En internasjonal studie kaster nytt lys over mennesker som levde for mer enn 300 000 år siden.

Ifølge mytene har de vært fastlåst i eldgamle rutiner som de tok over fra foreldrene sine. Men en ny studie i tidsskriftet Science viser at de var innovative og nytenkende.

Studien viser blant annet at en avansert teknikk til å lage steinredskaper ble funnet opp mange ganger på forskjellige tidspunkt over hele kloden.

Nathan Wales, som er forsker ved Senter for geogenetikk ved Københavns Universitet, er en av forskerne bak den nye studien. Han forklarer:

– Det har lenge vært et stort spørsmål om Levallois-teknikken ble funnet opp flere ganger, eller om bruken spredte seg ved kopiering. Studien vår viser at teknikken ble funnet opp flere ganger, forteller Wales.

Dansk forsker er begeistret

Peter C. Kjærgaard, som er professor i human evolusjon og leder av Senter for biokulturell historie, har lest den nye studien og er begeistret.

– Vi har fokusert for mye på enkeltstående begivenheter i historien. Vi ser nå et mønster hvor historien til våre forfedre er preget av tilpassing til lokale forhold. Denne forståelsen erstatter en enkel opprinnelseshistorie som er basert på ønsketenkning inspirert av en bibelsk narrativ, sier Kjærgaard.

Liten forskjell på dem og oss

Ifølge Nathan Wales gir den nye studien en helt ny innsikt i hvordan forfedrene våre levde.

For 325 000 år siden hadde ikke Homo sapiens oppstått, og Homo heidelbergensis, som forskerne tror står bak steinverktøyene, har ikke blitt levnet mange kognitive egenskaper.

Men de var nok smartere enn vi har trodd.

– Homo heidelbergensis har nok vært mye mer menneske enn vi har antatt. Vi har en forestilling om at bare moderne mennesker har vært innovative nok til å komme med nye ideer hele tiden. Andre menneskearter har funnet opp ting én gang og fortsatt med å gjøre ting på samme måte senere. Denne studien viser at det ikke var så stor forskjell på dem og oss, sier Wales.

Fanget mellom to vulkanutbrudd

Forskerne bak den nye studien har undersøkt steinverktøy fra Nor Geghi i det sentrale Armenia.

Normalt er det vanskelig å bestemme alderen på steinverktøy, men her er verktøyene kapslet inn i to lag med aske fra vulkanutbrudd for 400 000 og 200 000 år siden.

– Det er veldig sjeldent at vi kan datere steinverktøy så presist, siden man ikke kan bruke for eksempel karbondateringer, sier Nathan Wales.

Samtidig kunne forskerne se at verktøyene, som var laget med to forskjellige teknikker, stammet fra samme tidsperiode. Blant annet fant forskerne verktøy som var laget med Levallois-teknikken, som gjorde det mulig å lage flere redskaper av én stein.

– Normalt sier vi at Levallois-teknikken avløste en eldre og mindre avanserte teknikk. Men ved Nor Geghi kan vi se at begge er i bruk. Levallois-teknikken er altså utviklet lokalt, forklarer Wales.

Samme bilde i hele verden

Dette funnet gjorde at forskerne ga seg i kast med studier av steinverktøy fra andre steder i verden. De undersøkte flere tusen eksemplarer.

Undersøkelsene viste at Levallois-teknikken ble funnet opp flere forskjellige ganger på flere steder i Afrika, Europa og Asia.

Derfor forsvinner teknologi

Felix Riede er førsteamanuensis i forhistorisk arkeologi ved Aarhus Universitet. Han synes den nye studien er spennende.

Han er imidlertid ikke så overrasket over konklusjonene.

– Det er etter hvert mer og mer som tyder på at forfedrene våre var ganske innovative. Derfor overrasker det meg ikke, sier Riede.

Riede peker på en årsak til at teknikken ble funnet flere ganger, for senere å forsvinne.

– Studien tyder å at befolkningstettheten var veldig viktig for innovasjonen. Hvis befolkningstettheten var lav, var det større risiko for at en gruppe med en utviklet teknikk døde ut.

– Hvis befolkningstettheten var høy, var det større sjanse for at teknikker kunne slå rot og spre seg. Det tyder på at demografi var avgjørende for mulighetene for teknologisk kompleksitet. Lav befolkningstetthet kan være årsaken til at vi bare finner sporadisk innovasjon i denne tidlige steinalderen, sier Felix Riede.

