‒ Du må styre samtalen, vise at du har selvtillit og kontroll, forklarer forsker Simen Andersen Øyen.

‒ Du skal breie deg med beina og ha begge armene strukket over armlenet. Du må ose selvtillit, men med et snev av selvironi. Du må ikke bli for full av deg selv, men ha innslag av den metroseksuelle mannen, samtidig som du har klassiske alfahanntrekk.

Øyen forsøker å forklare hva en mann må gjøre for å tiltrekke seg kvinner. Det er både enkelt og komplisert. På den ene siden er det noe som er naturgitt, på den andre siden krever det tid, innsats og penger å bli en ekte alfahann.

I alle fall om man følger rådene til de såkalt profesjonelle sjekkerne.

Øyen har, sammen med kollega Fredrik Langeland, forsket på den norske sjekkebevegelsen. Forskerne hevder at bevegelsen speiler en endring i vårt forhold til seksualitet og kjærlighet.

Kunsten å sjekke opp damer

På starten av 2000-tallet gjorde et knippe unge menn i USA det til en sport å få damer til sengs, ved hjelp av ulike triks og teknikker for seksuell suksess. De kalte seg selv «pickup artists» – eller sjekkekunstnere.

Teknikkene deres ble popularisert gjennom bøker som The Game av Neil Strauss, en mann som etter sigende selv gikk fra å være en tynn skribent med dårlig hårfeste, til å bli en uimotståelig kvinnebedårer med navnet «Style».

Siden den gang har bevegelsen endret seg, fra å tilby oppskrifter på hvordan mannen kunne sjarmere eller manipulere kvinner, til å ligne mer på tradisjonell selvhjelp, ifølge Øyen.

‒ Det handler ikke lenger om faste oppskrifter, men om å bli den beste utgaven av deg selv, sier han.

«Først må du fikse deg selv!»

I bøker og på nettforum og kurs blir det understreket at mannen først og fremst må jobbe med sitt sanne jeg for å få suksess på sjekkemarkedet. I boken Alfa – en manual, skriver forfatteren Jakob Løvstad:

«Det er du, og kun du, som avgjør hvordan du skal ha det! Du må ha det kult med deg selv og din virkelighet før du kommer til å ha jevnt over bra håndlag med jenter. […] Først må du fikse deg selv!»

Dette er en retorikk som vi finner igjen i selvhjelpslitteratur og management-tenkning, og i samfunnet generelt.

Frihet og selvutvikling

Ifølge Øyen har sjekkebevegelsen tatt opp i seg en av de styrende ideene i samfunnet: Tanken om at alle har ansvar for sin egen lykke.

«Relatert til denne friheten er ansvaret for å skape seg selv, utnytte det potensialet som bor i oss og fremvise den beste versjonen av oss selv», skriver Øyen og Langeland.

På denne måten er du et alltid uferdig prosjekt som stadig kan forbedres. Med behovet for å skape oss selv følger det også et marked av eksperter som står klare til å hjelpe oss. Det er her sjekkebevegelsen tilbyr en hjelpende hånd.

Alfa på bootcamp

Flere norske firmaer tilbyr kurs og trening i hvordan menn skal fremstå for å tiltrekke seg kvinner, såkalte bootcamps.  Dersom du har en helg og 6000 til 7000 kroner, kan alle menn lære hvordan man blir en selvsikker alfahann.

På kursene lærer du sjekking både i teori og i praksis, for eksempel på utesteder. Firmaene tilbyr også individuelle coaching-pakker.

‒ Sjekkebevegelsen selv insisterer på at mannen som sterk leder er biologisk bestemt, sier Øyen.

Samtidig viser framveksten av sjekkeindustrien at sjekking likevel er noe som må læres og perfeksjoneres.

Slik balanserer sjekkebevegelsen ideen om at menn fra naturens side er sterke alfahanner, og ideen om at maskulinitet er noe som må læres, og som kan kjøpes, hevder forskerne.

Fri kjærlighet i et fritt marked

Ifølge Øyen fyller sjekkebevegelsen et behov for mange menn i vestlige samfunn. De tradisjonelle framgangsmåtene for å finne seg en partner har forsvunnet, og vi legger vekt på enkeltmenneskers evne til å selge seg selv i konkurranse med andre individer.

‒ Vi har nøytralisert alle overstyrende kulturelle og religiøse strukturer. Men det er andre styringsstrukturer som har kommet i stedet, sier Øyen.

Han mener at coaching- og selvhjelpsindustrien, som sjekkebevegelsen er en del av, er med på å synliggjøre disse strukturene.

‒ I Vesten er ikke lenger kjærlighet noe som kan formes og dikteres av klasse, familie eller tradisjoner. Men samtidig har kanskje ideen om den romantiske, frie kjærligheten blitt så sterk at vi ikke ser hvordan den styres av andre krefter, sier Øyen.

