December | 2014 | Datamaskin

Begrepet langsom kino får en ny dimensjon med kameraet som er utviklet av amerikanske forskere. Skulle du spille av ett sekunds opptak med denne hastigheten, bør du ha tålmodighet og helse av stål. Sekundet ville bli strukket ut til 127 år.

Så sakte går opptakene at det er mulig å se hvordan lyset beveger seg – med lysets hastighet – mot et speil, og så bli reflektert ut igjen.

Supernovaer og usynlighetskapper

Med slike opptakshastigheter er det håp om nye vitenskapelige oppdagelser, slike vi ennå ikke kan forutsi, mener lederen av forskerteamet, Lihong Wang fra Washington University i St. Louis, i en nyhetsmelding fra universitetet.

Han ser for seg at det lynraske kameraet kan monteres på et romteleskop for å følge bevegelsene i en eksploderende stjerne, en supernova.

Kameraet kan også kartlegge hvordan lyset beveger seg rundt materialer som avbøyer lyset. På denne måten kan nye og bedre materialer for optisk kamuflasje utvikles, slike materialer som populært kalles usynlighetskapper.

Foreslår å løse Kennedy-gåten

Kameraet kan også bli nyttig for etterforskere som skal beregne banen til en geværkule ut fra hvordan den traff. En slik metode kunne også brukes for å rydde opp i konspirasjonsteoriene rundt skuddet som felte president John Kennedy i november 1963, foreslår nyhetsmeldingen.

Et tredje og viktig bruksområde er å studere de ørsmå, lynraske glimtene av fluorescerende stoffer i levende celler. Slike studier kan gi ny innsikt i cellene.

Sprer tiden ut i rommet

Tidligere kameraer av denne typen har brukt roterende speil eller raskt blinkede lys for å gjøre opptak med mange bilder i sekundet. De raskeste har «bare» klart rundt en million bilder i sekundet.

Det nye superkameraet er ikke et tradisjonelt kamera. I stedet sveiper det en lysstråle lynraskt over motivet. Lysstrålen fanger opp forskjellige deler av motivet til forskjellig tid, og disse tidsforskjellene blir spredt ut over bildebrikken.

Fram til nå har denne metoden bare klart å gjøre opptak av en bildelinje, altså bare et smalt utsnitt av motivet. Forskerne ved University of St. Louis har nå for første gang klart å brette linja ut til en flate, slik at hele motivet kommer med i bildet.

Referanse:

Liang Gao et. al: Single-shot compressed ultrafast photography at one hundred billion frames per second, Nature 4. desember 2014, vol 516, doi:10.1038/nature14005

Når fødselsnummeret blir tellende i kampen om helsekronene

Norge har lang tradisjon for å jobbe med prioriteringsspørsmål innenfor helse. Allerede på begynnelsen av 90 tallet ble det satt ned et eget utvalg som skulle drøfte prinsipper og retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet. Norge var altså tidlig ute med å sette slike spørsmål på den politiske dagsordenen. Prioriteringsdebatten har i særlig stor grad vært knyttet til spesialisthelsetjenestene. Mange kjenner nok igjen debattene fra media der personer som ikke får innvilget livsforlengende behandling står frem med sine historier. Slike «personifiseringer» av debattens kjerne; nemlig hvor mye skal det egentlig koste å redde et liv? Treffer oss hardt og brutalt. Det er vanskelig å ikke bli berørt når du ser personen stå der og fortelle om hvor mye noen måneder eller år ekstra i livet betyr.

Nå er prioriteringsdebatten over oss igjen. Etter at prioriteringsutvalget presenterte sin NOU «Åpent og rettferdig – prioritering i helsetjenestene», er prioritering noe som er på «alles» lepper, og som diskuteres rundt middagsbordet i «de tusen hjem». Folk flest diskuterer denne prioriteringen og spør seg selv: Når vi bor i et så rikt land som Norge, hvordan er det da mulig at vi må prioritere mellom borgerne? Kan vi ikke bare bevilge mer penger til helsetjenestene og behandle alle innbyggerne slik de fortjener? Man har da betalt skatt…!

Det er forståelig at man stiller seg disse spørsmålene. Norge er et rikt land. Egentlig er jo spørsmålet om prioritering et uttrykk for nettopp dette. Den velstanden vi faktisk lever i her i Norge gjør at vi har et så godt utviklet helsevesen at vi behandler mer enn vi har råd til! Behandlingstilbudet vi har, tilgangen til livsnødvendige medisiner og de beste diagnostiske hjelpemidlene gjør at helsekøene bare blir lenger og lenger! Uansett hvor mye penger vi altså spytter inn, diagnostiserer vi stadig flere sykdommer, vi behandler fler og fler og vi lever stadig lenger. Baksiden av denne velstandsmedaljen er at det koster penger. Nå har vi kommet dit at det koster for mye penger. Da må man prioritere.

