Hver januar samles elektronikkprodusenter og entusiastiske brukere for å oppleve den nyeste underholdningsteknologien på Consumer Electronics Show i Las Vegas.

Og hver januar kåres det beste produktet på messa. Årets vinner er en maske som lar deg oppleve virtuell virkelighet, virtual reality – VR.

Innlevelse

Masken er en tung kladd foran øynene. Den spennes fast med en reim rundt hodet, og er ikke mye vakker å se på. Men så er den bare en prototyp, som ikke er laget for å bli sett på. Den er laget for å se med.

Straks du tar på deg Crystal Cove fra firmaet Oculus Rift, er du inne i en annen verden. Journalisten Varg Aamo fra nettstedet Hardware.no beskriver i en reportasje fra Las Vegas opplevelsen som en fantastisk innlevelse.

Merk uttrykket: Innlevelse, ikke opplevelse. Den viser hvordan virtuell virkelighet kan gripe tak i deg, også rent fysisk.

Høydeskrekk

Jeg har fått vitnesbyrd om slike innlevelser tidligere. Allerede på midten av 1990-tallet fikk den unge filosofistudenten Anita Leirfall oppleve tidas mest avanserte teknologi på en messe om virtuell virkelighet i Wien.

– Jeg fikk en hjelm på hodet og en joystick i handa. Det var et veldig enkelt landskap der inne. Jeg tenkte at jeg fikk bruke teknologien til å utfordre meg på slikt jeg normalt ikke ville prøvd i virkeligheten. Dermed begynte jeg å fly oppetter veggene i det virtuelle rommet, fortalte Leirfall.

Da hun kom tre-fire meter opp, hørte hun latter fra den virkelige verden utenfor. Hva var det som skjedde?

Leirfall fikk kroppslige reaksjoner som må ha virket komiske på de som stod rundt og ikke kunne delta i innlevelsene.

–   Jeg fikk helt ukontrollerte kroppsbevegelser, og begynte å svette voldsomt. Jeg fikk de fysiologiske reaksjonene på høydeskrekk, fortalte Leirfall.

Sim-kræsj

Leirfall var heldig som fikk oppleve virtuell virkelighet så tidlig.  I dag er hun en av flere filosofer ved Universitetet i Oslo med dataspill som interesse.

• Les også: Filosofer i virtuelle verdener

Dataspillprodusentene har i mange år drømt om å utnytte virtuell virkelighet, men utstyret har enten vært for dyrt for vanlige folk eller for dårlig.

Den store innlevelsen har i mange år vært forbeholdt militært personell  og andre yrkesgrupper med store ressurser i ryggen, for eksempel flygere.

Jeg har selv opplevd kontrasten mellom dårlig hjemmeteknologi og proffenes muligheter i flysimulatorhimmelen.

Jeg har mang en gang landet ordentlige småfly på alle slags store og små flyplasser, uten skade på verken meg selv eller flyet. De gangene jeg har kræsjet grusomt, har vært med Microsoft Flight Simulator.

Flygere har et uttrykk som heter å fly med buksebaken. Det er umulig å fly med buksebaken på en PC-skjerm.

Du sitter helt stille, og får nesten ingen følelse av å bevege deg gjennom lufta og i forhold til bakken.

Rundt deg, ikke foran deg

Da er det noen helt annet å sitte bak spakene på en Boeing 737 i SAS Flight Academy på Gardermoen.  Jeg klarte faktisk å lande beistet, riktignok med veldig god sekundering fra annenflyger og instruktør Bjørn Strøm fra SAS.

Så realistisk er denne simulatoren, at du kan ta hele utdannelsen på flytypen i den virtuelle virkeligheten.

Hva er så forskjellen på simulatoren på Gardermoen og Microsoft Flight Simulator, bortsett fra 100 millioner kroner?

Delvis de hydrauliske føttene i den proffe simulatoren.  De rugger hele cockpiten. Du føler kreftene fra lufthavet og motorene i flykroppen.

Men den viktigste forskjellen tror jeg ligger i grafikken. Ikke i selve detaljrikdommen, for den er faktisk bedre i Microsofts virtuelle flyverden enn på Gardermoen.

Anita Leirfalls opplevelse av høydeskrekk oppe langs de primitive geometriske veggene i den virtuelle verdenen for  20 år siden bekrefter dette. Selv enkel grafikk kan skremme deg skikkelig, hvis du har den rundt deg, ikke foran deg.

Farvel, kvalme

Forskjellen ligger nemlig i måten du kan forholde deg til de visuelle opplevelsene. På PC-skjermen ser du virkeligheten utenfra, gjennom en glassglugge av LCD.

Med VR-briller kan du snu deg rundt og se deg om. Utsynet følger hodebevegelsene.

Denne finessen har vært blant de mest problematiske å få bra nok i forbrukerversjonene av VR. Datamaskinene har ikke vært raske nok.

• Les også: Virtuell virkelighet for folket.

Du snur på hodet, og bildet dreier seg, men litt forsinket. Denne forsinkelsen har gitt kvalme. Nå er endelig datamaskinene raske nok til at forsinkelsen blir tilnærmet borte.

To smartmobiler i fjeset

Dessuten har små, raske og skarpe skjermer blitt mye billigere på få år takket være den eksplosive utviklingen av smarttelefoner.

– Tenk på (VR-briller) i grove termer som å feste to smartmobiler på fjeset og skrive smart programvare for å lime dem sammen, skriver Jeff Atwood på bloggen Coding Horror.

– Forbruker-VR kommer, trolig i løpet av to år. Det skjer på ordentlig denne gangen. (…) Og vi tror det kan omforme hele underholdningsindustrien, skriver Michael Abrash, teknologiskribent og en av utviklerne bak dataspillet Quake.

VR – alt og ingenting

Ikke alle har vært like imponert over virtuell virkelighet. Da jeg laget et radioprogram om temaet for noen år siden, intervjuet jeg forskeren Espen Aarseth, en anerkjent pioner innen dataspillforskningen.

Han var skeptisk til begrepet, og mente at det var alt for omfattende til å kunne få noen særlig definisjonsmakt.

– Bare begrepet virtuell er problematisk. I spill er det snakk om virtuelle penger, men alle penger er jo virtuelle, i den forstand at de er symbolske.

– Det at et tall er trykket på en pengeseddel betyr ingenting så lenge ikke folk tror på verdien av pengeseddelen. Altså er penger et godt eksempel på virtuell virkelighet, sa Aarseth den gangen.

Han pekte på andre former for menneskeskapt virkelighet som også først får betydning når mennesker fyller dem med betydning, for eksempel telegraf, brev, musikk og romaner.

Stiliserte spill

Virtuell virkelighet er altså ikke noe nytt, mente Aarseth. Han trodde heller ikke at dataspillerne ville ta i bruk teknologien. Opplevelsen og kontrollen med avataren i dataspillet var god nok med joystick eller tastatur, mente han den gangen.