De som faller utenfor

Sjekkebevegelsen er preget av dem som på ulike vis ikke helt klarer å leve opp til disse kravene, ifølge forskeren.

‒ Opprinnelig var motivasjonen for denne studien en interesse for kommentarfeltene og bloggkulturen der frustrerte, sinte unge menn kommer til uttrykk, sier Øyen.

Derfra var det ikke langt til sjekkemiljøet.

– Sjekkebevegelsen selger løftet om at enhver kan bli vellykket, i betydningen at de kan dra damer eller finne kvinnen i sitt liv. Samtidig er det de frustrerte mennene som er målgruppen deres.

I enkelte internettmiljøer er også bevegelsens sjargong og ideer om naturgitte forskjeller mellom kvinner og menn, blandet med et til dels ekstremt kvinnefiendtlig og anti-feministisk verdensbilde.

Elliot Rodgers, som drepte seks mennesker i Isla Vista, California i 2014, var blant annet påvirket av disse ideene.

‒ Det kunne vært interessant å se mer på disse unge, sinte, frustrerte mennene, sier Øyen.

‒ Det er gjort så lite forskning på dette, men vi ser at denne frustrasjonen kan få veldig voldelige konsekvenser, slik det fikk i Rodgers tilfelle.

Referanse: 

Simen Andersen Øyen og Fredrik Langeland: «Hjelp til (seksuell) selvhjelp. Maskuliniteter i den norske sjekkebevegelsen,» Tidsskrift for Kjønnsforskning, nr. 1, 2015 (kommer).

Legene skjønte lite da den ti år gamle gutten kom til sykehuset. Han hadde plutselig fått et anfall hvor han hadde muskelkramper og mistet bevisstheten. I timene etterpå ble han rammet av tre anfall til.

Hva var det som feilte guttungen? Undersøkelser viste snart at han ikke hadde feber eller tegn på noe unormalt i nervesystemet. Han hadde heller ikke hatt noe som lignet før.

Det eneste legene kunne finne, var et mystisk høyt blodtrykk.

Men da den lille pasienten var inne til undersøkelse en uke senere, ble det gjort en mistenkelig oppdagelse: Noen av guttens tenner var svarte.

På spørsmål informerte pjokken om at han hadde satt til livs minst 20 lakriskarameller om dagen i de siste fire månedene.

Forskerne sjekket informasjonen på godtepakken og fant ut at gutten hadde hevet innpå 2400 milligram ren lakris daglig. Det betydde igjen at den lille kroppen fikk en daglig dose på 72 milligram av stoffet glycyrrhizinsyre.

Medisinsk stoff

Glycyrrhizinsyre er et farmakologisk aktivt stoff, noe som betyr at det kan ha en medisinsk virkning i kroppen. Det er nettopp dette som gjør at lakrisrota tradisjonelt er brukt som naturlegemiddel, for eksempel mot hoste og mageproblemer.

Men i store doser kan stoffet altså også ha uheldige virkninger, som endringer i salt- og vannbalansen i kroppen, skriver to norske leger i Tidsskrift for Den norske legeforening, etter et tilfelle av lakrisforgiftning her i landet i 2002.

Da kom en 19 år gammel jente inn til undersøkelser etter et illebefinnende. Hun hadde også svært høyt blodtrykk.

Både den norske jenta og den italienske tiåringen ble etter hvert bra igjen, da de la lakrisen på hylla.

Bør ha maksgrense

Nå foreslår forskerne som undersøkte gutten at lakrisprodusenter bør merke pakkene med en maksgrense for trygt inntak av lakris.

– Dette er spesielt viktig for barn, skriver de.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler et maksimalt inntak på 2 milligram glycyrrhizinsyre per kilo kroppsvekt om dagen. Det kan fort overstiges for en 25-kilos tiåring med lakrisdilla. Den italienske gutten hadde fått i seg 2,9 milligram per kilo – altså vesentlig mer enn WHOs anbefaling.

De norske forskerne skrev dessuten i 2002 at leger flest bør være oppmerksom på farene ved lakris.

Kommer det inn et ungt menneske med mistenkelig høyt blodtrykk, er det all grunn til å forhøre seg om godteinntaket.

Referanse:

Davide Tassinari mfl: Posterior Reversible Encephalopathy Syndrome Associated with Licorice Consumption: A Case Report in a 10-Year-Old Boy, Pediatric Neurology, desember 2014.

Heldal og Midtvedt: Lakris – ikke bare sukkertøy, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2002.

