Pynt, hårfjerning og sexy menn var på moten i én historisk periode, våpen og krigerferdigheter dominerte en annen. Så kom en tid da menn kunne velge i større grad.

– Det var flere måter å være mann på enn vi har trodd, sier arkeolog Lisbeth Skogstrand, som har noe så sjeldent som et kjønnsperspektiv på menns gravhauger.

I sin doktoravhandling fra Universitetet i Oslo forsøker hun å vise hvordan maskulinitet i Skandinavia har endret seg gjennom deler av forhistorien.

Studien strekker seg over et tidsspenn på 1500 år, fra yngre bronsealder 1100-500 år før vår tidsregning, fram til år 400 i romertida, en del av eldre jernalder.

Maskulin styrke

Skogstrand bygger på 805 gravfunn fra Norge og Danmark. De 197 norske gravene med kremerte lik er fra Østlandsområdet.

Det var neppe tilfeldig hvilke gjenstander folk ble gravlagt med. Gravene kan dermed si noe om hva som ble framhevet som viktig i datidas samfunn, selv om de ikke nødvendigvis forteller hvordan folk levde.

Mange har studert disse gravfunnene før, men ingen har sett på dem med et blikk for det mannlige kjønnet. Hva var det menn tok med seg i graven?

Skogstrand mener funnene viser at krigeren ikke alltid var et ideal. Det var særlig i en kort periode i romertida, rundt år 200, at menn ble gravlagt med våpen. Det skjedde dessuten hovedsakelig noen steder, i Oppland, Hedmark og Buskerud. I Østfold var det ikke den samme dyrkingen av krigeren.

Halvparten av mannsgravene hun har studert fra innlandet i denne perioden inneholder spyd, skjold og andre våpen av jern. Skogstrand mener våpnene viser et ideal om maskulin styrke. Kontrasten til kvinnegravene er stor, kvinnene ble begravd med redskaper som sakser, kniver og spinnehjul.

Skogstrand spekulerer rundt datidas krigerkultur: I et samfunn preget av lokale høvdinger og klaner måtte alle slåss for seg og sitt. Jernvåpen var tilgjengelige for mange. Kanskje var det forventet at alle frie menn skulle beherske våpen. Kamptreningen begynte fra barnsbein av.

Begravd med toalettsaker

– Idealet om mannen som kriger varte ikke lenge. Utover 200-tallet forsvinner krigeren nesten fra gravene, sier Skogstrand.

Likevel er det krigeren som har blitt trukket fram som den typiske mannen fra langt flere perioder, av både folk flest og arkeologer, mener Skogstrand.

Hun vil nyansere bildet ved å vise til tre tendenser i mannsidealet til ulike tider, etter hva mennene ble begravd med:

• Yngre bronsealder (1100-500 f.v.t): Toalettsaker. Forfengelige menn som dyrket kropp og krigskunst.
• Eldre og yngre romertid rundt år 200: Våpen og pynt. Krigerkultur, der alle var forventet å slåss.
• Yngre romertid (år 200-400): Redskaper og pynt, samme gjenstander som i kvinnegravene. Flere mannsroller. Proffe krigere, men også håndverkere og andre.

Hårfjerning

I bronsealderen var det toalettsaker som var mest framtredende i mannsgravene. Barberkniver av bronse, pinsetter, og noe som muligens var utstyr til å pleie neglene med, viser at mennene drev med hårfjerning og annen kroppspleie.

– En eksklusiv toalettmappe, sier Skogstrand, og sikter til at dette var elitens graver.

– Vi har funnet hår fra både skjegg og muligens øyenbryn på barberknivene, så her var det nok fjerning av hår på ulike deler av kroppen, sier Skogstrand.

Hun har tidligere studert helleristninger fra samme periode. Motivene viser menn som bærer våpen og har store falloser, sammen med toalettsakene får det henne til å anta at den sexy krigeren var et ideal i datidas samfunn.

«Krigerne ble ansett som de vakreste, mest sexy og ideelle mennene», skriver Skogstrand i avhandlingen.

– Bodybuilding er kanskje å dra det litt langt, men det å bygge kropp var viktig, sier hun.

Rituelle kamper var sannsynligvis viktige for eliten. Der skulle veltrente kropper vise fram krigerkunsten. Våpnene krevde spesielle ferdigheter, bronsesverdene kunne knekke om man brukte dem på feil måte.

Liv og død

Det var nok stort sett overklassen som kriget med bronsevåpen. Bronse var kostbart og måtte importeres fra utlandet. Få hadde råd til barberkniver av bronse. Likevel var den sexy krigeren et ideal for hele samfunnet, mener Skogstrand.

Her trekker hun funnene litt langt, synes Julie Lund, førsteamanuensis i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Hun satt i komiteen som vurderte Skogstrands doktoravhandling.

