Førsteamanuensis Anne Hege Grung ved Det praktisk-teologiske seminar.

Religion og religiøs identitetspolitikk kan splitte mennesker. Utøvere og tolkere av en bestemt religiøs praksis, som kristendommen, som islam, kan bruke religionen til å skape en fortelling om dem som er innenfor, ’som oss’  og dem som er ’utenfor’, fiender.

I dagens situasjon er det viktig å trekke noen historiske linjer. Vi bør huske at vi har konkrete historiske eksempler i ganske nær historie på hvordan elementer fra kristendommen er brukt for å legitimere høyreekstreme grupper og rasistiske staters voldelige overgrep og drap på både kristne og andre som motarbeidet rasisme og undertrykkelse.

Borgerkrigen i El Salvador på 1980- og 90-tallet med sine dødsskvadroner, apartheidregimet i Sør-Afrika, krigen på Balkan – alle er eksempler på at ’kristne verdier’ er tolket inn i voldsforherligelse, massedrap og terror mot sivile. Nå ser vi hvordan ISIS/IS/Daesh og Al Quida opererer på lignende måter –  og det kan se ut til at de viser det meste av sin brutale oppmerksomhet mot andre muslimer som ikke underkaster seg deres tolkning av Islam i Midt-Østen, selv om henrettelse av kristne, som i Libya, og angrep på jøder og symboler for ytringsfrihet (i Europa) også er en del av deres motbydelige mønster.

En slik strategi er i realiteten et system der selvkritikk innen en religiøs tradisjon blir ansett som forræderi mot en stat og/eller mot en livsform, og religiøst og politisk sett annerledes troende blir frarøvet liv og rettigheter. Et slikt syn – bortsett fra at det vever nasjonalisme og religion tett sammen – bygger på at man ser på religioner og religiøse tolkninger som konkurrenter i et nullsumspill, der noen har rett og andre tar helt feil. Dette kan utvikle seg det til det ekstreme: De andre tar ikke bare feil, de er feil. De andre må bort. De skal enten fraktes bort et annet sted enn der ’vi’ er, eller de skal fysisk utryddes. Dersom man tar i bruk det religions- og terrorforsker Mark Jürgensmeyer kaller en ide om en ’kosmisk krig’, innebærer dette at det andre/de andre er det onde, at de skaper kaos i et univers som burde være ordnet,  og at religiøse krigere har jobben med å ’ordne opp’.  Krigen ikke er over før det andre/de andre er utryddet.

Hvordan kan sånne ideer finne utbredelse? Religiøse tradisjoner kan levere verdensbilder, symboler, konfliktperspektiver og idealer som kan være med på å dehumanisere og demonisere andre mennesker som tror forskjellig innen den samme religionen, som tilhører andre religioner, eller som ikke holder seg med noen religion. Voldelige konflikter kan bruke religiøse tradisjoner som drivstoff og legitimitet.

Gandhi sa: Øye for øye, så blir vi alle blinde. Mennesket, alle mennesker – skal etter menneskerettighetenes etiske standard være en målestokk  i seg selv. Der man avkorter på dette, vil det alltid være en fare for at mennesker, individer, blir brukt i en instrumentell forstand. Terrorister og voldelige ekstremister gjør nettopp dette, og de skaper stor frykt på denne måten. Men også andre, etablerte strukturer kan risikere å avkorte og gradere menneskers verdi: Hvis norske muslimer opplever at norske myndigheter ikke bryr seg om krig, konflikter og diktatoriske regimer i muslimske majoritetsland, vekker det en mistenksomhet om at koloniale, orientalistiske holdninger er på ferde. Norske muslimer er vokst opp med norsk rettighetstenkning og likeverdsidealer som alle andre nordmenn.  Med dette perspektivet integrert får man øye på forskjellsbehandling eller skjult dehumanisering der det skjer. Å bli oppmerksom på diskriminering og dehumanisering av andre, av seg selv eller sin egen gruppe, er en del av dugnaden for å vedlikeholde et demokrati. Derfor må slike erfaringer og observasjoner få komme fram i lyset.

Religiøs praksis og tolkning av religion skjer ikke i et vakuum. Meninger, holdninger og handlinger er en del av et sosialt og kulturelt univers som preger disse tolkningene. Dette gjelder både hvordan religiøse mennesker tolker hverandre, og hvordan ikke-religiøse tolker religiøse – og omvendt. Plutselig brutalitet slik vi har sett i Paris og nå i København skaper lidelse, frykt og avmakt.Terrorhendelser skaper et stort behov for å forstå og for å tolke, slik at det er mulig å gjenopprette en slags oversikt og mening. Mange har allerede vært ute for å bidra til å tolke det som skjedde i Paris. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at tolkninger av slike hendelser skjer på forskjellig måte, avhengig av hvilket kontekst man leser handlingen inn i, og avhengig av hvilke briller man har på. For noen er det som skjedde en bekreftelse på at muslimer generelt er farlige. For andre et uttrykk for at ulike grupper med ulik religion ikke kan eksistere fredelig sammen. Men mange, kanskje de fleste – har advart mot å tolke det som skjedde inn i en slags ’sivilisasjonskrig’ mellom islam og vesten, og advart mot å overlate tolkningen til organisasjoner og krefter som ønsker å spille på hat og skape fiendebilder.

Den franske islamforskeren Francois Burgat, som har bodd i mange ulike land i Midt-Østen i flere tiår inkludert Jemen og Syria og som er en av Europas fremste forskere på islamisme, tolket terrorangrepene i Paris på en mindre symbolsk måte enn mange av sine forskerkolleger. Han tolket dem ikke først og fremst som et generelt angrep på ytringsfriheten i Frankrike og Europa. Han uttalte rett og slett at siden Frankrike var en del av en fysisk krig i Midt-Østen, akkurat nå som en del av koalisjonen som bomber stillingene til IS/ISIL/Daesh, må  regne med motangrep. Det spesielle med denne krigen er at den føres langt unna fransk territorium, og Burgat mente dette gjør at folk flest ikke tenker over at Frankrike deltok i krigshandlinger. Den brutale overraskelsen var at det som skjedde, skjedde på fransk jord, og Burgat mente altså dette var et hevntokt i en krig, og at angriperne hadde valgt angrepsmål som gav oppmerksomhet og som skapte størst mulige motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa.

