Bemannede ferder til Venus

I diskusjonen om mål for fremtidig bemannet romfart er faktisk Venus atter lansert som et forslag.

Vår naboplanet i bane på innsiden av Jordens er et av de minst gjestmilde himmellegemene i solsystemet. Nærheten til Solen bidrar vesentlig til overflatetemperaturer på omkring 462 grader C, og den nedre del av atmosfæren inneholder giftige gasser under høyt trykk. Men avstanden til Venus er faktisk mindre enn til Mars, og en ferd dit behøver ikke å involvere overflaten. Bare noen få kilometer opp har Venus forhold ikke ulike Jordens, og en ny studie utført av Systems Analysis and Concepts Directorate ved NASAs Langley Research Center i Virginia antyder at astronauter enten vil kunne drive rundt Venus i en heliumballong eller fly rundt i et heliumfylt luftskip mens de gjør observasjoner.

Video fra NASA Langley Research Center som viser HAVOC-konseptet.

”Venus har verdi i seg selv som mål for utforskning og kolonisering,” sier NASA-forskeren Chris Jones, én av dem som var knyttet til HAVOC (High Altitude Venus Operational Concept) studien. En ferd til Venus er ikke ment å være et avvik fra NASAs Mars-planer, den er snarere komplementær: ”Det er ting man trenger å gjøre for en Mars-ferd, og vi øyner en litt lettere vei om Venus,” hevder Jones.

Orionkapselen får russisk tilkoblingsmulighet

17. desember ble det meldt at USAs Boeing og Lockheed Martin hadde undertegnet en avtale med Russlands RSC Energia om samarbeid i utviklingen av en koblingsmekanisme som vil tillate det nye amerikanske romfartøyet Orion å knytte seg til fremtidige russiske romfartøyer eller romstasjoner.

Avtalen vil kunne bli viktig i en verden preget av usikkerhet og ulike veivalg for fremtidig bemannet romfart. I grove trekk arbeider NASA med et transportsystem for lengre ferder ut i rommet, og vil være avhengig av kobling til fremdrifts- og oppholdsseksjoner fordi Orion bare kan operere i opptil 21 dager på egen hånd.

Russisk romstasjon

Russland ser derimot ut til å ville satse på en ny romstasjon som utgangspunkt for ferder til Månen og Mars. Dermed kan det virke som om satsingen gjelder både habitater og rene transportsystemer. Med mulighet for internasjonalt samarbeid som kan omfatte også Europa og Kina, vil dette underbygge interessen for kompakte koblingssystemer.

Det hevdes at den russiske regjering ikke vil godta at landets vanskelige økonomiske situasjon hindrer planene om en ny romstasjon og en bemannet ferd til Månen, planer som nå er oppe til diskusjon.

Travel russisk romjul

Dagene fra 23. til 27. desember var en travel periode for russisk romvirksomhet – det ble foretatt fire oppskytninger, alle tilsynelatende vellykkede.

Oppskytningen 23. desember var den første i prøveøyemed for Angara 5, tungløftmedlemmet av Angara-familien.

Bilder fra oppskytningen av Angara A5, fra fjernsynssending til det russiske nyhetsbyrået Novosti.

Angara A5.1L tok av fra Plesetsk-kosmodromen klokken 06.57 norsk tid med en simulert nyttelast, og president Vladimir Putin fulgte med det hele på video i Kreml.

Angara-familien består av lette, middels tunge og tunge bæreraketter for så vel sivil som militær bruk. Utviklingen ble startet av president Boris Jeltsin tidlig i 1990-årene, og foregår ved det statseide Khrunichev State Research and Production Space Center utenfor Moskva.

Første prøveoppskytning av lettvektsvarianten Angara A1.2ML ble avbrutt like før start i juni 2014, men lyktes 9. juli. Angara A5.1L har fem kjernetrinn med motorer for kerosen/flytende oksygen nederst, og et Breeze M trinn øverst. Raketten skal kunne plassere en nyttelast på 18 tonn i en lav jordbane, mens en foreslått Angara 7 eventuelt vil løfte 35 tonn til en lav jordbane.

Etter en vellykket oppskytning 23. desember uttalte president Putin at raketten vil kunne gi Russland bedre beskyttelse: ”For vår romindustri og jeg antar for hele Russland er dette en stor og viktig hendelse.”