Gikk 120 kilometer med stein

Et annet interessant aspekt ved studien er, ifølge Nathan Wales, at verktøyene var laget av stein som kom fra mer enn 120 kilometer unna. Det viser at Homo heidelbergensis virkelig kunne planlegge.

– Det krever jo mye planlegging når man skal bruke ting som er mer enn 120 kilometer unna. Jeg tviler på at det er mange mennesker i dag som kan finne en klippeformasjon på 120 kilometers avstand. Funnet tyder på at Homo heidelbergensis planla gruppens bevegelser nøye, forteller Wales.

Gikk i mesterlære

Selve utviklingen av Levallois-teknikken forteller også forskerne om livet for Homo heidelbergensis.

Ifølge Wales er teknikken vanskelig å mestre, og det har tatt mange år å lære den.

Det tyder på kunnskapsutveksling mellom generasjonene. Kanskje har en far eller en bestefar latt en ung gutt følge dem i arbeidet.

– Vi kan selvfølgelig ikke vite noe om hvordan det har foregått, men det tyder på at Homo heidelbergensis har levd et liv som ikke lå så langt unna det man finner hos nyere jeger/samlere, sier Wales.

Referanse:

D. S. Adler m. fl.: Early Levallois Technology and the Lower to Middle Paleolithic Transition in the Southern Caucasus, Science, 2014, DOI:10.1126/science.1256484

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Om cannabis skal legaliseres har vært et hett debattema i mange land den siste tiden, også i Norge.

Nå har den australske forskeren Wayne Hall gått igjennom mye av forskningen siden 1993 som tar for seg usunne og helseskadelige konsekvenser av cannabisbruk. 

Oversikten til Wayne Hall tar både for seg negative konsekvenser av kronisk bruk av cannabis, og eventuelle konsekvenser av sjeldent bruk, eller bare å bruke cannabis én gang.

Ifølge Halls forskning øker cannabisbruk blant annet risikoen for alvorlige ulykker og psykiske lidelser som schizofreni.

• Les også: Tror ikke på sammenheng mellom hasj og vold

– Wayne Hall er nok verdensledende i denne typen forskning, sier Jørgen Bramness til forskning.no, forskningsleder og professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo.

– Dette er en viktig gjennomgang av aktuelle problemstillinger rundt cannabis.

– Artikkelen tar for seg faktorer som vi må ta hensyn til når vi skal forholde oss til debatten rundt rusmiddelet, selv om han gjentar en del poenger som er godt kjent.

Avhengighet

Det er fortsatt ingen beviser for at noen har tatt en dødelig overdose av cannabisbruk, men avhengighetsspørsmålet er mer komplisert.

Ifølge rapporten er hasj og cannabisbruk den vanligste formen for rusmiddelavhengighet etter alkohol og tobakk i USA, Canada og Australia.

Hall viser til studier som sier at en av ti av alle cannabisbrukere risikerer å bli avhengige. Risikoen for å bli avhengig for brukere som starter i tenårene er en av seks, samtidig som halvparten av alle kroniske brukere risikerer å bli avhengige.

– Dette var ganske ukjent og kontroversielt for noen år siden, men nå vet vi at det er en sammenheng mellom bruk og avhengighet, sier Bramness.

Dette punktet er også interessant i forhold til en legaliseringsdebatt, mener han.

– Selv om områder som har legalisert cannabis ikke rapporterer om store økninger i bruk, er det nok mer sannsynlig å tenke at bruken vil øke istedenfor å bli mindre.

– Hvis bruken øker, vil også flere bli avhengige, sier Bramness.

Cannabis-abstinenser

Det skal nå også være resultater som tyder på at man får abstinenser etter langvarig bruk.

Cannabisbrukere utvikler toleranse for virkestoffet THC, og Hall skriver om brukere som søker hjelp og forteller om angst, søvnløshet, dårlig appetitt og depresjon. Samtidig virker det som om symptomene ikke er like kraftige som ved alkohol- eller opiatavhengighet (som morfin og heroin).

Cannabisbruken har også økt i Europa, USA og Australia, og Hall peker på at cannabisen har blitt mer potent, og inneholder mer THC enn før.

Oppmerksomhet og læringsevne

Man har lenge trodd at daglig cannabisbruk kan gi mangelfull hukommelse, dårligere ordlæring og oppmerksomhet.

Tidligere studier har også vist disse sammenhengene, men Hall peker på at det har vært vanskelig å vite om folk som brukte cannabis allerede hadde mangelfull hukommelse, ordlæring og oppmerksomhet, før de begynte å røyke.

