Akademisk karriere knyttes i økende grad til å forfatte artikler i mer eller mindre prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter.

Resultatet er at artikler i for eksempel Science eller Nature kan ha både 10, 20 og 40 forfattere.

Men hvem er egentlig forfatterne bak artikkelen?

Mer kan bli feil

Når akademisk framgang måles i antall publiserte forskningsartikler, kan det være lett gjøre feil. Om for eksempel feil forsker belønnes, kan det føre til at forskning stagnerer.

Gert Helgesson og Stefan Eriksson har i sin bok sett nærmere på problemene som følger i kjølvannet av de mange artikkelforfatterne.

(Foto: Bokforsiden)

Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er det fortsatt nokså vanlig å forske på egenhånd eller i små grupper. Men innen naturvitenskap og medisin er samarbeid i store grupper blitt det normale.

Men på alle forskningsområder har antall forfattere bak vitenskapelige artikler økt de siste årene, konstaterer Gert Helgesson i et intervju med den svenske nettavisen Curie. Han er dosent i medisinsk etikk ved Karolinska institutet og en av forfatterne bak boken Publiceringsetik.

– Dels har det økte antallet forfattere med faktiske endringer å gjøre, at forskningen er blitt mer kompleks og at flere må samarbeide. Men samtidig kan man også se for seg at det har med økt press å gjøre, med belønningssystemer og merittering.

Regler følges ikke

Å publisere vitenskapelige artikler anses i dag som avgjørende for en forskerkarriere.

Jobber og akademiske titler knyttes til antall publiseringer. Det samme gjelder penger som deles ut til mer forskning.

I en svensk spørreundersøkelse blant nydisputerte medisinere, innrømmet for eksempel nesten halvparten av de spurte at arbeidet deres inneholdt artikler med personer på forfatterlisten som ikke burde ha stått der, om publikasjonsetiske regler hadde vært fulgt.

Ifølge Helgesson kan det handle om at lederen for en forskningsgruppe får stå som medforfatter på alle artikler fra gruppen, uten virkelig å ha deltatt. Eller at kjente forskere føres opp som medforfattere til artikler, i håp om at det øker muligheten for publisering i de riktige tidsskriftene.

Vancouverreglene

Vancouverreglene er de mest kjente reglene for medforfatterskap i vitenskapelige artikler.

Reglene ble i utgangspunktet utviklet for medisinsk forskning, men anvendes i dag også innenfor naturvitenskap og noen ganger innenfor samfunnsvitenskap.

Fire krav må være oppfylt for at en forsker skal kunne oppføres som medforfatter til en artikkel. For eksempel må vedkommende ha gitt et substansielt bidrag til idéen og designet bak forskningen, innsamlingen av data eller analysen og tolkningen av dataene.

Selv om en slik regel kan høres enkel ut å praktisere, er det springende ordet her selvfølgelig ”substansielt”.

Med en bredde på bare fire kilometer kan kometen med det underlige navnet 67P/Churyumov-Gerasimenko virke som en ubetydelig prikk i verdensrommet.

Likevel har romforskere verden over for tiden øyene skarpt rettet mot nettopp denne kometen. Etter ti års reise har romsonden Rosetta nådd frem dit, og om få måneder sender den ut en landingsmodul som skal foreta verdenshistoriens første landing på en komet.

Det store spørsmålet er imidlertid hvor på kometen landingsmodulen Philae skal plante sine tre bein. 

Den farefulle manøveren ble nylig drøftet på et møte i Frankrike, og forskerne har nådd frem til fem mulige landingssteder.

– Prosessen med å velge et landingssted er ekstremt kompleks og dynamisk. Etter hvert som vi kommer nærmere kometen, vil vi kunne se flere og flere detaljer, noe som vil påvirke den endelige beslutningen om hvor og når vi kan lande, sier Fred Jansen fra Rosetta-prosjektet i en pressemelding fra den europeiske romorganisasjonen ESA.

Slik velges landingsstedet

Romsonden Rosetta klarte 6. august i år å manøvrere seg inn i bane rundt 67P/Churyumov-Gerasimenko.

Fra en avstand på omkring 100 kilometer har instrumentene allerede samlet inn detaljerte opplysninger om den.

En spesiell utfordring, når det gjelder å velge landingssted, er at usikkerheter i navigasjonen gjør at man må velge ut en ellipseformet sone på en hel kvadratkilometer.

