Mange assosierer kanskje rock og fengsel med Johnny Cash og Folsom Prison.

Men foruten en natt eller to i fyllearresten, satt Johnny Cash aldri i fengsel. Det gjorde imidlertid bandmedlemmene i Me and THE BAND’its.

De traff hverandre bak murene og begynte å spille sammen der. Nå skriver de rockelåter, øver tre ganger i uka, spiller konserter og drar på turné. Og det gjør de for å komme seg videre i livet, både i og utenfor fengselet.

• Les også: Satser på musikk i fengselet

- Musikken blir en måte å takle tilværelsen i fengselet på, men den kan også hjelpe med å håndtere livet utenfor fengselsmurene, sier Lars Tuastad.

Han spiller også i Me and THE BAND’its, men har aldri sittet inne. Han er forsker og er nå ferdig med sitt doktorgradsprosjekt der han har forsket på bandet han selv spiller i.

Ikke alltid lett å være fri

Tuastad har jobbet med musikkterapi i over ti år, og lang erfaring fra prosjektet Musikk i Fengsel og Frihet (MIFF), der musikkterapi kobles med kriminalomsorg og ettervern. 

- Musikk skaper en følelse av frihet, men den kan også bidra til å takle friheten, når den først kommer, sier forskeren.

• Les også: Fanger er misfornøyde med rusarbeid i fengselet 

Tuastad har spilt sammen med Me and THE BAND’its i nesten ti år, lenge før han begynte å forske på dem. De har spilt med hverandre både i fengsel, under åpen soning og ute i det fri.

Får problemer både inne og ute

Han forteller at det kan være vanskelig for kriminelle å være ferdig med fengselet når de er ferdig med soningen. Det er lett å falle tilbake til gamle vaner.

- Når de har sonet sin straff og er helt fri, da trenger de steder å lande, sier han.

Og å lande i et rockeband er bedre enn å lande andre steder, ifølge forskeren. – Musikken blir en vei ut av kriminaliteten.

Valgte bandet framfor hevn

Og det ble den etter en dramatisk hendelse i fjor, der bandet ble nødt til å velge mellom musikken og kriminaliteten:

Like oppunder jul blir vokalisten, Kjellemann, knivstukket etter å ha avslått et tilbud om å kjøpe heroin. Han overlever knivangrepet med et nødskrik.

Fjorten dager etter hendelsen øver Me and THE BAND’its, og Kjellemann annonserer at han har noe viktig å melde. Han forteller at han har bestemt seg for ikke å hevne knivangrepet. Begrunnelsen hans er at musikkprosjektet er for viktig, og at han derfor ikke kan gjøre noe som risikerer at han mister det.

- Både frontfiguren og de andre i bandet følte egentlig at de burde ta affære. Det gjorde andre folk i miljøet også. Men Kjellemann svarte med IKKE å ta affære, og heller la det ligge. Og det ble en reaksjon i seg selv, sier Tuastad.

- Her ble bandet og musikken viktigere enn alt annet.

Aksjonsforskning i fengsel

Det at Tuastad har vært såpss involvert i sitt eget forskningsobjekt, er ikke helt uvanlig innen forskning. Dette kalles aksjonsforskning og innebærer at forskeren ikke bare observerer og analyserer, men at han også er involverer seg i det han forsker på.

I dette prosjektet har Tuastad både vært forsker og bandmedlem. Han har vært med på øvinger én gang i uka, mens de i tillegg har øvd to ganger uten han. Han er også med når de spiller konserter og drar på turné. 

Hele veien har han gjort lyd- og videoopptak av øvelsene og gått gjennom dem med resten av bandet. Han har skrevet detaljerte skildringer av møtene de har hatt og gjort intervjuer med hver enkelt og samlet i grupper. 

Stikkordet er ifølge Tuastad refleksjon. 

- Vi har hele veien reflektert rundt alt som har skjedd. Det er vel kanskje litt det man gjør, når man er med i et felles prosjekt som dette, sier han.

Dette har skapt et samhold som ifølge Tuastad har gjort at aksjonforskningsprosjektet i seg selv faktisk har ført til omfattende endringer i livene til bandmedlemmene. Budskapet til både forskningsprosjektet og Me and THE BAND’its er altså lik: Musikken er en vei ut av kriminaliteten. 

