I Noreg er det mykje mindre av den aggressive sorten av potetsjukdommen potetål enn i resten av Europa. 

– Vi har den same potetsjukdommen som resten av Europa. Men vi har mykje meir av den minst aggressive sorten, fortel Ricardo Holgado. Han er seniorforskar på Bioforsk Plantehelse, og har studert potetcystenematodar (PCN) – potetsjukdommen som òg er kjend som potetål.

Gul PCN er mykje enklare å nedkjempe enn den kvite varianten. I Noreg er 98 prosent av potetålen av den gule sorten. I andre land er 98 prosent kvite.

Store kostnader til kjemikaliar

I EU skal areala som brukast til setjepotet og planter til vidare dyrking, ha ein offisiell dokumentasjon av PCN-statusen. Bønder får ikkje bruke smitta område. I dag er det få EU-land som har areal frie for potetål.

Dei siste 60 åra er norske setjepotetar kontrollert og sjekka for sjukdommen. – Heile området der vi produserer setjepotet, er fritt for sjukdommen, og vi har aldri brukt kjemikaliar. Andre land bruker kjemikaliar som er svært giftige, forklarer Holgado.

Britiske potetprodusentar bruker nesten 600 millionar kroner i året for å sikre potetproduksjonen. Halvparten er kostnader til slike kjemikaliar – nematicid.

Nematicida har truga miljøet. Til dømes har fleire land problem med grunnvatnet. Bruken av kjemikaliane vil bli enda meir avgrensa når eit EU-direktiv om plantevernmiddel setjast i kraft, og dei fleste ventast å bli forboden i år.

Eit mogleg resultat kunne vera at Noreg kunne eksportere setjepotet til resten av Europa. – Slik det er nå, har vi ikkje nok til eigen bruk. Men her er potensialet stort, trur Holgado.

Graderte potetsortar

Prosjektet hans har ikkje handla om setjepotet, men om å kjempe mot PCN meir generelt.

Eit av tiltaka er ny gradering av potetsortar etter kor mottakelege dei er for smitte. Skalaen går frå 1 til 9, der 9 er heilt resistente. Så langt er det berre Noreg av av dei nordiske landa som har testa sortane som finst på marknaden.

– Av 26 sortar vi har kartlagt, er det funne grad 9 i tolv sortar og grad 8 i fem sortar, fortel Holgado. Det vil seia at fleirtalet av potetsortar i Noreg står seg godt mot PCN-smitte.

– Vi rår bønder til å veksle kvart fjerde år mellom meir og mindre resistente sortar, seier han.

Det er nemleg ikkje så enkelt at det er berre å dyrke dei resistente sortane. Gjer bonden det i år etter år, kjem sjukdommen til å utvikle seg slik at dei kan gå på dei sortane som er resistente i dag.

40 år i karantene

Dei områda der det er funne kvit eller aggressiv gul PCN i Noreg, er sette i karantene i 40 år. Dei eldste felta hadde vore i karantene i 32 år da forskarane tok prøver av dei. Framleis er det nok smitte i jorda til at potetålen kan blomstre opp igjen.

– Spørsmålet frå Mattilsynet var om vi kunne redusere karantenetida. Vi har funne ut at nei, det kan vi ikkje, men det ser ut til at 40 år er lenge nok, seier Holgado.

Han legg vekt på at i Noreg er bonden, vegleiaren, industrien og forskarane opne om kor PCN-smitta finst. I andre land vil dei ikkje diskutere med kvarandre, og det eksisterer ikkje kart som viser tydeleg kva som er smitta.

– Eg trur det er den største forskjellen – at vi er opne om dette her, seier Holgado, som trur det gjer det enklare å stoppe potetålen.

Sjefen for SpaceX og Tesla, Elon Musk, har mange jern i ilden. I 2013 foreslo han transportmiddelet Hyperloop, en nyhet som spredde seg raskt over hele verden.

Hyperloop består av lange rør som en slags vogn kan rase igjennom. Røret kan både gå over land og under bakken. Inne i dette røret er det svært lite luft, nesten vakuum, og fartøyet har dermed veldig lav luftmotstand.

«Svever» på luftpute

Fartøyet har en kjempestor kompressor i baugen som spiser seg gjennom den lille luften som er i røret. Luften blir sendt ut igjen, og brukes til å lage en luftpute som fartøyet «svever» på. 

