– Når du blir piercet i ansiktet, stigmatiserer du deg selv. Du fremstår som en person som har valgt å stå utenfor mainstreamkulturen, kommenterer Henrik Høgh-Olesen, som er professor i personlighetspsykologi ved Aarhus Universitet. Han har ikke selv vært med på studien.

Andre ble valgt

Forskerne ba 250 studenter og 95 unge voksne med erfaring på arbeidsmarkedet om å velge hvem de helst ville ha ansatt til å utføre to forskjellige arbeidsoppgaver – en markedsjobb med kundekontakt og en IT-jobb uten kontakt med kunder.

De ble presentert med søknader, CV og et bilde. Noen av søkerne hadde piercing i ansiktet, men alle var like kvalifiserte. Testpersonene ble bedt om å sette ord på hvilke egenskaper de forbandt med de forskjellige søkerne.

Undersøkelsen viste at søkere uten piercing ble foretrukket, uavhengig av om jobben innebar kundekontakt. De piercede ble forbundet med en lang rekke negative egenskaper: mindre samarbeidsvillige, mindre kompetente, mindre tillitvekkende, mindre sosiale og mindre åpne.

Tatoveringer har blitt mainstream

– Selv om piercing blir mer og mer vanlig, er det mange som forbinder det med punkere og andre rebelske elementer, sier Høgh-Olesen.

– Det imidlertid mulig dette vil endre seg. Det har skjedd med tatoveringer fordi en rekke kjente personer, for eksempel idrettsstjerner, er tatovert. Men inntil videre er piercing fortsatt subkultur, fortsetter han.

Markerer identitet

Ifølge Høgh-Olesen finnes det nok noen kreative bransjer der piercing ikke er et stigma, men de er unntaket:

– Det kan være vanskelig å identifisere seg med en slik fremtredelsesform. Piercing er jo en måte å markere identitet: Det signaliserer at man tilhører en spesielt kritisk kultur, sier Høgh-Olesen.

Ikke diskriminering

Hvis man gjerne vil ha en jobb, er det altså en god idé å ta ut piercingene sine. For det nytter ikke å klage til fagforeningen.

Man kan nemlig neppe betegne det som diskriminering, sier Kasper Lippert-Rasmussen, som blant annet forsker på menneskerettigheter og diskriminering ved Aarhus Universitet.

– Diskrimineringsbegrepet gjelder kjønn, rase, religion, seksualitet og lignende. Hvis det også skal omfatte for eksempel piercing, blir det vannet ut, mener Lippert-Rasmussen.

Ikke alltid greit

Ifølge Kasper Lippert-Rasmussen kan det være situasjoner der piercing kan føre til dårligere prestasjoner. For eksempel hvis man skal være rådgiver i en bank.

– Men det er litt ullent, for man kan ikke argumentere for at for eksempel en kvinne er mindre kompetent til jobben, bare fordi noen kunder kunne mene det. Det er jo diskriminering, reflekterer professoren.

– Et annet eksempel er beboerne på et aldershjem, som kan bli urolige av pleiere med piercing.

– Men det at det ikke er diskriminering, betyr ikke at det alltid er ok. I noen sammenhenger er forskjellsbehandling av folk med piercinger feil. 

Referanse:

Organizational Behavior and Human Decision Processes 2014: The effect of facial piercing on perceptions of job applicants. DOI: 10.1016/j.obhdp.2014.05.003

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Røde, grønne og blå fargestoffer er vanlig salgsvare. Men de amerikanske forskerne har utviklet en metode for å farge og avfarge dem mer enn 20 ganger.

Dermed kan ark med disse pigmentene brukes mange ganger i en skriver. Trykkfargen vil holde seg i mer enn tre døgn, ifølge en nyhetsmelding fra University of California, Riverside, der metoden er utviklet.

Trykking med ultrafiolett lys

Fargingen og avfargingen skjer ved kjemiske reaksjoner. Yadong Yin og kollegene hans har tilsatt nanokrystaller av titan, som påskynder disse kjemiske prosessene.

Når gammel skrift skal viskes ut, blir arket varmet opp til rundt 115 grader Celsius. Det er lavere temperatur enn i dagens laserskrivere, og altså ikke spesielt energikrevende, ifølge nyhetsmeldingen.

Da reagerer arket med oksygen i lufta, og hele arket blir farget av pigmentet. Prosessen tar rundt 10 minutter.

Når arket skal skrives på, blir det belyst med ultrafiolette stråler. Der strålene treffer, blir fargestoffet bleket. Pgimentet blir bare stående igjen der arket ikke er belyst. Det er altså en slags omvendt prosess i forhold til dagens skrivere.

Glass, plast, papir

Fram til nå har arkene vært laget av plast eller glass. Yin og kollegene hans arbeider videre for å kunne bruke metoden også på vanlig papir.

