Av Stine Indrelid, stipendiat ved Sykehuset i Østfold, doktorgradsstudent ved Institutt for Kjemi, Bioteknologi og matvitenskap, NMBU

Når avisene skriver at «superbakterier truer millioner» og «80 millioner bakterier i ett kyss» er det er det lett å tenke at alle bakterier er ondskapsfulle små kryp som er ute etter å stikke kjepper i hjulene for deg. Heldigvis er ikke det sant.

Sannheten er at vi hverken kan eller bør unngå å stifte bekjentskap med bakterier. Vi er faktisk avhengig av et godt og gjensidig forhold til bakterier for å ha en god helse. Når vi stresser rundt i hverdagen har vi en armé av små hjelpere som følger oss der vi går.  

Disse vennlige, såkalte «kommensale» bakteriene hjelper oss å fordøye deler av maten som vi ikke selv kan fordøye, de produserer vitaminer som vi trenger for å leve og de beskytter oss mot angrep fra mindre vennligstilte mikrober. Når du spiser en appelsin hjelper 10¹⁴ (100 billioner!) små venner i tarmen din deg med å bryte ned fiber. Det er ti ganger så mange celler som du har i din egen kropp, det! 

Venner for livet

Vennskapet med tarmbakteriene dine er livslangt. Barnetarmen koloniseres av bakterier raskt etter fødselen. Spebarn som er forløst ved keisersnitt utvikler en annen sammensetning av bakterier i tarmen enn barn som er født på den gammeldagse måten, antagelig fordi de ikke får med seg mors bakterier fra fødselskanalen. Disse barna ser også ut til oftere enn andre barn å utvikle blant annet astma, barneleddgikt, inflammatorisk tarmsykdom og leukemi senere i livet.

Men også bakterier fra omgivelsene våre er viktig for en god helse. Dersom du vokser opp i et høyinntektsland, i et urbant miljø, har få søsken, og lite kontakt med dyr, har du også lite kontakt med bakterier i forhold til en jordbruker fra en storfamilie i et utviklingsland.

Man kunne tenke seg at denne jordbrukeren som er mer utsatt for infeksjonssykdommer og har behov for et sterkt immunforsvar også har flere sykdommer som skyldes overdrevet immunologisk respons, som for eksempel allergier, men forskning viser at dette ikke er tilfellet.Jordbrukerens immunforsvar håndterer slike infeksjoner effektivt, men avslutter responsen når trusselen er bekjempet.

I kontrast til dette går mange i høyinntektsland rundt med lavgradige betennelsestilstander, tilsynelatende uten å være utsatt for infeksjon. Dette øker ikke bare risikoen for å utvikle kroniske inflammasjonssykdommer, men også hjerte- og karsykdommer, og kan ifølge enkelte studier være en pekepinn for senere utvikling av depresjon.

Samtidig som vi i Norge siden 1950-tallet har hatt en kraftig reduksjon i en rekke infeksjonssykdommer som tidligere var vanlige, blir flere syke av såkalte atopiske og autoimmune sykdommer. Dette er sykdommer som kjennetegnes av en overdrevet og feilregulert immunrespons. Hygienehypotesen hevder at det å bli utsatt for bakterier i barneårene kan gi en viktig beskyttelse mot slike sykdommer senere i livet.

Gamle venner er gode venner

Venner er noen vi deler historie med, og mennesket deler sin utviklingshistorie med bakteriene. Kanskje kan dette forklare hvorfor vi også har utviklet et avhengighetsforhold til dem. «Gamle venner-hypotesen» legger vekt på nettopp dette lange samlivet.

Vi har oppstått fra, og er omgitt av, encellede organismer. Immunsystemet har altså gjennom alle tider vært nødt til å tolerere en stor mengde bakterier.

Noen fordi de er en del av den viktige kommensale mikrobiotaen, andre fordi vi ikke klarer å bli kvitt dem slik at det ikke har noen hensikt å gå omkring i konstant alarmberedskap. Litt som den slitsomme vennen som alltid kommer uinvitert til fest. Det er best å ignorere ham, man blir ikke kvitt ham likevel.