Ikke det at prioritering egentlig er noe som er nytt. Prioritering er jo noe som foregår i helsetjenestene hver eneste dag allerede, det er en viktig del av legenes og sykepleiernes daglige arbeid. Men gjennom å sette prioritering enda tydeligere på den politiske dagsordenen, ønsker man å skape åpne prosesser der brukerne av tjenestene er opplyst, og vet hvilke prinsipper som gjelder. Da blir det også mer åpenbart for folk flest hvordan helsekronene fordeles mellom de ulike trengende.

Alder er et prioriteringsprinsipp som har fått mye oppmerksomhet etter at utvalget kom med sin rapport 12 november. Er det riktig at alder alene skal ha betydning i denne debatten? Er det mange som har spurt, spesielt i media er dette debattert heftig. Nei, sier utvalget selv, de mener at alder ikke er et kriterium som skal tillegges vekt alene. Det overordnede prinsippet de legger til grunn er at «prioritering bør bidra til flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt». Det høres jo riktig ut, og man kan vanskelig være uenig i et slikt prinsipp, forutsatt at man har akseptert at prioritering må skje. Men det er likevel med en viss bekymring vi leser dette. For det er klart at hvis man leser mellom linjene, så er det uunngåelig at alder ikke blir et tema. «Forventet antall leveår til gode» må jo nødvendigvis gå ned med stigende alder.

Det store spørsmålet er jo da hvordan dette vil bli praktisert ut i den kliniske hverdagen, dersom disse prinsippene blir tatt til følge i den kommende stortingsmeldingen om prioritering. At alder skal være tellende i prioriteringsspørsmålet, det vil dermed ha store konsekvenser for mange. For hvem handler denne prioriteringsdebatten egentlig om? Dumt spørsmål tenker du kanskje, den handler jo selvfølgelig om deg og meg. Den handler om oss alle. Vi skal vel alle forhåpentligvis bli gamle en gang?

Kanskje er det deg eller meg som står frem da om noen ti-år og forteller historien om et liv som ikke prioriteres i kampen om helsekronene. Som formidler betydningen av å oppleve flere gode år sammen med barnebarn og oldebarn, til tross for at helsen kanskje har skrantet de siste årene. Vi ville fortelle at vi fortsatt setter stor pris på livet og be pent om at fødselsnummeret alene ikke skal være tellende når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

Tror du ikke?

Presenterer nye funn i Nobel-forelesningene

– Foredraget blir også en slags fest, for vi har mye nytt å fortelle. Det er en unik anledning til å fortelle hva vi har gjort det siste året, sier Edvard Moser til NTB.

Travle forberedelser

Torsdag reiser han og May-Britt Moser til Stockholm. Der venter en rekke middager, mottakelser, intervjuer og selvsagt nobelkonserten, prisutdelingen og slottsbanketten. Men så langt har ekteparet hatt nok med å forberede forelesningene sine.

– Heldigvis får vi hver vår attendant fra svensk UD, som skal passe på at vi gjør alt rett, sier Edvard.

– Jeg har fått kjøpt kjoler til alle anledningene, men det har ikke blitt mye tid til shopping, sier May-Britt.

Innslag utenom det vanlige

I forelesningene vil forskerparet blant annet snakke om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye «kart» i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom. De vil også presentere funn om forbindelser mellom gittercellene og andre hjerneceller, som er knyttet til luktesans og fart.

– Det at cellene danner nye koordinatsystem for hvert rom, tyder på en enorm hukommelseskapasitet, forklarer han. Disse funnene blir publisert i en artikkel dagen etter nobelforelesningene. Resten er under vurdering og på vent i andre akademiske tidsskrift.

Nobelprisvinnerne lover også innslag litt utenom det vanlige under foredraget. Men mer ønsker de ikke å røpe.

– Det er strengt hemmelig. Men dere vil klare å holde dere våkne, lover May-Britt.

– Prisen er viktig

Siden de fikk nyheten i høst, har forskerparet også fått tid til å reflektere over hva det betyr å motta en nobelpris.

– Det betyr mye for NTNU og norsk forskning. Prisen viser at det lønner seg å satse på langsiktig forskning, selv om man ikke vet hva den vil føre til, sier Edvard.

– Norge har penger, og kan få til mer forskning av samme karakter, selv om vi er små. Denne prisen er bevis på at det er mulig, sier May-Britt.

Fant verdens eldste kunst

Da arkeologer studerte gamle bein- og skjellsamlinger fra Java, som opprinnelig ble oppdaget på 1890-tallet, oppdaget de til sin overraskelse at våre tidlige slektninger, Homo erectus, brukte skjell til verktøy og til kunstverk allerede for 450 000 år siden.

Selv om forskerne ikke vet hva innskripsjonene på skjellet betyr eller hva det ble brukt til, antyder de at bruken av geometriske mønster var en del av Homo erectus’ oppførsel på denne tiden.

Moderne evner tidligere enn antatt

De eldste geometriske motivene man kjenner til før Java-funnet, er fra Blombos Cave i Sør-Afrika. Disse er rundt 100 000 år gamle og utført av moderne mennesker.

