Framtidens databrikker kan sende elektriske signaler til hverandre som beveger seg med 100 prosent effektivitet. Da vil farten øke, mens strømforbruket reduseres.

Forskere fra universiteter i USA, Kina og Tyskland har nemlig regnet seg frem til at elektrisk strøm ledes helt perfekt i kantene av verdens absolutt tynneste tinnfolie, som bare er ett atom tykt. Og det kan faktisk skje ved romtemperatur.

Materialet kalles stanén etter starten av det latinske navnet for tinn – stannum – forsynt med endelsen -én, som vi også kjenner fra grafén, som er karbon i to dimensjoner.

Hvis man tilsetter fluoratomer til gitteret av tinnatomer, blir det enda bedre. Da kan materialet lede elektrisk strøm uten tap ved temperaturer helt opp til 100 grader celsius.

Bare strøm gjennom kantene

– Tinn i to dimensjoner kan komme til å bli det nye supermaterialet, forteller professor Philip Hofmann fra Institut for Fysik og Astronomi på Aarhus Universitet.

– Ideen er veldig god og svært viktig. Man kan få den perfekte transporten av strøm i kanten av slike materialer.

Det atomtynne laget av tinn tilhører en klasse av materialer som kalles topologiske isolatorer. Disse forunderlige materialene er isolatorer innvendig, men kan lede elektrisk strøm på overflaten eller i kantene.

I en vanlig elektrisk ledning, for eksempel av kobber, har ikke elektronene fritt fram. De støter hele tiden inn i kobberatomene og mister energi i form av varme. Men i de topologiske isolatorene er det annerledes, og det skyldes en særlig kvantemekanisk effekt som kalles kvante-spinn-Hall-effekten.

Alle elektronene tar samme vei

– I kanten kan elektronene bare bevege seg i én retning, og det gjør de uten å miste energi. Alle elektronene må så å si gjennom den samme kanalen, og de kan ikke støte inn i hverandre, forteller Hofmann.

Det er ikke snakk om superledere, som bare fungerer ved svært lave temperaturer, og hvor strømmen farer fritt gjennom hele materialet. De topologiske isolatorene tillater bare strøm å løpe fritt på overflaten, hvis det er snakk om et 3D-materiale, eller ved kantene, hvis det er et todimensjonalt materiale som det atomtynne tinnlaget.

Aarhus vil også være med

I dag finnes stanén bare i teorien, for forskerne har fortsatt ikke produsert det. De vet altså ikke om teorien holder. Men det gjør den nok, mener Hofmann.

– Det finnes andre lignende materialer, for eksempel dobbeltlag av vismut som også er en todimensjonal topologisk isolator. Og her har folk målt at strømmen faktisk flyter fritt i kantene.

Det er etter hvert oppdaget en del topologiske isolatorer i kjølvannet av oppdagelsen av grafén i 2004, og Philip Hofmann har forsket på dem i årevis. Han er overbevist om at det er flere på vei, og han vil gjerne være med på å oppdage dem, produsere dem og måle egenskapene de har.

– På Aarhus Universitet kunne vi godt tenke oss å gå i gang med en større forskningsinnsats hvor vi kunne syntetisere og undersøke de nye todimensjonale materialene. Det blir en svært viktig forskningsretning. De topologiske isolatorene er framtiden.

Referanse:

Yong Xu m.fl: Large-Gap Quantum Spin Hall Insulators in Tin Films. Physical Review Letter, 2013. DOI:10.1103/PhysRevLett.111.136804

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Se den manetinspirerte dronen få luft under vingene i denne videoen som Jyske Bank TV har klippet sammen.

Inspirasjonen for framtidens små droner skal ikke nødvendigvis hentes fra fugler eller insekter. I stedet bør vi kanskje gå ned under havoverflaten og se nærmere på manetenes anatomi.

Ved å etterligne manetenes pulserende bevegelser kan de flygende robotene lettere fly stabilt, mener en amerikansk forsker ved navn Leif Ristroph.

Han er postdoktor ved New York Universitys Courant Institute, der han har bygget en prototype av den flygende, mekaniske maneten, som du kan se i videoen ovenfor.

