Archive for February 7, 2015

Samler landbruksforskning fra 1. juli

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Fra Kabul til Kjeller med satellitt

I dag vil jeg starte med å skryte av forskerne på Norsk Institutt for Luftforskning (NILU). Det var nemlig en fryd å lese artikkelen “Recent satellite-based trends of tropospheric nitrogen dioxide over large urban agglomerations worldwide” (Schneider, Lahoz & van der A, Atmos. Chem. Phys. 15, s 1205-1220, 2015). De har brukt ti år med målinger fra et av atmosfæreinstrumentene på ESAs satellitt ENVISAT, og sett på hvordan luftforurensingen (NO2) har utviklet seg rundt om i verdens storbyer.

Det er ikke NO2-utslippene som er målt, men det totale NO2-nivået i troposfæren over de aktuelle stedene. Dette vil være en blanding av hvor mye NO2 som slippes ut, hvor det slippes ut, og den atmosfæriske dynamikken i området.

Til sammen er 66 store byområder rundt om i verden undersøkt. 44 av disse har en statistisk signifikant trend, enten opp eller ned, gjennom disse ti årene. 

NILUs resultater med ENVISAT er veldig interessante. Over storbyene i Nord-Amerika og Europa har luftkvaliteten blitt vesentlig bedre gjennom denne tiårsperioden. Størst har forbedringen av luftkvalitet vært i Los Angeles og Boston, mens NO2-nivået har økt mest (relativt) i Kabul, og (absolutt) i kinesiske Tianjin. ENVISAT-målingene foregikk i årene 2002 – 2012. Godt å se at pengene som ble investert i satellitt og forskning har gitt meget interessante resultater. Her er artikkelen:

http://www.atmos-chem-phys.net/15/1205/2015/acp-15-1205-2015.pdf

 

Global temperatur

Satellittdataene for nedre troposfære er klare, og plasserer januar 2015 på 6-7 plass hos UAH og RSS. 2015 har dermed startet litt varmere enn 2005. Vi skal følge den globale kampen mellom 2005 og 2015 utover året her på bloggen. Som kjent tippet jeg at 2015 vil bli omtrent like varmt som 2005, eller litt varmere. Foreløpig ser det tipset greit ut. 

ENSO

Det kom nettopp en kraftig svekkelse av passaten i Stillehavet fra 140 grader øst til datolinjen. Hvis jeg har forstått fysikken riktig, så skal dette trigge enda en Kelvinbølge, i tillegg til den som knapt har kommet halvveis til Sør-Amerika nå. I så fall kommer varmen i havet under ekvatorbeltet i Stillehavet, og dermed global temperatur, til å holde seg ganske høy fram til over påske. I så fall vil vi ha fått et (svakt) El Ninjo-år, og en temmelig varm start på 2015, globalt sett.

 

Og ellers?

Jeg vant, litt overraskende, det første partiet i årets klubbmesterskap i sjakklubben på Lillestrøm for et par uker siden. Dermed var det klart for enda sterkere motstand denne uken. På beste forskervis gransket jeg på forhånd hvem som kunne bli potensiell motstander, og hvordan de pleier å åpne. Tallene viste at jeg skulle spille svart, og at alle de tre aktuelle motstanderne pleier å åpne med bonden til e4. Så derfor bestemte jeg meg noen dager i forkant for at jeg skulle svare med d5, og pugget varianter noen trekk framover på søndags kvelden.

Det startet helt glimrende: Etter fem trekk var begge dronningene borte fra brettet (som planlagt), og etter seks trekk hadde jeg en stilling som datamaskinen mener er litt bedre (som planlagt). Men – lenger fram hadde jeg ikke pugget den varianten, og da jeg måtte tenke selv, så gikk det galt. Men neste gang …   

 

 God helg til leserne. Håper folk i nord, og oppe i fjellheimen, slipper greit unna orkanen som kommer lørdag.  

 

Varslet Facebook før beredskapsmyndighetene

Ved et fiberbrudd 11. juli i fjor mistet Telia Soneras kunder i utlandet sine mobiltjenester. Nå er selskapet ilagt et gebyr på 100.000 kroner for ikke å ha varslet myndighetene om utfallet.

Det er ikke første gang, og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) mener at selskapet har gjennomgående dårlige varslingsrutiner.

– Nkom anser at disse hendelsene avdekket manglende evne i Telia Sonera til å etterleve forskriftens krav til varsling, skriver myndigheten på egen hjemmeside.

Fiberbrudd
Feilen dreier seg om et fiberbrudd som rammet kunder over hele verden.

Bruddet oppstod kl. 07.22 fredag morgen 11. juli, mens Nkom ikke ble varslet før kl. 13.27 samme dag – seks timer etter.

Selskapet forklarer overfor myndigheten at de ikke var klar over omfanget før de merket trafikkproblemene utpå dagen.