Samtidig mener også Hall at flere og bedre studier har gitt indikasjoner på at det er en sammenheng mellom disse kognitive effektene og kronisk bruk av cannabis, når bruken begynner i tenårene og fortsetter utover i 20-årene.

– På dette punktet synes jeg at han er litt mindre nøytral enn andre forskere på feltet, sier Bramnes.

– Sammenhengene er ganske usikre, og han heller litt mot å gi cannabis skylda. Vi vet ikke hvordan disse faktorene helt henger sammen, og det er mye tvil knyttet til spørsmålene.

Det er også vanskelig å slå det fast. Den nye studien peker på at det er en litt uklar sammenheng mellom hvor ofte man røyker cannabis, når man begynner å røyke, og hvor høye nivåer av THC man har i kroppen.

Det er også mye som tyder på at effektene kan vare lenge etter at man har sluttet med daglig cannabisbruk, men det er fortsatt usikkert. Det er også uklart om det kan skje permanente skader, eller om de er reversible.

Høyere risiko for bilkrasj

Selv om man bare har røyket en gang, og kjører bil mens man er påvirket av cannabis, er det dobbelt så stor risiko for å havne i en ulykke sammenlignet med hvis man ikke er påvirket, ifølge rapporten.

Hvis man i tilegg er påvirket av alkohol, skjer det enda en stor økning i risikoen.

– Cannabis brukes svært ofte sammen med andre stoffer i det virkelige livet, sier Jørgen Bramness.

Han tror dette er et felt som det må forskes videre på.

– Jeg etterlyser mer forskning som sier noe om blandingen mellom flere risikostoffer. Ofte forskes det på ett og ett stoff, men det er ikke sånn det fungerer i virkeligheten.

Sykdommer og schizofreni

Flere studier har trukket fram en klar sammenheng mellom cannabisbruk over lengre tid og psykotiske episoder og schizofreni.

Ifølge rapporten kan kroniske cannabisbrukere som begynner i tenårene dobler risikoen for å oppleve psykotiske episoder eller utvikle schizofreni, spesielt hvis man har psykotiske sykdommer i familien.

Rapporten nevner også at daglige cannabisbrukere har også større sjanse for å utvikle kronisk bronkitt, og middelaldrende brukere har sannsynligvis større risiko for hjerteinfarkt.

Det kan også være en kobling mellom visse krefttyper som lungekreft og cannabisbruk, men det er vanskelig å skille ut effekten av cannabis fra tobakk.

Samtidig peker Hall på nyere rapporter som beskriver en mulig økning av testikkelkreft hos cannabisbrukere, noe som han mener må forskes mer på.

Denne rapporten tar for seg kun negative helseeffekter ved å bruke cannabis, og Jørgen Bramness mener at vi også trenger flere slike rapporter som belyser andre sider av debatten.

– Det bør også komme artikler som oppsumerer de positive sidene ved cannabisbruk, for eksempel om medisinske effekter eller hva slags rolle cannabis kan spille i samfunnet.

Referanse:

W. Hall: What has research over the past two decades revealed about the adverse health effects of recreational cannabis use? DOI: 10.1111/add.12703, Addiction 7.10

Har du kjent på følelsen av å måtte ta et umulig valg? Følelsen av at uansett hva du velger blir utfallet uønsket? Det er ingen heldig situasjon. Likevel står mange helsearbeidere i slike dilemmaer hver eneste dag.

I Norge har vi som innbyggere rett til å motta helsehjelp der vi er, når vi trenger det; uansett alder. Det loven imidlertid ikke sier noe om er hvordan behovet for hjelp skal dekkes. Når «Fru Olsen» på 93 stadig blir mer og mer hjelpetrengende og datteren tar kontakt med kommunen for å få hjelp, er det ikke «Fru Olsen» som selv kan bestemme hvordan hennes behov for hjelp skal dekkes, det er det kommunens utsendte saksbehandler som gjør.

Lik rettighet til å motta helsehjelp betyr også at kostnadene for denne helsehjelpen tas fra den samme sekken med penger. Vi vet at denne sekken er begrenset, og utsatt for stadige nedskjæringer.

Hva skjer så den dagen da kommunens utsendte saksbehandler kommer til Fru Olsen og må ta det umulige valget? Hva skjer den dagen da «Fru Olsens» behov må veies opp mot behovene til ti andre hjelpetrengende i samme kommune?