De prøver også å få utskriftene til å holde seg over lengre tid, og øke antall ganger arkene kan gjenbrukes. I framtida håper de også å kunne utvikle fargeutskrifter med denne metoden, som beskrives i en fagartikkel i tidsskriftet Nature Communications.

Referanse:

Wenshou Wang, Ning Xie, LeHe & Yadong Yin:  Photocatalytic colour switching of redox dyes for ink-free light-printable rewritable paper, Nature Communications, 5:5459 | DOI: 10.1038/ncomms6459

Høsten ble snudd opp ned for May-Britt og Edvard Moser da årets nobelpris i medisin ble offentliggjort. Plutselig ville alle ha en bit av ekteparet, som fra før av hadde stappfulle kalendre.

– Det har vært masse forespørsler om foredrag, langt mer enn vi kan håndtere. Plutselig har det blitt en enorm interesse for det vi har holdt på med, og det er veldig gøy, sier Edvard Moser når NTB møter ekteparet i Trondheim.

– Vi har ikke begynt å bake julekaker, men vi er alltid sist ute. Det var slik da vi giftet oss også. Da kom vi samme dag til butikken og spurte om de hadde brudebukett. «Hæ? Det er jo slikt du bestiller tre måneder i forveien». Julefeiringen blir nok litt på sparket, smiler May-Britt Moser.

– Var en virrekopp

De vokste opp på Sunnmøre. Edvards far var orgelbygger, moren jobbet på kontor. May-Britt vokste opp på gård. Ingen i familiene hadde vært på et universitet før, men begge beskriver miljøet i oppveksten som nysgjerrig og stimulerende.

– Det negative med det var at det tok lengre tid å finne ut av ting. Det positive var at man lærte å gjøre ting på sin egen måte, forklarer Edvard.

Da de bestemte seg for å studere psykologi sammen, var de fortsatt bare venner. May-Britt syntes hennes tidligere kjærester var «noen latsabber». Edvard var ambisiøs, opptatt av de store spørsmålene. Allerede på denne tiden så de for seg en karriere sammen.

– Jeg tror du var mer målrettet enn meg, for jeg var en virrekopp. Etter gymnaset skulle jeg bli alt. Jeg kom inn på tannlegehøyskolen, jeg skulle bli geolog, jeg begynte på astronomi, sier May-Britt. Valget falt til slutt på psykologi.

– Da vi først kom inn på hjernen og det nevrale grunnlaget for atferd, visste vi hvilken retning vi ville gå. Vi tenkte allerede da å gå inn i det samme feltet og kanskje sette opp en lab sammen. Vi skjønte at vi ville være sterkere om vi gjorde det som to enn som én, sier Edvard.

Indre GPS

På universitetet ble de raskt interessert i hippocampus – et sted i hjernen som man allerede da visste bidro til hukommelse og stedsforståelse. May-Britt og Edvard ville finne ut av hvordan hippocampus var koblet til atferd. Til slutt fant de gridcellene – på norsk gittercellene – den indre GPS-en som aktiveres på ulike steder i et rom.

– Etter at vi fant disse gittercellene og fant ut av hvordan de var organisert, så kom det ene etter det andre. Det er litt tilfeldig at vi kom inn i det, forklarer Edvard.

Paret publiserte sin første artikkel sammen før de var ferdige med hovedfagsoppgaven. Siden har listen over artikler i verdensledende tidsskrifter blitt lang. Forskningen er belønnet med det meste som er av priser innen feltet. Nå også den aller gjeveste.

Men nobelprisen har aldri vært noe mål i seg selv, bedyrer paret. De ser derfor ingen grunn til å forandre på noe etter å ha blitt historiens femte nobelektepar, og har ingen planer om å reise fra laben og miljøet de har bygget opp på NTNU.

– Vi har åpnet opp en boks med en del diamanter i. Det gjenstår mange spørsmål, som det sikkert tar ti-femten år å finne svar på. Når man finner ut av noe i forskning, kommer det ti nye spørsmål. Er det et bra funn, er det ti gode spørsmål, sier Edvard.

Utenfor komfortsonen

I uken som kommer skal de to hedres sammen med sin mentor John O’Keefe for oppdagelsen av gittercellene, med prisutdeling, bankett og gallamiddag. De gleder seg – men kommer til å være et godt stykke utenfor komfortsonen.

– Jeg tror det blir ei intens uke, men det er jo stas. Jeg gleder meg veldig, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å bli veldig sliten. Det er fantastisk at de legger så mye arbeid i å gjøre det til en opplevelse for livet, sier Edvard.

May-Britt har studert videoer fra tidligere seremonier.

– Jeg pleier ikke å tenke så mye på hva jeg skal ha på meg. Og Edvard som hater slips, han kommer til å slite. Det er ikke vår stil. Men det blir kjempegøy, tror jeg. Når angsten har lagt seg. (©NTB)

Av Kajsa Kemi Gjerpe, stipendiat ved Senter for Samiske Studier

Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Samiske elever trenger flere støttespillere i sin skolehverdag. Til tross for mange og omfangsrike tiltak for å forbedre utdanningssituasjonen for samiske elever, går tallene på elever som lærer samisk i grunnskolen stadig nedover. Vi er nødt til å finne ressurser utenfor samiske områder, og jeg foreslår vi begynner med lærerne.  

