Tre minutter med Tetris-spilling er alt som skal til for å dempe suget etter mat og drikke, trening, sex, soving, kaffe, alkohol eller røyk.

Det mener iallfall forskerne ved Plymouth University og Queensland University of Technology i Australia som står bak en ny studie.

– Når man får et sug etter noe, ser man for seg at man spiser eller drikker det, eller at man gjør aktiviteten, sier professor i psykologi ved Plymouth University, Jackie Andrade, i en pressemelding.

Hun er en av forskerne bak rapporten som er publisert i det internasjonale tidsskriftet Addictive Behaviours.

– Når man da spiller et visuelt spill som Tetris, er det vanskelig å se for seg andre ting samtidig, sier Andrade.

• Prøv P3’s kommunesammenslåingsspill!

Fikk SMS når de skulle spille

Eksperimentet gikk ut på at 31 studenter fikk en SMS sju ganger om dagen med beskjed om å fortelle hvilke sug de følte.

Halvparten av studentene fikk beskjed om å spille Tetris i tre minutter og så rapportere tilbake om hvilke sug de følte da.

Studentene sa at de følte et sug etter noe i 30 prosent av tilfellene. To tredeler av dette dreide seg om mat og alkoholfri drikke. 21 prosent var i kategorien rusmidler, som inkluderte kaffe, sigaretter, vin og øl, mens 16 prosent var for aktiviteter som soving, dataspilling, være sammen med venner eller sex.

Har en liten effekt

Forsøkspersonene som spilte Tetris fikk et svakere sug etter at de hadde spilt.

Forskerne kom fram til at styrken i suget ble redusert med 13,9 prosentpoeng. Fra 70 prosent til 56 prosent.

Psykolog og forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), Torleif Halkjelsvik, har jobba mye med avhengighet.

Han påpeker at denne studien bare fant en liten, sjølrapportert effekt på styrken på suget.

– Men den passer godt med de fleste studier innen forskning på sjølkontroll. Dersom man distraherer seg sjøl klarer man å motstå fristelser bedre, skriver han i en e-post til NRK.

– Ville du anbefalt en person med en lett avhengighet å prøve å dempe suget ved å spille Tetris?

– Det er jo sjelden det passer så veldig godt inn i de daglige gjøremålene å plutselig begynne å spille Tetris? Men prinsippet om å distrahere seg med noe som krever oppmerksomhet kan være greit, om det er Tetris eller anna.

Men han mener det er enda viktigere å unngå situasjoner der fristelsen er lett tilgjengelig.

– Dersom en prøver å holde vekta bør en altså ikke avtale å møtes på bakeri.

Støy fra trafikken forårsaker hjerte- og karsykdommer, som tar livet av nesten 150 nordmenn hvert år.

Når en flyplass skal utvide trafikken, når nye veier skal anlegges i et boligområde eller en bit av E6 skal omreguleres og flyttes noen meter, lager myndighetene som regel et støykart i ulike farger for å vise hvor stor ulempen blir for deg.

Men et tall og en fargekode er i mange tilfeller til liten nytte. Du vil heller høre hvor bråkete det faktisk blir.

– Fargekoder og tall blir for abstrakt. Det er vanskelig å skjønne hvordan det egentlig blir. Da er det bedre å lage lyden kunstig før noe blir bygd, sier Erlend Viggen på Sintef IKT. 

Han har sammen med et knippe andre unge forskere laget et simuleringsverktøy som kan produsere lyden av hvordan ting vil bli i en tenkt byggesituasjon – før veien eller flyplassen er lagt. 

Visualiserer lyden

Forskerne kaller det for visualisering av lyd, eller auralisering. De har brukt ett års tid på å lage verktøyet MAUS. Dette er et rent simuleringsprogram som etterligner hvordan lyden høres ut for en mottaker som står ute i nærheten.

Tilsvarende teknikker benyttes internasjonalt til å sjekke lyden i konsertsaler, kirker eller jernbanestasjoner før de bygges. Fordelen er at du kan utbedre en plan i forkant i stedet for å rette opp feil i etterkant.

