Varme, avslapning, svetting og fellesskap. Badstue er en del av finsk kultur. Da er det kanskje ikke så rart at det nettopp er finske forskere som bruker tid på å undersøke hva badstua gjør med folk.

En ny studie går grundig til verks for å se om den har noe å si for dødsfall blant menn.

Alle mennene i studien brukte badstue. Forskerne ville finne ut om det var en forskjell blant dem som tilbrakte mye tid der og dem som stakk sjeldnere innom.

Jo oftere, jo bedre

På 1980-tallet spurte de et tilfeldig utvalg på 2315 middelaldrende, østfinske menn om badstuevanene deres. Deretter så de hvem som levde 21 år seinere.

Det viste seg at det var høyere dødelighet blant dem som tok badstue én gang i uka enn blant dem som varmet seg to-tre ganger per uke. De som var i innom fire til sju ganger i uka, hadde enda lavere risiko for å dø.

Og det gjaldt ikke bare dem som døde av hjertestans eller hjerte- og karsykdommer som hjerteinfarkt. Det gjaldt også dem som døde av andre årsaker.

Lenge for hjertet

Varigheten på badstubesøket hadde også betydning.

Mennene som tilbrakte mer enn 19 minutter i badstua hver gang, hadde bare halvparten så stor risiko for å dø av hjertestans som de som var der mindre enn 11 minutter av gangen.

Tid i badstua hadde imidlertid ingenting å si for dødelighet generelt.

De som var oftest innom, valgte badstuer med noe lavere temperatur. I snitt holdt badstuene nærmere 80 varmegrader, mens de som tok turen minst fire ganger i uka, nøyde seg med 77 grader.

Slapper av

Forskerne har tatt hensyn til en rekke andre forhold som kan påvirke dødeligheten, som røyking, alkoholbruk, kroppsmasseindeks (BMI), diabetes, trening, økonomi og utdanning.

Likevel hadde mennene som var ofte i badstua, større sjanse for å overleve.

Forskerne tror at det blant annet kan skyldes at temperaturen gir høyere hjertefrekvens og dermed bedringer i blodtrykket. Det har nemlig andre forskere vist. På dette området kan badstua ha lignende effekter som det trening har.

Men det kan også være at badstue er bra fordi de slapper så godt av der inne i varmen, ofte i godt lag, kommenterer redaktøren av tidsskriftet JAMA Internal Medicine, Rita F. Redberg.

Forskerne har ikke undersøkt den psykiske helsen til deltakerne, og det er mange andre egenskaper ved deltakerne de ikke har tatt høyde for. Kanskje det er noe spesielt med dem som ofte velger badstue.

Her trengs det definitivt mer forskning for å finne ut hva det er som gjør at badstuemannen lever lenger.

Referanse:

Tanjaniina Laukkanen mfl: Association Between Sauna Bathing and Fatal Cardiovascular and All-Cause Mortality Events. JAMA Internal Medicine 175(4), februar 2015. doi:10.1001/jamainternmed.2014.8187

De siste årene har forskere fra Sintef utviklet oljerør som kan sende og motta data og melde fra om helsetilstanden sin inn til land.

I fjor høst ble 200 meter med rør lagt ut i Orkanger havn for å teste om elektronikken ville overleve under havoverflata, og om sensorene ville greie å sende informasjon inn til folk på land.

– Testene var vellykkede, slår prosjektleder Ole Øystein Knudsen fast.

I etterkant har forskerne også testet om elektronikken klarer seg når røret kveiles opp på tromler for å transporteres ut til feltet.

• Les også: Oljerør melder fra om helsa si

– Under slike tester tøyes og deformeres røret, og siden elektronikk ikke tåler å bøyes, var det noen sensorer som røk under testen. Men vi vet nå hva som skjedde og gjør små endringer for å beskytte elektronikken bedre, sier Knudsen.

Behov for løpende informasjon fra røret

Med oljeutvinning på stadig større dyp og i mer miljøsensitive områder, må tilstanden på rørene som skal føre den varme brønnstrømmen inn til en produksjonsplattform, være god.

I stedet for å basere seg på godt slingringsmonn og inspeksjoner cirka hvert femte år, har man ønsket løpende informasjon som kunne gi en helt annen kontroll på tilstanden på røret

Belter fulle av elektronikk

Oljerørene driver overvåking i sanntid. Dette skjer via belter på røret der en rekke sensorer måler veggtykkelse, strekk, temperatur og vibrasjon på røret.

