«Man vil jo være en hel person, og det er jeg ikke. Det er som en vegg er borte. Du er en halv, jeg er en halv. Selv om jeg fortsetter å fungere, så er jeg alene»

Dette sa en eldre mann jeg snakket med i forbindelse med mitt doktorgradsarbeid, etter at konen hans gjennom 65 år hadde flyttet ut fra deres felles hjem og til sykehjemmet etter at hun ble rammet av demens.

Demens er en kronisk sykdom som rammer hjernen, og sannsynligheten for å bli rammet av denne sykdommen blir større jo eldre vi blir. Demenssykdommene rammer mange av de funksjonene i hjernen vår som styrer hvem vi er, hvilke følelser vi spiller på og hvordan vi klarer å utføre mange av dagliglivets selvfølgelige oppgaver. Kanskje tar det flere år før sykdommen fører til vanskeligheter i hverdagen, men demens er en sykdom som man hele tiden blir verre av og det finnes fortsatt ingen behandling mot den. For de fleste blir derfor oppfølging i sykehjem til slutt nødvendig.

Demens rammer de pårørende hardt. Det viser forskning både i Norge og i utlandet.  

Selv har jeg også opplevd demens i familien. Både farmor og farfar fikk demens.

Jeg så hvordan farfar strevde i de årene som farmor var syk, og hvordan han fortsatte å streve også etter at hun hadde flyttet til sykehjem. Det var denne opplevelsen som etter hvert ga grobunn for mitt doktorgradsarbeid, jeg ville finne ut mer om hvordan ektefeller i denne situasjonen opplever det å bli adskilt, og hvordan de fortsetter sin relasjon under disse endrede betingelsene. Jeg har derfor vært rundt i ulike kommuner her på Østlandet og snakket med ektefeller som har en partner som er rammet av demens som har flyttet til sykehjem, om deres opplevelser.

Resultatene fra denne studien viser at når ektefellene sitter alene igjen i det felles hjemmet oppleves adskillelsen sterkt. I sengen, som de har delt med partneren i mange år, er det en tom plass. Godstolen der partneren har pleid å sitte, er tom. Ektefellene føler seg alene, de er triste og de føler et stort savn.

En mann fortalte hvordan han på ulike måter forsøkte å vekke gamle minner til live hos kona, når han besøkte henne. Han snakket om barndom og ungdomstid. Om deres felles liv sammen, om barna deres og de ulike stedene de hadde bodd.  Han fortalte at han opplevde adskillelsen som total den dagen da hun ikke lenger husket noe fra deres felles livstid sammen.

Dette var en opplevelse som de fleste av ektefellene fortalte om. De satt alene igjen med alle minnene fra en hel livstid sammen.

Hvor mye er minnene egentlig verdt da, hvis den du deler dem med ikke lenger husker dem?

Ektefellene opplever også å måtte møte fremtiden alene fordi deres felles fremtidsplaner med partneren går i knas med sykdommen. I tillegg til sorgen over de tapte minnene, er vissheten om at de ikke vil få muligheten til å skape nye minner sammen vanskelig å takle.

De fleste forbinder demenssykdommen med tap av hukommelse. Og det er riktig, det å glemme er en viktig funksjon som blir rammet når man får demens, og som selvfølgelig har store konsekvenser for de som er syke. Men det som er viktig å huske på er at denne glemsomheten også har store konsekvenser for de som er pasientens nærmeste. Særlig rammes ektefellene hardt.

For det er jo ikke slik at man slutter å være kjærester, selv om man blir gammel. Det er heller ikke slik at man nødvendigvis slutter å ha kjærlige følelser for en person, selv om denne personen har forsvunnet langt inn i demenssykdommen.

Dette er en konsekvens av demenssykdommen som bør komme enda mer frem i lyset. Mangel på kunnskap og forståelse for relasjonens betydning kan legge sten til byrden for disse ektefellene. Min studie viser at mange av disse ektefellene lever i en konstant sorg, mange sørger selv om partneren fortsatt lever. Det er en sorg som de opplever at det er vanskelig for andre å forstå. 

Disse ektefellene trenger derfor tilbud om oppfølging, både fra helsepersonell og gjennom samtalegrupper der de kan treffe andre som er i samme situasjon. Slike støttefunksjoner må settes i system. Det er også viktig at botilbudene som tilbys personer med demens, tilrettelegger for samvær med pårørende, og at de som jobber der har kompetanse om betydningen av å opprettholde relasjoner.

Til sist er det også viktig at alle vi som er medmennesker, vi som er mannen i gata vet om dette. Dersom man kjenner, eller vet om noen som er i denne situasjonen, er det mye man kan gjøre bare ved å være til stede for personen og vise forståelse for deres vanskelige situasjon. For til tross for at vi lever i et samfunn der åpenhet og inkludering er kjerneverdier, forteller ektefellene at de fortsatt opplever at folk de kjenner trekker seg unna når de møtes, fordi de ikke vet hva de skal si.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, vet jeg at det er ting jeg kunne gjort annerledes i forhold til farmor og farfar. Det er for sent nå. Mitt bidrag til dem er derfor å gjøre alle dere andre oppmerksom på dette. 