– Vi ser antydninger på dette i materialet, men ikke nok til å trekke så bastante konklusjoner. Jeg skulle ønske at hun hadde holdt seg til å si noe om hvordan kjønn iscenesettes i gravritualer. Gravene sier ikke nødvendigvis så mye om hvordan folk levde i samfunnet, sier Lund.

Hun mener at funnene hadde stått langt sterkere dersom Skogstrand i tillegg hadde studert graver der skjelettene ikke var kremert. Da kunne man se om det var spor etter kriging i kroppene, eller om den veltrente krigeren var mer en myte enn realitet. Selv om det skulle vise seg at eliten hadde krigerkropper, kan vi bare spekulere på om mannsidealet påvirket folk flest. Flertallet fikk ingen grav på den tida, påpeker Lund.

– Jeg synes likevel Skogstrand reiser kjærkomne problemstillinger. Det har vært lite fokus på mannsroller i arkeologien, når forskerne har studert kjønn har de vært mer opptatt av kvinner, legger hun til.

– Stereotyp kriger

Arkeologiprofessor Elisabeth Arwill-Nordbladh ved Gøteborgs universitet satt også i komiteen som vurderte avhandlingen til Skogstrand.

Hun har selv et kjønnsperspektiv på historien, og mener Skogstrand stiller viktige spørsmål.

– Forskerne har tidligere løftet fram en stereotyp mannlig kriger, og hun er den første som gir belegg for å si noe om variasjonen i mannsroller i eldre jernalder, sier hun.

Det er en svakhet at Skogstrand deler opp det i utgangspunktet store materialet sitt så mye at det blir vanskelig å gjøre statistiske analyser, mener Arwill-Nordbladh. Da kan man ikke konkludere særlig sikkert. Men dette er en utfordring som gjelder mye arkeologisk forskning, forklarer professoren.

– Dette er uansett en begynnelse, et interessant forsøk på å åpne opp for en diskusjon.

Romerne påvirket oss

Det er et stort hull i forhistorien der Skogstrand ikke kan si noe om maskulinitet, de siste 500 årene før vår tidsregning. Gravene fra denne perioden inneholder få gjenstander.

Skogstrand sammenligner derfor perioder som ligger langt fra hverandre i tid. Etter 500 år er det kanskje ikke så underlig at både samfunnet og mannsrollen hadde endret seg.

Det mektige Romerriket fikk innflytelse over store områder, og påvirket også oss skandinavere.

Etter hvert fikk vi mer profesjonelle krigere, som ikke lenger bare kriget for seg og sitt, men som ble hyret inn for å beskytte andres verdier. Det ble lagt mer vekt på ferdigheter. Kriging ble for de få, man kan kanskje kalle dem yrkessoldater.

Barberknivene forsvant

I de yngste gravene Skogstrand har studert, fra år 200 til år 400, ble menn og kvinner begravd med samme typer gjenstander. Hun tolker dette som et tegn på at kjønn ble mindre viktig, og at klassetilhørighet fikk større betydning. Samfunnet ble mer differensiert, også overklassemennene fikk flere roller å spille på. Krigeren var ikke lenger det eneste idealet.

Redskapene menn og kvinner er begravd med varierer etter hvor påkostede gravene er, og dermed sannsynligvis etter hvilke sosiale lag de tilhørte. Begge kjønn kunne være håndverkere, sjamaner eller fintfolk som bød på fest med romerske drikkekar.

Alle gravfunn gir stort rom for tolkning. At barberknivene forsvant fra gravene, kan like gjerne skyldes at barbering ble så vanlig at eliten ikke så barberknivene som et statussymbol lenger, som at de sluttet å fjerne kroppshår, ifølge Skogstrand.

Referanse:

Skogstrand, L.: Warriors and other Men. Notions of Masculinity from the Late Bronze Age to the Early Iron Age. Doktoravhandling i arkeologi, Universitetet i Oslo, 2014.

Etter at rosene visna, og dei spontane minnestadene var rydda bort, kom dei vanskelege diskusjonane:

Om framtida for Utøya, om utforming og plassering av nasjonale minnestader. Om korleis vi skal framstille historia om 22. juli, for oss sjølve, og for dei som kjem etter oss. Om å balansere kollektiv og individuell sorg, som ikkje alltid er i takt.

Midt i desse debattane har kulturminneforskarane ved NTNU, med Tor Einar Fagerland, befinni seg sidan han og kolleger ved NTNU starta opp forskningsprosjektet July 22 and the negotiation of memory i 2012. 

Forskarane vart noko langt meir enn passive observatørar, dei vart aktive deltakarar i prosessane dei skulle studere.

Dei vart trekt inn som faglege rådgjevarar for dei nasjonale minnesmerka. Og dei fekk ein sentral rolle som rådgjevingsgruppe og støttespelarar for AUF, da dei hadde køyrt seg heilt fast  i arbeidet med framtida for Utøya.

