Av Raino Malnes, professor ved Institutt for statsvitenskap ved UiO. 

Et av de mindre kjente diktene til Jan Erik vold, som står i samlingen kykelipi fra 1969, heter «hei johnson». Det er adressert til Lyndon B. Johnson, som var amerikansk president fra 1963 til 1969, og det lyder slik:

hei johnson

jeg har et forslag

hvis vi holder opp å skrive om vietnam

vil du holde opp å bombe ok

Dette er et forsøk på bestikkelse. Noen lover å legge bånd på sine ytringer i bytte mot at andre lar være å bombe. Det er et spesielt tilfelle av bestikkelse, på den måten at målet er å få noen til å slutte gjøre noe som er galt.

Er det greit å bestikke noen ved å tilby dem å holde munn for å få dem til ikke å gjøre noe de uansett bør la være å gjøre?

La oss skru tiden tilbake. Drapene i Paris har ennå ikke funnet sted. Charlie Hebdo og andre medier er gjenstand for utpressing. Noen truer med terror for å få dem til å la være å trykke visse tegninger. Det utpresserne truer med å gjøre, er galt – så galt det går an å være. Er det forsvarlig, etisk sett, å gi etter for den slags utpressing?

—

En tanke er at hva vi bør gjøre, i disse og andre tilfeller, kommer an på hva det vil føre til å handle slik eller sånn. Dette kan kalles utslagssiden av saken. Den har å gjøre med det som ventelig kommer ut av handlingen. Det kan dreie seg om mer enn virkninger på liv og velferd – også, for eksempel, det Immanuel Kant er opptatt av når han vil ha oss til å behandle andre mennesker som mål i seg selv.

Man kan hevde at saken har enda en side. Den kan kalles uttrykkssiden og er ikke lite lett å beskrive. Det jeg har i tankene, er at en handling kan stå i godt eller dårlig lys, og kaste godt eller dårlig lys over den som utfører handlingen, uansett om utslaget av handlingen er positivt eller negativt.

Å bestikke noen for å få dem til unnlate å gjøre noe de uansett ikke bør gjøre, er ikke særlig flott. Det skulle ikke vært nødvendig. Vi hadde ikke behøvd å gjøre det hvis folk oppførte seg anstendig, og hvis vi gjør det likevel, gir vi etter for umoral. Målet er riktignok å komme umoralen til livs, og anta at vi klarer det. I så fall oppnår vi noe fint. På utslagssaken av saken er alt vel. Men ikke desto mindre vi har fått en flekk på oss. Vi har gjort noe ynkelig. Det er ikke snakk om skitne hender. Så galt er det ikke. Men det er kommet en skamplett på oss. Dette kan i sin tur gi seg ulike utslag, for eksempel at noen tar oss for å være sveklinger og behandler oss deretter. Men det er ikke derfor det vi gjør er ynkelig. Ynkeligheten hører til uttrykkssiden av saken, og den er en side for seg.

—

I det tilfellet vi snakker om – nå er vi tilbake til tiden før 7. januar – er det farlig ikke å gi etter for utpressingen. Hvis aviser og andre medier gir etter og gjør det utpresserne forlanger, vil de som lever der avisene utgis og mediene virker, ha mer trygghet enn de får hvis mediene ikke legger bånd på seg. Og trygghet teller. Å være trygg er stort. Når Thomas Hobbes beskriver krigens redsler, lister han først opp materielle ødeleggelser og kulturelt forfall, men «verst av alt», sier han, er «den vedvarende frykten og faren for å bli drept».

Redaktøren av Charlie Hebdo sa: «Jeg vil heller dø oppreist enn leve på knærne». Hans standpunkt er: Hvis prisen for trygghet er å falle på kne for utpressere av dette slaget, kan det være det samme med tryggheten.

Denne holdningen har noe flott over seg. Men hvis vi ser på utslagssiden av saken, knytter det seg åpenbart et problem til den: den tar fra mange mennesker en ogd del trygghet. Noen av disse menneskene deler redaktørens holdning. Men ikke alle deler den.

Det er et dikt av Ron Padgett – en slags hustavle – som heter «How to be perfect», og den siste strofen i diktet lyder: “If there’s shooting in the street, don’t go near the window”. Noen mennesker er mer skvetne enn andre. De vil veldig gjerne være trygge, også til prisen av ynkelighet. Det bør de få lov til, og derfor hviler det en skygge – en dyp skygge – over den ellers flotte holdningen til redaktøren av Charlie Hebdo.

—

Jeg kan tenke meg to innvendinger. Den første er at utpresserne ikke har til hensikt å holde sin del av avtalen. De gjør et nummer av tegningene for å få et påskudd til å gjøre noe de ville gjort uansett. I så fall driver de strengt tatt ikke med utpressing, men forsøker å få oss til å tro at de gjør det.

Hvis dette er tilfellet, har mye av det jeg sier, bare akademisk interesse. Men selv om noen av dem som står bak utpressingen, har til hensikt å terrorisere oss uansett, gjelder det neppe alle. Ved å legge bånd på seg, fjerner ikke mediene faren for terror, men de demper den, og det er heller ikke lite.

