- Vi vil ikke se virkelig nyskapning i mediebransjen før krisen er total, ble det tvitret fra et strategikurs for medieledere denne uken. Nærmest som en bønn om å få slippe å pines lengre.

Samtidig, men et helt annet sted i Oslo, var en ikke ubetydelig gruppe medieforskere samlet til et internasjonalt seminar om – nettopp medieinnovasjon.

– For å endre ting, må du være i feltet der det gjøres ting, uttalte Beathe Due, dekan ved avdeling for informasjonsteknologi på Høgskolen i Østfold.

Snakk om å treffe spikeren på hodet. For det begynner å lukte blod nå. Til og med de unge journalistene har begynt å få bekymringsrynker i panna og snakker nå om at “det er alvor”. Inntektene svikter, mediehusene sliter med å få betalingsløsningene til å virke, globale aktører som Facebook og Google stikker av med annonsemillionene og studentene rømmer fra journaliststudiet.

Fra 2010 til 2013 har antallet som har journalistikk som førstevalg gått ned med 25 prosent, ifølge Aftenposten.

Rop om krisehjelp

En bransje i krise, der kravet hele tiden er å yte mer, kutte mer og jobbe mer, trenger all den hjelpen den kan få.

Men hvor er hjelpen når man trenger den som mest? Hvor er kunnskapen? Innovasjonen? Hvor er alle medieforskerne? Og de som styrer forskningsmidlene?

Det har gått hele 12 år siden Forskningsrådet sist lyste ut et omfattende forskningsprogram om teknologiens betydning for mediesektoren. I 2007 kom sluttrapporten, som blant annet konkluderer med at det også i fremtiden vil bli behov for journalistikk, både på nett og papir, men at kvalitetsjournalistikken er under press. Vi har hørt det før.

Samme år ertet Morgenbladets journalist Håkon Gundersen på seg landets medieforskere i en artikkel med tittelen Mikke Mus-faget.

I etterkant blåste det opp til et temperamentsfull ordskifte.

– Folk på gaten og ansatte i redaksjonene vet hvilke medietrender som gjelder. Medieforskere er desverre ikke blant disse, uttalte daværende ansvarlige redaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen.

Medieforskningen spenner bredt. Slik bør det være. Her er plass til alt fra analyser om dataspilldebatten etter 22. juli og pressens dekning av minoriteter til avhandlinger om sjangerutvikling, brukerinvolvering og digitalstrategier.

Men det er nok også riktig når mediebransjens egne folk sier at de ikke kjenner seg igjen i møtet med akademia, og at medieforskerne opererer fjernt fra dagens medievirkelighet.

Prisgitt egen prøving og feiling

Når medienes eksistens handler om rammevilkår, mediepolitikk og strukturendringer – hvorfor er det ikke mer forskning på dette? Om media som industri og økonomi – ikke bare som sosial institusjon.

I flere år har redaktører flydd på seminar etter seminar for å høre hva andre gjør. Det eksisterer nemlig lite systematisk forskning på hva som fungerer og ikke, og ikke all kunnskap fra utlandet er overførbart til norske forhold. Bransjen er i stor grad prisgitt sin egen prøving og feiling. Og vi ser jo hvordan det går.

Dessuten utvikler medievaner og trender seg så fort at mye av forskningen blir foreldet i det den når ut i offentligheten. Det føles selvsagt frustrerende for dem forskningen gjelder, men det ligger i forskningens natur at den ikke kan levere like raskt som en digitaljournalist. Sånn er det bare. Spørsmålet er bare om de som sitter på pengesekken – det vil si Forskningsrådet og departementene, og som legger føringer for den anvendte forskningen, har vært fremsynte nok.

Fra 2007 hadde disse aktørene hatt mulighet til å bygge opp kunnskap over tid, på tvers av fagdisipliner, men istedet har man latt bransjen og medieforskningen seile sin egen sjø.