Etter hvert har slike bakterier gått fra å være uunngåelige til å være uunnværlige for å regulere immunrespons og for å sette opp ett slags «bakgrunnsnivå» for hva vi skal tåle av bakterielle stimuli før vi må reagere.  Vi er rett og slett blitt avhengige av dem.

Det er viktig å ta vare på gamle venner

Gamle venner gjør oss altså friskere og beskytter oss mot oss selv, og andre som vil oss vondt. Og hva slags takk får de for det? Vi skrubber dem bort med såpe, sprayer dem med antibac og hiver innpå antibiotika som aldri før. Det er viktig å være klar over at desinfiserende midler og antibiotika ikke skiller mellom bakteriene vi trenger og de som kan gjøre oss syke. Når vi tar knekken på bakteriene som naturlig skal være i og på oss er vi også mer utsatt for å rekoloniseres av bakterier vi helst ikke vil ha der.

Bør vi slutte å vaske hendene? Selvfølgelig ikke. Normal håndhygiene er viktig. Det hindrer spredning av infeksjonssykdommer, som var den viktigste dødsårsaken her i landet til langt ut på 1900-tallet, og det gjør at vi kan redusere bruk av antibiotika og dermed også utvikling og spredning av antibiotikaresistens.

Det vi bør begrense er ukritisk bruk av antibakterielle midler. Vi bør la barna våre leke med andre barn, vi bør tillate at de blir skitne. Og når poden sitter med en god spade jord i munnen eller tenåringsdatteren utveksler 80 millioner bakterier med nabogutten, skal vi kanskje se en annen vei og tenke at de bare trener immunforsvaret sitt.  

Denne artikkelen er først gang publisert i Aftenposten.

Nylig skrev jeg at 2015 vil bli en markering av en utdanningssektor i endring. I prosessen med SAKS (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon, sammenslåing) ligger det en klar forventning om å redusere antallet høyere utdanningsinstitusjoner. Viktige avklaringer ved NTNU nærmer seg med stormskritt.

I forrige uke gikk den interne høringsfristen ut ved NTNU og nå foreligger det uttalelser fra de ulike fakultetene om hvordan de stiller seg til eventuelle fusjoner. I slutten av måneden venter styrebehandling og et sannsynlig endelig vedtak for de nærmeste årene.

I den siste tiden har det vært et økende engasjement blant ansatte og studenter ved NTNU. Selv om det oppleves som seint i prosessen, er det viktig å sikre at alle argumentene er kjent og at alle har hatt muligheten til å uttrykke hva de mener.

Mange er opptatt av at fusjoner ikke gir bedre organisasjoner. Det vises både til sykehus- og kommunefusjoner som har gått galt. Samtidig vet vi at en situasjon med over 200 sykehus (inkl.sykestuer/klinikker) og nesten 750 kommuner som vi hadde i årene etter andre verdenskrig, ville vært både uhensiktsmessig og lite forsvarlig i dag. Det er aldri et enten eller.

SAKS-prosessen har også vist det store engasjementet i samfunnet for hva som vil være de beste løsningene for de ulike universitetene og høgskolene. Både næringslivet, offentlig sektor, politikere og andre har engasjert seg i fusjonsdiskusjonene. Det er få som mener at dette angår bare vi som er ansatt eller er studenter.

Jeg tror at dette også gjenspeiler den endrete posisjonen til universitetene i samfunnet. I særlig grad gjelder det forventningene til forskning og nyskaping ved universitetene. Fra å være institusjoner hvor forskningen delvis levde sitt eget liv i periferien av næringsliv, myndigheter, helsetjeneste og andre samfunnsaktører, er det i dag langt større samhandling mellom sektorene, og økte krav til relevans av forskningen. Høyere utdanning og forskning oppleves som mer avgjørende for fortsatt økonomisk vekst og bærekraftig samfunnsutvikling.