I en slik situasjon blir det uhyre viktig å løfte fram fortellingene om fellesskap på tvers av grupper som stort sett aldri når media, og peke på den tilliten som er der og som er usynlig. Jeg skal komme med ett eksempel på en slik fortelling fra Norge: Kontaktgruppa mellom Den norske kirke og Islamsk råd kom for noen få år siden med en fellesuttalelse mot ekstremisme. Dette var en uttalelse kontaktgruppa begynte å jobbe med etter at vi sammen hade vært på en reise i Bosnia-Herzegovina. Fra en dag til en annen opplevde Sarajevos innbyggere at byen var delt, og at det var krig. Massakren i Srebrenica var en av de grufulle hendelsene i den nære historien som skjedde på bakgrunn av et unnfallende internasjonalt samfunn og en etno-nasjonalistisk-kristen ekstremisme. Et halvt år etter denne reisen skjedde terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya i Norge, og vi arbeidet videre med uttalelsen med enda flere rystende opplevelser av voldelig ekstremisme i bagasjen. Jeg vil sitere noen deler av denne uttalelsen som kontaktgruppa kom med i november 2011:  

Ekstremisme handler om bruk av vold, tvang eller trusler som fremmer ekstremistenes idealsamfunn eller som angriper enkeltmennesker eller grupper. Dette skjer ofte uten at religion er inne i bildet. Men det er også noen som bruker religion eller religiøs retorikk for å begrunne eller legitimere ekstremisme, blant annet ved å tolke hellige tekster slik at de støtter ekstremistiske holdninger og handlinger. Det er dette vi forstår som religiøs ekstremisme, og som vi som religiøse ledere har et særlig ansvar for å ta avstand fra og motarbeide.

Kjennetegn

Det er ulike kjennetegn på religiøs ekstremisme, vi nevner særlig disse:

• Oppfatning om at en er alene om den korrekte forståelsen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon.
• Overbevisning om at det finnes bestemte grupper som det ikke er mulig å leve sammen med og som en derfor vil bekjempe eller fjerne, enten fra samfunnet som helhet eller fra konkrete steder eller områder.
• Devaluering av menneskeverdet til mennesker i bestemte grupper, og motstand mot at menneskerettighetene skal gjelde for dem.
• Anklage mot annerledes troende for å ha bestemte politiske, verdimessige eller religiøse meninger, uten å la dem selv få lov til å definere hvem de er eller hva de tror.
• Bruk av kjønnsbaserte hierarkier og maktstrukturer der kvinner ikke blir innrømmet menneskerettigheter og menneskeverd på linje med menn.
• Bruk av hatefullt språk og oppfordring til kamp mot bestemte grupper og mot andre som er uenige med ekstremistene.
• Vilje til å bruke terror, vold eller andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.

Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg.

i oppfordrer religiøse ledere til å fortsette å ta disse spørsmålene opp i sin forkynnelse og undervisning, slik at en tar avstand fra og forebygger ekstremisme i egne rekker.

• Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå fram sammen offentlig med en felles holdning mot religiøs ekstremisme.
• Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å utvikle en beredskap for å kunne forebygge og bekjempe ekstremisme.
• Vi oppfordrer menigheter og forsamlinger til å ta disse spørsmålene opp i studiegrupper, plenumssamtaler og dialogmøter.
• Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å beskytte hverandres medlemmer, hellige hus og andre institusjoner som måtte være truet av religiøse ekstremister.
• Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å påtale og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk som kan gi grobunn for religiøs ekstremisme.

Denne teksten jeg har sitert fra er altså en konsensustekst, som har blitt til gjennom en dialog. Dialog, og religionsdialog blir med jevne mellomrom latterligjort og diskreditert, og kan jo gjerne underlegges et kritisk søkelys. Selv har jeg ofte kritisert religiøs dialogpraksis på et feministisk grunnlag. Religiøse ledere er ofte fortrolige med gutteklubber, men dialog skal ikke være noen gutteklubb –  i så fall strider mot dialogens egne verdier om menneskelig likeverd. Noen tror at slik dialog handler om å forhandle om verdier: OK, vi skal ikke mase om likestilling mellom kvinner og menn, hvis dere ikke maser om sharia, liksom. Det er ikke sånn den kristen-muslimske dialogen i Norge er. I de dialogene der jeg har deltatt, har ingen lagt skjul på sine egne meninger.  Dette fører til respekt,fellesskap, og vennskap. Man setter grenser i en dialog: For eksempel er det avgjørende at alle parter kommer til orde og at man er forpliktet på å skape en prosess preget av respekt og tillit. Hvis en dialog ikke er bygget på gjensidig respekt og åpner for en viss vilje til selkritikk stanser den ofte av seg selv. I de kommende generasjoner er det mange som har langt mer kompetanse til å møte kulturelle og religiøse forskjeller enn det som gjelder for oss over 45. Dette vil forandre bildet vi har av hverandre på en eller annen måte. Det skaper tilgang til en ny, kollektiv kompetanse. Naturligvis er ikke gitt at alle opplevelser av flerkultur og flerreligiøse sosiale sammenhenger  er enkle, eller positive, men det blir mye vanskeligere å etablere eller opprettholde eksotiserende og dehumaniserende elementer og anvende dem på ’de andre’.

Vi strever alle etter å få verden til å henge sammen: Frykt kan gjøre at man føler verden går i filler, eller faller sammen. Det er ingen løsning å be redde folk slutte å være redde, hvis de er redde for muslimer, redde for høyreekstremister, redde for vold eller redde for å bli utsatt for netthat. Det som kan hjelpe mot frykten, er å skapes nye erfaringer. Vi må skape fellesskap som kan øke tryggheten.Hvis det faktum at ikke alle omkring deg har samme bakgrunn, samme religion eller samme kultur skaper utrygghet, må vi sammen skape et annet fundament for trygghet og fellesskap som ikke bygger på at alle må være like.