Da Norge omsider ble fri fra Danmarks herredømme etter mer enn 400 år, var det fordi kong Frederik 6. ga oss bort, ikke fordi vi nordmenn kjempet oss løs. Vi fikk «friheten i gave».

Noen historikere har hevdet at det skyldtes at nordmenn flest var lojale mot danskekongen. De hadde ingen store grunner til å gjøre opprør.

Men årsaken til den tilsynelatende fredelige stemningen under dansketida, var at kongen kontrollerte nordmennene slik at de ikke hadde noen muligheter til det. Statssystemet hindret nordmennene i å bryte ut, hevder historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo i en artikkel i Historisk tidsskrift.

Kirken indoktrinerte

Vi var under et undertrykkende enevelde.

Kongen hadde all makt samlet hos seg i København, og et bredt apparat av virkemidler for å utøve makten.

Kirken ble brukt for å indoktrinere befolkningen med positive holdninger til kongemakten. I tillegg var militæret, skattevesenet og rettsvesenet i kongens hender.

En omfattende militærtjeneste sørget for at hver åttende voksne mann var stridsdyktig tidlig på 1800-tallet.

Forbudt å organisere seg

Det var streng sensur av ytringer, folk flest hadde ikke engang mulighet til å samles til møter eller danne forening uten tillatelse.

Det var mange begrensninger på hva avisene kunne melde, og for å trykke bøker måtte man ha et kongelig privilegium som påla trykkeren å være en lojal undersått, skriver Rian.

Rian mener mange historikere har vært for lite kritiske til danskekongens makt over det norske samfunnet.

Han møter motbør fra en kollega ved Universitetet i Oslo.

– Rian har nok rett i at noen historikere har hatt en tendens til overdreven idyllisering av dansketida. Men jeg tror dansketida dreide seg om å gi og ta, sier professor i historie Finn Erhard Johannessen.

– Fordeler med fjern makt

Johannessen har skrevet en kommentar til Rian i Historisk tidsskrift. Der peker han på flere tegn på at folk var rimelig fornøyde med eneveldet.

Klager på hverdagens utfordringer førte ofte fram. Johannessen viser til eksempler på at bønder kunne få gehør i København.

– Det fjerne styret hadde sine fordeler, da la ikke kongen seg så mye opp i dagliglivet til folk, sier Johannessen.

Lokale embedsmenn fungerte som mellommenn, og talte ofte lokalbefolkningens sak overfor kongen. De ville ikke ha uro i sitt område.

Grei protest

En del protester ble ansett som ufarlige fordi de ikke rokket ved regimet, mener Rian.

Kongen pukket ikke på loven dersom det ikke var nødvendig. Klager på priser og skatter kunne godt slippe gjennom. Utøvelsen av makten var tøff og fleksibel etter behov. Myndighetene sanksjonerte hendelser og ytringer som de mente kunne true styret.

Det fantes noen spredte forsøk på potensielt farlig opprør, som raskt ble slått ned. Predikanten Hans Nielsen Hauge og bøndene bak Lofthusbevegelsen ble fengslet. Det var en demonstrasjon av den danske overmakten, ifølge Rian.

Men Johannessen viser til at danskekongen også prøvde å stanse et opprør mot ekstraskatten som ble innført i 1772. Det klarte han ikke. Skatten var nok viktig for kongen, tror Johannessen, og nederlaget viser at han ikke hadde full kontroll.

Opprørske bønder?

Folk fikk impulser utenfra, ifølge Johannessen. Selv om det var sensur, var det for eksempel ingen kontroll av utenlandske aviser som kom i posten. Kirkens innflytelse på tankegodset begrenset seg til gudstjenesten én gang i uka.

Nordmennene hadde muligheter til å gjøre opprør dersom de ville, mener han.

– Vi må se på hvilke maktmidler kongen hadde tilgjengelig. Når kongen ikke engang hadde god kontroll over militæret, er det usannsynlig at han hadde mulighet til å styre med jernhånd, sier Johannessen.

Hæren var bygd opp av bønder, og soldatenes lojalitet kunne raskt skifte til fordel for naboene, forklarer han.

Rian ser det annerledes:

«Den påståtte norske bondefriheten var ikke merkbar i utskrivningene til militære formål, der alle ledd i embetsverket sørget for at soldater og matroser utførte pliktene sine. Dette var da også en virksom pasifisering av samfunnet, og det holdt faren for virkelige revolter nede på et minimum», skriver han.

• Les også: Bøndene mislyktes ikke i 1814

Smisket med nordmennene

Det gir uansett liten mening i å snakke om det norske folk som ett, mener Johannessen. Bønder hadde antakeligvis ikke samme interesser som rikfolk, hevder han, og viser til nabolandet. Etter at den svenske kongen døde i 1718, mente en del bønder at adelen fikk for stor makt i riksdagen. De krevde i stedet danskekonge og enevelde.