Viggen viser frem en modell av en parkeringsplass på storskjerm.

– Denne plassen ligger rett over veien her mot NTNU. Så har vi laget en tenkt vei her, og en lytter plassert der, midt på plassen, sier han og peker.

Forskerne har gjort lydopptak av en bil med mikrofoner plassert på for- og bakskjerm. Bilen kjører jevnt i 30, 50 eller 80 km/t. Denne basislyden legges inn i programmet.

– Om du sto her, og en bil passerte deg, ville lyden endre seg fra du så bilen til den forsvant, sier Viggen. Han forklarer at de ulike veiene lyden tar fra bilveien til lytteren, er markert gjennom en rekke røde striper, kalt lydbaner. Lydbanene er tegnet inn i modellen sammen med linjer der lyd blir reflektert og bøyd av på grunn av bygg i nærheten.

Så spiller Viggen av lyden i rommet. Den høres realistisk ut. Han flytter mottakeren nærmere veien før ny avspilling, og lyden blir høyere. 

Hvordan høres utbedringer på en vei?

– Skal det gjøres utbedringer på en vei, og for eksempel bygge en støyskjerm, kan lokale beboere selvfølgelig på forhånd se på et kart at fargekodene vil endre seg noe, sier Viggen. Men det er fortsatt vanskelig å forstå endringen.

Med et kjapt grep legger han inn en liten vegg i simuleringsmodellen og kjører lydbildet på nytt.

Bilen høres dermed svakt idet den nærmer seg. Lyden tas ned når kjøretøyet passerer veggen og øker så raskt når den har passert. For å gjenskape lyden av trafikk – altså ikke bare lyd fra én bil – legges det til flere lydspor.

Bruksområder

Foreløpig er det bare forskerne som lytter til trafikklyden, men de mener det finnes gode anvendelser for verktøyet videre. De tror for eksempel at utbyggere av veier kan dra nytte av MAUS.

Rundt om i Norge er det veistrekninger med for mye støy og som må utbedres. Dette kan skje ved hjelp av støyskjermer eller voller i ulike høyder, men også via andre tiltak, som å sette ned farten på strekningen eller stenge for tungtrafikk.

– Vi vet jo ikke hvordan teknologien kommer til å bli tatt i bruk i praksis. En idé er at myndighetene kan gjennomprøve og sammenligne tiltak før en bestemmelse blir tatt. De kan også potensielt være interessert i å la beboere lytte på forskjellige lydalternativer for å plukke den de synes er minst slitsom. På denne måten kan man kanskje unngå både konflikter og kostbare endringer i etterkant, sier Sintef-forskeren. Han påpeker at verktøyet neppe kommer til å være åpent for alle og enhver.

– Vår beste beskyttelse mot terror er ikke pistolen, men god etterretning. Modige infiltratører og skarpe analytikere har avverget langt flere terrorangrep i Europa de siste åra enn bevæpnede politipatruljer, sier Hegghammer til Dagsavisen.

Onsdag forlenget justisminister Anders Anundsen (Frp) bevæpningen av politiet enda en gang, først og fremst grunnet den skjerpede trusselvurderingen der politi og militært personell blir trukket fram som spesielt utsatte terrormål.

At elektrosjokkpistol skulle hindre et terrorangrep, tror Hegghammer ikke noe på.

– Meg bekjent har ingen terrorangrep blitt avverget eller begrenset av elektrosjokkpistol. Jeg mener at jakten på et beskyttelsesvåpen på hofta er et blindspor, sier Hegghammer. Han er riktignok for punktbevæpning – bevæpnede vakter på utsatte steder, som for eksempel Stortinget og regjeringslokalene.

Hegghammer får støtte av terrorforsker Cato Hemmingby ved Politihøgskolen.

– Intet i forhold til terrorisme tilsier generell bevæpning av politi i hele Norge. Det bør begrenses til særlig utsatte objekter og folketette nøkkelpunkter, og det burde vært justert lokalt og geografisk fra starten av, sier han.