Den elektriske framdriften er bygget inn i selve rørveggen. Tesla regner med at fartøyet kan reise i 1200 kilometer i timen.  

Hvis det fantes slike tuneller i Norge, kunne man ha kommet seg fra Oslo til Bodø på under en time. Nå prøver flere nyoppstartede firmaer å sette galskapen ut i live.

• Les også: Somletog istedenfor hurtigtog

Skal gjøre det mulig

Tre selskaper jobber med saken, skriver magasinet Forbes.

Hyperloop Technologies består av folk med erfaring fra Silicon Valley og folk som tidligere har jobbet med Musk, blant annet som SpaceX-ingeniører. De har også fått med seg Jim Messina, som var assisterende stabssjef for Obama da han hadde sin første periode som president.

Densvært ambisiøse plaen deresn går ut på å lage en fraktvariant av Hyperloop, som kan sende 30 tonn med last over hele verden, under bakken og på havbunnen.

Hyperloop Transportation Technologies (HTT) er et annet prosjekt. HTT består av 200 ingeniører som prøver å takle alle de tekniske utfordringene og problemene som må løses før Hyperloop kan bli en realitet.  Alle de ansatte er løst organisert i forskjellige team, og ingen får betalt, foreløpig.

Disse selskapene prøver nå å samle penger, promotere teknologien og påvirke lovgivere som kan gjøre prosjektene mulige.

Musk og SpaceX er fortsatt med på festen, og han annonserte i januar at de kommer til å finansiere en testbane i Texas, hvor flere kilometer med Hyperloop-rør skal settes opp. Som så mye annet som Musk er involvert i, er dette også et helt åpent prosjekt. Banen skal være tilgjengelig for alle selskaper som vil teste ut Hyperloop-teknologi.

• Les også: Falcon 9-raketten til SpaceX klarte nesten å lande mykt

Er det mulig?

Det er mange tekniske problemer som må løses for at dette skal bli en realitet. Forbes nevner for eksempel jordskjelvsikring av rørene, og massevis av problemer kommer til å dukke opp etter hvert som teknologien blir testet ut.

Det vil også koste astronomiske summer å sette opp all infrastrukturen som trengs for at Hyperloop skal bli utbredt.

Samtidig er det en kjempegevinst for de som får et slikt system til å fungere. Musk har kalt Hyperloop det femte transportmiddelet, ved siden av bil, fly, båt og tog.

Hvis det noen gang fungerer, vil det være raskt som et fly, like tilgjengelig som et tog, veldig sikkert (ifølge forkjemperne) og svært lite forurensende, hvis systemet får mesteparten av strømmen sin fra solpaneler.

Selskapene som jobber med dette, mener at de får inn nok penger til å kunne begynne å bygge prototyper, og at konseptet i seg selv er gjennomførbart, skriver Forbes.

Nå gjenstår det å se om det noen gang blir noe av de store planene, og om Hyperloop-rør kommer til å dukke opp gjennom de neste tiårene.

Referanse:

Hyperloop Alpha (2013) – Tesla

Barn av overvektige mødre har større risiko for selv å bli overvektige. Det er lett å tenke at dette skyldes fedmegener eller usunn livsstil i familien. Og slike faktorer kan åpenbart spille inn.

Men i de siste åra har forskningen stadig funnet flere tegn på at en annen mekanisme også er med i spillet:

Det ser ut til at moras egen vekt under graviditeten kan ha betydning for hvordan barnets vekt skal utvikle seg, både før og etter fødselen.

Fedme gir fedme

Flere studier peker mot den spesielle sammenhengen.

En norsk undersøkelse fra 2012 viste for eksempel at babyenes fødselsvekt økte jo høyere BMI mora hadde da svangerskapet begynte og jo mer hun la på seg under graviditeten. Tre år etter fødselen hadde barna av overvektige mødre fortsatt litt høyere BMI enn treåringer født av normalvektige mødre.

Og andre studier viser at fenomenet sannsynligvis ikke bare kan tilskrives arvelige anlegg for fedme.

I 2006 kom resultatene av en kanadisk undersøkelse av søsken født av alvorlig overvektige mødre som hadde gjennomgått en slankeoperasjon. Noen av søsknene ble født før operasjonen, og andre ble født etter.

Det viste seg at barna som ble født før inngrepet, hadde mye høyere risiko for å utvikle fedme enn ungene som var født etter operasjonen, altså av en slankere mor.