Men Telia Soneras egen logg om bruddet forteller en annen historie.

Her kommer det frem at situasjonen ble betegnet som «major», omfattendse, allerede kl. 10.14. Kl. 11.50 var den kritisk, og samtidig blir konsekvensene for Netcom beskrevet som «very big», ifølge sitater som Nkom gjengir i vedtaket om å ilegge gebyr.

Facebook først
Telia Sonera var rask på labben med å varsle egne brukere på Facebook om problemene.
De fikk beskjed to timer tidligere enn myndighetene som skal ivareta beredskapen.

Egen rapport
Her er operatørens egen beskrivelse av konsekvensene i en rapport fra august i fjor:

  • Hendelsen førte til problemer med å komme på nett for mange av våre kunder i utlandet, både egne og videreselgere sine kunder. Senere ble de samme kundene rammet av problemer med å sende og motta sms i utlandet.
  • Hendelsen førte til problemer med alle mobile tjenester fra utlandet.
  • De fleste av våre kunder i alle land, verden over var rammet av denne feilen.
  • Feilen rammet kun kunder i utlandet. Det var ingen problemer innenlands, derfor ble heller ikke samfunnskritiske brukere rammet.
  • Feilen eskalerte utover fredagen 11. juli, men fra ca. klokken 1400 så var ca. 80 prosent av våre kunder i utlandet rammet av denne feilen. Normal situasjon for våre kunder fra ca. 22.45 fredag 11. juli, før de samme kundene igjen ble rammet av sms problemer frem til klokken 1500 lørdag 12. juli.

Ikke første gang
Nkom avviser Telia Soneras argumentasjon om at kun brukere utenlands ble rammet, siden et fiberbrudd har potensial til å bli noe mer.

Myndigheten legger også vekt på at selskapet sviktet på varsling to ganger tidligere samme år.

Først ved utfall av 500 basestasjoner i Ålesund i mars 2014.
Deretter ved et fiberbrudd som stoppet fastnumre og nødnumre i mai.

I vedtaket om boten heter det:
– Hendelsen 11.- 12.7.2014 innebar vesentlig redusert tilgjengelighet til elektroniske kommunikasjonstjenester, og Telia Soneras varslingsplikt etter ekomforskriften § 8-5 var dermed aktualisert. Det er videre Nkoms vurdering at varsling i dette tilfellet ble iverksatt for sent, og at dette skyldes uaktsomhet fra TeliaSoneras side.

Flere sviktet
Også Tele 2 får svi litt på pungen.

Denne mobiloperatøren er i ferd med å bli en del av Telia Sonera, etter at fusjonen ble godkjent torsdag denne uken.

En feil i nettet 28. september i fjor rammet brukere hos både Tele 2 og søsterselskapet Network Norway.

Utfallet ble ifølge Nkom ikke varslet før Nkom oppdaget forholdet i mediene og ba om informasjon to timer etter at feilen oppstod.

– Feilen fikk store konsekvenser for begge selskapenes kunder, som var uten tjenester i flere timer, skriver Nkom.

Konsekvensen er et gebyr på 90.000 kroner til Network Norway og 80.000 kroner til Tele 2 Norge.

Kritiske linjer
Motivet til Nkom i disse sakene er at samfunnet blir stadig mer avhengig av elektroniske kommunikasjonstjenester.

– Informasjon om utfall er viktig for koordinering med og videre varsling til myndighetsorganer med beredskapsansvar for andre sektorer, lyder begrunnelsen.

Detaljene kan du lese her.

Makten må tas fra konsulentene

Digitalisering: Tid for nye tanker (del 1)

KOMMENTAR: En representant fra Accenture skal ifølge Dagens Næringsliv overfor Stortinget ha sagt at Nav-skandalen kunne vært unngått dersom en hadde brukt flere (Accenture)-konsulenter.

Da – om ikke før – burde en ha skjønt at en trenger å tenke nytt omkring digitaliseringen av offentlig sektor. Særlig siden konsulentene ikke klarer det.

Jeg skal i to artikler se nærmere på dette. Den ene problemstillingen er hvorfor enkelte IKT-prosjekter feiler og utvikler seg til skandaler. Den andre problemstillingen går på hvorfor «fellesorganer» som Difi og KommIT ikke klarer å spille den rollen fullt ut som «pådriver» for digitaliseringen i offentlig sektor.

Tenketank
Fellesnevneren for tiltakene er denne:


Arild Haraldsen er fast kommentator og spaltist i digi.no.

Etablèr en «tenketank» i offentlig sektor som har til oppgave kunnskapsutveksling mellom etater om erfaringer med store IKT-prosjekter, samt om hvilke fremtidige utfordringer offentlig sektor står ovenfor på sikt. Arenaen driftes av Difi og KommIT i fellesskap, og består i hovedsak av aktører fra offentlig sektor selv – og ikke konsulenter.