Verken Rian eller Johannessen kan vite hva nordmennene tenkte, om de faktisk var fornøyde eller egentlig kunne tenke seg å protestere.

De fleste snakket pent om makten i klagene til myndighetene, men «folk måtte være gale dersom de skrev noe annet enn hyllende til kongen som de håpet å oppnå noe fra», mener Rian.

Propagandakildene fra den tida kan vi ikke stole på, de framstilte det som at kongen var elsket av folket.

Smiger var en strategi. «Nordmennene ble smigret med at de var et tappert fjellfolk, urokkelig trofast mot sin konge», ifølge Rian.

Han ønsker ikke å kommentere uttalelsene til Johannessen.

Preger synet på 1814

Historikernes ulike syn på nordmennenes opprørstrang i dansketida kan også si noe om hvordan vi forstår grunnlovsåret 1814 – innebar grunnloven en stor forandring, eller videreførte vi i stor grad samfunnet fra dansketida?

Dersom det norske folk levde i en totalitær stat før 1814, kan veien til demokrati ha vært vanskeligere.

Referanser:

Rian, Ø.: Hvorfor var det ikke Nordmennene som forlot Fredrik 6? Historisk tidsskrift, nr. 1, 2014.

Johannessen, F. E.: Nordmennene og det fjerne styret – replikk til Øystein Rian. Historisk tidsskrift, nr. 3, 2014.

Det er ikke bare kjendiser som Hollywood-ekteparet Angelina Jolie og Brad Pitt som utfordrer vår tradisjonelle oppfatning av hva som er en familie. 

I nettforumene kan vi lese om problemstillinger som dukker opp stadig oftere:

“En mann og en kvinne har to barn hver fra tidligere forhold og lever nå sammen som en ny familie med dine, mine og våre barn» Barna har begynt å kalle både henne og samboeren for mamma og pappa. De bruker ikke ste-benevnelsen om steforelderen. Er det greit?”spør kvinnen i et nettforum.

En foreslår at paret bør få barna til å kalle dem ved navn. En annen sier det høres feil ut å kalle dem begge mamma og pappa når de ikke er det. En tredje sier det er best å la barna styre det selv, de finner ut av det.

Utfordrer begrepet moderskap

‒ Dagens familier sprenger de språklige kategoriene staten og lovverket legger til rette for i familien, sier Unn Conradi Andersen.

Hun har skrevet doktorgrad om nye typer familier, og hva som skjer når disse familiene ikke anerkjennes av lovverket og i samfunnet. Gjennom analyser av et omfattende materiale av nyhetsartikler, debattforum på nett, lovtekster og bøker, har hun undersøkt familier som faller utenfor statens rammer – og hvordan disse familiene debatteres i media.

Foruten stefamilien, analyseres også kampen for kjønnsnøytral ekteskapslov, og surrogatifamiliens inntreden i offentligheten.

‒ Surrogatifamilien er kanskje den som roter det mest til for oss, sier Conradi Andersen.

‒ Når det kan finnes én biologisk mor, én genetisk mor og én sosial mor, utfordres moderskapsbegrepet.

Homobevegelsen utfordrer ikke

Idealfamilien i 2014 synes fremdeles å være kjernefamilien med mamma, pappa og biologisk barn. Det er også denne modellen at familiejuss og arverett baserer seg på.

Da homobevegelsen i 2008 fikk gjennomslag for kjønnsnøytral ekteskapslov, gikk de glipp av en mulighet til å utfordre dette idealet, mener Conradi Andersen.

‒ Det er klart det skjer noe med ekteskapet når det plutselig er to menn eller to kvinner som er gift og kan være foreldre. Det er også forståelig at disse ønsket tilgang til ekteskapet. Men når det først skulle opp til revidering, er det synd at ingen snakket om alternative måter å være familie på. Ingen problematiserte to-foreldremodellen. Eller det å leve sammen i et livslangt ekteskap.  

Homofile og lesbiske representerer ikke lenger det store normbruddet i samfunnet, mener Conradi Andersen.  

‒ De har blitt familier som ser ut som alle andre. De var ikke villige til å ta diskusjonen om hvordan vi kan utvide forståelsen av familien.

Lanserer stjernefamilien

Det måtte en Fritt Ord-pris til Nina Karin Monsen i 2009 før familien ble gjenstand for diskusjon i Norge. Conradi Andersen har analysert debatten, og finner at heller ikke den rokket nevneverdig ved idealet om kjernefamilien. Både homobevegelsen og Monsen er med på statens prosjekt om å styrke ekteskapet.

I Sverige derimot, tok man debatten. Mye takket være partiet Feministiskt Intiativ, og seksualpolitiske grasrotbevegelser som RFSU og RFSL. Det er fra Sverige Conradi Andersen har hentet begrepet stjernefamilie.

‒ Stjernefamilien er et begrep som kommer nedenfra, fra folks hverdagspraksiser. I stedet for en lukket kjerne, så er stjernefamilien åpen og inkluderende. Den fanger opp både biologiske og sosiale relasjoner, sier Conradi Andersen.