Framtidens lærere

Min opplevelse er at mange lærerstudenter og lærere er positive, nysgjerrige, og genuint interesserte i å bidra. Men mange føler de kommer til kort, og at de mangler kulturell og språklig kompetanse. Det de trenger er hjelp i form av ulike verktøy og mer faglig kompetanse, for å kunne undervise og ivareta samiske elevers interesser på en god måte. Det kunne bidratt til en helt ny generasjon av lærere som har lyst og kompetanse til å formidle om samiske temaer til både norske og samiske elever.

For en tid tilbake hadde jeg gleden av å forelese for studenter ved lektorutdanninga på UiT. Før jeg begynte, ville jeg høre hva studentene visste om samisk læreplan og samiske elever. Mange var raskt ute: «vi lærte aldri noe om samer på skolen, vi.»  Heldigvis er det slik at man kan alltid tilegne seg mer kunnskap, om man bare er åpen for det. Og det var nettopp det vi skulle gjøre den dagen. Sammen.

Jeg begynte forelesningen. Samer som urfolk. Urfolks rett til kulturelt relevant utdanning i henhold til internasjonale konvensjoner. Opplæringsloven, og samiske elever rett til utdanning i og på samisk. Fra total mangel på samisk innhold i læreplaner til en egen samisk læreplan. Fram til vårt felles mål for forelesningen – vår nåværende læreplan Kunnskapsløftet Samisk.

Noen konstaterte at dette var kompliserte greier, andre mente det hørtes fornuftig ut. Som en student påpekte; det handler jo bare om helt grunnleggende menneskerettigheter.

Men vårt viktigste utgangspunkt for diskusjon var ikke læreplanen i seg selv, men de samiske elevene. Så hva betyr den samiske læreplanen for disse studentene, som representanter for framtidens lærere? Forslagene var mange og kreative, og bar preg av positiv nysgjerrighet. De beviste dermed at de ikke hadde vært helt ærlig med meg i begynnelsen – de visste faktisk en hel del om samiske temaer. Ikke minst gjorde de én ting ganske klart: de har et sterkt ønske om å lære mer om samiske temaer.

Nå er det viktig å påpeke at denne gruppen av studenter ikke nødvendigvis er representativ for alle lærere eller lærerstudenter, noe jeg har skrevet om tidligere, men de gir allikevel et inntrykk av positive endringer i skolen. Og det er viktig å ta de gode erfaringene med seg videre.

Den samiske læreplanen er ikke nok

Til tross for at vi i dag har en egen samisk læreplan, egen samisk lærerutdanning, vi har dyktige språkinstitusjoner i de ulike samiske områdene, en fantastisk gruppe med samiske veivisere som reiser land og strand for å fortelle om samisk språk og kultur til norske skoleklasser og som gjør en formidabel innsats for å formidle om samisk språk og kultur. For å nevne noe. Vi kan man med rette si at innsatsen har vært omfangsrik, og ikke minst nødvendig. Til tross for dette, vet vi at samiske elever møter stadige utfordringer i skolehverdagen.

Mange samiske elever vil i løpet av sin «karriere» som skoleelever møte relativt få samiske lærere, og enda færre samisktalende lærere. Dette er av den enkle grunn av at samisklærere ikke vokser på trær – de må utdannes. Ikke minst er rekrutteringsgrunnlaget for samiske lærere veldig lite. I det store og det hele fører dette til at det er vanskelig for mange skoler å gi et fullverdig samisktilbud til elevene som har krav på det, og da spesielt i byene.

Støttespillere – ikke motstandere           

For en samisk elev er det til syvende og sist ikke så viktig med internasjonale konvensjoner, opplæringsloven og samisk læreplan. Og nettopp her ser vi hvilken stor rolle lærerne og skoleeierne spiller i elevenes hverdag. De skaper rammene for opplæringen. De er viktige støttespillere i elevenes prosess for å finne seg selv i denne store verden – for noen en mer krevende prosess enn for andre. Ved å få flere støttespillere innenfor skolesystemet vil vi kunne utdanne en ny generasjon lærere som svarer «vi lærte masse om samer på skolen, vi, og vi skal lære det videre».

Jeg sier meg enig med den studenten som stilte det enkle, men samtidig kompliserte spørsmålet: «hvorfor kan ikke alle elever bare følge samisk læreplan?» En grundigere forståelse og kunnskap om samisk språk og kultur har overføringsverdi, og gir barn i Norge en bedre mulighet til å bli kompetente borgere i en globalisert verden. Det kommer de til gode når de en dag drar på interrail i Europa eller skal studere i Australia. Ikke minst når de en dag vender tilbake og skal jobbe både som lærere og politikere.