Kjersti Thorbjørnsrud kastet seg ut i norsk innvandringspolitikk i forbindelse med et forskningsprosjekt, men erfarte raskt hvor galt det kan bære avsted. Hun har blitt mer forsiktig, men er likevel klar på hva som er feil.
– Hvis det du sier på en eller annen måte kan knyttes opp til en posisjon i innvandringspolitikken, blir du plassert i en leir. Du opplever veldig fort at det ikke skal så mye til, sier hun.
– Selv har vi valgt å gå bredt ut med funnene våre, men vi har veid setningene mer enn før. Det står alltid mennesker klare til å fordømme, og det er ganske ubehagelig.
2. desember snakket hun om forskningen sin på Litteraturhuset i Oslo.
Og hun vet hva hun snakker om.
I forbindelse med et forskningsprosjekt som handler om hvordan media påvirker meningsdannelsen i innvandringsdebatten, fikk hun selv oppleve hvordan det var å bli offentlig skyteskive.
Angrepet fra begge kanter
Sammen med kollegaer reiste hun til Irak for å intervjue innvandrere som var blitt sendt tilbake til hjemlandet. De ønsket å finne ut hvorfor irakerne hadde reist til Europa i utgangspunktet.
Slik kunne forskerne finne ut hvordan den norske debatten fanges opp blant minoritetsgrupper og hvordan informasjon bringes videre i deres opphavsland.
De oppdaget at det verserte mange historier og rykter i Irak om hva som skal til for å få opphold. Dette bidro til at mange asylsøkerne konstruerte historier om sin bakgrunn og hvor de kom fra.
Forskerne ønsket å formidle at dette, som del av et større bilde. De mente det ville belyse asylstrømmene fra dette området. NRK Dagsrevyen reiste til Irak og laget en reportasje der journalisten selv snakket med irakere.
– Reportasjen var ganske ok, men etterpå fikk vi sterke reaksjoner, både fra forskere og aktivister. De lurte på hvordan i all verden vi kunne si noe sånt.
Som følge av disse reaksjonene, skrev Thorbjørnsrud en kronikk i Dagbladet om den samme forskningen. Der formidlet hun irakernes syn på europeisk innvandringspolitikk som urettferdig og uforutsigbar.
Igjen strømmet det inn e-poster. Men nå kom de fra en annen kant. Folk var sinte og spurte om hun hadde sett all kriminaliteten blant irakere. De mente at hun gikk inn for åpne grenser.
– Det er synd for debatten at det skal være slik, og det resulterer kanskje i at de moderate stemmene stilner og at viktig kunnskap ikke når offentligheten, sier medieforskeren.
Mer vekt på enkeltskjebner i Norge
I tillegg til egne opplevelser, har forskerne i prosjektet fulgt alle leddene i mediedekningen. De har observert arbeidet i Justisdepartementet og UDI, de har intervjuet journalister og redaktører og de har analysert innholdet i mediene. Forskerne har også sammenlignet mediedekningen i USA, Frankrike og Norge.
Forskerne fant at norske medier la stor vekt på historiene til enkeltskjebner. Thorbjørnsrud mener at slike saker er viktige, men at de samtidig kan bidra til et lite nyansert mediebilde. Hun spør seg også om det også bidrar til en symbolsk innvandringspolitikk.
– I debatten om asylbarna har vi sett at myndighetene plutselig gjør et unntak og bestemmer at noen får bli, uten at de har tatt en prinsipiell debatt og funnet varige løsninger. Det er interessant at både myndigheter og frivillige organisasjoner synes det er vanskelig å slippe til med bredere og mer prinsipielle argumenter i mediene, sier medieforskeren.
Etterlyser flere perspektiver
Thorbjørnsrud spør seg om Norge med et mildere debattklima kunne hatt en mer nyansert og fruktbar innvandringsdebatt.
Hun mener at innvandringsdebatten i Norge er åpen for harde argumenter og ytterliggående synspunkter. Men at de som ytrer seg må regne sterke reaksjoner, også om de ikke tilhører ytterfløyene i debatten. Mange tenker seg derfor om to ganger før de uttaler seg.
– Vi trenger kunnskapsbaserte debatter, og vi trenger å få fram mange perspektiver. Innvandring er et krevende tema, men et veldig viktig tema. Verden er på vandring, det er store migrasjonsstrømmer. Hvordan nasjonalstaten, velferdssamfunnet og vi alle skal forholde oss til det, er et viktig spørsmål både for storsamfunnet og for migrantene selv, sier hun.
Journalister følte seg presset
Intervjuer med journalister og debattredaktører ga forskerne et inntrykk som gikk i samme retning som det de selv hadde erfart.
Flere av journalistene som ble intervjuet sa at de var vant til å få mange reaksjoner på det de skrev, både fra liberale og ikke-liberale stemmer. Noen journalister følte seg presset, og enkelte saker så de som så vanskelige og belastende at de unngikk å dekke dem.
Også debattredaktører fortalte at innvandring er et tema som de vet vekker sterke reaksjoner. De måtte moderere innlegg og passe nøye på.
En av erfaringene Thorbjørnsrud sitter igjen med, er at det koster å uttale seg om innvandring i Norge.
– Alle aktører, om det er myndigheter, journalister, frivillige organisasjoner eller andre, berøres av at debattklimaet er konfliktfylt. Også vi forskere opplever at det er lett å bli tillagt meninger som vi ikke har. Det er vanskelig å formidle kunnskap uten å bli plassert politisk.
Sterke stemmer i overskriftene
Prosjektet har også sett på hvordan mediesaker påvirker opinionen.
Ifølge Thorbjørnsrud er det ikke mulig, på grunnlag av innholdsanalysen, å måle på hvilken måte det tøffe debattklimaet preger mediedekningen.
– Det er vanskelig å si hvem som har blitt spurt og ikke vil uttale seg. Da vi undersøkte alle innvandringsnyheter over et helt år, fant vi en bred dekning. Men vi så også at de sakene som skapte overskrifter, hadde sterke stemmer og ga en polarisert debatt, sier hun.
Referanse:
Kjersti Thorbjørnsrud, m.fl. Mediation of Migration. UiO 2014. Sammendrag av prosjektet.
