Hva betyr det for kvinners helse og sykefravær å få barn? Det har forskere ved Frischsenteret på Universitet i Oslo undersøkt.

Hovedkonklusjonen i studien er at det å få barn ikke fører til økt sykefravær – hverken på kort eller lang sikt. Det fører heller ikke til mer trygd eller økt dødelighet blant kvinner.

– Vi finner ingen indikasjoner på at det gir dårligere helse for kvinner å få barn, forteller Simen Markussen, forsker ved Frischsenteret.

Barn er bra for lavt utdannede

Men samtidig finner forskerne en interessant forskjell mellom kvinner med lav og høy utdannelse.

Kvinner med lav utdanning går i mindre grad tilbake til arbeid etter barnefødsler. Det later til å gi dem bedre helse på lang sikt.

Kvinner med høy utdanning går oftere tilbake til arbeid etter at de er ferdig med fødselspermisjonen. De får ikke dårligere helse av det. Men de får heller ikke positive helsegevinster ut av barnefødsler, slik en god del lavutdannede kvinner kan få.

– Det er svært interessant at vi finner disse forskjellene i helsegevinster mellom kvinner med ulikt utdanningsnivå, mener forskeren.

Barnefødsler og dobbeltarbeid

Kvinner har nå 70 prosent høyere sykefravær enn menn i Norge, viser ny forskning.

At kvinner har arbeid både hjemme og på jobb – den såkalte dobbeltarbeidshypotesen – blir ofte brukt i et forsøk på å forklare den store kjønnsforskjellen i sykefraværet.

– Denne studien gir ingen holdepunkter for at dobbeltarbeid er årsaken til kvinners høyere sykefravær. Tvert i mot har vi jo funnet at barn ikke øker kvinners fravær, sier Markussen.

Forskningen er basert på store dataregistre fra Statistisk sentralbyrå hvor nesten alle norske kvinner er med.

Bra eller dårlig å få barn?

Også tidligere er det gjort forskning på sammenhengen mellom å få barn og mødrenes helse. Denne forskningen har pekt i forskjellige retninger.

Noen forskere har pekt på at kombinasjonen av barn og arbeid kan gi kvinner dårligere helse, på grunn av økte belastninger.

Andre har funnet positive helseeffekter av å få barn for kvinner. Har du flere roller i livet, både som yrkesaktiv og som mor, kan det gjøre deg mindre sårbar for negative opplevelser. At du har flere roller kan også styrke selvtilliten din og følelsen av å være verdt noe.

Kvinners dobbeltarbeid

Hypotesen om at kvinner er utsatt for større belastninger enn menn – fordi de må kombinere lønnsarbeid og ubetalte omsorgsoppgaver, har vært svært sentral i den sosiologiske drøftingen om likestillingsutfordringene som kom etter at kvinnene inntok arbeidslivet.

Det er åpenbart at kvinner på 1970- og 80-tallet fikk en økt totalbelastning.

Men siden den gangen er det ført likestillingskamp både i hjemmene og på arbeidsplassene. Nå får mange mødre betydelig avlastning i omsorgen for egne barn. Menn gjør også mer husarbeid.

I tillegg er tilbudet om barnehager og skolefritidsordninger blitt mye bedre.

Nok en viktig utvikling som ofte blir glemt, er at ny teknologi har gjort hjemmene våre mer lettstelte.

Komplisert å forske på

Å forske på sammenhengen mellom barn og kvinners sykefravær byr på flere utfordringer. For eksempel er det vanligere blant kvinner med lav utdanning å ikke være i jobb de første årene etter at barnet er født. Noe som naturlig nok gjør det vanskeligere å sammenligne sykefraværet deres med høyere utdannede kvinner.

– Vi har forsøkt å løse denne utfordringen gjennom å bruke en annen innfallsvinkel til denne forskningen. Metoden vi har brukt er svært anerkjent å bruke når vi studerer effekten av det å få barn, sier Markussen. 

Det viser seg at mange par ønsker seg både gutt og jente. De som får to gutter eller to jenter vil oftere forsøke å få et tredje barn. Siden kjønnet på de første barna er tilnærmet tilfeldig bestemt, vil det være omlag 50 prosent sannsynlighet for at en har to barn av samme kjønn eller ett av hver.

– Dette gir oss et slags lotteri der vi kan sammenligne foreldrene til to gutter eller to jenter med dem som har en av hver, siden de første oftere får barn nummer tre, sier Markussen.

Mer syke med tredje barn

Forskerne ved Frischsenteret fant at norske kvinners barnerelaterte sykefravær øker noe på kort sikt. Men når de dykket ned i dataene på norske kvinner, så de at dette skyldes at kvinner som får sitt tredje barn er mer syke under graviditeten.

Siden forskerne har kunnet se på norske kvinners sykefravær etter barnefødsler over hele perioden fra 1970 til 2010, kan de uttale seg om langtidseffekter. Og hovedkonklusjonen er altså at de ikke ser noen negativ effekt av barnefødsler på sykefravær, bortsett fra trebarnsmødres korttidsfravær.