Dominerende diskurser og det vi kan kalle majoritetsdisurser om grupper i media, på nettet, ved middagsbordet kan legitimere utenforskap og vold, skape avstand, og gjøre hatprat akseptert og naturlig. Hvordan vi snakker om oss selv og andre er med på å skape fortellinger om hat og forakt, eller om fellesskap. Sosiologen Zygmund Bauman har en forklaring på begrepet ’intergrering’ som jeg har stor sans for: Det er ikke spesielle grupper som skal ’integrere seg’ i et samfunn, det er et helt samfunn som skal arbeide sammen for å bli intergrert. Dette skjer ved at man ikke skaper og sementerer parallellsamfunn, altså ’samfunn i samfunnet’ som ikke har kontakt med hverandre og som har ulike fortellinger som ikke møtes.

På denne måten skapes adskilte tolkningsrom, der man lett kan etablere hierarkier mellom grupper. Vi må huske på at vi snakker om fysiske erfaringer når vi snakker om utenforskap, ekstremisme og vold: Det er ikke bare meninger, eller sterk religiøs eller politisk overbevisning som er innholdet i dette. Det representerer  en voldelig, fysisk dimensjon som ønsker å skade, rokke ved menneskers eksistens. På samme måte må vi ta alvorlig at mennesker som har opplevd å bli fysisk skremt og skadet i krig og terror trenger trygghet og omsorg, om de befinner seg i Norge eller Syria. Å arbeide for dette er å arbeide for alles trygghet, fordi det krysser de grensene ekstremistene og kynikerne ønsker å sette mellom mennesker. Vi må rett og slett bygge opp fysisk tillit til fellesskapet, og bygge kraftig ned myten om at vi ikke angår hverandre, at vesten gir blaffen i muslimer eller at muslimer hater vesten – som om ’vesten’ og ’muslimer’ som begrep er faste og gitte størrelser, som om ikke vesten også er et sted millioner av muslimer har sitt hjem. Konflikten er ikke mellom religioner, eller mellom ’sivilisasjoner’. Konflikten står mellom dem som dehumaniserer og begår vold mot andre, og dem som kjemper for at alle menneskeliv er uendelig verdifulle i seg selv, og at et menneskeliv er sin egen målestokk.

– Dette gir en pekepinn om at det sannsynligvis er en del personer som blir frifunnet, selv om det ikke var noen sammenheng mellom psykisk lidelse og handling, sier professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen til NTB.

Funnene i studien kan tyde på at det medisinske prinsipp gir straffritak i en ikke ubetydelig mengde saker, skriver Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det medisinske prinsipp tilsier at man blir frifunnet hvis man begikk den straffbare handlingen mens man var veldig psykisk syk.

Det psykologiske prinsipp, som en rekke andre land har, forutsetter en årsakssammenheng mellom gjerning og psykisk lidelse.

Manglende forskning

Spørsmålet om reglene for utilregnelighet ble svært aktuelt i debatten som fulgte 22. juli-rettssaken, men det har manglet forskning på området.

Sammen med kollega Christian Aarup Skeie har professor Kirsten Rasmussen gått gjennom 75 rettsavgjørelsene og sett på hva retten har lagt til grunn når tiltalte ble kjent utilregnelig. Dommene var fra lagmannsretten i perioden 1994-2012.

Sterkest sammenheng mellom lidelse og handling var det i de mest alvorlige sakene, som drap og drapsforsøk. De vanligste diagnosene var schizofreni, schizotyp lidelse og paranoide lidelser.

– Jeg tror hvis man går på den andre enden av spekteret og ser på saker som vinningsforbrytelser eller narkotika, så vil man finne i større grad at saker blir enten henlagt eller ender med frifinnelse selv om det ikke var noen sammenheng, sier Rasmussen.

De to forskerne fant også eksempler på alvorlige saker der gjerningsmannen gikk fri på grunn av utilregnelighet, tross trolig mangel på årsakssammenheng. Én av sakene var en drapssak. I tillegg fant de fem tilfeller av drapsforsøk, fem voldsforbrytelser, tre voldtektsforsøk og en voldtekt.

– Ikke overrasket

Forskerne gikk inn i teksten i domsavsigelsen for å lete etter sammenheng. Der fant de formuleringer som at gjerningen var «bevisst og villet», eller at «han var fullstendig klar over at det var fornærmede han stakk», eller at retten legger til grunn at «handlingen ikke har hatt noen sammenheng med tiltaltes sinnslidelse».

– Det er viktig å understreke at selv om vi ikke finner noen årsakssammenheng, er det ingen garanti for at det ikke finnes, sier Rasmussen.

Hun er ikke overrasket over funnet, og viser til bakgrunnen hun har i jobben ved det psykiatriske sykehuset Brøset i Trondheim.

– Jeg er stadig vekk i kontakt med en del mennesker som blir funnet utilregnelige. Vi ser at noen av dem var antisosiale og begikk kriminelle handlinger lenge før de ble psykisk syke, og så fortsetter de bare. Nå er de blitt psykisk syke og er utilregnelige i tillegg, sier hun.

Ekspertutvalg

I kjølvannet av terrorsaken ble det nedsatt et ekspertutvalg, og i oktober i fjor konkluderte det med at Norge bør beholde det medisinske prinsipp, med noen justeringer. Rapporten er på høring ut mars måned.

– Intuitivt er det psykologiske prinsipp som er det «riktige», likevel mener jeg at det medisinske prinsipp er å anbefale, sier Randi Rosenqvist til tidsskriftet. Hun er spesialist i psykiatri og tidligere leder for Den rettsmedisinske kommisjon.

Hun mener at studien hadde gitt mer informasjon dersom den også hadde vurdert de rettspsykiatriske erklæringene.

– Men hva som egentlig foregikk i hodet på gjerningsmannen, vil vi aldri kunne vite eksakt, sier hun.

Referanse:

C A Skeie, K Rasmussen, Vurdering av årsakssammenheng mellom sykdom og kriminell handling hos utilregnelige, Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:327 – 30, doi: 10.4045/tidsskr.13.0904

Av professor Alain Topor ved Universitetet i Agder.

Vi verkar leva i en tid av tilltagande paradoxer.

Samtidigt som den medicinska modellens dominans inom det psykiska helsefältet bara växer, så syns allt tydligare tecken på att den krackelerar.