– Det er en spiral: Fedme gir babyer med økt risiko for fedme, sa fedmeforsker Torsten Olbers fra Göteborgs Universitet på en forskerkonferanse om spørsmålet sent i 2014.

Skadet cellene

Det kan altså se ut som om fedme overføres fra generasjon til generasjon. Men hvordan?

Er det noe med miljøet inne i magen til den overvektige mora som endrer innstillingene i kroppen til det lille fosteret?

For øyeblikket vet ikke forskerne hvilke mekanismer som ligger bak sammenhengene mellom vekta til mor og barn. Men det forskes mye på nettopp dette.

Og nylig kom resultatene fra en studie som kan kaste en ny strime av lys over saken.

Australske forskere har studert utviklinga til foster fra slanke og overvektige musemødre, og undersøkt hva som skjer i cellene til de små musebarna.

Nå konkluderer de med at fedme gjør noe med cellenes energiverk, mitokondriene, i mødrenes kropp. Og akkurat slike mitokondrier arves på en helt spesiell måte. De overføres direkte fra mor til barn.

Færre mitokondrier

Linda L. Wu fra University of Adelaide og kollegaene hennes ønsket å se på hva slags påvirkning babyene fikk fra mora helt fra begynnelsen av svangerskapet. Derfor undersøkte de egg fra tykke og normalt tynne mus.

Da viste det seg altså at eggcellene fra de tykke og de tynne musene var ulike. En av de store forskjellene var antallet mitokondrier – små energiverk i cellene. Eggcellene fra tykke mus hadde langt færre av disse viktige «organene».

Da forskerne forsøkte å befrukte eggene, ble det klart at færre av eggene fra de overvektige dyra var levedyktige. Det er også kjent fra før at celler må ha et minimum av fungerende mitokondrier for å overleve.

Påvirket allerede ved unnfangelsen

Wu og co ville undersøke hvordan disse skadene på mitokondriene i eggene påvirket videre fosterutvikling. Derfor satte forskerne befruktede egg fra både slanke og tykke mødre inn i normalvektige surrogatmus, som så bar fostrene fram til fødselen.

Eventuelle forskjeller på fostrene ville nå altså skyldes det som fulgte med i egget fra mora, ikke forholdene under svangerskapet. Slik kunne forskerne finne ut hva mødrenes vekt helt i starten av svangerskapet hadde å si for fosteret.

Det viste seg at fostrene fra de overvektige musene var tyngre enn ungene fra slanke mus. Undersøkelser av cellene viste også at det fortsatt så ut til at de tunge musefostrene hadde færre mitokondrier i cellene sine.

Dermed ser det altså ut til at moras overvekt påvirket barnet allerede idet det ble unnfanget.

Ingen enkle svar

– Dette er spennende forskning som sier at det miljøet fosteret unnfanges i, kan bety noe for utviklingen, sier Unni Mette Stamnes Køpp ved Sørlandet Sykehus. Hun forsker selv på mors vekt og fedme hos barn, og stod bak den norske undersøkelsen fra 2012.

– Men det er viktig å huske at dette er en dyrestudie og at resultatene ikke nødvendigvis gjelder for mennesker.

Køpp tror heller ikke at skader på mitokondriene er hele bildet.

– Dette er bare en brikke i et stort puslespill, sier hun til forskning.no.

– Det er mange faktorer som spiller inn. En rekke forhold i og omkring familien, skole og fritidsaktiviteter og måten vi har tilrettelagt samfunnet betyr noe for utviklingen av vekten. Her er det ingen enkle forklaringer.

Foreløpig er det heller ingen enkle løsninger på problemene rundt fedme hos gravide og barn, selv om Wu og co mener det kan være håp om nyttige medisiner.

Mulig medisin

Det australske forskerteamet testet ut medisiner som nå prøves ut mot diabetes hos mennesker. Det viste seg at fete mus som tok denne medisinen like før eggcellene deres ble befruktet, fikk fostre uten de karakteristiske skadene på mitokondriene.

I framtida kan slike stoffer kanskje brukes til å forebygge de uheldige effektene som moras fedme kan ha på fosteret i magen, spekulerer en av de australske forskerne i en pressemelding fra University of Adelaide.

Køpp advarer imidlertid igjen om at det slett ikke er sikkert at dette vil virke for mennesker.