Aarseth kan ha et godt poeng. Dataspill trenger ikke å være realistiske for engasjere. Myriaden av enkle spill i appbutikkene på nett viser det. Selv et gammeldags, stilisert brettspill som sjakk fascinerer også fortsatt.

Likevel, vitnesbyrd fra de som nå har opplevd den nye VR-masken til Oculus Rift tyder på at VR endelig kan bli noe mer enn en framtidsvisjon og en flopp, at tida er moden for et kvantesprang i virkelighetsinnlevelse.

Oh. My. God.

– Jeg hadde på meg den nye Oculus Rift, og jeg vil aldri se på den virkelige verden igjen, skriver for eksempel Eric Limer på nettsiden Gizmodo. Han fikk også prøve Crystal Cove-prototypen i Las Vegas.

 

– Oculus Rift er fantastisk. Hvis du har brukt den i den opprinnelige versjonen, vet du at den er utrolig. Den er virtuell virkelighet gjort bedre enn du noensinne har sett før. Det er revolusjonerende. Og det er ingen ting sammenlignet med hva som snart kommer. Oh. My. God, skriver Limer.

– Du observerer ikke bare en virtuell verden, du er omsluttet av den. Det er et bord foran deg, det er en verden rundt deg. (..) Jeg fløy en romjager og ble skutt ut av en tunnel og gjorde en loop og det kilte i magen fordi det føltes så virkelig, fortsetter han.

– Det er ingen tvil i hodet mitt om at når den endelige versjonen av denne enheten kommer ut, vil den forandre verden. For meg har det alt skjedd, avslutter Limer i Gizmodo.

Kunstige kunstverdener

Spørsmålet er så: Hvis vi skal tro de som har sett lyset i de høyoppløselige OLED-skjermene inne i VR-masken til Oculus Rift,  på hvilken måte vil denne nye teknologien forandre verden?

Kanskje kan skepsisen til Espen Aarseth gi en pekepinn. Kanskje er ikke dataspill den viktigste anvendelsen som slike VR-masker kan få.

Spill er ikke først og fremst virtuell virkelighet. Et godt spill er stilisert virkelighet. Det VR-maskene kan gi oss, er alternative verdener å utforske, uten at målet er å vinne eller samle poeng.

• Les også: Åpner døra mot spillverdener

Kanskje flysimulatoren kan være et godt eksempel. Jeg har tilbragt meditative timer foran skjermen, svevende over norske fjell og daler, uten annet mål enn å drømme meg bort. Med en VR-brille og 3D-teknologi kan jeg utforske nye, kunstige verdener.

Noen av disse verdenene kan i ordets beste forstand bli kunstverdener.

Lenker:

Vi har testet nye Oculus Rift – og den er fantastisk, artikkel på nettstedet hardware.no

I Wore the New Oculus Rift and I Never Want to Look at Real Life Again, artikkel på nettstedet Gizmodo

Oculus VR, nettstedet til produsenten

The Road to VR, innlegg på bloggen Coding Horror

What VR Could, Should, and Almost Certainly Will Be Within Two Years, notater og slides til foredrag av Michael Abrash

Selskapet Lattix har produsert og utviklet aluminiumsmaster siden 1980-tallet, og idéen om å utvikle myke, lette og påkjøringsvennlige trafikkmaster oppsto tidlig.

Selskapet var den gang alene om å produsere slike sikkerhetsmaster. Mastene som fantes fra før var ikke særlig trygge, sier administrerende direktør i Lattix, Kim Heglund.

– Da vi startet var rørmaster i tre eller stål dominerende på markedet. Dersom biler eller fly i høy hastighet kolliderer med slike master langs vei eller rullebane blir effekten enorm, og utfallet kan være tragisk. Det snakkes mye om midtdelere for å øke trafikksikkerheten, men halvparten av alle biler som forulykker kjører faktisk ut av veien.

Lattix sine sikkerhetsmaster skiller seg fra tradisjonelle rørmaster ved å være mykere, lettere og ha langt større absorberingsevne for energi, men samtidig være sterkere, ifølge Heglund.

– Derfor er de bedre egnet for belastninger som å bære store skilt eller bli utsatt for jetblast, og oppfører seg samtidig helt annerledes ved en kollisjon. Du kan sammenligne det med å sparke barbent i en melkekartong i stedet for en murstein – da forstår man hvorfor vekt og hardhet kan være farlig, fortsetter han.

De myke mastene skal nå tas et skritt videre, i samarbeid med forskere ved NTNU.

Behov for fornyelse

Siden de første Lattix-mastene ble lanserte på 90-tallet er det montert om lag 100 000 på verdensbasis, og omtrent 300 av dem har blitt «vellykket påkjørt». 

I 2007 nådde selskapet en økonomisk topp, men så førte finanskrisen til færre veiprosjekter, prisfall og nye alternativer på markedet til redusert salg.

- Derfor begynte vi å se oss rundt, for å finne ut hvordan vi kunne fornye produktet, verdikjeden og prosessene våre.

En ny europeisk standard for ettergivende skiltmaster og en global standard for ettergivende master og tårn på flyplasser var vedtatt, noe som ville gi et betydelig større marked.

- Vi ville derfor posisjonere oss sterkere ved å heve vår kompetanse innen simulering, kollisjonstester og dokumentasjon, forteller Heglund.

Det er her NTNU kommer inn i bildet.

Nært NTNU-samarbeid

Resultatet ble i 2012 BIA-prosjektet «Systemmaster – modulsystem for sikre master», der målet er å bygge på eksisterende kompetanse, erfaring og produkter, og skape en helt ny generasjon systemmaster for både veier og flyplasser, satt sammen på en kostnadseffektiv måte.

NTNU har vært en viktig samarbeidspartner for Lattix siden 90-tallet, og er sentral også i BIA-prosjektet.

De har blant annet bidratt med simulering for å teste hvordan mastene oppfører seg ved kollisjoner sammenlignet med andre produkter på markedet.

– Det er viktig å dokumentere dette overfor kunder og myndigheter, slik at de vet hva de betaler for og skjønner hvordan mastene skal monteres for å bidra til økt sikkerhet, forteller Terje Rølvåg, professor ved Institutt for produktutvikling og materialer ved NTNU.

Massetilpasning

Et annet viktig element i prosjektet er forenkling og automatisering av design- og produksjonsprosessen – fra en potensiell kunde tar kontakt frem til skreddersydd tilbud og leveranse av mastene.

Her har NTNU-forskerne latt seg inspirere av selskaper som IKEA og LEGO.

– Skreddersøm i stort volum, eller massetilpasning er en internasjonal trend som til nå har vært forbeholdt de største aktørene. Nye verktøy gjør det enklere for små og mellomstore bedrifter å utvikle, implementere og tilby sine egne løsninger på området – med stor effekt.