Sensorbeltene er utplassert for hver 24. meter på røret som frakter brønnstrømmen. Utenpå stålrøret ligger et tykt isolasjonslag med polypropylen. Her er elektronikken skjult, og her sendes dataene trådløst langs røret inn til land eller en plattform.

Etter ett år med testing går prosjektet nå over i en pilotfase.

Ole Øystein Knudsen forteller at forskerne har hatt besøk av et amerikansk oljeselskap som de forhandler med.

– Dette selskapet kontaktet oss etter ulykken i Mexicogolfen. Siden de regnet med strengere regler for overvåking av rør framover, satte de i gang et eget prosjekt, men da de oppdaget SmartPipe og at vi var kommet lenger, tok de kontakt med oss, sier Knudsen.

Fra regelbasert til løpende overvåking

Forskerne ser en rekke fordeler med de nye rørene. Siden mange oljerør også frakter vann fra reservoaret, oppstår det lett korrosjon. Dette bremses ved å tilsette såkalte inhibitorstoffer; stoffer som hindrer korrosjon; i små konsentrasjoner.

Men det kan oppstå feil, og det kan gå en stund før dette avdekkes. Det kan føre til at røret må tas ut av drift tidligere enn ønsket. Inspeksjon og kontroll av rørets tilstand slik det gjøres i dag, er også dyrt.

Med det nye systemet vil man kunne oppdage feil på et tidlig stadium og gjøre korreksjoner.

Et annet viktig område er overvåking av frie spenn langs røret. Deler av røret vil kunne henge fritt i vannet fordi sjøbunnen er kupert, og begynne å svinge på grunn av strømninger i vannet.

– Med de nye rørene kan vi måle utmattingsforløpet slik at levetiden kan estimeres nøyaktig, forteller Knudsen.

Hoven hals og pustevansker – en peanøtt kan være livsfarlig for et barn som er allergisk. Rådet om å gi nettopp peanøtter til høyrisikogrupper, kan derfor virke oppsiktsvekkende.

Likevel er det det de foreslår, forskerne bak en ny studie publisert i The New England Journal of Medicine.

Små barn som fikk peanøtter hadde hele 80 prosent lavere sjanse for å utvikle allergi enn barn som ble holdt helt unna peanøttene, har de funnet ut.

Peanøttsmør tre ganger i uka

Den internasjonale forskergruppa fant at i snitt 17 prosent av barna som ikke fikk peanøtter, hadde utviklet allergi da de var fem år gamle. Det samme gjaldt bare 3 prosent av barna som hadde spist peanøtter.

Rundt 600 barn ved et sykehus i England var mellom fire og elleve måneder gamle da de ble med i undersøkelsen. De hadde høy risiko for å utvikle peanøttallergi, fordi de allerede var allergiske mot egg eller hadde eksem.

Men det viste seg altså å være mulig delvis å forebygge enda en allergi. Barna spiste peanøttsmør eller peanøttsnacks tre eller flere ganger i uka fram til de var fem år.

Forskerne testet barna da de var babyer. De som overhodet ikke fikk noen reaksjon på allergitesten, hadde 86 prosent redusert risiko for å utvikle allergi dersom de spiste peanøtter. De som testet positivt, fikk 70 prosent lavere risiko.

Foreldre må være forsiktige

Dette betyr ikke at foreldre bør gi nøtter til barn som de mistenker at er allergiske mot nøtter.

I studien sin luket forskerne ut barn som viste tegn på nøtteallergi. De advarer foreldre mot å gi peanøtter til barn med eggallergi eller eksem uten å ha testet dem hos en lege først.

Neste skritt i prosjektet er å se om barna forblir allergifrie når de slutter å spise peanøtter. Varer beskyttelsen de fikk i tidlige år, eller avhenger den av fortsatt eksponering?

Forskerne peker selv på noen svakheter ved studien, som at ingen av barna fikk narremedisin. Placebo skal sikre at det å få et tilskudd i seg selv ikke påvirker resultatene. Dessuten var det flere gutter enn jenter som ble tilfeldig plassert i gruppa som ikke fikk spise peanøtter.

Allergikere kan tåle peanøtter

Også tidligere forskning har antydet at tidlig eksponering for matvarer, som peanøtter, kan virke forebyggende på allergi.

Mange studier har dessuten undersøkt hvordan det å utsette allergikeren for litt av det han er allergisk mot, kan øke toleransen.