Legene skjønte lite da den ti år gamle gutten kom til sykehuset. Han hadde plutselig fått et anfall hvor han hadde muskelkramper og mistet bevisstheten. I timene etterpå ble han rammet av tre anfall til.

Hva var det som feilte guttungen? Undersøkelser viste snart at han ikke hadde feber eller tegn på noe unormalt i nervesystemet. Han hadde heller ikke hatt noe som lignet før.

Det eneste legene kunne finne, var et mystisk høyt blodtrykk.

Men da den lille pasienten var inne til undersøkelse en uke senere, ble det gjort en mistenkelig oppdagelse: Noen av guttens tenner var svarte.

På spørsmål informerte pjokken om at han hadde satt til livs minst 20 lakriskarameller om dagen i de siste fire månedene.

Forskerne sjekket informasjonen på godtepakken og fant ut at gutten hadde hevet innpå 2400 milligram ren lakris daglig. Det betydde igjen at den lille kroppen fikk en daglig dose på 72 milligram av stoffet glycyrrhizinsyre.

Medisinsk stoff

Glycyrrhizinsyre er et farmakologisk aktivt stoff, noe som betyr at det kan ha en medisinsk virkning i kroppen. Det er nettopp dette som gjør at lakrisrota tradisjonelt er brukt som naturlegemiddel, for eksempel mot hoste og mageproblemer.

Men i store doser kan stoffet altså også ha uheldige virkninger, som endringer i salt- og vannbalansen i kroppen, skriver to norske leger i Tidsskrift for Den norske legeforening, etter et tilfelle av lakrisforgiftning her i landet i 2002.

Da kom en 19 år gammel jente inn til undersøkelser etter et illebefinnende. Hun hadde også svært høyt blodtrykk.

Både den norske jenta og den italienske tiåringen ble etter hvert bra igjen, da de la lakrisen på hylla.

Bør ha maksgrense

Nå foreslår forskerne som undersøkte gutten at lakrisprodusenter bør merke pakkene med en maksgrense for trygt inntak av lakris.

– Dette er spesielt viktig for barn, skriver de.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler et maksimalt inntak på 2 milligram glycyrrhizinsyre per kilo kroppsvekt om dagen. Det kan fort overstiges for en 25-kilos tiåring med lakrisdilla. Den italienske gutten hadde fått i seg 2,9 milligram per kilo – altså vesentlig mer enn WHOs anbefaling.

De norske forskerne skrev dessuten i 2002 at leger flest bør være oppmerksom på farene ved lakris.

Kommer det inn et ungt menneske med mistenkelig høyt blodtrykk, er det all grunn til å forhøre seg om godteinntaket.

Referanse:

Davide Tassinari mfl: Posterior Reversible Encephalopathy Syndrome Associated with Licorice Consumption: A Case Report in a 10-Year-Old Boy, Pediatric Neurology, desember 2014.

Heldal og Midtvedt: Lakris – ikke bare sukkertøy, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2002.

Se for deg et akuttmottak i Nepal hvor syke og skadde venter på legehjelp. Venterommet er fullt, og det er kø utenfor. Så kommer det inn en kvinne som nettopp har født. Hun har store blødninger og er svekket av blodtapet. 

Like etter henne kommer fem unge menn og tre eldre kvinner til akuttmottaket. De har alle har store brudd- og kuttskader etter en alvorlig trafikkulykke.

Mange har reist langt. Noen har kommet med buss, noen har gått til fots eller blitt fraktet med hest eller okse. Få kommer med ambulanse.

Køsystemet er slik at den som kommer først inn til akuttmottaket, er den som først får hjelp. Omfanget av skadene er i liten grad med i vurderingen. I verste fall dør folk mens de venter på å bli undersøkt og få hjelp.

Dette er situasjonen på sykehus i Nepal og i mange andre fattige land. 

­– Vi så at vi hadde mye å hente ved å innføre samme metoder på akuttmottak i Nepal som vi har etablert i Norge – og som vi vet fungerer bra, sier lege Erik Solligård.

Målet er i første omgang å bygge opp kunnskap og innføre nye metoder i Nepal. På lengre sikt er målet er å utvikle en modell som på en relativt enkel måte skal kunne implementeres også i andre land.

Laget treningsopplegg for Nepal

Kari Risnes er barnelege og Erik Solligård er anestesilege. Ekteparet er henholdsvis postdoktor og førsteamanuensis ved NTNU. Gjennom samarbeidet med Universitetet i Kathmandu så de muligheten til å spre kunnskap og dele erfaringer.

– ­I Norge har vi etablert gode metoder på akuttmottak. Vi jobber i team og alle kjenner sine roller. Det er viktig å kartlegge den syke eller skadde med en gang slik at pasienten får riktig behandling så tidlig som mulig, sier Solligård.