Det er et umulig valg. Ikke bare er det umulig, det er også uforsvarlig. Likevel er umulige valg en del av hverdagen for mange sykepleiere som jobber innenfor de kommunale omsorgstjenestene. Mye tyder på at det er i hjemmesykepleien de tøffeste prioriteringene må gjøres. I kampen om ressurser er det ofte de eldste brukerne som kommer dårligst ut.

I de siste årene har antall brukere i hjemmetjenesten økt kraftig. Ikke bare har liggetiden på sykehusene gått kraftig ned, men antall pasienter som bor hjemme og kun behandles poliklinisk i sykehusene har også økt betraktelig. Dette har ført til en økende gruppe av yngre mottakere av kommunale helsetjenester.

Samtidig vet vi at til tross for at det stadig blir flere eldre, er andelen eldre over 80 år som mottar hjemmetjeneste mindre enn den har vært på lenge. Vi vet også at antallet institusjonsplasser som er beregnet for denne gruppen også stadig synker. Mye tyder altså på at den ressursinnsatsen som har vært innen pleie- og omsorgssektoren de siste årene (som politikerne våre så korrekt peker på), i stor grad har tilfalt de yngre brukerne i kommunene.

Et viktig spørsmål som er blitt stilt i forskning er da om den sterke veksten av yngre brukere fortrenger tjenestetilbudet til de eldre?

Ja, det er mye som tyder på det. Som vi har pekt på har alle brukergruppene i kommunen samme rettigheter. Loven legger dermed opp til at våre rettigheter til tjenester skal følge menneskers behov for helsehjelp. Definisjonen av hva som er behov blir derfor veldig sentral når man skal prioritere tjenester. Problemet er bare det at når denne definisjonen er diffus, åpner det opp for stor grad av bruk av skjønn.

De som oftest må bruke skjønn i forhold til å gjøre prioriteringer, er de som er nærmest pasientene. I en norsk studie fra 2012 kommer det frem at de ansatte i hjemmesykepleien forteller at det er lettere å prioritere bort tjenestene til de eldre fordi de i mindre grad enn de yngre ber om hjelp og krever sine tjenester. Dessuten opplever helsepersonell ofte at pårørende til de yngre brukerne er mer pågående enn pårørende til de eldre.

Så selv om vi i utgangspunktet har samme rettighet, så må vi altså ta rettighetene aktivt i bruk selv! Den som skriker høyest er den som får hjelp!

Men det er ikke slik at bare fordi man er gammel og ikke lenger kan tale sin sak, så blir behovene for å få hjelp mindre. Snarere tvert i mot: man er enda mer sårbar for ytre påvirkning som infeksjoner eller bivirkninger fra legemidler når man er gammel. Denne gruppen brukere bør og skal prioriteres! For å få til dette trenger helsepersonell i kommunene mer kompetanse om de eldre og deres behov. Fordi det er de som til daglig må ta de umulige valgene. 

I Fafo-rapporten sier flere av somalierne at følelsen av å bli ydmyket fører til tilbaketrekning, apati og økt motvilje mot systemet.

De Nav-ansatte oppfatter somaliere som kravstore og lite motiverte, mens andre legger vekt på at de tilgjengelige virkemidlene ikke fungerer godt nok for denne gruppen, ifølge rapporten.

– Forholdet mellom Nav-ansatte og somaliske brukere kan forstås som en selvforsterkende ond sirkel, der et aktiveringsregime som i liten grad er tilpasset somaliske innvandreres særskilte behov, de somaliske brukernes reaksjoner på det de opplever som stadig ydmykelser i møte med systemet, og Nav-ansattes frustrasjon over det de opplever som vanskelige brukere, forsterker hverandre og bryter ned tilliten i relasjonen mellom dem, står det i rapporten.

Ifølge rapporten opplever mange somaliere kontakten med Nav som vilkårlig, invaderende og mistenkeliggjørende, og mange er av den oppfatning at de behandles dårligere og mer respektløs fordi de er somaliere.

Jeg er stolt – og jeg er full av beundring! Vi har allerede en verdensmester i sjakk – og nå altså to nobelprisvinnere i medisin. Fantastisk!

Mens vi nå venter på flommen av utsagn om at ekteparet Moser er ”de beste av de beste innen vitenskapen”, må jeg selvfølgelig servere et av mine sure oppstøt: Ekteparet Moser er selvfølgelig flinke, men Nobelprisen er ikke et OL i vitenskap, det er mer et VM i tikamp. Selv om vinnerne kan leve resten av sine liv som vitenskapelige superstjerner – som de beste av de beste – er de egentlig bare de beste – eller kanskje bedre; heldigste – innen sitt mer eller mindre snevre felt.