Medieforskere i innovasjonsmodus

Nå vet vi hvordan det har gått med bransjen. Det er krise.

Men i medieforskningen skjer det spennende ting. Mikke Mus-faget står kanskje foran sin mest interessante og betydningsfulle epoke. Og flere forskere har grepet mulighetene. Til og med Forskningsrådet har skjønt at noe må gjøres.

For to år siden ble den internasjonale møteplassen for medieinnovasjon etablert, under navnet Centre for research on media innovation. Det ble også opprettet et eget tidsskrift for mer praksisrelevant og mindre teoriorientert forskning (Journal of media innovations). Neste nummer er da også i sin helhet viet temaet “Innovations in the news room”.

Forrige uke ble Senter for tverrfaglig medieforskning lansert, og før påske kom nyheten om at Forskningsrådet i løpet av året skal utlyse de første av totalt 78 millioner kroner til et eget forskningsprogram for kultur- og mediesektoren.

Det er neppe tilfeldig at dette skjer omtrent samtidig. Målet for både senteret og Forskningsrådets program er at det skal forskes mer på rammevilkårene til mediebransjen – hvordan politikken virker, hvordan etablerte verdikjeder og forretningsmodeller endrer seg, hvilke konsekvenser digitaliseringen har og hvilket grunnlag for finansiering sektoren har. Altså ikke et minutt for tidlig.

Her bør både psykologer, økonomer, teknologer, statsvitere og sosiologer kjenne sin besøkelsestid.

Ifølge primus motor og leder av det nye tverrfaglige senteret for medieforskning, Arne Krumsvik, kan årsaken til at det ikke har vært forsket mer på forholdet mellom politikk og medieutvikling tidligere, være at myndighetene har vært drevet av et ideal om å ha en armlenges avstand til redaksjonene, og dermed bevilges det ikke penger til denne typen forskning.

Det kan også handle om manglende interesse, handlingslammelse eller vilje.

Uansett – det kan da ikke skade med kunnskap, som Krumsvik selv sier.

Hva venter vi på?

Det innebærer at både forskere såvel som journalister og medieledere tør å bevege seg utenfor boksen, utfordre komfortsonen og se etter det vi kanskje ikke liker.

– Du må være steder du møter folk som tenker annerledes enn deg, sier Beathe Due.

Hun nevner for eksempel at både journalistikken og forskningen i USA er basert på private pengebidrag. – Det blir ikke sett på som et problem der, sier hun.

I tiden som kommer ønsker jeg medieforskerne hjertelig velkommen til debatt og formidling i offentligheten. Suget og interessen er nemlig enorm.

Men det er ikke bare forskerne som må ta ansvar for å bevege seg ut av seminarrommene. Folk i medieindustrien må også være mer villige til å følge med på hva forskerne holder på med.

Det foregår nemlig vel så mye innovasjon i akademia som ute i mediehusene, særlig innenfor teknologiområdet. Men så viser det seg at nye metoder å gjøre ting på gjerne dør i møtet med redaksjonell konservatisme.

For eksempel, da et nederlandsk prosjekt i fjor lanserte en ny app som kan søke opp og tilby leseren bakgrunnsinnhold i komplekse saker, den såkalte reading-radar-appen, var mottakelsen fra mediene heller kjølig. De mente den ville endre måten journalister jobber på.

Istedet sitter man altså og venter på at krisen skal bli total. Men hva med å være i forkant? Her har både forskere og mediefolk en jobb å gjøre.

For noen år siden fulgte jeg en sti mellom svale trær. Så kom jeg ut i sola på en liten, bortgjemt sandstrand. Småbølger lekte med drivved fra Stillehavet.

Jeg la meg på ryggen, og hørte små lyder i den store stillheten.

Men det var en annen lyd. En tung lyd. Åpnet jeg øynene, kunne jeg se hvor lyden kom fra.

Rødt stål skjøt ut fra bomstasjonene på San Fransisco-halvøya, og landet i åsene på sydspissen av Marin County.  Over broen fløy lyden av syngende hjul.