Når det gjelder lavt utdannede kvinner, finner forskerne tvert imot at denne gruppen blir mindre syke av å få flere barn. De får også noe lavere dødelighet og lavere uføregrad.

– Kvinner med lavere utdanning tar en roligere start i småbarnsfasen enn kvinner med høy utdanning. Kanskje er det årsaken til at barn gir lavt utdannede kvinner bedre helse på sikt, antyder Markussen.

Forblir en hypotese

Arnstein Mykletun forsker på sykefravær ved Folkehelseinstituttet. Han er de siste månedene flere ganger blitt trukket inn i debatten om kvinners høyere sykefravær.

Mykletun mener forskningen til Simen Markussen er et elegant forsøk på empirisk testing av hypotesen om kvinners dobbeltarbeid.

– En bredt sammensatt forskergruppe med blant annet ti professorer fra samfunnsfag, medisin og psykologi konkluderte for et par år siden med at dobbeltarbeidshypotesen som forklaring på kvinners høyere og økende sykefravær, fortsatt bare er en hypotese, forteller Mykletun.

– Det har vist seg svært vanskelig å empirisk teste denne hypotesen.

Mykletun forteller at det også finnes observasjoner som stiller spørsmål ved om hypotesen virkelig er relevant for å forklare de siste årenes økning i kjønnsforskjell i sykefravær.

– Kvinners inntog på arbeidsmarkedet flatet ut omkring 1987. Tidsbruksundersøkelser viser at kvinner bruker stadig mindre tid på husarbeid og omsorgsoppgaver. Menn bruker mer tid.

– Kvinners arbeidstid har heller ikke økt mye i senere tid. Dobbeltarbeidshypotesen sliter da med å forklare hvorfor kjønnsforskjellen i sykefravær fortsetter å øke.

Smart testing gir svar

En grunn til at det har vært så vanskelig å teste dobbeltarbeidshypotesen, er at man ikke uten videre kan sammenligne kvinner som får barn med kvinner som ikke får det.

Sistnevnte gruppe er nemlig svært sammensatt. Den består delvis av svært ressurssterke kvinner med høye karriereambisjoner. Men det kan selvsagt også være uheldige omstendigheter som fører til at kvinner ikke får barn.

– Forfatterne av denne artikkelen har på en smart måte klart å omgå dette seleksjonsproblemet, slik at de kan teste om det å få flere enn to barn fører til økt sykmelding, uføretrygd og død, mener Mykletun.

Referanse: 

Simen Markussen. Distangling absence patterns. Forskningsrådet, 2014. Sammendrag

Den mentale påkjenningen i Hitlers konsentrasjonsleirer ga danske motstandsfolk arr på sjelen, men det ga dem ikke kreft. Det er konklusjonen i en ny undersøkelse.

– Det er vanskelig å forestille seg noen mer stressende livsbegivenhet enn redslene i en konsentrasjonsleir. Men selv en så voldsom opplevelse ga ikke økt risiko for kreft, forteller Maja Halgren Olsen, som er doktorgradsstudent ved Kræftens Bekæmpelse.

Mange tror stress gir kreft

Bakgrunnen for den nye undersøkelsen er at mange tror at stress kan øke risikoen for kreft.

– Man har lenge hatt en mistanke om at stress kunne øke risikoen for kreft. Men ingen har klart å påvise noen sammenheng. Likevel tror mange mennesker fortsatt på dette. Vi har mange pasienter som tror at de har fått kreft på grunn av stress knyttet til det å miste jobben eller en ektefelle, forteller Olsen.

Den nye undersøkelsen er publisert i tidsskriftet International Journal of Cancer.

Passer med andre undersøkelser

Stressforsker Åse Marie Hansen ved Københavns Universitet er ikke overrasket over konklusjonen.

– Det finnes flere andre undersøkelser som viser dette, sier Hansen.

Forskerne bak den nye undersøkelsen har undersøkt gamle opptegnelser – såkalte transportlister – over mer enn 1500 danske motstandsfolk som ble deportert til konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Forskerne har funnet data på 1323 motstandsfolk som overlevde grusomhetene.

Ikke politifolk og kriminelle

– Vi valgte å undersøke motstandsfolk fordi de hadde vidt forskjellige bakgrunner. De representerer et bredt utsnitt av den danske befolkningen, sier Maja Halgren Olsen.

– Det var over 4900 dansker som ble deportert, og en god del av dem var politifolk, kriminelle eller jøder. Disse har vi utelukket fordi man ikke kan generalisere fra spesielle grupper eller yrker til resten av befolkningen.

Forskerne lette etter motstandsfolkene i det danske kreftregisteret.

– Dette er det eldste kreftregisteret i verden, med opplysninger om alle krefttilfeller i Danmark siden 1943, forklarer Olsen.

– Vi fant ingen sammenhenger mellom stress og kreftformer knyttet til kroppens immun- eller hormonsystem – som leukemi og prostatakreft.

Kan være en indirekte virkning

Motstandsfolkene hadde de samlet sett litt flere krefttilfeller enn resten av befolkningen.