I første omgang konsentrerte de seg om fødselskomplikasjoner og akutte infeksjoner.

– Vi laget et treningsscenario og satte sammen team som trente på akuttsituasjoner og på samhandling, forteller Risnes.

De hadde med seg dukker som pustet og snakket slik at de kunne måle puls og hjertefrekvens og skape en så realistisk situasjon som mulig. Øvingssituasjonen ble filmet. Dermed kunne teamet gå gjennom situasjonen etterpå og evaluere seg selv.

Risnes og Solligård underviste og veiledet for å bygge opp kompetansen på sykehuset, slik at helsepersonellet kunne drive egentrening etter hvert.  

Nye pasientgrupper

Deretter kartla de pasientenes sykdomsforløp. Her hadde sykehuset liten oversikt. Det har sammenheng med at tilstrømmingen av pasienter har økt og at pasientene har andre skader og andre sykdommer enn før.

– Trafikken på veiene har økt enormt de siste årene, og sykdombildet er blant annet preget av store, alvorlige trafikkulykker, både med buss og moped. WHO definerer økningen i trafikkulykkene i en del asiatiske land som en epidemi, sier Risnes.

– Vi har også en ny gruppe pasienter, de som får livsstilssykdommer. Levestandarden har økt i Nepal, og dermed også andelen mennesker med diabetes og hjerte- og karsykdommer. Og for hjertepasienter er tidlig behandling veldig viktig, understreker Solligård.

En annen gruppe som utgjør en utfordring for akuttmottakene, er mennesker som blir skadet i leirras. Med jevne mellomrom går det store jord- og leirras som gir alvorlige skader til svært mange mennesker.

Dhulikhel sykehus har etter forholdene god standard. Likevel er det svært liten oversikt over pasienttilstrømming, årsaken til at de kommer til akuttmottaket, utskrivningsdiagnose og utfall av behandlingen.

De sykeste behandles først

Risnes og Solligård har nå fått oversikt over de ulike pasientgruppe og sykdomsforløpet – en kunnskap som bidrar til at flere får riktig behandling og at de som trenger det mest, får behandling først.

Dette sorteringssystemet av pasienter kalles triage. Det er som et trafikklyssystem hvor pasientene blir plassert i kategoriene rødt, gult og grønt.

– Vi har fått kartlagt sykdomsbildet til de som har kommet til akutten slik at det nå finnes systematisert kunnskap om hva slags skader eller sykdommer pasientene kommer med, samt omfanget av de ulike kategoriene, sier Solligård. 

– Tidligere var håndtering av pasientene basert på hvordan de trodde situasjon var. Nå er det basert på fakta

Bygger opp lokal kompetanse

Arbeidet har ført til oppbyggingen av en database på 8000 pasienter, hvor fire nepalske forskningsassistenter har vært i sving. De har tatt kontakt med pasientene en måned etter utskrivelse for å kartlegge sykehistorien.

Universitetet i Kathmandu har ansvar for utdanning av en stor andel av legene og sykepleierne i Nepal. Det å lære opp en gruppe ansatte ved sykehuset i å bruke simulering og trening gir flere gevinster. De tar nå i bruk undervisningsprinsippene og den nye kunnskapen i opplæring av eget helsepersonell.

– En annen ting som er bra, er at legene blir værende på Dhulikhel sykehus – eller at de kommer tilbake til sykehuset. Det er lite hjerneflukt, blant annet fordi legene får utenlandsopphold med jevne mellomrom. Dermed både bygger man og beholder kompetansen.

Nå skal Risnes og Solligård analysere og måle effekten av endringene. De forventer blant annet at dødeligheten går ned, kortere behandlingstid for de livstruende og akutte lidelsene, bedre utnyttelse av senkekapasiteten og at ressursene på sykehuset blir bedre utnyttet.

Fossilet kjent som LD 350-1 ble i 2013 gravd opp av bakken i Afar-distriktet i Etiopia. Nå er en funnet og konsekvensene av det publisert i tidsskriftet Science.

Paleoantropologene som har gransket underkjeven mener den har trekk fra det primitive fortidsmennesket Australopithecus – men først og fremst ligner den på menneskeslekten Homo.

Altså oss nålevende mennesker.

Fram til dette var det eldste kjente Homo-fossilet datert til mellom 2,3 og 2,4 millioner år. Underkjeven er 2,8 millioner år gammel.

Få fossiler er funnet

På tross av omfattende leting, er det ikke funnet mange fossiler etter menneskets forgjengere i Afrika fra 2 til 3 millioner år tilbake.

Spesielt vanskelig har det vært å finne rester fra mellom 2,5 og 3 millioner år siden. Den tidsperioden man antar rommer de første sporene etter det moderne mennesket.