Eit skrikande behov

– Eg vel å kalle det anvendt humaniora, seier Fagerland, som er leiar for Institutt for historiske studier ved NTNU.

Det er NTNU som har den nasjonale kompetansen i kulturminneforvaltning, bygd opp gjennom fleire år. Det er her dei som skal forvalte våre historiske minnestader blir utdanna.

- Plutseleg opplevde vi at det vart skrikande behov for denne kompetansen, seier Fagerland, som meiner dei til tider oppheita debattane om minnestadene har vore viktige. 

– Diskusjonane er viktige. Ein minnestad for ei slik traumatisk hending handlar også om vårt eige sjølvbilete, korleis vi vil framstille oss sjølve som individ og samfunn, seier forskaren. 

- AUF hadde kjørt seg fast

Forskarane har spela ei særleg aktiv rolle i arbeidet med framtida for Utøya.

AUF sin spontane reaksjon etter 22. juli var at dei ville tilbake til Utøya. Men planane for nye Utøya møtte kraftige motreaksjonar da dei vart lagt fram hausten 2012. Dei pårørande reagerte særleg på at AUF ville rive kafébygget og pumpehuset, der dei fleste drapa hadde skjedd. Dei ville heller frede heile øya, som eit slags mausoleum.

– Dei som satt med heile saka var ein liten gjeng sterkt traumatiserte AUF-arar, som framleis var djupt prega av hendingane året før. Dei hadde køyrt seg fast. Eg kom inn som samtalepartnar, og vart bedt om å sette saman ei gruppe som kunne gje dei råd om vegen framover, fortel Fagerland.

Han satte saman ei rådgjevingsgruppe, som bestod av kjende minnestadsforskarar som James Young og  Ed Linenthal, Alice Greenwald, direktør for museet ved Ground Zero, samt AUF-veteran og Utøyahistorikar Jo Stein Moen og arkitekt Erlend Blakstad Hafner, som hadde teikna utkastet til nye Utøya.

Rådgjevingsgruppa arbeidde tett saman med AUF, og var fleire gonger på Utøya. Arbeidet resulterte i nye planer, som vart lagt fram i haust.

Ein møteplass for alle

Vi er med Fagerland rundt i Tordenskioldparken i Trondheim, like ved Vår Frue kirke, der byens minnestad for 22. juli skal etablerast.

Plansjar med forslag frå seks utvalde kandidatar er no stilt ut i parken. Publikum er invitert til å seie meininga si om dei ulike forslaga innan utgangen av september. I midten av oktober skal juryen ta si avgjerd. Minnestaden skal etter planen stå ferdig neste haust.

Fagerland har sjølv møtt fast som fagleg rådgjevar og observatør i prosjektgruppa for minnestaden. 

– Det som tidleg vart avklara, var at byen ville bygge ein møteplass, ikkje ein ting. Og den skulle vere for alle, ikkje berre dei seks familiane her i byen som mista nokon på Utøya.

Fagerland ser for seg ein plass for refleksjon og ettertanke. Samtidig skal han vere open for liv. Folk i Trondheim må føle plassen som sin, og kunne bruke han. Ein møtestad med alvor i botn, der det samtidig skal vere lov å sette seg og ete ein is.

– Minnet er ein prosess. Parken skal tydeleg reflektere kva som skjedde, men også ha opning for nye tolkingar. Og den må gi meining til dei ungdommane som kjem hit om 15 eller 30 år.

Frå åstad til minnestad

– Vi vart tidleg samde om nokre grunnpremiss: Å kome tilbake til Utøya i 2015 blir noko anna enn før 22. juli 2011. For det andre, ein kan ikkje dekke over det som skjedde 22. juli. Derfor er det utenkjeleg å fjerne heile kafébygget. Vi må gjere det om frå åstad til minnestad, ta vare på minna om det vonde og samtidig legge til rette for nytt liv, seier Fagerland.

Planen omfattar mellom anna å bygge eit såkalla hegnhus rundt dei delane av kafébygget der ungdommar vart drepne eller gøymde seg for terroristen. Huset får vel 500 pilarar. 69 av dei, like mange som vart drepne 22. juli, vil rage høgare og bære taket. Det skal vere ein minnestad både for sorg og læring.

Planane vart lagt fram for sentralstyret i AUF i sommar, og samrøystes vedtatt. Planane vart også godt mottatt av et fleirtal av dei pårørande.

– Ei erfaring er at ein må ta seg god tid i dette arbeidet. Ein skal strekke seg langt for å ta omsyn til dei pårørande sine meiningar og kjensler. Men på eit tidspunkt må ein ta ei avgjerd på vegner av fellesskapet og gå vidare, seier Fagerland.