– Men det skyldes primært mer bruk av røyking og alkohol. Og vi vet fra intervjuer og undersøkelser at motstandsfolk drakk og røykte mer enn resten av befolkningen, sier Olsen.

– Så det kan finnes en indirekte effekt, ved at stress gjør at man røyker eller drikker mer.

Det virker sannsynlig, mener stressforsker Åse Marie Hansen.

– Det finnes flere undersøkelser som viser at folk som er stresset, røyker og drikker mer. Så stress kan endre atferden vår, sier Hansen.

Gjelder det også kvinner?

En viktig del av befolkningen er imidlertid ikke representert i tallene – nemlig kvinnene.

– Det var noen kvinner som ble deportert, men det var for få til at vi kunne ta dem med i undersøkelsen. Men vi vet fra andre undersøkelser at det ikke er noen sammenheng mellom stress og brystkreft, sier Olsen.

– Det er selvfølgelig ganske spesielt at vi har sett på motstandsfolk. Men undersøkelsen står ikke alene. Vi har tidligere observert folk som har mistet en jobb eller en ektefelle, men fant ikke noen sammenheng, sier Olsen.

Stress er likevel usunt

Forskerne understreker at stress ikke er ufarlig.

– Vi vet fra andre sammenhenger at stress kan føre til hjerte- og karsykdommer. Men det ser altså ikke ut til å føre til kreft, avslutter Olsen.

Referanser:

Olsen MH m. fl.:Cancer incidence and mortality among members of the Danish resistance movement deported to German concentration camps: 65-year follow-up. International Journal of Cancer, 2014, doi: 10.1002/ijc.29288 (sammendrag)

Naja Rod Nielsen m. fl.: Self reported stress and risk of breast cancer: prospective cohort study, 2005, British Medical Journal, doi: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.38547.638183.06 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Vi fant mye mindre lav i sitkagranfeltene enn i feltene med vanlig gran, forteller forsker og biolog Olga Hilmo.

Hun er en av forskerne bak en studie som har kartlagt mose på dødved og lav som vokser på trær i tre plantefelt i Midt-Norge. Forskningen ble gjennomført av Norsk institutt for naturforskning (NINA), på oppdrag fra Miljødirektoratet.

– Dessuten fant vi også færre arter i feltene med sitkagran i to av de tre områdene vi undersøkte, sier Hilmo. 

Forskerne har studert seks plantefelt i hvert av de tre områdene. Disse feltene ble dessuten plukket ut parvis – ett felt med siktagran og ett felt med gran. Slik kunne forskerne sammenlikne felt som var mest mulig like i alder og omgivelser.

• Les også: Vestlandsk sitkagran vokser best i Europa

– Det var særlig bladmosene og bladlavene det var lite av i sikagranfeltene, forklarer Hilmo, og peker på tallene i rapporten som viser at det var nesten tre ganger mer bladlav i granplantefeltene.

I ett av områdene, i Kolvereid i Nord-Trøndelag, analyserte forskerne dessuten bunnvegetasjonen. Her var det dramatiske forskjeller.

– Mens det var godt over 80 prosent dekning av mose i skogbunnen i plantefelt med gran, var det i underkant av seks prosent mosedekke i felt med sitkagran, sier Hilmo.

Tette trekroner begrenser artsmangfoldet

Med noen enkle grep er det likevel mulig å øke både antall arter og mengden av artene – også i sitkagranfelt.

– Jeg tror forskjellene henger sammen med at sitkagrana har lengre og grovere greiner. Det gjør at mindre lys slipper gjennom trekronene. Lite lys gjør at mange arter mistrives og vokser dårlig, forteller Hilmo.

– Selv om trærne har blitt plantet med samme avstand, blir plantefeltene med sitkagran mye tettere enn granfeltene. Dette er det viktig å ta høyde for når man planter.    

I plantefeltene som var tynnet, slik at de var mer lysåpne, var artsantallet like høyt i feltene med sitkagran som i feltene med vanlig gran.

I de tette sitkagranfeltene var derimot artsantallet lavere enn i granplantefeltene i samme område.

– Det er altså trolig den tette skogstrukturen som begrenser artsmangfoldet – ikke treslaget i seg selv. Dersom siktagranfelt blir tynnet, har de altså potensial for å få et like stort artsmangfold som plantefelt med vanlig gran, sier Hilmo.

Hun påpeker at det er viktig å være klar over at artsmangfoldet i plantefelt uansett er mye lavere enn i naturskog.

Kontroversiell art

Sitkagran kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, og ble innført til Norge på slutten av 1800-tallet. Treet ble likevel først utbredt etter 1950, gjennom skogplanting på Vestlandet.

Sitkagran tåler sterk vind og sjøsprøyt godt, og det er mye av årsaken til at treslaget nå er plantet langs hele kysten nord til Troms.

• Les også: Skogen brer om seg i Nordland

Treslaget har god spredningsevne – noe som har vist seg å være en trussel mot andre arter. Det er særlig problematisk at sitkagrana sprer seg inn i kystlynghei som er en trua naturtype.

Av den grunn er arten nå svartelista som en høyrisikoart, og man må søke Fylkesmannen om lov til å plante ut tresorten.

