Rundt årtusenskiftet satte Norge seg et konkret mål: Vi skulle bygge ut tre terrawattimer (TWh) vindkraft, det vil si rundt 500 moderne vindmøller, innen 2010. Da fristen gikk ut, hadde vi bygget ut én tredjedel. Fortsatt er ikke målet nådd.

– Norge og Skottland startet likt ved årtusenskiftet. 14 år senere hadde Skottland bygget ut fem ganger så mye vindkraft som Norge, sier Janne Thygesen.

Hun er samfunnsforsker ved IRIS. I sin ferske doktorgrad fra Universitetet i Stavanger sammenligner hun politikken og planleggingen for utbygging av vindkraft i Norge og Skottland.

Oljenasjoner

Norge og Skottland var relevante å sammenlikne fordi landene er relativt like. Begge landene har store olje- og gassressurser, og de har vannkraft, selv om Norges gass- og vannkraftressurser er betydelig større.

– De hadde dessuten ingen kraftproduksjon fra det som kalles ny fornybar energi, som i praksis vil si all fornybar kraft bortsett fra vannkraft, sier Thygesen.

Av de nye fornybare energikildene hadde begge landene mest tro på vindkraft.

Men der stopper også likheten. For mens Norge ikke nådde målet, klarte Skottland det med glans.

Skottlands mål var ikke like ambisiøst som det norske. De skulle bygge ut ny fornybar kraft tilsvarende to TWh innen 2010. De klarte fem.

– Norge så seg blind på kostnader knyttet til fornybare energikilder, mens Skottland så muligheter, sier Thygesen.

Hun fortsetter:

– I Norge har de positive mulighetene knyttet til arbeidsplasser, klimagassreduksjoner og forsyningssikkerhet i stedet blitt knyttet til utbygging av gasskraft innenlands.

Thygesen mener at Norge ikke klarte å nå målet av flere grunner. For eksempel gikk det 17 år før det ble lagt fram en ny stortingsmelding om energipolitikken i april 2016.

Skottland fikk forutsigbare støtteordninger på plass i 2002, i form av elsertifikater. I Norge kom disse først i 2012.

Hvilepute for Norge

Skottland har mindre vannkraft og mindre olje- og gassressurser enn Norge. I tillegg har skottene hatt mer arbeidsledighet. Ifølge Thygesen har Skottland derfor vært mer bevisst på at landet trenger flere bein å stå på for å skape arbeidsplasser og holde forsyningssikkerheten oppe.

Men nå, med nedgangen i olje- og gassnæringen, opplever også Norge arbeidsledighet og behov for omstilling.

– Olje, gass og vannkraft har vært en velsignelse, men også en forbannelse for ny fornybar kraft. For Norge har det blitt en hvilepute, sier Thygesen.

Tro på havvind

Thygesen har særlig tro på mulighetene som ligger i havvind. Teknologi fra olje- og gassnæringen kan overføres til vindkraft til havs, med nye arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet som resultat.

– Hvis myndighetene gir støtte til bygging av store anlegg utenfor norskekysten, kan havvindindustrien få utvikle seg. Uten denne satsingen vil vi sakke håpløst akterut for andre land som allerede er godt i gang med havvind, sier Janne Thygesen.

Referanse:

Janne Thygesen: Dilemmas and discourses in wind power planning and development in Norway and Scotland. Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet I Stavanger, 2016.

En gruppe forskere foreslår en ny, felles flyskatt for hele Europa.

Skattene som er blitt innført på nasjonalt nivå har ikke fungert godt nok, ifølge forskere fra Austrian Institute of Economic Research.

Hjemme i Norge har det vært høy temperatur i etter at regjeringen innførte en ny seteavgift for flyreiser fra og med 1. juni. Norwegian har havnet i krangel med noen av kundene etter å ha sendt ut fakturaer for å få avgiften etterbetalt, mens RyanAir like gjerne valgte å trekke den uten samtykke, ifølge NTB. 

• Les også: Forskere uenige om fly og klima

De trøblete kårene for å kreve inn flyskatt på landsbasis er en av grunnene til at EU bør gripe inn, og fungere som overnasjonal innkrever. Forskerne har regnet seg frem til hvor mye EU kunne tjent, og medlemslandene kunne ha spart, dersom det var en felles, europeisk karbonskatt på flybilletter. 

