Da kvinner marsjerte ut i lønnsarbeid på 1970-tallet fryktet mange at de ville slutte å føde barn. Og de norske fødselstallene sank, og nådde et historisk lavmål i 1983. Men til manges overraskelse begynte tallene å stige igjen mens de fortsatte å synke i mange andre europeiske land.
I Norge er den gjennomsnittlige antall barn født per kvinne 1,88 (2011). I Polen og flere østeuropeiske land, samt Italia, Spania og Hellas er tallet nede i 1,3.
Hva er så spesielt med Skandinavia og Norge?
– Det er vanlig å anta at det skyldes velferdsstatens gode tilbud til foreldre. Men vi har ikke visst hva ved velferdsordningene som påvirker valget om å få barn, sier sosiolog Eirin Pedersen, som nylig har lagt siste hånd på en doktoravhandling om hva som er viktig for norske kvinner og menn i valget om å få barn.
– Basert på mitt materiale vil jeg si at det er en helhetlig pakke som består av et velferdstilbud og en forventning om at også kvinner skal jobbe. Det at barneomsorgen delvis er tatt ut av hjemmet gjør at kvinner i lønnet arbeid får flere barn enn der hvor barnepass må løses privat, sier hun.
Dette er imidlertid ikke bare et økonomisk og praktisk spørsmål.
– Det handler også om at velferdsstatens ordninger påvirker kulturen. Som en tysk kollega påpekte: I Skandinavia har vi vanskelig for å forestille oss at det gode liv kan leves uten barn. Dette er ikke like selvsagt i resten av Europa.
Alle ønsker seg barn
Mens mye fruktbarhetsforskning er basert på statistikk, har Pedersen hatt tilgang på et omfattende intervjumateriale. Hun har vært tilknyttet et forskningsprosjekt hvor 90 kvinner og menn i alderen 25 til 35 år har blitt intervjuet om det å få barn.
De intervjuede er jevnt fordelt på øvre middelklasse og arbeiderklasse. Noen har allerede fått barn, andre ikke.
– At det gode liv i Norge leves med barn kommer også fram i vårt materiale. Vi hadde en intervjuguide med spørsmål til dem som sa at de ikke ønsket seg barn. Men den fikk vi ikke bruk for: Samtlige av dem vi intervjuet så for seg at de ville få barn en gang i fremtiden, forteller Pedersen.
Blir gravid før de sjekker reglene
Det norske likestillingsprosjektet ser ut til å ha stor støtte både i middelklassen og arbeiderklassen. Store boliglån setter rammen for økonomien, og de fleste familier er avhengig av to inntekter.
Norske menn og kvinner har stor tillit til at velferdsstaten hjelper til med den økonomiske byrden ved å få barn. Men de kan overraskende lite om reglene, mener Pedersen.
– Blivende foreldre sjekker ikke reglene til NAV før de har blitt gravide. De har full tillit til velferdsordningene, og mange blir for eksempel overrasket når de oppdager at de bare får 80 prosent lønn hvis de velger å ta permisjon i 12 måneder.
Tilliten til full barnehagedekning kan på sin side føre til at foreldre ikke tar høyde for å måtte vente inntil ett år på barnehageplass, hvis de føder på feil side av opptaksfristen 1. september.
– De ferske foreldrene har basert planene sine på at «det ordner seg». De mangler økonomisk buffer når barnehageplassen uteblir, og det finnes ikke andre løsninger for barnepass enn at en av foreldrene blir hjemme noen måneder ekstra, forteller Pedersen.
Mange av arbeiderklassemødrene valgte deltid – ikke fordi de lengter etter et husmorideal, men fordi de ønsker å få mer familietid med barna, ifølge sosiolog Eirin Pedersen.
“Alle disse gamle fedrene”
Forskerne har også sett på holdninger til når det passer å føde barn.
Kvinner og menn i arbeiderklassen mener at det er mellom 25 og 30, mens øvre middelklasse mener det er bedre å få barn når de er mellom 30 og 35.
De fleste mener det er et individuelt anliggende, men når det gjelder øvre aldersgrense, er særlig arbeiderklassen villig til å uttale seg om andre.
– De er kritiske til «alle disse gamle fedrene», og gammel kan bety helt ned til 40 år. De mener det er viktig å kunne følge opp barna sine på en aktiv måte, og at det er lettere for yngre foreldre. Derfor syns de det er best å få de barna man ønsker seg før man fyller 30, sier Pedersen.
Flere av dem som hadde fått barn i ung alder – det vil si før fylte 25 år – opplevde at andre så på dem som uansvarlige, noe Pedersen tolker som at middelklassens standard påvirker nedover.