Den andre innvendingen er at det er farlig å la seg utpresse; det er ikke bare farlig å gi etter for utpressingen. Noen – disse utpresserne eller andre som kommer etter dem – kan få blod på tann og forsøke mer av det samme.

Men ingenting tyder på at viljen til å hegne om ytringsfriheten er lunken. Ytringsfriheten er ingen skjør plante i land som har hatt ytringsfrihet lenge. Hvis noen skulle ta tilbakeholdenhet i tilfellet med tegningene som indikasjon på at liberale samfunn mangler ryggrad, så har de såpass mangelfull kontakt med virkeligheten at det neppe gjør noe fra eller til hvilket signal vi sender dem i denne saken. —

Jeg skal skifte tema fra utpressingen til ytringene. Jeg skal ikke spørre om det bør være tillatt å trykke blasfemiske tegninger. Spørsmålet er om mediene bør la være å trykke dem selv om det er tillatt. Spørsmålet gjelder mer spesielt store medier, for eksempel aviser som ligger fremme overalt og har en sentral plass i den offentlige samtalen, som alle bør delta i, eller i alle fall lytte til. Er det allright at slike medier setter slike tegninger på trykk?

Før jeg svarer, skal jeg nevne en elementær, men viktig distinksjon fra troslivets psykologi. Det er distinksjonen mellom det noen tror på en helhjertet måte, og det man bare heller til å tro. Jeg har den helhjertede oppfatningen at datteren min har brune øyne; jeg heller til å tro at hun har gjort alle leksene til i morgen.

Jeg heller også til å tro at det ikke er allright at store medier trykker tegningene vi snakker om. Jeg har to grunner, og de er usikre på hver sin måte, men inntil videre har de det som trengs for å holde på meg.  

Den første grunnen skal jeg anskueliggjøre ved hjelp av en illustrasjon fra en annen tid.

I 1953 sendte det som den gangen var den eneste kringkastingskanalen i Norge, en tale av predikanten Ole Hallesby, og Hallesby sa blant annet dette:

«Hvordan kan du som er uomvendt [til kristentro], legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»

Dette var egnet til å skremme vettet av noen hver i 1953. Noen mennesker som har vokst opp med forestillingen om helvete tett på seg, forteller at den forårsaket varig angst.

Å sende Hallesbys tale i radio, var lovlig. Var det, moralsk sett, forsvarlig?

Hallesby hadde trolig stor trang til å få sagt det han sa, og NRK hadde trang til å kringkaste det, men jeg heller til den oppfatningen at talen ikke burde gått på luften. Jeg antar at noen muslimer kjenner minst like stort ubehag når de ser sin profet karikert, som noen radiolyttere gjorde da Hallesby skremte dem med helvete.

Verdien av at folk sier det de har trang til å si, uansett hva det måtte være, er todelt: Det kan være godt for dem å få sagt det, og det kan være godt for alle at det blir sagt. Alt som innebærer at folk legger bånd på seg, tærer på disse verdiene.

John Stuart Mill, som har levert verdens mest berømte forsvar for ytringsfrihet, mente det er godt at veldig mye blir sagt. Bare på den måten kan opplysning komme i stand. Han fremholdt særlig verdien av at tossete ting blir sagt. Tosserier trengs for å holde opplysningsarbeidet gående. Mill ville ganske sikkert ment at det var riktig å publisere Hallesbys tale om helvete og andre bisarre forestillinger om det hinsidige.

Ville han også ment at tegningene vi snakker om, er en del av opplysningsarbeidet som det er om å gjøre å holde gående? Er det et viktig bidrag til opplysning å få folk til å le av religion?

En gang var det trolig det. Men jeg heller til å tro at dette ikke lenger er tilfellet. Riktignok skader det neppe opplysningens sak at noen latterliggjør religiøse skikkelser. Men om det skulle tjenes saken, så er bidraget sannsynligvis for småtteri å regne.

—

Den andre delen av begrunnelsen for standpunktet jeg har antydet, skal jeg gjøre kort. Det er ikke lett for mennesker med ulik innstilling til det ene og det andre å leve sammen i fred og fordragelighet. Vi klarer det ikke, med mindre vi jenker oss etter hverandre. Det er ikke alle holdninger som bør få komme til uttrykk, i alle fall ikke hvor som helst.

Jeg gjør denne delen av begrunnelsen kort, blant annet fordi jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal møte et motargument som kom fra en dansk venn som leste et tidlig utkast til manuskriptet jeg leser. Han fremhever verdien av debattkultur der vi kan diskutere «alle … mulige emner der kalder på stærke følelser». Jeg ser verdien. Kanskje kan hans argument hektes på argumentet om verdien av opplysning, som jeg hentet fra John Stuart Mill. I så fall kan det bli verre å forsvare standpunktet jeg heller til å ta.

—

Nå har mennesker blitt drept, fordi de ikke la bånd på sine ytringer, og nå vi si klart fra at, uansett hva man måtte mene om å sette tegningene på trykk, så er drap mye verre.

Skal vi gå et skritt til og si at nå bør tegningene settes på trykk overalt, i små og store, marginale og sentrale, medier, for å understreke det jeg nettopp sa: at uansett hvor god grunn det var til ikke å trykke tegningene i første omgang, er så drap noe helt annet og noe langt, langt verre?

