Det bekrefter Runar Kvernen, kommunikasjonssjef ved PHS, overfor Universitas. Vedtaket skal være fattet etter dialog mellom PHS og Politidirektoratet.

Den 21. november godkjente justisminister Anders Anundsen politidirektørens søknad om bevæpning på grunn av økt terrorfrykt i Norge. Mandag den 8. desember vil bevæpningen utvides til å gjelde for noen ansatte ved PHS.

– Politihøgskolen har gjennom mange av sine utdanninger ansatte og instruktører som vil omfattes av den nye ordningen. Men uniformert tjeneste innendørs på PHS skal foregå ubevæpnet, det gjelder også i undervisningen, sier Kvernen til Universitas.

Utendørsaktviteter

Ifølge Kvernen er hensikten med den utvidede bevæpningen «å ivareta politiets innsatsevne og egensikkerhet i den foreliggende terrortrusselen».

Kvernen sier bevæpningen omfatter ansatte i utendørs aktiviteter, med noen få unntak han ikke vil gå nærmere inn på.

– Studenter og ansatte er informert om ordningen og konsekvensene for PHS’ aktiviteter, sier Kvernen.

Han ønsker heller ikke å gå nærmere inn på hva slags konsekvenser det er snakk om.

Mener ingen vil merke forskjell

Even Bentz Sollie, som er studentleder ved PHS, er informert om vedtaket. Han er ikke bekymret, og mener det er naturlig at det operative mannskapet som er tilknyttet skolen er på linje med dem som er ute i gata.

– Men er det nødvendig å bevæpne ansatte?

– Jeg føler ikke det er opp til meg å vurdere. Jeg stoler på at Politidirektoratet gjør riktige beslutninger.

Sollie sier videre at studentene har fått god informasjon, men i begrenset utstrekning.

– Jeg tror uansett det vil merkes i så liten grad at studentene ikke en gang vil tenke over det. Det blir ikke sånn at en lærer står og underviser med pistol på hofta, sier Sollie til Universitas.

Bevæpningen gjelder innsatspersonell i kategoriene IP1, IP3 og IP4 – det vil si Beredskapstroppen, politidistriktenes utrykningsenheter og andre som utfører operativ tjeneste. De får bære «enhåndsvåpen», altså pistol. Vedtaket varer i første omgang til og med den 19. desember.

Først var det vanskelige vindforhold som var årsak til at oppskytingen av Delta IV-raketten med NASAs nye romkapsel måtte utsettes.

Senere ble det oppdaget problemer med ventiler i bæreraketten, og oppskytingen fra Cape Canaveral i Florida ble utsatt til fredag.

Utviklingen av Orion-fartøyet har pågått i mange år, og oppskytingen blir det første forsøket på å sende kapselen ut i verdensrommet.

Testturen skal ta drøye fire timer, og den ubemannede kapselen skal lande i Stillehavet sørvest for San Diego etter to lange omløp rundt jorda.

Orion er et fartøy designet for lange romferder. NASAs drøm om å sende mennesker til Mars hviler i stor grad på den uprøvde kapselen. I første omgang er det meningen at astronauter skal besøke en asteroide, før en Mars-ferd tidligst står for tur om 20 år.

Sist fredag feiret Seksjon lindrende behandling (SLB) ved St. Olavs Hospital 20-årsjubileum. Lindrende behandling eller palliativ medisin/palliativ behandling som ofte brukes i dag, har som mål å redusere og lindre symptomene til en sykdom. Det er særlig på kreftområdet at dette fagfeltet har vært viktig for å fremme livskvalitet og redusere smerte.

Det er lett å glemme at dette er et relativt nytt fagfelt og feiringen på St. Olavs Hospital viste at svært mye har skjedd i løpet av få år. Da Stein Kaasa ble ansatt som professor i palliativ medisin i Trondheim i 1993, så var han den første i en slik stilling i Norden.

Professor Stein Kaasa kom fra Det norske Radiumhospital og der var det ikke på den tiden spesiell interesse for at det ledende kreftforskningsmiljøet skulle satse på dette fagfeltet. Palliasjon ble sett på som et lokalsykehusansvar. Da han begynte å forske på livskvaliteten til pasienter som fikk kjemoterapi, var det også mange kollegaer som var kritisk til at det var nødvendig å stille pasientene slike spørsmål om plagene deres.