Derfor er det naturlig at samfunnet er langt mer opptatt i dag enn tidligere av hvordan vi forvalter ressursene, hvordan vi organiserer driften, hvordan vi hevder oss internasjonalt, hvordan vi leder institusjonene og hvordan vi forvalter samfunnsoppdraget. Vi kan selvfølgelig fortsatt med frimodighet fremme egenarten til universitetene, men det blir vanskeligere å hevde at samfunnet ikke bør ha en sterk stemme i viktige veivalg.

I forrige uke var jeg også på Trøndelagsmøtet – en sentral møteplass for beslutningstakere i trøndelagsfylkene. Det var slående hvor sterk interesse og engasjement det var for NTNU i de ulike sesjonene og i de uformelle samtalene. Selvfølgelig skal vi være glad for det økte engasjementet i samfunnet for høyere utdanning.

Høringsuttalelsen fra Det medisinske fakultet om SAKS presiserer at det finnes mange motforestillinger mot fusjoner, men at fakultetet likevel ønsker en sammenslåing med Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST):

«En sammenslåing med HiST er viktig for å sikre samspill og samhandling mellom helseutdanningene, men vil også bidra til å sikre det gode samarbeidet med helseforetaket. Det er et sterkt ønske fra St. Olavs Hospital om at HiST og NTNU blir slått sammen for å bidra til best mulig helsepersonell i fremtiden. Et sammenslått NTNU med HiST vil også bidra til å sikre realiseringen av en felles universitetscampus i Trondheim».

Et av alternativene er en sammenslåing som inkluderer i tillegg høyskolene i Ålesund, Gjøvik og Narvik, og det kommenteres slik: «Det viktigste med en sammenslåing med andre teknologisk rettede høyskoler er å sikre NTNUs ledende rolle innen teknologiutdanningene. Høyskolene i Gjøvik, Narvik og Ålesund har alle et tett samarbeid med industriklynger som er viktige for NTNUs posisjon. Det kan også bidra til å sikre studentrekruttering og fremme merkevaren NTNU».

Det er utfordrende i diskusjonene om fusjoner å se hva som er best for institusjonene og samfunnet i et lengre tidsperspektiv. Vi som arbeider med helseutdanningene skal også tenke på hva som er best for de som er avhengige av helsetjenesten.

Jeg er glad for at vi ved Det medisinske fakultet er åpne for fusjoner og tettere samarbeid med andre helseutdanninger. Det viser at et sterkt forskningsfakultet føler seg trygg på egen posisjon og prestasjoner, og at vi er opptatt av hva som vil bli best for pasientene og befolkningen.

Jeg er selvfølgelig spent på den videre prosessen ved NTNU og ved de andre høyere utdanningsinstitusjonene. Regjeringen har utfordret sektoren om at vi trenger færre institusjoner for å sikre kvaliteten i høyere utdanning. Jeg håper uansett resultat at konklusjonen i ettertid vil være at NTNU har vist seg som en institusjon som tok samfunnsansvaret på alvor og lot kortsiktige vurderinger vike til fordel for hva som vil bli best på sikt for NTNU og samfunnet.

Det påstås at komponistene Mozart og Beethoven hadde evnen.

De kunne høre en enslig tone og vite nøyaktig hvor i notesystemet den befant seg. De fleste av oss klarer ikke det, vi trenger for eksempel en G eller C for å plassere tonen. Det kalles relativt gehør.

Musikkgeniene har absolutt gehør, det motsatte av å være tonedøv.

Nå viser det seg at ulike områder i hjernen deres snakker sammen.

Sammenlignet musikere

Sveitsiske forskere sammenlignet 26 musikere som var omtrent like dyktige og hadde drevet like mye med musikk for å finne ut hvordan hjernene til dem med absolutt gehør og relativt gehør jobber.

Musikere har oftere absolutt gehør enn folk flest. Du kan være en god musiker uten å ha evnen, men det kan være en fordel dersom du skal jobbe med musikk.

For å finne ut hvem som hadde absolutt gehør, fikk musikerne lytte til ulike toner og skrive ned hvilke toner det var.

Deretter festet forskerne elektroder på hodene til alle deltakerne og ba dem om å slappe av. Så målte de hjerneaktiviteten til de to gruppene gjennom EEG.