Vil synge egne fortellinger

Mesteparten av sangene har vokalisten skrevet selv. Kjellemann har mye å si og mange historier å fortelle, om et levd liv, barndommen sin, oppveksten og voksenlivet. Sangene hans handler om det å være kriminell, om rus, etikk og moral, kjærlighet, familie, vennskap, endring, musikk og politikk.

- Å stå på en scene å bruke egne fortellinger og sanger, er en del av rehabiliteringen, sier Tuastad.

Me and THE BAND’its kaller konsertene sine for konsertforedrag, fordi de mener fortellingen er så viktige.

• Les også: Adventsmagi bak murene

Kriminolog og sosiolog Hedda Giertsen mener også at fortellingene bør være en sentral del av rehabiliteringen av kriminelle.

- Det er vel et allment trekk, at vi prøver å fortelle vår historie, men ekstra viktig er det nok når noe kan være vanskelig å forstå for en selv og andre, sier Giertsen.

Hun er professor i kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og mener at musikk gir muligheter for å finne andre personer med lignende erfaringer, erkjennelser, tanker og følelser.

- Noen har vært der før, og man er ikke alene, sier hun.

På lik linje med trening

Giersten mener at når fanger og kriminelle får spille musikk, er det på lik linje med det at de får trene, studere eller lage mat. Alle disse tingene fungerer som et slags friminutt fra fengselet.

Hun mener det er viktig at de får muligheten til å være noe annet enn fanger, som for eksempel musiker, elev eller student, om det så bare er for et øyeblikk.

- De går over i en rolle som folk ellers i samfunnet er i, og som peker fremover mot en vanlig posisjon i samfunnet, sier hun.

- Hovedsaken er å få nye erfaringer og bli kjent med nye sider ved seg selv.

Og ifølge Lars Tuastads forskning har rockerne i Me and THE BAND’its hatt gått av å være i band sammen. Og ifølge forskeren selv har han også hatt godt av det.

• Se portrett av Kjellemann og hør utdrag fra musikken til Me and THE BAND’its på NRKs livsstilprogram Underveis.

Referanse:

Lars Tuastad: Innafor og utanfor. Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. Universitetet i Bergen 2014 ISBN 978-82-308-2819-9 (doktorgradsavhandling).

Delstaten Pernambuco i det nordøstlige Brasil var for 15 år siden landets mest voldelige delstat. I dag er voldsnivået på vei ned mot landsgjennomsnittet. Stipendiat Kristian Hoelscher ved Universitetet i Oslo kan forklare årsaken.

– Institusjoner betyr mye for forekomsten av vold i et samfunn. Dette har ikke blitt diskutert særlig tidligere, og bør få mer oppmerksomhet, sier Hoelscher.

Mens mange tenker på institusjoner som et bygg med for eksempel en skole eller et sykehus, har samfunnsvitere en videre definisjon av begrepet.

Folk i et samfunn deler normer. De gjør ofte ting på samme måte, finner de samme løsningene. Dette fellesskapet kan også kalles en institusjon.

– En institusjon kan også være et normsett og en sosial praksis som ligger til grunn når samfunnsmedlemmer skal løse viktige oppgaver, sier Hoelscher.

Hvordan et samfunn vurderer betydningen av rettstaten eller menneskerettighetene er eksempler på slike institusjoner. Politiet og rettssystemet er to mer håndgripelige tilfeller.

Hoelscher har sett på hva slike institusjoner betyr for hvor mye vold det er i et samfunn. Tidligere studier har konkludert med at nye og uetablerte demokratier har svake institusjoner og at de derfor er sårbare for borgerkrig.

Hoelschers studier tyder på at svake institusjoner også påvirker den ikke-statlige volden i samfunnet.

Mordratene i 160 ulike land viser at det nettopp er landene med nye eller svake demokratier som skårer høyest. Dette gjelder særlig nye demokratier i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. I en studie av 55 byer i 40 ulike land, er det byene med de svakeste demokratiene som opplever mest uro og sosiale opprør.

Hoelscher bestemte seg for å studere et godt eksempel: Delstaten Pernambuco i Brasil.

Pakt for livet

Brasil er et såkalt «ukonsolidert demokrati», der institusjoner ikke nødvendigvis er legitime eller til å stole på, og lenge var Pernambuco et lite hyggelig eksempel. Men på få år gikk delstaten fra å være Brasils mest voldelige til å nærme seg landsgjennomsnittet.

