InforVi er opptatt å bevare nåtiden for ettertiden. Arkiver, biblioteker og museer byr på millioner av dokumenter fra fortid og nåtid. Konservering og tilgjengeliggjøring er blitt en vitenskap i seg selv.

Men det er ikke lenger nok bare å merke en bok og sette den i en hylle. Store ressurser blir brukt på digitalisering av tekster, bilder, filmer og gjenstander.

Måten vi oppbevarer minner på har endret seg. Vi blir mer opptatt av fremtiden enn fortiden, ifølge Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har ledet forskningsprosjektet The Archive in Motion, som avsluttes i disse dager.

Blom mener vi står overfor en teknologiutvikling som vi ikke aner konsekvensen av.

– Digitaliseringen av samfunnet påvirker så utrolig mange felt, alt fra økonomi til samhandling, læring, hvordan vi tenker om oss selv som kulturer, hvem vi føler fellesskap med og så videre. Alt skjer veldig raskt. Derfor har vi vært opptatt av å se på de tidlige stadiene i disse endringene, for å se om vi kunne lære noe av dette.

Kunsthistorikeren ville utforske digitaliseringens dilemmaer.

- All informasjon blir mer tilgjengelig for alle, men samtidig er den mer sårbar. Filer som ikke oppgraderes jevnlig, blir raskt utilgjengelige. Dette betyr at vi må tenke på nye måter om kollektiv hukommelse og glemsel.

Forskerne i prosjektet vil bevisstgjøre om hva vi er med på, og hva endringene vi opplever, egentlig betyr. 

Eksisterer bare av og til

I dag er vi veldig opptatt av kulturell bevaring, og at minnene våre blir lagret i arkivene på stabile måter. Vi ser på den kollektive hukommelsen, inkludert arkivene, som en beholder der fortiden bevares.

- Dette var en tenkemåte som ga mening når vi lagret minnene i medier som kunne vare i hundrevis av år, slik som papir. Men slik er det ikke lenger, sier Blom.

Eletroniske og digitale teknologier har gjort minnene våre usynlige og faktisk ikke-eksisterende når de er passive. Det er bare når vi aktiverer dem, at de eksisterer som kontaktpunkter mellom mennesker og maskiner.

Kunstnere var tidlig ute

Sammen med en gruppe forskere fra ulike fagfelt har Blom undersøkt hvordan vi tenker om arkiver etter den raske medieutviklingen som har skjedd det siste århundret.

Arkivene er ikke lenger stabile, men i bevegelse, og forskerne har lett etter de tidlige uttrykkene for de sosiale og kulturelle endringene. Særlig har de konsentrert seg om tiden etter innføringen av digitale teknologier.

De fant ut at kunstnere gjennom hele det 20. århundret har vært opptatt av forholdet mellom nye medieteknologier og den kollektive hukommelsen.

– For eksempel gikk videokunstnere på 1960- og 70-tallet dypt inn i de elektroniske maskineriene og utforsket hvordan disse fungerte som levende, aktive og intelligente enheter, som samarbeider med mennesker på nye måter, sier Blom.  

Men formålet var ikke å lage nye, vakre bilder. I stedet var teknologien et utgangspunkt for å eksperimentere med sosiale situasjoner og andre måter å leve på.

Fremtiden mer enn fortiden

– Vi fant at kunstnerne hadde en tidlig innsikt. Videotape ble i utgangspunktet oppfunnet for å lagre tv-bilder, men de oppdaget raskt at video var et signalmedium som ikke lagret noe som helst. De utforsket dermed en liten minnekrise som vi opplever i mye større skala i dag, sier Blom. 

– De skjønte at elektroniske og digitale teknologier først og fremst kommuniserer med omgivelsene på en måte som retter seg mot fremtiden, heller enn fortiden. Teknologiene involverer oss i feedbackprosesser som kan skape rask sosial endring. Dette er for eksempel noe vi ser i dag med såkalte sosiale medier som mobiliserer følelser, ideer og meninger i stor skala fordi de digitale nettverkene sporer, sprer og forsterker det vi gjør og sier.

Teknologien påvirker hjernern og vise versa

Blom mener at vi har lett for å tenke på teknologier som passive redskaper for menneskene, for eksempel som beholdere for informasjon. Men den typen samspill som kunstnerne oppdaget, gjør det vanskelig å tenke på teknologier på denne måten.

– Kunstnere har ofte vært følsomme for mer avanserte aspekter ved teknologiene. Slik øynet de  konsekvenser mange heller ikke i dag tenker over, sier hun.  