Ifølge visestatsminister Dmitrij Rogozin var Angara-oppskytningen ”et passende tilsvar på Vestens sanksjoner og en bekreftelse på Russlands evne til å prestere.”

Nå følger en fem års innkjøringsperiode før raketten overtar etter blant annet Proton. Den skal også brukes til bemannede oppskytninger.

Navnet Angara kommer fra Sibir-elven som renner ut i Baikal-innsjøen.

25. desember ble den elektroniske overvåkningssatellitten Lotos-S (trolig del av Liana-programmet) skutt opp fra Plesetsk med en Sojus 2-1b, og alt 26. desember ble jordobservasjonssatellitten Resurs P2 plassert i bane med en Sojus 2 fra Bajkonur.

27. desember var turen kommet til den geostasjonære kommunikasjonssatellitten Astra 2G, som gikk med en ILS Proton M fra Bajkonur for Luxembourg-selskapet SES (se eget avsnitt om dette lengre ned).

Virgin Galactic bygger nytt SpaceShipTwo

Virgin Galactic fokuserer nå på byggingen av SpaceShipTwo nummer to, slik at prøveprogrammet kan gjenopptas så hurtig som mulig. Byggingen ble påbegynt i 2012, og regnes i øyeblikket som to tredjedels ferdig.

Arbeidet foregår ved Mojave i California, men mens SpaceShipOne ble utviklet, bygget og prøvet av Scaled Composites, skjer det nå i regi av TSC (The Spaceship Company). Dette selskapet eies fullt og helt av Virgin Galactic.

Fra en tidligere prøveflygning med SpaceShipTwo.

Kommunikasjonssatellitten Astra 2G skutt opp

Den geostasjonære SES kommunikasjonssatellitten Astra 2G ble skutt opp 27. desember fra Bajkonur med en Proton M.

Satellitten er bygget av Airbus Defence and Space på basis av en en Eurostar 3000 plattform, og har 62 Ku-bånd og 4 Ka-bånd transpondere. Den skal dekke Vest-Afrika og deler av Europa fra posisjonene 28,2 eller 28,5 grader øst, og har en beregnet levetid på 15 år.

Proton-oppskytningen var nummer 401 siden 1965 og nummer 106 for en Proton siden 2001.

Kreative forskere gir planetjegeren Kepler nytt liv

Det var i mai 2013 dataoverføringen fra NASA-planetjegeren Kepler stoppet fordi nummer to av fire reaksjonshjul sviktet. Reaksjonshjulene brukes for å stabilisere romteleskopet i letingen etter ekstrasolare planeter  med transittmetoden, det vil si registrering av lysstyrketapet som inntreffer når én eller flere planeter passerer foran en stjerne.

Istedenfor å avskrive romteleskopet, begynte en gruppe forskere og ingeniører utviklingen av en alternativ stabiliseringsmetode der trykket i sollyset overtar rollen som et reaksjonshjul: K2 prosjektet gjorde det ikke bare mulig å fortsette planetjakten, men også å utvide letingen til lyssterke, nærliggende stjerner med eksoplaneter som kan studeres mer i detalj. K2 åpner dessuten for observasjon av stjernehoper, aktive galakser og supernovaer.

K2 prosjektet startet offisielt i mai 2014, og til nå er i overkant av 35 000 stjerner observert. I tillegg er det samlet data fra stjernehoper og områder med tetthet for hyppige stjernefødsler.

18. desember ble det meldt at første K2 eksoplanet var bekreftet – HIP 116454b har en diameter på 2,5 ganger Jordens og går i en lav, ni dagers bane rundt en stjerne som er mindre og kjøligere enn Solen og befinner seg 180 lysår borte. Den lave banen gjør at planeten nok er for varm for liv slik vi kjenner det.

Video fra Laboratory for Atmospheric and Space Physics som forklarer K2-prosjektet.

Gammaglimt kan kanskje forklare masseutryddelser og Fermi-paradokset

Gammaglimt er kortvarige, voldsomme eksplosjoner som avgir høyfrekvent elektromagnetisk stråling. Involvert energi kan være på størrelse med den solen  sender ut gjennom hele sin levetid – på noe mellom millisekunder og minutter. Forskere mener at gammaglimt har sammenheng med store, eksploderende stjerner, hypernovaer, eller kollisjoner mellom døde nøytronstjerner.