Britiske forskere har tidligere funnet at det kan hjelpe å gi små doser peanøtter til barn som allerede er allergiske, ifølge NRK.

Det samme har amerikanske forskere lett seg fram til.

Lignende resultater er også vist for egg og melk.

Nyere allergitester har for øvrig avslørt at to av tre som har fått påvist peanøttallergi, kan spise peanøtter uten problemer. Ikke alle som tror at de er allergiske, er det, skriver Norsk helseinformatikk.

Referanse:

George Du Toit mfl: Randomized trial of peanut consumption in infants at risk for peanut allergy. The New England Journal of Medicine, online 23. februar 2015.

Et av de aller største systemene på jorda er syklusen av vann. Siden mer enn 70 prosent av jorda er dekket av hav, er det blant planetens aller viktigste økosystemer. Sirkulasjonen i havet påvirker klimaet over hele jorda.

Derfor ble ESAs satellitt Soil Moisture and Ocean Salinity, eller SMOS, skutt opp i 2009 for å måle saltholdigheten i havet og fuktigheten i jordsmonnet på land og skaffe mer kunnskap om jordas vannsyklus og havsirkulasjon.

Nå har data fra SMOS også blitt brukt til å måle surheten i havet på global skala.

Katastrofalt også for mennesker

Mer enn en fjerdedel av karbondioksidet som slippes ut i atmosfæren blir tatt opp av havet. Det minsker drivhuseffekten og den globale oppvarmingen, men gir store utfordringer for økosystemene i havet.

Mer karbondioksid gjør vannet surere, noe som igjen gjør at de kalkholdige skallene som mange marine organismer danner, blir tynnere. Spesielt gjelder det for plankton, mikroorganismer som danner grunnlaget for omtrent alle næringskjedene i havet.

Tynnere skall gjør det vanskeligere å overleve for disse organismene. Mindre plankton betyr mindre mat for alle andre dyr i havet, fra den minste krill til den største fisk, og kan påvirke fiskebestander av alle typer.

Siden millioner av mennesker over hele verden er helt avhengige av fisk og sjømat som næringskilde, kan forsuringen av havet få katastrofale følger også for oss mennesker.

Ny teknikk for å måle havets surhetsgrad

Det er derfor viktig at surhetsgraden i havet blir holdt øye med. Ikke minst fordi endringen i surhetsgrad ikke er lik over alt.

Satellitter kan dekke store og fjerntliggende områder på en gang, ofte uansett vær, årstid og lysforhold. Dermed har de en stor fordel når det gjelder målinger av jordas havområder.

Frem til nå har pH-verdien i havet bare blitt målt av forskningsfartøy og fra land, eller ved hjelp av laboratorieeksperimenter.

Men nå har en internasjonal gruppe forskere ved blant annet University of Exeter, Plymouth Marine Laboratory, Ifremer, og ESA, utviklet en metode for å måle surhetsgraden i havet ved hjelp av satellittdata.

Ved å bruke SMOS-målinger av saltholdighet sammen med data av overflatetemperatur fra andre satellitter, kan forskerne beregne pH-verdien i havet.

Et atlas av pH i havoverflaten

- Gjennom spesielt målinger fra SMOS over saltholdighet i havet har vi klart å utvikle et nytt dataprodukt, et atlas av overflate-pH i alle verdens hav, sier Roberto Sabia, dataingeniør innen jordobservasjon ved ESA.

I fremtiden vil satellitter bare bli mer og mer viktige for å holde øye med forsuringen av havet.

- Vi gjør pionerarbeid på dette feltet nå slik at vi kan overvåke jordas enorme havområder og raskt og lett identifisere stedene som har mest risiko ved økt forsuring, sier Jamie Shutler ved University of Exeter og leder for forskningen.

De nye forskningsresultatene ble publisert i Environmental Science and Technology tidligere i februar 2015. Forskningen er utført som en del av ESAs Earth Observation Support to Science Element, eller STSE.

- Nå er det på tide å evaluere hvordan vi kan få mest mulig ut av satellittdata og in situ-målinger for å forstå forsuringsprosessen i havet og finne ut hvor satellittmålinger gjør mest nytte, sier Peter Land ved Plymouth Marine Laboratory, førsteforfatter på artikkelen.

ESAs miljøforskningssatelllitter

Her er mer om SMOS og dens målinger av verdenshavene.