– Malen er den rasjonelle måten IKEA gjør det på, der du tegner inn ditt egen system på deres nettapplikasjon, og umiddelbart får opp et skreddersydd løsningsforslag inkludert produksjonsunderlag og kostnadsestimat.

– Vi hjelper Lattix med å utvikle en slik strømlinjeformet prosess, der verktøyene foretar designtilpasninger og beregninger for å gi optimale løsninger. Målet er at kunder skal kunne få et fullstendig tilbud med all nødvendig info i løpet av ti minutter – noe som tidligere har tatt fire-fem uker. Dette medfører også at lista senkes for å kunne benytte eksterne selgere med mindre opplæring, påpeker Rølvåg.

Flatpakker

Samtidig blir logistikken i produksjonen effektivisert, slik at man kan produsere flere master raskere, og alltid levere i tide.

– Inspirert av LEGO og IKEA vil vi gjerne kunne levere masseproduserte master flatpakket, slik at lokale partnere kan skru dem sammen på stedet. Vi er også i gang med å designe en mast som kommer i ett stykke, men denne er foreløpig på utviklingsstadiet, forteller Kim Heglund.

Neste store satsingsområde i prosjektet er luftfart. Lattix-master finnes allerede på en rekke flyplasser verden rundt – nå handler det om å videreutvikle dem for å øke sikkerheten.

Siden sommeren 2013 har flyselskapet Norwegian delt data fra sine svarte bokser med  Meteorologisk Institutt.

– Disse flight-recorderne registrerer loddrette bevegelser åtte ganger i sekundet. Dermed får vi detaljerte opplysninger om turbulens under flygningen, forteller Knut Helge Midtbø fra forskningsavdelingen.

Data fra flyene brukes til å kontrollere modellene som forskerne bruker. I siste instans kan dette gi bedre turbulensvarsler, slik at flypassasjerer får mindre humpete innflygninger.

Turbulensvarslene lages for 20 flyplasser i Norge, inkludert Longyearbyen på Svalbard.

Virvler bak fjell

Turbulens er små, urolige luftvirvler. De kan oppstå inni tordenbyger, men slike byger kan flygerne oftest se og unngå.

 

Verre er den usynlige turbulensen som oppstår når vindstrømmer brytes opp mot fjell og åser.

• Les også: Kan lebølger ha påvirket flystyrten på Kebnekaise?

– Denne figuren viser en typisk situasjon som kan gi turbulens , forklarer Midtbø.

Normalt blir lufta kaldere i høyden. Men noen ganger synker tung, kald luft ned under varmluft som blåser inn, for eksempel fra en varmfront.

Da kan den varme lufta virvles opp og fortrenge den kalde. Hvis det ligger en flyplass på baksiden av fjellet, kan det lage virvler.

Havari i Sandnessjøen

I verste fall kan de gi kraftige nedovervinder som ødelegger løftet til flyet.

- Sandnessjøen er en spesielt vanskelig flyplass. Her fikk et fly fra Widerøe ødelagt understellet etter en hard landing i 2005.

– Dette førte til krav om bedre turbulensvarsling, forteller Midtbø.

Trenger lokale data

Slike turbulensvarsler krever en mer detaljert modell enn for de vanlige værvarslene.  Den tar hensyn til det lokale terrenget.

Problemet er bare at denne detaljerte modellen henter data fra den allmenne modellen, som er mindre detaljert.

Derfor trenger forskerne flere lokale observasjoner for å kvalitetssjekke modellen.

Dalende turbulensvarsel

– Vi forsøkte å få data fra fly allerede i 2006, men da måtte data hentes ut fysisk fra de svarte boksene. Det ble for tungvint, forteller Midtbø.

Nå lastes data ned trådløst, og forskerne får dem fra et analysesenter i England.

• Les også: Virvlende flyforsinkelser

Data fra flyene plottes inn på kart med turbulensvarsler, som dette fra området rundt Værnes flyplass ved Trondheim..

 

På disse kartene er turbulensen angitt i en bestemt høyde over bakken. Denne høyden er størst lengst unna flyplassen, og synker jo nærmere flyplassen den angis.

Dermed er turbulensvarselet tilpasset innflygningshøyden til flyene, som jo følger en synkende glidebane før landing.

Lensmannen som blåste vekk

Ikke bare fly kan få problemer med turbulens. Midtbø kan fortelle om dramatiske forhold i Oppdal for noen år siden.

Bygninger ble skadet, da varme vinder slo inn over fjellene fra sørvest.

– Under et fjernsynsintervju med lensmannen ble han plutselig revet overende av et voldsomt kast fra en fallvind. Så kraftig kan vindvirvlene være, avslutter Midtbø.

Morgenene kan være en utfordring for foreldre til barn med ADHD.

Små detaljer som en vrengt stillongs, eller at den voksne sier ting på “en feil måte”, kan trigge raserianfall og ødelegge hele dagen. Barna kan bli urolige, noen også aggressive, når de forstyrres i å følge sine ritualer og vaner.

Dette er én av mange ting mødre til barn som har autisme eller ADHD har fortalt i intervjuer med forskere.

– Å kunne fungere godt i hverdagen er et stort problem for disse barna – og for familiene deres, forteller Lisbet Grut og Øystein Dale på Sintef.

Teknologi som kan hjelpe

Tidligere studier har vist at vanlige hjelpemidler som mobil og MP3-spillere kan hjelpe ungdommer med Aspergers og autisme med å planlegge tid og aktiviteter.

Kanskje er det slik at smartklokker kan hjelpe til med å varsle om avtaler og minne om gjøremål, og at ulike programvarer på smarttelefoner og nettbrett kan hjelpe med rekkefølge og struktur på aktivitetene?

Forskerne tror at en tilrettelegging av hjelpemidler som dette, kan gi støtte i hverdagen. Nå vil de teste ut antakelsene.

Finne løsninger og plassere ansvar

Et kartleggingsprosjekt er allerede utført der forskere har intervjuet ansatte på NAV, hjelpemiddelsentraler, tjenesteytere i kommunene, hjelpemiddelleverandører og et utvalg familier.

Lisbet Grut forteller at målet har vært å finne ut hvor problemene ligger, og hva som er viktigst for dem å få løst.

– ADHD er en gruppe som faller utenfor og er vanskelig å hjelpe siden problemene er sammensatte og uensartede, sier hun.

– Men vi har tro på at vi gjennom arbeidet som gjøres nå, både kan finne fram til noen gode løsninger, og at ansvarsgrensene mellom de ulike aktørene i hjelpeapparatet kan bli klarere.

Tjenesteapparat for regelstyrt?

I intervjuene med mødre og hjelpeapparatet kom det fram at når hjelpemidler skal tildeles, legges det større vekt på diagnose enn funksjonsproblem og behov.