Hoelscher tilbrakte tre måneder i Pernambuco i 2013, der han intervjuet lokale politikere, politifolk, jurister og vanlige innbyggere. Voldsutviklingen hadde snudd i 2007, og ifølge dem han snakket med, var hovedårsaken en større institusjonell endring.

– Guvernør Eduardo Campos hadde bestemt seg for å ta tak i delstatens problemer med vold og korrupsjon. Han ville gjøre delstaten tryggere, og han brant for det, sier Hoelscher.

Campos introduserte et program som han kalte «Pakt for livet». Han økte lønningene til politiet og sørget for en atferdsendring der de ikke lenger gikk inn i byområder med pistolene i været, men i stedet tilbrakte tid der, ble kjent med mennesker og bygde tillit. Samtidig sørget han for en bedre kartlegging av kriminaliteten i delstaten. Steder med høy kriminalitet ble bedre beskyttet.

– Hver uke ble det gjennomført møter der alle politikonstablene i delstaten deltok. Hvis noen hadde gjort en dårlig jobb, måtte de forklare seg. De som gjorde det bra, ble forfremmet, sier Hoelscher.

Ikke bare en investering

På mange måter virker det logisk at en slik innsats vil redusere kriminaliteten i et samfunn. Men det var ikke første gang det ble brukt ressurser på sikkerhetstiltak i Pernambuco. Det var imidlertid første gang at resultatene virkelig ble merkbare.

– Tidligere hadde svake og korrupte institusjoner hindret gode resultater. Campos klarte å endre dette. Pernambuco hadde, som mange andre delstater i Brasil, vært et sted der det var vanlig å premiere vennene sine. Nå var det de som gjorde en god jobb som ble premiert, sier Hoelscher.

Tilliten til politiet ble styrket, og det var ikke lenger mulig å kjøpe seg fri fra straff. Voldsbruken gikk ned.

– Dette var mer enn bare en investering. Campos klarte å skape en dyp institusjonell reform, der holdninger og praksiser i samfunnet ble endret.

– Institusjoner må få oppmerksomhet

Hoelscher mener at erfaringene fra Pernambuco viser hvordan svake og dårlig fungerende institusjoner kan opprettholde voldsnivået i et samfunn. Selv om delstaten hadde et demokratisk valgt styre, var ikke dette i seg selv nok til å skape endring.

En guvernør med et brennende engasjement og et statlig byråkrati som kunne fullføre institusjonelle endringer, ble redningen. Eduardo Campos ble presidentkandidat i Brasil, men døde i en flystyrt i august 2014.

– Jeg sier ikke at andre faktorer, som ulikhet og fattigdom, er ubetydelige. Men med sviktende institusjoner er det ekstra vanskelig å få bukt med voldsproblemene, sier Hoelscher.

Ettersom flere land går over til demokratiske styreformer, er det ekstra viktig å være oppmerksom på institusjoners betydning, påpeker doktorgradsstipendiaten.

– Land som gir økonomisk støtte og internasjonale organisasjoner må vurdere hvordan de kan bidra til å bygge opp under demokrati og institusjoner. Lokale initiativer som ledes av dedikerte politiske ledere, kan oppnå mye, sier Hoelscher.

Referanser:

Hoelscher: Politics and social violence in developing democracies: Theory and evidence from Brazil, Political Geography, Volume 44, January 2015, Pages 29–39, doi: 10.1016/j.polgeo.2014.08.002.

Hoelscher disputerte 24. oktober ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Institutions and Social Violence.

For å ta knekken på bakterier blir mange matprodukter varmet opp til en bestemt temperatur før den raskt kjøles ned igjen. Dette gjøres i en såkalt autoklav, en maskin der maten enten står stille eller roterer mens den varmes opp. Prosessen gir også maten lang holdbarhet.

– Det nye nå er at vi kan riste maten samtidig som den varmes opp, i en såkalt Shaka-autoklav. Prosessen går mye fortere, og maten blir bedre både på næringsinnhold og smak, forteller Nofima-forsker Dagbjørn Skipnes.

Bedre kvalitet

– Metoden er uovertruffen på grønnsaker. Etter risteprosessen får vi ut faste biter med en frisk farge og fin konsistens, og ikke minst bevares både smak og næringsinnhold, forteller Skipnes.

