Folk flest ville kanskje ikke reagert så mye om denne lille fjærballen landet på en kvist. Men fuglefangerne på Lista fuglestasjon vet når de har snublet over en liten sensasjon.

Og det hadde de altså, den 18. september i 2013.

– Vi har et standardisert ringmerkingsprosjekt hvor vi merker trekkfugler om våren og høsten. Da går fugleinteresserte frivillige medarbeidere hver time og fanger fugler i nett, for å merke dem, sier Jan Erik Røer fra Norsk Ornitologisk Forening.

– Men plutselig hang denne fuglen der, som ingen hadde sett maken til. Dermed begynte spekulasjonene.

Rød, blå, skvett og stjert

Den lille fuglen så mest ut som en buskskvett, en fugl i fluesnapperfamilien. Men nederst på ryggen mot stjerten var den intens oransje. Der minnet den mer om en blåstrupe eller rødstjert.

Dette var nok en hybrid – en blanding av to arter. Men hvilke?

De som forsiktig viklet vidunderet ut av fangstnettet, sørget for å nappe ut et par halefjær før de slapp den merkelige gjesten fri.

Og nå har disse fjærene gitt svar på hva fugletitterne egentlig hadde i hendene, den dagen i 2013.

To slekter

Det var en «rødskvett» – altså resultatet av en hyrdestund mellom en rødstjert-hann og en buskskvett-hunn.

Og det var nok en liten overraskelse, forteller Arild Johnsen fra Naturhistorisk museum i Oslo, en av forskerne som analyserte DNA-et i fjærene fra den mystiske fuglen.

– Dette er fugler fra to ulike slekter. Buskskvetten og rødstjerten er veldig forskjellige, både genetisk og utseendemessig. Det er mange millioner år siden de skilte lag i evolusjonsprosessen, sier han.

– Det er ikke kjent noen tidligere tilfeller av hybrider mellom slekter i denne familien.

Dermed er altså den lille fuglen temmelig spesiell. Men den er kanskje mest interessant når vi ser funnet i en større sammenheng, mener Johnsen.

Ikke bare negativt

– Dette og andre nylige funn viser at hybridisering er vanligere enn man tidligere trodde, sier han.

En slik krysning mellom arter kan i sjeldne tilfeller gi opphav til nye hybridarter, men også bidra til at en art får nye gener og egenskaper å spille på.

– Det mest interessante er kanskje at hybridisering ikke nødvendigvis bare er negativt, slik man tidligere har antatt, men at det i stedet kan være en viktig faktor i artsdannelse.

For den lille fuglen fra 2013 var krysningen imidlertid antageligvis negativ, tror Johnsen.

Slike hybrider er ofte ikke fertile – de kan altså ikke lage barn. Og om akkurat denne fuglen skulle være det, kan den nok uansett få en utfordring med å finne en make som vil godta det merkelige utseendet.

Dette er imidlertid bare spekulasjoner. For ingen har sett den lille hybriden siden den forlot fuglestasjonen på Lista i 2013.

Vet ikke om den lever

– Det ville vært morsomt å se den igjen, innrømmer Røer fra Norsk Ornitologisk Forening.

– På høsten hadde den ungfugldrakt, som ofte er mindre utpreget. Jeg skulle gjerne ha sett den som voksen.

Men oddsen for et gjensyn er ikke videre stor. Vi vet jo ikke engang om fuglen lever fortsatt. Mange småfugler bukker under i løpet av trekket, eller de blir offer for bytteetere på oppholdsstedene sine. Men det er jo lov å håpe.

– Den virket veldig vital og så fin ut den gangen, sier Røer.

– Kanskje sitter det en fugl og synger veldig rart ett eller annet sted.

Referanse:

S. Hogner, A. B. Riera, M. Wold, J.T. Lifjeld, A. Johnsen, Intergeneric hybridization between Common Redstart Phoenicurus phoenicurus and Whinchat Saxicola rubetra revealed by molecular analyses, Journal of Ornithology, February 2015. Sammendrag.

Hvert år dannes 8000 tonn med mikroplast i Norge.