Enkel teknikk

Dronemaneten kan holde seg svevende og fly med sine fire vinger som blafrer 20 ganger i sekundet. Luften skyves nedover på samme måte som når en manet svømmer ved å presse ut vann under seg.

De blafrende vingene kan holde dronen stabil – helt uten hjelp fra aerodynamiske overflater og kontrollsystemer. Det er en altså en relativt enkel teknikk, og det er en fordel når droner skal bygges i svært liten skala, forklarer Ristroph.

Andre små droner, som blant annet er inspirert av fluer, er mer avhengige av å hele tiden justere bevegelsene sine i forhold til vinden og omgivelsene, og det krever komplekse sensorer og kontrollmekanismer som er vanskelige å bygge inn i de svært små og lette robotene.

Smart å etterligne naturen

– Jeg synes alltid det er spennende når man utforsker nye prinsipper. Men det er foreløpig vanskelig å vurdere metoden. Det er en lang vei å gå, sier adjunkt Søren Wiatr Borg, som underviser i bruk av droner ved Institut for Teknologi og Innovation, Syddansk Universitet.

Han henviser til at manetdronen fremdeles er tilsluttet en ekstern strømkilde via en ledning og at den ikke kan styres, så den kan foreløpig ikke brukes i praksis. Derfor er det for tidlig å si om den ender med å bli en av framtidens droner. Men Borg mener det er riktig å la seg inspirere av naturen.

Andre forskere har laget droner som imiterer bananfluer, bier og øyenstikkere, og det tyske firmaet FESTO har forsøkt seg med droner som etterligner blant annet fugler, pingviner og faktisk også maneter.

– Det er smart å etterligne biologiske konstruksjoner. Men maneter kan jo ikke fly – de er jo gjennom tusener av års evolusjon optimert til å ferdes i et annet medium, sier Borg.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

3D-skriveren spyr ut 1000 celler i sekundet. Og best av alt: Cellene overlever den tøffe behandlingen og er klare til å gjøre jobben sin på netthinnen.

Forsiktig med store ord

– Til vår store overraskelse overlevde disse cellene utskriftsprosessen, konstaterer Keith Martin. Han er professor ved universitetet i Cambridge.

Sammen med kolleger fra flere institusjoner i den engelske universitetsbyen, har han klart å skrive ut celler som kan brukes til å reparere øyne.

• Les også: 3D-printer kan lage syntetisk vev

Det er første gangen noen har lykkes med å skrive ut celler fra sentralnervesystemet til voksne dyr på 3D-skriver, ifølge Martin.

Men han maner til å være forsiktig med de store ordene om en kur mot blindhet foreløpig:

– Vi er på et relativt tidlig stadium, og må være forsiktige med å si at vi er i ferd med å finne en kur.

– Men det vi kan si, er at vi kan bruke blekkskriver-teknologi til å bygge opp celler svært nøyaktig, at vi kan skrive ut rundt 1000 celler i sekundet svært presist, og at cellene overlever utskriftsprosessen svært godt og at de beholder evnen til å bygge opp nye forbindelser, sier Martin til forskning.no.

– Dette er et verktøy vi kan bruke til å reparere netthinnen, men det er ikke klart til å brukes på mennesker ennå, sier han videre.

Dyrker celler

Foreløpig er forsøkene gjort med celler fra rotter. Ganglieceller, som er nerveceller som finnes i netthinnen, er dyrket i laboratoriet, før de blandes inn i blekket som brukes i en blekkskriver.

– I stedet for å bruke blekk med partikler av pigment for å få farge, bruker vi blekk med netthinneceller i, forklarer Keith Martin.

• Les også: Skriver ut blodårer av sukker

Etter utskriften har forskerne fortsatt å teste cellene. De fant at det ikke er noen forskjell mellom cellene fra 3D-skriveren og cellene fra et levende øye. De overlever og vokser nøyaktig like godt.

Akkurat dette er Martin overrasket over, siden det er litt av en belastning for cellene å passere gjennom skriveren i høy fart:

– I praksis overlever disse cellene å bli skutt ut med en fart på 50 kilometer i timen. Det var en virkelig overraskelse for oss. Det er som å overleve å bli skutt ut av en kanon, sier Martin.