Vil hindre enkelte land fra å bli avgiftsparadis

Skatten skal ikke bare være en ny inntektskilde for EU, men også føre til lavere utslipp av CO₂ fra luftfartsbransjen. 

– Flyindustrien står for en liten, men raskt økende del av Europas karbondioksidutslipp, Flere av EUs medlemsland har tidligere forsøkt å innføre nasjonale skatter på flybilletter, men de har mislykkes, sier Margit Schratzenstaller i en pressemelding. 

Pengene skal brukes til å finansiere medlemslandenes bidrag til EU, noe som frigjør penger til å holde enkeltlandenes velferdssystem ved like.

Forskerne mener at en skatt på EU-nivå vil forhindre at enkelte land prøver å tiltrekke seg flyselskap ved hjelp av lave skatter og avgifter, og gjør det enklere å kreve inn skatten fra alle som faktisk flyr i Europa.

– Aksepterer ikke premisset

Ikke alle er enige i at en felles europeisk flyskatt som blir krevd inn av EU er en god idè.

– Jeg aksepterer ikke premisset. Jeg tror ikke det er så vanskelig å kreve inn en flyskatt nasjonalt, sier Espen Andersen til forskning.no. Andersen er førsteamanuensis ved BI og ekspert på luftfartsbransjen. 

Andersen mener fellesskatten høres ut som en særavgift som er ment å gi EU inntekter. Han tror det ville vært vanskelig å gjennomføre av både politiske og skattetekniske hensyn.

– En skatt av denne typen er både lett å måle og lett å kreve inn, men jeg tviler på om den kan innføres på EU-nivå. Den vil ramme landene ulikt – de som ligger sentralt eller har mye turisttrafikk vil få inn mer. Og selv om den går til å redusere et lands EU-bidrag, vil alle landene være villig til å gi fra seg råderetten over en inntekt til EU? spør Andersen.

Vil ha smartere skatter over hele Europa

Forslaget kommer som en del av FairTax-prosjektet, som har som mål å finne ut hvordan vi kan skape gode skattesystemer i fremtidens Europa. Elleve universiteter i ni land er med på prosjektet, blant annet BI i Norge.

Dette vil gjøre det lettere for å stater å senke andre skatter, spesielt de som hindrer vekst.

• Les også: Flyavgiften er altfor lav

– Smarte skatter skal kunne forene bærekraftig vekst med sosial inkludering, likestilling og miljøhensyn, sier Åsa Gunnarsson, professor i jus ved Umeå universitet og koordinator for FairTax-prosjektet.

Forskerne mener inntektene fra skatten bør brukes for å redusere hvor mye bidrag hvert enkelt EU-land betaler inn til unionen, og frigjøre penger til bruk internt i landet. Dette vil også gjøre det mulig å senke skatten for vanlige lønnstakere.

Referanse: 

Alexander Krenek og Margit Schratzenstaller: “Sustainability-oriented EU Taxes: The Example of a European Carbon-based Flight Ticket Tax”, FairTax Working Paper Nr. 1, 2016.

De fleste av oss har hørt om sauen Dolly. Hun ble født i 1996 og var det første klonede dyret som ble laget ved hjelp av en celle fra et annet voksent dyr.

Men Dolly ble ikke så gammel. Hun ble avlivet i 2003 etter å ha pådratt seg kraftig leddgikt og lungekreft.

Da var hun rundt seks år gammel, mens denne sauearten har en gjennomsnittlig levetid på rundt 11–12 år. Selv om det bare er snakk om ett eneste dyr, reiser dette et åpenbart spørsmål: Har klonede dyr dårligere helse enn de som er skapt på naturlig vis?

Mus som har blitt klonet med den samme teknikken, har utviklet mer overvekt sammenlignet med vanlige mus, ifølge en studie. Det har også vært forskning som peker mot at disse musene har utviklet insulinresistens eller diabetes type 2, ifølge forskerne bak den nye studien.