Derfor blir det nye fossilfunnet studert med stor interesse.

– Dette funnet gir oss et glimt inn i den aller første fasen av menneskets evolusjon. Det er veldig spennende, sier Brian A. Villamoare. Det var han og kolleger fra University of Nevada og Arizona State University i USA som fant underkjeven i Etiopia for snart to år siden.

Levde på en gresslette

Det er i første rekke tennene i underkjeven som får Villmoare og kollegene hans til å trekke slutningen om at det nye fossilet LD 350-1 hører mer hjemme i menneskeslekten Homo enn blant førtidsmennesket Australopithecus.

Dette til tross for at funnet ble gjort i samme område som noen av de mest kjente Australopithecus afarensis-fossilene er funnet tidligere. Blant annet den mest kjente av dem alle – Lucy:

• Les også: Apa som reiste seg opp

Den gangen LD 350-1 gikk rundt på jorda for 2,8 millioner år siden, var funnstedet i Etiopia en gresslette med busker og enkelte trær. I det samme området var det også en innsjø og en elv med flodhester, krokodiller og fisk.

I tidsskriftet Nature presenterte andre forskere for en tid tilbake kjeven til et 1,8 millioner år gammelt Homo-individ funnet i Olduvai-kløften i Tanzania. Denne kjeven har trekk som viser at den er et mellomledd tilbake til den en million år eldre kjeven som nå er funnet i Etiopia.

Forgjengeren Australopithecus

Menneskeslekten Homo er mest sannsynlig etterkommere av det utdødde førmennesket Australopithecus – Lucy og slektningene hennes – som levde i Afrika etter at menneskets stamtre ble skilt fra apenes for minst sju millioner år siden.

Noen paleoantropologer mener at Australopithecus holdt til i trærne. Andre antar at de var kommet ned på bakken.

Blant flere Australopithecus-arter kan Australopithecus afarensis ha vært den første som gikk på to bein. Det er det mulig at Afarensis gjorde, til tross for at artens hjerne ikke var større en hjernen til sjimpanser.

Tidligere antok flere antropologer at stor hjerne kom før oppreist gange på to bein. Nyere fossilfunn kan tyde på det motsatte, altså at menneskets forløpere begynte å gå på to bein før de utviklet en stor hjerne.

Det er sannsynlig at Australopithecus afarensis er en forløper for Homo-slekten. 

En annen mulighet er at Australopithecus afarensis bare er en slektning av våre forgjengere. Uansett er det helt klart at Australopithecus-slekten er i familie menneskeslekten Homo.

• Les også: Du har hud og hår fra neandertaleren

Istidene banet veien for mennesket

Jorda endret klima for om lag 2,8 millioner år siden. Da innledet klimaet den lange rekken av istider med enorme iskapper som dekket norddelen og sørdelen av jordkloden.

• Les også: Den spennende oppdagelsen om istidene som kom og gikk

I Afrika førte nedfrysingen av store mengder fuktighet til at klimaet ble tørrere. Det ble mindre skog og flere åpne gressletter.

Å klatre i trærne ble mindre attraktivt. I stedet fikk den som kunne gå på to bein fordeler.

Flere hypoteser er framsatt de siste årene om at dette tørrere klimaet førte til at noen arter forsvant, mens andre dukket opp i Afrika.

En av dem som oppsto kan ha vært menneskeslekten Homo.

Referanse:

Brian Villmoare mfl: Early Homo at 2.8 Ma from Ledi-Geraru, Afar, Ethiopia, Science, 4. mars 2015, doi: 10.1126/science.aaa1343. Sammendrag

Ifølge OECD er Norge et av de mest produktive landene i verden, foran land som Tyskland og USA. Det brukes som argument for at Norge vil klare seg bra, tross svekkede oljeinntekter.

Men dette er misvisende, ifølge en ny studie gjort av Thomas von Brasch ved Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Slås av USA og Tyskland

Forskeren har avdekket at vi ikke er så produktive som hittil antatt.

– Norge er i realiteten mindre produktivt enn både Tyskland og USA. Og vi ligger ikke foran Sverige, men på nivå med svenskene, forteller von Brasch.

Ved å luke ut feilkilder har von Brasch laget en ny rangering som gir et riktigere bilde av produktiviteten. Han tok utgangspunkt i kjøpekraften fra det tidspunktet da Norge fikk medvind fra gunstige eksport- og importpriser. 

Studien hans er nylig publisert i Statistisk sentralbyrås Discussion papers-serie og inngår i doktorgradsarbeidet hans ved Universitetet i Oslo.

Under ser du hvor produktivt Norge er, sammenlignet med andre land. Norge i blå farge. 