– Ingenting er umulig. Men det er langt fra dyrestudier og fram til en trygg medisin for mennesker. Egentlig forteller disse resultatene oss bare at dette er noe vi må se nærmere på.

Forskeren mener imidlertid det er viktig å formidle det vi i dag vet om fedme og graviditet.

For lav og for høy vekt kan være uheldig

Både for lav og for høy vekt under graviditeten kan derimot være uheldig for fosteret, sier Køpp, som anbefaler overvektige kvinner som ønsker å gå ned i vekt før svangerskapet å gjøre dette i god tid før graviditeten.  

Annen forskning viser at dette kan være vanskelig for mange, spesielt om målet er å forbli slankere over tid.

Men om du ikke kommer helt i mål, vil enhver reduksjon av overvekt før svangerskapet hjelpe, mener Køpp. Det samme gjelder de ekstra kiloene du legger på deg undervegs. Jo nærmere normalutviklinga du er, jo bedre er det.

Forskeren mener vi snakker for lite om vekt i graviditeten.

– Det er mest gunstig å starte graviditeten med normal vekt, å unngå å gå opp veldig mye i svangerskapet og å få de ekstra kiloene av mellom graviditetene. Dette bør bli et viktig mål for arbeidet med folkehelsa.

Referanser:

Linda L. Wu mfl., Mitochondrial dysfunction in oocytes of obese mothers: transmission to offspring and reversal by pharmacological
endoplasmic reticulum stress inhibitors, Development, 2015. DOI: 10.1242/dev.114850. Sammendrag.

Stamnes Køpp mfl., The associations between maternal pre-pregnancy body mass index or gestational weight change during pregnancy and body mass index of the child at 3 years of age, International Journal of Obesity, 2012, DOI: 10.1038/ijo.2012.140. Sammendrag.

Skogbruket spiller mange viktige roller i klimaregnskapet ved å binde og lagre karbon og ved å produsere klimanøytrale råvarer fra en fornybar naturressurs.

– I tillegg kan skogbruket, hvis det drives riktig, i en del tilfeller påvirke de negative effektene av klimaendringer, sier Svein Solberg ved Norsk institutt for skog og landskap.

– Et eksempel er det bratte terrenget på Vestlandet med mye og økende nedbør, der risikoen for skred øker.

Solberg har i mange år har forsket på skog og klimaendringer, og mener at det er svært viktig å få denne kunnskapen ut til skognæringen og skogforvaltningen. Han er veldig tydelig på behovet for økt beredskap.

– Ja, vi er nødt til å forholde oss til disse klimaendringene. Riktig valg av skogbehandling og hogstmetoder kan være avgjørende for å hindre dette, påpeker Solberg.

Mer stormfellinger vil også kunne gjøre at flere trær faller ned over strømledninger. Slik som da flere tusen husstander ble uten strøm under stormen Nina som nylig herjet over store deler av Vestlandet.

– Klimaendringene gjør det nødvendig å ta ekstra hensyn til hvordan vi hogger skogen, ikke minst i områder med viktig infrastruktur, slik som høyspentledninger og veier og jernbaner, sier Solberg.

Kan redusere konsekvenser av katastrofer

Ny forskning fra Skog og landskap skal avdekke hvordan skogbehandlingen kan legges opp for å redusere følgene av slike katastrofer på samfunnet.

– Det er temperaturøkningen om vinteren som bidrar mest, med opptil to graders økning. Det er mye, sa seniorforsker Ole Einar Tveito ved Meteorologisk institutt i et foredrag på konferansen Skog og tre.

Det har vært en jevn økning i temperaturen de siste 100 årene. Det har blitt våtere. Det har blitt varmere. Men hvordan går det videre i årene som kommer?

Tveito forklarer at det raskt kan gå mot fire graders økning i middeltemperaturen.

– Det er ventet stor temperaturøkning i Arktis, og det vil også påvirke våre områder, forklarer han.

Forskerne forventer også en stor økning i nedbøren, kanskje så mye som fem prosent, og aller mest på vinteren.

Erosjon, skred, skogbrann og stormfelling

Flere ganger de siste årene har kraftig nedbør ført til katastrofale hendelser, slik som flom, erosjon og ras.

Hvordan kan skogbruket legges opp for å forebygge og begrense slike skader som oppstår som følge av et endret klima?