For hver enkelt landingssone må forskerne vurdere:

Vil landingsmodulen kunne opprettholde jevnlig kontakt med Rosetta?

Hvor vanlige er hindre som store kampesteiner, dype sprekker eller bratte skråninger?

Er det nok lys til solcellene?

Første landing på en komet

– Det er første gang man gjør noe slikt. De stedene vi har valgt som kandidater, antas å være teknisk mulige på grunnlag av en foreløpig analyse av fly-dynamikken og andre sentrale spørsmål – for eksempel minst seks timers dagslys per rotasjon og et flatt terreng.

– Alle stedene har selvfølgelig potensial til unike vitenskapelige oppdagelser, sier tyske Stephan Ulamec, som leder prosjektet for landingsmodulen.

Tre av kandidatene (B, I og J) ligger på den mindre delen av kometen, mens de to siste (A og C) finnes på den store delen.

ESA regner med at Philae vil bli utløst fra «moderskipet» i november.

Deretter vil den folde ut de tre beina, som skal sørge for en myk landing på kometen. En harpun blir avfyrt for å forankre modulen, siden tyngdekraften fra kometen er veldig svak.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Å ha blitt utsatt for overgrep i barndommen gir en markant økt risiko for å utvikle fedme som voksen. Det viser en studie som er utført av forskere ved Karoliska Institutet i Sverige. 

Studien er en stor analyse av 23 tidligere utførte studier, og omfatter totalt 112 000 deltagere. Den ble nylig publisert i tidsskriftet Obesity Reviews. 

- Studien viser tydelig at vanskelige livshendelser setter spor som viser seg først mye senere i livet, sier Erik Hemmingsson, forsker ved institutt for medisin og leder for overvektssenteret ved Karolinska Universitetssykehus i Huddinge.

Psykiske og fysiske overgrep

Sammen med kolleger har han regnet seg fram til at risikoen for fedme var 34 prosent høyere hos voksne som ble utsatt for overgrep som barn, enn hos andre voksne. 

Oppdelt i ulike typer overgrep, viser studien at fysiske overgrep i barndommen økte risikoen for fedme med 28 prosent. Seksuelle overgrep økte risikoen med 31 prosent. De som hadde opplevd følelsesmessige overgrep, fikk 36 prosent høyere risiko for fedme enn andre. Barn som hadde blitt utsatt for generelle overgrep, fikk 45 prosent høyere risiko for fedme i voksen alder.

Størst påvirkning hadde alvorlige overgrep, som økte risikoen med 50 prosent. Moderate overgrep økte risikoen med 13 prosent.  

– Dette tyder på en årsakssammenheng, der overgrepene er årsak til fedme, uttaler Erik Hemmingsson. Tidligere studier har vist at lav selvfølelse for barn spiller en rolle for utvikling av fedme som voksen. 

Påvirker appetittregulering, søvn og fluktmekanismer

Hvordan henger så traumatiske barndomsopplevelser sammen med fedme?

En teori går ut på at stressende barndomsopplevelser øker risikoen for fedme via psykologiske og emosjonelle faktorer. Denne modellen er også nettopp publisert. 

Mekanismene bak forløpet inkluderer økt stress, negative tanke- og følelsesmønstre og dårlig psykisk helse. Tidligere studier viser også at lite søvn kan forårsake fedme. 

- Disse faktorene har i sin tur påvirkning på appetittregulering, forstyrrelser i forbrenningen, fluktmekanismer, søvn, økt utsatthet for betennelser, påvirket immunforsvar og konsentrasjonsevne. Dette legger forholdene til rette for utvikling av fedme, sier Hemmingsson. 

Men han presiserer at det selvsagt finnes flere årsaker til fedme. Tidligere studier har blant annet vist at barn arver fedme. 

- Ikke alle som utsettes for overgrep utvikler fedme, og alle med fedme har ikke vært utsatt for overgrep. Vi skal også huske at overgrep mot barn er vanligere enn vi tror og behøver å løftes fram i lyset, sier han. 

For stort fokus på matinntak og mosjon

Hemmingsson håper at den nye forskningen kan være med på å bryte ned de mange fordommene som finns om overvektige.

- Fedme kommer an på utrolig mye mer enn at man har spist for mye og mosjonert for lite, ifølge våre studier, sier han.

Han mener vi i dag har et altfor ensidig bilde av både årsaken til og behandling av fedme, der vi nesten utelukkende snakker om kosthold og mosjon. 

