De sosiale mediene er en naturlig del av hverdagen for unge. De forventer dialog og kontakt der de er, og er vant til at alle kan nås – fra nabojenta til redaktøren, kjendisen eller politikeren.

Studier viser at de bruker sosiale medier som en kanal for samfunnsengasjement mye mer enn voksne.

– Dette engasjementet er ofte svært uforpliktende, uformelt og ustrukturert – et slags grasrotengasjement. Utfordringen er hvordan ulike virksomheter kan dra nytte av det, sier seniorforsker Petter Bae Brandtzæg ved Sintef.

Vil nå ungt engasjement

Mye av problemet er gamle kommunikasjonsmodeller og organisasjoner bygd opp rundt tradisjonelle og hierarkiske strukturer. Det passer dårlig med sosiale medier og unges tilnærming til verden. I prosjektet «delTA» forsøker forskerne å hjelpe ulike virksomheter med samfunnsoppdrag å dyrke fram ungt engasjement via sosiale medier.

– Det er et gap her som vi prøver å lukke, sier Brandtzæg.

En viktig del av prosjektet er å lage ulike konsepter for nettjenester for samarbeidspartnerne NRK, Amedia, Plan Norge, og Kongsvinger kommune. Tjenestene skal hjelpe virksomhetene å knytte til seg unge – ved å etablere samfunnsengasjement i en ny kontekst.

For Plan Norge lages for eksempel en prototyp som kombinerer app-teknologi med sosiale nettverk for å motivere unge til å utfordre hverandre i sosiale medier.

Kongsvinger skal involvere ungdom i utviklingen av et parkområde ved å ta imot innspill på Instagram.

Forskerne i prosjektet har som utgangspunkt at sosiale nettjenester kan styrke tjenestetilbydere som har samfunnsoppdrag, enten de tilhører mediene, humanitære organisasjoner eller det offentlige. 

Publikum som samtalepartner

– Vi er nødt til å endre oss, sier Tord Selmer-Nedrelid, redaksjonell utvikler i Amedia Utvikling.

– Dagens unge har helt andre medievaner, og gir uttrykk for sitt samfunnsengasjement på andre måter enn før. Siden de journalistiske mediene er tuftet på et samfunnsoppdrag, er det avgjørende for oss å forstå hvordan dette samfunnsengasjementet kommer til uttrykk for kommende generasjoner mediebrukere, sier Selmer-Nedrelid.

Han sier mange av landets redaksjoner ennå ikke har kommet godt nok bort fra den gamle vanen med å servere stoff til publikum som mottagere. Dermed mangler forståelsen av brukergruppene som nærmest likeverdige samtalepartnere.

Redaksjonene som tar dette inn over seg, må endre måten de produserer stoffet på, formatene de bruker, publikums involvering og den grunnleggende måten de kommuniserer på.

De som har fått det til

I prosjektet har forskerne også henvendt seg til ledende organisasjoner som er flinke til å engasjere unge og/eller flinke til å bruke sosiale medier – for å høre mer om deres erfaringer og løsninger.

Internasjonalt er dette den første studien som presenterer erfaringer fra organisasjoner som har hatt suksess med bruk av sosiale medier for å øke samfunnsengasjementet blant unge.

Forskerne har blant andre snakket med aktører fra Amedia, som forøvrig vant årets World Young Reader Prize, utdelt av World Association of Newspapers and News Publishers.

De intervjuet også representanter fra Barneombudet, mediehus som driver med sosiale medier og brukerinvolvering (som VG og NRK), informasjonsportaler mot unge (som ung.info og ung.no), og digitale designbyråer som er gode til å lage tjenester for unge.

Forskerne har dessuten snakket med unge sluttbrukere mellom 16 og 25 år om deres erfaringer, og barrierene de opplever mot samfunnsengasjement. Brandtzæg oppsummerer noen av de viktigste funnene:

På lik linje

– Man bør lage plattformer hvor de unge kan delta på lik linje med de voksne. Ungdommer vi har snakket med, føler ofte at de blir holdt litt utenfor i organisasjonene – at de nesten bare er med som alibier. De ønsker økt påvirkningskraft og samarbeid på lik linje med de voksne, sier seniorforskeren.