Buer over liv og død

Jeg er ikke alene om å oppleve Golden Gate-broen som poesi. Romfartslegenden Erik Tandberg tok sin mastergrad ved Stanford noen mil lengre øst i San Fransiscobukta på 1950-tallet, og har sett brua mange ganger.

– Golden Gate Bridge gjør meg veldig oppstemt, sa han, tydelig rørt, da jeg portrettintervjuet ham for noen måneder siden.

Jeg blir også rørt av broer. De er sterke symboler. Broer tegner buer over liv og død.

Liv – fordi broer binder folk og samfunn sammen.  Død – fordi mange tar sitt liv fra broer.

Over 1600 mennesker har hoppet fra Golden Gate Bridge. Noen kommer langveisfra, for å hoppe nettopp her.

God teknologi er vakker teknologi

Poesi handler ofte om livet, døden og havet. Golden Gate handler om det samme. Men er Golden Gate-brua kunst?

Det norske språket har et spennende ord: ingeniørkunst. Jeg synes det er spennende, fordi det har en dobbelt betydning.

Oftest brukes det prosaisk for å beskrive godt utført ingeniørarbeid. Men jeg mener at det også kan tolkes bokstavelig.

Svært ofte er god teknologi vakker teknologi, mente Erik Tandberg da jeg intervjuet ham.

Lek med strenge regler

Hvorfor er den vakker? Fordi den må samspille med naturkreftene. Vi er natur, og opplever naturen vakker, fordi den er livgivende, og fordi det er livgivende at vi opplever den slik.

 

Skjønnhet løfter oss, og gjør oss glade. Glede gjør oss sunne og sterke.

Golden Gate-broen løfter oss, og leker med tyngdekraften.  Men leken har strenge regler. En bro kan ikke sette seg opp mot tyngdeloven. Da kollapser den.

Det slanke, elegante hengebrospennet til Golden Gate vitner om stor ingeniørkunst. Men kunstneren bak det lange hengespennet viser også hva som skjer når ingeniører prøver å trumfe skjønnhet framfor naturlovene.

Galopperende Gertie

Leon Moisseiff var immigrant, litauisk jøde. Han designet flere store broer. Den første var Tacoma Narrows-broen i staten Washington, som åpnet i 1940.

Moisseif kalte den for verdens vakreste bro. Men broen lærte ham en dyrekjøpt lekse om hva som skjer når skjønnheten trosser naturen.

Broen var akkurat så lang at vindkastene over Pugetsundet satte den i resonans. Brolegemet kom i voldsomme, bølgende svingninger. Bygningsarbeiderne kalte broen for galopperende Gertie.

Bare fire måneder etter at broen ble åpnet, vant naturkreftene. Gertie kastet brospennet av seg som en vill mustang. Ulykken ble filmet, og vises fortsatt til skrekk og advarsel for blivende bygningsingeniører.

Galopperende Gertie kollapser. Opptak på fargefilm med 16 mm kamera fra 1940.

Tallenes poesi

Naturkreftene tvinger ingeniøren til ydmykhet. Men denne ydmykheten er ikke det samme som underkastelse.  Tvert imot: Det er først i motvind at både broer og folk viser sin styrke.

Ingeniøren ser sjelden på seg selv som kunstner. Da jeg intervjuet sivilingeniøren Erik Tandberg, slo det meg hvor lite poetisk han var.

Eller rettere sagt: Det var en annen form for poesi. Denne poesien uttrykker seg gjennom beregninger og kurver, nitid sans for detaljer og presisjon.

For bak beregningene og kurvene glødet den samme lidenskapen som jeg opplever fra kunstelskere og kunstnere.

Spreller vektløs og lydløs

Hva skiller kunstverket i galleriet fra ingeniørkunsten? I galleriet kan naturlover og andre ytre begrensninger oppheves. I kunstverket lever fantasien fritt.