Viktig å prioritere mangfold i produksjonsskog

I tillegg til tynning, forklarer Hilmo at det er viktig å legge igjen dødved når man hugger skogen – særlig større stokker, som gjerne har ligget lenge. Disse bidrar til å øke artsmangfoldet av for eksempel mose.

– Løvtrær i plantefeltene fremmer også artsmangfoldet, siden gamle løvtrær ofte har et høyt antall lavarter.

– Disse trærne er også viktige i spredningen av lav. Når skogen hugges og løvtrærne får stå igjen, vil mange arter kunne spre seg fra løvtrærne og over på grana i plantefeltet. Slik sett bidrar løvtrærne til rask kolonisering av lav i plantefelt, sier Hilmo.

Referanse:

Hilmo m.fl: Biodiversitet i plantefelt med gran (Picea abies) og i plantefelt med sitkagran (Picea sitchensis), NINA Rapport 1031, 2014.

90 prosent av alle solceller i verden er laget av silisium.

– Slik vil det antakelig være de nærmeste årene også, mener Marisa Di Sabatino, som er førsteamanuensis ved Institutt for materialteknologi ved NTNU og rådgiver ved Sintef Materialer og kjemi.

Gjennom forskningen sin på silisium hjelper Di Sabatino og kollegene firmaene som lager solceller til å forstå materialet bedre. For fremdeles gjenstår mye før solcellepaneler av silisium kan utnytte hele potensialet sitt.

Et typisk solcellepanel består av 60 solceller i en glass- eller aluminiumsramme. Når sola skinner på et solcellepanel, vil bare en mindre del av energien som kommer inn omdannes til strøm. I et vanlig solcellepanel vil du sjelden kunne gjøre nytte av mer enn 16–20 prosent av energien.

Men den teoretiske grensen for materialene som brukes i dagens vanlige solcellepaneler ligger på litt over 30 prosent.

– Blant annet derfor er det så viktig å fortsette å forske på materialene og fremstillingsmetodene, sier Di Sabatino.

Blant firmaene som bruker labene her er Elkem Solar, Norsun og The Quartz Corporation. Men laboratoriet samarbeider også med Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA og aktører i Japan, Frankrike og flere andre land.

Selv er Di Sabatino blitt spesialist på analyser av silisium. Hun jobber i hovedsak på to områder, nemlig krystallisering og kjemisk analyse ved spektrometri.

Krystallisering

Instituttets bygning i Trondheim har to rom der store maskiner står. I disse rommene slipper du ikke inn uten beskyttelsesutstyr. Dette er de rene rommene. Det reneste rommet får vi ikke komme inn på.

Grunnstoffet silisium fremstilles fra kvarts og karbon. Renheten av silisium fra denne reaksjonen er ikke god nok for solceller og da må det renses videre.

Ny forskning viser at det kan brukes mindre rent silisium i morgendagens solcellepaneler. Men selv om de har kuttet noen 9-tall bak kommaet, må silisiumet fremdeles være 99,9999 prosent rent for å være brukbart. Derfor kommer du ikke stampende inn på laboratoriet her og kladder på alt mulig.

Her kan forskerne støpe barrer av krystallinsk silisium i fem størrelser, fra 90 gram til 250 kilo. Disse barrene kuttes deretter med en trådsag i cirka 0,2 millimeter tynne skiver, kalt wafere.

Waferne er grunnlaget for å lage vanlige solceller ved blant annet å tilsette små mengder av andre materialer og et antirefleksbelegg.

Skivene kan også analyseres. Arbeidet her bidrar til å bedre metodene for å fremstille mest mulig effektive solcellepaneler.

Spektrometri

I et annet rom kan de finne den kjemiske sammensetningen i metallprøvene.

Her kan de utføre to typer spektrometri (se faktaboks). Ingen andre laboratorier i Norge kan tilby begge typer.

Den ene metoden (GDMS) kan måle urenheter i et materiale helt ned til 1 del per milliard. Det betyr et saltkorn i et svømmebasseng. Di Sabatino har nylig vært med på å finne grensene for hvor små urenheter denne metoden kan måle i silisium.

Den andre metoden (GDOS) brukes for å sjekke hvordan den kjemiske sammensetning endrer seg langs tykkelsen av materialet. Da undersøkes materialet helt ned på nanometernivå, så dette er ekte presisjonsarbeid. 1 nanometer er en milliondels millimeter.

Argon i plasmatilstand hetes opp på overflaten av materialet som skal undersøkes. Argon-plasmaet har en ladning, som fører til at atomer fra materialet fjernes lag for lag. De ulike atomene gir fra seg lys med ulik bølgelengde, og kan derfor måles ved hjelp av spektrometri.

Referanse:

Di Sabatino: Detection limits for glow discharge mass spectrometry (GDMS) analyses of impurities in solar cell silicon, Measurement, Volume 50, April 2014, Pages 135–140, doi:10.1016/j.measurement.2013.12.024.

Gjennom en brukerundersøkelse inviterer Artsdatabanken alle nordmenn til å bli med på å utforme den oppdaterte rødlista.