Når det gjelder utvikling av tjenester, er brukerinvolvering et av de viktigste stikkordene. For tjenestene som utvikles i prosjektet, er ungdommene nærmest utviklere selv. Ofte er det også dette som har skjedd i suksessinitiativene – for eksempel i avisa Nordland hvor unge blant annet har fått være med å bestemme saker og kanaler for publisering.

– Tid er ofte en barriere. Unge mennesker føler at ting går for treigt – enten det er stoff som blir publisert for sakte, eller saker som kommer opp for treigt i et lokalstyre. Der beslutninger skjer hurtig, og de unge føler de får tilbakemeldinger med én gang, finner vi ofte suksesshistoriene, sier Brandtzæg.

En annen viktig faktor er språket. De unge opplever ofte språkbarrierer – enten fordi språket er for vanskelig eller for kult. De ønsker respekt og seriøsitet. Organisasjoner som får til dette, har med de unge som språkkonsulenter, forteller Brandtzæg.

Dessuten skal det mye til før unge leser lange tekster på nettet. Forskerens råd er derfor å kondensere innholdet ned til veldig små snutter, og bruke et visuelt språk.

– Organisasjoner som designer for mobilen først, har gjerne suksess, for de må prioritere med hard hånd og luke ut alt overflødig, sier han.

Å skreddersy for ulike grupper av unge og deres interesser er en annen nøkkelfaktor for å nå fram. Det innebærer å ta hensyn til subkulturene med ulike preferanser, meninger og behov. Unge som opplever å bli tatt på alvor og verdsatt, øker gjerne sitt engasjement.

– Kvalitet på innholdet

For P3 i NRK har forskerne jobbet både med Urørt og P3 Dokumentar. For sistnevnte har forskere ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo blant annet som mål å finne nye måter å visualisere innhold på, og måter å engasjere unge i innholdet og radioprogrammet. De utforsker for eksempel hvordan lyttere kan gi tilbakemeldinger og delta mens programmet sendes.

Nettsidene til P3 Dokumentar var veldig tidlig ute – i starten av 2012 – med feature-reportasjer i langt format. Morten Skogly, konstituert redaksjonssjef i NRK P3 Nett, forteller at godt gjennomarbeidet og solid journalistikk blir lest.

– Det viktigste er kvaliteten på innholdet, og så prøver vi å leke med formen, sier han.

Radioprogrammet formidler det nettredaktøren kaller unge historier. Det vil si at journalistene leter fram nye stemmer og historier, og ikke gjenbruker dem fra voksen-NRK. Urørt er på sin side et nettsted og et radioprogram som lar usignerte, norske musikkartister eksponere musikken sin gratis via nettet. Et utvalg av artistene blir også spilt på radio.

– Det mest grunnleggende er å ta brukergruppene på alvor. Her er prinsippene de samme enten det er snakk om Ungdommens radioavis eller Snapchat, sier Skogly.

Som punkt nummer to trekker han fram involvering av publikum. Her har de nye plattformene hatt større innvirkning. Dialogen er åpnet opp, og flyttet fra innringingstelefoner til Twitter og Facebook, Snapchat og Instagram.

– Når det gjelder P3 Dokumentar, skjer det meste i kommentarfeltene. I noen tilfeller har vi kommet over 500 kommentarer. Vi prøver å være til stede og lese kommentarene etterhvert som de kommer. Jo mer kontroversielt temaet er, jo større er takhøyden for diskusjon, sier Skogly.

Han forteller at brukertesting er noe redaksjonen gjør systematisk. Ellers anbefaler han å være frampå og selv teste ut de nye mulighetene, med tanke på hva som fungerer for innholdet og målgruppen.

– Vi er på ballen og leker og forsker litt sjøl. Dermed har vi mulighet til å oppdage et mønster før andre, og det gir oss et lite konkurransefortrinn, sier Skogly.