Det er både en mulighet og en begrensning. På sitt verste kan det fantasien og kunstnerens ego løpe løpsk.

Kunstneren henger høyrøstet og selvopptatt i sitt eget vektløse verdensrom. Spreller med armer og bein, uten å finne feste. Roper og skriker, uten at noen kan høre.

Leonardo da Vinci

Derfor finner kunstneren ofte selvpålagte begrensninger å utfolde seg innenfor. Odd Nerdrum har insistert på å kjenne og bruke håndvirkemidlene lerret, olje og pigmenter når han bygger opp maleriene fysisk fra bunnen.

Andre kunstnere finner inspirerende begrensninger i former, som kubismen eller pointillismen. Noen finner den i naturen og naturkreftene.

Leonardo da Vinci var både ingeniør, forsker og kunstner. Han laget konstruksjonstegninger av fly, helikopter, fallskjerm og våpen.

Ydmykhet for detaljer

Hadde Leonardo levet i dag, hadde han kanskje tegnet romskip. For meg er måneraketten Saturn-5 ett av de største, mest ikoniske kunstverk som er skapt i min levetid.

Å skape et fartøy som kan klatre opp fra slukten av tyngdekraft rundt jorda, krever nettopp en slik ydmykhet som ingeniøren må ha for hver minste detalj i tusener på tusener av deler som skal presses mot grensene av sin yteevne.

Jeg håper ennå at jeg skal kunne få oppleve en oppskytning av den nye Orion-romkapselen når den skal sendes ut til asteroider og andre fjerne mål.

Søyle av ild

Jeg vet at jeg kommer til å bli beveget, slik Erik Tandberg ble det under månelandingen i 1969, og slik mennesker er blitt beveget av stor kunst gjennom alle tider.

I bevegelsen dirrer også døden, nær som i alt intenst liv. Raketten balanserer på en søyle av ild. De eksplosive kreftene kan slite seg løs og fortære raketten, så den styrter suicidalt i havet.

Det har skjedd før, og det vil sikkert skje igjen. Men ingeniørene vil ydmykt lære og utvikle sin kunst videre.

Bruspenn av kompleksitet

Leonardo laget også en annen form for ingeniørtegninger. Han laget skisser av en teknologi vi bare er på randen av å forstå – menneskekroppen.

Ved å la lyset leke med hår, hud og muskler gjenskapte han den naturlige skjønnheten som blomstrer ut av livets nødvendighet.

Jo mer vi forstår av livet, desto mer ser vi at denne teknologien er som bruspenn over bruspenn av kompleksitet.

Foten

Hjernen er ennå svimlende hinsides hva vi kan håpe å kartlegge og fatte, men for en bruingeniør kan en annen del av menneskekroppen inspirere, vekke undring og beundring – foten.

Menneskefoten er en kompleks struktur med 26 knokler, 33 ledd og mer enn hundre muskler, sener og leddbånd.

Slik som broen, har foten en bue midt under. Buen og de mange leddene, musklene, senene og leddbåndene gir den en smidighet og styrke som er både vakker og imponerende.

Når du hopper eller løper, må foten absorbere en kraft som er mange ganger tyngden til kroppen, kanskje opptil flere hundre kilo i løpet av brøkdelen av et sekund.

Ingeniørkunst

Jeg hadde god tid på den lille stranden nær San Fransisco, en sommerdag for mange år siden. Derfor sovnet jeg noen minutter med lyden av bølger og fjern trafikk syngende inn i drømmene.

Jeg våknet av rop og latter. Noen barn lekte i vannkanten.

De små fotsporene i sanden og den store røde stålbuen på himmelen var begge avtrykk av livets lekende spill med naturkreftene som utfolder seg i all kunst. Ingeniørkunst.

12. juni sparkes fotball-VM i gang når hjemmelaget Brasil tar imot Kroatia på Arena Corinthians i São Paulo.

