rykte i den akademiske verden og forholdet til Kina.

Den kinesiske forskeren var stipendiat ved Universitetet i Agder (UiA) og fikk tidligere i år beskjed fra norske myndigheter om at han var uønsket og frist til 23. januar til å forlate landet.

Forskerens veileder, en professor fra et europeisk land, fikk samme beskjed, angivelig fordi Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mente at de to utgjorde en fare for rikets sikkerhet.

Den kinesiske studenten hadde forsket på vindkraft i to år ved UiA, og både han og professoren avviste beskyldningene om at det de holdt på med kunne benyttes i militær sammenheng.

Kinesisk protest

Kinesiske myndigheter reagerer svært sterkt på utvisningen, og tirsdag troppet den politiske attacheen ved Kinas ambassade, Ma Qiang, opp i Utenriksdepartementet for å overlevere enn protest, skriver det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.

– Kinesisk UD og Kinas ambassade i Norge er dypt bekymret over denne saken og mener utvisningen av den kinesiske stipendiaten var totalt grunnløs og urimelig, sa Ma til Xinhua etter besøket i UD.

– Får negative følger

Den kinesiske diplomaten gjorde det klart at Kina ser på utvisningen som en krenkelse av den kinesiske forskerens rettigheter og et brudd på den akademiske friheten.

– Det skader Norges rykte og oppfatningen av Norge i den akademiske verden. Det vil også få negative følger for det bilaterale forholdet mellom Kina og Norge, sier Ma.

Ma viser videre til at også universitetsledelsen stiller seg uforstående til utvisningen.

Overrasket

– Vi er overrasket, for vi har undersøkt forskningen og sett på fakta i saken. Vi kan ikke se at det er grunnlag for utvisning, sa UiA-direktør Tor A. Aagedal til NRK i forrige uke.

– Det synes som om problemet er mennenes tilknytning til et universitet i Kina. Dette universitetet skal ha tett samarbeid med det kinesiske forsvaret, sa stipendiatens advokat Nils Anders Grønås.

Verken Grønås eller den utviste professorens advokat, Arild Humlen, har fått fullt innsyn i begrunnelsen for utvisningsvedtaket.

Justisdepartementet har ikke ønsket å kommentere saken.