Reglene

Det deles ut tre naturvitenskapelige nobelpriser hvert år, i fysikk, kjemi og fysiologi/medisin. Hver pris kan bare deles av tre personer – som må være i live. Nobelkomiteen arbeider til tider svært langsomt, så flere åpenbare kandidater har bitt i gresset før æren nådde dem.

For så vidt greit nok – hadde det vært annerledes, hadde vi kanskje fremdeles vært opptatt med å dele ut priser til Newton og Leibniz.

Litt mindre grei er regelen med tre mottakere: Hvor ofte, om noensinne, blir en oppdagelse gjort av tre, for ikke å snakke om én person? Tenk Cern, tenk store team, tenk moderne forskning.

Det blir selvfølgelig forbigåelser og urettferdigheter. Lise Meitner, Dimitri Mendeleyev, Jocely Bell, Ralph Alpher og flere dusin andre skulle antagelig ha hatt sine priser, men ble oversett av ulike grunner – sjalusi, kjønnsdiskriminering, svensk nasjonalisme, rein forglemmelse og så videre – men kanskje aller helst fordi, som sagt bare tre personer kan dele æren og berømmelsen.

De som ikke vant

I tillegg har vi en liste over oppdagelser som aldri ble tilgodesett med noen pris overhodet: Einsteins relativitetsteori er kanskje den som lettest rinner oss i hu. Bare i 1905 serverte Einstein fem oppdagelser som alle kunne kvalifisert til Nobelpris, relativitetsteorien var en av dem. Men Einstein var jøde – og svenskene likte verken jøder eller ”jødisk fysikk” – les relativitet og kvanter. Da han til sist fikk sin pris – i 1922, for den fotoelektriske effekt – hadde hans støttespillere redigert ut ethvert spor av kvantefysikk.

De nevnte er likevel blant de heldige. De jobbet tross alt innen et fagfelt som kan utløse Nobelpriser.

De fleste forskningsfelt er ikke engang med i kampen – det finnes ingen Nobelpriser i matematikk, geologi, psykologi, zoologi, økologi, meteorologi og så videre og så videre. Dette er selvsagt en delvis forklaring på hvorfor gjennombrudd som Wegeners kontinentaldrift, Vilhelm Bjerknes’ meteorologi, eller Leakeys humanevolusjon ikke vil dukke opp i avisenes lister over stor vitenskap i ukene som kommer.

Hadde han vært i live i 1901, hadde ikke engang Charles Darwin blitt innlemmet i vitenskapens Hall of Fame. Og det til tross for at han kom opp med det Daniel Dennett kalte ”the single best idea anyone has ever had” – evolusjonsteorien.

På den annen side, Dennett kunne heller ikke fått prisen – den deles ikke ut til filosofer. Den vil heller ikke gå til hans medsammensvorne, Richard Dawkins, eller Edward O. Wilson – eller til noen annen evolusjonsbiolog, noensinne: W. D. Hamilton, J. B. S. Haldane, Sewall Wright, Steven Jay Gould – uansett hvor mye de har forklart oss om vår plass i naturen. Det finnes imidlertid noen få unntak.

Som Theodosius Dobzhansky så berømmelig sa: Ingenting i biologien kan forstås uten å bli sett i lys av evolusjon. Evolusjonen er det som binder all annen biologi sammen – og det er nok grunnen til at min helt Jacques Monod, ble belønnet i 1965, sammen med kollegene André Lwoff og Francois Jacob, men da for et arbeid komiteen antagelig først og fremst betraktet som et bidrag til fysiologi og medisin – forklaringen på hvordan arvestoffet oversetter sin genetiske kode til virkelighet ute i cellen. Dette var nok også grunnen til at også Watson og Crick ble tatt inn i varmen.

Slik sett, er biologene litt bedre stilt enn geologene.

Jacques Monod brukte prisen sin klokt. En Nobelpris gir enorm oppmerksomhet og ditto prestisje. Jacques Monod var plutselig mannen alle lyttet til. Han engasjerte seg i antirasisme og antisemittisme, han var på studentenes side i 1968, og kjempet igjennom flere universitetsreformer, han beveget seg ut i eksistensialistisk filosofi – og politiske venner forsøkte å få ham til å stille som kandidat til det franske presidentvalget i 1969.

Etter noe betenkningstid sa han nei. En klok mann.

De som ikke skulle vunnet

Jeg avslutter med Nobelhistoriens minst kloke avgjørelse. Det finnes flere kandidater. Medisinprisen til lobotomi i 1949 er en av dem.