Trær og bunnvegetasjon i skog kan i utgangspunktet stabilisere jorda og motvirke ras- og skred. Måten skogen blir hogd og drevet på, kan påvirke omfanget problemene. Særlig viktig er det med riktig dimensjonering av stikkrenner; det vil si vannrenner under vei eller jernbane.

I utsatte områder kan skogbehandlingen og måten skogen avvirkes på, forebygge disse problemene.

Mer og våtere snø

Meteorologene spår mindre snø over så å si hele landet, men den snøen som faller blir våtere. Mer våt snø betyr mer snølast på kraftledninger og mobilmaster og trær blir mer utsatt for at toppene forsvinner.

Høyere vintertemperaturer betyr også mindre stabil tele, mer ustabile grunnforhold og mer vindfall.

Når det gjelder sommeren, kan det bli nedgang i nedbør. Altså tørrere somre.

Varsel om økt skogbrannfare

Høyere temperaturer og mindre nedbør gir økt skogbrannfare. Når meteorologenes klimamodeller brukes til å lage scenarioer for perioden 2071–2100, viser de en dobling i antallet forekomster av økt skogbrannfare. Forskerne forventer også en økning i antall hendelser med sterk vind.

Skogbrann er ikke bare et problem for skogeierne. Det blir ofte store tap på bebyggelse og tekniske installasjoner, og det hender også at menneskeliv går tapt.

Skal redusere skadeeffekter

Nå skal forskerne finne ut hvordan skogbruket kan legges opp for å redusere de negative konsekvensene av klimaendringer. Prosjektet skal komme fram til råd om endringer i skogbehandlingen.

Det gjelder både langsiktige tiltak som valg av treslag og skogstetthet, kortsiktige tiltak som valg av metode for hogst og uttransport av tømmeret og akutte tiltak for kartlegging og mottiltak mot skred, brann og stormskader.

– Skogbruket i Norge er en næring som i lang tid har demonstrert at den er tilpasningsdyktig til nye rammebetingelser, slik som nye miljøkrav, ny teknologi, nye markedssituasjoner og økte arbeidskostnader.

– Gjennom dette prosjektet håper vi å bidra til at skogforvaltningen legges opp slik at klimaproblemene for samfunnet reduseres, sier Solberg.

Nanoforskere er oppdagelsesreisende på vei inn i et nært, men ukjent landskap. Nanopartikler er bittesmå, og vi har bare så vidt begynt å forstå verden på dette nivået. Vi vet at denne verdenen er viktig, men ikke hvordan den fungerer.

Forskere ved NTNU gir oss nye kunnskaper om fenomener som vi ikke har skjønt før. Dette kan hjelpe oss når vi skal spesialdesigne nanopartikler.

Formen bestemmer egenskapene

Forskerne har blant annet funnet ut hvordan nanopartikler med ulike former transporterer varme og masse. De har utviklet den nye metoden selv.

– Formen på en nanopartikkel har mye å si for hvordan egenskapene dens er, sier Øivind Wilhemsen, som er stipendiat ved Institutt for kjemi ved NTNU.

For eksempel leder en smultringformet nanopartikkel varme og masse på en helt annen måte enn en som er formet som en rugbyball, selv om de er laget av samme materiale. Dette har med krumningen på overflaten å gjøre, forklarer Wilhelmsen.

En smultringformet nanopartikkel som tilføres varme, kan for eksempel vames mye raskere på utsiden av ringen enn på innsiden, mens en partikkel formet som en rugbyball typisk varmes hurtigst i endene. 

Med andre ord kan egenskapene til en nanopartikkel forandresved å endre formen på den. Det er svært nyttig å vite når vi skal spesialdesigne nanoteknologi i framtiden, forklarer Wilhelmsen.

En helt annen verden

– Vi driver med grunnforskning, sier førsteamanuensis Titus van Erp, som også har vært sentral i arbeidet med å utvikle den nye metoden.

Nanoteknologer jobber med bittesmå ting. Størrelsen varierer fra rundt 0,1 nanometer til 100 nanometer. Én nanometer er en milliondels millimeter. 

Overflaten utgjør bare en liten del av store ting, men jo mindre en ting blir, dess større andel utgjør overflaten. Det er også en grunn til at forskning på overflaten av nanopartikler blir så viktig. På dette nivået utgjør overflaten en svært stor andel av hele partikkelen.