SLB ble etablert i 1994 som den første palliative enheten i Norge. Kreftforeningen bidro med finansiering til både professoratet og til etablering av enheten. I løpet av få år ble denne enheten bygd opp til å bli en foregangsavdeling innen fagfeltet til glede for de sykeste pasientene, men også til å bli et verdensledende forskningsmiljø.

Professor Stein Kaasa var fra dag én opptatt av å bygge et internasjonalt nettverk Han regnes i dag som en av verdens fremste forskere innen området og ledet European Association for Palliative Care (EAPC) i perioden 2003-2007. I 2009 ble European Palliative Research Centre (PRC) etablert som en fortsettelse av forskningsgruppen Smerte og palliasjon ved NTNU og St. Olavs Hospital. Igjen bidro Kreftforeningen med viktig økonomisk støtte.

Miljøet har også vært opptatt av å bidra til utdanning. Ved PRC har de etablert et internasjonalt ph.d.-program innen palliativ medisin og denne høsten startet også en ny studieretning innen smerte og palliasjon på masternivå i klinisk helsevitenskap ved fakultetet.

Vi arbeider i Trondheim for å etablere det mest integrerte universitetssykehuset i Norge med tett kobling mellom pasientbehandling, forskning og utdanning. Slik er miljøet som er bygd opp rundt professoratet i palliativ medisin og SLB et godt eksempel på hvordan vi ønsker å få til en tett kobling mellom helsetjenesten og utdanningssektoren. Ikke minst er det viktig for at ny kunnskap tas i bruk til beste for pasientene.

I et av de faglige innleggene på 20-årsjubileet viste forsker og klinikksjef Jo-Åsmund Lund hvor vanskelig det er å få implementert forskningsresultatene i klinikken. Kreftforskning har vist at én gangs strålebehandling som smertelindring ved spredning til skjelettet, er like effektivt som ti strålebehandlinger. Likevel kunne han vise at ti år etter at dette var godt dokumentert gjennom flere vitenskapelige studier, fikk fortsatt 60 prosent av pasientene ti behandlinger.

Et aktivt forskningsmiljø som ved SLB bidrar til å motvirke dette og at ny kunnskap blir tatt i bruk. Det er ikke vanskelig å tenke seg at én strålebehandling er mye bedre for pasientene enn ti behandlinger og at det er bedre ressursutnyttelse. I tillegg bidrar et aktivt forskningsmiljø til at ny kunnskap etablereres til glede for pasienter i mange land.

SLB har helt siden starten lagt vekt på et tett samarbeid med kommunehelsetjenesten. Slik var miljøet i gang med Samhandlingsreformen lenge før den var tiltenkt. Erkjennelsen har hele tiden vært, som administrerende direktør Nils Kvernmo sa det i talen sin, «at pasientforløpene omfatter behandling og omsorg i sykehus, kommunehelsetjenesten og i hjemmet. Sykepleierne og leger bidrar derfor sterkt til at pasientene opplever én helsetjeneste».

Det som begynte som en liten enhet i Trondheim, er i dag blitt til syv palliative team i Midt-Norge. Flere av sykehusene har palliative senger og det er opprettet ressurssykepleiernettverk i flere kommuner. Alt skjer også i et tett samarbeid med Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge.

Det var en tydelig stolt Stein Kaasa som holdt innlegg under markeringen. Jeg tror ikke at Nils Kvernmo og undertegnede var mindre stolt. Det er utrolig mye som har skjedd i løpet av disse 20 årene som bidrar til bedre livskvalitet for de sykeste pasientene og deres pårørende. Det er ikke alltid at vi kan helbrede i helsetjenesten, men vi skal alltid tenke på hvordan vi kan lindre og trøste. SLB vil derfor ikke bli mindre viktig de neste 20 årene.

Y-kromosomet er den delen av arvestoffet som gjør menn til menn. Våren 2014 ble det klart at hvis y-kromosomet ødelegges, så øker faren for kreft i alle deler av kroppen. Ødelagte y-kromosomer har vært regnet som en naturlig forandring som rammer gamle menn. Nå viser en ny studie at også røyking ødelegger y-kromosomene i blodceller.

Motiverer til å slutte

– Denne oppdagelsen kan være veldig overbevisende for å motivere røykere til å slutte, sier Lars Forsberg fra Uppsala universitet. Forsberg leder studien, som er publisert i tidsskriftet Science.