‒ Både stefamilien, surrogatifamilien og homofamilien er faktisk avhengig av en slik utvidet forståelse av familien. 

Fra ekteskapskritikk til kamp for ekteskapet

Vestlige familieformer har gjennomgått enorme omveltninger gjennom det siste århundret. Fra storfamilien som arbeidsfellesskap, til kjernefamilien i lønnsarbeid. Og fra mannen som overhode til kvinnefrigjøring, individualisering, barnehageutbygging og skilsmissebølge.

På 1970-tallet utfordret homobevegelsen og den feministiske bevegelsen samfunnets normer og problematiserte ekteskapet. De ville bo i kollektiv og i flergenerasjonshus. To lesbiske kvinner kunne få barn med to homofile menn, og homofamilien var den familien man valgte selv. 

‒ Det fantes en energi og vilje til å tenke nytt i disse miljøene, og til å forhandle disse tingene utenfor lovverket, sier Conradi Andersen.

I hennes analyse av dagens medier er disse tankene og diskusjonene fraværende.

‒ På 60- og 70-tallet dreide kampen seg om retten til å være annerledes. Dagens identitetskamp handler om retten til å bli lik majoriteten.

Både homokamp og feministisk kamp har gått fra å utfordre til å bli en del av statens regulering av samfunnet og familien, mener forskeren.

‒ En sånn strategi er et svar på hvordan staten tildeler rettigheter. Hvis du argumenterer mot staten fra en likeverdig posisjon, utfordrer du de normene som finnes. Det er enklere å få rettigheter hvis du snakker deg frem som et offer staten kan inkludere i normene som allerede gjelder for kjønn og familie.

Surrogati på dagsorden

Og nettopp offerposisjonen er et gjennomgangstema i alle debattene Conradi Andersen har undersøkt.

Særlig tydelig blir dette i analysen av surrogatifamiliens inntog i den norske offentligheten.

I 2008 finner Conradi Andersen ingen treff på ordet surrogati i nyhetsarkivet Retreiver. Året etter får hun ett treff. I 2010 har temaet eksplodert og gir 498 treff, i 2011 er tallet fordoblet.  

Sakene handler om to personers kamp om foreldrerettigheter rundt surrogati: alenemoren Kari Ann Volden som benyttet seg av surrogatmor i India, og skuespiller Geir Kvarme som sammen med sin mann har benyttet seg av surrogatmor i USA.

‒ Det er deres fortjeneste at dette ble satt på dagsorden. De har bidratt til å synliggjøre noe som ikke hadde blitt snakket om før, sier Conradi Andersen.

Både Volden og Kvarme fremstiller seg tydelig som ofre for urettferdig behandling og mangel på rettigheter.

Og på et nivå kan de to forstås som marginalisert, mener Conradi Andersen. Statens lover om reproduksjon og bioteknologi marginaliserer Volden fordi hun som singel ikke får tilgang til assistert befruktning, og Kvarme fordi han ikke har mulighet til å få barn i Norge.

‒ Er det staten eller biologien som begrenser Kvarme?

‒ Vel, i USA har homofile og lesbiske ingen problemer med å få adoptere barn. Så man kan si at den norske stat kunne gjort mer for at homofile menn skulle kunne adoptere.

Privilegerte ofre

Marginaliseringen må også ses i sammenheng med det sterke presset på å få barn i Norge, mener Conradi Andersen.

‒ Desperasjonen etter å få egne barn skapes til dels av rammene fra staten i Norge. Man skal liksom få barn, det er lagt opp til det.

Men i det de trer ut på den globale scenen, er ikke Volden og Kvarme lenger de marginaliserte. Der er de hvite, privilegerte og deler av en ressurssterk middelklasse. Den eneste grunnen til at de kan spille offerkortet i den norske offentligheten, er at surrogatmødrene ikke gjør det.

‒ De få surrogatimødrene som kommer til orde er opptatt av at de ikke er ofre, til tross for at de ikke står sterkt verken sosialt eller økonomisk. De underspiller det kommersielle aspektet av surrogati, sier Conradi Andersen.   

‒ De norske aktørene kunne ikke fremstilt seg selv som ofre hvis surrogatkvinnene også gjorde det. Men siden offerrollen er ledig, så tar de den. Og som ofre kan de kreve at den gode norske staten garanterer for deres rettigheter.

- Stefamilien utfordrer mer enn homofamilien

Mens homofamilien har blitt som alle andre, og surrogatifamilien også fint passer inn i mamma-pappa-barn-malen, kan stefamilien aldri bli en kjernefamilie. Heller ikke aleneforelderen.

‒ Stefamilien utfordrer kjernefamilien på en helt annen måte enn homofamilien, sier Conradi Andersen.

Og de er ikke få, disse familiene. I dag bor 75 prosent av norske barn med begge foreldrene sine. De øvrige 25 prosent – om lag 277 000 barn – bor med ulike konstellasjoner av en forelder, eller forelder og steforelder.