– Det er allment akseptert at tidlige moderne kulturer oppsto i Afrika, parallelt med at vår moderne menneskeart oppsto på kontinentet. Nye oppdagelser tyder likevel på at historien er mer kompleks og at andre tidlige mennesketyper har hatt noen av disse evnene i en viss grad, sier d´Errico.

UiB-arkeologen er en av forskerne i det internasjonale teamet som fant og har analysert de eldste abstrakte motivene som man kjenner til. Funnet er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Mønstre oppdaget tilfeldig

Det var nederlenderen Eugène Dubois som oppdaget skjellene i Trinil på Java i 1891. Dette var fra de samme arkeologiske lagene hvor han fant det første skjelettet av Homo erectus. Det var i disse samlingene, som nå befinner seg i Naturalis museum i Leiden, at de oppsiktsvekkende nye funnene er gjort.

Det inngraverte motivet ble rett og slett funnet ved en tilfeldighet, da en marinbiologistudent skulle studere de fossile skjellene.

– For å studere mønsteret mer inngående, krevdes arkeologisk ekspertise om tidlig symbolbruk. Det var derfor jeg ble en del av denne studien, forteller d´Errico.

På ett av de 166 skjellene var det innrisset et geometrisk sikksakk-mønster, som ikke kan ha blitt til av naturlig slitasje. Ved hjelp av avanserte dateringsanalyser viser det seg at det inngraverte skjellet er rundt 450 000 år gammelt.

– Våre analyser og våre eksperimentelle reproduksjoner på lignende skjell nå i etterkant, viser at hele mønsteret var risset inn sammenhengende og med ett og samme verktøy. Den som risset det inn, visste hva han gjorde, mener d´Errico.

Forskerne fant ut at det er skraper som er laget av haitenner, som ligner mest på de opprinnelige rissene på skjellet. Det finnes et stort antall haitenner fra utgravningen i Trinil.

Skjell som verktøy

Blant de andre skjellene i samlingen, fant forskerne at disse hadde blitt omformet på en måte som tyder at de har blitt brukt som verktøy til å skrape og skjære med. Kanskje har de blitt brukt til å lage andre verktøy i bambus.

– Dette kan forklare hvorfor steinverktøy var så sjeldne i en del regioner i Asia, samtidig som arkeologer har funnet millioner av steinverktøy fra Afrika som er datert til denne perioden, forteller d´Errico.

Den første østerskniven

De fleste skjellene hadde også et lite hull rett overfor lukkemuskelen. Ved å bruke en skarp gjenstand til å bore hull i skjellet og fjerne muskelen, kunne Homo erectus åpne skjellene og få tilgang til mat på en enkel måte.

Denne teknikken er veldig effektiv og fungerer bedre enn å åpne skjell med en kniv, ifølge d´Errico. Det å finne opp denne teknikken antyder at Homo erectus hadde god kjennskap til skjellenes muskelanatomi og hadde kommunikasjonsevner nok til å videreføre teknikken videre til nye generasjoner.

– Disse skjellene var på samme tid en matkilde, råmateriale og et lerret for abstrakte uttrykk. De signaliserer en kognitiv omstillingsevne som mange ikke har tilskrevet homo erectus før våre funn, sier arkeologiprofessoren.

Referanse:

Josephine C. A. Joordens. Homo erectus at Trinil in Java used shells for tool production and engraving. 14/11/2014. doi:10.1038/nature13962

Blåblå avregulering blir kostbar

Ta detaljstyringen av Nav som eksempel: Nav vil bli pålagt å skanne sykemeldingsblanketten raskere og de skal innføre årlig brukermeldinger. I tillegg skal brukerne bli informert om reell saksbehandlingstid for de forskjellige tjenestene.

Dette er ikke forenkling, som den blåblå regjeringen lover, men i stedet koster det tid og penger.

«For å vise at han faktisk gjør noe og tar politisk ansvar, har statsråd Robert Eriksson satt i gang en temmelig hardhendt detaljstyring av Nav,» skriver redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse 11. november i år.

«Statsråden gjør det stikk motsatte av det Jan Tore Sanner krever av statsråder,» påpeker han.

Dyrt for staten med fritt sykehusvalg

Et annet eksempel er fritt sykehusvalg. Regjeringen ønsker å innføre fritt behandlingstilbud i sykehussektoren, der pasienter skal kunne velge behandling i private sykehus på lik linje med offentlige sykehus. Og staten skal betale.

Fritt behandlingstilbud betyr statlig kjøp av tjenester fra private sykehus. Her kommer EU-direktivet om offentlig anskaffelser inn. I Norge må offentlige innkjøp av tjenester over 500 000 kroner ut på anbud. Det gjelder også i helsesektoren.

De rødgrønne brukte omtrent fem milliarder av et totalbudsjett på cirka 145 milliarder til innkjøp av tjenester. Heller ikke den blåblå regjeringen unngår EU-direktivet om offentlige anskaffelser.