Men la meg begynne med en kritisk analyse av Difi og KommIT. Uten erkjennelse av at disse organene har grunnleggende problemer i seg i dag, får man heller ikke etablert nødvendig autoritet og legitimitet hos disse til å spille en rolle for å unngå at etatene rammes av «IKT-skandaler» i milliard-klassen.

Evaluering av Difi og KommIT i sammenheng
Både Difi og KommIT har blitt «evaluert» av uavhengige konsulenter, henholdsvis Agenda Kaupang og Rambøll. Den siste riktignok med et begrenset mandat. Jeg har tidligere kommentert begge rapportene. En mer omfattende vurdering vil nå bli foretatt av et eksternt konsulentfirma med dette mandatet.

Begge rapportene sier at henholdsvis Difi og KommIT har fungert rimelig tilfredsstillende, og gitt viktige bidrag til digitaliseringen i offentlig sektor, men at begge har vesentlige «forbedringspunkter». Leser man rapportene nøyere får man et noe annet inntrykk – det som kalles «forbedringspunkter» er grunnleggende svakheter ved begge organisasjonene.

Det kan derfor være interessant å sammenholde hva disse to rapportene egentlig sier, som grunnlag for en samlet vurdering.

Men først den generelle bakgrunnen:

Rammebetingelser
En vurdering av regjeringens IKT-politikk må ta utgangspunkt i 3 overordnede rammebetingelser:

1. Digitaliseringen av offentlig sektor må fremdeles ta utgangspunkt i en fragmentert offentlig sektor med selvstendig ansvar til den enkelte etat, og en selvstendig kommunesektor. Det nye som Regjeringen har innført er at etatene skal ansvarliggjøres for sin egen effektivitet, og at de skal måles på gjennomføringskraft.

2. Det overordnede politiske signal slik det fremstår utad er «forenkling, forbedring, fornying» og prosjektet «ta tidstyvene». Men overordnet dette – og mindre synlig – er det politiske mål en mer kostnadseffektiv og produktiv offentlig sektor: Statlige etater får redusert sine driftskostnader med 5 prosent hvert år – det forutsetter effektivisering i form av IKT.

3. Norsk offentlig sektor må omstilles til å møte nye krav som følge av endringer i omgivelsene. Offentlig sektor vil møte en eksplosjon etter velferdstjenester som følge av «den demografiske utvikling»; andelen av befolkningen over 67 år vil øke fra 13 prosent til 22 prosent innen 2060. Rent politisk står offentlig sektor da overfor den problemstilling at fler og fler tjenester blir privatisert – uten at dette er resultatet av et bevisst politisk ønske.

Ansvaret for å effektivisere offentlig sektor ligger altså på den enkelte etat og kommune. Organer som Difi og KommIT skal utføre oppgaver innenfor dette området som ikke dekkes av etatene eller kommunene selv. De skal være «limet» eller «tjenesteleverandøren» som skal bistå etatene og kommunene i deres digitaliseringsarbeid.

Hvis vi systematiserer hva de to rapportene sier om de to organene, kommer vi frem til følgende:

Rollen som faglig premissgiver på IKT-området
Begge rapportene sier at hverken Difi eller KommIT har lykkes i sin rolle som strategisk pådriver. Rapportene sier henholdsvis at det skyldes at Difi har vært for operativt orientert, og at det ikke har vært noen god rollefordeling på dette området mellom KS og KommIT.

Det rapportene imidlertid i liten grad diskuterer er hvorfor det er slik. En årsak kan være at politisk ledelse ikke har noen klar politikk for hvorfor en skal «digitalisere» offentlig sektor. Tidstyver og forenkling, er ikke noe klart politisk mål. Det ville imidlertid en politikk som forklarer hvordan offentlig sektor skal utvikle seg i et større tidsperspektiv for å omstille seg til de endringer som følger av endringer i økonomien, alderssammensetningen, økte krav til nye tjenester, etc. Men det finnes ingen klare tanker om hvordan offentlig sektor skal møte endringer i omgivelsene. KS fremmet i 2010 forslag om å nedsette et utvalg for å utrede hvordan dette ville påvirke kommuneøkonomien og velferdstjenestene. Det forslaget ble aldri fulgt opp.

Siden et slikt overordnet mål ikke er klart nok uttrykt, blir det vanskelig for et underordnet organ å peke på hvordan denne utfordringen kan løses «ved hjelp av IKT». I tillegg vil flere av problemstillingene ha sin bakgrunn i forhold som har lite med IKT å gjøre, nemlig behovet for regelverksendring og endret forvaltningsutvikling.