Conradi Andersen trekker paralleller fra 70-tallets homofamilier til dagens stefamilier, som heller ikke de omfattes av lovverket. Et stebarn har ingen rettigheter i forhold til en steforelder ved brudd eller død.

Stefamiliens utfordring er undertematisert i offentligheten, hevder forskeren.

‒ Det var mye usikkerhet knyttet til situasjoner som død, begravelse og brudd for 70-tallets alternative familier. Man hadde ingen rettigheter, og det skapte en utrygghet i relasjonene. Ved død kunne foreldreretten gå til fjerntliggende biologiske slektninger i stedet for en partner som hadde vært som en forelder. Noe av dette er overførbart til båndene mellom steforeldre og barn.

Conradi Andersen har ingen konkrete forslag til hvordan lovverket bør endres for å tilpasse seg nye familieformer – men hun mener debatten må løftes.

‒ Vi trenger en diskusjon om de juridiske båndene. Staten legger rammene for hvilke familier som gjenkjennes og anerkjennes. Og i disse rammene ligger en makt til å definere hvilke liv og hvilke familier som skal telle som verdifulle.

Kritiserer samlivsekspertene

Like viktig som lovverk er behovet for en større anerkjennelse av sosiale bånd mellom steforeldre og stebarn. 

For stefamiliene mangler kulturell anerkjennelse, mener forskeren.

En del av tekstene hun har analysert er rådene fra samlivsekspertene Frode Thuen og Jesper Juul, i perioden 1980-2012. Hun finner at de gjennomgående legger vekt på biologiske bånd mellom foreldre og barn, og tegner opp grenser som gjør at steforeldre havner utenfor familien.

‒ De trekker strenge grenseoppganger til kjerneidealet. De tar ikke høyde for at familien er endret. Den som kommer utenfra får ikke lov til å komme helt inn.

I nettdebattene Conradi Andersen har sett på, er derimot forståelsen av stefamilien betydelig utvidet. Her er det rom for å ha flere enn to foreldre, og det finnes fungerende fellesskap mellom familier som henger sammen på ulike vis. Idealet er at barn skal behandles likt, og at det ikke skal gjøres forskjell på stebarn og andre barn.

Samlivsekspertene kan sies å representere middelklassens holdninger, mens nettdebattantene antagelig representerer flere klasseposisjoner, ifølge Conradi Andersen.

‒ Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle stefamilier er uproblematiske og kjempelykkelige. Men de problematiske fortellingene er så godt som enerådende i offentligheten. De fungerende stefamiliene finnes også, vi bare hører sjelden om dem.

‒Samlivsekspertene kommer antagelig mest i kontakt med familiene som har problemer, derfor søker de terapi. Resultatet er at vi vet lite om de som organiserer livet på tvers av kjernefamilienormen, sier sosiologen. 

Referanse:

Unn Conradi Andersen. Når margin blir mainstream. Forhandlinger av ekteskap, foreldreskap og slektskap i mediene. Universitetet i Oslo, 2014.

500 til deg og 500 til meg – for 30 og 90 minutters arbeid. Føles det bra? Ikke så bra som om beløpet blir fordelt rettferdig, viser en ny hjernestudie. 

For første gang i Norge har økonomer og hjerneforskere gått sammen for å studere hvordan hjernen reagerer på urettferdig og rettferdig fordeling av penger.  

Det er nemlig et område i hjernen vår som bestemmer hva vi føler når vi blir konfrontert med inntektsfordelinger. Dette området i hjernen heter striatum og er vårt belønningssenter. 

- Hjernen vår setter pris på både penger og rettferdighet. Begge deler påvirker aktiveringen i hjernens belønningssenter. Dette kan forklare hvorfor mange er villige til å ofre penger til seg selv for å oppnå en mer rettferdig fordeling, sier Alexander W. Cappelen, professor i samfunnsøkonomi ved NHHs The Choice Lab.

Testet ulik innsats opp mot lønn

Studien ble gjort som et eksperiment på 47 mannlige forsøkspersoner. Først ble forsøkspersonene satt til å gjøre noen kjedelige arbeidsoppgaver i henholdsvis 30, 60 og 90 minutter.

Deretter ble hjerneaktiviteten deres målt i en MR-maskin. Mens aktiviteten i striatum ble observert, fikk mennene opp 51 ulike forslag til fordeling av lønn mellom seg og en annen. De ble så bedt om å vurdere disse fordelingene.

Ett eksempel kunne være:

Du arbeidet: 30 minutter.

En annen arbeidet: 90 minutter.

Du tjener: 120 kroner.

Den andre tjener: 880 kroner.

Hvordan mennene likte utfallet ble vurdert på en skala fra -5 til + 5, hvor – 5 var svært dårlig og + 5 var svært godt.