Jeg heller til å svare nei også på det spørsmålet. Min venn og kollega Robert Huseby har latt meg få låne denne analogien. Anta at noen får sparken på grunn av utroskap. Det er, antar jeg, galt å være utro. Det er også galt, og mye verre, å si opp noen fordi hun er utro. Vi bør vise at vi ikke godtar at det siste skjer. Men vi bør ikke vise det ved selv å være utro, fordi grunnen til ikke å være utro, er like god nå som den var på forhånd, før oppsigelsen på grunn av utroskap fant sted.

Jeg har nevnt noen grunner til ikke å trykke tegningene av profeten. Det skaper utrygghet av et slag som hvem som helst må få lov til å leve med hvis de selv ønsker det, men ingen ikke bør gjøre andre nødsaget til å leve med. Det er også ufølsomt og egnet til å gjøre samfunnsliv vanskeligere enn det allerede er. Disse grunnene er like gode nå som de var før 7. januar.

––––––

Innlegget er basert på UiO foredraget « Etter Paris… Frie ytringer- etikken og de politiske realitetene»

Av Kristin Bjordal, forskningsleder ved Oslo sykehusservice og professor II, Institutt for klinisk medisin ved Oslo Universitetssykehus.

Når avisene omtaler kliniske studier, gjøres det ofte med fete typer og sterke adjektiver. ”Før døde nesten alle, med den nye medisinen blir nesten alle friske”… eller ”Pasientene ble ført bak lyset, alvorlige komplikasjoner i forbindelse med klinisk forsøk!”

Tenk om du blir spurt om du vil være med i en klinisk studie/utprøvende behandling neste gang du er på sykehus eller hos fastlegen, hva innebærer det? Hvordan skal du kunne avgjøre om det er smart eller ikke å bli med?

Hvorfor er kliniske studier viktige?

Hensikten er å utvikle nye behandlingsmetoder som er mer effektive, har færre bivirkninger, gir bedre livskvalitet eller medfører reduserte kostnader – enten i tid eller penger.

Lovende resultater fra laboratorieforskning eller utprøving på dyr betyr ikke at medisinene har tilsvarende effekt på mennesker. Nye medikamenter og behandlingsstrategier må testes ut på mennesker etter faste vitenskapelige og etiske prinsipper før de kan godkjennes som standard behandling. Uten slik utprøving kan vi risikere at virksom behandling ikke tas i bruk eller vel så viktig, at uvirksom behandling fortsatt benyttes. 

Medisinsk forskning i Norge gjennomføres i henhold til strenge internasjonale retningslinjer beskrevet i Helsinkideklarasjonen, i retningslinjer for god klinisk praksis og andre dokumenter. En detaljert studieprotokoll skal forhåndsgodkjennes av mange instanser, bla Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og institusjonens interne faglige kvalitetskontroll for å ivareta pasientenes rettigheter, sikkerhet og integritet. Deltagelse i kliniske studier er basert på utrykkelig informert samtykke.

Hva får du som pasient igjen for å delta?

• Deltagerne får mulighet til å få den mest avanserte og nyeste behandlingen før den er allment tilgjengelig
• Pasienten og pårørende får detaljert skriftlig og muntlig informasjon om behandling og oppfølgning før start
• Deltagerne gjennomgår ekstra undersøkelser før start og får tett oppfølgning av studiepersonell under og etter behandlingen
• Bivirkninger og komplikasjoner fanges opp tidlig og leger og sykepleiere er ofte godt forbredt på det som kan oppstå
• Deltagerne har håp om å bli kurert, få ett lenger liv eller bedre livskvalitet med den nye behandlingen
• Mange har ett ønske om å bidra i medisinsk forskning slik at framtidige pasienter får bedre effekt av behandling

Hva med risiko? Ulemper ved å delta i kliniske studier?

Jo, medisinsk behandling i og utenfor studier har ofte kjente bivirkninger som varierer i type og intensitet mellom pasienter og over tid. Ved utprøving av nye behandlingsmetoder eller nye kombinasjoner, kan nye bivirkninger eller komplikasjoner oppstå. Det er derfor viktig at pasienten kontrolleres nøye underveis, slik at nødvendige forholdsregler kan settes inn.

Noen bivirkninger av behandling, enten behandlingen gis i eller utenfor kliniske studier, kan forårsake alvorlige skader. Protokollen er utviklet på en måte som gjør at risikoen skal reduseres til et minimum, og nøye innsamling av informasjon om pasientens tilstand, gjør at vi kontinuerlig forsøker å bedre behandlingen.

Skal du si ja eller nei hvis du blir spurt?

Deltagelse i kliniske studier regnes som ett kvalitetstegn på en institusjon. Studieprotokoller gir ofte høyere kvalitet på all behandling i avdelingen, pga bedre opplæring av personalet og mer gjennomarbeidede prosedyrer og retningslinjer for behandling og oppfølgning.