En internasjonal forskergruppe har undersøkt 13 forskjellige klonede sauer for å se hvordan de har taklet alderdommen. Fire av disse klonene er identiske med Dolly, siden de er klonet fra det samme dyret som ga opphav til den berømte sauen.

• Les også:  Kloning av menneske – kva er problemet?

Overtok arbeidet           

Keith Campbell, som var en britisk forsker og biolog, jobbet med å klone Dolly i 1996. Han døde i 2012, men da hadde han allerede fått laget flere nye sauekloner. De fire Dollyene ble født i 2007, og resten av de 13 sauene har blitt klonet på samme måte, men stammer fra andre sauer.

Den britiske forskeren Kevin Sinclair ved Nottingham University har plukket opp stafettpinnen. Han har ledet forskningen som er beskrevet i en artikkel i Nature communications.

Alle de 13 sauene var mellom syv og ni år, så de kan kalles middelaldrende og gamle sauer. Forskerne gjorde fullstendige helsesjekker på dem. De tok blodprøver, blodtrykk, sjekket stoffskiftet og sjekket ledd og skjelett for sykdommer.

Hvordan hadde det gått med klonene?

• Les også: Kloner katter i dypfryst dyrehage

​Ganske friske

I det store og det hele var sauene friske og sammenlignbare med vanlige sauer på samme alder. Alle hadde mild leddgikt i hoftepartiet, men dette er ikke uvanlig for sauer i denne alderen, ifølge forskerne.  

De undersøkte alle sauenes ledd og testet dem for leddgikt, men bare en av sauene var litt hardere angrepet enn de andre.

De hadde normalt blodtrykk, og ingen viste tegn på noen spesielle sykdommer. Insulinresistens var heller ikke noe problem.

Dette er en av få studier som undersøker kloner som har begynt å dra på årene. Basert på disse testresultatene, mener forskerne at klonede dyr ikke får dårligere helse med alderen, sammenlignet med vanlige dyr.

Klonemetoden kalles SCNT (Somatic cell nuclear transfer) og går ut på å sette en cellekjerne fra et voksent dyr inn i en eggcelle. Den originale eggcelle-kjernen fjernes.

Deretter blir egget satt inn i en surrogatmor, og hvis alt går etter planen, føder surrogatmoren en frisk klone. Dette er vanskelig å få til, og fostrene utvikler seg ofte unormalt, skriver forskerne.

Men hvis fosteret utvikler seg normalt, mener forskerne at de sannsynligvis vil leve et vanlig liv.

Referanser:

Sinclair mfl: Healthy ageing of cloned sheep. Nature communications, juli 2016. DOI: 10.1038/ncomms12359. Sammendrag.

Dataormen Stuxnet som ble oppdaget i 2012, var en vekker for myndigheter og industri over hele verden. Den svært avanserte programbiten kunne infisere styringssystemene i industrien og få dem til å slutte å virke. Det skremmende var at denne dataormen nådde mange av de mest vanlige styringssystemene i industrien.

Dersom en stat eller en hacker kunne spre ondsinnet programvare i et så stort omfang, hva ville bli det neste?

Nå er tingenes internett der «alt» er koblet sammen, på full fart vei inn bedrifter, offentlige kontorer og hjemmene. Hvordan skal vi forsvare oss mot en trussel som vi ikke vet hvordan ser ut eller hvor den vil slå til?

Forsvarer seg mot det ukjente

Forskere ved SINTEF jobber med å finne mottrekk. Her utvikler de metoder som gjør at bedrifter og offentlige institusjoner kan håndtere trusler og angrep, også de som ingen har tenkt på.

– Samfunnet er under press med nye mønstre av trusler og sårbarhet. Vanlige tilnærminger med et forsvar basert på klare kontrollrutiner og ansvar feiler når risikoen vandrer mellom ulike områder og sektorer. Det er et sterkt behov for nytenking og nye tilnærminger, sier seniorforsker Tor Olav Grøtan ved SINTEF.

Han leder prosjektet New Strains of Society, som skal utvikle nye vitenskapelige teorier når det gjelder skjulte, dynamiske og uforutsette sårbarheter. Partnere er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, University of Tulsa (USA) og Forsvarets forskningsinstitutt.