Cappelen forklarer at gruppen besto av bare menn fordi jo likere en gruppe er, dess lettere er det å se effekten av forskjellene man gjør i eksperimentet – i dette tilfellet ulik arbeidstid. Han presiserer at det ikke er grunn til å tro at effekten skal være annerledes for kvinner, blant annet fordi tidligere studier ved The Choice Lab viser at det ikke er en forskjell på hvordan kvinner og menn oppfatter rettferdighet og ulikhet. 

Aksepterer ulikhet så lenge den er rettferdig

Forskerne fant at aktiviteten i striatum ble påvirket av i hvilken grad inntektsfordelingen ble opplevd som rettferdig. Jo høyere aktivitet, jo mer rettferdig. 

- Vi fant at striatum aktiveres mer dersom ulik fordeling av inntekt vurderes rettferdig enn om den vurderes som urettferdig, sier Kenneth Hugdahl, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved UiB.

De fant også at mer rettferdighet hadde samme type effekt i striatum som mer penger til seg selv.

For eksempel ble striatum bare til en viss grad aktivert når forsøkspersonen fikk høyest lønn, men fordelingen var urettferdig.

- Dette tror vi skjedde fordi belønningssenteret ble aktivert av pengene, men den urettferdige fordelingen trakk belønningen noe ned igjen, sier Karsten Specht, professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved UiB.

- Dette viser at folk verken er fullkomne helgener eller fullkomne egoister, legger Cappelen til.

Ville tilbakevise Nature-artikkel

Bakgrunnen for studien var egentlig en artikkel i Nature, der en amerikansk forskergruppe hadde funnet et bevis i hjernen på at folk misliker ulikhet. Forskerne hadde kommet frem til dette ved å redusere ulikhet, for dermed å se at striatum ble aktivert.

- Vi reagerte på denne tolkningen, for vi hadde i andre studier funnet at mennesker aksepterer ulikhet som reflekterer forskjeller i innsats. Vi ønsket derfor å finne beviset for dette i hjernen, og dermed tilbakevise konklusjonen i Nature-artikkelen, sier Cappelen.

Slik kom altså den første norske nevroøkonomiske studien i gang.  

Avhengig av tillit 

Cappelen mener denne kombinasjonen av økonomi og hjerneforskning vil kunne ha betydning på helt grunnleggende forhold i samfunnet. 

- Det er viktig å forstå mekanismene bak vår rettferdighetssans fordi veldig mange politiske beslutninger handler om hvilke typer ulikheter vi kan akseptere. Skal man ha oppslutning rundt skattesystemet for eksempel, er det viktig at det sammenfaller med det folk opplever som rettferdig, sier Cappelen. 

Referanse: 

Alexander W. Cappalen, m.fl. Equity theory and fair inequality: A neuroeconomic study. PNAS. 13. oktober 2014. 

Elizabeth Tricomi, m.fl. Neural evidence for inequality-averse social preferences. Nature, 25 February 2010 | doi:10.1038/nature08785

Utveksling av informasjonpå offentlige toaletter har alltid vært et utbredt fenomen. Veggene ofte prydes av meninger og kjærlighetserklæringer, og det er her vi ofte forveksler hemmeligheter og sladder under sene festkvelder.

Lemuren Lepilemur leucopus gjør det på en litt annen måte.

I dyreverdenen finnes det ingen porselenstoaletter eller vegger. For å kommunisere med hverandre sender de informasjon gjennom duft fra urinen.

I en ny studie, publisert i tidsskriftet Behavioral Ecology and Sociobiology, har tyske forskere funnet ut at disse lemurene bruker urinen sin for å opprettholde kontakt med resten av familiemedlemmene, samt med de andre lemurene i arten.

Forskerne fant også ut at urinduften informerer inntrengere om at hannene her vil forsvare partneren sin.

Spesielle toalet-trær

For disse lemurene gjør ikke fra seg hvor som helst. For at dette kommunikasjonssystemet skal fungere i dyreriket deres, har de  egne utvalgte toalet-trær, ifølge forskerne.

Dette er ikke uvanlig blant primater.

Vedlikeholder det sosiale båndet

Lepilemur leucopus-lemurene er nattaktive trebeboere som finnes sør på Madagaskar. De bor sammen i storfamilier med mange generasjoner.

Likevel sees familiemedlemmene sjelden. Selv om de bor på det samme territoriet, sover de i ulike trær og spiser på ulike beiteområder. Det disse dyrene har til felles, er trærne der de gjør sitt fornødne.

Forskerne tror at dette er en måte for lemurene å opprettholde fortrolighet og sosiale bånd.

Forskerne skriver at urinlukten gir lemurene informasjon om familiemedlemmenes seksuelle og individuelle identitet, og at den kan fungere som et signal på deres individuelle tilstedeværelse.

Referanse:

I. Dröscher, Iris og Kappeler, M. Peter: Maintenance of familiarity and social bonding via communal latrine use in a solitary primate (Lepilemur leucopus), Behavioral Ecology and Sociobiology, DOI 10.1007/s00265-014-1810-z, Oktober 2014

Det er NASA-romsonden Lunar Reconnaissance Otbiter (LRO) som har fotografert steinforekomster som viser spor etter de unge vulkanene.