På den måten får mange familier ikke mulighet til å prøve ut ny teknologi som kunne ha hjulpet dem.

Mange familier ønsket at NAV heller ville fokusere på behovet deres, enn å bare ta utgangspunkt i diagnose og hvilken teknologi som er godkjent som hjelpemiddel av NAV.

Intervju med de som formidler hjelpemidler, viste det samme; at dagens regelverk og praksis i NAV gjør at løsningene blir avgrenset til bare noen få hjelpemidler. Og at løsninger som betraktes som hverdagsteknologi, ikke blir vurdert i det hele tatt.

Hjelpeaktørene famler

Dale håper at videre arbeid med prosjektet kan bidra, men innrømmer at temaet er komplisert og at det ikke finnes enkle løsninger.

– Mye av utfordringene ligger i at ulike hjelpeetater er usikre på hva som er deres ansvar. De har gjensidige forventninger om at den andre parten skal ta ansvaret for flere oppgaver, sier Lisbet Grut. 

– Mangel på ressurser og kompetanse i kommunene og på hjelpemiddelsentralene, er andre årsaker til at familiene ikke opplevde å få hjelp, sier hun.

Uttesting av tre familier

Intervjurundene har dannet starten på et større arbeid der forskerne, sammen med tre familier i Vestfold som har barn med ADHD eller autisme, skal prøve ut velferdsteknologi.

Sammen med forskerne vil de prøve ut mobil-app’er, smartklokker og annen teknologi som skal kunne hjelpe barnet til selv å holde orden på hverdagsaktiviteter som å kle på seg, pusse tenner, spise til riktige tider og så videre.

Hjelpemiddelsentralen i Vestfold er med i prosjektet og erfaringene drøftes suksessivt med dem.

Arkeologer er interessert i skipsvrak, ingeniører er opptatt av offshore overvåking og kartlegging, og biologer vil studere dyr og planter.

Til dette bruker forskerne intelligente undervannsroboter og et nytt hyperspektralt undervannskamera. 

Et høyspektralt kamera har flere tusen «farger» til rådighet, også de som er usynlige for det menneskelige øye.

Målet med stadig mer avansert teknologi og metoder, er at robotene selv skal forstå, planlegge og utføre avansert arbeid under de ekstreme forholdene på havbunnen.

Verdens største laboratorium

– Those robots are fancy! utbryter Mauro Candeloro entusiastisk.

Candeloro forsker på undervannsroboter sammen med Fredrik Dukan. Robotene kalles ROV, «Remotely Operated Vehicle», som betyr fjernstyrte fartøy.

– Interessen for havbunnen er stor, men leie av skip, personell og materiell for ekspedisjoner på havet er kostbart. Det er komplisert å undersøke spesielle og vanskelige miljøer på havbunnen, sier Candeloro.

AUR-Lab er et senter for anvendt forskning innenfor undervannsrobotikk med verdens største laboratorium: Trondheimsfjorden.

Marin utforskning, kartlegging og overvåking er de viktigste oppgavene AUR-Lab bruker ROV til.

Candeloro er stipendiat ved Institutt for marin teknikk og AMOS, Senter for autonome marine systemer på NTNU. Fredrik Dukan er stipendiat ved Institutt for teknisk kybernetikk. Disse fagmiljøene jobber sammen med andre fagmiljøer ved AUR-Lab.

Dynamisk posisjonering

Siden forskerne ikke selv kan oppleve hvordan det er på havbunnen, trenger de en smart måte å kontrollere ROV på.

Oppdraget i dypet avhenger av at ROV holdes stødig og manøvreres så presist som mulig. Det er svært viktig at ROV går stabilt, og dette er det vanskeligste.

Undervannsroboten bruker ikke anker, men er utstyrt med flere propeller som sørger for å holde fartøyet i stødig posisjon.

ROV må være nær bunnen for å kartlegge, men ikke for nær fordi forskerne vil ha kartlagt så mye som mulig på en gang.

Er ROV for høyt over bunnen går det ut over lysforholdene. To til tre meter over bunnen er passe.

Krefter i dypet

Når undervannsroboten beveger seg, beregner og kompenserer den for strømmer i vannet, gravitasjon og oppdrift.

– Summen av gravitasjon som presser ROV ned og oppdriften som dytter ROV opp, blir en positiv kraft som dytter ROV opp. Vi sier at ROV har positiv oppdrift, sier Candeloro.

Operatøren på båten kan gripe inn og styre med joystick. Men operatøren følger mest med på operasjonspanelet som viser alle sensorene på ROV.

Alt som skjer med ROV under oppdraget logges slik at forskerne kan analysere etterpå.

Presis manøvrering

Andre utfordringer er for eksempel håndtering av feil, sikkerhet, hindringer i dypet og energi.

Propeller og sensorer gjør at ROV kan manøvreres forover og bakover, ned og opp, sidelengs, rotere, holdes i vater, holdes i posisjon, gi retning, dybde og fart, samt akselerere. Farten er normalt 0,3 meter i sekundet.

Programmet måler alt som skjer med ROV og i omgivelsene. Dermed kan propellbevegelser kalkuleres før de faktisk skjer, og propellene styres slik at de kompenserer for endringer som inntreffer.

Hyperspektralt kamera

Kameraer brukes for å identifisere, kartlegge og overvåke habitater, koraller og svamper, mineraler samt inspisere rør og annet på havbunnen.

AUR-Lab og Ecotone, et spin-off selskap fra NTNU, samarbeider nå om å utvikle et nytt hyperspektralt undervannskamera. Teknikken er basert på optiske fingeravtrykk. Kameraet er følsomt for flere bølgelengder enn rød, grønn og blå.

– Databaser med optiske fingeravtrykk er svært nyttig. Det kan vi bruke for å gjenkjenne objekter vi er spesielt interessert i på havbunnen, sier Candeloro.

– Det hyperspektrale undervannskameraet har allerede kartlagt deler av Barentshavet med den nye teknikken. Kameraet er et stort skritt på veien videre for å forstå marin biologi og et effektivt verktøy for å inspisere undersjøiske rørledninger, utdyper han.

Grønn verden

Et vanlig undervannskamera har sensorer som kun er følsomme for rødt, grønt og blått. Og under vann kan kameraet ta bilder av et begrenset område.

Vann absorberer lys, det vil si energi. Naturlig lys går ned til omtrent 20 meter, og deretter blir det mørkere og mørkere. Dette avhenger noe av vannkvaliteten. ROV må uansett være nær bunnen for å ta bilder.

– Bilder som tas med vanlige undervannskameraer blir grønnlige. Det er fordi grønt reflekteres i vannet og slik blir fanget opp av kameraet. Vi kan til en viss grad rekonstruere fargene i bildene igjen, sier Candeloro.

Røde og blå bølgelengder blir for det meste absorbert av vannet.

Går frem og tilbake

På båten ser forskerne det ROV ser gjennom kameraene. ROV har flere kameraer og lyskastere.