En mangler altså «overbygningen». Men hvis den hadde vært der, hadde det da vært naturlig å legge oppgaven som «faglig premissgiver til IKT-politikken» til et underordnet organ? Begge rapportene mener nei. Det må legges til der politikken utformes og forvaltes, henholdsvis i Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) og i Kommunenes Sentralforbund (KS). Men da har først og fremst KMD en «ryddejobb» å gjøre: KMD har i dag en avdeling for IKT og fornying som består av fire enheter: Digitaliseringsenheten, Forvaltningspolitisk enhet, Seksjon for IKT i samfunnet og Økonomisk analyseenhet. Departementet er derfor for fragmentert i forhold til en slik oppgave, noe også Agenda Kaupang peker på.

Men hovedbudskapet er – rollen som faglig premissgiver må legges tilbake til henholdsvis departementet og KS, og ikke til Difi eller KommIT.

Rollen som samordner av ulike IKT-tiltak av betydning for flere sektorer og forvaltningsnivåer
En av de helt sentrale målsetningene for etableringen av KommIT for 2 år siden var å koordinere behovene for IKT i kommunesektoren, og at kommunesektoren involveres i planleggingen av større statlige IKT-prosjekter som har vesentlig betydning for kommunesektoren.

En forutsetning for at KommIT skulle lykkes med den oppgaven, var at Difi lykkes med sin oppgave, nemlig bidra til samordning og koordinering av statlige IKT-tiltak. Samordning på kommunesiden, forutsetter samordning på staten sin side.

Det har de ikke lykkes med, rett og slett fordi – som Agenda Kaupang skriver – Difi ikke er involvert i de vesentlige IKT-tiltakene som skjer innen helse, justis og Nav. Rapporten drøfter i liten grad hvorfor det er slik, men ut i fra intervjuene kan man klart lese at Difi har liten tillit og legitimitet til å delta i slike IKT-prosjekter, eller å ha en slik samordningsrolle.

Spørsmålet er imidlertid også hva en slik «samordning» skal kunne bestå i.

En ting er å få vite om de enkelte sektorers planer. Minst like viktig er i fellesskap å kunne bidra til at regel-utformingen og lovgivningen på det enkelte område blir i en slik form at det vil gjøre IKT-satsingen enklere å styre (jfr. Nav), at det foretas nødvendig begrepsharmonisering, og at en får felles forståelse for gevinstberegning og gevinstuttak. Alle disse tre områdene har vært gjenstand for ulike vurderinger tidligere, senest ved den rapporten som Rambøll har laget sent i fjor høst på oppdrag fra KMD om kartlegging av finansierings- og gevinstrealiseringsmodeller.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan en skal organisere seg for å løse dette problemet. En mulig løsning er å se hvordan samordningsorganet SKATE kan løse dette. Det vil forutsette nytt mandat og ny autoritet til dette organet. Det er underlig at ikke noen av rapportene i denne sammenheng peker på SKATE som en mulig arena for en slik samordning, og analyserer hva som skal til for at SKATE skal kunne fylle en slik oppgave.

Rollen som utvikler, forvalter og drifter av felleskomponenter
Den alt vesentlige oppgaven som Difi har hatt, er arbeidet med «felleskomponenter». Dette er den oppgaven som har krevd flest ressurser i Difi.

Nå må det sies at Difis befatning med «felleskomponenter» begrenses til ID-porten, Sikker Digital Post (SDP) og reservasjonsregisteret. Sentrale felleskomponenter som Altinn, Folkeregisteret og Matrikkelen (Eiendomsregisteret) eies og driftes av andre etater. Difi har imidlertid hatt et ansvar for å utarbeide et såkalt «veikart» for bruk av felleskomponenter. Det viktigste her er en finansieringsmodell for felleskomponentene – en modell som ennå ikke er på plass.

Selv om begge rapportene fremhever utvikling og bruk av felleskomponenter som et viktig og sentralt arbeid som Difi får mye skryt for, er det også et faktum at utbredelsen ikke har gått som forutsatt. Flere har nå også begynt å stille spørsmål rundt hensiktsmessigheten av å ha flere slike postkasser, ja til og med hvor fremtidsrettet slik teknologi egentlig er. I tillegg kommer at etableringen av SDP har ført til kompetansestrid mellom Altinn og Difi – noe evalueringsrapporten av Difi er veldig klar på.

Som påpekt av Difi (se slide 35) på Altinn-dagen 2014, representerer også de de ulike transportinfrastrukturer et problem både for brukere og leverandører. Det er lite samordning, de er ressurskrevende og uoversiktlig for leverandører og brukere, og utbredelse skjer i parallell uten synergieffekter.

Kommunesektoren har brukt KS SvarUT-tjenesten som er et resultat av tett og effektiv samhandling mellom et sterkt kommunalt utviklingsmiljø (Bergen Kommune) og KommIT. Tjenesten har fått meget god utbredelse og betraktes nå som et viktig supplement til de statlig utviklede felleskomponentene.