La oss si at de vil bruke 40 milliarder på sine innkjøp fra private sykehus for å oppnå fritt behandlingstilbud. Hvor skal de 35 milliardene ekstra komme fra?

To alternativer foreligger:

Regjeringen kan trekke pengene fra totalbevilgningen og slik kutte budsjettene til de offentlige sykehusene.
Regjeringen må øke totalbudsjettet for sykehusene. Det siste blir dyrt, og vil gi staten store ekstrakostnader i kjølvannet av den såkalte frihetsreformen. Utgifter som følge av offentlige anskaffelser utgjør i dag mer enn 10 prosent av norsk BNP viser tall, og de vil øke sterkt som følge av regjeringens nyliberale politikk.

Privatisering ved bruk av anbudsregimet vil derfor bli en stor belastning på statlige budsjetter i årene framover med den nåværende regjeringen.

Mer stat, ikke mindre

Så det er altså grunner til at den blåblå Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 innebærer en økning av offentlige utgifter i forhold til hva den rødgrønne Regjeringen stod for.

Den innebærer mer stat, og ikke mindre stat slik de lovet i valgkampen for et år siden.

Gjennom forenkling, effektivisering og mindre byråkratisering skulle store innsparinger komme i offentlig sektor. Løsningen lå i privatisering, avregulering og forenkling, hevder de blå.

Denne løsningen er det stort behov for, sier regjeringen. Nei i forvaltningen skal bli til Ja som en følge av denne løsningsformelen.

Avregulering er også en form for regulering

Nå er det slik at avregulering blir gjerne oppfattet som det motsatte av regulering. For mange betyr det politiske prosesser der myndigheter, nasjonalt og internasjonalt, fjerner, reduserer eller forenkler restriksjoner på individers og sosiale gruppers handlefrihet.

Men tilhengerne av avregulering oppfatter ikke at avregulering også er en form for regulering og at det medfører ny regulering og kostbare reformer i samfunnet for å realisere i praksis nettopp de nye reguleringene.

De blåblå hevder at færre og enklere reguleringer vil føre til individuell handlingsfrihet og konkurranse, og dermed økt produktiviteten og innovasjon. Rapportering, resultatstyring og kontroll skal sikre dette.

Men de overser forskning som viser at målstyringssystemets vekst i kontrollinstanser og transaksjonskostnader virker demotiverende og demoraliserende, og hemmer i stedet kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon.

Gylden tid for konsulenter

Offentlige anskaffelser og avregulering innebærer også andre store kostnader, såkalte transaksjonskostnader. Et eksempel er transportkostnader og konsulentbistand.

Den eksterne konsulentbransjen, rådgiverkontorene og meglerhusene kan forvente seg en økonomisk gylden tid, betalt av våre skattepenger. Det dreier seg samlet sett om milliarder kroner. Det offentlige kjøper inn for rundt 400 milliarder kroner årlig.

I dag blir mange innkjøp gjennomført ved anbudskonkurranser, slik som i helse- og omsorgsektoren. Tilbudet kan ikke endres etter at fristen har gått ut og vinner utpekt, og dette fører til dårlige kontrakter fordi ting endrer seg før iverksetting. Store summer brukes derfor på feilslåtte bestillinger av varer og tjenester. Det må bli mulig for oppdragsgivere og leverandører å snakke sammen etter tilbudsfristen, og slik tilpasse tilbudet slik at kontraktene blir så gode som råd er.

Dette fører i hvert fall ikke til forenkling. Forhandlinger mellom oppdragsgiver og vinnerleverandør etter tilbudsfristen lover ikke bra i så henseende. Det vil oppstå nye tvister. Fordi politikken som gjelder offentlige anskaffelser springer ut av EØS-avtalen, vil slike tvister bli fulgt opp i domstolene. Dette vil ytterligere øke de før nevnte transaksjonskostnadene.

Avregulering i form av privatisering av sykehusene og offentlige anskaffelser er faktisk med på å gjøre ting mer kompliserte. Og dyrere, ikke minst. Lovnaden om avregulering og forenkling, som de blåblå retorisk stod og står for, fører til mer regulering – og merkostnader, til gode for ingen.

- Feministisk teori trenger en revolusjon

Noe har gått galt i dagens feministiske teorier, mener Toril Moi.

‒ Problemet er at måten vi skriver teori på i dag er så skrekkelig abstrakt og overgeneraliserende, at det ikke lenger klarer å si noe av relevans om kvinners liv.

I tillegg har det ifølge Moi utviklet seg et snevert syn på begreper og et språklig moralpoliti, som gjør at kjønnsforskere og feminister må si unnskyld før de sier enkelte ord, for å forsikre om at de ikke bruker dem på den dårlige måten.

‒ Vi trenger et mer fleksibelt og hverdagslig syn på språket, konstaterer Moi.