– Vi har merket en økt etterspørsel etter mer tilrettelagt informasjon. Nye løsninger på nett gir muligheter som man ikke har i en trykt versjon av rødlista, sier prosjektleder Snorre Henriksen.

Viktig tilrettelegging

Rødlista ble sist oppdatert i 2010. Vurderingene i lista blir gjort av mer enn 100 fageksperter på oppdrag fra Artsdatabanken.

I 2010-lista var 2398 av i alt 4599 listede arter truet. Av de 2398 artene var 276 kritisk truet, 872 sterkt truet og 1250 listet som sårbare.

At all infoen er tilrettelagt for brukerne er noe som er svært viktig for Artsdatabanken. Den beste tilretteleggingen i dag er digital.

– Ved å redusere omfanget av boka kan vi bruke ressurser på å lage løsninger i tråd med brukernes ønsker, sier Henriksen.

Trenger svar

Nå ønsker de tilbakemeldinger – innen 30. november i år.

– Resultatene fra brukerundersøkelsen vil hjelpe oss å gjøre noen viktige valg og prioriteringer, forteller Henriksen.

Å gjøre rødlista forståelig for alle og enhver er høyt prioritert, slår teamet bak rødlista fast.

Flaggermus bruker biosonar for å finne byttedyr i mørket. Det vil si at flaggermusen gir fra seg en høyfrekvent lyd ut i natten. Om det er et byttedyr der ute, treffer lydbølgene dyret og spretter tilbake i retning rovdyret. Dermed vet flaggermusen hvor insektet befinner seg, og kan slå til.

Men hva gjør du når det er opptil én million andre som bruker samme strategi som deg?

For flaggermusarten Tadarida brasiliensis, er løsningen å sabotere for konkurrenten.

Flerbruk

Det viser seg nemlig at flaggermus kan bruke lydsignaler på ulike måter. De kan sende ut en lyd som aktivt blokkerer konkurrentes sonar, slik at den ikke lenger finner fram til det ettertraktede insektet.

- Dette er den første studien som viser at flaggermus aktivt blokkerer andre flaggermus sine biosonarer, og det øker antallet kjente funksjoner flaggermus-lyder har til tre: ekkolokalisering, kommunikasjon og akustisk forstyrrelse, sier Aaron Corcoran, som har studert det flyvende pattedyret, i en pressemelding.

Corcoran publiserte nylig studien i det vitenskapelige tidsskriftet Science. Forskeren oppdaget denne spesialiserte lyden da han og kollegaene var ute for å gjøre lyd- og filmopptak av flaggermusene.

Følger med på naboen

De oppdaget to særlig fremtredende lyder i mørket. Den første var en hurtig summing som dyrene brukte når de nærmet seg byttet, slik at de kunne finjustere posisjoneringen før de angrep.

Den andre lyden kom fra naboflaggermusen når den hørte sidemannens ivrige summing. Når forskerne spillte av denne lyden, fanget flaggermusene betydelig færre insekt.

Corcoran understreker likevel at det er usikkert om dette er vanlig for alle typer flaggermus, eller for andre dyr som benytter seg av biosonar, som for eksempel delfiner.

Se hvordan flaggermusene bommer helt når andre bruker det blokkerende signalet:

Referanse:

Corcoran, A.J. og Conner, W.E. Bats jamming bats: Food competition through sonar interference. Science (2014)

Norsk demokratistøtte er en ordning for norske politiske organisasjoner som ønsker å hjelpe utviklingsland med å bygge opp eget demokrati.

Norad deler ut åtte millioner kroner i året til norske partier som bruker denne ordningen.

I sommer foreslo regjerningen i sitt reviderte budsjett for 2014 å legge ned demokratistøtten, men Stortinget valgte å beholde den. Norad ble da anbefalt å evaluere støtteordningen og hyret inn Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Rapporten ligger nå klar, og viser at det hvert år blir nærmere to millioner kroner stående ubrukt fordi prosjektforslagene ikke er gode nok. Det er også uvisst om gjennomførte prosjekter gir resultater som varer og forskerne mener at prosjektene ikke er særlig kostnadseffektive.

Likevel anbefaler forskerne å opprettholde ordningen.

De unge demokratiene

Pengene som blir delt ut er ment for å hjelpe spesielt unge demokratier, som er i gang med å utvikle politiske partier, stemmeordninger og fagforeningsarbeid.

Det største prosjektet i fjor var Arbeiderpartiets samarbeid med Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) i Sør-Sudan som kostet over en million kroner. Rapporten fra NIBR sier at krisen i SPLM, som startet i mars i fjor, «satte mange planlagte prosjekter på vent og gjorde det vanskelig å notere noen resultater.»

Siden 2011 har Norad gitt samlet tilskudd til fem norske politiske partier og to ungdomspartier. Støtten er på cirka seks millioner kroner årlig.

Forslag til forbedringer

Forskerne bak rapporten, Einar Braathen og Jørn Holm-Hansen kommer med noen forslag til hva som kan gjøre ordningen bedre:

De mener at det bør opprettes et uavhengig ressurssenter, der de norske partiene kan lære mer om situasjonen i samarbeidslandet. Til nå ser de at savner forskerne mer kritisk kunnskap om de landene partiene opererer i.