– ROV går frem og tilbake på et definert område og tar bilder til området er ferdig fotografert. Området kan være et større areal eller et skipsvrak. Kameraet dekker en fire til fem meters «gate», forklarer Candeloro.

Hvert bilde som tas har nøyaktig posisjon. Mange av bildene vil overlappe hverandre delvis eller flyte over i hverandre.

3D-kart

Et program analyserer bildene og gjenkjenner objekter, for eksempel en sjøstjerne.

Hvis sjøstjerna er på to bilder, vil programmet tilpasse og overlappe bildene for å gjengi motivet så godt som mulig. Til slutt setter kartprogrammer alle bildene sammen til flere typer 3D-kart.

– Bildene har noe ulik vinkel fordi ROV bikker litt på seg på havbunnen. Programmet kompenserer for dette og gjør kartet så bra som mulig, sier Candeloro.

– Men lite lys og den effekten sjøvann har på fargene er et problem

Mange typer teknologi kan brukes for å avdekke havbunnen: flere former for avbildning, flere måter å måle akustikk på og fjernkontroll fra båten.

Alt handler om smart styring og å integrere mye informasjon for å få kartlagt havbunnen.

Fremtidens marine leting

– I fremtidens marine leting vil funksjonene i ROV integreres og automatiseres enda mer. ROV vil også ta over mer av planlegging og beslutning selv, sier Candeloro.

Nøkkelordet er autonome operasjoner. Dataene skal analyseres i sanntid slik at roboten, ROV, forstår hva som er rundt den og hva som er best å gjøre for å utføre oppdraget.

– Vår ROV er et perfekt verktøy og laboratoriene perfekte forskningsmiljøer for å utvikle denne teknologien, avslutter Mauro Candeloro.

På begynnelsen av årtusenet kjørte jeg mot et universitetsområde utenfor Novosibirsk. Sola strålte kaldt over taigaen.

Sammen med meg satt tolken Sergej Voronkov. Sergej hadde vært elitetolk i sovjettiden, og fulgt toppolitikere verden rundt.

Sergej viste meg et sigarettetui i sølv med den amerikanske ørnen inngravert. Det hadde han fått av den amerikanske sikkerhetsrådgiveren til president Carter, Zbigniew Brzezinski.

Sergej hadde fortsatt kontakter. Hadde det ikke vært for Sergej, ville jeg fortsatt rotet rundt i det den gang ganske middelmådige tekniske universitetet i selve Novosibirsk.

Her ga eldre, desillusjonerte lektorer intervjuer mot betaling. En anseelig andel av studentene var unge menn som hadde søkt tilflukt fra en lang og brutal militærtjeneste.

Silicon Forest

Nå nærmet vi oss universitetsområdet 30 kilometer sør for byen. Straks skjønte jeg at dette stedet var annerledes.

Alt var renere og nyere. Her lå blokker mellom små skogholt. Unge hippe folk i dongery møtte oss med et ”hi”. Jeg var kommet til Akademgorodok, akademikerlandsbyen.

Men også her var det eldre folk. Jeg møtte en av dem i et snusbrunt møterom høyt oppe i etasjene i blokken som huset instituttet for anvendt matematikk og informatikk.

Tvers overfor meg, ved et tungt møtebord, satt Alexander Marchuk, leder for instituttet, og sentral i utviklingen av sovjets datateknologi.

Ikke uten grunn har Akademgorodok fått tilnavnet Silicon Forest – silisiumskogen.

På høyde med amerikanerne

Marchuk hadde et vennlig, men skarpt blikk og forfinede trekk. En mann fra den øverste eliten, som visste det.

Her oppe i møterommet hadde jeg ikke bruk for Sergejs transparente tolketalent.  Professor Marchuk snakket godt engelsk. Nå ga han meg en times privatforelesning i sovjetisk datahistorie.

Den første sovjetiske datamaskinen M20 ble laget på slutten av 1950-tallet, fortalte han. Den var ikke ulik sin amerikanske søstermaskin – ENIAC – et monster, et elektrisk kraftsluk med radiorør istedenfor transistorer.

M20 ble kontinuerlig oppasset av et korps med ingeniører, og var topp hemmelig. Matematikere måtte ha spesialtillatelse for å bruke den til vitenskapelige formål.

– På 1960-tallet var sovjetisk datateknologi på høyde med den amerikanske, og som regel bedre enn europeiske datamaskiner, fortalte Marchuk meg.

Forut for sin tid

På 1960-tallet utviklet sovjetiske forskere en stormaskin, Big Electronic Computational Machine, BESM-6.

Ytelsen var tilsvarende de første IBM PCene som kom på markedet mye seinere, i 1981, ifølge Marchuk. Siste versjon av maskinen var BESM-6. Den var i bruk helt til slutten av 1980-tallet.

– Det er artig at BESM-6 hadde en rekordlang levetid, nesten 20 år, sa Marchuk.

 

Nedtur på 70-tallet

På 1970-tallet forsøkte sovjetiske ingeniører å etterligne suksessen med den amerikanske industristandarden for stormaskiner, IBM 360.

Det var ikke så vellykket, mente Marchuk. Men han skyldte på amerikanerne for fiaskoen.

– Arkitekturen til IBM-maskinene var ikke så bra. Dermed ble heller ikke de sovjetiske stormaskinene fra 1970- og 1980-tallet så bra, sa han.

Student-PC

Men så kom de første PCene. I 1981 lanserte IBM sin personlige datamaskin. Sovjet fulgte opp utviklingen. Og Marchuk stod sentralt.

I 1984 fikk han nyss om en liten gruppe studenter, fysikere og matematikere. De hadde lest om IBM PCen, og ville bygge sin egen. Den måtte være kompakt, for de bodde på trange studenthybler.

De kannibaliserte en skrotet Electronica-60, minidatamaskinen som dataspillet Tetris opprinnelig ble utviklet for, bygget den første prototypen i små bokser, og kalte den Kronos.

En av studentene i gruppa, Marina Philippova, skriver at navnet trolig kom fra den greske skikken med festing, god mat og drikke, til ære for guden Kronos.

Vinduer og farger

Marchuk ga dem mulighet til å utvikle maskinen videre i instituttet for informatikk, som han ledet.

Kronos var en 32 bits maskin. Det betyr at den kunne svelge unna dobbelt så mye data for hver arbeidssyklus som sine vestlige konkurrenter på den tida.

Kronos fikk sitt eget operativsystem, Excelsior. På slutten av 1980-tallet fikk den også grafisk Windows-lignende brukergrensensitt i farger.

Harde kår

Men så kom Perestroika. Sovjetsamveldet brøt sammen, politisk og økonomisk. Tida var brutalt omme for Kronos.