– Om man fyller Bergen sentrum med disse 8000 tonnene, vil bergenserne stå til knes i mikroplast, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Omlag halvparten av dette havner i havet. Her kan den bli tatt opp i blåskjell, sjøkreps, fisk og andre sjødyr.

Fram til nå har man trodd at mesteparten av disse plastpartiklene kom fra kosmetikk og tannkrem. Men en ny rapport laga på oppdrag av Miljødirektoratet viser at dette er helt feil.

To kilo fra hvert dekk

– Når du kjøper et nytt bildekk, veier det 12-13 kilo, sier Peter Sundt i Mepex Consult, som står bak rapporten.

– Men når du leverer det inn igjen etter et par tre år, veier det bare 10,5 kilo.

De to kiloene som har blitt slitt bort fra dekket, ligger enten igjen langs veien, eller de har blitt skylt ut med regnet i bekker og elver.

Så i en ny retning

– Vi ble veldig overraska over dette fordi det er kosmetikkindustrien som har fått mest oppmerksomhet på dette feltet, sier Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet.

I den nye rapporten er det sett på hvor det produseres plastpolymerer, som i tillegg til plast også brukes som råstoff i gummi, maling og lakk.

– Fordi det kalles mikroplast har alle tenkt at det bare kom fra plast. Men mikroplast kan like gjerne komme fra gummi, som bildekk er laga av, sier Hartnik.

Vil rense overvann på veiene

– Nå skal vi undersøke disse tallene nærmere. Hvor mye av mikroplasten når havet? Og hva skjer i havet med disse stoffene? sier seksjonsleder Thomas Hartnik.

Foreløpig vet vi lite om hvilke konskvenser mikroplasten har, men Miljødirektoratet vil være føre var.

– Vi kommer til å vurdere å rense mer av overvannet på veiene, sier Hartnik.

Vegvesenet har allerede rensedammer flere steder langs veiene, der overvannet ledes ned i en rensedam før det ledes ut i naturlige vassdrag. Slike dammer blir det trolig aktuelt å sette opp flere av.

Hvert år dannes 8000 tonn med mikroplast i Norge.

– Om man fyller Bergen sentrum med disse 8000 tonnene, vil bergenserne stå til knes i mikroplast, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Omlag halvparten av dette havner i havet. Her kan den bli tatt opp i blåskjell, sjøkreps, fisk og andre sjødyr.

Fram til nå har man trodd at mesteparten av disse plastpartiklene kom fra kosmetikk og tannkrem. Men en ny rapport laga på oppdrag av Miljødirektoratet viser at dette er helt feil.

To kilo fra hvert dekk

– Når du kjøper et nytt bildekk, veier det 12-13 kilo, sier Peter Sundt i Mepex Consult, som står bak rapporten.

– Men når du leverer det inn igjen etter et par tre år, veier det bare 10,5 kilo.

De to kiloene som har blitt slitt bort fra dekket, ligger enten igjen langs veien, eller de har blitt skylt ut med regnet i bekker og elver.

Så i en ny retning

– Vi ble veldig overraska over dette fordi det er kosmetikkindustrien som har fått mest oppmerksomhet på dette feltet, sier Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet.

I den nye rapporten er det sett på hvor det produseres plastpolymerer, som i tillegg til plast også brukes som råstoff i gummi, maling og lakk.

– Fordi det kalles mikroplast har alle tenkt at det bare kom fra plast. Men mikroplast kan like gjerne komme fra gummi, som bildekk er laga av, sier Hartnik.

Vil rense overvann på veiene

– Nå skal vi undersøke disse tallene nærmere. Hvor mye av mikroplasten når havet? Og hva skjer i havet med disse stoffene? sier seksjonsleder Thomas Hartnik.

Foreløpig vet vi lite om hvilke konskvenser mikroplasten har, men Miljødirektoratet vil være føre var.

– Vi kommer til å vurdere å rense mer av overvannet på veiene, sier Hartnik.

Vegvesenet har allerede rensedammer flere steder langs veiene, der overvannet ledes ned i en rensedam før det ledes ut i naturlige vassdrag. Slike dammer blir det trolig aktuelt å sette opp flere av.

Er det mulig også å måle lykke ut fra språket? 