‒ Selve grunnlaget til feminismen og feministisk teori er å gjøre kvinners liv og erfaringer forståelige, sier hun, og viser til filosofen Marilyn Frye.

Ifølge Frye er målet på hvorvidt en feministisk teori har vært en suksess i hvilken grad teorien har klart å få oss til å forstå det som var uforståelig før.

Moi var nylig hovedtaler på en konferanse om nordisk kjønnsforskning i Roskilde. Foran en sal med over 150 nordiske kjønnsforskere, gikk hun til verks for å utfordre et av deres viktigste teoretiske begreper.

Dette er en kortversjon av et lengre intervju med Toril Moi. Hele intervjuet kan du lese på Kilden – informasjonssenter for kjønnsforskning.

Lærer å utnytte dine dataspor

ABB, Telenor, Nav og flere andre store private og offentlige virksomheter går sammen med vitenskapsfolk om å utnytte big data til å økt verdiskaping.

Norsk Regnesentral leder arbeidet i et nytt Senter for forskningsrettet innovasjon (SFI) med navnet «Big Insight – Statistics for the knowledge economy».

I et SFI samarbeider forskning, utdanning og arbeids- og næringsliv om å utvikle og teste metoder og verktøy.

Norges forskningsråd sørger for grunnbevilgningen til prosjektene, men i hovedsak er det et spleiselag. På det meste kan potten i Big Insight komme opp i 340 millioner kroner over åtte år.

Maskinlæring
Målet er å utvikle nye metoder innen statistikk og maskinlæring som håndterer store og komplekse datamengder.

Senior data scientist Kenth Engø-Monsen hos Telenor Research legger ikke skjul på flere utfordringer med utviklingen av nye big data-verktøy.

– Det samles inn enorme mengder data på mange områder. Senteret skal bidra til at disse dataene brukes til å gi dyp innsikt og bedre beslutninger, skriver Norsk Regnesentral på sitt nettsted.

I dag bygger beslutninger på gjennomsnittlig atferd, mens målet er mer individuelle løsninger på områder som medisinsk behandling, tjenester og markedsføring.

– Vi skal utvikle nye modeller for bedre å kunne predikere fenomener, forstå uforklarte mekanismer og sammenhenger, og avdekke skjulte mønstre, forklarer professor Arnoldo Frigessi, som leder Big Insight.

Hele verden
Ambisjonen er ikke snauere enn at Big Insight skal være et ledende internasjonalt senter i bruk av modellbasert statistikk for å finne nye innovative løsninger ved hjelp av komplekse, høydimensjonale data. Det siste betyr data der man har et stort antall målinger i et lite utvalg av observasjoner.

Telenor sitter på store mengder data som bedriften ønsker å utnytte i hovedsak på to måter:

Kundedata til å skreddersy tjenester.
Data fra drift og trafikk for å forutse problemer i nettet.

Den store datakilden i et telefonselskap er kundedata, også kjent som call detail record eller CDR, der du legger igjen spor hver gang du bruker telefonen: Hvilket nummer som benyttes, hvem du kommuniserer med, tidspunkt og sted m.m.

Fakta
Big Insight
Senter for forskningsbasert innovasjon, SFI-prosjekt for utvikling av big data-verktøy.
Prosjektperiode mellom fem og åtte år,

Deltakere:
Norsk Regnesentral, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen.
ABB, DNB, DNV GL (Veritas), Gjensidige Forsikring, Norsk Hydro, Telenor.
NAV, Skatteetaten, Oslo universitetssykehus.

Årlig finansiering:
Forskningsrådet 12 mnok
Partnere 7,5 mnok
Egeninnsats fra forskningspartnere 13 mnok
Egeninnsats fra brukerpartnere 10 mnok

Lojale kunder
– Dette er informasjon vi trenger for kunne levere tjenesten og sende faktura. Men vi ønsker også å bruke slike data til å skreddersy informasjon til kundene, for eksempel når de går inn i nettbutikken vår, forklarer Kenth Engø-Monsen.

Han er senior data scientist ved Telenor Research og deltar i Big Insight.

Et eksempel er å registrere mengden databruk hos en kunde og dermed tilby en bedre abonnementspakke. Kunden får en bedre avtale, og Telenor bygger lojalitet.

– Vi skal ikke underslå at vi driver business, sier Engø-Monsen til digi.no.

Sikrere nett
Målet er også å bruke analyser av data om driftsforhold og trafikk i nettet til å forutse og oppdage unormale hendelser.

Her er det større usikkerhet om utfallet.

– Vi beveger oss inn på et metodisk område som er ukjent for mange. Sett fra et algoritmisk ståsted er slik prediksjon vanskelig. Det krever mye data, og vi må ha data å trene disse algoritmene på. Likevel har vi ingen garanti for at modellene vil fungere når vi laster opp nye og ekte data, poengterer han.

For alle
Telenor skal ikke alene dra nytte av slike nye verktøy.

Såkalt personalisering av produkter og tjenester skal kunne benyttes i flere bransjer, som telekom, finans og medisin.