Utforsker samfunnsoppdraget

Selmer-Nedrelid i Amedia trekker også fram behovet for å utforske hva mediens samfunnsoppdrag kan være på nettet – mer enn den klassiske artikkelen eller saken.

– Hvordan kan lokale medier som samfunnsarena komme til uttrykk for ungdom og kommende generasjoner? spør han.

Forskningsprosjektet har gått rett inn i disse temaene, og deltagerne fra utviklingsavdelingen har satt pris på muligheten til å ta det halvlange perspektivet, i en hverdag som er mye preget av det som trengs i dag eller i morgen.

– Vi har et samfunnsoppdrag som er viktig for demokratiet, men det forutsetter at vi klarer å nå innbyggerne. Det handler blant annet om å utvikle plattformer hvor vi synliggjør hvilken verdi de lokale mediene kan ha i lokalsamfunnene – også for ungdommen, sier Selmer-Nedrelid.

Hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser vokste opp i ikke-akademiske familier. Begge er fra Møre og Romsdal. May-Britt Moser er fra Fosnavåg, mens Edvard Moser vokste opp i Hareid. May-Britts far var snekker, og hun vokste opp på en gård. Edvards far var en pipeorgelbygger som hadde innvandret fra Tyskland.

Skjebnen førte dem sammen, ikke én gang, men to ganger. Først som elever på videregående i Ulsteinvik, der Edvard var toppstudent.

– Jeg tok det med ro, men gjorde det bra når jeg anstrengte meg litt, som May-Britt Moser sa i et intervju med Sunnmørsposten.

Selv om de gikk på samme videregående skole, var det ikke før de var studenter ved Universitetet i Oslo at de ble godt kjent med hverandre. I 1985 giftet de seg, mens de fremdeles var studenter. Edvard Moser trodde han ville studere kjemi, og lekte med ideen om kjernefysikk. Til slutt bestemte de seg for psykologi. Målet ble å faktisk forstå det fysiologiske grunnlaget for atferd.

Tidlig stilte ekteparet spørsmål som vitenskapelig var vanskelige å svare på. Nysgjerrigheten deres strakk seg utenfor tradisjonelle vitenskapsdisipliner.

Paret har endret atferdsforskningen og nevrovitenskapen. De har mottatt en rekke prestisjetunge vitenskapelige utmerkelser som nylig toppet seg med Nobelprisen. Prisen deler de med sin tidligere mentor og kollega John O’Keefe fra University College London.

Våre interne kart i hjernen

Nobelprisen får de blant annet fordi de har oppdaget en spesiell type nervecelle kalt gridceller. Disse cellene danner en slags indre GPS i hjernen. Nesten 20 års forskning ved NTNU har bidratt til en lang rekke vitenskapelige gjennombrudd som har bygget på denne oppdagelsen.

De har undersøkt hvordan hjernen filtrerer ut distraherende informasjon. De vet at retningssansen vår er medfødt, og har funnet ut at minner er organisert i 125 millisekund lange pakker.

De har sett at hjernen har noe tilsvarende en zoom-knapp for å kontrollere oppløsningen av våre interne kart og at hjernen har minst fire forskjellige måter å oppfatte hvor du befinner deg. De har også undersøkt hvordan virus og lysfølsomme proteiner kan brukes til å kartlegge forbindelser mellom celler med forskjellige roller i stedsansen.

Arbeidet har de gjort sammen med sitt team av doktorgradskandidater og andre forskerkollegaer.

Ville studere læring og hukommelse

Da de begynte sin studiekarriere, hadde ikke psykologisk nevrovitenskap noe fotfeste i Norge, ei heller i verden for øvrig.

– Det var ganske vanskelig å finne et sted å gjøre det vi ville, nemlig å studere det nevrologiske grunnlaget for atferd. Spesielt å studere læring og hukommelse, som vi var særlig opptatt av, sier Edvard Moser.

Etter å ha fullført lavere grad i psykologi i 1984, bestemte paret seg for å ta mastergraden med Per Andersen, som var nevrofysiolog ved Universitetet i Oslo. Men Andersen hadde mer enn nok mastergradsstudenter på den tiden, og var ikke så interessert i å ta på seg to til.