Med seg har de den amerikanske professoren Sujeet Shenoi ved University of Tusla. Han underviser studenter i «etisk hacking» for at amerikanske myndigheter skal være på nivå med de ondsinnede dataekspertenes angrep.

Ethvert datasystem kan knekkes

Professoren har de siste tjue årene undervist nærmere 400 studenter på master- og doktorgradsnivå i hvordan de skal hacke seg inn i myndigheters og bedrifters nettverk. Studentene må sikkerhetsklareres og de må forplikte seg til å jobbe for amerikanske myndigheter etter studiene.

Etter avtale med eierne har studentene hans brutt seg inn dypet av styringssystemene for betalingsterminaler, smarte strømmålere, gassrørledninger, kullgruver og vindparker. Hver gang har de lykkes.

– En eller annen, ikke nødvendigvis oss, kan komme inn i ethvert datasystem. Dette må vi leve med og håndtere. Derfor er motstandsdyktighet og tilpasningsevne så viktig sier Shenoi.

Med Norge som datalab

Den amerikanske professoren ser på Norge som et ideelt sted for å utvikle slik motstandsdyktighet.

– Norge er et av de mest digitaliserte land i verden. Med 5,2 millioner innbyggere kan det være et laboratorium for hele verden. Det er vanskelig å få til i USA. Landet er for stort og mangfoldig, sier han.

SINTEF og partnerne ser på tre såkalte trussel-landskaper: oljevirksomhet i nord, en pandemi og IKT i kritisk infrastruktur i olje- og kraftsektorene.

Nylig møttes representanter for Justisdepartementet, Nasjonalt sikkerhetsmyndighet (NSM), Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM), National Security Agency (NSA, USA), Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Petroleumstilsynet, forskere, konsulenter og bedriftsrepresentanter til en workshop for å adressere sårbarheter i energisektoren.

– Her prøvde vi ut en ny metode for å avdekke de ukjente truslene og sårbarhetene og forberede en stresstest. Folk fra oljesektoren og elkraftsektoren som vanligvis ikke tenker sammen, jobbet og reflekterte sammen. Dette tar vi med oss videre i prosjektet i arbeidet med få utviklet en stresstest-metodikk som undersøker hvor godt  en organisasjon er i stand til å håndtere det uventede, sier Grøtan.

Angrep i 2014

Behovet er absolutt til stede: I 2014 ble Statnett og et hundretalls andre norske bedrifter i energisektoren utsatt for omfattende hackerangrep. De er ikke alene.

Alle sektorer i samfunnet blir angrepet og antall angrep øker for hvert år. Statoil stopper for eksempel 10 millioner e-poster med spam hver måned. Åpning av vedlegg er en svært vanlig måte å få skadelig programvare inn i bedrifters datasystemer.

En annen er at uoppmerksomme ansatte gir underleverandører og andre eksterne tilgang til datasystemene.

Prosjektet til syv millioner kroner går fra 2014-2017 og er finansiert av Forskningsrådet.

Les mer:

Om arbeidet til professor Sujeet Shenoi The ethics of Hacking 101 i Washington Post

Trusselen fra høyreekstremister er økende på grunn av økningen i antall asylsøkere i Norge, skriver Klassekampen.

– Etter et halvår med stort mediefokus på flyktningkrisen i Europa, er det mer aktivitet på disse sidene enn tidligere. Det er kommet flere støttespillere til, og det publiseres mer stoff, for eksempel lenker til nyhetssaker.

– Det genererer igjen mye aktivitet i form av likes, kommentarer og debatt, sier vitenskapelig assistent Birgitte Prangerød Haanshuus ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo.

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble offentligheten oppmerksom på at debatten hadde flyttet seg «fra gata til data», og gjerningsmannen hadde selv vært aktiv på flere høyreradikale nettsteder, skriver avisen.

Fem år etter ser forskere at debatten øker, spesielt på Facebook, og Haanshuus sier at det er fra 100 til 14 000 medlemmer i høyreradikale Facebook-grupper. Disse diskuterer innvandring og islam, og snakker om «interne fiender», som politikere, medier og akademikere.

– I dag er det er grunn til å tro at det er på Facebook det meste av høyreradikal debatt foregår, sier Haanshuus.