I tillegg mener de at prosjektene bør begrenens til noen få land og at partiene må bruke mer tid på å skape engasjement rundt prosjektene i partiorganisasjonene. 

​Referanser:

Jørn Holm-Hansen, Einar Braathen: Working with partners: Mid-term evaluation of Norwegian People’s Aid NIBR-rapport 2014:17 Norsk institutt for by- og regionforskning. ISBN: 978-82-8309-034-5

Det er vinter og 40 sprengkalde minusgrader i sentrum av Karasjok.

Forsker Jon Klokk Slettedal går og fryser i gatene i vårt nordligste fylke. Han har hørt at det er kaldest nede ved elva. Så han søker seg dit.

I hånda holder han et måleinstrument som han retter mot forbipasserende.

Det viser at kroppstemperaturen deres er kald på overflaten der de ikke er dekket av klær. Ansiktet viser faretruende farger på bildene fra det infrarøde kameraet. Med to lysende unntak: Øynene.

Kald kropp

I filmen Ni liv måtte hovedpersonen skjære av seg forfrosne tær etter et hardt møte med den norske vinteren.

Du kan miste nesetippen av kulde. Men øyet består.

− Mens nese, ører, fingre og andre kroppsdeler forfryses, så er det nærmest ingen øye- eller synsproblemer i kulde, sier Jon Klokk Slettedal, førsteamanuensis i medisin og overlege ved Øyeavdelingen, Oslo universitetssykehus.

Sammen med Amund Ringvold, pensjonert professor i medisin, bestemte Slettedal seg for å finne ut hvorfor øyet ikke fryser.

De to har målt temperaturer på overflaten av øyet i alt fra kuldesjokket i Karasjok til en badstue. Og funnet at øyet holder en overraskende stabil temperatur.

Mens andre kroppsdeler blir frosne i vinterkulda, er øyet som en norsk sommerdag, 23 varme grader.

Inspirert av polarhelter

Det begynte da Ringvold leste beretningene fra polarhelter som Roald Amundsen under Polaråret i 2011, 100 år etter at Amundsen plantet det norske flagget på Sydpolen. Heltene klaget over forfrysninger både her og der, men ingen av dem skrev at de fikk problemer med øynene.

Det er underlig, synes de to forskerne, ettersom hornhinnen i øyet er i direkte kontakt med den kalde lufta.

Hornhinnen er det ytterste laget i øyet, er gjennomsiktig og viktig for synet.

− Hornhinnen er en tynn vegg, og uten blodårer som kan varme, så den burde være utsatt. Vi lurte på om den fungerte som et slags isoleringsglass, sier Slettedal.

Radiator i øyet

Isolerer gjør den ikke. Tvert imot leder hornhinnen varme svært godt, og slipper ut mye varme.

Hvordan kan øyet da holde seg så varmt?

Svaret er en væske som stadig sirkulerer bak hornhinnen, forkammervæsken.

Den holder god kroppstemperatur.

− Øyet er som en radiator, forklarer Slettedal.

− Den holder overflaten varm, selv i ekstrem kulde.

På innsiden av øyeveggen har vi rikelig med blodårer som holder væsken i øyet varm, nær 37 grader. Væsken varmer i sin tur opp hornhinnen. Selv om varmetapet er stort, er det altså varmt på overflaten på grunn av stadig påfyll fra væsken som sirkulerer bak.

Kroppen sparer øyet

Blodårer forsyner også andre deler av kroppen, men i hender og føtter kan de trekke seg sammen når det er kaldt, slik at kroppen sparer energi. Det gjør de ikke i øyet. Blodforsyningen er like god i sprengkulda.

Væsken i øyet består av vann med salt, sukker og andre stoffer. Slettedal og Ringvold tror ikke innholdet i væsken har noe å si for evnen til å holde øyet varmt. Salt blir riktignok brukt i snøsmelting, men 20 grader er langt unna frysepunktet.

Legger du et øye i fryseren, blir derimot hornhinnen hvit. Øyet kan altså fryse, men ikke hos levende mennesker. Det er først når øyet blir kaldt fra innsiden at det fryser. Den varme væsken sirkulerer ikke lenger.

Vi har ulik tilbøyelighet til å fryse på kroppen. Når det gjelder øyet er vi ganske like.

Folk med glassøye klager riktignok ofte over kulden, forteller lege Slettedal, glass leder jo kulde. For dem uten glassøye, kjennes 23 grader godt og varmt i et ellers kaldt ansikt.

Forskning i fryselager

Det var faktisk ingen som hadde undersøkt øyets tilpasningsevne ordentlig før.

Noen norske forskere på 1960-tallet oppdaget øyeskader hos skiløpere. Men de konkluderte med at det var friksjonen fra snøkrystallene som forårsaket dem, de fant ingen frostskader.

Over to år angrep Slettedal og Ringvold problemstillingen på ulike måter for å komme til bunns i mysteriet.

De dro med seg forsøkspersoner til de merkeligste steder.