I slutten av kritt-tiden, for rundt 60 millioner år siden, dominerte dinosaurene og flyveøglene. Pattedyr og fugler var det fremdeles lite av her på jorda, men 50-100 millioner år siden er ikke veldig langt tilbake sett med geologiske øyne.

Tidligere har forskere trodd at den vulkanske aktiviteten på månen stoppet for mellom 1 og 1,5 milliarder år siden.

Godt studert område

De observerte steinforekomstene på månen er spredt utover et mørkt vulkanterreng, og sees i en blanding av glatte, avrundede, grunne hauger med flekker av grovt klumpete terreng på siden.

Man kan ikke se disse små avleiringene i teleskop fra jorda, Men Ina er det best studerte området på månen, fotografert av Apollo 15-astronauter.

Månevulkaner i dag

Det finnes aktive vulkaner i verdensrommet i dag. Blant annet tok romsonden The Horizon bilder av Jupiter-månen Io, hvor det fant aktive svovel-vulkaner i 2007. Denne månen er litt større enn vår egen.

På Io er det videre sjøer av flytende svovel, elvelignende floder med en seigtflytende væske som muligens er en form for svovel.

Studier har vist at krokodillen og dens slektninger, som alligatoren, er intelligente dyr med avansert atferd som foreldreomsorg og kompleks kommunikasjon.

Nå viser det seg at de også er svært sofistikerte jegere, ifølge en pressemelding fra University of Tennessee i Amerika.

Vanskelig studieobjekt

Å studere krokodillers jaktatferd i vill tilstand gir forskerne en umiddelbar utfordring: Det er stor fare for selv å bli spist. I tillegg er de som regel nattaktive og jakter på steder som er vanskelig tilgjengelig for oss mennesker, som i tropiske elver og sumper.

Og selv om du føler du har en Indiana Jones i deg, og setter turen sydover med notatblokka på innerlomma, så er det ingen garanti for at du vil finne noen jaktende krokodiller. Som hos andre vekselvarme dyr kan det nemlig gå svært lang tid mellom hver gang krokodillene spiser.

• Les også: Verdens største krokodille

Men med dette er det ikke dermed sagt at observasjoner av denne typen ikke er gjort. Det har bare som regel skjedd ganske tilfeldig, og blir aldri analysert og publisert noe tidsskrift.

Sosiale medier

Dette ville Vladimir Dinets ved det amerikanske universtetet gjøre noe med.

Ved hjelp av Facebook og andre sosiale medier kom han i kontakt med mennesker som hadde relevante observasjoner å fortelle om. Alt fra naturinteresserte amatører til krokodilleforskere.

Ved hjelp av disse vitneutsagnene og 3000 timer med egne observasjoner fant han ut at de hadde noe til felles – krokodillene viste et sofistikert samarbeid når de jaktet.

Resultatene er publisert i tidsskriftet Ethology Ecology & Evolution.

Organisert system

For eksempel kunne krokodillene fange en fiskesverm ved å svømme i en sirkel rundt dem. Så gjorde de sirkelen mindre og mindre, helt til fiskesvermen framsto som en ball. Deretter byttet krokodillene på å bryte ut av sirkelen og svømme gjennom fiskeballen mens de tok seg en god jafs.

Det ble også observert at størrelsen av og til kunne ha betydning for hvilken rolle den bestemte krokodillen hadde i jaktlaget. De større alligatorene hadde som oppgave å jage fisk fra dypere områder og inn mot grunnere vann, der de mindre, og derfor mer smidige, krokodillene gjorde jobben med å sperre for fisken. Derfra ble fisken et raskt bytte.

Kun krokodillen og mennesket?

Observasjonene viser at krokodillene hører til en svært eksklusiv gruppe av jegere, mener Dinets.

– Kun rundt 20 arter, deriblant mennesker, vet vi er i stand til å  koordinere atferden sin på denne måten, og gi bestemte roller til de forskjellige individene basert på deres evner, sier han.

Han ser det er sannsynlig at det kun er oss mennesker krokodillene deler denne jaktegenskapen med. Men påpeker også at det trengs flere observasjoner av jaktende krokodiller for at vi skal bedre forstå hva de er i stand til.

– Men disse observasjonene kommer ikke enkelt.

Referanser:

Vladimir Dinets: Apparent coordination and collaboration in cooperatively hunting crocodilians. Ethology Ecology & Evolution, 2014; 1 DOI:10.1080/03949370.2014.915432

Pressemeldingen fra University of Tennessee

Anas platyrhynchos, stokkand i dagligtale, er en nærmest allestedsnærværende art. Den finnes over hele landet; i ferskvann og saltvann, i jordbrukslandskapet, i skogen eller i byparken.

Bare over tregrensa og lengst mot nord er den litt mer sparsomt representert. Men den finnes også der.

Som den store utbredelsen tilsier – stokkanda er en art med suksess. Og som så ofte når noen har suksess, så handler det om tilpasningsdyktighet. Stokkanda har tilpasset seg et liv i ulike naturtyper, men minst like viktig – den har tilpasset seg et liv med mennesker.