Da jeg for noen år siden intervjuet Robert Marc Friedman, forfatteren av The Politics of Excellence – Behind the Nobel Prize in Science – kom han imidlertid opp med en annen sterk søknad:

- Nils Gustav Dahlen – den svenske oppfinner – fikk prisen i 1912, fortale Friedman.

- Egentlig var det overveldende enighet om at prisen måtte gå til den nederlanske fysiker Heike Kammerling-Onnes, som hadde gjort store fremskritt innen superledning. Men da gjorde akademiet opprør. “Jaha! Nu måste vi ge pris til en av våre egne!”

Og da fikk det ikke hjelpe om Nobels fysikkpris gikk til oppfinnelsen av en ny type fyrlykt!

Prisvinnernes oppfinnelse banet vei for LED-lampen, som er en langt mer energibesparende og miljøvennlig lyskilde enn det som var oppfunnet tidligere.

– Oppfinnelsen var revolusjonerende. Den vanlige glødepæren lyste opp 1900-tallet. LED-lampen kommer til å lyse opp 2000-tallet, heter det i begrunnelsen fra Det kongelige svenske vitenskapsakademiet.

Energieffektivt

Den blå lysdioden var den siste brikken som manglet for å skape hvitt lys på en ny måte. De tre forskerne lyktes der alle andre mislyktes, ifølge Nobelkomiteen.

– Rødt og grønt LED-lys har vi hatt lenge, men blått var noe som manglet. Om man kombinerer det med grønt og rødt, får man hvitt lys som har veldig høy energieffektivitet, sa leder Per Delsing i Nobelkomiteen for fysikk tirsdag, og pekte på at teknologien er svært utbredt.

– Mange av dere har teknologien i lomma, i mobiltelefonene deres, sa han.

En firedel av verdens energiforbruk går til belysning, noe som gjør LED-lampene til svært viktige i kampen mot global oppvarming.

Det knyttes også forventninger til at lampen kan høyne livskvaliteten til de 1,5 millionene mennesker i verden uten tilgang til et stabilt strømnett. Den lave energibruken gjør at lampen kan drives med en billig og lokal solcelle, ifølge Nobelkomiteen.

– Fantastisk

Japanskfødte Nakamura, som er professor ved University of California, ble vekket midt på natten med beskjeden om at han hadde blitt tildelt prisen.

– Helt fantastisk. Utrolig, sa han til reportere ved Det kongelige svenske vitenskapsakademiet over en dårlig telefonlinje etter at prisen ble kjent.

Akademiet fikk ikke tak i hans medprisvinnere Isamu Akasaki og Hiroshi Amano, som begge er professorer ved Nagoya University i Japan. 85 år gamle Akasaki er i tillegg professor ved Meijo University.

Mandag ble det norske ekteparet May-Britt og Edvard Moser tildelt nobelprisen i medisin sammen med britiskamerikaneren John O’Keefe. Senere denne uka deles nobelprisene i kjemi og litteratur ut, i tillegg til Nobels fredspris. (©NTB)

ESAs tyske astronaut Alexander Gerst går på romvandring utenfor den internasjonale romstasjonen fra klokken 14 norsk tid, tirsdag 7. oktober 2014.

Følg romvandringen live fra klokken 13 via NASA TV, Alexanders egen blogg, eller @ESAOperations på Twitter.

Alexander har kallesignalet EV2 og en helt hvit romdrakt. Han jobber sammen med NASAs astronaut Reid Wiseman, som har kallesignalet EV1 og en romdrakt med rød stripe på beina.

Hvorfor romvandring?

For to uker siden handlet ESA-bloggen om hva astronauter egentlig gjør mens de er ombord på romstasjonen. Men hva gjør astronautene mens de er utenfor romstasjonen, på såkalt romvandring?

Utstyr og instrumenter som sitter utenpå romstasjonen må repareres eller oppgraderes. Flere vitenskapelige eksperimenter sitter også på romstasjonen fordi de skal foregå direkte i det krevende miljøet i rommet. Disse forsøkene må monteres og tas ned igjen når de er ferdige.

Derfor må astronauter med jevne mellomrom ut på romvandring utenfor romstasjonens trygge vegger.

Nøye koreografert samarbeid

Alexander og Reids romvandring vil vare i syv timer. I løpet av den tiden skal de flytte en defekt kjølepumpe fra en midlertidig til en permanent plassering utenpå romstasjonen.