– De var for eksempel opptatt av hva som skjer når teknologier opererer ved hjelp av ekstreme hastigheter, som menneskelig perspesjon overhodet ikke kan følge og som vi også bare delvis har kontroll over. Når vi tar dette med i betraktning, blir forholdet mellom teknologi og mennesker langt mer kompleks, sier hun.

Hun bruker et videobilde som eksempel. Et slikt bilde er ikke stabilt, som et enkeltbilde i en film, men består av 625 linjer som skannes elektronisk 25 ganger i sekundet, til sammen 15.625 linjer per sekund. Teknologien beveger seg uendelig mye raskere enn noe øye kan se.

Blom mener at mellom teknologi og mennesker skjer det en gjensidig påvirkning. Hjernene våre utvikler teknologien, men teknologien bidrar også til å utvikle hjernene våre og en lang rekke andre sider av samfunnet. 

Referanse: 

Ina Blom (prosjektleder). Prosjektet Archive in Motion. Universitetet i Oslo, 2011-2014

Celler som lagrer fett, kan bli til celler som forbrenner fett. Nå har danske forskere kartlagt hvordan det skjer.

– Vi har kartlagt fettcellenes arvestoff og identifisert et protein som aktiverer en omprogrammering til å forbrenne i stedet for å lagre av fett, sier Susanne Mandrup, som er professor ved Institutt for biokjemi og molekylær biologi ved Syddansk Universitet (SDU).

Resultatene er publisert i tidsskriftet Genes & Development.

Hvite celler kan bli brune

Det finnes to forskjellige typer fettceller: Hvite fettceller, som lagrer fett, og brune fettceller, som gjør fett om til varme. I tillegg kan hvite fettceller bli til en egen type brune fettceller.

– Overvektige mennesker har mange hvite celler. Kulde kan gjøre dem om til varmeproduserende celler, men vi har ikke visst særlig mye om hvilke molekylære mekanismer som har vært involvert, sier Susanne Mandrup.

Dyrket celler

Forskerne fra Syddansk Universitet dyrket hvite celler i et laboratorium og tilsatte et medikament som tidligere har brukt til diabetespasienter. Medikamentet, som heter Rosiglitazone, påvirker fettcellene, men mekanismen har vært ukjent.

Rosiglitazone ble tatt av markedet fordi det er mistenkt om økt risiko for hjerteproblemer. 

Avansert sekvenseringsteknologi kunne fortelle hva som skjedde når den hvite cellen ble mer brun. Et bestemt protein, KLF11, viste seg å være viktig.

– Vi kan se at KLF11 binder seg til de genene som er aktive når fettcellene konverteres. Det er allerede kjent som et viktig protein i insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen, sier Susanne Mandrup.

På sikt kan funnet brukes til å utvikle nye medikamenter for å hindre utviklingen av diabetes hos overvektige personer.

– KLF11 er bare en enkelt faktor, og det finnes nok flere, sier Mandrup.

Basert på menneskeceller

Jacob B. Hansen er førsteamanuensis ved Biologisk institutt ved Københavns Universitet, der han forsker på ulike typer fettceller. Han er enig i at resultatet er viktig.

– Mye av forskningen på dette feltet er basert på mus. Denne studien er basert på menneskeceller, påpeker han.

– Forskerne har brukt svært avanserte metoder og har dermed kunne karakterisere bruningsprosessen i detalj. Det er mye mer elegant enn det som har blitt gjort på mus.

Pille mot overvekt

Ifølge Jacob B. Hansen er den nye forskningen et skritt på veien mot å hindre type 2-diabetes og andre helseproblemer knyttet til overvekt.

– Jo mer vi vet om fettcellenes biologi, jo bedre blir muligheten til å lage gode medikamenter, sier han.

– Det er imidlertid ikke slik at vi står med en magisk pille mot fedme om fem år. Dette er grunnforskning, og det kreves mye arbeid før det kan brukes i praksis. 

Referanse:

Ane Loft et. al.: Browning of human adipocytes requires KLF11 and reprogramming of PPARγ superenhancers, Genes & Development, 2014, doi: 10.1101/gad.250829.114 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Det amerikanske nettstedet Livescience og bladet Archaeology har sopt sammen de mest spennende arkeologiske funnene fra året som gikk.

Du lese listene her og her.

Livescience og Archaeology er ikke helt samstemte om hvilke funn som fortjener en plass på topp ti-lista, men de er skjønt enige om at utgravingen av en gigantisk grav fra Alexander den stores tid, er med. Livescience rangerer dette funnet aller høyest.