– Og deteksjon av unormale hendelser skal Veritas kunne benytte til å avdekke feil på skip i fart, forklarer Engø-Monsen.

– Hvor mangelfulle er verktøyene dere har i dag på disse områdene?

– Nå er vi på det vi kan kalle versjon 1.0, mens vi skal opp på 2.0 og 3.0.

Personvernet legger begrensingen på utnyttelsen av analyser av store datamengder.

– Det er et tema vi har som bakteppe i alt vi skal gjøre ved senteret, sier Engø-Monsen.

Programmering i det 21. århundre

KRONIKK: Programmering i dag er som å lage en steinskulptur. Det vi trenger er mer smidige kommunikasjonsmodeller. Programmeringsspråk som oppfører seg mer som formbar leire – og mindre som granitt.

For å lage slike verktøy må vi ta et fundamentalt oppgjør med selve basisen for programmering, og lage totalt nye tenkesett, som erstatter de eksisterende paradigmene med nye tenkemåter. Blant annet må vi fullstendig revurdere selve konseptet «programmeringsspråk» og hellige kuer som objektorientering, kompilering og interpretasjon.

Når du i dag lager et program kommuniserer du konsekvent på et språk som datamaskinen ikke forstår, hvor du tvinger maskinene som skal kjøre programmet ditt til enten å kompilere ned til et helt annet språk, subsidiært å dynamisk tolke det under kjøring.

Dette er sammenlignbart med å kommunisere med en som kun forstår arabisk, på norsk, og være avhengig tolk som oversetter korrekt for deg som mellommann.

Thomas Hansen jobber med og forsker på nye programmeringsmodeller, språk og plattformer, eksklusivt som fri programvare. http://magixilluminate.com.

Vi må finne en felles plattform å kommunisere våre intensjoner på. Et språk vi både forstår og datamaskinen kan kjøre, uten å gå via disse mellomleddene.

Selvmodifiserende kode
Det skaper koherens i programmeringen, slik at intensjonene våre kan bli direkte forstått av datamaskinen, uten kompliserende mellomledd med rom for misforståelser. I tillegg muliggjør dette at datamaskinen kan programmere seg selv, og modifisere sine egne programmer, og kommunisere sine forandringer til oss på et språk som vi kan forstå.

Dette fordrer at eksekveringsspråket og programmeringsspråket er det samme. I dag forstår faktisk ikke en datamaskin selv hva den kjører, fordi det er skrevet på et språk som den selv ikke forstår, uten at vi bringer inn kompliserende statiske mellomledd, som for eksempel dekompilering, kompilering eller interpretasjon.

På toppen av dette problemet, kommer problemet med enkapsulering og polymorfisme, som i dag stort sett utelukkende er definert statisk i opprinnelsesspråket, og ikke kan modifiseres av selve programmet eller datamaskinen selv under kjøring. Dette er sant både for «dynamiske» språk og statiske språk.

Ved å ta et fundamentalt oppgjør med programmeringsmodellene våre og bryte ned barrieren mellom data og logikk, vil logikk og funksjonalitet kunne være «data» til et tredjepartsprogram, som dette programmet kan forstå, analysere og modifisere. Slik lærer vi datamaskinen å snakke med seg selv og andre datamaskiner, samtidig som det språket den snakker er forståelig også for oss.

Ny måte å tenke på
Disse nye språkmekanismene er basert på eksisterende og konvensjonell teknologi. Det er bare en ny måte å tenke på.

Et godt eksempel er konseptet «kode» og «data». To verdener som i dag er fullstendig adskilt. Ved å ikke lengre skille mellom de blir plutselig koden formbar. Koden kan da forvandles til noe fullstendig annet enn det det var.

Da viskes forskjellene mellom data, kode og programmering vekk. Programmet kan modifisere seg selv. Kode kan være inputdata til andre funksjoner, data kan eksekveres og så videre.

Data kan i dag sendes inn i en «funksjon» (metode, logikk, kode), men en kan ikke i særlig grad forandre hvilke parametre en funksjon tar. Ei heller kan man forandre selve funksjonen i seg selv. Dette skaper en rigid modell hvor koden er støpt i sement etter at programmet er ferdig. Ved å se på «kode» som bare en annen form for «data» kan selve koden modifiseres. Parametrene vi sender inn i funksjonen kan forandres under kjøring.

Noen av disse programmeringsmodellene har «quantum computing qualities» fordi et program (funksjon, metode, logikk) for eksempel kan løse forskjellige oppgaver, avhengig av data man sender inn.

Det er ingenting «magisk» med disse konseptene. De kan fortsatt utmerket godt eksekveres innenfor rammene av våre eksisterende binære algebraiske modeller, med dagens datamaskiner.