Da jeg besøkte Novosibirsk og Akademgorodok, var det fortsatt harde kår i Russland. Sergej hadde forsøkt å arbeide videre som tolk. Men så møtte han en gruppe tyske forretningsfolk.

De hadde oppført seg svært nedlatende og arrogant. Alt i Russland var galt, undermåls, mindreverdig. For første gang orket ikke Sergej å oversette, og ble språklærer isteden.

Sår som gror

Men etter møtet med Alexander Marchuk kom Sergej med en betroelse. Han hadde nesten ikke sovet den natten, fortalte han.

Han var alvorlig, nesten høytidelig. Han hadde tenkt. Dagene vi hadde hatt sammen, med intense møter med russiske forskere, hadde fått ham til å ville slutte som språklærer, og søke stilling som tolk igjen.

Var noe i ferd med å gro fram i det fattige Russland, som blødde penger og talent til Vesten?

Innovasjonssenter

Tvers gangen for møterommet der jeg hadde snakket med Marchuk, fikk jeg møte spirene til det som kunne bli en ny vår for datateknologien i Russland.

En gruppe unge dataforskere hadde startet et firma som utviklet programvare for 3D-modellering. De viste meg nydelige syntetiske landskaper som like godt kunne vært produsert med vestlig programvare som Maya eller Lightwave.

I dag er Akademgorodok ett av mange innovasjonssentre. Utenlandske firmaer og statlig russisk kapital har blåst nytt liv i området. Her blomstrer 35 forskningsinstitutter og flere universiteter, ifølge nettavisen East-West Digital News.

Og Sergej? Vi er blitt Facebookvenner. Han forteller at han hjelper forretningsfolk fra USA og andre vestlige land å få kontakter i Russland. Og de oppfører seg ikke lenger nedlatende.

Yrer av forretningsliv

Vil Akademgorodok fortsatt blomstre? Eller vil silisiumskogen visne? Kan silisiumskogen i Sibir bli som silisiumdalen i California?

Jeg har vært begge steder. Den største forskjellen er beliggenheten. Akademgorodok ligger ute i ødemarken.

Silicon Valley er derimot en del av et sammenhengende byområde innover i San Fransisco Bay. Området yrer av forretningsliv.

Splendid isolation

Men forskjellen i fysiske omgivelser speiler en dypere forskjell. Akademgorodok ble lagt på et øde sted av to grunner.

For det første skulle forskerne skjermes mot resten av befolkningen. De hadde spesielle privilegier, bedre mat og boliger, og skulle få arbeide uforstyrret.

For det andre skulle utenforstående hindres i å se resultatene av forskningen. Mye av forskningsresultatene ble til militære hemmeligheter.

Resultatet ble en kultur som jeg ennå ante spor av hos Alexander Marchuc, en fornem fjernhet, det som amerikanerne med et uoversettelig uttrykk kaller splendid isolation.

Global markedsbod

Også noen av de yngre forskerne jeg traff i Akademgorodok hadde noe av dette elitistiske over seg, tross sitt kule ytre.

Kanskje det kom av at de i sin tid hadde gått på eliteskolene i Akademgorodok. Disse hadde høy prestisje, og elevene var plukket ut blant de beste i hele Russland, fortalte Marchuk.

Til og med Sergej var litt fjern. Noen ganger lurte jeg på om han var så lett å omgås fordi han var slik, eller om han var en dyktig imitator som i sin tid hadde lært på eliteakademiet for tolker hvordan man skal møte folk fra Vesten.

En slik fornem fjernhet er lite formålstjenlig hvis du vil ha besøk av interesserte kunder i den globale markedsboden din.

Nytt rotfeste

Silisiumdalen i California er annerledes. En veteranforsker ved Stanford-universitetet forklarte meg hvorfor området er så unikt.

– Hvis du trenger å få laget et helt spesielt laboratorieutstyr, finnes det som regel en bedrift med den kompetansen du trenger bare noen kilometer unna, fortalte han.

Dette mangfoldet, denne åpenheten er trolig gjødselet som kan gi silisiumskogen rotfeste i det nye russiske samfunnet, og i verden.

 

Silisiumbredden

Kanskje burde forskerne i Akademgorodok pakke sakene sine og etablere seg nærmere store befolkningssentra lengre vest?

Eller kanskje vil jeg komme tilbake til Novosibirsk om ti år, og oppdage at den øde taigaen ved elva Ob mellom Novosibirsk og Akademgorodok er blitt et sammenhengende byområde med blomstrende bedrifter?

At silisumskogen også er blitt silisiumbredden? Silicon Shore?

Lenker:

Kronos Research Group, nettsider

Historien om Kronos, fortalt av en av de som var med på å utvikle den. (Nettstedet kronos.ru)

Back in the U.S.S.R, en fargerik reiseskildring av Dorion Swade, kurator ved National Museum of Science and Industry, London. Han var i Novosibrisk for å redde rester av sovjetiske datamaskiner, blant dem BESM-6 og Kronos.

Ekaterina Preobrazhenskaya: Novosibirsk authorities to attract $1 billion to fund innovation in Akademgorodok, East-West Digital News, 4. januar 2012

Russian Virtual Computer Museum

– Byene har alltid vært læringsarenaer, og elementer fra spillteknologien kan brukes til å gjøre byene og deres innbyggere enda smartere.

Det forteller professor Monica Divitini ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Hun har ledet det nylig avsluttede forskningsprosjektet Fabula, som skulle utvikle nye måter å bruke mobilteknologien på.

– Vi var i utgangspunktet interessert i å finne ut hva vi kan gjøre med mobilteknologien, ut over å gi folk på farten tilgang til mye ny informasjon. Men terrorhandlingene som fant sted 22. juli 2011 forandret Norge og gjorde det klart at landet trengte bedre kriseberedskap.

– Derfor utvidet vi prosjektets fokus og satset mer på å utvikle bedre opplegg for nødetatenes, de frivillige hjelpearbeidernes og vanlige borgeres trening på krisesituasjoner, forteller Divitini.

En gruppe frivillige hjelpemannskaper i Italia testet et kriseberedskapsspill som forskerne har utviklet.

Kriser må øves

Mange større organisasjoner har tykke mapper med beredskapsplaner som skal følges hvis det oppstår en krise, men mapper og papir i seg selv er lite verdt når krisen rammer.

Hvis folk skal vite i praksis hvordan de skal opptre i en krisesituasjon, er det helt nødvendig å ha arrangert mest mulig realistiske øvelser på forhånd. Ideen i Fabula-prosjektet gikk ut på å bruke elementer fra dataspillenes verden til å trene kriseberedskap.

– Øvelser og simuleringer kan være veldig kostbare og tidkrevende, så det er viktig å få mest mulig ut av innsatsen. Vi har utviklet en tidligversjon av et spill som blant annet samler inn en mengde data mens øvelsen pågår, og så kan dataene senere brukes til å sikre at brukerne fortsetter læringsprosessen.