• Les også: Prestasjonklima på jobben svekker arbeidsinnsatsen

Effekten av flaks

Senest på NHOs høstkonferanse i fjor høst, uttalte professor Victor Norman at nordmenn er blant de mest produktive i verden. Høyt bruttonasjonalprodukt (BNP), som Norge har, tyder på høy verdiskaping i landet.

Men det er ikke bare produktivitet som fører til høy verdiskaping. Også prisvekst på de varene vi selger fører til høyere inntekter.

– Hva var så galt med OECDs målemetoder?

– Det er to forklaringer, og effekten av flaks er en av dem, forklarer von Brasch til forskning.no.

Fra midten av 1990-tallet og utover har Norge vært kjempeheldig av to grunner.

Prisene på råvarene vi selger har steget. I samme periode har varene vi importerer, blitt billigere.

Dette har gjort Norge rikere.

– Men dette sier ikke noe om produktiviteten. Med én gang prisene på eksportvarer synker, og prisen på importvarer stiger, vil jo dette endre seg, påpeker von Brasch.

En annen norsk studie viste nylig at Norge har tapt produktivitet i andre bransjer på grunn av oljen.

Dette er produktivitet

Produktivitet handler om hvor effektivt et land produserer varer og tjenester. Dersom Norge produserer tre stoler i timen, og Danmark bare to stoler i timen, er nordmenn mer effektive enn danskene.

Økonomer er opptatt av denne konkurransen, siden produktivitet i stor grad bestemmer velferden i et land.

Utdanningsnivået og organisasjonskulturene er blant faktorene som påvirker produktiviteten. Disse faktorene blir ikke borte selv om oljeprisen faller, og er blitt brukt av mange som argument for at Norge vil klare seg bra gjennom nedgangstider.

• Les også: Produktivitet er X-faktoren i norsk økonomi

Epler og pærer

Tallene som tyder på at Norge er i verdenstoppen i produktivitet, er basert på verdien av alle produktene vi lager i Norge.

Men det gir ikke alltid mening å sammenligne produktivitet på tvers av land. Det er bare visse deler av produksjonen som er direkte sammenlignbare.

Dette er den andre grunnen til at vi ikke nødvendigvis er så mye mer produktive enn andre.

For hvordan skal vi sammenligne produksjon av en bil med produksjon av en stol? Prisen på disse produktene sier ingenting om hvor man er mest produktiv.

Ved å ta hensyn til mulige feilkilder fant forskeren ut at produktiviteten i Norge er om lag på nivå med Sverige og Frankrike i 2010. 

Medisiner og offshore

Danmark er et av landene vi liker å sammenligne oss med.

Men Danmark er industrimessig så forskjellig fra oss at det tvert imot er et av de europeiske landene det gir minst mening å sammenligne oss med, sier von Brasch.

20 prosent av Norges industriproduksjon er aluminium, offshore-fartøy og utrustning av skip. I Danmark står derimot vinddrevne generatorer og medisiner for 20 prosent av industriproduksjonen, påpeker han.

– Det gir like lite mening å sammenligne produksjonen av medisiner med offshoreutstyr, som å sammenligne stoler og biler. 

Bak både USA og Tyskland

Ved å sette inn tall som baserer seg på målemetoder fra det europeiske forskningsprosjektet Klems, fant von Brasch ut at Norge ligger sju prosent bak USA og tre prosent bak Tyskland i produktivitet.

Men Norge ligger fortsatt foran Danmark. Prosjektet ble startet av Europakommisjonen for å kunne sammenligne lands produktivitet bedre.

• Les også: Håndverkere bruker amfetamin for å få jobben ferdig i tide

Faresignal?

Von Brasch vil ikke si om funnet hans er et faresignal om at vi har ligget for lenge på latsiden i Norge.

– Men det er behov for å bruke mer nøyaktige målemetoder som kan gi et riktigere bilde av produktiviteten vår, sier han.

Norge har fremstått som et av verdens mest produktive land, samtidig som våre investeringer i forskning og utvikling er relativt lave. Dette har vært sett på som et paradoks.

At produktiviteten i Norge ikke er fullt så høy som antatt, kan også forklare dette tilsynelatende paradokset.

Viktig dokumentasjon

Professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole sitter i produktivitetskommisjonen, og har lest studien. Han mener at von Braschs studie gir et interessant bidrag til diskusjonen om norsk produktivitetsvekst. 

– Han viser at dersom man bruker en noe annen måte å ta hensyn til prisnivå i ulike land når en sammenligner produktivitetsvekst, avsløres det at det er noe mindre økning i produktivitetsveksten de siste årene for Norge, sammenlignet med andre land vi sammenligner oss med, sier Salvanes til forskning.no.