Utskrift lag på lag

Nå arbeider forskerne i Cambridge videre med å utvikle celle-utskrivingen slik at den faktisk kan brukes for å reparere netthinnen.

Etter at de har lykkes med å skrive ut ett lag nerveceller og ett lag støtteceller, blir det neste skrittet å skrive ut flere lag for å bygge opp en full netthinne.

• Les også: 3D-printet, kunstig kjeve i bruk

– Netthinnen er en struktur med mange lag. Vi har vist at vi kan bygge opp i det minste to lag, slik at vi kan ta gliaceller og 3D-skrive netthinnens ganglieceller oppå, sier Keith Martin. Gliaceller er små celler som finnes i hele nervesystemet.

Artikkelen om forsøkene, som er publisert i tidsskriftet Biofabrication, slår fast at dette et viktig skritt i utviklingen av vev som kan transplanteres og brukes i regenerativ medisin, og at det kan hjelpe til med å kurere blindhet.

Lapper på netthinnen

– Det vi ser på nå, er hvordan dette kan utvikles til forskjellige måter å reparere netthinnen på. Med tiden ser vi ikke noen grunn til at du ikke skal kunne skrive ut mange forskjellige celletyper, på samme måte som du kan skrive ut med mange forskjellige farger i blekket, mener Martin.

Han ser for seg at det kan gå an først å bruke biter av en kunstig netthinne til å lappe på en netthinne som trenger behandling. I neste omgang håper han at det blir mulig å bygge opp en netthinne på en syntetisk membran eller en annen, lignende støttestruktur, for så å feste den til øyet.

– Det er virkelig gjort store fremskritt med stamcelletransplantasjoner i øyet, konstaterer han.

Martin håper funnene er et skritt videre for å kunne behandle grønn stær og forkalkning på netthinnen – de viktigste årsakene til blindhet og svaksynthet i Norge.

– Vi arbeider hardt for å utvikle denne teknologien til bruk på mennesker, og vi ser på hvordan den kan brukes også til andre nervereparasjoner, sier Keith Martin.

Referanse:

Barbara Lorber, Wen-Kai Hsiao, Ian M Hutchings, Keith R Martin, Adult rat retinal ganglion cells and glia can be printed by piezoelectric inkjet printing, Biofabrication 6 (2014), doi:10.1088/1758-5082/6/1/015001

 

Verden over jakter forskere på løsninger som skal gjøre det overkommelig å fange CO2 fra store energi- og industrianlegg.

Mange av de aktuelle metodene bruker kjemikalier eller avanserte materialer til å trekke CO2 ut av gassen som skal renses. Men nå er et kaldt alternativ inne i varmen.

Når CO2-holdige gasser komprimeres og kjøles, blir CO2-en flytende – i likhet med damp på kalde badespeil – og kan tappes av som væske.

Beregninger fra Sintef tyder på at denne resepten i flere tilfeller er billigere og mindre energikrevende enn konkurrerende fangstmetoder, trass i spådommer om det motsatte. Godt nytt for alle som håper Europa skal komme i gang med CO2-håndtering:

– CO2 som fanges i væskeform, kan nemlig lastes rett på skip og fraktes til lagringssteder offshore før rørledninger kommer på plass. Hvis funnene våre åpner for kald CO2-fangst, kan de dermed bidra til å framskynde CO2-lagring i Nordsjøen, sier Sintef-forsker Kristin Jordal.

Møtt med skepsis

Ifølge beregningene kan den kalde løsningen kutte energiforbruk og kostnader for CO2-fangst med hele 30 prosent i en av de «grønne» kullkraftprosessene som verden nå snuser på.

Sintef-forskerne mener at metoden i tillegg vil være egnet til å fange CO2 både ved hydrogenproduksjon fra naturgass og kull og ved framstilling av sement, jern og stål.

– Vi begynte å regne på dette av ren nysgjerrighet. Mange tvilte på at det ville være kostnads- og energibesparende å satse på kjøleteknikk i denne settingen.