Hvert år taper industrien store summer fordi de ansatte ikke klarer å finne raskt nok frem til de relevante dataene i bedriftens enorme datamengder.

Samtidig som datamengdene øker i et stadig større tempo, vokser også mengden av irrelevant informasjon.

– Mangelen på gode systemer for å finne relevante data, kan koste store bedrifter hundre millioner kroner i året. Mange beslutninger må tas innen kort tid, så den informasjonen de ansatte ikke greier å finne innen fristen, har bedriften ingen glede av. Det er derfor viktig å få raskere tilgang til dataene enn i dag. Teknikken for å gjøre dette, har ikke endret seg på tjue-tretti år. Vi må derfor lage helt nye kikkhull inn i de store datalagrene.

Det sier Arild Waaler som er professor i logikk og semantisk teknologi på Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

Han er nå blitt leder av det nyopprettede Senter for skalerbar data- aksess, som er et samarbeid mellom UiO, NTNU, Universitetet i Oxford og en rekke industrielle tungaktører.

Store oljeselskaper er med

Senteret skal både utnytte teknologiske nyvinninger og utvikle helt nye teknologier. Teknologien skal testes ut på svære datasett i store selskaper som Statoil, Philips og Schlumberger, i samarbeid med internasjonale konsulentselskaper som IBM og Oracle.

En av oppgavene som senteret håper å løse, er å lage et nytt system for oljeselskapene slik at de raskt skal kunne finne frem i de enorme mengdene med interne rapporter og informasjon som finnes spredt i en rekke databaser. En database er en systematisk måte å organisere dataene på. Uheldigvis mangler den gjennomsnittlige oljegeologen, akkurat som den vanlige Apollon- leseren, god nok dataforståelse til å kombinere informasjonen i databasene på best mulig måte.

– Tenk deg at du er ingeniør og har fått svært kort tid til å finne viktig informasjon om en viss type oljebrønn. Du skal sy sammen relevant informasjon fra mange databaser der hver database kan inneholde titusenvis av variabler. Du må vite hvilke tabeller i databasene du skal koble sammen. Dessverre vet du ikke engang hva tabellene heter.

Hvis geologen ikke vet hvor informasjonen befinner seg, nytter det ikke med et raskt databaseoppslag. Problemet er at dataene er organisert på en så kompleks måte at det kreves svært spesialisert kunnskap for å gjenfinne dem.

Utfyller Google

Når Google trekker frem relevant informasjon fra hele verdensveven, baserer den treffene sine på statistiske analyser.

– Det gjør at tidligere søk med mange treff kommer høyt opp på Googles liste. Denne teknikken fungerer dessverre ikke i industrien, fordi brukerne og spørringene er for få.

Google søker dessuten ikke etter informasjon i databaser. Database-programmererne bruker et eget programmeringsspråk som heter Structured Query Language (SQL). SQL har ikke endret seg siden 1980-tallet. Avanserte SQL-spørringene kan være svært komplekse og fortone seg komplett uforståelige for dem som ikke har inngående, datateknisk kunnskap.

Målet er at geologen ikke skal være avhengig av it-konsulenten, men kunne beskrive informasjonsbehovet med sitt eget vokabular på et mest mulig normalt språk.

– Vi ønsker at systemet automatisk skal oversette disse setningene til et dataspråk som skal lage SQL-spørringer mot datamaskinen. Hvis vi klarer dette, skal det arbeidet som geologene i dag bruker flere dager på, kunne gjøres på få minutter.

Det gjør det ikke enklere at mange av geologene også må lete etter og tolke seismiske data. Seismiske data, som er geofysiske målinger av havbunnen, kan ta svimlende mye plass og kreve enorme beregninger på superraske datamaskiner. Disse maskinene er ti tusen ganger raskere enn PC-en din.