SMOS er en av ESAs satellitter som kalles Earth Explorers og som forsker på jordas store systemer.

De andre Earth Explorers som er i bane nå er CryoSat, som måler tykkelsen og utbredelsen av is i polare strøk, og Swarm, som undersøker jordas magnetfelt og indre.

Den neste Earth Explorer er ADM-Aeolus som skal måle jordas vindsystemer. Oppskytingen skal etter planen skje senere i 2015.

Det er ikke bare surheten i havet som er under endring ettersom jorda blir varmere. Varmebalansen i havet og forholdene for metan i havbunnen holder også på å forandre seg.

Av Jorunn Spord Borgen, Kirsti Gurholt Pedersen og Gunn Engelsrud

Omtrent hvert tiende år reises debattene om reformer av læreplaner og skolefag i opplæringen. Vi som arbeider med kroppsøvingsfaget må alltid være beredt til å delta i diskusjonene om fagets begrunnelser. Nå reiser Ludvigsen-utvalget[i] spørsmål om fremtidens kroppsøvingsfag. I en tid med stor interesse for, og politisk støtte til «fysisk aktivitet, mat og helse» vil vi hevde at faglige begrunnelser som setter elevens erfaring og læring i sentrum er svært vesentlige. I vårt svar til utvalget om begrunnelser for kroppsøvingsfaget i skolen 30 år fram i tid, har vi tydeliggjort hva vi mener er byggesteiner i faget[ii]. Videre har vi konkretisert hvordan dybdelæring i faget kan foregå ved å trekke inn to emner i kroppsøvingsfaget som ofte kommer i skyggen av  idretts- og ferdighetsfokuset i faget; lek og friluftsliv.

Lek

Lekens plass i skolen har vært varierende i de siste læreplaner. I Læreplanen Kunnskapsløftet finner vi lek som et emne kun i kroppsøving. Vi vil framheve den sentrale rollen lek har, og har hatt, i kroppsøving. Barns kropper og bevegelsesressurser er viktige byggesteiner i kroppsøving. Alle barn og unge har erfaringer, som gjennom kroppsøving blir ytterlige utviklet gjennom fantasi, utprøving, lyst, lek, samhandling og utfordringer. Lek som menneskelig fenomen har hatt mange funksjoner i samfunnet, og defineres på ulike måter i forskningslitteratur og lærebøker.

Lek er, grunnleggende sett en måte å være i verden på som har stor relevans for både innholds-, drivkrafts- og samspillsdimensjoner (Illeris 2012) i læring. Et tydeligere rom for leken som emne i kroppsøvingsfaget gir større muligheter for metakognisjon og dybdelæring. Leken gir mange måter å være kroppslig tilstede på, for eksempel ved å bruke objekter, være nysgjerrig og utforskende, tenke, føle og oppleve kontakt og tilhørighet. I sin analyse av lek, skiller Karoff (2013) mellom play practises og play moods. Det første henspiller på det som gjøres i leken, mens play moods spiller på lek som muligheter til uttrykk og måter å ta del i verden på. Hengivelse til leken, eufori og selvforglemmelse trer inn, noe som illustreres ved semiotikeren Mikael Bakhtins uttrykk «å bli lekt av leken» (Steinsholt 2010, Rustad 2012). Leken lar elevene gå inn i en forestillingsverden hvor de kan leve seg inn i ulike situasjoner, utrykke følelser, være empatiske, noe som etter manges mening er svært sentrale kompetanser i fremtidens skole.

Lyst og nysgjerrighet (Sanderud og Gurholt 2014) fremheves også i dag som en drivkraft for selv-initiert og utforskende læring. Et fenomen som er synlig i den oppslukende leken. Mange erfarer når de kommer inn i leken at de «vil ikke slutte», men opplever seg oppslukt og levende. Et slikt lystaspekt antas å medvirke til at lek er en læringsform, som gir elevene et positivt forhold til det de lærer, og at selve læreprosessen og deltagelsen i aktiviteten blir meningsfull. At emosjonelle og sosiale kompetanser kan utvikles og læres gjennom kroppslig lek understøttes i nyere læringsforskning.