– Men vi har vist at flere viktige prosessforbedringer er mulige. Dermed kommer kald CO2-fangst ut som en av de mest lovende teknologiene, sier Jordal.

Hun understreker at mer forskning må til før det kan settes to streker under svarene. Foreløpig vil hun derfor ikke gå lenger enn å beskrive den kalde teknologien som lovende.

Hun synes resultatene er ekstra hyggelige i lys av de små forventningene mange hadde på forhånd.

Snublet over oppdagelse

Noen ganger er det tydeligvis lurt å teste ut hypoteser som virker usannsynlige. Da forskerne først så at den kalde teknologien var lovende, nærmest snublet de over det neste – og kanskje aller viktigste – poenget.

– Ingen av oss som forsker på fangst av CO2 tenkte på skipsfrakt da vi gikk i gang.

– Men da en kollega som jobber med transport av CO2 så prosessen, påpekte han med en gang at lavtemperatur CO2-fangst ville gi oss flytende CO2 med nøyaktig den temperaturen og det trykket CO2 må ha for å kunne lastes ombord i skip. Det var nesten for godt til å være sant!

Først skip – så rør

Til nå har det ofte vært vurdert som mest kostnads- og energieffektivt å sende CO2 til lagringsstedene gjennom rør – i gassform. Dette fordi de fleste teknologiene som fanger CO2 i dag, skiller CO2-en ut som gass.

– Det kan imidlertid ta lang tid å få på plass beslutninger om transportrør for CO2. Skal enkeltaktører investere i små rør, eller vente til flere går sammen om et større rør? Ved å fange CO2-en kald og i væskeform, går det an å starte opp med skipstransport alt mens disse diskusjonene pågår, sier Jordal.

Hun forklarer at det er fullt mulig å utforme kalde fangstprosesser slik at de med forholdsvis enkle grep kan bygges om i ettertid – fra å levere CO2 flytende for skipstransport til å levere den i gassform med det høye trykket den må ha for å gå i rør.

– Dette kan gjøre en gradvis utbygging av CO2-lagring i Nordsjøen mulig, sier Jordal.

 

Laserskanning fra fly brukes egentlig til å taksere skog. John Wirkola Dirksen brukte de samme dataene til å kartlegge sumpskog i Østmarka.

Og ikke nok med det: Han brukte også dataene til å finne ut hvilken skog som er mest fristende for hver enkelt fugleart i området.

– Laserskanning er jo anerkjent i Norge til å taksere skog med. Prosjektet mitt gikk ut på å undersøke om informasjonen kan brukes også i økologiske studier. Altså gjenbruk av dataene, forklarer Dirksen.

Han tok doktorgraden rett før jul ved UMB, nå NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.

Skog med mange arter

Dirksen fikk skannet skogen i Østmarka naturreservat, øst for Oslo.

– Det ble tatt nye laserskanninger. Men informasjonen man får fra en alminnelig taksering av skogen kan også brukes til å finne områder som er viktige for biologisk mangfold, sier han.

Han tok for seg sumpskog. Dette er skog som vokser i torv der grunnvannsspeilet står like under overflaten.

– Vi vet at sumpskog er rik på biologisk mangfold. Derfor var det interessant å bruke denne naturtypen som eksempel for å finne ut om laserskanning kunne brukes, sier Dirksen.

Det er ikke brukt laserskanning til slike formål i Norge tidligere.

I produksjonsskog vil skanningen vise store variasjoner i alder og høyde på trærne. I sumpskogen er forskjellene mindre.

– Skanningen viste at trærne i gjennomsnitt er tre meter lavere i sumpskog. Vi antok at skogen vokser litt dårligere der, og det klarte vi å lese ut av skannerdataene, konstaterer Dirksen.

Skanningen viser vegetasjonen, men alt som vokser over bakken kan også filtreres bort, og gi et nøyaktig topografisk kart.

Åtte fugler små de er

Men i tillegg til å studere selve sumpskogen, brukte  Dirksen skannerdataene til å peke ut hvor de forskjellige fugleartene i området trives best.