– Hele poenget er å kombinere mye regnekraft med radikalt nye metoder for å kunne finne frem til informasjonen og gjøre beregninger langt raskere å finne enn hva som er mulig i dag.

Ser framover

Forskerne skal ta alle de store datateknologiene i bruk, på alle nivåer, fra sky-teknologier, der data blir lagret og delt på nett, og ned til det mest elementære maskinspråket.

– Datasystemer har mange abstraksjonslag. For hvert lag mister du ytelse. Vi ønsker å kutte tvers igjennom alle abstraksjonslagene og designe dataprogrammene på en slik måte at vi kan pushe teknologien i grenseland og dermed øke ytelsen.

– Om åtte år tror jeg at det vi forsker på i dag, vil være en selvfølge i industrien. Da informatikerne startet med relasjonsdatabaser, spurte folk hva det var godt for. I dag er slike databaser allemannseie. Nå skal vi ta et tilsvarende grep for å trekke ut relevant informasjon fra store datamengder, påpeker Arild Waaler.

Lasse Fredriksen er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han er tilknyttet prosjektet Norzymed. Dette er en del av en større satsing på fornybar energi som på sikt kan erstatte dagens fossile energikilder.

Tidligere har han jobbet med utvikling av vaksiner basert på melkesyrebakterier.

De siste par årene har Fredriksen jobbet som vitenskapsformidler ved Inspiria science center i Sarpsborg, hvor han blant annet har lekt seg med å holde science show for skoleelever. Etter å ha jobbet med flammetornadoer og flytende nitrogen-bomber i noen år gleder han seg over at han fra våren 2015 har vendt tilbake til forskningen. 

Kveldene går med til stein-saks-papir: skal han lese vitenskapelige artikler, dra på løpetur eller spille gitar?

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Nå er jeg så heldig at jeg er omgitt av internasjonal toppkompetanse på min egen forskningsgruppe. Så akkurat nå føler jeg at jeg har mest å lære der jeg er. Men hvis jeg skulle få muligheten til et utenlandsopphold, hadde det vært kult å dra til en gruppe i USA. De forente stater har i tillegg en fantastisk musikkhistorie jeg gjerne skulle opplevd på nært hold, selv om jeg da ville være 50 år for sent ute.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Svaret mitt er avhengig av energinivå. Er nivået farlig lavt, kan jeg fort lande på «Farmen». Men «Forsker grand prix» er fascinerende. I løpet av min tid som formidler ble jeg veldig oppmerksom på hvor mye det betyr å formidle forskning på en forståelig og engasjerende måte. Dette er det dessverre lett å glemme for oss som jobber innen forskning, men det er fullt mulig å engasjere et publikum selv om temaet er krevende.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– De siste årene har jeg fått muligheten til å få prøve meg på begge deler fulltid. Undervise har for meg vært givende og lærerikt og er samtidig en veldig bra sosial opplevelse. Laboratoriearbeid derimot, kan ofte være ganske ensomt. Men det er likevel få ting som kan måle seg med å sette opp eksperimenter som kan gi verden noen helt nye svar.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– En opplagt gjest her er «mannen som utvidet universet», astronomen Edwin Hubble. I tillegg til å observere at rødforskyvning av lyset fra galakser øker med avstanden til oss, så han upåklagelig ut med pipe og tweedjakke. Folk som kjente ham, har visst nok også fortalt at han snakket til de rundt seg som om han var en gud. Med andre ord: en interessant fyr å drikke te med.

– Tyngdelovens far, Isaac Newton, er også en naturlig gjest. Newton var jo en fyr som var over gjennomsnittet intelligent og visstnok hadde et friskt temperament. I tillegg lar jeg meg imponere av folk som greier å regne seg frem til at jordas rotasjon gjør at den er litt flattrykt ved polene.

– Som siste gjest ville jeg satset på Hippokrates, den moderne legekunstens far. Han var tidlig ute med noen påstander jeg liker veldig godt: «La mat være din medisin, og la din medisin være mat». Og ikke minst: «All sykdom starter i tarmen». Jeg tror det hadde vært gøy for Hippokrates å høre at nyere forskning langt på vei underbygger hans påstander.