Diskuter deltakelse med dine nærmeste og skriv ned det dere lurer på; ingen spørsmål er dumme! Spør om hvilke behandlingsalternativ du har i eller utenfor studien, hvilke fordeler, ulemper og sannsynlighet for effekt har disse alternativene? Hva er hensikten/målet med studien og hvordan vil studien påvirke ditt dagligliv i form av sykehusopphold, bivirkninger osv.?

Myndighetene i Norge har ett sterkt ønske om at antall kliniske studier i Norge skal øke og mange pasientforeninger krever at deres medlemmer skal tilbys deltagelse i slike studier. Det er viktig at alle aktuelle pasienter får lik mulighet til å delta hvis de ønsker dette, uavhengig av økonomi, geografi eller andre ressurser.

Men husk – det er du som bestemmer! Men forsøkskanin er du ikke, kanskje heller en heldiggris?

Trodde du USAs republikanere var konservative? Da kan du neppe ha møtt svovelbakteriene som lever i mudderet på havbunnen utenfor Chile. De har nemlig ikke forandret seg det minste, omtrent siden tidenes morgen.

Det er konklusjonen til et team av forskere som har sammenlignet de nålevende bakteriene med fossiler av både 1,8 milliarder og 2,3 milliarder år gamle mikroorganismer fra Australia.

Fossilene ligger støpt inn i eldgammel, forsteinet havbunn. Men forskerne skannet steinen med instrumenter som lagde 3Dbilder av de ørsmå avdøde organismene.

Sammenligningene viste altså at bakteriene fra alle de tre tidsepokene er kliss like både av utseende og organisering. Hvis kjemien deres ligner like mye, betyr det nærmest et rekordlangt fravær av utvikling.

Hvorfor har ingenting skjedd på så lenge? Vakler evolusjonsteorien?

Ingen grunn til utvikling

Niks, mener forskerne, som forsikrer om at fenomenet er helt forklarlig etter Darwins prinsipper: Dersom miljøet ikke endrer seg, er det heller ingen grunn til at skapningene som lever i det skal utvikle seg. Når de allerede er godt tilpasset, er det bare å fortsette som før.

Og det er altså ikke særlig mye som har skjedd i miljøet i mudderet, der de små bakteriene holder til, mener forskerne.

Likevel er det vel et poeng nettopp å studere arter som ser ut til å være ekstremt stabile.

– Det trengs mer dokumentasjon på dette aspektet av evolusjonsteorien, skriver forskerne i den vitenskapelige beskrivelsen av oppdagelsen, som nå er publisert i PNAS.

Referanse:

J. William Schopf, m. fl., Sulfur-cycling fossil bacteria from the 1.8-Ga Duck Creek Formation provide promising evidence of evolution’s null hypothesis, PNAS, februar 2015. Sammendrag.

Det er vanleg å slå graset både tre og fire gonger i løpet av ein sesong. Forskarar ved Bioforsk rår bøndene til å blande avlinga frå første, andre og eventuelt tredje slått for å få best muleg fôr til kyrne.

Det kan vere stor forskjell på innhaldet i fôret, avhengig av når graset vert hausta.

– Ved målretta å blande rundballar frå første og andre slått, vil ein jamne ut desse forskjellane. Det beste for kvaliteten på grovfôret er å hauste tidelig og fleire gonger, fortel forskar Håvard Steinshamn ved Bioforsk.

Forskarane ved Bioforsk har undersøkt kor mange gonger det er best å hauste graset, kva frøblandingar som er best og kva for konserveringsmiddel som er best. Vidare har dei har sett på korleis grovfôrkvalitet og -mengde verkar på kraftfôrbehov og produksjon hos kua samt økonomien til gardbrukaren.

– Vi er ikkje heilt i mål med alt enno, men det meste er ferdigstilt, seier Steinshamn.

Rett blanding

Det er generelt lite råprotein og mykje sukker i den første avlinga. Andre gang gardbrukaren slår graset, er samansetjinga ei heilt anna. Kyrne treng rett blanding av råprotein og sukker, noko gardbrukarane kan oppnå med å blande rundballar når dei fôrar.

– For å få eit godt fôr må det vere balanse. God grovfôrkvalitet er avgjerande for god økonomi, seier Steinshamn. 

Forskarane meiner kvar gard må planlegge godt for å få til ei god drift. Men det hjelper ikkje å ha god mat om ein ikkje har nok mat, derfor må gardbrukarane planlegge godt kor lenge dei vil la graset gro. Å blande fôret frå dei ulike slåttane har vist seg å gje stor effekt.

– Alle fôrrasjonane bør innehalde førsteslått, men kanskje ikkje berre førsteslått. Grunnen er at det aukar energitilgangen og at blandingsrasjon gjev meir protein i mjølka, seier Steinshamn.

Godt, men ikkje nok

Spesielt dei som driv økologisk, har mykje å tene på å sørge for godt grovfôr til kyrne.

Slår du tidleg, blir kvaliteten på fôret betre. Slår du seint, får du meir fôr, men av dårlegare kvalitet.

• Les også: Naturleg E-vitamin best for husdyr

– Eit praktisk spørsmål kan vere dette: Ein gardbrukar har ikkje så mykje areal at han kan produsere nok fôr av beste kvalitet til det han har mjølkevote for. Da viser tala at det kan vere lurt å vente med slåtten, og produsere nok sjølv om ikkje alt blir like godt, seier Ola Flaten ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking (Nilf).