I tradisjonelle autoklaver trekker varmen inn i matvaren fra utsiden, slik at når kjernen har oppnådd ønsket temperatur, og bakteriene settes ut av spill, er de ytre delene av maten blitt varmet opp for mye.

I Shaka-autoklaven får maten en mye jevnere varme, og man unngår problemet med at deler av produktet får for høy temperatur.

Også supper, sauser, pastaretter, surkål og fiskepålegg er testet ut med svært positive resultater.

– Barnemat krever kraftig varmebehandling, noe som går ut over både ernæringsmessig kvalitet, farge og smak. Men med Shaka-behandling beholder barnematen næringsstoffene bedre og den ser mye mer innbydende ut, sier Skipnes.

Ikke alt tåler risting

Forskerne har også funnet produkter som ikke egner seg for risting. Særlig gjelder det fisk, som får strukturen ødelagt av ristingen, og produkter som trenger lang koketid for å få den riktige smaken, slik som fårikål og trøndersodd.

– Vi prøvde oss med en fiskesuppe med fiskebiter i, og bitene ble ristet i stykker. Men denne suppen viste seg å være svært populær blant barna. Vi døpte den «Barnas fiskesuppe», smiler forskeren.

Da forskerne etterpå reduserte ristehastigheten, gikk oppvarmingen nesten like fort uten at fiskebitene ble skadet.

Bedre produkter og nye konsepter

Forskerne har samarbeidet med bedriftene Orkla Foods, Smaken av Grimstad og Sandanger som testet produkter de allerede har i porteføljen sin. Mange av produktene scoret bedre på både smak, konsistens og næringsinnhold sammenlignet med produkter som har vært gjennom en vanlig autoklav.

Et nytt konsept forskerne utviklet var å koke grøt i autoklaven. Da kan man slå to fluer i ett smekk og både koke grøten og drepe bakterier samtidig. Det samme ble også gjort med godt hell med surkål.

– Den nye teknologien inspirerer til utvikling av helt nye konsepter, men gir også mulighet til å gi et løft til matvarer som tidligere ikke har vært aktuelle å sterilisere. For eksempel kan vi tenke oss en renessanse for hermetiske epler og plommer, sier Skipnes.

Sparer tid, energi og plass

Shaka-metoden gjør også at produksjonsprosessen går raskere. Tiden det tar å sterilisere matvaren er kortet ned med mellom 60 og 93 prosent, avhengig av hvilken matvare. En raskere prosess betyr at matprodusenten også sparer energi, og kan klare seg med mindre lagringsplass.

– Vi får en mye mer kontinuerlig produksjon og mer intensiv arealutnyttelse, sier Skipnes.

Med store fordeler både i kvalitet og produksjon, er det dermed et betimelig spørsmål hvorfor ingen norske matproduksjonsbedrifter foreløpig har tatt i bruk Shaka-teknologien.

Dokumentert sikkerhet

Flere bedrifter har ventet på dokumentasjon på hvor sikker metoden er med tanke på å eliminere farlige bakterier.

Stipendiat Baris Ates har gjennom sitt doktorgradsarbeid jobbet med saken de siste årene. Gjennom flere eksperiment tilsatte han Listeria og andre farlige bakterier i fiskesuppe. Etter Shaka-behandlingen var suppen like trygg som supper som ikke hadde fått disse bakteriene tilsatt.

Hans arbeid har nå dokumentert at de samme metodene for å beregne hvordan matvarer blir trygge i vanlig autoklav også fungerer for Shaka-autoklaven.

Fortsatt på gjerdet

En Shaka-autoklav er en stor investering som vil være krevende og til dels uaktuelt for små matprodusenter. Større matprodusenter har andre hensyn å ta.

Smaken av Grimstad var en av bedriftene som testet produktene sine hos Nofima. Innkjøpsleder Ole Bjerkås er usikker på om dette er fremtidens teknologi.

– Shaka-autoklavene er mindre enn de vanlige, så vi får tatt unna færre produkter om gangen. Og det er selvsagt også et prisspørsmål. Våre nye eiere har bestemt at vi skal satse på vanlige autoklaver. Og ettersom våre produkter fikk middels gode resultater etter lagring, ser vi ikke den helt store fordelen, sier Bjerkås.

Orkla Foods Norge opplevde at Shaka-behandling minimerer eller helt unngår den brune brennekanten som ofte kan sees i bunnen av hermetikkbokser. Andre produkter som lett klumper seg sammen, fikk en jevnere konsistens.