Samarbeidet med AUF held fram. Neste skritt blir ein workshop på Ground Zero i New York, den viktigaste åstaden for terrorangrepa mot USA 11. september 2001. Og rådgjevingsgruppa skal framleis vere tilgjengeleg når AUF treng ho.   

Heller delta enn å låse seg inn

Aktørrollen treng ikkje å kome i konflikt med rollen som uavhengig forskar, meiner Fagerland.

– Vi er tydelege og opne om vår rolle for alle involverte. Det gir nærleik til prosessane, og etter mi meining betre forsking, seier han, og påpeker at alt som publiserast skal gjennom vanleg kvalitetskontroll, i alle ledd. Alt skal kunne dokumenterast og etterprøvast.

– Det er berre vi som har denne kompetansen i Norges. Da må vi også stille opp når han trengs. Det er mykje snakk om krise i humaniora. Men nokre gonger ser vi at det vi driv med er i aller høgste grad samfunnsrelevant. Da er det betre å delta enn å låse seg inn i tårnet sitt.

Hvor hardt må man trene? Og hvor ofte? Forskerne Ingar Holme fra og Sigmund A. Anderssen har funnet at man trolig lever lenger jo mer fysisk aktiv man er. Men alle monner drar viser studien, som er omtalt i Tidsskriftet for Den norske legeforening.

To studier

Holme og Anderssen har sett på Oslo-undersøkelsen fra 1972 og 2000 der friske menn ble undersøkt. Den første studien så på helsen til aldersgruppen 40-49, den andre på aldersgruppen 68-77.

– Studien vår viser at dersom man ikke er helt stillesittende, har man 20-30 prosent økt sjanse for å bli 85 år. Hvis man er lett fysisk aktiv er sjansen om lag 60 prosent og hvis man har et høyt aktivitetsnivå har man 70 prosent økt sjanse for å bli 85 år, sier Holme, som er avdelingsleder ved Oslo universitetssykehus.

Aldri for sent

Lett aktivitet kan være gange, sykling og en søndagstur, og man bør være i bevegelse minst fire ganger i uken. Moderat aktivitet er trening, idrett og tungt hagearbeid, mens høy aktivitet er hard trening og konkurranseidrett.

Det er aldri for sent å begynne å bevege seg, viser studien oppmuntrende. Gruppen som var inaktive på 1970-tallet, men som drev med lett eller moderat aktivitet 30 år senere, hadde 44 prosent lavere dødelighet enn dem som fortsatt var stillesittende.

Forhandlinger spiller en sentral rolle både privat og på jobb. De fleste ønsker å oppnå et best mulig resultat, enten det er snakk om lønnsforhandlinger, forhandlinger om kjøp og salg av varer og tjenester, forhandlinger om en forretningsavtale eller om hvem som skal vaske opp.

Partene kan gå inn i forhandlinger med ulike motiver.

Enkelte forhandlere er kun opptatt av sine egne interesser, og gjør alt for å sikre seg et best mulig resultat for seg selv. Disse bryr seg fint lite om den andre partens interesser.

Andre forhandlere er opptatt av å skape et godt samarbeidsklima. Slike forhandlere evner også å se den andre partens interesser. De vil være opptatt av å finne frem til en løsning som er god for begge parter.

Hyggelig, røft eller noe i mellom

Det kan gå hett for seg i møtet mellom to forhandlere som begge er opptatt av å grabbe til seg mest mulig. Forhandlingsklimaet blir både tøft og ofte aggressivt.

Det går langt roligere for seg når begge forhandlere er opptatt av å samarbeide om å finne frem til en god løsning for begge parter. Her er tonen lett og forhandlingsklimaet langt hyggeligere.

Når motpolene møtes, der den ene drives av et individuelt motiv mens den andre er motivert til samarbeid, får vi et forhandlingsklima som ligger et sted mellom det aggressive og det hyggelige.

Forhandlinger i laboratoriet

Markedsforsker Sinem Acar-Burkay har i sitt doktorgradsprosjekt ved Handelshøyskolen BI blant annet gjennomført et eksperiment for å finne ut hvilke kombinasjoner av forhandlingsmotiver som gir de beste resultatene, målt både i økonomiske resultater og såkalt relasjonell kapital, som er verdien av å utvikle gode, langsiktige relasjoner.

Acar-Burkay rekrutterte 216 studenter, like mange kvinner som menn, fra mer enn 50 ulike nasjonaliteter til å gjennomføre 108 forhandlinger. Deltakerne fikk beskjed om at jo bedre resultat de oppnådde, jo flere lodd fikk de til en trekning av et lesebrett.

Til hver forhandlingssituasjon ble det pekt ut en kjøper og en selger, som tilfeldig ble instruert til enten å gå for et best mulig resultat for seg selv eller til også å få til et godt samarbeid med den andre forhandlingsparten. Deltakerne ble fordelt på de tre kombinasjonene: Begge kun opptatt av egen vinning, begge motivert til samarbeid og forhandlere med ulikt motiv.