Ludvigsen-utvalget (NOU 2014/7) legger stor vekt på elevers emosjonelle og sosiale utvikling i fremtidens skole. En særlig mulighet leken har i faget er å gi opphav til erfaringer med spenning, aktivering av sansene, og kontakt med hele følelsesregisteret (Sandseter, 2010). Lekene er sansestimulerende aktiviteter som utfordrer både de vestibulare, kinestetiske og taktile sanser. Erfaringer som kiling i magen, stor fart, snurre rundt, løpe, klatre og hoppe tydeliggjøres for barna. Lek og utforskende bevegelsespraksiser er noe alle barn og unge gjør og erfarer på mange ulike måter i sin kroppslige læring.

Dybdelæring i kroppsøving kan få enda større plass og betydning ved at lærere støtter, framhever og legger til rette for at elever leker, og fortsetter å være lekende, i sin omgang med bevegelse og fysisk aktivitet gjennom hele skoleløpet og inn i framtiden og det voksne liv. En slik lekende form for læring har stor plass i ulike ungdomskulturer, og er sentral i mange (ny)skapende aktivitetsformer i ulike bevegelseskontekster, for eksempel moderne og mer sub-kulturelt definerte danseformer, vinteraktiviteter som snowboard, og aktiviteter i byrom, som parkour og tricking. Dette kan være eksempler på former for dybdelæring der selvregulert læring og selvstendighet er selve byggesteinene og begreper som «passion», «flow», fellesskap og tilhørighet er språkliggjorte uttrykk for måter disse erfaringene får betydning i lek.

Friluftsliv

Friluftslek og utflukter i natur har vært del av skolens virksomhet siden slutten av 1800-tallet og med Mønsterplanen fra 1974 kom friluftsliv inn som formalisert begrep i læreplanen. Friluftsliv som emne i kroppsøving er i dag et sammensatt og dynamisk kulturelt felt, med opphav i to hovedtradisjoner: Den ene er preget av romantiske ideer og begrepsbruk som naturopplevelse i uberørt natur og felles nasjonal identitet. Den andre preges av en gradvis omforming av lokal, nyttebasert høsting og ferdsel til rekreasjon og fritidsaktiviteter der lek, livsutfoldelse og nytelse forbindes med bevegelsesfrihet og nytte (Breivik, 1978; Pedersen, 1999). I tråd med lokale praksiser og nasjonale ideer er friluftsliv i skolen knyttet til begreper som utelek, skilek, uteskole, turer og sosialt samvær i nærmiljøet. Begrepene indikerer at friluftsliv ikke reserveres for særlige naturmiljøer, men tar utgangspunkt i den stedlige kontekst, noe som gir anledning til å problematisere «naturbegrepet» og elevers ulike forhold til natur, både over tid og innenfor det samme samfunn til samme tid (Gurholt, 2008). I kroppsøving gir dette anledning til å arbeide med kroppslig læring – erfaringer og opplevelser i natur – på undersøkende, ekspressive og kritiske måter.

Relevansen av friluftslivsfaglig kompetanse som gir rom for elevers emosjonelle og sosiale utvikling er økende. En grunn til dette er endringer i barns og unges tidsbruk fra fri bevegelseslek ute til stillesittende, digitalisert lek inne (Becker, 2008; Skår, m fl., 2014; Sandberg, 2012). Flere forskere peker på at kroppslige og sanselige erfaringer med lukter, smak, utfordringer fra terreng, berøringer av vind, kulde, vann og sol, utgjør en kunnskapskontekst av eksistensiell karakter, som ikke kan erstattes virtuelt. Internasjonal forskning viser at tid brukt ute til selvstyrt, nysgjerrig og utforskende lek styrker barnas kroppslige erfaringer og motoriske kompetanse (Sanderud & Gurholt, 2014; Waite, 2011; Beames et al., 2011; Fjørtoft, 2000). Emnet innbyr også til refleksjon over miljøutfordringer som fremtidige generasjoner vil stå overfor. Slik sett er friluftsliv et eksempel på tema som står sentralt når elevene skal skape helhetlig kunnskap på et felt som det blir stadig mer påtrengende å ha kompetanse om.

Lek og friluftsliv som læringsrom i kroppsøving

Vi har her løftet frem hvordan dybdelæring i kroppsøvingsfaget i skolen foregår gjennom lek og friluftsliv. Lek kan foregå overalt, krever ikke spesifikt utstyr eller spesielle arenaer, og alle kan delta. Likeledes er det med friluftsliv, hvor lokale praksiser og enkelt tilgjengelige uteområder utgjør kjernen. Dette er vesentlig når vi skal begrunne kroppsøvingsfaget i skolen 30 år fram i tid.