Tok ikke nei for et svar

– Vi presset ham, forteller May-Britt Moser.

Andersen sa seg til slutt enig, under forutsetning av at ekteparet fant en måte å bygge et vannlabyrint-laboratorium. Det var gjort med stor suksess av den britiske forskeren Richard Morris for å studere romlig læring og hukommelse.

Dermed gikk May-Britt og Edvard i gang med å kjøpe vanntanker og bygge laboratorium. De oppnådde gode resultater, som ble publisert i Journal of Neuroscience. I 1995 tok Moserne doktorgrader med Andersen som veileder.

Deretter ble de postdoktorgradsstudenter i laboratoriet til John O’Keefe, som de nå har vunnet Nobelprisen sammen med. O’Keefe lærte paret hvordan de implanterer elektroder i hjernen på rotter, slik at de kunne lytte på hjernens elektriske aktivitet mens rottene vandret fritt rundt i en boks.

Hukommelsesstudier i bomberom

Så kom et jobbtilbud fra NTNU. De to forhandlet seg frem til to stillinger ved universitetet, samt utstyr til å starte opp sin helt egen lab. Rommet de fikk tilgang på, var et tidligere bomberom. Her ble Laboratorium for hukommelsesstudier født i 1996.

– Vi hadde ingen bur, ingen arbeidsrom og ingen teknikere. Vi gjorde alt arbeidet på egen hånd. Vi ryddet rottebur, skiftet underlag, kuttet hjerner og reparerte kabler, forteller paret.

Med arbeidet kom en klar fordel: – Å starte fra scratch ga oss muligheten til å forme laboratoriet akkurat slik vi ønsket det.

Etter hvert konsentrerte paret seg om å studere entorhinal cortex, som er det området av hjernen der de gjorde sin banebrytende oppdagelse av gridceller i 2005.

Sterkere finansiering

I 2002 anerkjente Forskningsrådet i Norge kvaliteten på Mosers forskning. De tildelte Mosers et tiårig stipend for å utvide laboratoriet og opprette Senter for hukommelsesbiologi, et norsk senter for fremragende forskning (SFF).

Halvveis i denne forskningsperioden kom en ny anerkjennelse som også betød sterkere finansiering. Senteret ble utpekt til Kavli Institute for Systems Neuroscience og var med dette et av bare fire nevrovitenskaplige institutt anerkjent av The Kavli Foundation.

I 2012, da finansieringen av Senter for hukommelsesbiologi rant ut, tildelte Forskningsrådet Moser-forskerne og laboratoriet deres et nytt tiårig stipend. Denne gangen gikk stipendet til Centre for Neural Computation, ledet av May-Britt Moser. Edvard Moser leder Kavli-instituttet.

Over 100 forskere

Mosernes en gang så beskjedne laboratorium har altså blitt respektable vitenskapelige sentre. Der ekteparet en gang rengjorde sine egne dyrebur, er det nå seks forskningsgrupper med rundt 100 forskere i sving.

En syvende forskningsgruppe er planlagt flyttet til Trondheim i 2015. Miljøet er internasjonalt, og du finner nå forskere over hele verden som har jobbet i ekteparets lab.

Underveis har paret blitt medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi. De har også blitt valgt inn i European Molecular Biology Organization (EMBO) og US National Academy of Sciences. KI/CNC er også medlem av Norwegian Brain Centre. Det er dessuten hjem for det som kan være den største infrastrukturen for systemnevrofysiologi i verden, NevroNOR.

Paret har mottatt mange priser og anerkjennelser gjennom årene. Sist ut er som kjent Nobelprisen.

– Det er første gang noen har vist at keisersnitt kan være en felles risikofaktor for flere immunologiske sykdommer. Det gjelder ikke bare barnesykdommer som astma og allergi, sier Hans Bisgaard, som er professor ved Dansk Børneastma Center.

Oftere innlagt

I undersøkelsen, som nettopp er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Pediatrics, har Bisgaard og kollegene hans tatt for seg to millioner danske barn som kom til verden i perioden mellom 1973 og 2012.