Vi vet altså ikke hvordan verden fungerer på dette størrelsesnivået. Nanopartikler er så små at de ikke oppfører seg på samme måte som verden vi observerer til daglig. Samtidig er de for store til at vi kan bruke atommodeller på dem.

Det er her folk som van Erp og Wilhelmsen kommer inn.

Kan gi nye romskip

Skal vi få til å benytte oss av alle mulighetene nanoteknologi gir oss, må vi først skjønne hvordan strukturer oppfører seg når de blir så bittesmå.

Nanoteknologi kan brukes til målrettet levering av medisiner til bestemte steder i kroppen. Den gir nye muligheter innenfor kjemi, og mer effektive solcellepaneler. Den kan også gi oss datamaskiner som nesten ikke bruker strøm, men likevel er mye, mye raskere enn noe vi har tilgjengelig nå.

Nanoteknologi har også betydning innenfor romfart. Det kan gi oss materialer som gjør romskip lettere uten å gjøre dem svakere, eller som kan brukes som kabler i romheiser. Det kan igjen redusere prisen for å sende noe ut i rommet. Eller hva med bittesmå roboter som reparerer en lekk romdrakt, eller som gir astronauten medisiner i en krisesituasjon? Nanosensorer kan også brukes til å utforske andre planeter.

Dette er den raskest voksende teknologien i verden nå, og er et område der Norge vil nyte godt av å etablere miljøer som også tiltrekker de beste hodene fra andre land.

Referanser

Øyvind Wilhelmsen mfl: Heat and Mass Transfer across Interfaces in Complex Nanogeometries. Physical Review Letters, februar 2015. DOI: http://dx.doi.org/10.1103/PhysRevLett.114.065901

Øyvind Wilhelmsen mfl: Communication: Superstabilization of fluids in nanocontainer. The Journal of Chemical Physics, 2014. DOI: http://dx.doi.org/10.1063/1.4893701

Når vi går inne på Google, Facebook og forskning.no, bruker vi det normale Internett. Kriminelle og aktivister bruker det mørke nettet når de skal unngå myndighetenes blikk.

Og så til slutt har vi det semantiske nettet – et idealistisk prosjekt om å gjøre all data lett tilgjengelig. Her finner man store mengder med data, som kan gi svar på mange slags spørsmål.

Det er imidlertid de færreste som kan bruke det. Det skal et nytt forskningsprosjekt ved Aalborg universitet gjøre noe med. Katja Hose er en av forskerne.

– Det semantiske nettet er vanskelig tilgjengelig. Du kan få adgang til listene av rådata, men du må bruke et vanskelig, teknisk språk. Jeg vil gjøre det lett og effektivt for brukere, sier Hose.

Hun vil konstruere et system, QWeb, til dette formålet.

Idealistisk kategorisering av data

Det semantiske nettet oppsto som en tanke om å gjøre alle data lett tilgjengelige. Mannen bak var Tim Berners-Lee, som også fikk ideen til verdensveven – The World Wide Web – og skapte verdens første nettleser, mens han arbeidet ved forskningssenteret CERN.

Verdensveven består av tekstdokumenter lenket til hverandre, mens det semantiske nettet består av data lenket rett til hverandre, uten å ha en masse tekst rundt.

Tekst egner seg for mennesker, mens maskiner får mer ut av lister.

– Tim Berners-Lee hadde en visjon om det semantiske nettet som en kollektiv bevegelse av folk og av nettstandarder som skulle gjøre data tilgjengelige for alle, sier Katja Hose.

Oppskriften var enkel: Alle data skulle kategoriseres og beskrives.

– «Semantikk» er læren om mening, og det semantiske nettet består av såkalt «tripletter»: subjekt, verb og objekt. Det kunne være «Katja – er – kvinne, forklarer Katja Hose. Det gjør at en datamaskin kan koble sammen Katja med kunnskap om kvinner fra andre datasett og konkludere med at Katja er et menneske. Det er enkelt for mennesker, men ikke for datamaskiner.

Maskiner skal gjøre arbeidet

Når man søker på Google, vet ikke datamaskinen om «Java» refererer til programvare eller til en øy. Hvis man bruker de veldefinerte dataene på det semantiske nettet, er ikke det noe problem.

Hun forteller at data fra Wikipedia har blitt konvertert til databasen DBpedia, som følger standardene for det semantiske nettet. Hvis man er interessert i å finne alle danske byer, trenger man altså ikke lese gjennom en haug ulike artikler – QWeb-systemet kan finne svaret.