(©NTB)

De er ikke helt som andre nanopartikler, småtassene som blir til i avtrekkskabinettet foran oss. Forsker Juan Yang viser stolt fram fødestua – og et glass med milliarder av de ørsmå, kubeformede produktene som er blitt til der inne.       

Sammen med kolleger hos SINTEF i Oslo har Yang skapt de bitte små krabatene. Samt gitt dem kjemiske fangarmer. Tanken er å sende knøttene dypt ned under havbunnen eller landjorda, til det indre av oljefeltene.

Der skal de bruke armene til å utløse en kjede av hendelser. Målet er å få innestengt olje til å røre på seg.        

350 000 partikler per millimeter

– Lykkes vi, vil partiklene bidra til at oljeindustrien får mer olje ut av eksisterende felt. Og økt utvinning fra brønner som alt er boret. Det er mer klimavennlig og billigere enn boring av nye brønner, sier Juan Yang.

Plasserer du partiklene fra SINTEF-laben i Oslo langs en linjal, vil mellom 200 000 og 350 000 av dem få plass på en millimeter. Vel å merke når de har fri.  

På jobbreiser tar hver og en av dem litt større plass. Noen milliontedels millimeter. For da har de “klær” på seg. Nærmest en tvangstrøye!

Bakgrunnen er denne:

Glemte rom i sikte

Partiklene er unnfanget for å bli fraktet ned i oljereservoar som alt er satt i produksjon.

Samme vei skal også et vannløselig, såkalt polymermateriale sendes. I likhet med resten av polymer-familien består dette stoffet av lange molekylkjeder med stor masse.

Ned i dypet skal både partiklene og polymermaterialet transporteres med vann som brukes til å flømme reservoarene. Flømming benyttes verden over til å presse rikdom ut av oljefelt. Vannet skyver oljen ut av porer i steinen. Men det baner seg kun vei til hulrom som vann strømmer lett i.

Oljen i andre deler av reservoaret får ligge. Det er for å få presset vannet inn i disse mindre tilgjengelige rommene, at forskerne vil sende nanopartiklene ned i dypet.  

Stenger steinens hovedgater

Skal partiklene få gjort denne jobben, må både de og reisefølget deres – polymermaterialet – forvandle seg når de er framme i reservoaret. Rettere sagt må partiklene gifte seg med reisekameratene.

Ved hjelp av fangarmene kan de bitte små “oljearbeiderne” nemlig reagere kjemisk med polymermaterialet. Resultatet blir et fast stoff av typen gel – en materialgruppe der gelatin er det familiemedlemmet du og jeg kjenner best.  

Målet for SINTEF-prosjektet er å få dannet gel-propper som stenger de allerede tømte hovedgatene i reservoaret. Vannet vil dermed bli tvunget til å strømme andre steder. Dermed vil også oljen i sidegatene bli skjøvet ut.

Tidsinnstilt av-og-på-bryter

Det er her tvangstrøyene kommer inn i bildet. Skal hele kabalen gå opp, er det nemlig en forutsetning at bryllupet ikke inntreffer for tidlig.  

Dannes proppene før de vordende ektefellene er helt framme i reservoaret, får de ingen nytte-effekt.

Det er derfor Juan Yang og kollegene hennes utstyrt partiklene med de hemmende plaggene. I realiteten har forskerne “hektet” molekyler utenpå partiklene. Denne påkledningen skal blokkere armene så lenge det trengs.

Kostymeskift i dypet

Yang forklarer at vannet rundt partiklene vil løse opp “trøya” til slutt og dermed frigjøre armene – det vil si gi de små krabatene funksjonaliteten sin tilbake.

En av de viktigste oppgavene for forskergruppa i Oslo, består i å designe blokkeringsmekanismen slik at den varer nettopp så lenge det er behov for det.

– Vi forventer at partiklene kanskje vil trenge flere måneder på turen gjennom reservoarsteinen. I lab-en har vi så langt klart å blokkere funksjonaliteten til partiklene i hele to måneder, forteller Juan Yang.

Etterstreber grønn oppførsel

– Er dere de eneste forskerne som utvikler slike gel-plugger for bruk i oljereservoar?

– Det finnes noen som jobber med liknende løsninger. Men vi utnytter kjemikalier som er mer miljøvennlige enn det de andre bruker.