Still deg selv følgende spørsmål:

Hvorfor kan ikke programmet mitt programmere seg selv?
Hvorfor kan ikke programmet mitt snakke tilbake til meg på et språk som jeg kan forstå?
Hvorfor kan ikke jeg fortelle programmet mitt dynamisk under kjøring hvilke algoritmer jeg vil det skal bruke?
Hvorfor kan ikke programmet mitt selv velge hvilke oppgaver det skal parallellisere?
Hvorfor kan ikke programmet mitt bytte ut eksisterende funksjonalitet mens det kjører?

Når jeg snakker om parallellisering, mener jeg at man kan ta en hvilken som helst funksjon, og under kjøringen bestemme om denne skal kjøre i samme prosess sekvensielt, eller om den skal fases over til an annen prosessor/maskin for eksekvering.

Dette er enkelt i det paradigmet jeg beskriver fordi «kode» bare er en annen form for data, og enkelt kan sendes fra en prosessor eller datamaskin til en annen, ved bruk av for eksempel konvensjonelle web services over for eksempel HTTP. Med andre ord kan en sende kode som data til en annen server og eksekvere koden på den andre serveren, for så å returnere resultatet av eksekveringen tilbake til den opprinnelige kilden. Dette skaper skaleringsmodeller som er umulige med dagens paradigmer.

Det er ikke sci-fi
For å finne svaret på spørsmålene jeg stilte må du først erkjenne at du lever i steinalderen, og at alt du trodde du visste er basert på steinalderteknologi! Du må erkjenne at for å løse disse problemene må du først lære deg selv og datamaskinen å snakke det samme språket. Du må bryte ned barrieren som er kunstig konstruert for å skille mellom «data» og «logikk».

Det vi trenger i programmering, er en relativitetsteori, som bryter ned barrieren mellom data og logikk, på samme måte som Einsteins teori eliminerte barrieren mellom energi og masse. Slike modeller finnes faktisk.

For en referanseimplementasjon som gjør akkurat det som er beskrevet ovenfor, kan leseren ta en titt på mitt prosjekt. Se gjerne også en demonstrasjon jeg har lagt ut på Youtube.

Dette er ikke science fiction. Det er faktisk funksjonelle ideer med eksisterende implementasjoner.

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

Tidligere Skype-ansatte utfordrer Skype

Markedet for meldingstjenester, med eller uten tale- og videofunksjonalitet, er veletablert og overfylt. De mest brukte tjenestene har flere hundre millioner registrerte brukere. Likevel er det nå klart for en ny tjeneste, nemlig Wire.

Bak tjenesten står selskapet Wire Swiss, hvor en håndfull av de drøyt 50 ansatte har bakgrunn fra Skype. Dette inkluderer Wire-sjef Jonathan Christensen, som hadde lederstillinger i Skype mellom 2006 og 2012.

Wire støttes av Iconical, investeringsselskapet til Janus Friis, som grunnla Skype sammen med blant annet Niklas Zennström i 2003.

– Skype ble lansert for mer enn et tiår siden. Siden da har mye endret seg. Vi er alle vant til å bruke gratis samtaler og tekstmeldinger, og vi har gått over til å bære datamaskinene våre i lommen, sier Friis i en pressemelding.

– Det er på tide å skape de best mulige kommunikasjonsverktøyene, like vakre som de er nyttige. Wire er nettopp dette, hevder Friis.

Ifølge selskapet er Wire en ikke bare meldingsapp, men et kommunikasjonsnettverk for både meldinger, samtaler og deling av innhold som bilder, musikk og video. Det har blitt antydet av videosamtaler også kan bli lagt til på sikt.

– Vi spurte oss selv hvordan moderne kommunikasjon kan se ut og fungere. Hvordan kunne vi fult ut dra nytte av de nyeste enhetene og fordelene i nettskyen for å levere noe som er virkelig enkelt, veldig nytt og virkelig vakkert, sier Christensen.

I første omgang er Wire kun tilgjengelig som apper for iOS, Android og OS X. En webutgave skal også være på trappene. Windows er ikke nevnt.

Talefunksjonaliteten skal være basert på en lydteknologi selskapet selv har utviklet for å gjøre lyden i Wire så ren og klar som mulig. Ansvarlig for denne er Koen Vos, som tidligere har vært tungt involvert i lydformatene SILK og Opus.

Samtidig skal samtalefunksjonen være kompatibel med nettlesere som støtter WebRTC-spesifikasjonen.

Til Wall Street Journal sier Christensen at man i Wire også kan etablere grupper med flere brukere. Enhver bruker har rettigheter til å sparke ut andre brukere.

Selskapets forretningsplan dreier seg om salg av tillegg til appen. Selskapet vil ifølge Christensen ikke bruke personlige data til rettede annonser. Selskapet har lagt hovedkontoret til Geneve og utviklingsavdelingen til Berlin. Dette er ikke tilfeldig.

– Dersom noen er interessert i å få tilgang til brukerdataene vår, finnes det en formell og velregulert prosess for dette i Sveits. De er veldig oppmerksomme på personvern, og det samme gjelder Tyskland, sier Christensen til Gigaom. Taleanropene er ende-til-ende-krypterte. De tekstbaserte meldingene er krypterte mellom klientene og selskapets servere.