Disse nye resultatene kan bidra til å forklare hvorfor menn har lavere levealder enn kvinner, og spesielt hvorfor røyking er farligere for menn, ifølge en nyhetsmelding fra universitetet.

Det er trolig at røykingen faktisk er årsaken til at y-kromosomene forsvinner.  Jo mer mennene røykte, desto flere y-kromosomer mistet de nemlig. Hvis de sluttet å røyke, kom også y-kromosomene tilbake, ifølge nyhetsmeldingen.

Usikre på kreft-sammenheng

Det er ikke like sikkert at mangelen på y-kromosomer faktisk er årsak til kreften. Kanskje er det en større, ukjent årsak som ligger bak, for eksempel større skader på arvestoffet enn bare i y-kromosomet.

Men forskerne spekulerer på en mulig forklaring. De hvite blodlegemene som også bekjemper kreftceller, blir kanskje svekket når de mangler et y-kromosom.

Studien bygger på en langsiktig kartlegging av svenske menn. En gruppe på nesten 3000 eldre menn har vært fulgt helt fra 1970, og en annen gruppe på nesten 500 ble fulgt fra 2001. Dessuten inngår en studie av eneggede tvillinger.

Referanse:

J.P. Dumanski et.al: Smoking Is Associated with Mosaic Loss of Chromosome Y, Science, 5. desember 2014, doi:10.1126/science.1262092

Mikroorganismer skal bryte ned planteavfallet og produsere alkoholer i det nye, danske forsøksprosjektet.

Disse alkoholene skal så brukes til å lage eter, et organisk stoff som kan brukes i jetdrivstoff, ifølge en nyhetsmelding fra Fødevareinstituttet på Danmarks tekniske universitet, som skal gjøre forsøkene.

Biodrivstoff er regnet som den raskeste måten å gjøre flytrafikken mer klimavennlig på. Det er trolig lenge til flymotorer drevet på elektrisk strøm med batterier eller brenselceller, kan lages for store passasjerfly.

Utprøvet i flere år

Biodrivstoff har til gjengjeld vært prøvd i dagens jetmotorer helt siden 2008, men bare utblandet med vanlig drivstoff. Den hittil siste prøven i en kommersiell flygning, og den første norske, ble gjort med et SAS-fly fra Trondheim til Oslo 11. november.

En vanlig måte å lage biodrivstoff for jetfly på fram til nå, har vært å utnytte planteoljer, for eksempel fra den tropiske planten Jatropha, eller fra alger. En annen metode har vært å varme opp fast biomasse, altså plantedeler, slik at det frigjøres gasser eller oljer som kan brukes.

Ny metode

Metoden som Danmarks tekniske universitet skal utvikle, er nyere og lite utprøvd. Forskerne skal finne ut hvordan bakteriene som lever på planteavfallet, kan produsere mer alkohol enn metoden gir i dag, ifølge en nyhetsmelding fra universitetet.

Forskerne skal også finne ut hvilke alkoholer som egner seg best som kjemiske byggeklosser for å lage jetdrivstoff.

Prosjektet mottar 21 millioner danske kroner gjennom et statlig innovasjonsfond, og ytterligere åtte millioner fra andre danske universiteter og firmaer som flyprodusenten Airbus.

Lenker:

Nyhetsmelding fra Danmarks tekniske universitet

SAS tar av med biofuel, nyhetsmelding fra SAS om flygningen på biodrivstoff fra Trondheim til Oslo 11. november 2014

Britiske forskarar har funne ein metode for å la deg kjenne det usynlege. Ultralyd lagar 3D-formar som du kan ta og føle på med hendene.

I dag vert ultralyd brukt medisinsk til å varme opp musklar eller knuse nyresteinar.  Ein kan òg sjå på hjerte, vev, indre organ, ledd, blodkar og ikkje minst foster ved hjelp av den.

I studien frå University of Bristol har forskarane nytta den same teknologien til haptisk tilbakemelding – det vil seie kommunikasjon ved å røre ved noko.

Tek på hologrammet

– I framtida kan me ta og føle på hologram av objekt som ein elles ikkje kan røre. Me kan mellom anna føle skilnaden på materiale i ein CT-skannar, eller forstå figurar av gjenstandar på museum, seier Ben Long på University of Bristol i ei pressemelding.