– Flere påpeker at nanopartikler i seg selv er uønsket, hvis de havner på vidvanke i naturen?

– Sikker bruk av nanopartikler står sentralt i prosjektet vårt. Vi prøver å bruke biokompatible materialer som ikke er skadelige, og som dermed vil påvirke miljøet i havet så lite som mulig, sier Juan Yang. 

Reiser allerede i laboratorie-stein

I et laboratorium i Trondheim har nanopartiklene fra Juan Yangs lab i Oslo allerede begynt å bevege seg gjennom porøse steinprøver.

Seniorforsker Torleif Holt fra SINTEF Petroleum leder hovedprosjektet som partiklene inngår i. I første omgang studerer han hvordan partiklene oppfører seg på reise i ulike steintyper.

– I hvilken grad strømmer de fritt i porene, og i hvilken grad fester de seg på poreveggene? Det er dette vi har sett på så langt. Svarene vil blant annet avgjøre om partiklene og reisefølget deres skal pumpes ned i reservoaret samtidig, eller om partiklene skal sendes ned litt før eller litt etterpå, sier Holt.

Metoder utfyller hverandre

– Kommer partikkelmetoden til å virke, og dermed gi verden mer olje?

– Det er det for tidlig å si ennå. Men så langt ser det lovende ut, sier oljeforsker Holt.

Trygve Nilsson er en av de som følger prosjektet nært fra industrisiden. Han er veteran i oljebransjen, og i dag ledende reservoaringeniør i Det norske oljeselskap, en av industrideltakerne i prosjektet. Om SINTEFs gel-metode sier han at “den potensielt kan gjøre det mulig å få ut ganske mye mer olje”.

– Men ennå gjenstår mange tester før metoden eventuelt blir kommersiell. Avgjørende blir det også hva det vil koste å benytte et slikt verktøy. Med dagens oljepriser er det begrenset hvor mye penger som kan brukes på økt utvinning. Men at potensialet for metoden er stort, det er det ingen tvil om, sier Nilsson.

– Kan denne metoden bli et universelt middel for bruk på ethvert oljefelt?

– Hva som er den beste metoden for økt oljeutvinning, vil alltid variere fra felt til felt. Dette fagområdet dreier seg om metoder som utfyller hverandre.  

Prosjektet skal pågå til utgangen av 2017. Da vil vi vite mer om hva de er i stand til å utrette under sjøbunnen og landjorda, de første oljearbeiderne som måler høyden sin i nanometer – milliontedels millimeter.

Luftforurensning gir tidlig aldring av huden, varsler tyske hudforskere.

Kosmetiske produkter som brukes av mange kvinner for å få myk og glatt hud, kan gjøre det hele enda verre.

Skyldes utslipp fra dieselbiler

De siste 20 til 30 årene har forskning på hudskader i ansiktet i stor grad dreid seg om beskyttelse mot UV-stråler fra sola.

– Jeg tipper at hudforskere vil holde på med luftforurensning de neste tiårene, sier professor Jean Krutman ved det tyske forskningsinstituttet Leibnitz-Institut für umwelt-medizinische Forschung (IUF) til den britiske avisa The Guardian.

• Les også: Hvorfor forsker nesten ingen på hudsykdommer i Norge?

Luftforurensning i urbane områder skyldes ofte biltrafikk, særlig dieselbiler og tungtrafikk.

Små partikler av nitrogendioksid (NO2) fra dieselkjøretøyene fører til skader på huden som rynker og alderdomsflekker, har Krutmann tidligere kommet fram til i forskningen sin.

Huden blir fortere gammel

Det nye nå fra forskningen ved IUF i Tyskland er at NO2 også får selve aldringsprosessen i huden til å gå raskere.

De tyske forskerne har blant annet undersøkt ansiktshuden til folk i Kina og Tyskland. De fant ut at bare en liten økning i luftforurensningen – 10 mikrogram NO2 per kubikkmeter luft – førte til en økning på 25 prosent i mengden pigmentflekker på kinnene.