Hun mener derfor at de unges kritikk av eldre foreldre kan ses på som en form for motmakt.
Vil ikke snakke om at det koster å ha barn
De økonomiske kostnadene ved å ha barn er noe norske foreldre helst ikke vil snakke om.
– Forholdet mellom foreldre og barn framstår som den reneste og mest stabile relasjonen vi har. Penger gjøres ikke til en eksplisitt del av beslutningen. Hadde vi stilt det samme spørsmålet i for eksempel Nederland, ville vi fått lagt fram et regnestykke som en del av beslutningen om å bli gravide. At vi ikke gjør det i Norge, skyldes bidraget fra velferdsstaten, mener forskeren.
Intervjuene viser imidlertid at det ligger ulike økonomiske vurderinger bak valget om å få barn for personer i øvre middelklasse kontra arbeiderklasse.
Kvinner og menn med høy utdanning og en god jobb vil ha alt på plass før de får barn: De skal eie sitt eget hjem, helst hus framfor leilighet. De skal ha så stabil økonomi at de slipper å endre sitt personlige forbruk. De tar gjerne opp dyre huslån som del av prosessen med å planlegge barn. Og de vil være ferdig med studiene og helst ha fått fast jobb.
Arbeiderklassen mest avhengig av velferdsordningene
I arbeiderklassen er det ikke like viktig om man eier eller leier, og her er foreldre mer villige til å forsake eget forbruk. Mange av de intervjuede understreker at penger aldri har vært viktig for dem. Mangelen på økonomisk buffer innebærer at det er arbeiderklassen som er mest avhengige av foreldrepermisjonspenger og barnehage.
– Det er vanlig å anse disse velferdstiltakene som et tilbud tilpasset middelklassens livsstil. Men hvis det stemte, så har arbeiderklassen iallfall omfavnet den samme livsstilen nå. Også arbeiderklassemødrene i vårt materiale er glade for at barnehagen gjør det mulig for dem å gå tilbake til arbeid etter permisjonsperioden, sier Pedersen.
Større fleksibilitet
De ulike oppfatningene om hva som må være på plass, innebærer at arbeiderklassen har større fleksibilitet til når det passer å få barn.
– For kvinner som tar lang utdanning, ønsker å jobbe noen år før barna kommer og ha god økonomi, gjør biologien at vinduet hvor det både passer og er mulig å få barn blir ganske lite. Noen av de eldste kvinnene vi snakket med, som enda ikke hadde fått barn, var i ferd med å innse at de ikke ville rekke å få så mange barn som de opprinnelig hadde sett for seg.
Forskeren mener det er viktig å se at begge gruppene handler økonomisk rasjonelt ut fra sine livsvilkår.
– Det å vente litt lenger med å få barn kan bidra til å sikre økonomisk stabilitet for familien. Det er mye skriverier i avisene om at kvinner venter for lenge med å få barn, men når man ser på den reelle situasjonen folk lever i, er det lett å forstå hvorfor folk velger som de gjør, mener forskeren.
Den dyrebare familietiden
Foreldrepermisjon og barnehage er en form for velferdstiltak som har påvirket synet på godt foreldreskap i Norge, og som viser tydelige forskjeller til resten av Europa.
For eksempel når barnet begynner i barnehagen, setter åpningstiden rammer for det som mange kaller “familietid”: den dyrebare tiden mellom arbeidsdagens slutt og barnets leggetid.
– Da skal helst begge foreldrene være hjemme slik at hele familien tilbringer tid sammen. Det skiller seg fra mange andre europeiske land, hvor det er mer vanlig å være sammen med barnet på skift hvis begge foreldrene jobber, sier Pedersen.
Deltid – ikke et husmorideal
Pedersens intervjuer viser at måten foreldrene løser familietiden varierer etter hva slags type arbeid de har.
Middelklasseforeldrene har ofte jobber med fleksibel arbeidstid, men med høye prestasjonskrav. Det er helt greit å gå tidlig fordi man skal hente i barnehagen, men dette betales med et kveldsskift. Svært mange fedre, og en del mødre logger ofte på jobben etter at barna har lagt seg.
Arbeiderklassejobber har oftere klart bestemte arbeidstider, og en del jobber skift. For mange av disse foreldrene ble løsningen å endre jobb for å unngå kveldsskift for å kunne være hjemme på ettermiddagen. Mange av mødrene jobbet dessuten deltid for å få hverdagen til å gå opp.
– De vi intervjuet gir ikke inntrykk av at deltid handler om at de lengter tilbake til et husmorideal. Idealet de strekker seg etter er familietiden, som får så stor verdi kanskje nettopp fordi barna tilbringer mye tid sammen med andre enn familien i barnehagen, avslutter Pedersen.