Den 2300 år gamle graven vakte stor oppmerksomhet da forskerne brøt seg inn gjennom inngangen til gravhaugen i august. Omkretsen av haugen er nærmere 500 meter, som gjør den til den største kjente graven i denne regionen.

Utgraverne har funnet et godt bevart mosaikkgulv med motiv fra gresk mytologi, to kvinnestatuer, sfinxer og knokler. Graven bærer ennå selv hemmeligheten om hvem den er bygget for, men det spekuleres i om det må være en person som sto Alexander den store nær, ifølge Livescience.

Stonehenge i ny sammenheng

På andre plass plasserer nettstedet den gamle traveren Stonehenge, som for 5000 år siden ble reist av mennesker som fant dette meningsfullt. Men synet på den solide sirkelen av steinblokker nordvest for den engelske byen Salisbury må nå endres, mener forskere.

Du har kanskje sett for deg den ikoniske steinsirkelen som et ganske ensomt monument der mennesker utførte sine ritualer. Nå viser det seg at det ikke er alene. I omegnen har arkeologer fra blant annet University of Birmingham avdekket 17 tidligere ukjente steder med ulike monumenter, noen av dem sirkulære.

Funnene ble gjort kjent i stor stil, blant annet akkompagnert av TV-dokumentarer på BBC.

Blåtanns fort

Bladet Archaeology har ikke rangert arkeologiske funnene etter noen skala, men blant de ti nyhetene de har plukket ut, finner vi utgravningen av de som mest sannsynlig er fortet til vikingkongen Harald Blåtann Gormsson, sørvest for København.

Blåtann levde på 900-tallet, og det er funnet fire liknende fort fra hans styretid. Det er imidlertid 60 år siden et slikt fort sist ble funnet i Danmark.

Nå har arkeologene gravd ut fortets porter, og funnet at begge har vært brent. Kanskje betyr dette at fortet har vært utsatt for angrep, spekulerer de, ifølge Archaeology.

To skipsvrak til overflaten

Det ene skipet som har fått plass på blant de kuleste funnene i året som gikk, har man lenge savnet. Det andre visste man ikke at fantes, og det ble funnet på et høyst uventet sted.

HMS Erebus seilte fra England i mai 1845 for å utforske Nordvestpassasjen, sammen med HMS Terror. Da de forsvant, begynte en tre tiår lang leteaksjon, som selv krevde flere menneskeliv og skip, blant annet HMS Investigator som ble funnet i 2010.

I 2014 ble vraket av HMS Erebus funnet i canadisk farvann, og nyheten ble annonsert av selveste statsministeren i Canada, Stephen Harper.

Det andre skipsvraket som har kommet med på lista over årets arkeologisensasjoner, i hvertfall ifølge Livescience, ble avdekket midt på Manhattan, nærmere bestemt på tomta der World Trade Center sto inntil 2001. Vraket ble funnet på denne byggeplassen i 2010.

Nå vet vi at skipet antakelig ble bygget omkring 1773 i Philadelphia.

Neandertalernes år

I 2014 har vi lært mer om neandertalerne, både om kroppslig utforming, men også noe om hvordan de kan ha tenkt. Archaeology trekker fram en studie som forskere ved Hebrew University i Jerusalem og Max Planck-University for Evolutionary Anthropology har gjort.

De har klart å gjøre epigenetiske undersøkelser av neandertaler-DNA. Det betyr at de ikke bare har sett på genene i seg selv, men på det som bestemmer hvilke gener som er aktive og hvilke som ikke er det.

Da kommer forskjeller på Homo sapiens og neandertalere tydeligere fram. For eksempel fant de to gener som er aktive hos oss, men som ikke var aktive hos neandertalerne. Disse er med på å bestemme kroppsform. Kanskje kan denne epigenetiske forskjellen bidra til å forklare hvorfor neandertalerne hadde tjukke håndledd, brede kneledd og albueledd, og kortere lemmer enn oss, skriver Archaeology.

Livescience har med seg et neandertalerfunn nederst på sin topp 10-liste. En studie som ble publisert i PNAS, kan et lite stykke bergkunst innerst i en hule i Gibraltar være laget av neandertalerhånd.

Forskerne er temmelig enige om at den rutenettliknende uthuggingen i steinen ikke er laget ved noen tilfeldighet.

Ellers nevner nettstedet blant annet en studie som forklarer hvorfor Tutankhamon ble balsamert med penis pekende ut fra kroppen i 90 graders vinkel, og om en ung jente som møtte sin død i en hule for 12- 13 000 år siden.