Gammaglimtene deles vanligvis i to grupper – lange og korte – avhengig av om varigheten er over eller under to minutter. Lange glimt er knyttet til siste fase av stjerner med stor masse, korte til kollisjon mellom nøytronstjerner. De fleste lange glimt inntreffer i galakser helt annerledes enn Melkeveien – dverggalakser med lavt innhold av grunnstoffer tyngre enn hydrogen og helium. Lange gammaglimt i Melkeveien inntreffer trolig i regioner med tilsvarende lavt innhold av grunnstoffer tyngre enn hydrogen og helium.

Hvis et gammaglimt skulle oppstå i Melkeveien, ville det skape ødeleggelser hos oss hvis retningen var denne veien. Selv over avstander på tusener av lysår. Gammastrålene ville ikke trenge gjennom atmosfæren slik at bakken ble brent, men kjemiske skader kunne oppstå i atmosfæren slik at ozonlaget ville forsvinne og ultrafiolette stråler føre til masseødeleggelse. Det er dessuten mulig at gammaglimtene kan avgi kosmisk stråling med høyenergipartikler som kan gi strålingsskader på den siden av Jorden som vender mot utbruddet.

Forskerne mener å ha beregnet sannsynligheten for at et langt glimt kunne gi en masseødeleggelse på Jorden har ligget på 50 prosent de siste 500 år, 60 prosent de siste 1 milliarder år og over 90 prosent de siste 5 milliarder år.

Korte gammaglimt inntreffer omkring fem ganger hyppigere enn lange, men fordi de korte er svakere, har de hatt en lav livstruende effekt på Jorden. Forskerne har også funnet ut glimt fra kilder utenfor Melkeveien ikke utgjør en reell trussel for oss.

Likevel, noen mener at gammaglimt kan ha startet en masseødeleggelse på Jorden i løpet av de siste milliarder år, og at fenomenet kan bidra til å forklare det såkalte Fermi-paradokset, en tilsynelatende motsetning mellom den høye sannsynligheten for utenomjordisk liv og mangelen på bevis for det.

Fremskritt for planteforsøk i rommet

Eksperimenter med tilknytning til plantevekst i rommet har vært utført i bortimot 70 år.  Formålet kan ha vært å finne ut hvordan vektløshet og stråling påvirker plantenes frøkvalitet, hvordan vektløsheten influerer på plantenes vekst og produksjon, dessuten hva slags jordsmonn som egner seg best for dyrking av hvilke planter i rommet eller på et annet himmellegeme.

De første frøkvalitet-eksperimentene ble utført med raketter i suborbitale baner alt i 1946, og det har vist seg at frøene stort sett ikke påvirkes av kortvarig vektløshet og stråling.

Eksperimenter for undersøkelse av planters vekst og produktivitet i lengre perioder med vektløshet og stråling skjøt fart med romfergeprogrammet fra 1980-årene, og har fortsatt i ulike romstasjoner med sterk norsk innsats i perioder. Det har vist seg at flere plantetyper så ut til å slite i langvarig vektløshet – tilstanden later til å influere på cellenes biokjemi, forklarer professor Bratislav Stankovic ved University of Wisconsin – Madison:

”Plantene utviklet merkelige genetiske mutasjoner og vokste på uforutsigbare, uønskete måter samtidig som frøene ikke spiret slik man forventet. De hadde dessuten vanskeligheter med å utvikle andre generasjons spiredyktige frø, en betingelse for bærekraftig dyrking av matvekster i rommet.”

Situasjonen endret seg med bruk av en kapsel utviklet av Stankovic og kollegene hans. Kapselen har i hvert fall frembragt to generasjoner spiredyktige frø på Den internasjonale romstasjonen.

Forklaringen kan ligge i kapselens muligheter for styring av jordsmonn-fuktighet og lys, i tillegg til atmosfærens innhold av fuktighet, karbondioksid og etylen (et hormon plantene frigjør når de begynner å bli modne). Et slags nett holder på plass gjødslet jordsmonn der plantenes røtter kan vokse ganske fritt.

Etter at kapselen var montert i romstasjonen, ble styringen overtatt av University of Wisconsin – Madison.

Planten, Arabidopsis thaliana, frembraagte frø der 92 prosent spiret, noen i rommet, noen på bakken – det var liten forskjell. Romfrøene hadde proteinet pakket på en litt annerledes måte og plantenes grener vokste i litt andre retninger, men dette er detaljer, mener Stankovic. ”Det er sannsynlig at tidligere mislykkede forsøk skyldtes manglende styring av vekstforholdene. Slik vi ser det nå, er vektløsheten ikke en begrensende faktor.”