Sju måneder senere ble deltakerne spurt om de kunne tenke seg å forhandle igjen med samme forhandlingsmotpart.

Best i forhandlinger

Studien viser at motpolene, når den tøffe og individuelle møtte den myke og samarbeidsvillige, engasjerte seg mer i problemløsing enn like forhandlere.

– Gjennom problemløsing oppdager motpolene løsninger som gir de beste økonomiske resultatene. I tillegg bygger de en god relasjonell kapital, som betyr at de har lyst til å forhandle med samme person igjen, sier Acar-Burkay.

To forhandlere som begge var motivert til samarbeid, bygget også relasjonell kapital, men fant ikke frem til de løsningene som ga størst fortjeneste. De var mer opptatt av å samarbeide enn av å finne de best mulige løsningene.

Ikke uventet var det lite relasjonell kapital å hente når to individuelt orienterte forhandlere møtes. Mer overraskende var det kanskje at de heller ikke gjorde det særlig bra økonomisk.

– Det snakkes pent om at det er viktig å skape et godt forhandlingsklima i forhandlinger. Men hvis begge parter er opptatt av det, vil de ikke finne de beste løsningene, fremholder BI-forskeren.

Sju måneder senere husket deltakerne fortsatt hvilken relasjon de hadde til den andre parten, men husket ikke lenger det økonomiske utbyttet. Studien indikerer at den relasjonelle kapitalen er av en mer varig karakter enn minnet om det økonomiske utfallet.

Råd til ledere

Acar-Burkay råder ledere til ikke bare å se på de økonomiske resultatene av forhandlinger.

– Se også på relasjonene som utvikles. God relasjonell kapital kan gi fremtidige inntekter, sier hun.

Klarer du å lese eller forutsi motivene til den andre forhandlingsparten, mener hun det vil lønne seg å sette inn en motpol.

– Bruk en individuelt motivert forhandler til å møte en samarbeidsmotivert forhandler og vice versa.

Hvis du ikke kjenner motpartens motiv, vil det beste være å sette inn en forhandler som er opptatt av å få til et godt samarbeid.

– Når to individuelt motiverte forhandlere møtes, lider både økonomisk resultat og muligheten til å bygge langsiktige relasjoner.

Referanse:

Sinem Acar-Burkay: Essays on relational outcomes in mixed-motive situations. Series of Dissertation 7/2014, BI Norwegian Business School.

Ida Skaar, Veterinærinstituttet

Når man er mykolog og befinner seg på UC Berkeley er interesse for vin en selvfølge. Av ren faglig karakter selvsagt. Vi befinner oss midt i smørøyet mellom fire vindistrikter Napa, Sonoma, Central Coast og North San Jaoaquin Valley. Følgelig arrangerer Plant and Microbial Biology Faculty en massiv vinsmakingsseanse to ganger i året. Også det av rent faglige hensyn selvsagt. Jeg var så heldig å bli invitert til septembersmakingen. Og sånn går no dagan…

Den grunnleggende mikrobiologien i vinproduksjon er veldig enkel: man får ingen vin uten gjærsopp. Og skal man produsere Sauternes må man i tillegg ha en muggsopp med på laget (som jeg har blogget om tidligere). Men så enkelt er det selvsagt ikke. Gjærisolatene som brukes er vel voktede bedriftshemmeligheter som påvirker smak og bouquet (enda en tidligere blogg), og killer-gjær kan spolere det hele (som jeg også har skrevet om). Og selvsagt påvirker druetype, jordsmonn, klima (makro og mikro), topografi, produksjon og lagring og tusen andre ting også resultatet. Terroir er begrepet som brukes for å beskrive summen av virkningene det lokale miljøet har på produktet. Med andre ord er terroir fornemmelsen av stedet (”a sense of place”) i produktet. Uttrykket ble først brukt om vin i det franske Appellation d’origine contrôlée (AOC) systemet, men er siden utvidet til annen drikke og etter hvert også mat som ost, olivenolje og skinke.

I dette komplekse bildet er det duket for en megakompleks mikrobiologi, og her er det digre hull i kunnskapen og rikelig å forske på. Ikke minst gjelder dette sammenhengen og samspillet mellom bakterier og sopp. Og det er opplagt at mikrobiotaen har betydning for vinens terroir. Dette var temaet for denne ukens valg av publis for fellesdiskusjon i professorene Tom Bruns og John Taylors mykologigrupper (jeg er tilknyttet sistnevnte): Microbial biogeography of wine grapes is conditioned by cultivar, vintage, and climate. Bokulich og medforfatterene hans undersøkte ved hjelp av high throughput sekvensering hvilke bakterier og sopp som fantes i 284 prøver av druemost fra store vingårder i Californias fire store vindistrikter. Resultatet var 2020 ITS-sekvenser av sopp og 2019 16S rRNA sekvenser fra bakterier. Kort fortalt er det betydelige forskjeller i mikrobeøkologien og diversitet

en  mellom vindistriktene, det er forskjeller mellom vingårder i samme distrikt og det er forskjeller også internt på den enkelte vingård. Men det er liten variasjon, både når det gjelder bakterier og sopp, i most av  Chardonnay, Cabernet Sauvignon og Zinfadel sammenlignet med Sauvignon Blanc, Petit Syrah, Petit Verdot, Pinot Noir og Merlot. Mon tro hva som gjør det? Det hadde ikke vært meg i mot å forske litt her.