Han har sett opp modeller for gjennomsnittsbruk for å sjå kva som er lønnsamt for den enkelte gardbrukar.

Kor gamal bør enga vere?

Sjølvsagt er det ikkje berre når ein slår graset som gjev utslag på kor godt fôret er og kor mykje mjølk kua gjev. Forskarane har også sett på samansetjinga av artar i enga, kor gamal enga bør vere og kva for eigenskapar ein bør legge vekt på når ein vel raudkløversort.

I tillegg har dei undersøkt kva slags konserveringsmiddel det er best å bruke. Konklusjon er at avlingane i korte engomløp vert lite påverka av kløversort og grassamansetjing, og at det er vanskeleg å finne andre tiltak enn nitrogengjødsling som kan jamne ut kløverandel og avling mellom førsteslåttar og gjenvekstar.

– Elles viste det seg at maursyretilsetjing var den desidert beste måten å konservere proteinet i graset på. Fôring med maursyregjæra surfôr gjer at kyr sannsynlegvis har mindre behov for ekstra proteintilskot enn ved fôring med sterkt gjæra surfôr, seier Steinshamn

Mykje skal stemme for at gardbrukarane som driv med mjølkeproduksjon, skal drive optimalt. Dei må ha godt grovfôr, gode kyr, god jord, godt ver og godt såfrø. Mjølkeproduksjon er eit komplisert system, der både økologiske og konvensjonelle bønder stadig gjer produksjonen meir effektiv ut i frå dei naturlege rammene ein har i Norge.

– At ein med rundballar kan blande dei ulike haustingane, kan gjere produksjonen eit lite hakk betre, seier Håvard Steinshamn.

Forskere regner med at rundt 3 prosent av alle barn lider av tvangslidelse (OCD – obsessiv-kompulsiv lidelse).

– OCD består av tvangstanker og tvangshandlinger som på en eller annen måte skal dempe angsten. Hvis man for eksempel er redd for å bli smittet av ting som oppleves som skitne, må man kanskje vaske hendene sine ofte, sier Nor Christian Torp, doktorgradsstipendiat og psykolog ved Bærum Vestre viken HF.

Han har ledet en ny studie som har undersøkt hva som kan si noe om hvor effektiv terapibehandling kommer til å være for barn med tvangslidelse. Selv om tidligere studier har vist at terapi kan være effektivt, er det fortsatt mange pasienter som ikke opplever at behandlingen hjelper så godt.

Det viste seg at alder var den viktigste faktoren for om terapien er effektiv eller ikke. Unge barn mellom 7 og 11 år hadde størst effekt av den.

Terapi

– Hvis vi treffer barna mens de er unge, er det større sjanse for at de kan bli bedre av terapien, sier Torp.

Denne studien er en del av NordLOTS-undersøkelsen. 269 barn mellom 7 og 17 var med på et forskningsprogram hvor de gikk gjennom kognitiv atferdsterapi. Blant annet skulle det undersøkes hvor effektiv den var for barn med OCD.

Resultatene fra denne undersøkelsen har tidligere vist at rundt halvparten av alle barn med OCD ble friske igjen etter kognitiv terapi, uten bruk av medisiner.

Det finnes også flere typer behandling med medikamenter.

I terapien blir barna bedt om å utfordre tvangstankene – altså angsten sin – og ikke gjøre tvangshandlingen. Det gjør de sammen med en terapeut, og også i form av øvelser som de skal gjøre hjemme.

– Barna skal utsette seg selv for situasjoner hvor de får tvangstanker, men de skal ikke utføre tvangshandlingen. Dermed lærer man seg etter hvert at man skal slutte å reagere med angst i situasjoner hvor angsten egentlig ikke hører hjemme, forklarer Torp.

Sammen med foreldrene

Barna i undersøkelsen gikk gjennom 14 uker med terapi, og ble evaluert før og etter terapiprogrammet.

Disse evalueringene besto av omfattende intervjuer som kartla symptomer, hvordan familien taklet barnets sykdom, og mange flere faktorer. Foreldre og barn var sammen både under terapien og under intervjuene. Barna blir også fulgt opp i flere år etter at terapien er over.

Torp ble overrasket etter å ha analysert resultatene. Han og kollegene hadde ikke ventet seg at det var alderen som skulle være den viktigste pekepinnen på om behandlingen kom til å virke.

– I kognitiv terapi må man snakke sammen, og barnet skal reflektere over sine egne tanker. Det er kanskje lett å tenke at eldre barn er mer reflekterte, og dermed kan få mer ut av terapien.

De som fikk dårligere effekt av terapien, var blant annet eldre ungdommer, hadde mer alvorlig OCD og en eller flere psykologiske diagnoser i tilegg til OCD-diagnosen.

– Dette bare understreker hvor viktig det er å begynne tidlig med terapi, mener Torp.

– OCD kan være forbundet med skam, så barn kan skjule det ganske lenge for foreldrene.