Video fra ESA om planteforsøk på Den internasjonale romstasjonen

Andre forskere har konsentrert seg om den forskjellen som kan observeres i plantene.

Robert Feri ved University of Florida i Gainesville har også dyrket Arabidopsis thaliana på Den internasjonale romstasjonen, og er kommet til at plantene i vektløs tilstand bruker tilpassede strategier som satsing på gener knyttet til lysopptak i bladene og endring av rotcellene. Ved å forstå forskjellen vil det kunne bli mulig å utvikle planter som vokser bedre i rommet enn på bakken, mener Feri.

Planter som skal bidra til kosten på lange romferder vil benytte medbragt jordsmonn tilsatt menneskelige avfallsstoffer som gjødning. For fremtidige kolonier på andre himmellegemer kan situasjonen være annerledes.

Flere forskergrupper har gjort forsøk med dyrking av nyttevekster i simulert Måne eller Mars-jordsmonn, det vil si med en mineral-sammensetning tilsvarende vulkansk jord her nede. Forsøkene har gått ganske bra, men størst optimisme er i øyeblikket knyttet til jordsmonnet på asteroider, spesielt av c-typen med høyt innhold av karbonholdige stoffer.

Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Volda bør slå seg saman. Det er nokre svært gode grunnar til å gjera det og få grunnar til å ikkje gjera det. Samstundes er det gode grunnar til å ikkje slå seg saman med andre institusjonar, i alle fall ikkje med nokon som er større enn dei.

Det føregår for tida ein strukturdebatt i den norske universitets- og høgskulesektoren. Regjeringa Solberg meiner vi har for mange små høgskular i landet som ikkje gir valuta for pengane og som ikkje held høg nok vitskapleg standard. Dei er ikkje «robuste» nok som det heiter. Nokre av høgskulane er svake på både forsking og studentproduksjon, andre har først og fremst for små forskarmiljø som publiserer lite. Dei fire «gamle» breiddeuniversiteta i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø synest å halda mål, men dei fleste andre institusjonane har fått klar beskjed om å finna nokon å slå seg saman med. Somme høgskular tek beskjeden på alvor, og både i nord og sør ser vi konturane av fusjonar, medan andre høgskular primært vil fortsetja åleine slik som før.

Både Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) og Høgskulen i Volda (HiVo) fell i den siste kategorien. Dei har gjennom styrevedtak bestemt seg for at dei vil fortsetja som sjølvstendige institusjonar i ein modell der dei ulike fagmiljøa inngår forpliktande samarbeid med andre fagmiljø ulike stader. Responsen på dette frå den politiske leiinga i Kunnskapsdepartementet er derimot ikkje til å ta feil av: Dersom HiSF og HiVo ikkje finn partnarar å slå seg saman med, kan det bli aktuelt med diktat frå sentralt hald. Tvangssamanslåingar, med andre ord.  

I denne situasjonen bør HiSF og HiVo sterkt vurdera å gå i lag. Det er fleire forhold som tilseier at det er ei god løysing i alle tilfelle, og overfor Kunnskapsdepartementet vil det handla om å ta styring over eiga framtid: Ein fusjonsprosess styrt frå Oslo kan få ulike utslag og i verste fall redusera studiestadane i Sogndal, Førde og Volda til perifere satelittar underlagt større institusjonar i Bergen eller Trondheim. Det vil flytta utdanningsmakt frå distrikta til sentrum.

HiVo har allereie uttrykt at HiSF er viktig for dei i ei eventuell omstrukturering: På fleire område har dei to institusjonane overlappande studietilbod slik som innan lærarutdanning og velferdsstudiar, og det er òg fagmiljø innanfor samfunnsfag, idrett og friluftsliv som kan komma styrka ut av ei samanslåing. Samtidig har dei to høgskulane sine eigne område dei er gode på: HiVo er mellom anna kjende for si mediautdanning og HiSF er gode på til dømes klima- og energiforsking. Dei to institusjonane har elles ei lik sjølvforståing og har teke sitt regionale mandat på alvor: Samarbeidet mellom HiSF og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane om utdanning av lærarar og skuleleiarar er ei rein sukesshistorie i nasjonal samanheng.