Faguttrykk du elsker?

– Hvilke uttrykk jeg liker er veldig avhengig av personen som sier dem. De fleste forskere har sine personlige uttrykk som de bruker hyppig og ofte også sier på en karakteristisk måte. En av favorittene mine for tiden er definitivt å høre navnet på en kjent cellulosenedbrytende sopp, Trichoderma reesei, på Skåne-dialekt.

Faguttrykk du hater?

– Jeg kommer ikke på noen uttrykk jeg direkte hater, men jeg har lenge tenkt at «hemicellulose», som finnes sammen med cellulose i planter og trær, burde hete «semicellulose» i stedet. Men slik det ser ut nå kan det by på utfordringer å endre denne terminologien.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Dette spørsmålet har fallgruver, og krever dermed en analytisk tilnærming. «Verdens beste pappa» må først defineres. Jeg har to jenter på sju og fire år, og på deres skala varierer jeg mellom å være verdens beste pappa til verdens verste, noe jeg opplever som helt greit. Så bruker vi den definisjonen, at jeg alltid skal være verdens beste pappa i deres øyne, velger jeg uten tvil nobelprisen. Men hvis vi definerer verdens beste pappa som en som er villig til å strekke seg langt for at de skal klare seg best mulig selv her i verden, da helles nobelprisen ut med badevannet.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– I utgangspunktet synes jeg et slikt system er en god tanke og kan fungere som en bra målestokk. Publisering av forskning i godkjente vitenskapelige kanaler er viktig for å sikre åpenhet – og er en bra kvalitetssikring. Jeg kjenner ikke tellekantsystemet veldig godt, men har noen ganger blitt overrasket over hvilke tidsskrifter som har fått status som henholdsvis nivå-1- eller nivå-2-tidsskrift. I militæret husker jeg at jeg syntes tellekantsystemet var tidkrevende.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg skulle ønske det var jeg som hadde bygd mitt eget mikroskop og vært den første som fikk se bakterier, slik den nederlandske vitenskapsmannen Antonie van Leeuwenhoek gjorde i 1676. Han døde dessverre, og med rette navn, av van Leeuwenhoeks sykdom i 1723.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– For meg har det så langt vært slik at de store forskningsopplevelsene har kommet fra kvalitative analyser, men nå er det duket for kvantitative morsomheter gjennom karakterisering av nye enzymer. Jeg vil at de skal bryte ned komplekse karbohydrater på en raskere og mer effektiv måte enn enzymer som er karakterisert så langt. Derfor velger jeg å vende blikket fremover og går for kvantitativ metode.

Det statlige veiselskapet Highways England annonserte før helgen at de i høst starter opp et halvannet år langt prøveprosjekt som kanskje en gang vil fjerne problematikken med ladestasjoner og flatt batteri for el-bilister.

• Les også: Talet på elbilar er femdobla

Planen er å grave ned elektriske kabler i asfalten. Disse danner et elektromagnetisk felt som fanges opp av en tennspole under bilen og omgjøres til elektrisitet.

Testveier

I første omgang skal forsøket utføres på lukkede testveier, men dersom det viser seg å være vellykket, står ordinære motorveier for tur.

Tidligere har Sør-Korea bygd en 12 kilometer lang veistrekning hvor elektriske busser kunne lade mens de kjørte. Også her ble det brukt trådløs ladeteknologi, ifølge BBC.

• Les også: Venstre vil ha slutt på salg av bensinbiler innen ti år

Britene har allerede gjennomført en studie om teknologien, og nå starter jakten på en entreprenør som kan bygge testbanen. Målet er at forsøkene skal starte til neste år eller i 2017.

I fjor ble det gjort begrensede forsøk med lading av elektriske busser i Buckinghamshire, men der var man avhengig av at kjøretøyene stod stille i flere minutter for å få nok strøm.

– For ambisiøst?