Oslo er en av mange byer som sliter med dårlig luftkvalitet. I Oslo er 200 mikrogram NO2 satt som grenseverdi for særlig høy luftforurensning. I Bergen er luftkvaliteten enda dårligere. Også Stavanger og Kristiansand har ofte dårlig luftkvalitet, ifølge Miljødirektoratet.

– Disse partiklene er helt klart et problem for huden, mener Jean Krutmann.

Pigmentflekker på kinnene

Både mye soling, røyking og dårlig kosthold kan bidra til at huden din eldes raskere. Dette er kjent fra forskningen, og er vel noe mange av oss selv har kunnet observere hos mennesker vi har rundt oss.

– Nå kan vi også slå fast at forurensning er en vanlig årsak om du ser at en person har pigmentflekker på kinnene, sier Krutmann til The Guardian.

Forskeren advarer om at pigmentflekker etter forurenset luft er noe vi kan få se hos stadig flere middelaldrende og kanskje enda yngre personer.

Hvorfor luftforurensning får huden til å eldes raskere, er ekspertene på området fortsatt usikre på. Det de vet er at både NO2 og andre stoffer relativt lett passerer gjennom huden vår, om de får mulighet til det.

Kosmetikkindustrien med nye produkter

Kosmetikkindustrien er naturlig nok opptatt av temaet.

Ved industriens egne forskningsinstitutter er hudskader fra luftforurensning noe det nå forskes en god del på, rapporterer The Guardian. Her ligger det nemlig nye produktmuligheter.

Hudeksperter varsler at vi de nærmeste årene vil få se flere nye hudprodukter. Men forskere som jobber for kosmetikkindustrien, antyder at denne utfordringen neppe enkelt lar seg løse med nye vidunderkremer.

Styr unna mykgjørende kremer

Noe du likevel selv kan gjøre allerede i dag om du vil redusere faren for skader fra luftforurensning på ansiktshuden, er å styre unna en del hudprodukter som allerede finnes på markedet.

Det handler om kremer som får ansiktshuden til å føles ekstra myk og glatt.

– Har du en sunn ansiktshud, så har du i utgangspunktet en ganske god barriere mot luftforurensningen, forklarer den britiske hudlegen Mervyn Patterson til The Guardian. Han jobber for en kjede med private skjønnhetssalonger i Storbritannia.

Det øverste hudlaget ditt fungerer nemlig som taket på et hus. Det består av flate celler som ligger som beskyttende takstein oppå resten av huden din.

Bruker du hudprodukter som gir deg en silkemyk og deilig hud, ja så risikerer du å rive bort disse beskyttende taksteinene.

Kremer som inneholder retinoider, en mye brukt ingrediens i hudprodukter, har en klart negativ effekt på hudens beskyttelseslag, advarer Patterson. Glyserol er en annen ingrediens å styre unna om du vil beskytte deg mot luftforurensing, mener han.

Ikke skrubb ansiktshuden

Mervyn Patterson har enda en advarsel å komme med:

– Huden din forsøker på harde livet å sørge for at du har en fantastisk forsvarsmekanisme mot ytre skader. Hva gjør mange kvinner med det? Jo, de skrubber den vekk! Hva i all verden er vitsen med det?

Leser du skjønnhetstips på norske nettsteder, så finner ofte advarsler mot å bruke mineralolje i ansiktet. Begrunnelsen er at det hindrer huden i å puste.

Men det er nettopp mineralolje av god kvalitet Mervyn Patterson anbefaler som et beskyttende lag for ansiktshuden, om du beveger deg rundt i byer med mye luftforurensning. Dette beskyttelseslaget kan du fjerne om kvelden og legge på igjen neste dag.

Referanser:

Jean Krutmann m.fl: «Pollution and skin: From epidemiological and mechanistic studies to clinical implications», Journal of Dermatological Science, desember 2014

Anke Hüls m. fl: «Traffic-Related Air Pollution Contributes to Development of Facial Lentigines: Further Epidemiological Evidence from Caucasians and Asians», Journal of Investigative Dermatology, mai 2016

Andrea Vierkötter m.fl: «Airborne Particle Exposure and Extrinsic Skin Aging», Journal of Investigative Dermatology, desember 2010

Harddisken er en ekstremt viktig del av teknologien som driver den moderne verden. Ute i internettskyen ligger det milliarder på milliarder av terabyte (TB) med informasjon.