Det har lenge vært påpekt at Norge har opplevd en historisk bytteforholdsgevinst ved at norske eksportvarer har hatt en stor prisstigning, mens importpriser har gått ned.

– Von Brasch viser at det står noe verre til med produktivitetsveksten enn med den tilnærmingen som har vært brukt til nå, ved å ta hensyn til dette ved en alternativ måte til OECDs beregninger.

Man får som før at produktivitetsveksten har avtatt og dempingen av veksten er noe større enn antatt.

– Dette arbeidet er et nyttig innspill i debatten, og styrker argumentasjonen i produktivitetskommisjonen, sier Salvanes. 

• Les også: Dette gjør at vi bommer på tidsbruken

Referanse: 

Thomas von Brasch: The Norwegian productivity puzzle – not so puzzling after all?, SSB Discussion papers, februar 2015.

Diskusjonen har gått høyt om vaksiner og barnesykdommer den siste tida. Da dukker følgende argument ofte opp:

Barnesykdommene er viktige for at barna skal få et sterkt immunsystem.

Kanskje ser vi for oss immunsystemet som en slags muskel som trenes opp: Etter en omgang med vannkopper har ikke kroppen bare lært seg å takle vannkoppeviruset. Det er samtidig blitt generelt sterkere og dermed bedre rustet til å bekjempe andre infeksjoner.

Men er det slik? Og vil vaksiner i så fall snyte immunforsvaret for viktige treningstimer? Kan vaksiner til syvende og sist gi oss et slapt og dårlig immunsystem?

Nei, mener to av Norges eksperter på immunforsvaret.

Bedre rustet til å takle akkurat den sykdommen

– Det er ikke slik at immunforsvaret ditt er blitt generelt sterkere etter en sykdom. Men det kan ha lært seg å huske en spesiell bakterie eller et virus, sier professor Trude Helen Flo fra ved Senter for molekylær inflammasjonsforskning ved NTNU.

Neste gang du treffer viruset eller bakterien, knekker kroppen angrepet før du merker noe.

For noen sykdommer varer en slik immunitet i noen måneder eller år. Mens i andre tilfeller, for eksempel ved vannkopper, er du beskyttet resten av livet.

• Les også: Fem til ti barn døde av meslinger hvert år

Men beskyttelsen gjelder bare denne spesielle sykdommen, sier professor Kjetil Taskén fra Norsk Senter for Molekylærmedisin og Bioteknologisenteret ved Universitetet i Oslo.

– Meslinger gir bare immunitet mot meslinger.

I enkelte tilfeller kan det finnes noen andre virus eller bakterier som ligner veldig. I så fall kan du få en viss beskyttelse mot dem også. Derfor slipper du ofte influensa i noen år etter å ha vært igjennom en runde.

Du er imidlertid like sårbar overfor omgangssyke, meslinger og forkjølelser.

Vaksine virker som sykdom

Når det gjelder å trene opp immunsystemet til å huske sykdommer, har en vaksine nesten samme effekt som en sykdom.

I stedet for at kroppen får hele det farlige viruset, får vi svekkede virus eller bakterier, eller biter av dem. I noen tilfeller inneholder vaksinene bare spesielle proteiner som er karakteristiske for dette viruset.

– Dermed kan immuncellene lære seg å kjenne igjen et virus eller en bakterie uten at vi risikerer å bli syke, sier Flo.

Hun forklarer imidlertid at det kan være litt forskjell på immuniteten du oppnår, avhengig av hva vaksinen inneholder.  

Ikke mer immun av å være syk

– I meslingvaksinen gir vi svekkede, men hele virus. Da vil immunsystemet lære seg å kjenne igjen alle delene av viruset, og man får en bred immunitet, på samme måte som du ville fått av å ha sykdommen.

Men inneholder vaksinen bare et enkelt protein fra viruset, får du en smal immunitet. Da er sjansen mindre for at du også får en viss beskyttelse mot andre sykdommer som ligner.

• Les også: Vaksinen mot polio utryddet sykdommen i Norge

Dersom det er snakk om en sykdom hvor det finnes mange, ganske like virus du kan blir smittet av, kan man argumentere for at du får en bedre beskyttelse av faktisk å ha sykdommen enn å få en smal vaksine.

Men utover dette er det ingen fordel å ha selve sykdommen, mener de to forskerne.

– Det er ingen grunn til å tro at du blir mer immun av å være dårligere, sier Flo.

Taskén understreker at det ikke er noen spesiell ulempe å ha sykdommer som kroppen takler lett, som de vanlige forkjølelsene om vinteren.

– Men totalt sett er det ikke noen fordel å være mye syk.

I tillegg kan noen av de vanlige sykdommene være farlige i seg selv eller gjøre kroppen mer sårbar for andre sykdommer.