Ser vi så på storleik, er det god balanse mellom HiSF og HiVO. Dei to institusjonane er så godt som jamstore: I 2014-tal har HiSF om lag 3900 studentar og 320 tilsette medan HiVO har 3700 studentar og 300 tilsette. Samla er dei to nesten like store som Høgskolen i Bergen (8400 studentar, 770 tilsette) og heller ikkje så mykje mindre enn Universitetet i Tromsø var før fusjonen med Høgskolen i Finnmark i 2013 (9300 studentar, 2500 tilsette). Slik sett må ein kunna meina at eit fusjonert HiSF+HiVo blir robust nok, og tankane dei begge har framført om tette samarbeid med andre fagmiljø ulike stader i landet kan godt vidareførast sjølv om dei går saman.

Byrjar ein først å sjå på slike tal, og reknar på forholdet mellom studentar og tilsette, er det freistande å spørja kunnskapsministeren og hans folk kor rettmessig det eigentleg er å kritisera høgskulane for låg forskingsaktivitet. Forholdstalet student per tilsett ved HiSF+HiVo 12:1 og det same er det ved HiB. Til samanlikning er forholdstalet både ved UiO og det nye UiT 4,4:1 – ved UiB er det 4,3:1 og ved NTNU 4,6:1. Kvar tilsett ved høgskulane har altså i snitt nesten tre gongar så mange studentar som ved universiteta, og vi veit at faste fagtilsette ved høgskulane jamt over berre har ein liten forskingsdel i stillinga si. Då må ein innsjå at forskingsaktiviteten ikkje kan bli så omfattande. Eg vil meina at dersom eit fusjonert HiSF + HiVo blir tilført 100 eller jamvel berre 50 toppstillingar med 50% forskingstid, er det grunn til å forventa at den vitskaplege produksjonen vil gå monaleg opp. 

Ei utfordring for å få til ein fusjon mellom HiSF og HiVo er fylkespolitikarane i Møre og Romsdal som ønskjer å samla alle høgskulane i fylket (Volda, Ålesund og Molde) til ein institusjon. Det ser derimot HiVo på som ei dårleg løysing. Ved HiSF har elles dekanen ved Avdeling for helsefag i Førde sagt seg ueinig med eige styre i at HiSF skal fortsetja åleine, og ho meiner samtidig at fusjon med HiVo vil vera ei dårleg løysing for studiestaden i Førde sidan HiVo verken har ingeniør- eller sjukepleiarutdanning slik som der. Løysinga på det siste kunne vera å trekkja også Høgskolen i Ålesund (2250 studentar, 220 tilsette) inn i HISF+HiVo-fusjonen: I Ålesund har dei både helsefag og teknologifag i porteføljen, og dei vil dessutan få kjøtvekta på den nye institusjonen ytterlegare opp. 

Kronargumentet for å fusjonera Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Volda, er likevel at desse to institusjonane deler noko unikt: Dei er dei einaste høgare utdanningsinstitusjonane som i dag har ein tydeleg nynorskprofil. Vel kan ein rosa Universitetet i Bergen for å vera særs flinke til å følgja mållova, men det er berre ved HiSF og HiVo at nynorsk er det dominerande og berande språket. Sannsynlegvis er det ingen andre stader i Noreg det er like lett å bli verande nynorskbrukar som ved studiestadane i Sogndal, Førde og Volda. Vi veit at presset mot nynorskbrukande studentar og tilsette er stort og tyngande på dei fleste fagområde i universitets- og høgskule-Noreg: Svært mange – kanskje brorparten – kjem ut av utdanningane sine som bokmålsbrukarar innan faget sitt. Det er ikkje sikkert regjeringa Solberg vil tykkja dette er noko argument i det heile, men for regionen og institusjonane det gjeld, burde det vera det. Og det bør også dekanen og andre i den sjølverklærte nynorskbyen Førde grunna litt på.

I 1990 vart det grunnlagt eit tredje breiddeuniversitet i Barcelona ved sidan av Universitat de Barcelona (grunnlagt i 1450) og Universitat Autònoma de Barcelona (grunnlagt i 1968). Det nye universitetet fekk det katalanske namnet Universitat Pompeu Fabra (UPF). UPF er på storleik med mitt eige universitet, UiT Noregs arktiske universitet, i tal på studentar, tilsette og avlagte doktorgradar. Det har sju fakultet og driv verdsleiande forsking på fleire område: I 2014 låg UPF på 13. plass på Times Higher Education si kåring av universitet yngre enn 50 år. Til samanlikning ligg UiT på 64. plass på den same lista. 