– Egentlig hadde vi lyst til å lage en studie med jerpe, for å se hvilke typer sumpskog den foretrekker. Men så var det så lite jerpe dette året at vi turde ikke å satse bare på den, forteller han.

Derfor samarbeidet han med en ornitolog som gikk rundt i området og lyttet etter fugler på mer enn 150 steder.

– Vi tok for oss de åtte mest vanlige fuglene. Vi prøvde å finne informasjon om hvor de finnes i området: Er det i høye trær? Tett krone? Mye løvtrær? Så har vi prøvd å lage modeller og forklare ut fra økologi hvorfor fuglene var registrert akkurat der de var registrert, forteller han.

Resultatet ble en svært god oversikt over gjerdesmett, fullt brukbare modeller for løvsanger, fuglekonge, bokfink, rødstrupe og trepiplerke – mens det ikke lot seg gjøre å lage noen modell for hvor man kan finne kjøttmeis og grønnsisik.

Referanse:

J. W. Dirksen, Modelling presence of swamp forest and forest dwelling birds in a boreal forest reserve using airborne laser scanning, UMB, 2013

I motsetning til oppdrettslaks, varierer hvit fisk mye i størrelse og vekt. Det gjør at man fram til nå ikke har lyktes med å lage maskiner som kan filetere fisken.

Men nå er fileteringsmaskinen klar som kan bety et positivt oppsving for norsk fiskeindustri.

Maskinen er et resultat av et prosjekt i regi av Nordisk Innovation der Sintef, Marel, Faroe Origin og Norway Seafoods har samarbeidet om utviklingen.

Ut med beina

Hvit fisk er komplisert og tidkrevende å filetere fordi beina er vanskelige å finne og fjerne. Tre til syv prosent av den mest verdifulle delen av fisken skjæres derfor unødvendig bort i dag.

Forskerne har gjort røntgenforsøk i laboratoriet, og blant annet brukt CP-skannere på Rikshospitalet for å lære mer om hvor beina i fisken sitter.

Teknologien handler om bildeanalyse og gjenkjennelse. Den nye maskinen lokaliserer fiskebeina med røntgenteknologi, og fileterer fisken raskt og presist med en kraftig vannstråle.

Det betyr at fisken er garantert beinfri og har betydelig mindre svinn enn ved manuell filetering.

Foredling i Norge

– Norge eksporterer bare 10–25 prosent bearbeidede produkter – avhengig av om det er hvitfisk eller oppdrettsfisk, sier Marit Aursand, forskningssjef ved Sintef Fiskeri og havbruk.

Flere av de viktigste sjømatproduktene våre – som laks, torsk og sild – blir minimalt behandlet eller foredlet før de sendes ut av landet.

– Mulighetene for å foredle mer i Norge er med andre ord stort, og roboten kan bety et gjennombrudd ved at vi får et sårt trengt konkurransefortrinn overfor lavkostnadsland i Asia, Øst-Europa og Russland, sier Aursand.

I dag kan fisk fanget i Lofoten vandre gjennom to andre land for filetering og pakking før den igjen returnerer til Norge. Den nye oppfinnelsen vil derimot gjøre det mulig å sende fersk fisk direkte fra norske anlegg til butikkene.

– Fiskeforedling i Norge vil snart være en saga blott hvis ikke fileteringsprosessen automatiseres og blir effektiv og lønnsom. Derfor er den nye oppfinnelsen så viktig.

– Vi kan få høyere kvalitet og større utvalg av ferske fiskeprodukter, samtidig som industrien beholdes på norsk jord, sier Aursand.

I dagens sikkerhetskontroll på Værnes lufthavn gir to infrarøde varmemålende kameraer og strategisk plasserte optiske følere, et estimat på hvor lang tid køen tar.

Det er forskere ved Sintef IKT sammen med videoovervåkingsselskapet Detec som har utviklet en passasjerteller basert på disse sensorene.

Forsker Asbjørn Berge opplyser at denne passasjertelleren gir et resultat som er mer nøyaktig enn systemer som er basert på Bluetooth og wifi. Dette skyldes blant annet at mange ofte skrur av disse tjenestene for å spare strøm.

Undersøkelser har vist at under 30 prosent har én eller begge tjenester på.