Noen rammes hardt av sykdommen eller komplikasjoner

De fleste takler for eksempel meslinger greit, men i noen tilfeller blir det komplikasjoner.

30 prosent av pasientene får sykdommer som lungebetennelse, bronkitt og ørebetennelse. Og en sjelden gang sprer infeksjonen seg til hjernen. Slik hjernebetennelse kan være dødelig eller gi permanent hjerneskade.

– Dersom et barn er mye syk, kan dette også påvirke næringsinntaket og andre faktorer, som igjen har innvirkning på vekst og utvikling, sier Taskén.

Noen forskningsresultater antyder at det kan finnes slike ulemper ved stadig å være syk.

En undersøkelse fra 2010 peker for eksempel mot at mengden infeksjoner man utsettes for kan påvirke intelligensen.  

• Les også: Uetiske eksperimenter ga livsviktig medisin

En annen ulempe ved å få sykdommer er at noen virus og bakterier gjemmer seg i kroppen, selv etter at de er bekjempet. Dersom immunsystemet på ett eller annet tidspunkt blir svekket, for eksempel på grunn av alderdom eller sykdom, kan de lage nye infeksjoner.

Det gjelder for eksempel vannkoppeviruset, som noen ganger blusser opp og gir deg helvetesild.

Noen eldre kan også plutselig oppleve at de får tuberkuloseinfeksjon, forteller Taskén.

Infeksjonen har ligget innkapslet i kroppen i mange år – godt holdt i sjakk av immunforsvaret. Men når kroppen svekkes, får bakterien eller viruset igjen overtaket.  

Dessuten kan noen infeksjoner øke risikoen for andre sykdommer.

Kan øke risiko for andre sykdommer

Mye tyder for eksempel på at kyssesyke kan påvirke risikoen for den sjeldne autoimmune nervesykdommen multippel sklerose. Autoimmun sykdom betyr at det er immunforsvaret selv som angriper kroppen.

Dessuten finnes det virus som kan medføre kreft, for eksempel humant papillomavirus og hepatittvirus, forteller Flo.

– Vi vet også at små barn som får en luftveisinfeksjon med RS-virus kan være mer utsatt for å utvikle astma senere i livet, sier hun.

I slike tilfeller svekkes kroppen, heller enn å styrkes, av sykdommer.

På den annen side har forskerne begynt å spekulere på om astma, allergi og autoimmune sykdommer blir vanligere fordi vi lever for hygieniske liv, og er for lite i kontakt med bakterier og sykdommer.

De siste tiåras forskning tyder på at vår egen bakterieflora og kontakt med et bredt utvalg av bakterier i miljøet er viktig for at immunsystemet skal utvikle seg på riktig måte.

Så altså: om sykdommer ikke gjør immunsystemet generelt sterkere, er de likevel nødvendige for å gjøre forsvaret riktig balansert?

Ikke om å gjøre å få flest sykdommer

Foreløpig mangler de sikre svarene når det gjelder denne såkalte hygienehypotesen.

I dag heller flere forskere kanskje mer mot at det er bredden av harmløse bakterier vi møter som har mest å si. Det er altså ikke om å gjøre å få flest mulig forkjølelser og magasjauer, men å komme i kontakt med et bredt spekter av bakterier som lever i jorda og naturen.

– Det ser ut til å være lurt å bli eksponert for mye forskjellig, sier Flo.

Kanskje hjelper dette immunsystemet med å finne den rette innstillingen. Slik at det angriper farlige inntrengere som influensaviruset, men ikke kroppens egne celler, eller harmløse fremmedstoffer som pollen, peanøtter eller hundeflass.

• Les også: Vaksinemotstand smitter raskere på Twitter

Forskningen i åra som kommer vil forhåpentligvis kunne gi mer svar på hvilken rolle sykdommer og harmløse bakterier spiller for immunsystemet.

Men uansett hva resultatet blir, tviler Flo på at vaksiner har noen stor innvirkning.

– Det er mer enn nok sykdommer igjen til at immunforsvaret får møte mye, sier hun.

Vi har vaksiner for bare noen få av sykdommene som suser rundt der ute. For selv om vaksinerte barn slipper polio, meslinger og kikhoste, kan de fortsatt få med seg både vannkopper, brennkopper og fjerde og femte barnesykdom, samt en uspesifisert bataljon av forkjølelser og infeksjoner i hals, ører og øyer.

– Det kommer nye typer hele tiden, og måten vi reiser på i dag gjør at vi får bredere trening enn noen gang, sier Flo.

– Slik sett er vi mye mer eksponert enn før.

Referanse:

Eppig mfl: Parasite prevalence and the worldwide distribution of cognitive ability, Proceedings B, juni 2010, doi: 10.1098/rspb.2010.0973.