Forskere fra University of Vermont i USA har forsøkt. De konkluderer med at språk generelt har flest positive ord og dermed en naturlig tendens til å være «lykkelige». 

Flere positive ord

– Vi så på ti forskjellige språk. På alle de måtene folk uttrykte seg på, brukte de flere positive enn negative ord, sier lederen av studien, professor Peter Dodds, i en pressemelding. 

Det er imidlertid ikke alle som er enige i konklusjonen. 

– Man kan ikke si at språk har en tendens til å være mer lykkelige bare fordi det er flere positive ord, sier Anna Vibeke Lindø, førsteamanuensis ved Syddansk Universitet. Hun innrømmer imidlertid at forskernes datagrunnlag og matematiske metoder er «imponerende». 

Den amerikanske forskergruppen analyserte tusenvis av ord i noen av verdens mest utbredte språk. 

100 000 000 000 Twitter-ord

Forskerne tok utgangspunkt i en påstand fremsatt allerede i 1969: Det finnes en universell tendens å bruke positive ord. De ville undersøke dette ved hjelp av «big data».

Først valgte de ut ti av de mest brukte språkene i verden: engelsk, brasiliansk portugisisk, kinesisk, spansk, fransk, tysk, arabisk, indonesisk, russisk og koreansk. 

Deretter undersøkte de forskjellige uttrykksformer i språkene: Twitter, bøker, musikktekster, filmtekster og så videre. De samlet blant annet inn over 100 milliarder ord fra Twitter. 

De 10 000 vanligste ordene ble valgt ut, og folk med språket som morsmål ble satt til å bedømme og rangere ordene fra svært positive til svært negative. Til sammen ble det gjort fem millioner vurderinger, og de fleste var positive. 

– Tatt ut av sammenhengen

Anna Vibeke Lindø er imidlertid ikke helt fornøyd. 

– Jeg er ikke enig i at man ut fra denne metoden kan konkludere med at språk generelt heller mot lykke. Problemet er at konteksten mangler, sier Lindø. 

– De behandler språket som et enkelt instrument som kan behandles med en matematisk metode. Språket er mye mer komplekst enn som så, sier Lindø. 

Må ut i virkeligheten 

Lindø mener forskerne må koble resultatene med verden omkring dem. 

– Det er et imponerende stykke arbeid de har utført. Problemet er at de peker ut ord i et laboratorium. Det blir noe helt annet i virkeligheten, sier Lindø. 

Peter Dodds og kollegaene hans mener derimot at resultatene er tydelige. 

– Studien bidrar til debatten om menneskets evolusjon. Vår sosiale natur ser ut til å være innebygget i språket vårt, sier forskerne.

Referanse:

Peter Sheridan Dodds mfl.: Human language reveals a universal positivity bias, Proceedings of the National Acadamy of Sciences (PNAS), DOI: 10.1073/pnas.1411678112

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Flasker, poser og matemballasje – mye av det du bruker til daglig, er laget av plast. Vi produserer rundt 275 millioner tonn plast i året i til sammen 192 land. En del av dette blir til søppel som havner i havet. Hvor mye, vet ingen.

Siden plastsøppel i havet ble satt på den vitenskapelige agendaen på 1970-tallet, har flere tall vært foreslått. Men det er ingen forskere som har klart å dokumentere plastens gang fra land til vann.

Nå har amerikanske og australske forskere forsøkt å beregne hvor mye plast det er snakk om.

De landet på at det var et sted mellom 4,8 og 12,7 millioner tonn i 2010. Og mye mer kan det bli i framtida.

Usikre tall

Forskerne tok utgangspunkt i plastavfallet fra folk som bor innen en radius på 50 kilometer fra kysten, i de 192 landene.

De så på hvor mye av avfallet som var plast og hvor mye av det som ikke ble skikkelig håndtert gjennom gjenvinning eller søppelanlegg. Dette avfallet som vi mangler kontroll over, står i fare for å forsøple naturen – inkludert havet.

Beregningene spriker så mye fordi forskerne har laget ulike forslag til hvor mye som havner i havet. De har beregnet at det kan gjelde en lav, middels eller høy andel av det søppelet som vi ikke vet hvor ender – 15, 25 eller 40 prosent.