Det mest spennande med UPF i vår samanheng er namnet: Det er nemleg oppkalla etter ein person. Ein mann: Pompeu Fabra (1868-1948). Han var ein katalansk industriingeniør med ei glødande interesse for filologi og for morsmålet sitt, katalansk. Frå 1890-åra og frametter deltok han aktivt i debatten om korleis det katalanske skriftspråket burde moderniserast og normerast etter moderne språkvitskaplege prinsipp. Som eit resultat av dette engasjementet vart han i 1911 tilsett som professor i katalansk i Barcelona ved det nyoppretta instituttet for katalanske studiar. I 1912 ga han ut Gramática de la lengua catalana (skriven på spansk) og i 1932 kom ordboka Diccionari General de la Llengua Catalana (på katalansk). I mellomtida ga instituttet og Fabra ut ulike skrifter om prinsipp for normeringa av katalansk samt lærebøker med meir. Grammatikken og ordboka til Fabra vart retningsgivande for det moderne katalanske skriftspråket. Pompeu Fabra var med andre ord Katalonias svar på Ivar Aasen. 

Katalanarane valde altså i 1990 å heidra minnet etter mannen som gjorde ein uvurderleg innsats for språket deira, med å oppkalla eit universitet etter han. Ein høgare utdanningsinstitusjon tufta på det som må seiast å vera ein sterk kulturell kraft på Vestlandet generelt og Sogn og Fjordane og Sunnmøre spesielt, altså nynorsk, kunne på same måte godt kallast opp etter vitskapsmannen som i praksis etablerte norsk dialektologi og som stod for den første grunnleggjande innsatsen for eit skriftspråk basert på dei norske talemåla. 

Det er ikkje tradisjon for å kalla opp norske universitet etter personar slik som i andre land, men når UiT kunne få halehenget «Noregs arktiske universitet» som ei påminning om kor i landet institusjonen ligg, burde også eit fusjonert HiSF og HiVo kunna få smykka seg med Ivar Aasen som ei påminning om regionen institusjonen ligg i og tener. HiVo har allereie eit Ivar Aasen-institutt for språk og litteratur, men å løfta namnet endå høgare opp, vil ha endå større symboleffekt. 

Kanskje vil ein «Høgskulen Ivar Aasen» eller jamvel «Ivar Aasen-universitetet» vera for revolusjonært for ei regjering av parti som ikkje kan seiast å vera særleg nynorskvennlege. Men lat dei då i det minste bli utfordra på det!

Statistikkkjelde

Alle tal på studentar og tilsette ved ulike universitet og høgskular er henta frå Database for statistikk for høgre utdanning. 

Amerikanske og canadiske forskere antyder at nervecellene kan advare sentralnervesystemet om infeksjoner og betennelser i kroppen. Men nervecellene bringer i tillegg annen informasjon. Denne nye kunnskapen kan være med på å utvikle medisinen, ifølge forskerne.

Studien ble gjort på mus og er publisert i The New England Journal of Medicine. 

Informasjonsrike nerveceller

forskning.no har tidligere skrevet om at nervecellene kan kommunisere med hverandre og videreformidle informasjon.

De nye resultatene tyder på at nervecellene i det perifere nervesystemet, spesialiserte nerveceller som overfører informasjon i hele kroppen, er i stand til å fortelle sentralnervesystemet om en infeksjon er forårsaket av virus eller bakterier og hvilke type bakterier som er tilstede akkurat nå.

Nervecellene kan også varsle om hvordan det står til med det autoimmune systemet.

Dette er et system som kan sette i gang autoimmune sykdommer, som er en stor gruppe sykdommer der immunsystemet angriper sine egne friske celler i kroppen.

Ved å sende signaler til hverandre, kan nervecellene kommunisere og advare hjernen om infeksjoner og betennelser i kroppen, slik at sentralnervesystemet kan koordinere kroppen og stoppe infeksjonene.

– En infeksjon i fingeren vil for eksempel videreføre signaler til ryggmargen og deretter til hjernen. Hjernen vil da kunne sette i gang hensiktsmessige prosesser i kroppen som vil starte bekjempelsesprosessen av infeksjonene, sier Stein Bror Strandquist, nevrolog ved Celebrum Nevrologi, til forskning.no.

Lettere å diagnostisere

For den fremtidige utviklingen av legemidler og behandlinger er det viktig å lære seg å dekode denne informasjonen.