– Flere av produktene som ble testet fikk tydelig mer ferskhetpreg med bevegelse inne i autoklaven. Men siden noen råvarer ikke tåler så godt bevegelsen, kan vi ikke bruke en slik autoklav på alle produktene våre. Da bør vi i tilfelle ha flere autoklavteknologier for å kunne produsere et vidt spekter av produkter, sier Mona Storødegård, produktutvikler i Orkla Foods.

Selv om produksjon av mange forskjellige produkter kan være til hinder for å investere i utstyret, er Storødegård optimistisk på vegne av Shaka-teknologien.

– Jeg tror at en mer skånsom behandling av matvarer blir betydelig viktigere for forbrukerne i fremtiden. Shaka-behandling av produkter kan være en metode for å imøtekomme dette.

– Vi mener at produkter laget med Shaka-teknologi vil kunne få et løft i kvaliteten og gi forbrukerne mat med større ferskhetspreg, slik at de får en enda bedre matopplevelse, sier hun.

Inn i krystallkula

I Nofima jobber forskerne videre for å teste, dokumentere og utvikle kunnskap om Shaka-teknologi og hvordan den kan forbedre matvarer. Om noen av disse kommer i butikkhyllene, gjenstår å se.

– Ett mulig scenario er at et stort selskap lanserer en serie helt nye produkter som ingen har sett maken til. Dette vil kanskje få andre matprodusenter på glid, sier Nofima-forsker Dagbjørg Skipnes.

– En annen mulighet er at utenlandske produsenter kommer på markedet med sine produkter som er behandlet på denne måten. Det er flere Shaka-autoklaver hos både franske og amerikanske produsenter.

Vinterstress og overvintringsskader er et stort problem i golfgreenen.

Graset i en golfgreen klippes veldig kort seks–sju ganger i uka gjennom sesongen. Ned til 3,5 millimeter er vanlig. I tillegg er greener bygget på næringsfattig sandjord.

– Alt dette gir plantene en stresset situasjon, og de er spesielt sårbare på høsten, forteller forsker Wendy Waalen i Bioforsk.

Da skal plantene nemlig samle opplagsnæring og starte herdingsprosessen for å klare seg gjennom vinteren.   

Vinterskader gir tap

Vinterskader kan fort utgjøre flere hundre tusen kroner i tapte inntekter og kostnader til reparasjon av greenene. I gjennomsnitt er kostnaden av slike vinterskader i Skandinavia cirka 300 000 kroner, viser en tidligere undersøkelse.  

– Man kan kjøpe nytt greengress på rull fra Østerrike, men det er dyrt. Derfor må de fleste golfbaner reparere vinterskadene ved å så på nytt i den døde gressmatta. Vinterskader vil derfor gi ekstra arbeid, kostnader og mindre spilletid.  

Det er mange faktorer som påvirker hvordan plantene takler vinteren, påpeker Waalen.  Hun er en del av Bioforsk Turfgrass Research Group, som nå undersøker hvordan golfgreener og grøntanlegg kan takle vinteren bedre.

I et forskningsprosjekt vil de finne ut hvordan svovel, nitrogen samt lysforhold påvirker grasets evne til å tåle vinterstress med frost, isdekke og snømugg.  Ut fra resultatene vil de også utarbeide anbefalinger for optimal høstgjødsling av gras under ulike lysforhold og i ulike klimasoner i Skandinavia. 

Optimal gjødsling

– Det er uenighet om hva som er riktig gjødsling på høsten, sier Waalen.

For mye gjødsling gir vekst og næringstap, men samtidig kan riktige mengder med nitrogen og svovel være spesielt viktig for gras på næringsfattige sandgreener.  

Nitrogen gir plantevekst, men sterk vekst utover høsten vil svekke plantenes evne til å tåle lavere temperaturer. Samtidig trenger plantene næring for å lade opp til vinteren.

• Les også: Hundekvein best for greenen

– Selv om plantene har avsluttet veksten, foregår det fortsatt mange prosesser som krever energi.   Plantene bygger opp lagringskarbohydrater, proteiner og fettsyrer, som er viktige for å overleve vinteren, sier Waalen.

En hypotese er at vinterherdingen i golfgreener, spesielt på næringsfattig sandjord, blir hemmet på grunn av mangel på nitrogen.