Myk videoovervåking

– Systemet som ble satt opp på Værnes i desember i 2013, er en form for videoovervåking der personlig identitet er visket ut, sier Berge.

Man ser kroppstemperaturen til folk, men ikke detaljer.

Køene på flyplasser er ordnet i labyrinter bygd opp med sperrebånd. Sikkerhetspersonellet endrer sperringene i forhold til størrelsen på køen, og systemet lærer seg automatisk hvordan strømmen av mennesker flyter.

Dette brukes igjen til å gi et anslag på hvor lang tid det tar før man har forsert køen og sikkerhetskontrollen.

Det nye dataprogrammet leste gjennom 60 000 forskningsartikler, analyserte teksten og fant nye enzymer som kan brukes i kreftbehandlingen.

Av de ti første funnene som programvaren gjorde, har syv vist seg å være riktige.

På enzymjakt

Datagiganten IBM gikk sammen med Baylor College of Medicine i Houston om å utvikle den nye programvaren.

Den ble sluppet løs på mer enn 60 000 artikler som tok for seg p53, et protein med en viktig funksjon for å bekjempe kreft.

Programvaren analyserte setninger i de vitenskapelige artiklene, og ved hjelp av analysen lærte den seg hva som er kjent om proteinkinaser.

Dette er enzymer som reagerer med p53 og endrer hvordan proteinet oppfører seg. Derfor tar mange kreftbehandlinger sikte på å påvirke disse proteinkinasene.

Det som dataprogrammet lærte seg om proteinkinasene, brukte det i neste omgang til å sette opp en liste av andre stoffer som var nevnt i litteraturen, som sannsynligvis var uoppdagede proteinkinaser. De fleste oppdagelsene som er sjekket hittil, viste seg å være korrekte.

Syv av ti

– Vi har testet ti. Syv av dem ser ut til å være virkelige proteinkinaser, sier professor Olivier Lichtarge ved Baylor College of Medicine.

Han presenterte foreløpige funn på et IBM-seminar om kognitiv databehandling – det vil si programvare som etterligner måten menneskehjernen fungerer på, som kan lære og resonnere; også omtalt som kunstig intelligens.

Lichtarge beskrev også en tidligere test av programvaren, der den fikk tilgang til litteratur fra før 2003 for å finne p53-kinaser. Programmet fant sju av de ni kinasene som er oppdaget siden 2003.

Finner stoffene raskere

– p53-biologi er sentral for alle typer sykdom, sa Lichtarge, ifølge MIT Technology Review.

I dag oppdages det gjennomsnittlig én ny proteinkinase i året. Med denne sorten programvare kan de finnes langt raskere, mener Lichtarge.

På seminaret fortalte han at selv om programmet var satt opp for å se etter proteinkinaser, ser det også ut til at det er i stand til å finne andre enzymer som hittil ikke er oppdaget, og andre typer protein som kan påvirke p53.

Overfor forskning.no understreker Olivier Lichtarge at det er snakk om foreløpige funn på et tidlig stadium, og at han la dem frem uten å være klar over at det var en journalist blant tilhørerne.

– Jeg har ikke noen svar å gi deg nå. Grunnen er, og jeg vil gjerne understreke det igjen nå på samme måte som jeg gjorde i presentasjonen min, at resultatene er foreløpige og at de trenger mer testing og fagfellevurdering før jeg vet hvor nyttige de er, sier Lichtarge.

Tekstanalyserer medisin

MIT Technology Review forteller hvordan legemiddelindustrien bruker tekstanalyseverktøy for å grave i publikasjoner, patenter og molekyl-databaser. For eksempel kan et selskap som forsøker å finne en ny malariamedisin, bruke tekstanalyse for å finne molekyler med egenskaper som ligner de medisinene som allerede finnes på markedet.

Fordi programvaren kan søke bredere, kan den finne omtale av molekyler i artikler eller patenter der mennesker ville oversett den.

Forskningslitteraturen er så omfattende at det er umulig for en spesialist å lese gjennom alt som kan komme til nytte. I fjor ble det lagt over en million nye artikler til det amerikanske nasjonalbibliotekets database over biomedisinske forskningsartikler, Medline.