Nøyaktig hvor forsøksveien skal ligge er fortsatt ikke klart, men dersom de 18 månedene gir resultater, skal myndighetene ta stilling til om teknologien skal tas i bruk på de ordinære veiene.

– Potensialet med å kunne lade opp lavutslippsbiler på farten åpner for fantastiske muligheter, sier samferdselsminister Andrew Jones.

Høyst sannsynlig vil det bli en kostbar fornøyelse å bygge ut teknologien i fullskala, og skeptikerne spør seg om veimyndighetene er i overkant ambisiøse i planene.

– Det er sikkert fornuftig å teste ut og det er åpenbart at teknologien fungerer. Men kostnadene vil bli det største temaet, og jeg er i tvil om det faktisk er verdt det, sier leder for Cardiff Business School’s Electric Vehicle Centre Paul Nieuwenhuis til BBC.

Han peker på at el-bil-produsenten Tesla kontinuerlig utvikler batterier som gir lengre og lengre kjørelengde, og at det i fremtiden kanskje ikke vil være behov for å lade like ofte.

Highways England har i tillegg på lang sikt forpliktet seg til å utplassere ladestasjoner for hver 30. kilometer langs motorveinettet i landet.

– De første legoklossene er plassert i arbeidet mot å bygge det store legohuset, sier Thomas Just Sørensen, førsteamanuensis ved kjemisk institutt ved Københavns Universitet.

Målet er selvmonterende molekylær elektronikk, som kan bli til billige solceller og dataskjermer. Sørensen og kollegene hans har kommet ett skritt nærmere.

– Vi kan lage nærmest hva som helst: molekyler som gjør lys om til strøm – eller omvendt. Det styrer vi ved å helle ned en oppløsning over en overflate, sier Sørensen, som har utført forskningen med en gruppe doktorgradsstudenter og førsteårsstudenter ved Københavns Universitet.

Molekyler som lego

Målet er at molekylene skal organisere seg selv, uten innblanding utenfra. Lego-huset skal altså bygge seg selv, uten at vi rører klossene.

Men først må forskerne ha noen klosser å bygge med. Det de gjør i praksis, er å helle en blanding av kjemikalier ut på en glassplate. Nøkkelen er at det oppstår en orden, sier Sørensen.

Hvis molekylene ikke er ordnet, betyr det at legoklossene ligger hulter til bulter, og da kan vi ikke bruke dem til noe.

Det har vært en stor utfordring som forskerne fra Københavns Universitet har arbeidet med. Nå har de nådd et gjennombrudd.

– Vi har klart vi å utvikle en enkel teknikk der forskjellige molekyler legger seg på en måte vi kan forutsi, sier Sørensen.

Såpe skal skape elektronikk

Og hvordan får de det til? Svaret er såpe. Såpen skaper nemlig en stabil struktur som får molekylene til å ordne seg. Forskerne vet hvor molekylene er og hva som havner over og under.

– Disse såpemolekylene fungerer som bløtkakebunner. Hvis du fjerner bunnen, blir bløtkaken bare noe søl. Såpen er en stabil bunn som skaper orden, forteller Sørensen.

Forskerne eksperimenterte med forskjellige såper, oppvaskmidler og vaskepulvere de fant i vanlige matbutikker. Til slutt fant de en som var perfekt.

– Det er fantastisk å kunne designe et system med så høy orden uten å bruke kompliserte metoder, sier han.

Et fremtidsprosjekt

Oppdagelsen høster også ros fra Mikael Madsen, doktorgradsstudent i nanoteknologi ved Aarhus Universitet.

– De har sett i litteraturen og hva andre har gjort før, og så har de funnet en ny måte å ordne molekyler på. Det er veldig imponerende, sier han.

Men selv om molekylene nå ligger ordnet, er det fortsatt mye som gjenstår. Et av målene er å lage solceller, men den selvbyggende molekylblandingen kan ennå ikke generere strøm.

Oppdagelsen kan likevel bli viktig.