EEG registrerer elektriske impulser som oppstår i hjernebarken. Elektriske nerveimpulser sender beskjeder til andre deler av hjernen, ifølge Norsk Helseinformatikk.

Effektiv informasjonsutveksling

Signalene viste en kobling mellom ulike deler av hjernen hos dem med absolutt gehør, selv om de ikke utførte noen lytteoppgaver.

Sammenkoblingen var mellom den øvre frontallappen og områder som ligger på sidene i hjernen, ovenfor ørene.

Frontallappen er knyttet til hukommelse, den som gjør at vi husker en sang vi en gang har lært, mens de andre er knyttet til umiddelbar kategorisering av lyder, på samme måte som vi sorterer språklyder i en samtale.

Koblingen tyder på at musikerne med absolutt gehør raskt klarer både å kategorisere lyden og knytte lyden til et minne.

– Denne koblingen sørger for en særlig effektiv informasjonsutveksling mellom de to hjernedelene, forklarer forsker Stefan Elmer i en pressemelding.

Vil hjelpe eldre med hørselen

Nå er det riktignok sådd tvil om hvor mye hjernemålinger kan si om ulike egenskaper hos mennesker. Men de sveitsiske forskerne tror at den nye kunnskapen i hvert fall kan hjelpe eldre med å trene opp hørselen, og være nyttig for å utvikle høreapparater.

Absolutt gehør kan være delvis genetisk, men mye tyder på at gehøret også kan læres.

De som snakker språk som legger stor vekt på tonefallet i ordene, har i snitt bedre gehør enn andre. For eksempel kan et ord på kinesisk få helt forskjellig mening om det uttales i et annet toneleie.

Referanse:

Stefan Elmer m.fl: Bridging the gap between perceptual and cognitive perspectives on absolute pitch. The Journal of Neuroscience 35(1), 7. januar 2015. Sammendrag.

– Mange bedrifter gjennomfører undersøkelsene mest for syns skyld, sier professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved UiO Thomas Hoff.

Hoff har skrevet boken Medarbeiderundersøkelser – en praktisk håndbok, der han og kollega Jon Anders Lone legger fram det de mener er nøkkelen til et godt arbeidsmiljø.

Kan redusere sykefraværet

Av alle medlemslandene i den internasjonale organisasjonen OECD, er Norge på topp i sykefravær.

Til enhver tid er nesten sju prosent av arbeidsstyrken sykemeldt, en nesten dobbelt så høy andel som i Norden forøvrig, ifølge tall fra OECD.

Hoff mener fraværet kunne vært redusert hvis norske ledere tok medarbeiderundersøkelser på alvor, men mange av dagens undersøkelser ødelegger mer enn de hjelper.

I boken tar forfatterne for seg alle fasene i slike undersøkelser og kommer med en rekke anbefalinger, både til forberedelser, gjennomføring og oppfølging.

– Jeg tror mange bedrifter gjennomfører slike undersøkelser for syns skyld. Det skal krysses av i boka. Dette er forferdelig synd, for her taper norske ledere en stor mulighet, sier Hoff.

Som forsker har han sett flere eksempler på dårlige medarbeiderunderøkelser.

– Det frustrerer meg når jeg ser HR-direktører overgi resultater til ledere som lederne ikke kan stole på. Ledere ville ikke funnet seg i det på noe annet felt, sier han.

– Måler man ikke på en skikkelig måte, er det bedre å la være å måle i det hele tatt.

De ansatte vet ikke alt

Et hovedargument i boka er at medarbeiderundersøkelser må bygge på forskningsbaserte metoder. Mange undersøkelser gjør ikke det idag, ifølge Hoff.

For eksempel legger flere til grunn at medarbeiderne selv vet hva som bør endres på arbeidsplassen deres.

– I norsk arbeidsliv har vi en mye brukt metafor: Det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker. Men visste Nordsjødykkerne på 60- og 70-tallet hvor farlige dykkerutinene var? Visste tannpleierne som innåndet kvikksølvdamp at de hadde et risikofylt arbeidsmiljø? Nei, og slik er det i dag også, sier forskeren. 