Rambøll-rapporten konstaterer imidlertid at samarbeidet om å utvikle videre felleskomponentene sett ut i fra kommunenes behov har vært «mangelfullt. Det er åpenbart at en her tenker på manglende samarbeid i forhold til etableringen av SDP, og ikke generelt. Det problemet synes nå løst ved at SvarUt nå betraktes også som et viktig supplement til SDP.

Men i sum er den «infrastruktur» – også kalt «byggeklossene» i digitaliseringen – lite samordnet og samkjørt. Det har ført til kompetansestrid mellom sentrale offentlige aktører, og forvirring hos leverandører og brukere. Regjeringen – KMD? – må, som også Agenda Kaupang sier, snarest skjære igjennom. Som jeg – og andre, for eksempel IKT-Norge – har foreslått tidligere, bør de midler som trekkes inn fra driftskostnadene og føres tilbake til fellesskapet slik statsbudsjettet for 2015 legger opp til, brukes til investeringer i felles IKT-plattform. I tillegg bør tilgang til og bruk av felleskomponentene være gratis.

Rollen som kunnskapsutvikler og kunnskapsformidler
En må skille mellom det å være kunnskapsutvikler og kunnskapsformidler, altså det å utvikle ny kunnskap eller formidle kunnskap.

Begge rapportene sier at både Difi og KommIT har vært svake på rollen som kunnskapsutvikler, ja, en kan vel si at den rollen har vært helt fraværende. Som Agenda kaupang også nevner, bør denne rollen omfatte aktiviteter som:

  • Etablering av felles møteplasser for erfaringsutveksling mellom etater og kommuner om IKT-prosjekter.
  • Kompetanseutvikling i grenselandet mellom IKT, forvaltning- og ledelsesutvikling og innovasjon.
  • Etablere en» tenketank» for hele offentlig sektor.

Difis bidrag i dette synes å være ulike typer rapporter som viser utbredelsen av ID-porten, eller hvorfor samhandling mellom sektorer ikke går bedre, osv. Rapportene har ulik kvalitet og interesse.

På kommunesektoren har tiltak for å heve IKT-kompetansen ikke kommet langt; Et nettverk for rådmenn har ikke blitt noe av; en forvaltningsmodell for IKT-utvikling i kommunesektoren er ikke blitt noe av.

Både statlig og kommunal sektor må fylle denne rollen bedre i tiden fremover. Det å se forvaltningsutvikling, innovasjon og IKT i sammenheng er her helt avgjørende.

Det viktigste er å etablere en arena for kunnskapsutvikling og erfaringsutveksling om IKT-prosjekter. Situasjonen i Nav er ett eksempel på betydningen av en slik arena. Mange mener at mye av årsaken til den fadesen er at Nav – spesielt gjennom sin daværende IKT-leder – valgte å kjøre dette som en «lukket» prosess, hvor avhengigheten til konsulentmiljøene ble større enn verdien av å trekke veksler på erfaringer i Skatt, Lånekassen og andre vellykkede IKT-prosjekter.

Samtidig bør en slik arena også innta posisjonen som en «tenketank» om hvilke fremtidige utfordringer offentlig sektor står ovenfor på sikt. Det finnes mye god kompetanse om dette i ulike miljøer – innen offentlig sektor, akademia og i andre miljøer, men som ikke samordnes og tilflyter beslutningstagere i sentrale etater og kommuner. Konsulentfirmaene skal angivelig på høringen i Stortinget i forrige uke om Nav, ha uttalt at Nav-skandalen kunne vært forhindret dersom en hadde brukt mer konsulenter.

Om noe så viser dette bare at makten må tas fra konsulentene og overføres til fagetatene selv og eksterne fagmiljøer som ikke har forretningsmessig egeninteresse i saken, som akademia.

Dette er noe Difi og kommunesektoren bør gå sammen om.

Rollen som rådgiver/konsulent
Med rådgivning menes konsulentoppdrag på bestilling fra den enkelte etat eller kommune. Hensikten her er å benytte Difi/KommITs generelle kompetanse til rådgivning på konkrete problemstillinger.

Etater og kommuner ønsker mer rådgivning fra Difi/KommIT, men ingen av dem har dette som noe sentralt element i sin strategi, og det er heller ikke ønskelig å bruke mye tid og ressurser på dette fra KMD og KS sin side. Rådgivningsoppdragene har derfor vært begrenset.

Evalueringsrapporten fra Difi anbefaler ikke at Difi har en slik rådgivningsrolle, både fordi det vil stjele ressurser fra andre og mer sentrale oppgaver, men også fordi det er vanskelig å utøve den rollen all den stund Difi også forvalter flere av løsningene.

Rambøll-rapporten refererer slik fra sine intervjuer: «Sett fra kommunenes side har Difi flere roller; de er både premissgivere, oppsøkende rådgivere, utviklere av løsninger og konsepter, og eier/forvalter/drifter dessuten egne løsninger. KS og KommIT er veldig opptatt av disse dobbeltrollene, som de mener er uheldige. Det hadde vært bedre om Difi ikke selv forvaltet noen løsninger». (side 89).