– Det er mange som forsker på disse tingene, og kanskje noen kan kombinere dette med andre teknikker. Til syvende og sist kan det bli en del av løsningen på fremtidens utfordringer, sier Madsen.

Thomas Just Sørensen og studentene hans fortsetter arbeidet.

– Nå skal vi bruke et par år på å forstå hvordan det faktisk virker. Målet er å kunne legge inn et funksjonelt molekyl, slik at man kan lage en skjerm eller en solcelle, uten alle de avanserte maskinene vi må bruke i dag, sier Sørensen.

Referanse:

Dr. Marco Santella m.fl.: Template-Guided Ionic Self-Assembled Molecular Materials and Thin Films with Nanoscopic Order. ChemNanoMat, august 2015. DOI: 10.1002/cnma.201500064.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

NASA har vært veldig glad i borrelåsen. Den har gjort det mulig å feste saker og ting på vegger som ellers ville flytt rundt i de nesten vektløse forholdene i verdensrommet.

Hvis du ikke kan feste drikkeflasken din, tannbørsten eller hva det nå skulle være, kan det fort skape trøbbel. Du kan miste ting, eller de kan flyte rundt og skape  problemer for andre på romstasjonen.

Den italienske ESA-astronauten Umberto Guidoni kaller borrelås og gaffateip blant de viktigste oppfinnelsene som brukes i verdensrommet.

Mange tror at NASA fant opp borrelåsen, siden den har vært så viktig for hverdagslivet i verdensrommet siden Apollo-programmet.

• Les også: NASA sender ut solseil

Men borrelåsen ble faktisk oppfunnet av den sveitsiske ingeniøren Georges de Mestral i 1955. Han kalte oppfinnelsen for Velcro, en sammensetning av ordene «velvet» og «crochet», ifølge en artikkel om borrelåsens historie i Time Magazine.

Nå jobber NASA med noe som kanskje kan erstatte borrelåsen i verdensrommet, i hvert fall på noen bruksområder.

Gekko-grep

Foreløpig kaller de oppfinnelsen for Gekko Gripper, og den består av en plate som kan festes på flate områder.

Borrelåsen består av et stykke med små kroker og et annet stykke med masse små løkker. Gekko-festene trenger ikke et eget feste-område.

• Les også: God gammel gekko

Oppfinnelsen er inspirert av gekkoens føtter. Denne lille øglen kan klatre opp vertikale vegger og sitte i taket. De har ikke lim under føttene, selv om det kan se sånn ut.

En del av gekkoenes festeevne kommer fra millioner av små hår under føttene. Når gekkoen går på veggen, sitter føttene fast delvis på grunn av det som kalles Van der Waals-krefter.

Dette er en svak tiltrekning eller frastøtning mellom molekyler. Her kan du lese mer om Van der Waals-krefter. Tiltrekningen er veldig svak, men gekkoen kan likevel bruke den.

Van der Waals-kraften virker mellom molekylene i millioner av hår på gekkoens fire føtter og underlaget. Da blir det nok tiltrekning til å holde gekkoen fast, selv når den henger opp-ned. De har også spesielle måter å løfte tærne sine på, slik at de kan svekke tiltrekningen når de skal løfte foten.

NASA mener de har funnet en måte å ape etter gekko-føttene.

Kan holde 16 kilo

Systemet består av gummiaktige plater som sitter på en skinne. Disse platene har også massevis av bittesmå «hår» på undersiden.

Når platene settes rett ned på en overflate, blir de ikke klistret fast. Da rører bare tuppen av hårene overflaten. Men når de sitter inntil underlaget og dyttes til side, vil hårene bøye seg, og det blir et mye større overflateområde på gekko-matten som er i kontakt med underlaget.

Da virker Van der Waals-kreftene mye sterkere, og platen sitter fast. NASA-ingeniørene mener den siste versjonen kan holde opptil 16 kilo (eller 150 Newton).

Hvis du vil se mer om hvordan platen fungerer, kan du se PR-videoen til NASA under.