Til et fryselager på et slakteri for å måle hvor lang tid det tar for øyet å tilpasse seg kulda. Temperaturen i øyet raste nedover, men i løpet av 10-15 minutter hadde den stabilisert seg på rundt 25-26 grader.

Til en badstue med 83 grader. Øyet klarte seg bra der også.

Utendørs, sommer som vinter. Kameraet som måler infrarød stråling var praktisk for å undersøke temperaturer uten å måtte stikke noe bortpå øyet til folk.

Forskerne laget også et kunstig øye, der de satte inn en kunstig hornhinne, fylte på med vann med kroppstemperatur på 37 grader, og sirkulerte væsken på samme måte som i et ekte øye.

Rundt øyet pakket de tørris for å gjøre det skikkelig kaldt. Da fant de det samme som målingene ute i naturen.

Lager kunstige hornhinner

Hvorfor er kroppen så opptatt av å beskytte øyet?

For en som er vant til å se, er nok synet viktig for å overleve i en krisesituasjon.

Øynene er dessuten nært koblet til hjernen.

− Om hjernen kjøles ned er det farlig, mens en fot kan man ofre, legger Slettedal til.

Kunnskapen han har kommet fram til er først og fremst grunnforskning, for å finne ut mer om hvordan kroppen vår fungerer.

Men Slettedal håper også at den kan bidra til det møysommelige arbeidet med å lage kunstige hornhinner. Hittil har de ikke klart å gro en hel, men deler dyrkes fram fra celler. Da er det viktig å kunne etterligne kroppens eget vev best mulig.

Ekstrem varme

Neste skritt er å måle i kulde med vind. Forskerne tror ikke øyet tar skade av det heller.

Deretter skal de se nærmere på hvordan øyet klarer seg i varmen.

Badestueeksperimentene viste at øyet takler temperaturer som ville vært skadelige innvendig. De færreste tåler 42 grader i feber, slik det var på overflaten av øyet. Sannsynligvis kjøler øyevæsken ned overflaten.

Men hva med sol og tørr, varm vind på øyet? Det fikk de ikke undersøkt i badstua. Ringvold og Slettedal pakker like godt kofferten og måleapparatene og reiser til Sahara-ørkenen i Afrika for å sjekke.

Referanse:

Slettedal, J.K. og Ringvold, A.: Why doesn’t the cornea freeze? Presentasjon på Annual Meeting of the Association for Research in Vision and Ophthalmology i Florida, USA, mai 2014.

Hvis en ny studie viser at Ibux kan kurere blærekatarr, hvor lang tid tar det da før leger begynne å skrive ut resept på det istedenfor antibiotika?

Eller hvis det viser seg at en viss form for cellegiftbehandling gir folk med lungekreft flere måneder mer å leve, vil sykehusene begynne å gi mer av denne behandlingen med en gang?

Mye tyder på at veien fra forskning til praksis ofte er for lang.

- Mange forskningsresultater blir ikke tatt i bruk. Det gjøres en rekke gode studier som aldri blir tatt skikkelig i bruk, og dermed ikke når ut til fastlegene og pasientene, sier Morten Lindbæk.

Han er fastlege, professor i allmennmedisin og leder ved Antibiotikasenteret for primærmedisin.

- Målet med all forskning må være at den skal føre til at vi endrer praksis, påpeker Bjørn Grønberg, forsker og overlege ved Kreftklinikken ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Viktig med et klart budskap

Grønberg har blant annet forsket mye på lungekreft, mens Lindbæk jobber mye med antibiotikaprosjekter i allmennpraksis. De har begge støtt på ulike utfordringer i arbeidet med å få gjennom forskningen sin i henholdsvis spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Men begge har også suksesshistorier å vise til.

Antibiotikaresistens er et økende problem både internasjonalt og i Norge. Et av prosjektene Lindbæk deltok i, førte blant annet til at fastlegene skrev ut mindre antibiotika totalt. Det bidro også til at legene sjeldnere skrev ut de mest bredspektrede antibiotikatypene og oftere foretrakk antibiotikatyper som var i tråd med retningslinjene.

- En av de viktigste faktorene for å lykkes med å overføre forskning til praksis, er å ha et klart budskap som er godt begrunnet vitenskapelig, mener Lindbæk.

- Man må vite hvilke endringer man ønsker, og hvorfor man ønsker dem.

La legene diskutere

De fleste forskningsresultater blir satt ut i praksis gjennom endringer i nasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling. Ulike sentre, deriblant Antibiotikasenteret for primærmedisin, har ansvaret for å utarbeide retningslinjene, mens Helsedirektoratet godkjenner og utgir dem.

En ny studie viser at allmennlegene må forholde seg til rundt 5000 sider med slike retningslinjer.

- Da holder det ikke å sende ut en lenke til de nye retningslinjene og tro at endringene vil skje automatisk. Det minste man må gjøre, er å lage et gruppeopplegg for legene der de kan diskutere retningslinjene, sier Lindbæk.