Rollen som bestiller/innkjøper
Her er rollene forskjellig mellom Difi og KommIT.

Evalueringen av Difi legger stor vekt på behovet for enklere anskaffelser generelt, og anbefaler dette området overført til annen organisasjon (uten å nevne hvilken). Begrunnelsen er at området har få synergieffekter med de øvrige områdene som Difi har.

Rapporten har en svakhet her ved at de kun har intervjuet NHO som ekstern aktør, og ikke Abelia og IKT-Norge som har klarere og mer kritiske synspunkter på hvordan anskaffelsesprosessen i Difi utførers på, og peker blant annet på det uheldige i den dobbeltrollen Difi har som utvikler, forvalter og bruker av anskaffelsesreglementet.

KommIT på sin side har hatt som målsetning å drive kompetanseopplæring overfor kommunesektoren i å bli bedre og mer profesjonelle bestillere. Oppgaven har vært å etablere et bestillernettverk for at kommunesektoren skal bli dyktigere bestillere. Men dette har de til nå ikke lykkes med. Noe av grunnen oppgis til å være tvil om KommIT er korrekt samarbeidspartner/motpart.

KommIT har ikke hatt som oppgave å være et kompetansesenter for selv å kunne forhandle frem avtaler med relevante IKT-aktører på vegne av hele kommunesektoren. Policyen er at KS ikke vil gripe regulerende inn på IKT-markedet; det er opp til den enkelte kommune å inngå slike avtaler med IKT-leverandører. At dette potensielt vil kunne føre til 428 ulike løsninger, er ikke problematisert. Men burde vært det.

Konklusjoner
Hvilke konklusjoner kan vi trekke av disse to sammenlignende studier?

  1. Verken Difi eller KommIT har lykkes med oppgaven å være faglig premissleverandør til statlig og kommunal IKT-politikk. Det er også et spørsmål om det er naturlig å la en operativ enhet ha den rollen. Begge rapportene peker på at dette heller er oppgaver for henholdsvis departement og KS.
  2. Difi har ikke lyktes i å bli en medaktør eller medspiller i store offentlige IKT-prosjekter, og KS/KommIT peker på at de ikke blir tilstrekkelig informert i forkant om store IKT-prosjekter som berører kommunesektoren. Det er vanskelig å peke på at dette er Difis eller KS/KommITs ansvar; Her mangler det en overordnet styring og plan fra KMD og KS.
  3. Difi og KommIT har på sentrale punkter ikke klart å koordinere seg. Årsakene er sammensatte og gjensidige. Igjen mangler en en overordnet strategi og plan fra KMD og KS i dette.
  4. Hverken Difi eller KommIT har klart å etablere kunnskapsarenaer for erfaringsutveksling mellom etater og kommuner om bruk av IKT.
  5. Verken Difi eller KommIT har vært flinke til å vise sammenhengen mellom innovasjon, forvaltningsutvikling og bruk av IKT.
  6. Difi har bare delvis lykkes i å lage en infrastruktur som en grunnstein i digitaliseringsarbeidet. Ansvaret for finansiering og utvikling av felleskomponentene er fragmentert. KommIT har vært flinke til å utnytte Altinn som «SvarUt-tjeneste», men bruk av Altinn og forholdet til SDP er uklart.
  7. Rollen som rådgivere er bare delvis dekket, og har liten troverdighet da flere peker på det uheldige i dobbeltrollen som utvikler, forvalter og rådgiver.
  8. Difi og KommIT tilbyr nyttige «verktøy» for digitaliseringen så som standarder, Prosjektveiviser, Kokebok for gevinstrealisering etc. Men disse blir bare i liten grad brukt.
Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til [email protected]. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

Økt beredskap før stormen

Telenor øker beredskapen etter varsel om at ekstremværet Ole mest sannsynlig treffer Troms, Nordland og Trøndelag lørdag ettermiddag.

– Vi styrker bemanningen og har gjennomgått både rutiner og beredskapsutstyr for å stå så godt rustet som mulig, sier dekningsdirektør Bjørn Amundsen i en pressemelding fra Telenor Norge.

Reservedeler
Alle driftsmiljøer i selskapet har gjennomgått sine beredskaps- og vaktplaner med for å kunne håndtere mulige konsekvenser av ekstremværet som er varslet.

– Nok en gang har vi sjekket beredskapslagre for reservedeler og sørget å ha mobile basestasjoner klare. Entreprenørkorpset er godt forberedt på å måtte rette feil, sier Amundsen.

Han kan likevel ikke gi noen garanti for at folk ikke vil merke uværet.

– Selv med gode rutiner på plass, kan vi aldri sikre oss mot at ekstremvær vil kunne slå ut strøm- og teleinstallasjoner. Folk må derfor være forberedt på at feil kan skje og at rettearbeid tar tid, sier dekningsdirektøren.