Selv om både biodiversitet og mikrobeøkologi er både spennende og viktig i seg selv, er vi i Mykoklanen særlig hekta på sopper som kan produsere giftstoffer. De giftproduserende verstingene (spesielt svarte aspergiller) var det generelt mest av i Chardonneymost. Nå er det heldigvis ikke egentlig så farlig siden produksjonsprosessen gjør at hvitviner ikke inneholder så mye mykotoksiner. Hvis krit

eriet for valg av vin er lavest mulig innhold av mykotoksiner ser det derimot ut som om Zinfadel fra Napa ikke er førstevalget. Synd det. Vi konkluderte riktignok med at dette måtte bekreftes av oppfølgende studier, gjerne på egen lab, før vi tok det for god fisk. Og mens vi venter på flere forskningsresultater er et hett stalltips (og et aldri så lite tankekors) fra det runde bord til de som er interesserte (rent faglig selvsagt) at 2014-årgangen av californiske viner skal visstnok være svært lovende. Terroir på grunn av tørke. 

12. november 2014 blir datoen da en romsonde skal gå inn for landing på en komet, for aller første gang i historien.

Det gjør ESAs romsonde Philae fra moderfartøyet Rosetta, for å finne mer ut om kometer generelt, om solsystemets aller tidligste tider, og om hvor vannet og livet på jorda kommer fra.

Ser ut som en snurrende gummiand

Men det er ikke bare bare å lande på en komet, spesielt ikke en som består av en stor og en liten del og minner mest om en gummiand som snurrer liggende på siden.

For å kunne holde seg rundt kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko der den suser mot sola i en fart på titusenvis av kilometer i timen, har Rosetta gått i kompliserte baner frem og tilbake rundt kometen.

Før landingen vil Rosettas flygingsmønster ikke bli mindre innviklet, fordi Philae må frisettes på akkurat rett sted og tid for å kunne lande trygt på toppen av kometens “hode”. Samtidig må Rosetta kunne se Philae under hele landingen for å kommunisere med den.

Jobben blir mildest talt krevende for gruppen som styrer Rosetta og Philae fra ESAs kontrollrom i Darmstadt i Tyskland.

Sakte landing

Landing på kometen 67P vil ta hele syv timer, for Philae må nærme seg overflaten sakte i kometens lave gravitasjon.

Klokken 9:35 norsk tid 12. november 2014 vil Rosetta sette Philae fri på en avstand av 22,5 kilometer fra overflaten til kometen.

Siden 67P ennå befinner seg ute ved Jupiters bane, vil signalet fra Philae bruke hele 28 minutter og 20 sekunder på å nå jorda.

Dermed vil ESAs kontrollrom ikke få bekreftelse på landingen før rundt klokken 17 norsk tid.

Reserveløsningen

Selv om landingssted og tid for Philae nå er tatt ut, fortsetter Rosetta sine undersøkelser. Skulle ny informasjon tilsi at landingsstedet som er tatt ut, foreløpig bare kalt J, ikke er egnet, er landingssted C reserve.

Landingssted C ligger bakerst på kometens store del. Lander Philae på sted C, vil landingen ta rundt fire timer og starte klokken 13.04 norsk tid.

Det er 12,5 kilometer fra kometens overflate. Signalet fra landingen vil da komme inn rundt klokken 18.30 den 12. november.

Både landingssted C og J ble tatt ut fordi de er flate, har få kampesteiner og sprekker i overflaten, og godt med lys for Philaes solcellepaneler og batterier.

Nye forskningsresultater 12. november

Under landingen den 12. november vil det nok være noen svært spente forskere og ingeniører, for Rosetta og Philae har vært på reise i hele 10 år.

Siden Rosetta kom frem til 67P i august i år, har romsonden undersøkt kometen nøye. Rosetta har blant annet tatt mengder av detaljerte bilder av overflaten og gjort målinger av kometens indre, dens magnetfelt og nærmiljø av materiale som har fordampet fra overflaten.

Vel fremme etter landingen skal Philae utfylle Rosettas undersøkelser ved å ta prøver av og under overflaten, og analysere dens kjemiske og fysiske egenskaper.  