De nye tallene er svært usikre, men metoden er god, mener Bjørn Einar Grøsvik ved Havforskningsinstituttet. Han forsker selv på forurensning i havet.

– Vi mangler gode data å putte inn i modellen, men forskerne har brukt den informasjonen som finnes i dag, sier Grøsvik til forskning.no.

– Dette gir oss bedre informasjon enn vi har hatt tidligere. Nå kan andre forskere bruke modellen til å gjøre nye beregninger etter hvert som vi får bedre tall.

USA som utgangspunkt

Forskerne regner med at en del av søppelet vaskes ut i havet gjennom regnskyll, flyter ned elvene, eller blir dumpet rett i sjøen.

I modellen sin har de puttet inn flere faktorer. De har sett på hva slags system 81 land har for å håndtere avfall. Det finnes ikke informasjon om dette for resten av landene i studien. Basert på informasjon om 14 utviklingsland regner forskerne med at fattige land ikke har god kontroll på søppeldyngene sine.

De har beregnet hvor mye avfall hver person produserer, og sett på befolkningstettheten i området. For å anslå veksten i plastsøppelet tok de utgangspunkt i USA de siste 50 årene. Der utgjorde plast 0,4 prosent av avfallet i 1960 og nesten 13 prosent i 2012. Så har forskerne justert for antatt befolkningsvekst i hvert land.

En del av de andre beregningene er også gjort med utgangspunkt i USA, og studien tar ikke høyde for lokale forhold som hvor mange elver det er i de ulike landene. Heller ikke den uregistrerte resirkuleringen som ofte skjer i fattige land, eller ulovlig dumping, som også er vanlig i industriland.

– Ren gjetning

Beregningene gir oss fremdeles ikke svar på hvor mye plast som faktisk havner i havet.

– Den biten blir ren gjetning, sier Grøsvik.

Han synes det er vel så interessant at modellen viser hvordan mulige plastmengder i havet vil øke framover hvis vi ikke får på plass bedre rutiner for å unngå at plast kommer på avveie. I 2025 kan det i verste fall dreie seg om så mye som 250 millioner tonn. Først i 2100 flater kurven ut.

– Det er skremmende at økningen fortsetter så lenge før den flater ut. Det er en utfordring til verden. Vi må tenke på hvordan vi kan bidra til at det blir mindre plastsøppel, til tross for at vi blir flere folk på jorda, sier han.

Lite av plasten flyter

Det er vanskelig å finne igjen de plastmengdene vi antar går ut i havet. En del lander på bunnen, noe skylles opp på land, annen plast blir spist av fisk og dyr og kan dermed være usynlig for forskerne.

Det er en evig debatt om hvor det egentlig blir av all plasten.

En tidligere studie som beregnet plastmengdene som flyter rundt, viser at det muligens dreier seg om 270 000 tonn.

Det er bare en brøkdel av de inntil 13 millioner tonnene som ifølge den nye Science-artikkelen slippes ut hvert år.

– Dette gir oss en pekepinn om hvor mye vi ikke fanger opp, sier Kara Lavender Law, en av forskerne bak artikkelen, i en pressemelding.

Det kan også gi en pekepinn om at forskerne tar for hardt i. Om tallene deres stemmer, vil det i så fall bety at inntil 98 prosent av plasten havner på bunnen, på strendene eller i magen til havets vesener.

Verstinglandene

Noen land forsøpler mer enn andre. En stor befolkning kombinert med manglende håndtering av avfall utgjør en fare for naturen, konstaterer forskerne.

Selv om en del av de fattigste landene ikke har noen god måte å kvitte seg med søppelet på, er det likevel ikke disse som står for mesteparten av søppelet på avveie.

Verdens mest folkerike land, Kina, ligger på søppeltoppen, fulgt av Indonesia og Filippinene. USA havner på en 20. plass, dersom beregningene stemmer.

Referanse:

Jenna R. Jambeck, mfl: Plastic waste inputs from land into the ocean. Science, 13. februar 2015. Sammendrag.