Nå omfatter Medline 23 millioner artikler, skriver MIT Technology Review. Informasjon som er viktig for ett tema, kan være skjult i en bisetning i en artikkel som egentlig handler om et helt annet tema.

– Interessant metode

Norske forskere ser på tekstanalysen som en interessant metode. – I og med at det ikke er gjort noen kontrollforsøk ennå, så er det jo endel å utsette på dette metodemessig, og for tidlig å konkludere.

Men det er en interessant idé å bruke automatisk tekstanalyse til å finne ut hva som er mest signifikant i den enorme skogen av funn, sier lektor Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo.

Han kan ikke si ennå om dette er veien å gå for forskning i fremtiden:

– Den måten forskning fungerer på, er at vi prøver ut masse forskjellige ting, og så konstruerer etterprøvbare og reproduserbare forsøk som kan falsifisere eller bekrefte en hypotese. Men hypotesen er åpenbar: At maskinelle analyser av et stort antall artikler vil klare å finne frem til lovende stoffer som mennesker ikke klarer å finne i samme grad, sier Hannemyr.

Mest til tekstsøk

Professor Jan Tore Lønning, som leder forskningsgruppen for språkteknologi ved Universitetet i Oslo, forteller at tekstverktøy allerede brukes i forskningen, men mer til søk enn til analyse:

– I medisin og biologi kan det brukes for å finne frem i forskningsartikler. Det er ikke alltid du finner ting ut fra tittelen på artikkelen. Derfor er det forskjellige måter å søke gjennom store baser på, for å finne det som er relevant, sier han.

Derimot er det nytt å bruke tekstanalyse for å forsøke å komme frem til andre slutninger og trekke ut andre mønster enn det de opprinnelige artiklene har gjort.

Google følger epidemiene

Et annet eksempel på tekstsøk som verktøy i medisinen, er de årlige influensaepidemiene. – Google-data kan brukes til å spore hvordan en epidemi sprer seg, forklarer Lønning.

Følger du aktiviteten på nett – nyheter, blogger, tweets – så kan du følge langt bedre med på utviklingen enn om du venter på de offisielle rapportene. De fleste vil fortelle for eksempel på bloggen sin, Twitter eller Facebook at de har influensa lenge før det kommer i helsestatistikken.

– Data på nettet ligger foran offisiell rapportering av helsestatistikk, som først må samles inn fra legene og bearbeides, sier Jan Tore Lønning.

Australia har lenge vært et av verdens farligste land når det gjelder haiangrep. Siden 2011 har landet hatt det høyeste antallet dødelige angrep, med seks dødsfall de to siste årene.

Det seneste skjedde i november 2013, da surferen Chris Boyd døde etter å ha blitt angrepet av hai utenfor kysten av Gracetown i Vest-Australia.

Myndighetene i regionen nå har tatt i bruk nye metoder for å melde fra om at det er fare for haiangrep.

338 haier har blitt merket og utstyrt med akustiske sendere, som sender ut en Twittermelding når haien kommer innenfor om lag en kilometers rekkevidde av kysten.

Fisheries advise: tagged Tiger shark detected at 2km off Scarborough receiver at 09:37:00 PM on 2-Jan-2014

— Surf Life Saving WA (@SLSWA) 2. januar 2014

Når en merket hai nærmer seg land sendes det automatisk ut en slik melding.

Raskere varsling

Meldingen inneholder haiens størrelse, art og omtrentlig posisjon, skriver NPR. Tilgang til varslene får man ved å følge med på Surf Life Saving Western Australias (SLSWA) twitterfeed.

Chris Peck ved SLSWA sier fordelen er at informasjonen går ut mye raskere enn konvensjonelle varslingsmetoder slik som meldinger på lokalradioen.

– Nå er informasjonen ute på et øyeblikk. Da kan man ikke lenger unnskylde seg med at man ikke har fått informasjonen. Det handler om at man faktisk har gjort en innsats for å finne den, sier Peck til Sky News, som først omtalte saken.