De to skal også installere en spesiell enhet som gjør at romstasjonens robotarm kan få strøm selv under flytting.

Astronautene starter romvandringen hver for seg. Alexander vil begynne med å bevege seg bort til kjølepumpen for å løsne den. I mellomtiden vil Reid forberede pumpens permanente plassering.

Så vil Reid begynne å installere batteriet til robotarmen. Med jevne mellomrom vil han også flytte festeanordningene som holder Alexander trygt forankret til romstasjonen slik at den tyske astronauten kan ta med seg kjølepumpen dit den skal sitte.

Sammen skal de to astronautene så sette pumpen på plass og deretter avslutte jobben på robotarmen.

Maks konsentrasjon hele tiden

Før de to astronautene kan gå ut av romstasjonens luftsluse iført sine spesialtilpassete romdrakter, må de puste rent oksygen i mer enn to timer. På samme måte som dyphavsdykkere må de få bort alt nitrogen fra kroppen.

Men en romvandring begynner egentlig lenge før det. Romdraktene er vanskelige å bevege seg i og hanskene utfordrende å gjøre finmotorikk med.

Siden romstasjonen går rundt jorda hvert 90. minutt, skifter lysforholdene svært raskt. Astronautene kan plutselig bli blendet av solen eller befinne seg i stupmørke med bare lysene på hjelmen til å se med.

Tiden astronautene kan være ute i rommet er så begrenset og samtidig så verdifull, at hver eneste bevegelse er nøye planlagt, trent, og koreografert, på samme måte som en ballett. Alt må klaffe.

Derfor har både Alexander og Reid øvd i månedsvis på alt de skal gjøre under romvandringen, sammen med teamet i kontrollrommene i USA, Russland, og Tyskland. (Alexander forteller om treningen i videoen over.)

- En romvandring er ingen kosetur, verken for astronautene eller oss i kontrollrommet på bakken, de krever maks konsentrasjon og samarbeid hele tiden, sier Alex Nitsch, ESAs sjef for den europeiske delen av Alexanders oppdrag i rommet.

Det styrer Nitsch fra kontrollsenteret for Columbus, romstasjonens europeiske laboratorium, i Oberpfaffenhofen i Tyskland.

Liste med ekstrajobber

Skulle Alexander og Reid bli ferdige med jobben før tiden, får de likevel ikke komme inn igjen på romstasjonen før de syv timene er omme.

De har nemlig en lang liste med ekstrajobber de kan gjøre, som å koble om ledninger eller flytte på utstyr for å forberede arbeidet som senere romvandringer skal gjøre.  

Alexander og Reids romvandring blir den 27. som amerikanerne leder.

Følg med klokken 13 på tirsdag via NASA TV, Alexanders egen blogg, eller @ESAOperations på Twitter.

Forskere har lenge drømt om at alt fra biler til kraftverk kan bli drevet av bærekraftig bioetanol fra avlinger som hvete og mais. Og det er de spiselige delene av plantene det er enklest å bruke.

Problemet er at det er uetisk å bruke maten til bensin når en stor del av verdens befolkning sulter.

Det er derfor ønskelig å kunne nyttiggjøre seg av de ikke-spiselige delene av plantene isteden, og mange forskere prøver å få dette til på en økonomisk god måte. En internasjonal forskergruppe vil endre strukturen i plantenes cellevegger.

– I dag må man bruke dyre enzymer eller koke planterestene i syre i flere timer. Hvis vi, ved hjelp av genteknologi, kan endre på strukturen i plantenes cellevegger, kan den prosessen bli mye billigere, forteller Jonatan Ulrik Fangel, som er postdoktor ved Københavns Universitet.

De nye resultatene er nettopp publisert i tidsskriftet PNAS.

Muterte gressfrø

Ideen om designerplanter til produksjon av bioetanol er ikke ny.

Forskere har tidligere forsøkt å finne ut hvilke gener det er som bestemmer strukturen i gresstrå.

De har forsøkt å endre disse genene for å se om det hadde en effekt. Det har imidlertid ikke ført til noe gjennombrudd.

I det nye forskningsprosjektet har forskerne valgt å snu på prosessen. De har mutert mange tusen gressfrø fra arten Brachypodium distachyon og deretter lett etter strå med de ønskede egenskapene.

– Det er en ny måte å gjøre ting på. Vi sikrer oss at stråene har de ønskede kvalitetene før vi bruker tid på dem, sier Jonatan Ulrik Fangel.

20 prosent lettere å bryte ned

I alt muterte forskerne mer enn 2400 gressfrø. Noen strå vokste aldri frem, mens andre så helt normale ut.