Foreløpig har dette systemet holdt på klebrigheten i alle mulige slags forhold, også i vakuum. Ingeniørene ser for seg at materialet kan brukes på robot-føtter som kan klatre opp vegger.

NASA er ikke de eneste som prøver å bruke gekko-metoder. Et produkt kalles Geckskin, og har blitt utviklet av blant annet det amerikanske militær-forskningsinstituttet DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency).

Spørsmålet er om noen av disse systemene vil komme på det vanlige forbruker-markedet en dag, og om det kan bli like nyttig som borrelåser har vist seg å være.

Rådet er nå ferdig med sin gjennomgang av bioteknologiloven, og tirsdag ble konklusjonene overlevert til helseminister Bent Høie (H) i Arendal.

En klar svakhet i dagens lov er at den kun regulerer gentester som foretas innenfor helsevesenet, mener Bioteknologirådets leder Kristin Halvorsen. Hun mener det nå er nødvendig å regulere også de aktørene som er utenfor helsevesenet.

– Genteknologi og gentester blir et stadig større tilbud, per postordre, sier hun til NTB.

Går til Stortinget

Noen grunnleggende regler må gjelde, mener Halvorsen. Det bør for eksempel ikke være lov å genteste andre enn seg selv. Og hvis foreldre skal få lov til å teste sine barn, må det være knyttet en helsegevinst til det. Som hovedregel bør barna få ta et selvstendig valg om gentesting når de blir gamle nok til det.

Anbefalingen er én av flere fra Bioteknologirådet det siste året. Nå går saken videre til regjeringen, som så skal legge fram en stortingsmelding om saken.

Halvorsen er spent på hvilke råd politikerne vil lytte til.

– Jeg er rimelig sikker på at de forslagene vi kommer med når det gjelder bedre rettsvern mot ufrivillig gentesting, vil være et viktig politisk tema. Jeg er også rimelig sikker på at det ikke vil bli åpnet for surrogati i Norge, sier Halvorsen.

Andre spørsmål er hun mer usikker på. Spesielt spørsmål om eggdonasjon og tilbud til enslige framstår for henne som politisk kontroversielle.

Ønsker etisk debatt

Et viktig formål med rådets arbeid har vært å piske opp en etisk samfunnsdebatt om bioteknologi i Norge. Det mener helseministeren at rådet har lyktes med.

– De har jobbet veldig godt med denne saken og klart å involvere folk i diskusjonene. Rådene går i litt ulike retninger, men det er helt naturlig, sier Høie til NTB.

Lovreguleringene på feltet må forankres i befolkningen, mener han.

– Forankring skaper vi kun gjennom en åpen, reflektert diskusjon om disse spørsmålene. Dette er veldig sjelden spørsmål som du kan ha en svart/hvitt-holdning til, sier Høie.

Et spørsmål som alltid går igjen i diskusjonene, er hvor meningsfullt det er å sette foten ned for tilbud som er tillatt i andre land, påpeker Halvorsen. Men her er Bioteknologirådets oppfatning klar.

– Vi er veldig tydelige på at vi må ha en selvstendig debatt i Norge og regulere det på vår egen måte.

Hurtig utvikling

I året som har gått, har rådet fortløpende kommet med uttalelser i 20 saker. Alt fra eggdonasjon og surrogati til gentesting uten samtykke og spørsmål om genmodifiserte landbruksvarer.

I forordet til evalueringsrapporten skriver Halvorsen at arbeidet har vært krevende. Temaene har ofte ført til at rådet delte seg og endte med å komme med uttalelser fra flertall og mindretall.

Samtidig er den teknologiske utviklingen svært rask. Det som før var fjerne framtidsscenarioer, rykker nærmere. Så sent som i vår publiserte kinesiske forskere en artikkel om hvordan de hadde klart å genmanipulere menneskelige embryoer, påpeker Halvorsen.

– Når du gjør endringer som går videre til neste generasjon, så endrer du noe du ikke fullt ut har oversikt over.