Snømugg

Samtidig er sammenhengen mellom svovel og soppvekst gammel kunnskap. I 1800-tallets Frankrike ble svovel sprøytet på druene for å hindre sopp. I prosjektet skal det undersøkes om svovelgjødsling kan redusere soppvekst, og dermed redusere behovet for å bruke soppdrepende middel.

– Snømugg er en viktig faktor for vinterstress. Den trives under snødekke, men hemmes av lav temperatur. Derfor er barfrost gunstig i forhold til snømugg, sier Waalen.

Snømugg er en samlebetegnelse på sopper som angriper gras og korn om vinteren. Angrep av sopp kan gi flekker eller større flater med dødt gras.

Waalen poengterer at snømugg ikke må forveksles med isbrann. Det er den største utfordringen på mange golfbaner, og skyldes vekslende mildvær og frost, slik at smeltevann fryser til is og skader graset.

Lys og skygge

Forskerne har etablert to forsøksfelt på golfgreener. I gjødslingsforsøket tilføres ulik mengde nitrogen og svovel de to gressartene tunrapp og krypkvein.

Et av forsøkene ligger på et lysimeteranlegg ved Bioforsk Landvik slik at nitrogenlekkasje kan måles. Det andre forsøket går på hvordan lys og skygge påvirker herdingen.

– Høst gir lavere sol og mer skygge. Vi vet at skygge om høsten er gunstig for soppveksten, men mindre om hvordan det påvirker herdingen i plantene. Vi vil derfor sammenligne gras som ligger i skygge med gras i fullt solskinn, sier Waalen.

Fra disse forsøkene blir det tatt inn prøver til laboratoriet på forskjellige tidspunkter gjennom vinteren å teste og måle plantenes evne til å motstå frysing, anaerobe forhold og rosa snømugg. Resultatene får vi i etter prosjektet avsluttes i 2017.

Rundt 15 prosent av alle barn rammes av atopisk eksem, anslår Astma- og allergiforbundet. Mange med atopisk eksem får god hjelp av fuktighetskremer og salver med kortison. Men hos noen lar ikke eksemet seg knekke.

I slike tilfeller kan det bli aktuelt med kortisontabletter eller annen behandling som virker i hele kroppen. Det kan ofte være effektivt. Men slik behandling kan også ha uheldige bivirkninger, spesielt hos barn.

Nå mener imidlertid amerikanske forskere at våtbandasjer i mange tilfeller kan brukes i stedet.

Våtbandasjer

Metoden er alt annet enn høyteknologisk:

Først bader du og smører huden med et tynt lag kortisonsalve og så med masse fuktighetskrem. Så dekker du området med en fuktig bandasje innerst og en tørr bandasje ytterst og lar det hele sitte på i noen timer, for eksempel over natta.

Metoden brukes både i Norge og i andre land. Mange har gode erfaringer, men det finnes lite forskning på hvor effektiv behandlinga faktisk er. Nylig publiserte imidlertid Noreen Heer Nicol fra University of Colorado og kollegaene hennes resultatene fra den hittil største studien av våtbandasjer.

De var svært positive.

Barn med vanskelig eksem

Forskerteamet hadde fått tak i 72 barn i alderen 6 måneder til 12 år, med vanskelig eksem. Disse ungene hadde vært igjennom flere typer behandling, inkludert kortisontabletter, uten at det hadde lyktes leger og foreldre å få bukt med problemene.

Så gikk forskerne i gang med fem til ti dagers kurs og behandling med våtbandasjer. (Se detaljer i faktaboksen.)

Plagene til de små pasientene ble målt etter SCORAD – et system for å vurdere hvor alvorlig eksemet er. De hardest rammede skårer over 50 i dette systemet, mens de med moderat eksem ligger mellom 25 og 49. Mild eksem gir mindre enn 24.

Dramatisk bedring

- Da disse barna ankom, skåret de gjennomsnittlig rett rundt 50, så de var alvorlige tilfeller. Da de dro, var gjennomsnittsskåren på mindre enn 15, sier Mark Boguniewicz fra National Jewish Health i en pressemelding. Han er en av forskerne bak undersøkelsen.

- En slik forbedring på så kort tid var svært, svært dramatisk.

Det så i tillegg ut til at behandlinga hadde langsiktig virkning. En måned etterpå var barna fortsatt mye bedre i huden.