De aller fleste har slektninger eller kollegaer som bruker høreapparat eller hører dårlig. Likevel har de færreste av oss kunnskaper om hva hørselstap betyr for helsen.

Det å vite mer om hvordan det faktisk oppleves å ha dårlig hørsel, ville gjort situasjonen betydelig lettere for dem det gjelder.

Nå har forskere ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse utviklet et terapiprogram som som skal hjelpe folk med nedsatt hørsel til å takle hverdagen. Det skal de gjøre gjennom såkalt kognitiv terapi, som handler om å endre tankemønstre og måten folk opplever hverdagslivet på.

Hørsel og psykisk helse

Noen direkte forbindelse mellom grad av hørselstap og grad av psykososialt stress, finnes ikke.

Mens én person kan leve et godt liv som fullstendig døv, kan et lettere, ensidig hørselstap være en stor belastning for en annen. 

– Vi har lenge sett at det finnes folk med alle grader av nedsatt hørsel som sliter med betydelige stressbelastninger, sier psykologspesialist Katharine Cecilia Williams. Hun er i ferd med å avslutte doktorgradsarbeidet sitt på temaet hørsel og psykisk helse. 

Hun jobber ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse ved Oslo universitetssykehus. Det er et landsdekkende behandlingstilbud, der folk som sliter, kan få hjelp.

Vanskelig både sosialt og på jobben

I tillegg til stigmaet som er knyttet til det å være tunghørt, og at mange møter liten forståelse, er det flere forhold som kan påvirke den psykiske helsen når hørselen svekkes. Mange kan oppleve det som et tap når hørselsnedsettelsen gjør det vanskelig å delta sosialt, og når man må trekke seg tilbake fra spennende utfordringer på jobben.

Det kan være veldig energikrevende for personer med redusert hørsel å forsøke å henge med i samtaler på jobb eller privat, fordi de ofte bare vil høre bruddstykker av det samtalepartneren sier.

Det fører til at de hele tiden må jobbe med å fylle igjen hull i samtalen og trekke logiske slutninger om hva som blir sagt. Dette kaller Williams for «krevende kompenseringsarbeid».

– Dette er mentalarbeid som gjør at hørselshemmede gjerne må bruke hukommelsen mer aktivt enn normalthørende. Mange er ikke selv klar over at det er det de gjør, og klandrer seg selv for ikke å orke mer. Mange uroer seg også for å være til bry, eller for å bli oppfattet som mindre kompetente, sier Williams.

Manglet behandlingsmetoder

Vanlige psykologiske behandlinger baserer seg på at pasienten har mulighet til å kommunisere problemene sine fritt og ubesværet.

– Vi opplevde at vi manglet behandlingsmetoder som passer for våre pasienter, forteller Williams.

Til tross for at forekomsten av hørselstap er svært høy i alle vestlige land, er det ikke tidligere gjort noen såkalte intervensjonsstudier for hørselshemmede som lider av psykososialt stress.

Intervensjonsstudier er strengt kontrollerte undersøkelser, utført med en sammenlikningsgruppe som ikke mottar behandlingen.

Tar i bruk kognitiv terapi

Kognitiv terapi er en strukturert, og dermed etterprøvbar, behandlingsmetode. Det betyr at forskere lett kan se om den har funket eller ikke. Terapien går ut på å se sammenhengen mellom tanker og følelser, og hvordan pasienten kan endre tankene sine ved hjelp at forskjellige øvelser. Det skal gjøre pasienten bedre rustet til å håndtere psykiske problemer som angst, depresjon og stress.

Metoden har også vist seg å hjelpe for følgeplagene ved medisinske tilstander som diabetes, utmattelse etter kreftbehandling og kronisk smerte. Kognitiv terapi regnes som en av de aller best dokumenterte behandlingsformene innen psykoterapiforskningen.

– Derfor lurte vi på om kognitiv terapi kunne vise seg nyttig for hørselshemmede, forklarer Williams.

Mye av fokuset i tidligere internasjonal forskning har vært på eldre folk, noe som er forståelig, ut fra at hørselsnedsettelse er vanlig hos gamle mennesker.

– Antallet yngre med nedsatt hørsel er imidlertid større enn mange er klar over, og vi ønsket å nå frem til personer i yrkesaktiv alder med denne studien, sier Williams.