Skandinaviske barn

Selv om studien er stor og langvarig, hadde den også noen svakheter. Nesten alle barna som var med i studien, hadde skandinavisk etnisitet, så studien sier noe om en spesifikk gruppe.

Barn som var alvorlig psykisk syke (alvorlig depresjon eller hadde psykoser) i tillegg til OCD-diagnosen, var også tatt ut av resultatene, så studien sier ikke noe om hvor effektiv terapien var for dem.

I 2013 ble det startet et program som har som mål å lære opp behandlingsteam i alle helseforetakene i Norge, i å behandle OCD med kognitiv terapi.

Referanse:

Nor Christian Torp mfl: Predictors Associated With Improved Cognitive-Behavioral Therapy Outcome in Pediatric Obsessive-Compulsive Disorder. Journal of American Academy  of Child and Adolescent Psychiatry, desember 2014. doi: 10.1016/j.jaac.2014.12.007

I de aller fleste kommunene i Nordland har kjønnsbalansen vært skjev.

Det er færre kvinner i lokalpolitikken, færre gründere, færre toppledere og færre kvinnelige arbeidstakere blant innvandrere.

Derfor satte fylkeskommunen i gang en egen kvinnesatsing på begynnelsen av 2000-tallet. Den som har gitt seg utslag i en rekke tiltak og aktiviteter – skreddersydd for kvinner.

Fylkeskommunen har opprettet Kvinnemillionen, Nærings- og nykomlingsprisen, gründernettverk og tilrettelegging for tiltak som kvinnekonferanser av ulike slag.

Forskerne Ann Kristin Eide og Merete Kvamme Fabritius har intervjuet aktører som har hatt erfaring med disse tiltakene, og konkluderer med at de har virket. Selv om noen av dem som er intervjuet i undersøkelsen, har et noe ambivalent syn på dem.

– Det er ingen tvil om at satsingen har hatt effekt. Det er laget flere kvinnekonferanser og små og store prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. Kvinnekonferansene kan blant hjelpe kvinner med å skaffe seg et nettverk, kunnskap, og integrere innvandrerkvinner, sier Fabritius.

Mindre verdt

Forskerne forteller at en fellesnevner for mange av dem som er intervjuet, er en ambivalens.

Et eksempel er de som hadde vunnet Nærings- og nykomlingsprisen. Selv om de var tydelige på at prisen har betydd mye for dem, hadde den også en bakside. En av dem mener at det at prisen er spesielt rettet mot kvinner, gjør den mindre verdt.

Antallet prosjekter som er gjennomført i perioden, viser at det ikke er mangel på behov eller ideer . Flere av de intervjuede etterlyser imidlertid større tydelighet i satsingen, og forskerne selv påpeker at Nordland fylkeskommune må finne hvem man ønsker å nå, hvorfor og på hvilke måter.

X-faktor

Prosjektleder Ann Kristin Eide sier det er vanskelig å tallfeste effekten denne satsingen har hatt. Derimot er hun tydelig på at satsingen ikke er unødvendig.

– Kjønnsproblematikken er langt fra død. Som ei vi snakket med sier, så er det en faktor x. Men vi er nødt til å aktualisere og revitalisere arbeidet med likestilling. Vi kan si at det virker som det finnes en materialtretthet når det kommer til likestilling og kvinner. Folk møter ikke opp på møter med dette som tema, og det kan virke som folk er lei likestilling. Men det er en illusjon at vi har likestilling i dag, understreker Eide.

En av de som ble intervjuet, forteller at hun trodde det i utgangspunktet var likestilling i Norge, men at hun møtte en annen virkelighet i jobben:

«… Og så oppdaget jeg når jeg var 35, og hadde gjort karriere i et mannsdominert miljø, at her er det en faktor x. Til å begynne med sa jeg til meg selv at det var fordi jeg hadde så lite erfaring og var så ung og overivrig, entusiastisk og sånn. Så oppdaget jeg, nei, jeg har ikke lite erfaring nei, jeg er ikke overivrig. Det er en faktor x. Jeg er ikke mørk i huden, men jeg er kvinne, og må smøre litt tykkere på, må oftere legge mine synspunkt kloss opp til en betydningsfull mann som kan snakke litt for meg…»

– Ensomt å være kvinnelig gründer

En av arrangørene som forskerne har snakket med, sier at det er behov for flere gründere i Nordland, og at det fortsatt er et ganske sterkt mannsdominert nettverk.

«Det er viktig å ha slike arenaer, fordi det er tungt å være gründer, ensomt og utfordrende. Mens gutte-/mannsnettverkene har eksistert i mange tusen år…»

– En del av kvinnesatsingen er jo også å fremme trivsel for kvinner i Nordland, og gjøre fylket til en god plass å bo. Og her kan prosjekt som opplæring av innvandrerkvinner og ulike tiltak rettet mot eldre kvinner nevnes som trivselsfremmende for kvinner, sier Fabritius.

– Mange vi har snakket med, har oppdaget og står veldig nær ulike problemer i lokalsamfunnet som kanskje det offentlige skulle gjort noe med. Det kan starte med et prosjekt, men videreføres av kommunen, legger hun til.