Når kampen startes klokka 21 har det symbolske VM-avsparket allerede blitt tatt. Hvem som skal gjøre det er fortsatt ikke bestemt, men vedkommende må oppfylle ett krav – han eller hun må være lam.

• Les også: Er dette fremtidens fotball?

Visualiserer bevegelser

Hvis alt går etter planen skal åpningsseremonien starte med at en ung brasilianer triller inn på Arena Corinthians i rullestol, reiser seg opp, går til midtsirkelen, og sparker i gang VM.

Tenåringen vil ha på seg et eksoskjelett, en robotinnretning som holder kroppen oppreist, og kontrollere det med tankene.

• Les også: Elektronisk «hud» utviklet av forskere

– Personen må se for seg bevegelsene, og hjernebølgene leses av ei sensorhette som videreformidler signalene til eksoskjelettet, forteller Miguel Nicolelis til NRK.

Eksoskjelettet vil dermed gjennomføre bevegelsene, og i tillegg sende signaler tilbake til mennesket inni skjelettet. Disse signalene lurer hjernen til å tro at personen faktisk kjenner at føttene rører bakken.

Walk Again

Miguel Nicolelis er en brasiliansk nevroingeniør som er tilknytta Duke University i North Carolina.

Han er mest kjent for sitt arbeid med å få aper til å bevege robotarmer ved hjelp av tankekraft, og i fjor publiserte han en rapport som demonstrerte hjerne-til-hjerne-kommunikasjon mellom rotter.

Nå jobber han med å få VM-prosjektet, som har fått navnet Walk Again, til å bli klart før 12. juni.

Prosjektet har pågått over flere år, og er et internasjonalt samarbeid. Robotikk-arbeidet er koordinert av Gordon Cheng ved Technical University i München, mens det er franske forskere som har bygd eksoskjelettet.

Nicolelis og hans gruppe har vært ansvarlig for den delen som handler om kommunikasjon mellom hjerne og eksoskjelett.

Se Miguel Nicolelis fortelle om forskningen sin under TEDMED 2012:

– Føler at jeg går på stranda

Eksoskjelettet er konstruert av lette metall-legeringer og beveger seg ved hjelp av hydraulikk og et batteri i en ryggsekk.

I ryggsekken er det også ei datamaskin som konverterer hjernesignalene fra elektrodehetta om til konkrete kommandoer for skjelettet.

– Det er på sett og vis en forhandlingsprosess mellom skjelettsystemet og personen som bruker det, sier Nicolelis.

Et gyroskop sørger for at balansen holdes, og når robotfoten rører bakken sender den et signal til en vibrerende dings som er sydd inn i personens gensererme. Innretninga lurer hjernen til å tro at det er føttene som føler noe.

– Jeg føler at jeg går på stranda, at føttene mine rører sanda, skal en pasient som ikke kunne føle føttene sine ha sagt, ifølge Guardian.

Vil gjører rullestol overflødig

Nicoleles og resten av Walk Again-gruppa har valgt ut ti tenåringer som er lamme fra livet og ned. Disse ti trener nå på å med tankekraft styre en avatar som sparker en ball i et virtuelt miljø.

– Dette vil forberede dem på å gjøre det på ordentlig så fort de får på seg skjelettet, forklarer treningsansvarlig Regis Kopper fra Duke Immersive Virtual Environment til ABC.

Basert på treningsresultatene vil to personer bli plukka ut – en som skal få æren av å ta VM-avspark, og en som skal være reserve.

• Les også: To rottehjerner koblet sammen over internett

Det endelige målet er likevel ikke publisitet under verdens største idrettsbegivenhet – Nicolelis håper denne typen eksoskjelett én dag skal gjøre rullestoler overflødige.

Om dette ikke ligger rett rundt hjørnet har Nicolelis, som nylig var i Brasil for å teste eksoskjelettet på fotballkamp, i hvert fall merka én forandring i hjemlandet.

– For første gang hører jeg folk prate om vitenskap på gata.