Strømbrudd
Som en del av beredskapsarbeidet har Telenor vært i dialog med de berørte fylkesberedskapsrådene og politiet for å informere om tiltakene som er iverksatt i tilfelle uværet rammer teleinfrastruktur.

Ofte er det strømbrudd som fører til at telekommunikasjon faller ut etter at batteriene er gått tomme.

– De siste årene har Telenor økt batterikapasiteten på våre installasjoner, slik at vi skal ha så god strømtilførsel som mulig, ved et utfall. Men mobilnettet krever strømtilførsel, og i tillegg er vi avhengige av strøm for å kunne feilsøke og feilrette utstyr. Derfor går vi alltid i dialog med lokale strømleverandører for å få prioritert feilretting på strømtilførsel der vi har kritisk infrastruktur, sier Amundsen.

Økt bemanning
Også Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har økt beredskapen.

– Vi har øket bemanningen i forbindelse med det varslete uværet Ole i Nord-Norge, melder myndigheten.

Nkom har kontakt med de store eierne av elektronisk infrastruktur, som mobilnett og bredbåndsnett, og med andre myndigheter i tilfelle elektroniske kommunikasjonstjenester skulle blir rammet av uværet.

– Plateselskapene tjener mest på strømming

Det er ikke noe dramatisk nytt at en god del artister er misfornøyd med strømmetjenester for musikk, da utbetalingene fra disse ikke alltid svarer til artistenes forventninger.

En ny rapport fra Frankrike (via MBW)beviser imidlertid det mange har regnet med – strømmetjenester betaler ut hyggelige penger, men det er plateselskapene som beholder mesteparten av disse, ikke artistene selv.

Det er revisorselskapet Ernst & Young sammen med bransjeorganet SNEP i Frankrike som har sett på tallene.

Tatt i betraktning at man gjerne betaler rundt 9,99 euro i måneden for tjenester som Spotify (eller Deezer, som er populært i Frankrike), blir inntektene av disse pengene fordelt som følger: 45,6 prosent går til plateselskapene, 20,8 prosent til avspillingsplattformen, 16,7 prosent til skatt, 10 prosent til de som har skrevet og publisert låten, og 6,8 prosent til artistene.

Selve utbetalingene fra tjenestene, etter skatt og deres egne inntekter, er enda mer dramatisk fordelt til fordel for plateselskapene. Hele 73,1 prosent av pengene går til storselskapene, mens 16 prosent går til komponistene. 10,9 prosent går til de som fremfører musikken.

Når det er sagt, SNEP representerer plateselskapene, og forteller at 95 prosent av disse nesten 75 prosent investeres tilbake i artistene. Det er snakk om utgifter for musikkproduksjon, distribusjon, markedsføring og lignende. Man kan selvsagt spørre seg hvor mye logistikk det krever å laste opp sanger til strømmetjenester.

Visjon 2030 – en innovasjonsdugnad!

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Kakerlakken – menneskets beste venn?

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Rekordinteresse for «Jentedagen»

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Hvorfor er Marit Bjørgen så god?

Hva er det Marit Bjørgen har som gjør henne så rå? Kan vi finne svaret i genene?

Menneskets totale arvemateriale, det vil si genom, består av cirka tre milliarder basepar (A-er, T-er, C-er og G-er). Om vi sammenligner genomet til to tilfeldige mennesker, så er de omtrent 0,1 prosent forskjellige. Det er derfor rundt tre millioner forskjeller mellom ditt DNA og Marit Bjørgens.

Alle mennesker har de samme 20 000 genene, men vi har ulike varianter av disse. Et eksempel på en forskjell/variant, er at du har en A der Marit har en T som påvirker ett gens funksjon og gir Marit en unik evne til å unngå melkesyre i den siste seige motbakken. Slike genetiske forskjeller finner vi også utenfor genene, der de kan påvirke hvordan gener brukes.

Hvordan kan vi så knekke Bjørgen-koden – og dermed forstå hvilke gener som gjør Marit Bjørgen mye bedre på ski enn de fleste andre langrennsløpere? Ideen er enkel. Først leser vi av baseparene i genomene til gode og mindre gode langrennsløpere. Så sammenligner vi genomsekvensene og finner posisjoner der for eksempel gode løpere har en T mens mindre gode har en A. Ferdig? Ja, i prinsippet.

Problemet er at vi ikke kommer til å finne sånne posisjoner.

Ikke så enkelt

Komplekse egenskaper har også komplekse forklaringer. Skal du bli verdens beste langrennsløper må du ha vært heldig med en rekke varianter i ditt genom; varianter som enkeltvis bare forklarer en forsvinnende liten del av ditt talent. Og så er det miljøfaktorer da. Det hjelper ikke å ha alle de rette, genetiske variantene om du får is i rubben (OL 2010) eller om smørerne har glemt at skismøring skal under skiene (OL 2014).