Referanse: 

Ann Kristin Eide og Merete Kvamme Fabritius. Tennvæske? En evaluering av kvinnesatsingen i Nordland Fylkeskommune. Arbeidsnotat 1011/2014

Lav oljepris gjør det ekstra viktig å redusere kostnadene forbundet med boring og ferdigstillelse av oljebrønner. Løsningen for å stabilisere dem på en billig måte, er å bruke helt vanlig spiker, viser forsøk.

Som tunnelbolter, bare mindre

Du har kanskje sett dem: De gigantiske boltene som brukes i tunneler for å stabilisere fjellveggen. Nå har forskere sett på muligheten for å nedskalere teknologien – og bruke den til å gjøre veggen i oljebrønner sterkere.

Dette kan gjøre det mulig raskt å forsterke de delene av brønnen som kan stå i fare for å kollapse under boring og produksjon.

Denne løsningen er både billigere og raskere enn alternativet, som er å sikre brønnen med stålrør og sement, eller med et slags stålfilter.

– Etter to år med forskning, viser forsøkene at forsterking med spiker har god effekt også på porøse bergarter som sandstein og kritt. Riktignok ved hjelp av spiker i en helt annen dimensjon enn det som brukes i tunneler, forteller Sintef-forsker Andreas Nicolas Berntsen.

Mens boltene som brukes i tunneler, kan være meterlange, har spikrene som testes ut med tanke på å forsterke en oljebrønn, en lengde på maksimalt ti centimeter.

Vil skyte veggen sterk

Mens forsterkingene i tunneler skjer gjennom at man først borer et hull og deretter setter inn metallboltene, tar forskerne sikte på å skyte de forsterkende spikrene rett inn i brønnveggen.

– Tanken er å utvikle et verktøy som kan sendes ned i oljebrønnen og systematisk skyte inn et tett nettverk av spiker der det trengs, forklarer forskeren.

Så langt er metoden bare testet ut på bergprøver i laben, og med en kraftig kruttdrevet spikerpistol beregnet på innfesting i betong. Verktøyprodusenten Hilti, som er spesialist på spikerpistoler, er med som partner, og skal etter planen bidra i utviklingen av det helt nye verktøyet som vil bli øremerket for oljebransjen.

BP Norge finansierer deler av prosjektet, og skal sørge for at teknologien kan anvendes i praksis.

Kan øke inntjeningen

Tron Kristiansen, bergmekanisk rådgiver for BP, ser to mulige bruksområder for teknologien:

– Den første er i reservoarseksjoner, der en kan erstatte nåværende metoder med spiker. Dette kan gjøre brønnkonstruksjonen billigere og mer effektiv. Det ser også ut til at spikring kan begrense erosjonen av sand og kritt som transporteres videre med oljestrømmen. Disse brønnene vil tåle en høyere oljeproduksjon, og dermed ha økt inntjeningen, mener Kristiansen.

Den andre mulige anvendelsen er i veldig svake deler av brønnen som ofte finnes i geologiske lag over reservoaret. Dersom disse kan sikres med spiker, kan man bore videre rett etter innskyting.

Hvor mye tåler de ulike bergartene?

Sammen med kollega Euripides Papamichos, er Andreas Nicolas Berntsen nå i gang med å studere hvordan bergarter i ulike oljereservoarer deformeres med og uten spikerforsterking.

En av utfordringene er nemlig at dette er svært porøse og nokså svake bergarter, som sandstein og kritt. Det gjør at brønnene, som ofte kan være flere kilometer dype, er sårbare for sprekker og ras. Derfor er det gjennomført en rekke tekniske tester ved University of Minnesota i USA.

Her finnes utstyr som kan gjenskape trykket i laboratorieprøver, samt måle deformasjon og studere sprekkdannelse.

– Dette utstyret er unikt i at det også tillater innskyting av spikre under høyt trykk, forklarer Berntsen, som har vært ansvarlig for disse forsøkene. 

Så langt er resultatene for spikerløsningen svært positive: Den gjør at brønnstrukturen blir sterkere, den hindrer at eksisterende sprekker utvider seg og den motvirker at løse biter kommer på avveie – og hinder dermed såkalt sand- og krittproduksjon.

Regner seg fram til den optimale løsning

Forskerne samarbeider også med University of Cyprus, som har spesialisert seg på tallmessige metoder for beregninger og analyser av bergarter.

– Målingene vi gjør i laboratoriet, gir oss verdifulle data som forskerne på Kypros benytter i sine beregninger gjennom datamodellering. Det vil gi oss et svært grundig beslutningsgrunnlag når vi skal gjennomføre de første praktiske forsøkene i en ekte oljebrønn, sier Euripides.

Noe av det som gjenstår, er å finne ut hva minste spikerlengde er, og hvor tett spikrene må settes for å få optimal effekt.

Det sosiale og psykologiske miljøet du blir født inn, i kryper bokstavelig talt inn under huden din, hevder franske forskere.

Forskergruppen har nylig presentert en undersøkelse basert på informasjon om rundt 7500 menn og kvinner i Storbritannia. De forteller alle at de har opplevd flere enn to ulike typer traumatiske belastninger mens de var i alderen 7 til 16 år.