Det er tre typer hai som er merket utstyrt med sendere: tigerhai, hvithai og oksehai. Sistnevnte er den mest aggressive haiarten, og den som angriper flest mennesker.

Ikke idiotsikkert

Men senderne på haiene brukes ikke bare til sosiale medier. De er også et viktig verktøy for forskere som studerer haienes atferd.

– Dette hjelper oss med å få en bedre forståelse av haienes bevegelse, sier forskningsleder Rory McAuley i det australske fiskeridepartementet, til Sky News.

Forskningsleder Alison Kock i det sørafrikanske prosjektet Shark Spotters program synes haitwitringen er en god idé. Haiangrep er også et problem utenfor kysten av Sør-Afrika.

– Slik nyskapende tenkning er nøyaktig det vi trenger for å finne løsninger på problematikk knyttet til situasjoner der mennesker og rovdyr støter på hverandre, sier Kock.

Men hun advarer likevel mot å stole for blindt på Twitter-meldingene, noe som kan lede til en følelse av falsk trygghet.

– Man må være obs på at ikke alle haier er utstyrt med sendere, sier hun.

Hvor miljøvennlig er egentlig et renseanlegg for CO2 når du også regner med virkningene av det å sette opp, drive og en dag i fremtiden rive og kvitte deg med anlegget?

Hvordan påvirker din nye mobiltelefon økonomien og naturen? Er biodiesel virkelig så miljøvennlig, alt tatt i betraktning?

Et nytt redskap skal hjelpe til med å finne svar på hvordan ny teknologi påvirker samfunnet og miljøet.

– Det handler om å beregne bærekraft, sier seniorforsker Richard Wood ved NTNU.

Å oppnå en bærekraftig utvikling betyr å dekke nåtidas behov for forbruk, samtidig som vi ikke skal ødelegge mulighetene for generasjonene som kommer.

Begrepet har vært i bruk i diskusjoner og festtaler fra politikere og miljøvernere siden Brundtland-kommisjonen gjorde det kjent for over 25 år siden.

Men når du fjerner deg fra festtalene og nærmer deg virkeligheten, kan det være svært komplisert å forutse hva slags totale virkninger en teknologisk nyvinning får for samfunnet. Nå finnes et redskap som kan hjelpe beslutningstakere å regne det ut.

Forskere ved NTNU har vært involvert i å utvikle en metode for å se hvordan ny teknologi påvirker menneskers helse, sosialt velvære, økonomi, naturmiljø og ikke-fornybare ressurser.

Livssyklus

Poenget er å se hva slags virkninger en teknologi får gjennom hele livssyklusen. Altså kan du ikke bare se på de tilsynelatende åpenbare følgene, som at CO2-utslipp minsker når du bygger et renseanlegg.

– Du må se på hele prosessen, fra materialene som teknologien lages av graves opp av jorda til teknologien en dag er utslitt og skal byttes ut eller gjenvinnes, sier Wood.

Prosjektet er nå i ferd med å avsluttes. Resultatene ble nylig presentert på en konferanse i Brussel.

– Fokuset har vært på teknologi som ennå ikke eksisterer, sier Wood.

Innsikt, men også en evne til å komme med kvalifiserte gjetninger, er derfor nyttig under utviklingen av et redskap for livssyklusanalyse.

Det handler altså ikke bare om å finne ut hvordan eksisterende teknologi påvirker omgivelsene, men om å se for seg hvordan teknologi som fremdeles ikke finnes, kan forandre forutsetninger eller selv direkte påvirke omgivelsene.

Fire områder

Dette er selvsagt en komplisert prosess, og redskapene kan ikke uten videre brukes på alle områder. Fire hovedområder er valgt ut:

• Bioraffinerier, som bruker biomasse til å produsere blant annet drivstoff, strøm og varme.
• Nanoteknologi, som er et komplekst fagområde hvor materialer bearbeides helt ned på atomnivå.
• Informasjonsteknologi, som blant annet omfatter mobiltelefonen din.
• Karbonfangst og -lagring.

Referanse:

Blok m.fl: A Novel Methodology for the Sustainability Impact Assessment of New Technologies

Lenke:

Forskningsprosjekt: Prosuite