- Ikke overraskende

Jan-Øivind Holm, overlege ved Seksjon for hudsykdommer ved Oslo Universitetssykehus, synes ikke resultatene er overraskende.

-Vi har god erfaring med metoden og vi vet at en gjenoppretting av fuktigheten i det ytterste hudlaget gjør at betennelsesprosessene dempes, skriver han i en epost til forskning.no.

Samtidig mener han at den nye forskningen er en god påminnelse.

- Vi må ikke glemme viktigheten av gode lokalbehandlinger, i en tid hvor behandling med tabletter og sprøyter stadig får større plass, også ved hudsykdommer.

Lokalbehandling betyr at man behandler bare huden, i stedet for å velge kortisontabletter eller andre alternativer som virker i hele kroppen. 

Både Holm og forskerne bak den amerikanske forskningen understreker at hudens evne til å fungere som en barriere spiller en viktig rolle i atopisk eksem.

Gjenoppretter hudbarrieren

Huden skal virke som en barriere som holder fuktigheten inne og støv og fremmede stoffer ute.

De siste åras forskning peker mot at huden til mennesker med eksem ikke klarer denne jobben så godt som den skal. I stedet lekker den. Fuktighet ut og uønskede stoffer inn. Dette gir betennelsen i huden som vi kjenner som eksem.

- En tørr hud har dårlig barriere, og blir en trigger for inflammasjon i vevet, skriver Holm.

Men våtbandasjene hjelper nettopp betent eksemhud med å gjenopprette barrieren.

Holm sier behandlingsformen brukes aktivt ved hans seksjon. Men han understreker at det er flere faktorer som påvirker hvilken type behandling man velger.

- Det er ikke bare et spørsmål om dokumentert effekt, men også ressursbruk og pasienters bekvemmelighet.  Når det gjelder behandling av hudsykdommer, der pasienter har omfattende utslett og kløe, så vil de individuelle preferanser veie tungt.

Boguniewicz fra National Jewish Health advarer også mot å sette i gang behandling med våtbandasjer på egen hånd.

Han mener helsepersonell må være med, både på å avgjøre om dette kan være en nyttig behandling og å gi opplæring i metoden.

Referanse:

N. H. Nicol, M. Boguniewicz, M. Strand & M. D. Klinnert, Wet Wrap Therapy in Children with Moderate to Severe Atopic Dermatitis in a Multidisciplinary Treatment Program, Journal of Allergy and Clinical Immunology: In Practice, vol. 2, nr. 4, s. 400-406

Biter av gamle satellitter, raketter og annet romskrot skaper store problemer for romfartsorganisasjonene. Nå skal det samarbeides for å få bedre oversikt.

Romsøppel er en trussel for romfarten. Hundretusenvis av små og store rester fra menneskelig aktivitet i rommet går i bane rundt jorden.

Det er svært viktig å overvåke dette søppelet. Hvis vi ikke vet hvor søppelet er, kan en bit krasje inn i en annen satellitt, et romfartøy eller den internasjonale romstasjonen. Da kan hundrevis av millioner kroner forsvinne rett ut av vinduet på grunn av noe uheldig plassert søppel.

I verste fall kan astronauter miste livet på grunn av romsøppel, og forskere vurderer om søppelet kan fjernes.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har også rapportert at romfartøyene må styre unna romsøppel oftere enn før. Nå gjør de fire til seks slike manøvre i året, og antallet stiger.

Nå har ESA og U.S. Strategic Command undertegnet en samarbeidsavtale om å utveksle informasjon om romsøppel. U.S. Strategic Command (STRATCOM) har ansvaret for USAs militære affærer i verdensrommet.

Forskjellige baner

ESA selv mener naturlig nok at denne samarbeidsavtalen vil gjøre det lettere å unngå framtidige kollisjoner.

– Vi får mer informasjon om den lave jordbanen, et område med svært mye skrot. Vi kommer også til å ha flere operasjoner i dette området, sier Jean-Jacques Dordain, direktør i ESA, i en pressemelding.

ESA er veldig opptatt av å få raske svar når de spør om informasjon.

– Det kan være svært knapt med tid i noen scenarioer. Hvis en oppskytning går i lavere bane enn planlagt eller vi plutselig mister kontakten, må vi gjennom færre formaliteter og kan få dataen vi trenger på kortere tid.