I fødselsregistrene kunne forskerne se at barn født ved keisersnitt, var oftere innlagt på grunn av astma, barnegikt, inflammatorisk tarmsykdom, immundefekter, leukemi eller bindevevssykdommer.

Risikoen for astma er om lag 20 prosent høyere. Det er om lag 40 prosent høyere risiko for immundefekter og 10 prosent høyere risiko for barnegikt.

Solid undersøkelse

Professor Niels Heegaard, som forsker på immunologiske sykdommer ved Statens Serum institut (SSI) i Danmark, mener studien er interessant.

– Det er den største studien jeg har sett av sammenhengen mellom keisersnitt, astma og bindevevimmunsykdommer. Mindre undersøkelser har funnet sammenhenger med astma og allergi, men denne gangen ser forskerne på et veldig stort antall barn over en lang periode. Det gjør resultatene veldig solide, sier Heegaard.

Usikker årsak

Det er imidlertid ikke sikkert at det er selve keisersnittet som forårsaker sykdommen, understreker Hans Bisgaard.

– Vi vet ikke hva som er årsaken. Det kan være forskjellige grunner til at barn født ved keisersnitt oftere blir syke, sier han.

Forskning har tidligere vist at både mus og mennesker født ved keisersnitt har en annen sammensetning av bakterier i tarmen. Nylig viste en studie at slike mus har problemer med immunforsvaret sitt.

Det kan også være genetiske og miljøbetingede årsaker involvert:

– Vi vet at det finnes en rekke gener som er felles for disse immunologiske sykdommene. Keisersnittet kan være én av flere miljøfaktorer som aktiverer disse genene, sier Bisgaard.

Immunsystemet bør undersøkes

Ifølge Niels Heegaard er det på ingen måte klart at keisersnitt i seg selv skader immunforsvaret:

– De museforsøkene som har blitt gjennomført, danner grunnlag for hypoteser, men de kan ikke overføres rett til mennesker, sier han.

– Vi må undersøke immunmolekyler og celler hos spedbarn som er født vaginalt eller ved keisersnitt. Ellers kan vi ikke si at det er noen årsakssammenheng.

Immunologiske sykdommer rammer flere og flere i Vesten. Forekomsten av astma og allergi er tredoblet på 50 år. I den samme perioden har det blitt foretatt flere og flere keisersnitt. 

Referanse:

Astrid Sevelstedm.fl.:Cesarean Section and Chronic Immune Disorders, Pediatrics (2014), DOI:10.1542 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Av Bjørn Økland, Skog og landskap & Arne C. Nilssen, Universitetet i Tromsø

En sørlig art i Skandinavia har nylig hatt en rask og voldsom nordlig ekspansjon. Vil den bli en ny «lauvmakk » som tar for seg av våre nordlige bjørkeskoger?

Gul frostmåler (Agriopis aurantiaria) er en kjenning for mange i Sør-Norge. Denne gylne «trekantete » sommerfuglen er vanlig å finne på veggen under utelyset når høstmørket begynner å falle på. Arten ble tidligere kalt vanlig høstmåler eller vanlig frostmåler. Den går også under navnet gullgul frostmåler, som passer bra med fargen hos hannene og med det latinske artsnavnet (aurantiaria), som betyr gylden. Hunnene er derimot mørke i fargen og nesten vingeløse. De kan ikke fly og beveger seg ved å krype på trestammene.

Larvene hos målerne er fascinerende. Som navner sier kan det se ut som de driver oppmåling når de kryper rundt på kvistene. De har også en egen evne til å kamuflere seg om de blir forstyrret. Da står de som fastfrosset med kroppen utstrakt i luften – til forveksling lik en liten kvist.

En rekke løvtrær står på dietten til gul frostmåler i Sør-Norge og Europa forøvrig. I Nord-Amerika, der arten også finnes, lever den også på bartrær. I Alf Bakkes skrifter fra 1960-tallet om skogsinsektene i Norge omtales gul frostmåler særlig i forbindelse med utbrudd i eikeskogene langs Sørlandskysten. Arten har hatt en sørlig utbredelse i Skandinavia, med bare spredte funn i Nordland og ett enkelt funn i Troms.