Stokkanda har lært seg å dra nytte av oss. Den har gode tider i våre menneskeskapte landskaper, og skulle vinteren bli hard og mattilgangen knapp, trekker den gjerne mot byen der det innimellom vanker en brødbit.

Også i Artsobservasjoner, Artsdatabankens nettbaserte verktøy for rapportering av artsfunn, er stokkanda en vinner.

Arten er rapportert hele 232 417 ganger siden 2008, og slår dermed med god margin sine nærmeste «konkurrenter» i databasen; kråke (219 689 rapporteringer), kjøttmeis (201 906) og gråmåke (193 572).

En nedkjølt død person, uten puls og pust, skal ikke ses på som død før han er varmet opp til normal kroppstemperatur. Han kan nemlig reddes.

Det forteller lege Jonas Hilmo som nylig publiserte en studie om overlevelsesmulighetene ved nedkjøling, hypotermi på fagspråket. Studien er utført sammen med med Torvind Næsheim og Mads Gilbert ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

Forskerne har sett på alle hypotermipasientene til UNN) fra 1985 til juni 2013. Til sammen var det 34 personer med kroppstemperatur på under 35 grader. Det var snakk om alt fra båtulykker til skiulykker.

– Man har visst lite om denne pasientgruppen, og har ikke klart å forutse hvem som vil overleve og hvem som vil dø, forteller Hilmo.

Det er celleskade som dreper

Funnene til Hilmo er ganske overraskende, for selv nedkjølte personer som hadde druknet på havet ble reddet av legene på UNN.

– Er du avkjølt før du blir kvalt i snø eller i vann, har det ingen innvirkning på muligheten for å overleve, sier Hilmo.

Det avgjørende er nemlig saltstoffet i cellene til pasienten – kaliumkonsentrasjonen.

Hvis verdien er på over 12 millimol per liter, er celleskaden så omfattende at pasienten er umulig å redde. Ingen pasienter med verdier over 12 overlevde i studien til Hilmo.

– Selv de som har vært døde i 5–6 timer kan overleve.

Derfor mener Hilmo at det er etisk riktig å satse på denne pasientgruppen. Man må ikke avslutte livreddende behandling før pasienten er varmet opp og fortsatt død. Han mener det ikke har noe å si om pasienten har en kroppstemperatur på 15 grader eller 25 grader. De kan fortsatt reddes.

– 30 prosent av pasientene i studien overlevde, og det går veldig bra med dem i dag.

Tid og avstand er ingen hindring

Det viser seg også at avstanden til sykehus, som tid og kilometer, ikke har noen innvirkning på overlevelse. Verdensrekorden for å gjenopplive en hypotermipasient skjedde på UNN i 1999. Den kvinnelige pasienten hadde kroppstemperatur på 13,7 grader. Hun lever i beste velgående i dag.

Men hvordan er det mulig å overleve når hjertet ikke har pumpet blod ut i kroppen på flere timer? Hilmo har et svar.

– Når kroppen avkjøles, nedsettes oksygenbehovet, dette gjør at hjernen beskyttes. Man kan få et nedkjølt hjerte til å slå, og kroppen henter seg inn igjen.

Derimot er det kritisk hvis pasienten har en blødning. Man blør mer når man er nedkjølt, for blod levrer seg ikke like godt når det blir kaldt.

Start livredding!

Med tanke på at nedkjølte, døde pasienter faktisk har god sjanse til å overleve, oppfordrer Hilmo folk til å starte med livredding. Uansett.

– Har ikke personen du finner puls eller pust og er så godt som klinisk død, så skal du starte hjerte- og lungeredning. Uavbrutt. Helt til hjelpen kommer.

Med riktig behandling har barn overlevd over en time neddykket i iskaldt vann uten at hjernen har tatt nevneverdig skade. Det opplyser hypotermiforsker ved UiT og akuttlege ved UNN, Ole Magnus Filseth.

– Det er helt utrolig, men når de har blitt varmet opp har hjertet begynt å slå, sier Filseth.

Man tror at disse barna overlever dels fordi de har vært i besittelse av den såkalte dykkerrefleksen, som får hjertet til å slå langsomt og kroppen til å forbruke mindre oksygen, dels fordi de har pustet inn iskaldt vann i noen minutter før hjertet har stanset.  

– Blodet som føres opp til hjernen ligger nært luftrøret, så man tror at hjernen har blitt nedkjølt selektivt. Hvis hjernen skal overleve lang tid uten oksygentilførsel, er det avgjørende at hjernen er kald før hjertestans inntreffer.

Referanse:

Hilmo, Næsheim og Gilbert: “Nobody is dead until warm and dead”: Prolonged resuscitation is warranted in arrested hypothermic victims also in remote areas – A retrospective study from northern Norway, Resuscitation, Volume 85, Issue 9, September 2014, Pages 1204–1211, doi: 10.1016/j.resuscitation.2014.04.029.