I studiene han har deltatt i, har de brukt allerede eksisterende kollegagrupper. Der møtes alle som er eller skal bli spesialister i allmennmedisin, jevnlig og diskuterer ulike tema. Han understreker at opplegget ikke må få preg av pekefinger eller ris bak speilet.

- De må heller ta utgangspunkt i hvorfor endringene er viktige i den enkelte leges praksis og hvordan de eventuelt kan gjennomføres. Selve overøfringen til praksis må også være enkel, påpeker Lindbæk.

Ibux i stedet for antibiotika?

Nå er Lindbæk med på en studie som undersøker om ibuprofen, som er virkestoffet i blant annet Ibux, kan erstatte antibiotika hos kvinner med ukomplisert blærekatarr. Studien er finansiert av Program for klinisk forskning.

  – Antibiotikabruken i forbindelse med blærekatarr er den samme i hele Europa. Hvis det viser seg at behandling med ibuprofen er like effektivt, vil det få store konsekvenser for behandlingen både i Norge og i Europa for øvrig, sier Lindbæk.

Lengre liv for lungekreftpasienter

Nasjonale retningslinjer er et godt hjelpemiddel, mener Bjørn Grønberg ved St. Olavs Hospital. Retningslinjene blir laget av faggrupper hvor de mest aktive forskerne og behandlerne sitter. I disse gruppene diskuterer de resultatene av alle viktige studier, ifølge Grønberg.

Han sitter selv i faggruppen for lungekreft.

- Å få en best mulig klinisk praksis er avhengig av gode og oppdaterte retningslinjer. Jeg tror de hyppige revisjonene av handlingsprogrammet for lungekreft de siste årene har vært vellykket, og at vi har klart å endre praksis, sier han.

På grunn av et av forskningsprosjektene hans, endret myndighetene retningslinjer for stråling og cellegift for pasienter med småcellet lungekreft uten spredning. Endringene har økt den gjennomsnittlige overlevelsen fra 14,5 måneder til 22 måneder.

- Inkluder mange sykehus

Men Grønberg understreker at forskere må være bevisst på praktiske, tekniske og økonomiske faktorer som gjør det vanskelig å endre måten folk gjør ting på.

- Det hjelper ikke med en studie av høy kvalitet hvis en behandling av en folkesykdom, som lungekreft, for eksempel krever svært avansert utstyr. Da vil resultatene kanskje bare kunne bli brukt ved universitetssykehusene. Hvor mange pasienter vil da i praksis få tilbud om behandlingen, spør han.

I hvert fall noen studier bør designes slik at så mange sykehus som mulig kan delta, mener forskeren.

I en pågående studie finansiert av Program for klinisk forskning, undersøker han om forskjellig bruk av cellegiftbehandling kan forlenge livet til pasienter som har lungekreft med spredning. Rundt 25 sykehus skal delta i studien.

- Vår studie er designet slik at vi tror den kan gjennomføres ved alle sykehus som behandler lungekreft i Norge. Hvis studien er positiv, har alle lært seg hvordan behandlingen skal gjøres, og den kan settes ut i praksis fra dag én, forklarer Grønberg.  

Når er resultatene gode nok?

Han mener det også er viktig å ha tett samarbeid med fagmiljøet når forskerne skal utforme studien.

- Fagmiljøet må blant annet diskutere hvilke resultater som eventuelt skal føre til at vi endrer praksis. Man bør for eksempel legge inn en margin, slik at man ikke ender opp med en negativ studie fordi resultatene ligger like under det man hadde satt som grense.

Gjennomsnittlig overlevelse for personer med ikke-småcellet lungekreft med spredning er mellom 7 og 14 måneder.

- Vi har i utgangspunktet satt som et kriterium at vi må se en gevinst på tre måneder for å innføre de nye behandlingsrutinene. Men vi ser at det er en usikkerhet knyttet til ulike sider ved studien, så da setter vi heller grensen til to måneder, forklarer Grønberg.

Nå kan du oppleve en flokk ville spekkhoggere i det nordlige Stillehavet, utenfor Vancouver Island i Canada.

Videoen er tatt opp med en drone som fløy over spekkhoggerne mens de jaktet på et bytte. Det er første gang man filmer spekkhoggere ved hjelp av en drone, skriver Livescience.

Dronen, som heter Mobly, skal brukes til å undersøke hvordan laksebestanden påvirker spekkhoggernes helse.

Spekkhoggeren er truet, og forskningen kan bidra til å forstå hvordan fiskeriet kan skåne den flotte arten.

Fant gravide og usunne hvaler

Dronen bråker ikke mer enn et vanlig kjøleskap, og den kan derfor komme ganske nær spekkhoggerne uten å forstyrre dem. Den er også billig i drift.

Videomaterialet er så skarpt at forskerne kan se forskjell på spekkhoggerne.

Noen av spekkhoggerne kjente de fra før, og de kunne identifiseres på arrene sine. Forskerne kunne også se hvilke spekkhoggere det var for tynne og underernærte, samt hvilke som var gravide.

Det var mye laks i området i år, og derfor så de fleste sunne og friske ut. Men to av flokkens tynneste spekkhoggere forsvant ut av syne i de to ukene forskergruppen filmet.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.