Rosetta har allerede gitt forskerne mye ny informasjon om kometer. Disse resultatene vil bli presentert under landingen 12. november.

Gi landingsstedet et navn

Har du forslag til hva Philaes landingssted skal hete, bør du følge med fra den 14. oktober. I den uka kunngjør ESA en konkurranse for å gi landingsstedet et bra navn.

Programmet for landingen og pressebegivenheten den 12. november 2014 vi bli postet på ESAs nettsider i aller nærmeste fremtid.

Frem til da kan du lese på Rosettas blogg og Twitter-konto hva romsonden foretar seg ute ved kometen 67P.

Av Frode Ødegaard, seniorforsker i NINA.

De siste årene har vi sett en eksplosjon i interessen for insekter. Mediene formidler stadig mer stoff omkring de seksbente dyrenes forunderlige liv og nye oppdagelser om deres ukjente verden. Samtidig ser vi en økende forståelse og bevissthet omkring insektenes avgjørende funksjon i naturen, enten som bestøvere av planter, kontrollører av skadedyr eller viktige nedbrytere.

Denne økte interessen gir også innblikk i insektforskerens hverdag og arbeidsmetoder. Når en ny art eller et spesielt funn gis medieoppmerksomhet, prydes gjerne publikasjonen med et bilde av et dødt dyr på nål. Som insektforsker, opplever jeg stadig at mange reagerer på dette med både avsky og sinne, eller at det beskrives som en moralsk forkastelig og helt unødvendig handling på linje med fordoms tiders troféjakt. Jeg ønsker derfor å forklare litt om bakgrunnen for at vi tar belegg av viktige insektfunn.

Først vil jeg si at alle så langt som mulig bør unngå å drepe insekter unødig. I mange tilfeller, både i forsknings- og kartleggingssammenheng, er det ikke nødvendig å ta livet av dyrene for å få fullt utbytte av observasjonene. Som insektforsker har man gjerne et bevisst forhold til dette. Noen insektforskere vil til og med la være å klaske en mygg eller klegg med begrunnelse i bevaringsbiologiske eller etiske argumenter.

Belegg – en nødvendighet

Dessverre er det slik at vi ikke kan oppnå den kunnskap som trengs for å ta vare på disse artene uten å ta livet av noen eksemplarer. Opparbeiding av vitenskapelige insektsamlinger er fundamentet for den kunnskapen vi besitter om artene på jorda i dag. Beleggseksemplarer som dokumentasjon er helt nødvendig både for sikker identifisering, vitenskapelig beskrivelser og revisjoner, kartlegging av mangfoldet og i sin tur og forvaltning av bestander og leveområder. Det vil ofte være umulig å vite hvilke arter som omtales i gamle publikasjoner, dersom man ikke kan gå inn i vitenskaplige samlinger. For eksempel måtte vi “stryke” nærmere ti biearter som var rapportert fra Norge fra gammelt av etter å ha gått gjennom det gamle beleggsmaterialet for opplysningene. Dette fordi de enten var feilbestemt, eller hadde blitt splittet i flere arter i ettertiden.

Mange mener at med dagens fototeknikk og utstyr, har behovet for å ta belegg blitt overflødig og gammeldags. Det er riktig at nødvendigheten av å ta belegg reduseres noe når det gjelder lett identifiserbare arter innen grupper som f.eks. sommerfugler, biller og humler. Men dessverre er det snarere regelen enn unntaket at insektarter ikke lar seg sikkert identifiseres gjennom fotografier slik at innsamling er nødvendig. Dette fordi mange arter er svært like og essensielle skillekararkterer ikke alltid kommer fram på bildene.

Mange insektarter lever på en slik måte at de ikke lar seg påvise manuelt, og må fanges i feller for å kunne dokumenteres. Når det gjelder fellefangst er det viktig å være restriktiv med bruk av feller som attraherer bestemte insektarter, slik som feromonfeller eller gule fat. Det kan av og til også være nødvendig å samle inn dyrene til genetiske analyser for å lære mer om bestandene.

Insektdynamikk

De aller fleste insektarter har et stort reproduksjons- og spredningspotensial og responderer raskt på endringer i miljøet, enten ved at bestandene øker eller minker. Det er derfor leveområdenes kvalitet og romlige utbredelse som i stor grad styrer sammensetningen av insektsamfunnene. De fleste bestander er også tilpasset høy dødelighet, enten gjennom predasjon eller tilfeldig mortalitet. Som insektforsker kan man få søvnløse netter av å tenke på alle de rødlistete insektartene som hakkespettene setter til livs i løpet av en sesong. Jeg tør heller ikke tenke på hvor mange hundre tusen insekter jeg har drept på bilturene til hytta i løpet av sommeren, eller hvor mange maur jeg har lemlestet på mine turer i skog og mark for den saks skyld. Samtidig er de aller fleste sjeldne insekter (som gjerne insektsamlerne jakter på) så vanskelig å oppdage, selv for det trente øye, at intens jakt ikke vil påvirke bestandene – vel å merke så fremt leveområdene ikke ødelegges under jakten.