Forskerne har hentet dataene fra den store britiske studien National Childhood Developement Study (NCDS). I studien følger forskere på nært hold livene til en stor gruppe mennesker som er født i Storbritannia i 1958.

Hva har livet gjort med dem?

Forskerne finner at de som hadde opplevd ubehagelige ting i livet sitt som barn, alt fra fysiske overgrep til dårlig ernæring, skåret høyt på et mål for det forskerne kaller «generell slitasje» da de var 45 år. Dette målet sier noe både om helse, kroppsmasseindeks (BMI), inntekt og utdanning.

De ubehagelige opplevelsene i barndommen gir tilsynelatende økt sannsynlighet for både røyking, høy vekt, lav utdanning og lav inntekt. Rundt 60 av mennene i denne gruppen hadde lav utdanning, lav inntekt og en usunn livsstil. 76 prosent av kvinnene hadde en høy kroppsmasseindeks (BMI), røkte og hadde i tillegg lav utdanning og inntekt.

En biologisk forklaring

Mye av sammenhengen mellom stressende opplevelser i barndommen og dårlig helse og levekår i voksen alder, er indirekte.

Det overraskende og kontroversielle i denne forskningen, er at de franske forskerne mener det også gjemmer seg en direkte biologisk forklaring bak den sterke sammenhengen mellom vonde barndomsopplevelser og uhelse i voksen alder.

Også immunapparatet og nervesystemet blir påvirket av å ha en utrygg barndom, tror forskerne. Men å finne en slik biologisk sammenheng er svært komplisert.

Bekrefter stor, amerikansk studie

Det er ikke nytt at forskere finner sammenheng mellom kronisk stress i tidlig barndom og psykisk uhelse senere i livet.

På midten av 1990-tallet gjorde amerikanske forskere en studie av 17 000 voksne i den såkalte Adverse Childhood Experiences (ACE)-studien. Denne viste at helserisikoen i voksen alder øker dramatisk hvis du som barn har vært utsatt for tøffe oppvekstvilkår i form av fysisk, psykisk eller seksuelt misbruk i barndommen, oppvekst blant voksne som misbrukte rusmidler eller hadde psykiske problemer.

Også ACE-studien fant at negative opplevelser i barndommen hadde indirekte effekt på livsstil, inntekt, utdanning og kroppsmasseindeks (BMI) som voksne.

Barndom den viktigste forklaring på uhelse

Dag Øystein Nordanger, psykolog og forsker ved Uni Research Helse i Bergen, mener at denne studien bekrefter noe vi allerede vet: Negative barndomsopplevelser har sterk effekt på helsen vår. Ikke bare gjelder det den psykiske helsen, men også den somatiske helsen og sykdommer som for eksempel kreft, hjerte-karsykdommer og diabetes.

– Sammenhengene er uvanlig sterke. I følge forskerne bak ACE-studien er negative barndomsopplevelser faktisk den sterkeste prediktoren for helseproblemer i voksen alder, sier Nordanger.

Etter hvert viser mer og mer forskning at dette ikke bare handler om at man har en tendens til å havne i et dårligere miljø og får en mer usunn livsstil om du er utsatt for belastninger tidlig i livet, forteller Nordanger.

Toksisk stress

Forskning viser at hele nervesystemet vårt formes og organiseres av erfaringer vi har tidlig i livet, sier psykologen.

– Man kan si at en tøff barndom setter hjernen i overlevelsesmodus. Det innebærer et svakere nevralt apparat til å beskytte deg mot senere belastninger og sykdommer. Og sånn får du igjen dårligere beredskap i forhold til ulike livsstilssykdommer.

I fagmiljøer snakkes det i dag mye om toksisk stress.

Dette er negative erfaringer som «setter seg i kroppen».

– Her er det mye vi foreløpig ikke vet, men det som synes klart, er at hvis man lever i et miljø med psykisk stress over lang tid, får man en forstyrrelse i utskillelse av stresshormoner som kan ha en nedbrytende effekt på de områdene av hjernen som er viktige for reguleringen av følelser og atferd.  

Nylig fant forskere ved Uni Research ut at evnen til å regulere nivået av stresshormonet kortisol er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt.

Kortisol er et avgjørende hormon for god helse, men det skal også regulere atferden vår.

– Dette er et stort forskningsfelt i dag, men det er et svært komplisert felt å forske i, forteller Nordanger.

Trygghet er en god investering

Nordanger er glad for at den store amerikanske ACE-studien blir bekreftet i andre populasjoner.

– Å få mer kunnskap om barndom er enormt viktig. Det å gi barn gode oppvekstvilkår er den beste investering, både i fremtidig helse og økonomi.

Trygghet er nøkkelordet, mener psykologen.

Hvis du slipper å bruke hjernekapasitet på å beskytte deg selv i barndommen, har du de beste tenkelige betingelsene for god helse i Norge.

– Vi er gode på behandling både av fysisk og psykisk helse her i landet. Men vi har fortsatt mye å gå på når det gjelder å sikre at barn har det trygt i oppveksten sin.

Referanse:

Cristina Barboza Solís, m.fl:  Adverse childhood experiences and physiological wear-and-tear in midlife: Findings from the 1958 British birth cohort, PNAS PLUS 2015