Psykiatriska diagnoser har blivit en självklar bas för insatser såväl inom specialistpsykiatrin som inom kommunernas psykiskt hälsoarbete. Specifika diagnoser är tänkta att leda till speciella insatser; som inom somatiken. Samtidigt nås vi av rapporter om att forskningen närmar sig orsakerna till de olika psykiatriska sjukdomarna. Ibland finns orsaken i genetiken, ibland i hjärnforskningen. Snart vet vi. Och handen på hjärtat vore det fantastisk om man fann en tydlig orsak-verkan kedja, så att verksamma insatser kunde utvecklas.

Men så är inte fallet idag. Tvärtom blir allt tydligare hur de forskningsresultat som publiceras är styrda av de läkemedelbolag som finansierar forskningen. Tre framstående psykiater skrev i en ledare i British Journal of Psychiatry att den medicinska forskning, trots spännande framsteg, inte lett till några märkbara förbättringar för vården av personer med allvarliga psykiska problem de senaste 30 åren (Priebe, Burns & Craig, 2013).

Statligt finansierade studier i USA och England visade på ringa skillnader i effektivitet mellan första och andra generations neuroleptika. Tyvärr fanns knappt några skillnader eller när det gällde biverkningarnas plågsamma effekter. Uppemot 40 procent av patienterna som ordinerades neuroleptika slutade ta sin medicin främst till följd av deras bristande effektivitet och biverkningar (Lewis & Lieberman, 2008).

Nyligen återkom Priebe i World Psychiatry (2015): Enligt honom visste vi tillräckligt mycket om vad som orsakade allvarliga psykiska problem: “What contributes to poor mental health is well known (1): adverse childhood conditions; experience of war, persecution and torture (2); social isolation; unemployment and social exclusion; poverty, poor education and low socio-economic status; and social inequality.” För att uppnå påtagliga förbättringar när det gäller den psykiska hälsan borde samhällets focus ligga på att “provide safe and supportive upbringing conditions; secure peace within and between countries; eradicate poverty; guarantee good education; strive for full employment; promote social cohesion and functional communities; and have little social inequality. These requirements are clear and unequivocal, no more research needed.”

Priebe och hans kolleger är ledande psykiater och forskare. Kan det bli så att även när det gäller framväxten av ett socialt paradigm, psykiatrerna ska spela en ledande roll? Eller kan vi som redan är verksamma i gränstrakten mellan socialt och psykiatrisk tydligt formulera den redan existerande sociala praktiken och kunskapsbasen?

Referenser

Lewis, S. & Lieberman, J. (2008). CATIE and CUtLASS: can we handle the truth? British Journal of Psychiatry, 192, 161-163.
Priebe, S. (2015). The political mission of psychiatry, World Psychiatry, DOI: 10.1002/wps.20172
Priebe, S., Burns, T. & Craig, T. (2013). The future of academic psychiatry may be social, The British Journal of Psychiatry, 202, 319-320.

«Det som gjør meg sint, er at folk tror at siden jeg er 90 år gammel, så kan jeg ikke gjøre det ene eller det andre. Jeg vil klare meg selv og blir motivert av betydningen de daglige oppgavene har for meg. Jeg vil ikke at mine aktiviteter skal bli redusert bare fordi jeg er eldre.»

Slik uttrykker en av informantene seg om livet som 90-åring.

Astrid Bergland har sammen med Åshild Slettebø utført en studie basert på intervjuer av ti hjemmeboende kvinner på over 90 år. De har sett på hverdagslivet deres ut fra et helsefremmende perspektiv.

– For lett å være opptatt av forfall

De har vært opptatt av å finne frem til det som fremmer mestring og helse fremfor det som forårsaker sykdom.

– Kvinnene som ble intervjuet, sa at de ønsker å bli møtt med positive forventninger og at det fortsatt stilles krav til dem, sier Bergland. Hun er fysioterapeut og forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Bergland mener vi har lett for å være opptatt av forfall når det gjelder eldre.

– Men de fleste mennesker klarer mer fysisk og psykisk enn de selv tror. Dette gjelder også eldre mennesker, og det er viktig å beholde evnen til å strekke seg, også i alderdommen.

– Eldre bør derfor motiveres til å være aktive og utfordre grensene sine, og her har politikere og fagfolk et stort ansvar, påpeker Bergland, og legger til at hun ønsker en mye mer aktiv eldreomsorg enn det vi har i dag.

«Jeg trenger energi»

Flere av deltakerne i studien uttrykte at det er krevende å bli gammel. Likevel opplevde de mye velvære, til tross for skrøpeligheter.

En av kvinnene forteller det slik:

«Det å miste energien er det verste ved å bli gammel. Jeg trenger energi for å tenke og føle, også for å ta valg. 90 år er en høy alder, og jeg synes ikke jeg er i så verst form. Når helsen er ganske bra, så har jeg energi til å ta mine egne avgjørelser og prioritere hva som er viktigst for meg.»

– At eldre mennesker blir slitne, er ingen katastrofe. Tvert imot. For å øke kapasiteten sin må de bli slitne. De har trolig tid til å hvile seg etter aktiviteter. Ved å være aktive, øker energien, og den mentale helsen blir bedre, forklarer Bergland.

Opptatt av å følge med på teknologi

Forskerne fant frem til flere forhold som bidrar til såkalt god helsekapital. Det vil si ulike typer kunnskap og ferdigheter, og som kvinnene i studien blant annet knytter til det å være mentalt oppegående, å fungere fysisk i hverdagen, hva slags forhold de har til andre mennesker og miljøet rundt dem. 

Flere av kvinnene pekte på viktigheten av å kunne bidra og utføre daglige oppgaver i hjemmet. De var dessuten opptatt av å ha relevant kunnskap, for eksempel om samfunnet og hvordan vi bruker teknologi.

Gode relasjoner og det å kunne leve i sitt eget hjem var også viktig for deltakerne.

Eldre er ikke ofre

– Alle disse faktorene betyr mye for hvordan eldre mestrer hverdagen og klarer å løse problemer. Vi må ikke se på eldre mennesker som ofre. De må bidra, utnytte og videreutvikle ressursene sine, fremhever Bergland.

– Ved å beholde nysgjerrigheten og utforskertrangen gjør du alderdommen mer meningsfull.