For eksempel viser en annen, ny studie at amming kan redusere risikoen for fedme hos barn.

– Våre nye studier indikerer at vi må ha en mye mer helhetlig tilnærming til både behandling og forebygging av fedme, der vi inkluderer individets oppvekst samt psykologiske aspekter mye mer. Det handler for eksempel om selvbilde, tankemønster, følelsesmessige stressfaktorer og psykisk dårlig helse.

Hemmingsson mener det derfor kan være behov for psykoterapi eller kognitiv terapi for å oppnå effekter som påvirker fedmen. 

Kilde: 

Erik Hemmingsson, Kari Johansson m. fl.: Effects of childhood abuse on adult obesity: A systematic review and meta-analysis, Obesity Reviews. 

Erik Hemmingsson: A new model of the role of psychological and emotional distress in promoting obesity: conceptual review with implications for treatment and prevention. Obesity Reviews. 

De fleste av oss ønsker å ha en sikker jobb med gode arbeidsforhold. Samtidig vil vi heller ha en midlertidig jobb enn null jobb.

Dette er et av dilemmaene som diskuteres etter at regjeringen foreslo økt adgang til midlertidig ansettelse. De vil at arbeidsmiljøloven skal endres slik at arbeidsgivere generelt kan ansette personer i inntil ni eller 12 måneder.

Forslaget fra Frps arbeidsminister Robert Eriksson er på høring, med frist 25. september.

– Regjeringen omtaler endringen som en «oppmyking». LO kaller det «en bombe», sier Karen Modesta Olsen, professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Fleksibilitet

– Hver gang det foreslås slike endringer, viser frontene seg mellom høyre- og venstresiden. Høyresiden roper på mer fleksibilitet – for arbeidsgivere – mens venstresiden er bekymret for økt usikkerhet for arbeidstakere, sier Olsen.

Én av ti er midlertidig ansatt i Norge. De fleste finner vi innenfor hotell og restaurant, undervisning og helsesektoren.

I dag er midlertidig ansettelse tillatt når arbeidsoppgavene er midlertidige; når «arbeidets karakter tilsier det», som det heter i arbeidsmiljøloven. Forslaget fra regjeringen innebærer en endring i begrunnelse for bruk av midlertidig tilsetting.

– Det er sannsynlig at en slik endring vil føre til økt bruk av midlertidig ansettelser, sier Olsen.

Er skeptisk

Olsen er skeptisk til om forslaget også vil føre til flere faste ansettelser og økt sysselsetting, slik regjeringen ønsket.

– Forskning og erfaringer fra andre land sår tvil om det, sier hun.

– Vi kan i stedet ende opp med et todelt arbeidsmarked hvor noen har gode, faste jobber og andre veksler mellom ledighet og usikre jobber.

En nylig publisert doktoravhandling som sammenligner nordiske land, viser at blant dem som har en midlertidig jobb i Norge, får 55 prosent fast jobb i løpet av ett år. Til sammenligning er tallet for Sverige 34 prosent. Reguleringen av midlertidig ansettelser er mer liberal i Sverige.

– Vi ser at det er flere midlertidig ansatte i Sverige (16 prosent), og de får sjeldnere fast jobb, sier NHH-professoren.

Stillingsvern rundt faste jobber

Dette er tegn som tyder på en todeling av arbeidsmarkedet, mener Olsen, hvor noen grupper er forbeholdt de faste jobbene. Aller tydeligst ser vi slike todelte arbeidsmarkeder i en del søreuropeiske land, hvor deler av arbeidsstyrken har små utsikter til faste stillinger.

– Et sterkt stillingsvern i kombinasjon med liberal tilgang til midlertidige ansettelser, kan virke slik at det stenger noen ute. Dette er en av farene ved å liberalisere tilgangen til midlertidig tilsetting.

– Vi vet at i Norge får midlertidige ansatte – allerede med dagens – relativt ofte en fast jobb. Midlertidig ansatte ser ikke ut til å være «låst inne», og de er også ganske fornøyde med sine jobber, selv om disse objektivt sett ofte er dårligere med hensyn til lønn og utviklingsmuligheter, sier Olsen.

Dette kan henge sammen med hvilke forventninger vi har, og utsiktene for fast jobb. En midlertidig jobb kan være en god sjanse heller enn et onde, fordi det kan lede til en fast jobb senere.