Den nåværende metoden for å bekrefte infeksjoner, er å teste vev og kroppsvæsker ved hjelp av teknikker som krever timer eller flere dager. Men dekodingen kan gjøre det enklere.

Det kan bli lettere å kartlegge hvor alvorlig en infeksjon er, og hvordan det forventes at sykdommen skal utvikle seg dersom pasienten ikke får behandling. Det kan også bli enklere å sette diagnoser eller få en prognoseoversikt over mulige sykdommer. Det vil være spesielt viktig ved smittsomme eller dødelige sykdommer, som influensa, ebola eller sars, en alvorlig og akutt infeksjonssykdom i luftveiene.

– Hvis vi kan unersøke nervesystemet og den informasjonen som nervecellene bringer med seg, kan vi stille en diagnose i god tid. For eksempel kan vi kanskje fortelle raskt om noen har influensavirus eller bakteriell lungebetennelse. Dette kan bestemme hvilke antibiotika som kan være passende.

En pasient i septisk sjokk, som man blant annet kan få ved en infeksjon av E.coli-bakterier, krever for eksempel umiddelbar behandling av antibiotika, og for hver time som går, øker sjansen for å dø.

– Et feilaktig valg av antibiotika kan ha alvorlige konsekvenser for pasienten i denne tilstanden, forteller han.

Likevel mener Strandquist at det nye funnet vil ha lite å si for medisinutviklingen i dag.

– Per i dag er det vanskelig å finne den praktiske nytten av det. Det kan ta flere år før man kan anvende denne kunnskapen i behandling av pasienter, sier han.

Referanse:

Steinberg, Benjamin E., m.fl.: Bacteria and the Neural Code, The New England Journal of Medicine, November 2014, DOI: 10.1056/NEJMcibr1412003

I 1999 vedtok Stortinget at Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell skulle legges ned og restaureres. I praksis betyr det å fjerne flest mulig spor etter anleggsområdet og sørge for at gress og andre naturlige vekster igjen vil spire og gro. Lokale frø ble håndplukket, og det tok seks år å produsere nok frø. 

Målet var å gjøre naturområdet mest mulig likt slik det var opprinnelig, før skytefeltet ble etablert. Til sammen 1300 dekar med veier og anlegg skulle fjernes, og tilbakeføres til naturen.

- Området skal passe inn i naturvernområdene som ligger rundt, så det må være ganske høy standard på tilbakeføringen. Vi bestemte oss derfor for å samle inn og dyrke opp egne lokale frø av sauesvingel – en art som tilhører gressfamilien, sier Line Stabell Selvaag leder for naturforvaltningsgruppen i Forsvarsbygg futura.

Årsaken til man valgte å hente frø lokalt var for å unngå innførsel av fremmede plantemateriale på Dovrefjell.

Helgeturer med frøplukking

Det var en tidkrevende og møysommelig prosess å sanke og oppformere frøene, og Helge Oskarsen fra såvarefirmaet Agrokonsult AS brukte flere helger sammen med kona for å plukke frø på Dovrefjell. 

- En av de største utfordringene i slike prosjekter er å sanke nok frømateriale til oppstarten av oppformeringa, sier Oskarsen.

Stedet for frøsanking ble valgt ut fra kart som viste hvor det var blitt sådd tidligere. Sauesvingel har vært sådd i Hjerkinn-området, og det var ukjent hvor disse frøene opprinnelig kom fra.  Derfor var det nødvendig å unngå å samle inn frø fra de områdene som tidligere hadde vært sådd. Det ble sanket frø flere steder, men mesteparten av innsankingen ble gjennomført langs den gamle kongevegen mellom Hjerkinn og Kongsvoll fjellstuer.

- Det var nok mange fjellvandrere som spekulerte på hva som ble sanket inn der, med saks som hjelpemiddel, sier Oskarsen.

Hvordan tre kilo frø ble til 4,5 tonn

Innsamlingen på Dovre gav tre kilo frø. Tidlig året etter ble frøene sådd på brett i veksthus. Disse brettene er av metall eller plast, og kalles vekstbrett. 

Når frø såes på brett, vil så godt som alle frø spire og danne planter. Dermed trengs det ikke så store mengder frø. Da plantene nådde god størrelse i juni måned, ble de plantet ut på et jorde med omtrent 60 cm mellom radene, og ca. 20 til 30 cm mellom hver plante. Så stor avstand mellom radene gjør at ugras kan bekjempes med en type jordfreser, eller manuelt med en liten hakke, siden åkeren er relativt liten.