Og som en av deltakerne sa:

«Datteren min har sagt til meg; du er veldig kreativ. Det synes jeg var fint å høre. Det er fint å få positive tilbakemeldinger når man blir eldre. Jeg vil ikke gå ut på dato selv om jeg er 90 år. Å bli sett er viktig. Jeg er dessuten takknemlig for bli satt pris på, og at jeg fortsatt er i stand til å overraske andre.»

Referanse:

Astrid Bergland og Åshild Slettebø. Health capital in everyday life of the oldest old living in their own homes. Ageing & Society, aug. 2014. doi: 10.1017/S0144686X14000877. Sammendrag.

Vi kan kalle ho «Nicole». Nicole er ei ung kvinne frå Filippinane og au pair. Ho bur hos ein norsk familie, der både mor og far har tidkrevjande, men godt betalte, fulltidsjobbar. Nicole passar dei tre barna mellom 2 og 8 år, som skal hentast og bringast til og frå barnehage, skule og fritidsaktivitetar. I tillegg er det hennar jobben hennar å halde det store huset reint og ryddig, og å handle mat på måndagar.

Ifølgje au pair-kontrakten skal ikkje Nicole jobbe meir enn 30 timar i veka. Det blir ofte ein del timar ekstra likevel, for grensene mellom jobb og fritid er utydelege. Det er vanskeleg å seie nei når ungane kjem og vil leike på fridagen hennar, eller når vertsmora spør om ho kan bake kake til foreldremøtet.

Nicole vegrar seg for å snakke med vertsfamilien om desse tinga. Ikkje snakkar ho norsk og ho fryktar at familien vil bli misnøgd med henne og avslutte kontrakten hennar, dersom ho gjer seg vanskeleg. Da står ho i fare for å miste opphaldsløyvet i Noreg.

Strukturell diskriminering

Ifølgje norske styresmakter er Nicole på kulturutveksling for å bli kjent med det norske språket og samfunnet. Forskarar hevdar at å kalle ordninga ei kulturutveksling ikkje treng å bet.

I realiteten er au pairar som Nicole underbetalte hushjelper som manglar vanlege arbeidstakarrettar. 

– Au pair-ordninga handlar om billig, kvinneleg arbeidskraft i heimen. Majoriteten av au pairane i Noreg reiser ikkje primært for kulturutvekslinga. Dei er først og fremst profesjonelle hushjelper, seier jurist Lene Løvdal.

Saman med forskar og jurist Helga Aune har ho undersøkt den norske au pair-ordninga. 

– Au pair-ordninga set desse kvinnene i ein særleg sårbar situasjon. Dei er unge, snakkar ikkje norsk, har eit svakt sosialt nettverk i Noreg, dei bur på arbeidsplassen og er dermed heilt underordna viljen til arbeidsgivar, seier Løvdal.

95 prosent av au pairane i Noreg er kvinner. Løvdal og Aune hevdar at au pair-ordninga difor er strukturell diskriminering av kvinner – at sjølve ordninga er kvinnediskriminerande. 

Fleire tusen au pairar i Noreg

Au pair-ordninga har vore mykje debattert i Noreg dei siste femten åra. Det heng saman med den store auken av au pairar som har kome til Noreg i denne perioden. Da den såkalla au pair-konvensjonen vart ratifisert og innført i Noreg tidleg på 1970-talet, var det om lag 40 au pairar som kom hit kvart år. I 2000 var talet 691.

I dag er det i overkant av 2000 au pairar med opphald i Noreg, ifølgje Utlendingsdirektoratet (UDI). Det er ingen teikn til at talet vil minke.

90 prosent av dei er som Nicole, unge kvinner frå Filippinane. Mange av desse jobbar som reisande hushjelper i ulike land, sidan au pair-ordninga berre gir opphaldsløyve for to år av gongen. For å jobbe som au pair kan ein ikkje ha eigne barn.

Noreg er i dag eit attraktivt mottakarland for au pairar. Slik har det ikkje alltid vore.

Vesteuropeiske kvinner på eventyr

Da au pair-ordninga vart innført i 1969 var den jamne au pair ei ung, vesteuropeisk middelklassekvinne som reiste til USA eller andre europeiske land.

Ordninga var meint som ein gyllen moglegheit for unge, mindre pengesterke kvinner til å reise ut, lære eit språk og sjå verda, i bytte mot lettare husarbeid og barnepass.

– Eit av dei opphavlege siktemåla med au pair-konvensjonen var å bidra til å fremje sosioøkonomisk likskap og sosial framgang, fortel forskar Berit Gullikstad ved NTNU.

Ho har saman med kollega Trine Annfelt forska på korleis ordninga har vorte forstått i norske politiske dokument i dei 45 åra ho har eksistert.

Frå og med tusenårsskiftet ser dei ei tydelegare vektlegging av kulturdelen av ordninga, trass i at mange au pairar ser på ordninga som ein migrasjonsmoglegheit.

– Ein snakkar ikkje lenger om mottakarfamiliar, men vertsfamiliar, meir i tråd med forståinga av au pairen som ein gjest. Omgrepet au pair-tilsetjing har også forsvunne. Kanskje har det å gjere med at desse omgrepa gir tydelege assosiasjonar til det tradisjonelle tilsettingsforholdet, undrar forskar Trine Annfelt.

Timeløn ned mot 69 kroner

Eit poeng i au pair-konvensjonen frå 1969 er at au pairane verken er arbeidstakarar eller studentar. Dei er ein slags mellomkategori, men med trekk frå begge. På same måte blir familien som au pairen bur hos, både sett på som arbeidsgivar og vertsfamilie. 

– Au pairane jobbar tvungen deltid, fordi kontrakten deira forbyr dei å jobbe meir enn 30 timar i veka. I dei fleste tilfella svarer lommepengane til ei timeløn på om lag 69 kroner, seier Lene Løvdal.

Utrekninga er basert på minimumsbeløpet frå 2012, som da var 5000 kroner før skatt, delt på talet på arbeidstimar i veka, maksimalt 30 timar. Kost og losji er tatt med i reknestykket, basert på satsane til Skatteetaten.