– Systemet skal være tilgjengelig for alle, slik at andre kan få glede av det og andre forskere kan bygge videre på det. Det er ånden på det semantiske nettet, sier Hose.

Sammenligner mange kilder

Men hvorfor ikke bare bruke Google? For det første fordi QWeb kan finne svaret raskere, mener Hose. Og for det andre fordi det vil kunne sammenligne opplysninger fra en lang rekke forskjellige kilder.

– Man bruker mange kilder for å få det mest komplette resultatet. Det er spesielt interessant når de motsier hverandre, sier forskeren.

– Noen ganger skifter konteksten. Hvis du søker på hvem prins Charles er gift med, skifter det riktige svaret over tid, sier Hose. Hun forteller at en avgjørende komponent i QWeb er forklaringen av hvordan systemet kom fram til svaret.

Referanse:

Troels Andreasen, Henrik Bulskov, Summarization by domain ontology navigation, International Journal of Intelligent Systems 2013. DOI: 10.1002/int.21575 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Stadig flere sykelig overvektige tyr til kirurgiske inngrep for å gå ned i vekt.

Den vanligste operasjonen i Norge er gastrisk bypass, der kirurgene gjør magesekken mindre. I tillegg blir en del av tynntarmen koblet bort fra fordøyelsessystemet.

Ved en annen type operasjon gjør kirurgen mer kompliserte inngrep. Operasjonen heter duodenal omkobling, og innebærer at man kobler ut en større del av tynntarmen.

På sikt kan den hjelpe de mest overvektige bedre med å gå ned i vekt enn det en bypass kan. Det viser en norsk-svensk studie.

Ekstremt overvektige

Duodenal omkobling brukes langt sjeldnere enn gastrisk bypass, men det er ikke enighet om hvilken metode som er best. Norske og svenske forskere ville sammenligne effekten av de to kikkhullsoperasjonene.

De fulgte 55 pasienter i fem år. De var svært overvektige, med en kroppsmasseindeks (BMI) på over 50 og en gjennomsnittsvekt før operasjon på 162 kilo.

Pasientene ble delt tilfeldig inn i to grupper. Halvparten fikk den ene operasjonen, den andre halvparten fikk den andre.

Bedre blodtrykk

Begge grupper gikk ned i vekt, men det var en del kilo forskjell. Mens pasientene som fikk gastrisk bypass, gikk ned i snitt 41 kilo, var de andre slankeopererte hele 66 kilo lettere fem år etter operasjonen.

Det er samme tendens som forskerne fant ett år etter operasjonene, ifølge Tidsskrift for Den norske legeforening.

I tillegg fikk pasientene bedre blodtrykk og lungefunksjoner, og bedringer når det gjaldt diabetes type 2.

Her var det ikke noen forskjell mellom gruppene.

Opplevd fysisk og psykisk livskvalitet var også omtrent lik for de to gruppene.

Bra for hjertet

Duodenal omkobling ga imidlertid gunstigere nivåer av kolesterol og andre fettstoffer, som triglyserider, og blodsukkeret var bedre hos dem som hadde fått duodenal omkobling enn bypass.

Dette er faktorer som kan påvirke risikoen for hjerte- og karsykdommer.

Nylig viste en annen studie dessuten liten effekt av gastrisk bypass-operasjon på stivheten i blodårene, noe som også kan ha betydning for hjerte- og karsykdommer.

Vondt i magen

Selv om det var noen fordeler med å velge duodenal omkobling, var det også flere ulemper.

Disse pasientene manglet i større grad enn bypass-pasientene vitamin A og D.

Begge grupper rapporterte om ubehag knyttet til mage og tarm, som vondt i magen og problemer med fordøyelsen.

Duodenal-pasientene hadde i tillegg flere sure oppstøt.

De måtte også mer på sykehuset, med flere kirurgiske inngrep knyttet til operasjonen.

Derfor anbefaler forskerne å være forsiktig med å bruke denne typen operasjon.

Referanse:

Hilde Risstad mfl: Five-Year Outcomes After Laparoscopic Gastric Bypass and Laparoscopic Duodenal Switch in Patients With Body Mass Index of 50 to 60A Randomized Clinical Trial. JAMA Surgery, online 4. februar 2015. doi:10.1001/jamasurg.2014.3579