På den måten kan kirurgen kjenne på ein svulst. Hologram, virtuell røyndom eller komplekse kontroller er andre moglege måtar å bruke teknologien på.

Studien er publisert i ACM Transactions on Graphics. No vert teknologien vist fram på messa Siggraph Asia i Shenzhen i Kina; ei messe og konferanse om datagrafikk og interaktive teknikkar.

Usynleg på video

Det er ikkje lett å vise fram noko som er usynleg, men forskarane har visualisert metoden på video:

Referanse:

Long, Benjamin m.fl. Rendering volumetric haptic shapes in mid-air using ultrasound, ACM Transactions on Graphics, november 2014, doi: 10.1145/2661229.2661257

Samandrag

Britiske forskarar har funne ein metode for å la deg kjenne det usynlege. Ultralyd lagar 3D-formar som du kan ta og føle på med hendene.

I dag vert ultralyd brukt medisinsk til å varme opp musklar eller knuse nyresteinar.  Ein kan òg sjå på hjerte, vev, indre organ, ledd, blodkar og ikkje minst foster ved hjelp av den.

I studien frå University of Bristol har forskarane nytta den same teknologien til haptisk tilbakemelding – det vil seie kommunikasjon ved å røre ved noko.

Tek på hologrammet

– I framtida kan me ta og føle på hologram av objekt som ein elles ikkje kan røre. Me kan mellom anna føle skilnaden på materiale i ein CT-skannar, eller forstå figurar av gjenstandar på museum, seier Ben Long på University of Bristol i ei pressemelding.

På den måten kan kirurgen kjenne på ein svulst. Hologram, virtuell røyndom eller komplekse kontroller er andre moglege måtar å bruke teknologien på.

Studien er publisert i ACM Transactions on Graphics. No vert teknologien vist fram på messa Siggraph Asia i Shenzhen i Kina; ei messe og konferanse om datagrafikk og interaktive teknikkar.

Usynleg på video

Det er ikkje lett å vise fram noko som er usynleg, men forskarane har visualisert metoden på video:

Referanse:

Long, Benjamin m.fl. Rendering volumetric haptic shapes in mid-air using ultrasound, ACM Transactions on Graphics, november 2014, doi: 10.1145/2661229.2661257

Samandrag

Vanligvis er det godt trente menneskehender som gjør jobben med å skjære ut brystfiletene fra kyllingskroget. Det er kanskje ikke så rart, for kyllingen er både sleip og glatt, og du skal ha blikk for kyllingens anatomi for ikke å skade kjøttet. 

Men i dag står en fiks ferdig robot på Sintef-laben. En robot som kan automatisere den samme produksjonsprosessen. 

– Målet vårt er å automatisere absolutt alt som kan automatiseres i en produksjonslinje for næringsmidler, sier Ekrem Misimi i Sintef. Og det gjelder ikke bare kylling, men alt fra grønnsaker og fisk til andre kjøttprodukter. 

Dette skal gjøre norsk matproduksjon mer bærekraftig. Det vil si mer mat og dermed penger ut av hver skrott. 

Robot med falkeblikk og silkelabb

Det er imidlertid ikke problemfritt å overlate slakterjobben til en robot, og ennå er det ingen som har klart dette, ifølge Misimi. Han er teknisk kybernetiker, har en doktorgrad i maskinsyn og har spesialisert seg på å gi roboter falkeblikk i tre dimensjoner. Rettere sagt blikk for kyllingens anatomi, som i dette tilfellet er utpekt som prøvekanin.

Resultatet så langt er altså roboten Gribbot, som har fått navnet fordi den kan minne om et fuglenebb.

Gribbot er godt utstyrt. Den har fått en gripehånd med spesialutviklede fingre og tredimensjonalt syn. Øynene har den lånt fra et 3D-kamera som ikke er ukjent for spillentusiaster, nemlig Microsoft Kinect 2.

Selve fileten er en fintfølende sak, og det er helt nødvendig at den behandles forsiktig slik at den ikke får merker etter robothånden. I denne prosessen er det viktig at robotens syn og gripehånden fungerer presist.

Blank og glatt

– Generelt er det veldig utfordrende å få en robot til å bearbeide biologisk råstoff, fordi vi er nødt til å automatisere noe som utføres av øvede mennesker. Råstoffet varierer også både i størrelse og egenskaper. En kyllingfilet kan lett deformeres og få skader, forklarer forskeren.