Løvdal har tidlegare jobba med kartlegging av rettane til au pairane i Juridisk rådgiving for kvinner (Jurk). Jurk avdekte at au pairane i Noreg manglar mange av rettane som dei fleste vanlege arbeidstakarar har.

– Fokuset på kulturutveksling dekker over at au pairane er fråtekne alminnelege arbeidsrettar, meiner ho.

Fordi dei ikkje er rekna som arbeidstakarar, er dei ikkje omfatta av arbeidsmiljølova. Det betyr til dømes at dei ikkje er dekt av sjukepengeordninga, og har verken pensjonsrettar eller uføreforsikring. Dei kan heller ikkje fagorganisere seg.

Risikerer å bli kasta ut av landet

Løvdal peikar på at det ikkje finst lovlege måtar å gi ekstra betaling eller overtidsbetaling på, sjølv om både au pairen og vertsfamilien ofte ynskjer at au pairen skal jobbe meir. Ifølgje rapporten frå Jurk arbeider mange au pairar meir enn 30 timar i veka, og enkelte blir tvunge til det.

Dersom au pairen krev lønn for utført arbeid utover dei 30 timane som er slått fast i au pair-kontrakten, er det på same tid eit bevis på at vilkåra for opphaldsløyve er brote. Det betyr at au pairen må forlate Noreg dersom ho ikkje kan vise at det var under press eller tvang.

– Det er i praksis ein effektiv trussel som ofte vil hindre au pairen i å krevje løn for utført arbeid, seier Løvdal.

Eit springbrett til opphaldsløyve

Gullikstad og Annfelt peikar på at ein må sjå au pair-ordninga i samanheng med den norske migrasjonspolitikken.

Dei skriv at da ordninga vart innført, var Noreg først og fremst eksportør av au pairar. Det var ingen som tenkte på dei få europeiske au pairane som kom hit som moglege arbeidsinnvandrarar.

No ser forskarane at ordninga i langt større grad enn før blir brukt som ein veg inn i Noreg for kvinner frå land utanfor EU. Samstundes ynskjer ikkje styresmaktene å opne opp for ufaglært arbeidsinnvandring frå ikkje-EU-land. Berre såkalla ekspertar med spesiell kompetanse som Noreg har bruk for, kan i dag få opphaldsløyve.

– Norske styresmakter underkommuniserer arbeidstakardimensjonen ved au pair-ordninga for å hindre ufaglært arbeidsmigrasjon, hevdar Annfelt.

Ho meiner at au pairordninga vitnar om ein kjønnsskeiv migrasjonspolitikk.

– Tre av fire arbeidsinnvandrarar som kjem til Noreg i dag, er menn. Au pair-ordninga er ein av dei få måtane kvinnelege arbeidsmigrantar utanfor EU utan godkjent utdanning har for å arbeide i Noreg, seier ho.

Éin måte å gjere det på er å gifte seg med ein nordmann og søkje om familiegjenforeining. Ein annan veg inn er å byrje på ei utdanning i Noreg og få studentopphald.

– Likestilling er berre for nordmenn

Tidlegare forsking har vist at det først og fremst er behovet for hjelp i heimen, og ikkje kulturutveksling, som får norske familiar til å skaffe seg au pair.

– Det er grunn til å vere kritisk til at folk vil ha hushjelp utan å betale marknadspris, seier Lene Løvdal, som meiner au pair-ordninga må endrast radikalt.

Ifølgje Gullikstad  snakkar norske styresmakter med to tunger i likestillingspolitikken.

– Au pair-ordninga hindrar at mødrer kan kome til Noreg for å jobbe, medan den norske likestillingspolitikken er å få norske mødrer ut i arbeidslivet. Likestilling er berre for norske familiar. For at norske par skal vere likestilte, gjer ein seg avhengig av billig, kvinneleg arbeidskraft frå fattige land.

Referanse:

Anne Hellum og Julia Köhler-Olsen (red.) Like rettigheter – ulike liv : rettslig kompleksitet i et kvinne- barne- og innvandrer-perspektiv. Gyldendal juridisk, 2014. Samandrag. 

Varme, avslapning, svetting og fellesskap. Badstue er en del av finsk kultur. Da er det kanskje ikke så rart at det nettopp er finske forskere som bruker tid på å undersøke hva badstua gjør med folk.

En ny studie går grundig til verks for å se om den har noe å si for dødsfall blant menn.

Alle mennene i studien brukte badstue. Forskerne ville finne ut om det var en forskjell blant dem som tilbrakte mye tid der og dem som stakk sjeldnere innom.

Jo oftere, jo bedre

På 1980-tallet spurte de et tilfeldig utvalg på 2315 middelaldrende, østfinske menn om badstuevanene deres. Deretter så de hvem som levde 21 år seinere.

Det viste seg at det var høyere dødelighet blant dem som tok badstue én gang i uka enn blant dem som varmet seg to-tre ganger per uke. De som var i innom fire til sju ganger i uka, hadde enda lavere risiko for å dø.

Og det gjaldt ikke bare dem som døde av hjertestans eller hjerte- og karsykdommer som hjerteinfarkt. Det gjaldt også dem som døde av andre årsaker.

Lenge for hjertet

Varigheten på badstubesøket hadde også betydning.

Mennene som tilbrakte mer enn 19 minutter i badstua hver gang, hadde bare halvparten så stor risiko for å dø av hjertestans som de som var der mindre enn 11 minutter av gangen.

Tid i badstua hadde imidlertid ingenting å si for dødelighet generelt.

De som var oftest innom, valgte badstuer med noe lavere temperatur. I snitt holdt badstuene nærmere 80 varmegrader, mens de som tok turen minst fire ganger i uka, nøyde seg med 77 grader.

Slapper av

Forskerne har tatt hensyn til en rekke andre forhold som kan påvirke dødeligheten, som røyking, alkoholbruk, kroppsmasseindeks (BMI), diabetes, trening, økonomi og utdanning.

Likevel hadde mennene som var ofte i badstua, større sjanse for å overleve.

Forskerne tror at det blant annet kan skyldes at temperaturen gir høyere hjertefrekvens og dermed bedringer i blodtrykket. Det har nemlig andre forskere vist. På dette området kan badstua ha lignende effekter som det trening har.