Senere analyserte forskerne de som så normale ut. Det gjorde de ved å tilsette en bestemt enzymcocktail.

– På den måten kunne vi identifisere tolv forskjellige varianter som var opptil 20 prosent lettere å bryte ned, men som fortsatt så helt normale ut, sier Fangel.

Gener hadde blitt endret

Disse tolv variantene undersøkte forskerne nærmere. Forskerne så blant annet på sammensetningen av stoffene cellulose og lignin, og de så på genetiske endringer.

Mutasjonene påvirket mengdene av plantestrukturstoffene cellulose, hemicellulose og lignin.

Forskerne fant også ut at en genetisk endring i genet Bradi2g01480 ser ut til å ha en stor effekt. Denne mutasjonen kan forhåpentligvis etterlignes i hvete, bygg, rug og ris.

Det neste skrittet i forskningen blir ifølge Jonatan Ulrik Fangel å finne flere gener som har de riktige egenskapene. Målet er å designe kornplanter som ser normale ut, men som samtidig passer til produksjon av bioetanol.

Kollega har samme mål

Søren Kjærsgaard Rasmussen er professor ved Københavns Universitet. Han har ikke deltatt i den nye studien, men han arbeider på prosjekter som har samme mål. Kjærsgaard er ikke overrasket over de positive resultatene.

– Dette ligner på det vi arbeider med. Det gjør at man kan finne planter det er enklere å gjøre om til bioetanol, sier Rasmussen.

Rasmussen mener imidlertid at man ikke nødvendigvis må bruke muterte plantefrø.

– Jeg tror man kan finne mange av disse egenskapene i de kornvariantene vi har i dag. Her finnes det masse variasjon man kan foredle. Man kan spare seg masse bryderi hvis man bruker de variasjonene som allerede finnes, sier Rasmussen. 

Referanse:

Poppy E. Marriotta m. fl.: Range of cell-wall alterations enhance saccharification in Brachypodium distachyon mutants, PNAS, doi: 10.1073/pnas.1414020111 (Sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kjenner du igjen lukten av peppermynte, fisk, appelsin, rose og lær?

Dette ble 3000 personer mellom 57 og 85 år testet for i en studie utført av forskere ved University of Chicago.

Fem år senere tar forskerne kontakt med de samme deltakerne og ba dem om å ta testen en gang til. Da var 430 av de opprinnelige deltakerne døde.

Det viste seg at det seg at det var fire ganger som var døde blant dem som hadde hatt dårligst luktesans, sammenlignet med dem som kjente igjen alle luktene.

Blant de med best luktesans var det bare 10 prosent som var døde. Blant dem med moderat tap av luktesans var det 19 prosent som ikke var i live lenger.

Luktesansen krever et svært avansert sanseapparat, som på mange måter er mye mer komplisert enn synet.

Luktesans bedre indikator enn kreft

Selv etter at forskerne hadde tatt hensyn til kjente risikofaktorer som røyking, alkoholvaner, psykisk sykdom og sykdommer som bryter ned nervesystemet, fant de store forskjeller mellom de med god og dårlig luktesans.

Dårlig luktesans forutsa faktisk død mer nøyaktig enn både kreft, hjertefeil eller lungesykdom.

Dårligere luktesans har tidligere også blitt koblet til posttraumatisk stress.

Tyder på forfall

Dårlig luktesans er ikke i seg selv ikke noe som fører til død, presiserer forskerne. Men dette er en indikator på at noe ikke er helt som det skal i kroppen.

Luktenerven er den eneste delen av menneskets nervesystem som kontinuerlig fornyer seg selv. Produksjonen av nye lufteceller avtar med alderen. Tap av luktesans kan tyde på at kroppen går inn i en tilstand av forfall, og ikke lenger er i stand til å reparere seg selv, skriver forskerne.

Det går riktignok an å trene opp luktesansen, blant annet ved å utsette seg for nye og varierte sanseinntrykk.

- Kanarifuglen til menneskets helse

Tidligere ble kanarifugler brukt i kullgruver for å varsle gruvearbeiderne om giftige gasser. Fuglene er mer ømfintlige for lukt enn mennesker. Når kanarifuglene døde i burene sine, varslet det om at det var fare på ferde. 

Forskerne bak denne studien mener at luktesansen er kanarifuglen når det gjelder menneskers helse.

Kilde:

Jayant M. Pinto: Olfactory Dysfunction Predicts 5-Year Mortality in Older Adults, PLOS ONE