Referanser

Annerstedt, C. (2008). Physical education in Scandinavia with a focus on Sweden: a comparative perspective. Physical Education and Sport Pedagogy, 13, 303-318.

Beames, S., Higgins, P., & Nicol, R. (2011). Learning Outside the Classroom. Theory and Guidelines for Practice. New York: Routledge.

Becker, P. (2008). Being Faithful to the Past in the Future: The Adventure as a medium to Regain a Lost Approach to the World. In Becker, P. & Schirp, J. (Eds.), Other Ways of learning. (pp. 103─110). Marburg: bsj.

Breivik, G. (1978). To tradisjoner i norsk friluftsliv. In Breivik, G. & H. Løvmo (Eds.), Friluftsliv fra Fridtjof Nansen til våre dager. (pp.7-16). Oslo: Universitetsforlaget.

Fjørtoft, I. (2000). Landscape as playscape: learning effects from playing in a natural environment on motor development in children. Doctoral thesis. Oslo: Norwegian School of Sport Sciences.

Gurholt, K. P. (2008) Norwegian Friluftsliv as Bildung – a Critical Review. In Becker, P. & Schirp, J. (eds.), Other Ways of Learning. (pp.131-155). Marburg: bsj.

Illeris, K. (2012). Læring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kirk, D. (2010). Physical education futures. London, UK: Routledge.

Moen, K. M. (2011). “Shaking or Stirring”? : A Case-study of Physical Education Teacher Education in Norway. Doktorgradsavhandling. Oslo: Norges idrettshøgskole.

[i] NOU (2014): Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Norges offentlige utredninger 2014:7, Kan hentes fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2014/NOU-2014-7.html?id=766593

[ii] Se vår blogg på NIH`s nettside: http://www.nih.no/om-nih/aktuelt/nyheter/kroppsovingsfaget—30-ar-frem-…

Og på forskning.no: http://forskning.no/blogg/nih-bloggen/kroppsovingsfaget-som-skolefag-30-ar-frem-i-tid

Det er mulig å sette inn tiltak allerede nå, hvis det viser seg at du mest sannynlig vil bli rammet av demens i løpet av de neste fem årene.

– Det finnes medisiner som bremser utviklingen, og også treningsteknikker som kan utsette sykdommen, sier professor Jan Bergdahl ved Universitetet i Tromsø.

Han mener blodprøvene som forutser demens, er svært viktige, særlig med tanke på at demens har blitt en folkesykdom. I dag er 70 000 nordmenn rammet, og ettersom det blir stadig flere eldre i befolkningen, blir det flere som får demens.

• Les også: Mer demens blant stressede kvinner

Forhøyede blodverdier

Sammen med forskere fra Universitetet i Umeå og Karolinska Institutet analyserte Bergdahl blodprøver fra de samme personene over flere år, og de konsentrerte seg om å se på verdiene av 208 forskjellige metabolitter.

Enkelt forklart er metabolitter «rester» fra cellenes forbrenning, og det viste seg at alle som fikk demens de neste fem årene, hadde forhøyede verdier på tre forskjellige metabolitter – en fettsyre, urinsyre og en aminosyre.

De spesifikke blodverdiene fortsatte å være høye også etter at personene fikk påvist demens.

Resultatene var de samme for både kvinner og menn, og uansett grad av utdannelse. I undersøkelsen var det 67 prosent kvinner som deltok, og 31 av deltakerne hadde blitt demente fem år etter første blodprøve. 62 var fortsatt friske.

• Les også: Demens er den dyreste lidelsen

Ingen tilsvarende demenstester

Forskning viser også at sykdommen kan være arvelig, og det finnes nok mange pårørende som lurer på om de er i risikosonen.

– Det finnes ikke tilsvarende tester som så enkelt kan forutse demens. I dag har man prøver man kan ta fra ryggmargen, men det er mye mer komplisert, sier Bergdahl.

Han mener en slik blodprøve ikke bare kan forebygge sykdommen, men at den blir svært viktig den dagen man finner en kur mot demens.

– Hele verden leter etter botemiddel for demens, på samme måte som man prøver å løse kreftgåten. Finner man en kur, kan man ved hjelp av en slik blodprøve medisinere før sykdommen setter inn, konstaterer Bergdahl.

Referanse

Mousavi M, mfl: Serum Metabolomic Biomarkers of Dementia. Dement Geriatr Cogn Disord Extra, november 2014. DOI:10.1159/000364816