- I årene som fulgte kunne planteradene enkelt holdes ugrasreint, slik at frøavlinga som ble tresket var uten innblanding av fremmede arter. Seinere år ble frø sådd ut i frøavlsfelt på ordinært vis, sier Oskarsen.

Vanligvis benyttes såmaskin og det er bare rundt 12 cm mellom radene. Også området som sås er større. Forholdene på jordet er sjelden så perfekte som på et veksthusbrett. Dermed behøves større frømengde ved ordinær såing. Siden utgangsmaterialet var lite, ble denne metoden først benyttet etter et par år, når frøprodusenten hadde produsert tilstrekkelig mengde frø.   

Prosjektet varte fra 2002 til 2008, og resulterte i om lag 4,5 tonn frø. Dette var om lag tre ganger så mye som etterspurt.

Resultatet skyldtes at det ved prosjektstart var svært lite erfaring med frøavl av sauesvingel i Norge, og avlingene var forventet å bli langt mindre. Forsvaret har så langt brukt tre tonn, og har nå et restlager på 1,5 tonn.

Store arealer tilbakeføres uten tilsåing

Seniorforsker Dagmar Hagen ved NINA jobber med restaureringsøkologi og samarbeider med Forsvarsbygg om å følge opp den delen av prosjektet som handler om å føre området tilbake til slik det var før skyteområdet ble etablert, det forskerne kaller revegetering.

Hun har også deltatt i et nylig avsluttet forskningsprosjekt, der målet har vært å finne ut hva slags lokale frø som egner seg til revegetering av ulike områder. I tillegg har hun vurdert i hvilke tilfeller det er nødvendig å så og heller la naturen gå sin gang. 

En av konklusjonene er at såkalt naturlig revegetering anbefales som den vanligste metoden i restaureringsprosjekter. Det innebærer å ta vare på tilgjengelige jordmasser og vegetasjonstorv fra grøfter og vegkanter og flytte dette til de områdene som skal restaureres. På den måten legges det grunnlag for gjenvekst av opprinnelige vegetasjonstyper og arter.  

Erfaringene fra forskningsprosjektet har vært viktige i arbeidet med rehabiliteringen på Hjerkinn.

- Det er en ønskesituasjon å ha tilgang på lokale frø, men hoveddelen av prosjektet har handlet om å tilrettelegge for naturlig revegetering der det er mulig. Overvåkning i felt og erfaringer fra prosjektet har hjulpet oss å vurdere når det var nødvendig å så.

Totalt er det sådd mellom 100 og 150 mål i det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Omtrent ti ganger så stort areal er tilbakeført med naturlig revegetering.

- Arealene som ble sådd var store flater og voller med veldig skrint jordsmonn, hvor det var lang vei til naturlige frøkilder, sier Hagen.

- Alle anlegg for Forsvaret i Hjerkinn skytefelt, inkludert sprengningsplasser og skyteanlegg, er nå ferdig revegetert, eller tilrettelagt for naturlig revegetering. Det som nå gjenstår er vegnett, inntil om lag 70 km, sier Odd-Erik Martinsen, prosjektsjef for Plan og miljø i Forsvarsbygg utvikling sør.

Visste ikke hvor mange frø det ville bli

Helge Oskarsen forteller at en av utfordringene med formering av frø med lokalt opphav er at det bør lages spesifikke avtaler, med økonomiske garantier for leveransen.    

- Vi kan ikke produsere med mindre vi er sikre på avsetningen. Derfor ligger vi ikke inne med et lager av frø. Produksjon av slike frø har vanligvis en tidsramme på omtrent fem år.  Derfor må vi få inn bestillingen tidlig i forhold til det planlagte tidspunktet for utsåing. 

I avtalen mellom Agrokonsult og Forsvarsbygg var det spesifisert at de skulle kjøpe alt frøet fra denne spesifikke produksjonen. Oskarsen understreker at det var en viktig sikkerhet.

- Det fantes ikke mye erfaring med frøavl av sauesvingel i Norge på oppstartstidspunktet, derfor var vi spent både på hvordan vår framgangsmåte ville lykkes, og hvilket avlingsnivå som kunne forventes. Den samme situasjonen vil det gjelde ved frøavl av andre arter, med lokalt opphav, sier han.