Overraskelsen var derfor stor i 2004 da mengder av gul frostmåler kunne observeres i Tromsø. Den har siden vært en utbruddsart på bjørk, rogn og roser flere steder i Troms. Artens voldsomme ekspansjon mot nord følges nøye av en gruppe økologer i Tromsø. De søker å forstå hvilken rolle klima spiller for endringene både hos denne og andre målere i nord (se www.birchmoth.com). Det er mulig gul frostmåler blir en ny «lauvmakk » som tar for seg av de nordlige bjørkeskogene.

Jeg dro til Naturhistorisk museum og fikk intervjuet zoologen Geir Einar Ellefsen Søli, og spurte han om insekter, hvorfor de som regel ikke blir eldre enn ett år, hvilke roller de har i naturen og hvorfor folk er redde for dem.

– Hvorfor lever de fleste insekter bare i ett år?

– De fleste insekter lever i ett år fordi de er tilpasset det voksne livet på sommerhalvåret. Det tar cirka ett års tid fra eggene legges til de selv legger egg, så de får utnyttet sommeren optimalt. I tropene finnes det arter som greier å gå igjennom livssyklusen på kun en måneds tid, fordi mange insekter prøver å gå igjennom livet så fort som mulig. Jo lengre nord du kommer, desto lengre blir insektenes liv.

– Hvilket insekt er det lengstlevende?

– Jeg har hørt om en sikadeart i Nord-Amerika som kan bli omtrent 17 år gammel.

– Hvilken rolle har insekter i naturen?

– Insekter har mange forskjellige roller, som for eksempel å bryte ned døde planter og dyr, som er med på å bli viktige næringsstoffer. Fluer, veps og bier er med på å bestøve planter som også er en viktig oppgave. Insekter er også parasitter og rovdyr og legger som regel eggene sine på planter. De er også en viktig næringskilde for blant annet fugl og fisk, noe de selv ikke er spesielt glad for.

Som skadedyr er det viktig å kjenne til insekter for å kunne bekjempe dem, selv om de fleste insekter spiller en viktig rolle i naturen. Hvis insektene forsvinner vil vi også forsvinne. Forskere har de siste årene utviklet små droner som etterlikner insektene for å kunne finne ut hvordan de flyr og beveger seg i lufta.

– Hvorfor er folk flest generelt redde for insekter, selv om de som regel ikke utgjør noen fare?

– En forklaring jeg mener det er litt hold i, handler om at mennesker egentlig er litt instinktivt redde fra tiden vi levde i sentral-Afrika. I tropene er det en del farlige småkryp, og det er ikke sjeldent å bli bitt eller stukket av insekter. Det var derfor lurt å ha respekt for insektene. Men jeg synes selv at det nå til dags egentlig mest er slike «isj-æsj»-reaksjoner, som for det meste ødelegger for alt mangfoldet man da ikke legger merke til ved insekter.

– Hvilken art som du har blitt stukket av har vært mest smertefullt?

– Jeg har ikke vært borti verre enn vanlige vepsestikk, men I Brasil i forrige uke så jeg en stor vepseart, som er kjent for å bruke brodden sin på edderkopper.

Etter å ha gjennomført intervjuet viste Geir Einar meg et stort rom med mange hundre skap. Han åpnet et skap merket «247», som inneholdt omtrent ti esker med glassoverflate, og trakk ut en av dem. I esken lå det noen dusin små fluer, kun noen millimeter store. Han sa at denne veggen med skap var forbeholdt fluer, og at det var et tilsvarende rom på andre siden av veggen. I skapene bak var det esker med veps. Han kalte denne måten å oppbevare innsekter på for en «tørrsamling».

Det er helt tydelig at det er et stort mangfold av insekter i verden, og det er sikkert mange arter som venter på å bli oppdaget. Og som han selv sier: «det er et spennende felt. Liker man form og farge er det den veien å gå».