Romstasjonen måtte flytte på seg

Den 27. oktober, bare noen dager siden, måtte Den internasjonale romstasjonen gjøre en manøver for å unnslippe romsøppel.

Ved å bruke litt skyvekraft fra romfartøyet Georges Lemaître ATV, ble hele ISS’ masse på 450 tonn dyttet noen meter for å gjøre en ørliten baneendring, og dermed unngå romsøppelet.

Skrekkscenariet er en prosess som kalles Kessler-syndromet. Denne effekten ble blant annet dramatisert i filmen Gravity fra 2013. Hvis litt romskrot krasjer inn i annet romskrot, kan dette starte en kjedereaksjon som sprer ødeleggende biter i mage retninger.

En slik kjedereaksjon ville gjort det vanskelig å bruke noen av jordbanehøydene, siden banene ville vært stappfulle av romsøppel. 

Referanser:

ESA – ATV-5 pushes Station away from space debris

ESA – Steering ESA satellites clear of space debris

Et nytt forskningsprosjekt, drevet fra Aarhus Universitet og Syddansk Universitet, setter fokus på grove grønnsaker, som brokkoli, kål og rotgrønnsaker.

Doktorgradsstudent Tove Kjær Beck er en av de som har undersøkt hvem som spiser hva. Formålet er å forbedre fremtidige kampanjer.

Undersøkelsen hennes viser en tendens:

– De fleste tilhører den gruppen som spiser færrest grønnsaker. Det kan bli et helseproblem, sier Beck.

Motiveres ikke av mat

Tove Kjær Beck spurte 1000 tilfeldig utvalgte dansker i alderen 18 til 75 år om grønnsaksvanene deres. Hun deler folk inn i fire grupper.

• De motiverte: Denne gruppen spiser mange typer kål og rotfrukter, og tilbereder dem på mange forskjellige måter. Gruppen er opptatt av mat og bruker over én time om dagen på å tilberede middagen. Helse er ikke altavgjørende, men smaken er i fokus. Det er spesielt eldre som tilhører denne kategorien.
• Rødbete-gruppen: Spiser ikke mange grove grønnsaker, men mye syltede rødbeter, persillerot og hvitkål. Gruppen er drevet av gamle mattradisjoner som de har med seg fra barndommen. Det er spesielt menn over 70 år, som ofte dyrker grønnsaker selv, som tilhører denne gruppen. De tilbereder ofte maten på samme måte hver gang.
• Gulrot-gruppen: Spiser mye gulrøtter, siden det er en veldig vanlig og tilgjengelig grønnsak. De spiser ikke så mange grove grønnsaker, men er drevet av en sunn livsstil. Gruppen er veldig fysisk aktiv. Det er som regel kvinner i alderen 30–50, med kjernefamilie, ofte med høyere utdannelse enn gjennomsnittet. Bruker ikke så lang tid på kjøkkenet.
• De umotiverte: Denne gruppen spiser færrest grønnsaker og unngår dem på grunn av smaken. De bruker høyst 15–30 minutter på å tilberede middagen, som ofte består av ferdigretter. Det er som regel unge menn, og mange røyker. De som står uten arbeid, tilhører ofte denne gruppen.

Resultatene viste imidlertid en klar overrepresentasjon i noen grupper, for eksempel unge menn i kategorien de umotiverte.

– Omkring 45 prosent tilhørte denne gruppen. Dette er den nye generasjonen, som ikke er drevet av tradisjoner. De vet ikke hvordan de skal tilberede maten, sier Beck.

– Det handler ikke om penger, for gruppene bruker like mye på mat. «De umotiverte» spiser lite grønnsaker fordi de ikke liker dem, sier hun.

Vet ikke at de er usunne

Tove Kjær Beck påpeker at det kan bli vanskelig å få gruppen med de umotiverte til å spise sunnere. Problemet er at de ikke vet at de spiser usunt.

– 25 prosent mente de spiste nok grønnsaker. Det gjør det vanskelig å kommunisere med denne målgruppen, sier hun.

Hun mener at situasjonen ikke har oppstått tilfeldig. Foreldrene har hatt stor innflytelse på denne gruppen.

– Foreldrene tilhører ofte samme gruppe, og foreldrenes matvaner er viktige, sier hun.

Beck foreslår at man bør endre på ferdigrettene. Produsentene kunne legge til flere grønnsaker, for eksempel på ferdiglagede pizzaer, foreslår hun.