Han mener at de ansatte ikke fullt ut er klar over risikofaktorene for høyt sykefravær eller lav produksjon, og at de vet ikke hvilke faktorer som gir positive ringvirkninger.

– Selv mener jeg at den som har skoen på, ikke er fullt ut klar over hvor den trykker. Når vi måler fenomener må vi lure det ut, uten å spørre direkte om det, sier Hoff.

Anbefaler spørreundersøkelser

Medarbeiderundersøkelser kan gjøres på flere måter. I boka anbefaler forfatterne kvanitative undersøkelser, altså spørreskjemaer som gis til de ansatte. Slik blir det mulig for alle ansatte å delta, og organisasjonen får et felles språk for å reflektere over arbeidsmiljøet.

Slike undersøkelser bidrar også til å belyse noen bestemte, sentrale aspekter ved arbeidsmiljøet.

– Vi har svært mye kunnskap om hvordan ulike sider ved arbeidsmiljøet påvirker motivasjon og helse. For eksempel vet vi mye om hva som kan gi utbrenthet, mens de ansatte selv ikke alltid vet dette. Slikt kan fanges opp gjennom spørreundersøkelser, sier Hoff.   

Noen ganger kan det imidlertid være lurt å kombinere spørreskjemaer med dybdeintervjuer, skriver forfatterne.  

Å velge verktøy med omhu

Det er ikke likegyldig hvilke spørreskjemaer man bruker. Ifølge forskerne finnes det både  styrker og svakheter ved de fire ulike verktøyene Copenhagen Psychosocial Questionnaire, QPSNordic, Norwegian Organizational Climate Measure og JDR-Monitor. 

– Disse fire er eksempler på gode undersøkelser med forskningsbaserte metoder. Hvilken man bruker, avhenger av hvilket behov man har, sier Hoff.

Han mener folk som jobber med HR selv må vurdere de ulike verktøyene.

I boka oppfordrer forfatterne ledere og HR-ansatte til å være kritiske til verktøy som tilbys av konsulentselskaper, fordi noen av dem kan ha et tvilsomt opphav.

I tillegg kan et verktøy som i utgangspunktet er bra, for eksempel QPSNordic, gi misvisende resultater hvis dataene ikke blir behandlet i tråd med faglige standarder.

De ansatte må snakke sammen

Etter at en undersøkelse er gjennomført, er det fortsatt mye som gjenstår, ifølge Thomas Hoff. I tillegg til at resultatene må tolkes på riktig måte, må de ansatte få komme med tilbakemeldinger. 

– Hvis du har resultater som er basert på en god, faglig måling, har du et godt grunnlag for en diskusjon i virksomheten, sier han.

Han mener at tilbakemeldingene er en svært viktig, men undervurdert aktivitet. Å arrangere et møte der resultatene blir diskutert, åpner opp for at undersøkelsen faktisk kan gi en effekt i virksomheten.

– På denne måten får man det beste fra to verdener. Vi får både et forskningsmessig grunnlag og vi får vite hvor skoen trykker, sier forskeren..

Koble faget med erfaringer

Hoff og Lone har forsket på arbeidsmiljø i lang tid. De siste årene har de også jobbet som konsulenter for bedrifter.   

– Ofte er det et stort gap mellom forskere som roper noe fra sitt elfenbenstårn på Blindern og virkeligheten en praktiker sitter med, sier Hoff.

– For fem år siden trodde vi at vi hadde alle svar, men konsulentarbeidet har lært oss at vi bommet stygt.

Han mener at det er en  å koble et faglig perspektiv med praktiske erfaringer.

En gullgruve

Forfatterne viser blant annet til eksempler fra Europa der sykefraværet har gått kraftig ned som følge av gode målinger og godt tiltaksarbeid.

– De faktorene som resulterer i god eller dårlig helse, er de samme faktorene som resulterer i god eller dårlig produktivitet. Derfor er medarbeiderundersøkelser en gullgruve, sier Hoff.

– De handler om grunnlaget for verdiskapning.