I tillegg er fileten et veldig reflekterende objekt, fordi den er så glatt. Det gjør det vanskelig å ta gode 3D-bilder med alle detaljer intakt. Kjøttet er også utfordrende å få tak på fordi det er så sleipt.

– Vi visste dette tidlig da vi begynte å forske, og var bestemt på å utvikle en tilpasningsdyktig løsning. Både som kan takle variasjonen i råstoffet og de mekaniske utfordringene med å fjerne fileten fra kyllingen, forteller Misimi.

Matematisk hjernekirurgi

Selve styringen av roboten er viktig. Algoritmen, altså den matematiske regnemodellen som utgjør robotens hjerne, sørger for at roboten kan utføre operasjonen på lik linje med et menneske.

For å kunne styre robotarmen nøyaktig fram til råstoffet ved hjelp av 3D-bildene, er det viktig at kameraet og roboten snakker samme språk.

– Koordinatene som maskinsynet finner, må med andre ord være forståelige for roboten i sitt koordinatsystem, forklarer forskeren. 

For å løse dette kalibreres roboten i forkant, slik at øye og hånd forstår hverandre.  

Utnytter mer av maten

Utviklingen av Gribbot har skjedd som et ledd i prosjektet Cycle. Hovedmålet er at å gjøre norsk matproduksjon mer lønnsom, mer miljøvennlig og mer effektiv. 

– I dag er det slik at nesten halvparten av maten som produseres aldri når forbrukeren på grunn av svinn langs produksjonskjeden. I tillegg til manglede teknologi for håndtering og bearbeiding av råstoffet, sier forskeren.

– Automatiseringen av dette arbeidet vil gjøre produksjonen raskere og mer effektiv. Det betyr at vi frigjør kapasitet hos produsenten, samtidig som vi tar vare på råstoffutnyttelsen. Når det gjelder kyllingfileten, så blir også den optimalt utnyttet. En fleksibel griper skraper skroget mens den river av fileten, for å utnytte mest mulig av kjøttet, forklarer Misimi.  

Tanken er å videreutvikle Gribbot i kommende prosjekter. Dette vil gjøre det mulig å utnytte kjøttet som blir igjen på kyllingskroget.  

Hjertet skannes med computertomograf (CT) eller magnetresonsans (MRI) i tre dimensjoner. Så brukes den tredimensjonale modellen til å skrive ut en tro kopi av hjertet i myk plast.

Denne modellen kan kirurgene bruke for å øve og planlegge operasjonen. Dermed kan operasjonen bli mer effektiv, slik at det sjeldnere blir nødvendige med nye operasjoner.

Færre operasjoner for barn med hjertefeil

Dette er spesielt viktig for barn som har medfødte hjertefeil. Fram til nå har det vært vanlig med inntil fire operasjoner etterhvert som barnet vokser.

Med denne nye metoden kan antallet operasjoner reduseres til to eller én, ifølge en nyhetsmelding fra European Society of Cardiology. Metoden presenteres på konferansen EuroEcho-Imaging i Wien.

3D-utskrifter har tidligere vært brukt blant annet til å lage kunstige knokler av plast. For å skrive ut hjertemodeller, trenger legene mykere materialer og raske skannere som kan fryse bevegelsene til hjertet. Metoden kan også brukes på voksne hjerter.

Også for hjerteklaffoperasjoner

– Dette er en ganske ny teknologi, men det er økende interesse for å bruke 3D-modeller av hjertet for å planlegge hjerteklaffoperasjoner hos voksne, sa Peter Verschueren på konferansen. Han er en av dem som har vært med på å utvikle metoden.

Den irske biomedisinske ingeniøren Helen O’Grady viste også en ny 3D-modell av tricuspidalklaffen, som sørger for at blodet strømmer bare én vei fra høyre forkammer til høyre hjertekammer. Feil på klaffen krever operasjon, og modellen er så nøyaktig at den også kan brukes til simulerte ultralydundersøkelser.

– Kardiologer, kirurger og leger sier at det ikke er noe bedre enn å kunne ha en håndgripelig modell i hendene, siden den gir så verdifull innsikt i anatomien til pasienten, sa O’Grady ifølge nyhetsmeldingen.