– Vil økt adgang til midlertidig ansettelser føre til økt sysselsetting?

– Dette er en forlokkende tanke. Så langt kan vi ikke finne studier som viser dette.

– Enklere tilgang til midlertidig tilsetting vil antakelig gjøre at det blir flere midlertidige jobber, men det er usikkert om det også vil føre til økt sysselsetting og flere faste stillinger.

Kunsten, mener Karen Modesta Olsen, er å finne en balanse i reguleringene som hindrer et rigid arbeidsmarked. Alle ønsker å få svake grupper integrert i arbeidsmarkedet, men det er ikke sikkert den foreslåtte endringen er løsningen.

Universitetet i Tromsø, høsten 2012. En torsk ligger helt stille i en plastrenne i et vannkar. Den er bedøvet, i søvn. Elektroder er festet til hodet og halen. Elektrodene i halen sender strømpulser inn i fisken. De utløser nerveceller i huden som er følsomme for smertepåvirkning – nosisepsjon.

Bakgrunnen for forsøket er at forskerne er uenige om nosisepsjon hos fisk faktisk kan gi en opplevelse av ubehag, av smerte. For å finne ut av det, må forskerne først vite mer om hvordan nosisepsjon behandles i fiskehjernen.

- Dette forsøket peker ut en ny vei å gå for å undersøke dette hos fisk og andre dyr, sier Øyvind Aas-Hansen ved NOFIMA i Tromsø. Han har ledet forskningsprosjektet, som viser at torskehjernen reagerer med overraskende stor tidsforsinkelse etter smertepåvirkning. Hos pattedyr med avanserte hjerner og i menneskehjernen er større tidsforsinkelse av de innkommende nervesignalene knyttet til at de blir behandlet på mer avanserte måter.

- Selv om tidsforskjellen er større hos fisk enn hva som tidligere er målt, kan ikke denne studien fortelle oss om fiskehjernen er i stand til å oppleve en følelse av ubehag ved smerte, slik som hos pattedyr og menneske, understreker Aas-Hansen. Likevel mener han at funnene er så interessante at de bør undersøkes videre.

Elektroder under huden

Den nye metoden går ut på å måle nervesignalene i hele hjernen til fisken.  Istedenfor å åpne kraniet og plassere elektroder direkte på hjernen, festet Aas-Hansen og kollegene hans elektrodene rett under huden på hodet til fisken.

- Metoden er enkel, og krever for eksempel ikke kirurgi. Den gjør det også mulig å kartlegge responser i hele hjernen på en gang, sier Aas-Hansen til forskning.no.

Fastende og bedøvet

Forsøksfiskene var femten velvoksne torsk, oppdrettet på forsøksstasjonen til NOFIMA i Kårvik på Ringvassøya.

Fra forsøksstasjonen ble de fraktet 20 kilometer sørover til Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. Der fikk de svømme i en stor tank. Før forsøkene startet, svømte de fem døgn uten å bli fôret.

- Slik kunne vi være sikre på at målingene ikke ble forstyrret på grunn av forskjellige prosesser i kroppen som maten setter i gang. Denne fasten er derfor standard framgangsmåte. For en kaldtvannsfisk er ikke dette så dramatisk som det kanskje høres ut som, sier Aas-Hansen

Strenge etiske krav gjorde det nødvendig å bedøve torskefiskene før forsøkene startet. Bedøvelsen var nøye utvalgt, slik at den ikke skulle stanse nerveimpulsene til fiskehjernen.

Torskene fikk også et muskelavslappende stoff som gjorde at de beveget seg mindre. Muskelrykninger kunne nemlig også gitt forstyrrende nerveimpulser.

Plastrenne med sjøvann

Dessuten var det viktig at fisken lå rolig under forsøkene. Den ble nemlig plassert i en plastrenne i et kar. Der ble den spent løst fast med metallbånd, polstret med en fuktig klut.

Så fikk fisken en silikontube i munnen. Ut av tuben rant sjøvann med oksygen, slik at gjellene ble gjennomstrømmet hele tida. Vannet inneholdt også bedøvende stoffer, slik at fisken ikke skulle våkne igjen under forsøkene. Vannet forsvant ut gjennom gjellene og ned i renna på undersiden av fisken.

Korte strømstøt

På oversiden måtte nemlig fisken være tørr. Ellers kunne de to elektrodene som skulle måle strømmene i hjernen kortsluttes av saltvannet. Elektrodene var festet på linje bak hverandre mellom øyene til fisken med en centimeters avstand.