Men det kan også være at badstue er bra fordi de slapper så godt av der inne i varmen, ofte i godt lag, kommenterer redaktøren av tidsskriftet JAMA Internal Medicine, Rita F. Redberg.

Forskerne har ikke undersøkt den psykiske helsen til deltakerne, og det er mange andre egenskaper ved deltakerne de ikke har tatt høyde for. Kanskje det er noe spesielt med dem som ofte velger badstue.

Her trengs det definitivt mer forskning for å finne ut hva det er som gjør at badstuemannen lever lenger.

Referanse:

Tanjaniina Laukkanen mfl: Association Between Sauna Bathing and Fatal Cardiovascular and All-Cause Mortality Events. JAMA Internal Medicine 175(4), februar 2015. doi:10.1001/jamainternmed.2014.8187

Onsdag døde en 18 måneder gammel gutt av meslinger i Berlin. Siden oktober er det registrert mer enn 570 smittede i den tyske hovedstaden.

I USA har 141 personer fått meslinger så langt i år, blant annet etter at en uvaksinert, smittet kvinne besøkte Disneyland. President Barack Obama ber nå foreldre om å vaksinere barna sine. 

Folkehelseinstituttet bekrefter at også Norge er sårbart for importert smitte. Men risikoen er mindre, fordi  en større andel er vaksinert. Likevel ønsker instituttet at enda flere skal vaksinere barna sine også her til lands.

– Glemmer hvordan sykdommen var

– For få husker hvordan sykdommen var. Det er nok en av årsakene til at noen har vaksineskepsis, mener overlege Synne Sandbu ved vaksineavdelingen i Folkehelseinstituttet til forskning.no.

Det mener også Kjersti Weimoth Sørensen på Strømmen. Hun fikk meslinger som treåring, rett før vaksinen ble tatt i bruk i 1969.

– Dette er så lenge siden at vi dessverre glemmer hvor beskyttet vi er nå, sier hun til.

375 barn fikk hjernebetennelse

Mellom fem og ti barn døde av sykdommen hvert år i Norge før vaksinen mot meslinger kom i 1969. Et av tusen barn som ble smittet, døde. Siste registrerte dødsfall var i 1989.

Men frykten var nesten like stor for følgesykdommene man kunne få av meslinger. Hjernebetennelse var en fryktet ettersykdom, som rammet omlag 375 barn de siste 15 årene før vaksinen kom.

– Da var det 20–30 alvorlige tilfeller av hjernebetennelse pr år. Noen av dem som ikke døde, fikk varig hjerneskade, forteller Synne Sandbu.  

En uke med feberfantasier

Kjetil Straume fra Lunde i Telemark var 11–12 år da han fikk meslinger vinteren 1960-61.

– Jeg var sengeliggende mellom 20 og 30 dager, og i alle fall en av ukene var jeg temmelig fraværende i feberfantasier, forteller han til forskning.no.

Det er foreldrene som har fortalt ham om dette. Selv husker han lite av de mest dramatiske ukene. 

– Foreldrene mine var mest bekymret for ettersykdommer. Noen ganger endte jo barnesykdommene på den tiden med dødsfall, sier han.

Derfor ble han holdt inne lenge etter at han var feberfri, fordi foreldrene ikke ville ta noe sjanser. Men aller reddest var de for polio. En klassekamerat hadde en lam arm på grunn av polio.  

– Det gjorde stort inntrykk på oss andre barna, sier Kjetil. 

Vill ferd i snøstorm til sykehus

Kjersti Weimoth Sørensen på Strømmen ble alvorlig syk med meslinger i 1968–1969, tre år gammel. Da bodde familien på Vangsnes i Sogn, hvor det var langt til sykehus.

Treåringen hadde nettopp kommet seg av en annen barnesykdom.

– Samme vinter ble jeg alvorlig syk igjen, det var midtvinters og snøstorm over fjellet.  De var i ferd med å stenge fjellovergangen. Min far kjørte til sykehuset i Voss som om han hadde fanden etter seg, fortalte han.

I baksetet lå jeg, og han fryktet livet skulle renne ut av meg før vi kom fram, forteller Kjersti.

Dramatisk

Søsteren hennes, som da var åtte år, husker det som dramatisk. Naboen sa at Kjersti nok var en engel som kom til å bli hentet tidlig opp til himmelen, i et misforstått forsøk på å trøste foreldrene.

– Jeg har ingen tro på at det å ha vært igjennom dette, har gjort meg mer rustet til å tåle sykdom senere, sier hun til forskning.no.

På grunn av dette var Kjersti selv aldri i tvil om at hun skulle vaksinere alle de tre barna sine.

– Det er for stor risiko å utsette ungene sine for sykdom når det kan unngås, sier Kjersti Weimoth Sørensen.

39 fikk meslinger i 2011

Så sent som i 2011 ble 39 personer smittet av meslinger i Norge. De fleste var barn under ni år.

Mange av dem bodde i Gamlebyen i Oslo. 20 av dem var uvaksinerte barn under ni år, seks var under ett år.

– De fleste var i et somalisk miljø, hvor skepsisen mot MMR-vaksinen var stor, forteller overlege Sandbu ved Folkehelseinstituttet.

Grunnen var en forfalsket studie fra 1998 av den tidligere legen og forskeren Andrew Wakefield, som påsto at vaksinen kunne føre til  autisme.

– Disse foreldrene kom fra en befolkning med høy forekomst av autisme, og var dermed ekstra engstelige. De var et lett bytte for desinformasjonen, ifølge Sandbu. 

Falsk studie ga unødvendige dødsfall

Denne studien har antakeligvis ført til noen unødvendige dødsfall i flere land, ifølge FHI.

Studien førte til mye forskning på området, men ingen andre klarte å finne noen sammenheng mellom vaksinen og autisme. I 2004 avslørte Sunday Times at studien var fabrikert. Legen hadde hatt økonomiske motiver for å forfalske studien. 

– Men dessverre fikk ikke avsløringen om at studien var svindel, like mye oppmerksomhet i media, beklager Sandbu.

Den fabrikerte studien ble  senere trukket fra Lancet, og Wakefield mistet bevillingen til å praktisere som lege i 2010.

Storbritannia har fortsatt store problemer med lav vaksinasjonsgrad mot meslinger som følge av denne studien.