Når det er sagt, er det svært viktig å påpeke at dette på ingen måte er en argumentasjon for at insektsamling skal kunne foregå fritt og uhemmet. Noen insektarter og bestander må for all del ikke samles inn, selv om det er til et godt vitenskapelig formål. Dette gjelder generelt for sterkt truete arter som er lett oppdagbare og med et lavt reproduksjonspotensial. Noen av våre sommerfugler og bier, samt billearten eremitt, er eksempler på slike arter. Her er innsamlingsforbud et fornuftig forvaltningsgrep.

Fundament for kunnskapsoppbygging

Det er lett å glemme at all kunnskap vi i dag har om artsmangfoldet, på en eller annen måte, i stor grad baserer seg på studier av innsamlete insekter. Uten slikt materiale, hadde heller ikke de «positive» mediaoppslagene om insekter de siste årene kommet. Det vil si – oppdagelsene hadde ikke blitt gjort. Den internasjonale bølgen for å ta vare på biene, eller kampanjer for å bevare bestemte arter eller leveområder hadde heller ikke sett dagens lys. Insekter hadde med andre ord trolig kun vært ansett som en pest og en plage.

Det er gjennom å lære dyrene å kjenne, lære om deres utbredelse og krav til livsmiljø at vi har mulighet til å ta vare på mangfoldet av arter som vi både er glade i og som vi alle er avhengige av. Uten iherdige insektforskeres innsats med innsamling av materiale de siste 200 år, hadde vi ikke kommet dit hen at vi nå kjenner storparten av artsmangfoldet i Norge. Men kartleggingen er på langt nær ferdig. Trolig lever mer enn 5000 insektarter i Norge som aldri er påvist eller dokumentert. I globalt perspektiv er manglene enda større. Av muligens 5 millioner ubeskrevne insektarter, finnes garantert arter som kan komme både mennesket og jorda til nytte på måter vi aldri før har sett. Dette mangfoldet spises av hver eneste dag ved at leveområder forsvinner pga menneskets bruk av naturen. Her er det nok av problemstillinger å engasjere seg i der både samfunnet og enkeltmennesker kan bidra i større grad med å ta kunnskapsbaserte valg for bevaring artsmangfoldet.

Jobben med å beskrive ukjente arter og å bidra til dokumentasjon av artsmangfold krever kontinuerlig og massiv innsamling av nytt insektmateriale kombinert med intenst lab-arbeid med sortering, identifisering og beskrivelser. Dette er kunnskap som hver dag etterspørres av myndighetene og som til enhver tid er avgjørende for gode forvaltningtiltak som bidrar med å ta vare på biologisk mangfold. Svært få av oss jobber med å forske på og beskrive insekter og det vil trolig ta mer enn 1000 år å beskrive jordas artsmangfold med dagens hastighet.

Fokus på bevaring av mangfoldet

I denne situasjonen er det samtidig viktig at det finnes faglige baserte restriksjoner på innsamlig av materiale og at entomologene er seg selv sin rolle bevisst og ikke samler inn mer materiale enn nødvendig og bruker innsamlingsmetoder som er skånsomme mot habitatene. Man må også være svært restriktiv med å ta belegg av arter der man antar at innsamling kan ha påvirkning på bestandene. Det er samtidig viktig å rette fokus og innsats mot de virkelig store påvirkningsfaktorene som arealendringer, forurensning og klimaendringer som tar livet av millioner av insekter hver eneste dag. Å ta fra insektsamleren motivasjon og entusiasme gjennom å kritisere at noen insekter må avlives for å kunne studeres i mikroskop vil da virke mot sin hensikt.

Formidling omkring insektenes skjønnhet og deres rolle i naturen er min motivasjon for å jobbe som entomolog slik at også andre kan la seg fascinere av denne forunderlige verdenen som er viktigere for oss mennesker en vi aner. Jeg har tro på at økt oppmerksomhet, og i neste instans forståelse for betydningen av insekter, er avgjørende for å opparbeide politisk vilje til å ta vare på mangfoldet. Så langt som mulig, forsøker jeg å bruke bilder av levende dyr i naturen til dette arbeidet. Noen tema illustreres imidlertid best gjennom foto av detaljer som krever beleggseksemplarer. Da må vi dessverre akseptere at noen ender sitt liv på nål, en skjebne som kanskje ikke er verre enn å havne i en hakkespettmage for individet, men som for arten eller bestanden kan være forskjellen mellom utryddelse og langsiktig overlevelse.

Les mer om insekter på Frodes blogg www.beetlebee.me