– Dersom du har en chat med flere brukere og ende-til-ende-kryptering, er det nødt til å skje en hel del nøkkelutveksling. Til slutt ødelegger du produktet og gjør det ubrukelig, sier Christensen.

Digipost sikter mot ende-til-ende krypto

POSTGIROBYGGET 15. ETASJE (digi.no): Digipost er allerede klargjort for ekte ende-til-ende kryptering, der brukeren kontrollerer sin private nøkkel.

Brukeren må da forsyne tjenesteleverandør med en offentlig nøkkel eller sertifikat. Uten begge nøklene er det umulig å låse opp innholdet.

Martin Koksrud Bekkelund, som er direktør produkt- og forretningsutvikling i Posten, sier at de nå utreder om dette lar seg realisere på en fornuftig måte.

– Vi vet at dette er for spesielt interesserte, men det er prinsipielt riktig og viktig for oss å tilby dette.

Han utdyper hvorfor det prinsipielle veier tungt:

– Posten har siden 1600-tallet vært budbringer til folket. Selv om vi jobber digitalt merker vi godt at integritet og konfidensialitet står sterkt i hele organisasjonen.

Bekkelund vil ikke garantere noe, men røper at de på ledernivå har besluttet at reell ende-til-ende-kryptering er noe de ønsker å jobbe videre med.

– Forbeholdet vårt er at vi må være sikre på at det er fornuft i det vi kommer med, men ambisjonen er å gi ut dette i første kvartal 2015, men det er ikke noe løfte.

I dag sitter Digipost med begge nøklene. Det gjør også BankID og de fleste andre leverandører av sikre tjenester på internett.

Alternativet Posten jobber med vil i praksis gjøre det umulig selv for myndighetene ved rettsordre å kunne gå inn å lese meldingene.

Internt er prosjektet kalt «ZKP» eller Zero Knowledge Proof. Et teknologisk bevis på at leverandøren ikke har sjans til å titte på brukernes korrespondanse.

– Du lager ikke et sånt system bare for godværsdager, sier Posten-direktøren.

Viktig at ingen beviselig kan ha innsyn i posten min, sier Erlend Oftedal fra Bekk.

Høy brukerterskel
Erlend Oftedal er sikkerhetsansvarlig for Digipost og én av femten innleide konsulenter fra Bekk, som utgjør den samlede utvikleravdelingen for løsningen.

– Det er ulike problemstillinger med ende-til-ende-kryptering. Det er for eksempel problematisk straks brukeren mister nøklene sine. Hvis den forsvinner har du mistet tilgangen til posten din. Da må du eventuelt kontakte avsender og be dem sende på nytt.

– Brukerterskelen for kryptert e-post er høy. Vi skal jo være en løsning for ungdom, de i midten og de eldste, understreker Oftedal.

Valgfritt
Derfor er ambisjonen å kunne tilby ende-til-ende-kryptering som valgfri ordning.

– Du kan velge mellom å stole på Posten, eller du kan si at du setter konfidensialitet høyere. For meg er det viktig at ingen beviselig skal kunne ha innsyn i min post. Brukerne kan velge, det er fint med en todelt løsning, sier Oftedal, som også er faggruppeleder for sikkerhet i konsulentselskapet Bekk.

– Hva slags sikkehetsnivå snakker vi om her?

– Rent teknisk snakker vi sannsynligvis om AES 256 for krypteringen. Så vil vi nok kreve at brukernes nøkler har en god lengde. Fra 2048 biter og oppover. Her følger vi med på anbefalingene fra amerikanske og europeiske standardorganer innen sikkerhet, sier Oftedal.

API-ene (programmeringsgrensesnittene) for Digipost er laget med støtte for full ende-til-ende-kryptering. En ting som mangler er et brukergrensesnitt for opplasting av offentlig nøkkel, uten at det er den helt store jobben.

Alt dette tegner til å kunne bli mer enn bare en digital postkasse. For Digipost kan også bli brukt til å sende krypterte meldinger, selv om det ikke var hovedpoenget fra starten av.

Postboks for alle – en vei å gå
Den 17. november gikk startskuddet for statens løsning «sikker digital postkasse». Alle innbyggere som har opprettet brukerkonto hos Digipost kan nå motta post i sin egen digitale postkasse, inkludert forsendelser med sensitivt innhold som helseopplysninger fra det offentlige.

Den konkurrerende danske leverandøren E-boks, som også har vunnet kontrakt på det samme, er forsinket og blir først klar på nyåret.

Posten Norge har dermed sikret seg et fortrinn i konkurransen, men har likevel et godt stykke igjen for å nå sine egne ambisjoner for antall brukere i Digipost. Bekkelund minner om at Norge har fem millioner innbyggere.

– Vi har cirka 400.000 brukere per i dag. Ambisjonen er nå ut til flere millioner, sier han.