Lenke:

Nettsidene til konferansen EuroEcho-Imaging i Wien, Østerrike

Å klatre høyt i et stativ, å grave dypt i sand. Å fylle en grop med løv og vann. Å hente pinner og andre redskaper fra skogen. Å lage et hemmelig sted under sklien.

Barn er kreative i møtet med lekeplassen, og vil selv være med og endre den. Det fant den svenske forskeren Märit Jansson ut da hun spurte skolebarn om hvordan de bruker lekeplassen.

– Det designede, trygge og vakre er ikke alltid like interessant for barna, sier landskapsarkitekten ved Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) til forskning.no.

For lite å gjøre

Jansson snakket med 141 barn i alderen 6-11 år fra to mindre steder i Sverige. I gruppeintervjuer stilte hun åpne spørsmål om hvordan de brukte lekeplassen.

Egentlig var hun på utkikk etter noe annet enn barnas opplevelser av manglene. Hun ville undersøke hvilke lekeplasser de kjente til i nærmiljøet, og hvordan de lekte der med venner.

Men underveis i intervjuene tok barna selv opp frustrasjonene over kjedelige lekeplasser.

– Særlig de eldre barna sa at det ikke var noe å gjøre der. De fikk ikke nok utfordringer, sier Jansson.

– Barna vil gjerne være medskapere, de vil kunne påvirke lekeplassen, få fysiske utfordringer og skape egne rom på og rundt apparatene. Gjennomregulerte lekeplasser, med gummimatter og detaljert design, blir vanskelige å endre, sier Jansson.

– Spør barna

Det er ikke slik at de dyreste og mest avanserte lekeplassene er de mest populære, skal vi tro de svenske barna. Viktigere er lekeplassens plassering og muligheten for å omskape den.

Det var særlig lekeplassene som lå i nærheten av et skogholt eller annen natur som vakte begeistring. Der kunne barna kombinere natur og kultur, hente stein og vann og tilpasse lekeplassen til leken.

Også en norsk doktorgrad har pekt på at utfordringer er viktig i barns lek. Andre studier viser at varierte skolegårder med naturinnslag er bra for skolebarn.

– Noen ganger har jeg inntrykk av at lekeplassene er laget mest ut fra hensynet til de voksne, så de skal ha oversikt over barna på et trygt sted. Lekeplassene passer best for barn i barnehagealder, mens de eldre barna blir litt glemt, mener Jansson.

– Spør barna om hva de vil ha før dere bygger, oppfordrer hun.

Bekymret for sikkerhet

Noen av barna fortalte at det var så lite å gjøre på lekeplassen at de begynte å kaste stein på lekeapparatene i ren frustrasjon.

Slik vandalisme er noe av grunnen til at voksne blir skeptiske når barn forsøker å endre lekeplassen.

Men også endringer som er en del av leken kan bli sett på med ublide øyne av de voksne.

Jansson snakket med parkansatte som reagerte på at barn forsøkte å bruke lekene til andre formål enn de var ment for.

Noen ganger gikk barnas endringer på sikkerheten løs, som når de gravde i jorda rundt fundamentet til lekeapparatet og gjorde det mer ustabilt.

– Greit å slå seg

Slik graving er det grunn til å stanse. Men generelt har vi blitt så opptatt av trygghet at det går på bekostning av barnas behov for utfoldelse, mener Jansson.

– Om vi tenker for mye på sikkerhet, blir lekeplassene ofte så kjedelige at de ikke er interessante for barna, sier hun.

Også i Norge har det vært en opphetet diskusjon om utforming av lekeplasser. Skal barna kunne slå seg, eller bør de beskyttes? Gummimatter under husker og fjerning av klatrestativ har vært blant sikkerhetstiltakene.

Noen mener lek med risiko gjør barn robuste. Mens andre kaller dem som mener barn lærer av å gå på en smell, for blodsromantikere, noe en diskusjon om trygghet og lek i A-magasinet viser.

Jansson er blant dem som mener det er verdt å slå seg en gang i blant for å få utfordringer.

– Vi skal selvsagt ikke skape farlige lekemiljøer, men det å få skrubbsår er en del av det å vokse opp, sier hun.

Referanse:

Jansson, M.: Children´s perspectives on playground use as basis for children´s participation in local play space management. Local Environment: The international journal of justice and sustainability, nr. 2, 2015.