Referanse

Katharine Cecilia Williams m.fl: A cognitive therapy program for hearing-impaired employees suffering from mental distress. International Journal of Audiology, oktober 2014. 

Jarle Bjerke forsker på effekter på vegetasjon av klimaendringer og ekstremvær i nordområdene.

Forskningen omfatter også effekter av beite fra rein og gås og menneskets påvirkning på naturen gjennom endring av arealbruk.

Bjerke er utdannet dr.scient. i biologi ved Universitetet i Tromsø. Han arbeider ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Tromsø, der han er del av forskningssamarbeid ved Framsenteret.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg får gjort mest fagarbeid når jeg får sitte uforstyrret på mitt eget kontor. Skulle jeg nå på utenlandsopphold, burde jeg ta med hele familien, og da tror jeg at mye tid ville gå bort til andre nødvendige aktiviteter enn forskning. Men sett fram i tid ville en retur til Chile eller New Zealand ikke være å forakte. Kanskje til Landcare Research i New Zealand – et institutt som er ganske lik NINA.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Jeg ser ikke på «Farmen» og har ennå ikke hatt anledning å se på «Forsker grand prix», men kanskje jeg bør finne tid til det neste gang.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Undervisning har jeg dessverre hatt liten anledning til å gjøre. Forskning og utredning tar hele min arbeidsdag, og jeg trives godt med det.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Hanna Resvoll-Holmsen, botanikeren og forskerpioneren som vandret alene i ukevis på Svalbard tidlig på 1900-tallet.

– Nylig avdøde David J. Galloway, lichenolog – lavforsker – med enorm kunnskap og vitenskapelig produksjon. Han er flink til å lære bort og ga meg god hjelp i startfasen av min forskerutdanning.

– Wanda Quilhot, en av Latin-Amerikas få lichenologer. Hun fikk i sin barndom stivt kne, men har ikke latt det hindre henne i å utforske kupert terreng i Antarktis og Chile. Jeg tilbragte mye tid i hennes lab som hovedfagsstudent.

Faguttrykk du elsker?

– «Sp. nov.», forkortelse for species nova. Når man ser dette i den vitenskapelige litteraturen, vet man at det skjulte artsmangfoldet er blitt én art mindre og det kjente artsmangfoldet én art mer. En ny art er blitt beskrevet!

Faguttrykk du hater?

– Å hate er å ta sterkt i, men jeg kan i det minste si at jeg ikke liker noe særlig uttrykket «Publiseringskanaler på nivå 2». Kunnskapsdepartementet har innført et system for vekting av publiseringskanaler. Systemet har med rette fått mye kritikk fra faglig hold.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Nobelpris, hva er det?

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Jeg synes det er flott at alle publikasjoner og annen forskeraktivitet dokumenteres og ivaretas i databaser som Cristin. Men mye kan sies om kriteriene for valg av publiseringskanaler til de ulike nivåene. I lang tid var forskningsinstituttsektoren ikke med i rådet som tar disse valgene. Dette har heldigvis endret seg noe. Men poengforskjellene mellom de ulike nivåene er vilkårlig valgt, og det er ingen skriftlig dokumentasjon for hvorfor en spesifikk kanal er på det ene eller andre nivået. Det mest positive er vel at forskere er blitt mer fokusert på internasjonal vitenskapelig publisering. Dette gir en ekstern kvalitetssikring som publisering i norske rapportserier ikke har i samme grad. Og en uendelig høyere grad av kvalitetssikring og samfunnsnytte enn kontorskuffa eller sylinderarkivet har.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg synes vi er med i et lite paradigmeskifte innen klimaeffektforskningen nå. Klimaeffektstudier handlet i lang tid primært om de gradvise endringene i sommertemperatur og nedbør. Vi og andre har bidratt til en dreining mot effekten av klimaendringer i alle årstider, samt økt fokus på effekten av hendelser og forstyrrelser.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvantitativ. Deskriptiv forskning har sine fordeler, men for å kunne gi gode prediksjoner for fremtiden trengs det grundige analyser av store datasett, og det kan kun gjøres kvantitativt.