Så ble to andre elektroder festet til hver side av halen med borrelås. Gjennom disse elektrodene gikk de elektriske støtene som skulle utløse smertefølerne i huden til torsken og dermed nervesignalene videre til fiskehjernen.

Støtene kom i form av raske pulser, tusen ganger i sekundet sammenhengende i tre hundredels sekund. Så målte forskerne hjernesignalene fra elektrodene på fiskehodet.

Stadig sterkere strøm

Forskerne begynte forsiktig med en strømstyrke på bare to milliampére. Det er så sterkt at et menneske bare ville kjenne det som en svak dirring i hånden. Så økte de strømstyrken helt opp til det firdobbelte, 20 milliampére. Det ville de fleste mennesker oppleve som smertefullt. Likevel ville strømmen vært ufarlig.

Fisken var jo bedøvet, og kjente ingenting. Det skapte litt problemer for forskerne. Hadde de kunnet observere om fisken faktisk reagerte på strømmen ved å prøve å trekke seg unna, så kunne de vært sikrere på at opplevelsen var sammenlignbar med det vi ser hos et menneske.

Likevel valgte de å ta utgangspunkt i grensene for smerteopplevelse hos mennesker. Og den nye forsøksmetoden ga to interessante funn.

Overraskende lang forsinkelse

For det første registrerte forskerne nervesignaler så seint som opptil et kvart sekund etter strømstøtene. Så lang forsinkelse er aldri målt i lignende forsøk tidligere.

- Enkelt kan man si at det skjer en forsinkelse av nervesignalene hver gang de passerer fra en nervecelle til den neste. Jo lengre tid det tar, desto flere nerveceller har vært involvert underveis, sier Aas-Hansen.

- Vårt forsøk tyder på at de kraftigste strømstøtene, som mest sannsynlig utløste nosisepsjon, altså smerteimpulser i nervene, behandles annerledes i torskehjernen enn vanlige sansestimuli fra de svakere strømmene, fortsetter han.

Aas-Hansen tar likevel forbehold om at tidsforsinkelsen er adskillig kortere enn tilsvarende hos mennesker og pattedyr.

Langt flere responser

For det andre ble det påvist langt flere responser i torskehjernen enn i tidligere studier av andre fiskearter.

- Trolig er dette en gevinst av den nye metoden, som undersøker responser i hele hjernen på en gang. Vi tror at det høye antallet responser gjenspeiler at smertepåvirkningen behandles i ulike deler av fiskehjernen samtidig, sier Aas-Hansen.

- Dette er interessant, fordi flere fiskeforskere har pekt på at fiskehjernen kanskje behandler smertepåvirkning i andre deler av hjernen enn det som er kjent for pattedyr. At andre deler av hjernen gjøre denne jobben, er for eksempel påvist hos fugler, fortsetter han.

Må sammenligne med andre dyr

I fagmiljøene er det fortsatt sterk strid om fisk virkelig kan oppleve ubehaget ved smerte. Kanskje blir det aldri mulig å få noe sikkert svar på dette spørsmålet, mener Aas-Hansen. Likevel er målinger av nervereaksjoner i hjernen til fisken et første nødvendig skritt for å få vite mer.

Skal resultatene tolkes videre, trengs flere studier, med fisk i helt våken tilstand. Slike forsøk må også kombineres med egne atferdsstudier av fisken. Da kan man se etter andre responser og kanskje mer forsinkede responser, som kan knyttes til smerteopplevelsen hos fisk. Til slike eksperimenter stilles det imidlertid strenge etiske krav.

Forskerne vil også trenge systematisk innhenting av lignende kunnskap fra andre dyrearter med ulik hjerneutvikling. Dette kan gi kunnskap om hvordan utviklingsnivået til hjernen henger sammen med ulike dyrs evne til å oppfatte verden bevisst.

- Først da kan man si om responsene vi ser hos fisk og andre dyr, virkelig er det man for pattedyr kan knytte til en bevisst opplevelse av smerte, understreker Aas-Hansen.

Referanse:

Stian Ludvigsen et.al: Evoked potentials in the Atlantic cod following putatively innocuous and putatively noxious electrical stimulation: a minimally invasive approach, Fish Physiology and Biochemistry, DOI 10.1007/s10695-013-9834-2