Ingen har forsøkt å finne ”skiløpergenene” ennå. Men mye genetikkforskning det siste tiåret har dreid seg om å lete etter genetiske varianter som bestemmer hvordan vi ser ut, oppfører oss eller om vi er predisponert for et helseproblem.

Her er et godt eksempel: Dersom du er høy har du ganske sikkert foreldre som også er høye. Så mye som 80 prosent av all variasjon i høyde mellom mennesker er genetisk betinget. Nøyaktig hvilke genetiske varianter som gjør deg til basketballspiller-materiale burde derfor være en enkel sak å identifisere. I en ny studie publisert i Nature Genetics har forskere nå undersøkt sammenhengen mellom genetisk variasjon og høyde i 253 288 individer med europeisk avstamning.

Forskerne konkluderte med at cirka 10 000 vanlige genetiske varianter var assosiert med høyde. Men, disse 20 000 variantene forklarte bare 36 prosent av høydevariasjonen. Med andre ord: hver genetisk variant du har i din kropp som påvirker hvor høy du er (dersom du er fra Europa), vil i gjennomsnitt kun bidra 0,0036 prosent til ditt vertikale centimeter-mål.

Når det er så vanskelig å finne forklaringen på en såpass enkel, og sterkt arvelig, egenskap som høyde så blir kanskje Marits hemmelighet skjult for alltid?

Mer enn summen

For hvordan kan vi gyve løs på en så sammensatt egenskap som skiløpertalent, når vi ikke engang forstår den genetiske årsaken bak variasjon i høyde? En teori er at den skjulte forklaringen ligger i komplekse samspill mellom genetiske varianter (epistasis).

Egenskaper hos alle levende organismer er altså mer enn summen av de genetiske variantene.

For å identifisere slike komplekse genetiske samspill bruker vi maskinlæringsmetoder. Vi kan altså trene en datamaskin til å skille mellom gode og dårlige skiløpere gjennom å gi datamaskinen tilgang på deres genomsekvenser og tider fra deres siste Birken-renn. Dette kan for eksempel fortelle oss at ”hvis du har en A i posisjon 45 754 på kromosom 12 og en T i posisjon 1 439 926 på kromosom 18, da blir du god på ski”.

Poenget her er at det ikke hjelper å ha kun en av disse variantene, du må ha begge. Samspill!

33 nuller

Men nå begynner problemene for alvor. Om det nå er en million små variasjoner som skiller deg og Marit, så må datamaskinen søke gjennom 500 milliarder kombinasjoner av to genetiske varianter, 166 billiarder kombinasjoner av tre, 42 trilliarder kombinasjoner av fire, 8 kvadrilliarder kombinasjoner av fem, og en kvintilliard kombinasjoner av seks genetiske varianter. En kvintilliard er et ettall med 33 nuller bak.

Med så mange mulige forklaringer, er det en overhengende fare for at maskinen finner noe som tilfeldigvis stemmer for akkurat dine Birken-løpere men som faktisk ikke har noe med koblingen genetikk og skiprestasjon å gjøre. Det kalles overtilpasning.

Altså, for å kunne forstå genetiske faktorer bak helt vanlige egenskaper som høyde og skitalent er vi helt nødt til å studere genetiske data fra veldig mange individer. Høydestudien som vi nevnte hadde undersøkt over 250 000 individer. For å få nok data er det nå blitt vanligere at forskere tenker som Miljøpartiet De Grønne – de resirkulerer.

Siden alt datamateriale fra seriøse studier er tilgjengelig online, kan vi nå samle og sette sammen resultater fra mange tidligere studier til en ny kjempestudie. Dette kalles metastudier. Høydestudien er ett eksempel på et metastudie.

Et annet eksempel er en nylig publisert artikkel i Nature der forskere så på risiko for å få prostatakreft med et datamateriale på tilsammen 87 040 individer. Før denne studien fantes det allerede 76 kjente varianter som øker prostatakreftrisiko. Den nye metastudien fant i tillegg 23 nye varianter. Totalt forklarte de 96 prostatakreft-assosierte genomvariantene 33 prosent av risikoen for å få prostatakreft. Altså en gjennomsnittlig forklaringskraft på bare 0,3 prosent per variant.

Tilbake til starten

Hvorfor er Marit Bjørgen så god på ski? Vi setter pengene våre på denne forklaringen: Marit har vært heldig med tusenvis av varianter i sitt genom; både innenfor og utenfor genene. Men disse genetiske variantene forklarer tilsammen en ganske liten del av hennes nær perfekte balanse mellom styrke, hurtighet og kondisjon, hennes sterke psyke og vinnervilje.

Resten har andre forklaringer som oppvekstmiljø, trening, geografi (det er mye snø i Trøndelag), mer trening og enda mer trening.

(Dette innlegget er tidligere publisert i Aftenposten)