– Det er for all del ikke meningen at spillteknologi skal erstatte mer tradisjonelle øvingsformer, men vi ønsker å gjøre øvingen mer effektiv ved å utvikle nye kommunikasjonsmetoder og nye muligheter for teambuilding, sier Divitini.

Tilskuere risikerer livet

Ved større ulykker er det for eksempel et utbredt problem at tilskuere, og til dels frivillige hjelpearbeidere, ikke følger instruksene de får fra kriseledelsen.

– Ved oversvømmelser er det nokså vanlig at folk nekter å forlate husene sine. Og hvis kysten blir herjet av en storm, samler folk seg på utsatte steder for å se på de store bølgene. Denne oppførselen skyldes i stor grad en manglende forståelse for de reelle farene.

– Vi tror at realistiske spillbaserte øvelser kan gjøre det mulig å vurdere slike risikosituasjoner på en bedre måte, sier Divitini.

Spillteknologi kan nemlig brukes til å gi svært realistiske inntrykk av hva som kan skje hvis instruksene ikke følges.

– Hvis du i en spill-situasjon opplever at de skuelystne på stranden under en storm plutselig blir skylt vekk av en gigantbølge, vil du nok huske det for ettertiden. Fordelen med spill er jo at ingen mennesker dør på ordentlig, tilføyer hun.

Spill virker motiverende

Monica Divitini mener at spillteknologi kan bidra til at mennesker får mer ut av konkrete læringssituasjoner, men spill kan også senke terskelen for å begynne med læring.

– Vi ser at «gamification» kan motivere mennesker til å ville lære mer enn de ellers ville gjort. Vi lever jo travle liv, og det kan være vanskelig å finne tid til å sette seg ned for å lære noe nytt. Da kan spill, eller i alle fall elementer av spill, være en motiverende faktor i læringsprosessen, sier hun.

Museumsbesøk som spill

Fabula-forskerne har også jobbet med utviklingen av et spill for skoleklasser på museumsbesøk.

I dette spillet utfordres elevene til selv å lage spørsmål med utgangspunkt i den utstillingen de besøker, og så kan andre elever konkurrere om å svare på spørsmålene.

– Vi kjørte en test med skoleelever som besøkte et museum for samtidskunst i Milano, og vi konstaterte at det oppstod en rik læringsprosess. Men her er det veldig viktig å finne den rette balansen, slik at elevene opplever hele museet istedenfor å gå med nesa i en mobiltelefon eller et nettbrett hele tiden, sier Divitini.

– Dette spillet er i en tidlig fase, og vi er i ferd med å utvikle en ny versjon som skal evalueres til våren i Norge. Slike spill er nok foreløpig mest interessante for yngre mennesker, fordi de er flinkere til å integrere teknologibruk og «analoge» opplevelser på en bedre måte enn oss som er litt eldre.

Internasjonalt samarbeid

Fabula-prosjektet ble avsluttet høsten 2013, men Monica Divitini og kollegene søker nå finansiering til å videreutvikle kriseberedskaps-spillet.

– Håpet er å utvikle et produkt som kan bli kommersielt interessant, men vi er ikke helt der ennå, sier hun.

Monica Divitini og forskergruppen hennes ved NTNU er nylig blitt med i det internasjonale prosjektet Observatory for Smart City Learning, som ledes av Universitetet i Roma Tor Vergata og involverer mer enn 20 universiteter i Europa.

– En smart by er en by som gjør innbyggerne smarte. Dette observatoriet ble utviklet nettopp for å gjøre europeiske byer, samt deres innbyggere og politikere, mer smarte blant annet ved å gi dem verktøy som gjør det enklere å foreta kloke valg når det gjelder for eksempel energiforbruk og transportløsninger, antyder Divitini.

I dag suser Aksel Lund Svindal og de andre alpinistene ned bakken under superkombinasjonen i utfor under OL i Sotsji.

Det er langt fra tilfeldig hvilke dresser de har på seg. Grundig testing i vindtunnelen ved NTNU har gitt svar på hva som fungerer best.

Best med sylinderlår

I vindtunnelen har lårene til både Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud blitt erstattet med sylinderlår i jakten på den perfekte dressen.

Gjennom å kle ulike sylindre med ulike stoffer brukt i alpindresser, har forsker Lars Morten Bardal ved NTNU funnet ut hvilke stoffer som gir størst fart.

Svindal og Jansrud har selv vært i vindtunnelen for å finstille teknikken som gir minst luftmotstand. Men når femten ulike stoffer til alpindressen skal testes, er det best med sylinderlår for å finne det optimale stoffet til de forskjellige fartsdisiplinene.

Pallplass eller ei

I vindtunnelen avsløres fort de aerodynamiske kvalitetene til stoffene.

Dette har ført til at alle utøverne på landslaget nå står på startstreken med minst like gode dresser som de andre konkurrentene. Slik var det ikke før.

Da forskere ved NTNU begynte å jobbe med alpinistene for tre år siden, viste testene at de norske landslagsutøverne hadde de desidert dårligste dressene av de beste konkurrentene.

Hvilket stoff dressen er laget av, har så stor betydning at det kan bety pallplass eller ei.

Forbedret med 40 prosent

– Vi har forbedret dressene hvert år. Fra vi begynte og til i dag har vi eksempelvis redusert luftmotstanden på et sylinderlår med 40 prosent, forklarer Bardal.

Det står om hundredeler i alpint. For å sikre seg de riktige marginene, er det mange små detaljer som må stemme. Her kommer dressen inn med valg av riktig stoff, passform og plassering av sømmer.

Et stoff som er perfekt til slalåm, er helt uegnet for utfor. Det hele handler om hvilken luftmotstand stoffet i dressen skaper, hvordan luften strømmer rundt den og hvordan turbulens oppstår.

Østerrike langt foran

– Et slalåmstoff bør for eksempel være grovere enn et utforstoff. I tillegg til strukturen på utsiden, er det av stor betydning hvilke lag stoffet er laget av. Alt dette har vi testet, sier Bardal.

De beste utøverne får skreddersydde dresser til hver disiplin. Det er to-tre produsenter som lager stoffet til alpindressene som alle nasjonene bruker. Noen av disse stoffene er hyllevare.

Bardal har testet mange av stoffene som produsentene har, men ikke alle.

Lager en helt ny dress

– Østerrikerne fant et godt stoff, og kjøpte like godt rettighetene til det, sier Bardal..

– Nasjoner med store budsjett kan kjøpe eksklusivitet hos fabrikantene. Sammen med amerikanerne har østerrikerne lenge vært langt fremme med denne typen utstyrsteknologi.

Nå jobber forskerne ved Senter for idrettsteknologi hos NTNU med å lage en helt ny alpindress, i tett samarbeid med Skiforbundet og Olympiatoppen. I Norge er dette miljøet alene om å jobbe med idrettsaerodynamikk.