Mistet en venn

Geir Ugland Jacobsen mistet en venn i meslinger for 50 år siden.

– Han var eneste barn i familien. Han ble syk på skolen, og gikk hjem vinterstid med høy feber. Han gikk hjem fra skolen nede i bygda, seks kilometer opp en bratt vei. To dager senere døde han. Han ble 12 år, forteller Jacobsen.

– Dette knuste foreldrene, særlig hans mor, som måtte bæres til begravelsen. Det gjorde inntrykk på en seksåring. Foreldrene til gutten var for gamle til å få flere barn, ifølge Jacobsen.

17 fylker har for få vaksinerte

Bortimot 95 prosent av barna må vaksineres, ifølge Synne Sandbu. Det bør gi flokkimmunitet – det vil si at mange nok er immune til at sykdommen ikke bryter ut, selv om noen ikke har rukket å vaksinere seg og noen ikke blir immune fordi vaksinen ikke virker på dem.

Av fylkene har bare Hedmark og Hordaland så høy vaksinasjonsgrad. Og Sandbu tilføyer at  ingen kan si nøyaktig hvor høy dekning som trengs.

Lav vaksinasjonsdekning kan noen steder skyldes tilfeldigheter. Andre steder lar foreldre være å vaksinere barna sine fordi de blir feilinformert av vaksinemotstandere, ifølge overlegen.

Hun har hørt om barselgrupper der enkelte vaksineskeptiske foreldre klarer å overtale nesten alle til ikke å vaksinere barna.

– Det finnes en del mennesker som tror at de vet mye bedre enn helsemyndighetene hva som er best for deres barn, sier Sandbu.

Selv om de ikke er toneangivende personer, kan de skape frykt for vaksiner og bivirkninger i sitt nærmiljø, med informasjon som ikke bygger på realiteter, sier hun.

– Risiko først og fremst for dem selv

Foreldre som er vaksinemotstandere, utgjør en risiko. Men først og fremst for sine egne barn, ifølge Synne Sandbu. Barna kan bli smittet av uvaksinerte personer fra andre land.

– Risikoen for epidemier er størst der hvor det er mange uvaksinerte på et lite område, sier hun.

Uvaksinerte spedbarn som kommer i kontakt med smittebærere, løper også en viss risiko. Men de minste barna har vanligvis immuniteten fra mor. Den medfødte immuniteten varer i et halvt til ett år eller litt mer, og er uavhengig av hvor lenge mor ammer.

Første vaksine gis først når barnet er 15 måneder.

– Er du usikker på om du har hatt meslinger som barn eller om du har fått vaksinen, bør du vaksinere deg. Det enkleste er å oppsøke en vaksinasjonsklinikk, råder Sandbu. 

Les kommentar: Ekspertspråk villeder i vaksinedebatten

Kilde:

K. Vainio mfl: Measles virus genotyping an important tool in measles outbreak investigation in Norway 2011. Eurosurveillance, Surveillance and outbreak reports. Volume 17, Issue 50, 13. Desember 2012.

De siste årene har forskere fra Sintef utviklet oljerør som kan sende og motta data og melde fra om helsetilstanden sin inn til land.

I fjor høst ble 200 meter med rør lagt ut i Orkanger havn for å teste om elektronikken ville overleve under havoverflata, og om sensorene ville greie å sende informasjon inn til folk på land.

– Testene var vellykkede, slår prosjektleder Ole Øystein Knudsen fast.

I etterkant har forskerne også testet om elektronikken klarer seg når røret kveiles opp på tromler for å transporteres ut til feltet.

• Les også: Oljerør melder fra om helsa si

– Under slike tester tøyes og deformeres røret, og siden elektronikk ikke tåler å bøyes, var det noen sensorer som røk under testen. Men vi vet nå hva som skjedde og gjør små endringer for å beskytte elektronikken bedre, sier Knudsen.

Behov for løpende informasjon fra røret

Med oljeutvinning på stadig større dyp og i mer miljøsensitive områder, må tilstanden på rørene som skal føre den varme brønnstrømmen inn til en produksjonsplattform, være god.

I stedet for å basere seg på godt slingringsmonn og inspeksjoner cirka hvert femte år, har man ønsket løpende informasjon som kunne gi en helt annen kontroll på tilstanden på røret

Belter fulle av elektronikk

Oljerørene driver overvåking i sanntid. Dette skjer via belter på røret der en rekke sensorer måler veggtykkelse, strekk, temperatur og vibrasjon på røret.

Sensorbeltene er utplassert for hver 24. meter på røret som frakter brønnstrømmen. Utenpå stålrøret ligger et tykt isolasjonslag med polypropylen. Her er elektronikken skjult, og her sendes dataene trådløst langs røret inn til land eller en plattform.

Etter ett år med testing går prosjektet nå over i en pilotfase.

Ole Øystein Knudsen forteller at forskerne har hatt besøk av et amerikansk oljeselskap som de forhandler med.

– Dette selskapet kontaktet oss etter ulykken i Mexicogolfen. Siden de regnet med strengere regler for overvåking av rør framover, satte de i gang et eget prosjekt, men da de oppdaget SmartPipe og at vi var kommet lenger, tok de kontakt med oss, sier Knudsen.

Fra regelbasert til løpende overvåking

Forskerne ser en rekke fordeler med de nye rørene. Siden mange oljerør også frakter vann fra reservoaret, oppstår det lett korrosjon. Dette bremses ved å tilsette såkalte inhibitorstoffer; stoffer som hindrer korrosjon; i små konsentrasjoner.

Men det kan oppstå feil, og det kan gå en stund før dette avdekkes. Det kan føre til at røret må tas ut av drift tidligere enn ønsket. Inspeksjon og kontroll av rørets tilstand slik det gjøres i dag, er også dyrt.

Med det nye systemet vil man kunne oppdage feil på et tidlig stadium og gjøre korreksjoner.

Et annet viktig område er overvåking av frie spenn langs røret. Deler av røret vil kunne henge fritt i vannet fordi sjøbunnen er kupert, og begynne å svinge på grunn av strømninger i vannet.

– Med de nye rørene kan vi måle utmattingsforløpet slik at levetiden kan estimeres nøyaktig, forteller Knudsen.