Alt av videoer, bilder, dokumenter, eposter og databaser blir lagret på harddisker over hele verden.

I 2013 produserte hele verden til sammen rundt 3,5 milliarder TB med data, ifølge Techradar.com.

Smarttelefonen din har kanskje 32 gigabyte (0,032 TB) med lagringsplass.

Men plassbehovet skyter i været. Ifølge Techradar kommer verden til å lagre vanvittige 44 milliarder TB i løpet av 2020. All denne lagringsplassen må bygges og plasseres i servere rundt omkring, men det krever ekstremt mange harddisker og massevis av fysisk plass.

En europeisk forskergruppe eksperimenterer nå med en helt annerledes måte å lagre data på. De vil flytte på enkeltatomer for å lage en ekstremt effektiv lagringsmåte sammenlignet med harddiskene vi har i dag. Konseptet er beskrevet i Nature nanotechnology.

• Les også: Lagrer data med lyd

0 og 1

Men først, en liten innføring i datalagring. Lagringskapasitet måles i hvor mye data som kan lagres på en kvadrattomme av den fysiske harddisken.

En høykvalitets tradisjonell harddisk kan lagre 1,3 terabit per kvadrattomme, ifølge Computerworld.  Disse harddiskene har roterende magnetiske skiver, og du finner dem i for eksempel bærbare datamaskiner.

Den andre vanlige teknologien er flash-minne. Dette finner du i telefonen din, og de har ingen bevegelige deler. Her er det konstant videreutvikling, og Computerworld melder om et laboratorium som har fått til 2,77 terabit per kvadrattomme.

Atom-harddisken til de europeiske forskerne skal kunne klare vanvittige 502 terabit per kvadrattomme. Dette er fortsatt bare en hypotetisk mulighet, men de har bygget en prototype på 1 kilobyte (kB).

1 kB er 8000 bits, som er den minste enheten i datalagring. En bit kan ha to verdier, enten 1 eller 0, som danner binærkode – grunnlaget for den digitale verden.

Men denne harddisken kommer ikke til å sitte i PC-en din med det første, forskerne har mange problemer å takle først.

Så hvordan er det mulig å bruke enkeltatomer til å lagre data?

• Les også: Skal takle store data for store teorier

Kloratomer og kobber

Prinsippet deres går ut på å lage en ekstremt jevn overflate av kobber som det legges kloratomer på. Disse kloratomene danner et perfekt rutenett, men noen av rutene er tomme.

Ved hjelp av en type ikke-optisk mikroskop, kalt Scanning tunneling microscope (STM), kan atomene flyttes inn og ut av tomrommene. Her kan du lese mer om denne typen mikroskop.

Som du kan se på bildet under står atomene på linjer, og de kan arrangeres i to forskjellige posisjoner på linjene.

Opp-posisjonen betyr 0, mens ned-posisjonen betyr 1. Dermed kan atomene flyttes til å representere en hvilken som helst binær kode. Forskerne har brukt lagringsplassen til å lagre en berømt forelesning av fysikeren Richard Feynman, som handler om nettopp manipulering av enkeltatomer.

Du kan se hele koden i bunn av saken.

Kaldt og tregt

Men denne atom-konstruksjonen må være stabil for at det skal fungere, og det krever lave temperaturer.

Kloratom-harddisken var stabil i 40 timer mens den var nedkjølt til minus 196,15 grader. Samtidig tar det lang tid å både lese av og lagre ny informasjon. Forskerne brukte rundt ti minutter for å endre en eneste bit.

Dette fungerer ikke i verden utenfor laboratoriet, men vi får se om denne teknologien kommer til å spre seg om noen år.

Dette er ikke første gang forskere har eksperimentert med atomer og tomrom for å lage binære koder. En studie fra 2002 gjorde noe lignende med silisium-atomer, men her kunne ikke atomene flyttes rundt etter at mønsteret var laget, ifølge den nye Nature-artikkelen.

Referanser:

Otte mfl: A kilobyte rewritable atomic memory. Nature nanotechnology, juli 2016. DOI: 10.1038/nnano.2016.131. Sammendrag.