– Det er så klart hemmelig hva vi holder på med, men hvis resultatene er gode, vil dressen trolig være klar til neste år, sier Bardal.

 

De fleste av oss har nok noen ideer om hvordan man skal reise et bygg:

Du trenger materialer, maskiner og bygningsarbeidere. Men kanskje aller viktigst er det å ha en dyktig arbeidsleder med full oversikt og en plan for verket.

Men trenger det å være slik? Hvordan klarer i så fall ørsmå termitter med knøttehjerner å bygge flere meter høye termittuer med innebygd aircondition, uten en eneste plan eller bygningsleder?

• Les også: Roboter skal ta eldrebølgen

Dette var spørsmålet forskerne ved Harvard University stilte seg, før de gikk i gang med å konstruere en liten gjeng med enkle TERMES-roboter.

Nå klarer disse små maskinene å bygge både tårn, borger og pyramider av skumklosser, helt uten sjef.

Enkle regler

Robot hadde altså ikke fått noen kompliserte instruksjoner om hva de skulle utrette. De kommuniserte heller ikke med verken forskerne eller hverandre mens arbeidet pågikk.

Derimot fulgte alle de flittige duppedittene noen enkle regler, som ble satt opp ut ifra hvordan den ferdige strukturen skulle se ut.

Dermed kunne robotene operere etter enkle trafikkregler og kriterier for hvor det var greit å legge ned nye klosser.

Disse kriteriene oppga ikke noen konkret plassering, men hjalp roboten med å finne en naturlig plass å legge neste kloss. Dermed gjorde det ikke noe at de andre hadde bygd videre på byggverket mens roboten hentet en ny byggestein.

• Les også: Derfor er roboter og klovner så skumle

Roboten brukte sensorene sine til å se hva de andre robotene har gjort, og bygde videre på deres fundament.

Ingen er uunnværlige

Det geniale med et slikt system er at arbeidet ikke er avhengig av noen enkeltindivider, hverken en leder eller en spesiell arbeider. Dermed kan man unngå at arbeidet stander fordi en av robotene streiker.

 

Det er heller ikke noe problem å sette inn flere roboter midt i arbeidet. Og nettopp slik det er jo i termittua også, påpeker forskerne. I løpet av arbeidet med å konstruere kjempetua vil mange termitter dø og mange nye komme til.

• Les også: Vi føler med roboter

Vind og vær vil kanskje rive ned deler av verket under bygging uten at termittene lar seg forvirre. De legger bare ned neste ladning jord et sted den passer.

Byggearbeidere i rommet

Det er all grunn til å tro at Werfel og co har hatt det morsomt mens de lagde de søte små TERMES-robotene. Men arbeidet er ikke bare for gøy.

I framtida kan slike termittaktige bygningsarbeidere bli nyttige når enklere bygg skal lages på farlige eller utilgjengelige steder, som under vann eller på en annen planet.

• Les også: Robot med luktesans

Men det er nok en stund til det kommer til å skje, innrømmer forskerne. Derimot er det ikke umulig at litt mer hverdagslige gjenger av roboter kan hjelpe til med å stable sandsekker som flomvern i ikke alt for fjern framtid.

 

Referanse:

J. Werfel, K. Petersen, R. Nagpal, Designing Collective Behavior in a Termite-Inspired Robot Construction Team, Science, vol. 343, s. 754-758.

J. Korb, Robots Acting Locally and Building Globally, Science, vol. 343, s. 742-743.

Den digitale nettskyen er fortsatt uklar når det gjelder sikkerhet og innsyn. I tillegg har brukerne ofte liten forståelse for hva som skjer med opplysningene i skyen.

(Foto: Colourbox)

Norge ligger i tet internasjonalt i bruk av digitale løsninger. Vi forventer i dag å ha tilgang på og kunne dele data og informasjon på de mange stedene vi oppholder oss.

Nettskyen har derfor blitt svært populær, og Drop-box og liknende tjenester brukes mye og av mange. 

Men det er ikke bare du og jeg som ser verdien av å bruke nettskyen til bilder og tekster. Næringsliv, helsevesen og det offentlige snuser også på mulighetene skyen gir. 

Skyen er tåkete og uklar

Men hva skjer med private data eller informasjon som organisasjoner og næringsliv laster opp i skyen? Er det et trygt sted for personopplysninger, virksomhetens ssensitive informasjon, helseopplysninger og liknende? Kan vi være trygge på at uvedkommende ikke får tilgang til informasjon vi laster opp?

Dette er noe vi må vurdere, sier førsteamanuensis Tobias Mahler ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo. Han forsker på juridiske problemstillinger knyttet til skytjenester.

– Skyen er ennå tåkete og uklar når det gjelder sikkerhet og innsyn. I tillegg har brukere som regel liten forståelse for hva som skjer med opplysninger vi laster opp i skytjenester. De fleste vet heller ikke hvor dataene lagres og i hvilke land.

Et eksempel er bruk av Dropbox. Amazon er underleverandør for Dropbox og leier ut serverplass til dem. Det du legger inn i Dropbox-folderen blir antagelig lagret på serveren til Amazon som du sannsynligvis ikke vet hvor ligger. Serveren kan ligge i USA, men brukere flest har ikke innsikt i det, eller hva det innebærer juridisk.

Når du laster opp innhold fra Norge til en server i et annet land, kan det gjelde regler fra begge landene for hvem som kan ha tilgang til informasjonen, og hva som kan gjøres med den.

Europeisk personvernrett sier èn ting, og amerikansk rett kan si noe annet. For eksempel at data må kunne utleveres til National Security Agency (NSA).

I forbindelse med Snowden-saken har det for eksempel vist seg at amerikansk etterretning har tilgang til informasjon i nettskyen.

Løsninger for neste generasjons skytjenester

Å beskytte opplysninger og personlig informasjon er viktig for privatpersoner, myndigheter og arbeids- og næringsliv i alle sektorer.

Problemene Mahler og hans team av jusforskere skal finne løsninger på, handler nettopp om konfidensialitet og i hvilken grad skytjenestene overholder relevante lover og regler. 

– Å finne løsninger som ivaretar virksomhetskritisk informasjon, helseopplysninger og andre sensitive opplysninger i skyen blir svært viktig i tiden som kommer, forteller Mahler.

Teknikk og juss hånd i hånd

Gjennom prosjektet Coco-cloud kommer jusforskerne og informatikere sammen for å finne løsninger for neste generasjons skytjenester gjennom forskning og utvikling.

Oppdraget er å forske på hvordan tekniske løsninger og jussen i samspill kan sikre at fremtidens skytjenester ivaretar datasikkerhet og hvordan sensitiv informasjon kan deles med andre via nettskyen.

Planen er å bidra til å utvikle skytjenester som i sin utforming og funksjon tar hensyn til disse behovene.

– Vi ønsker oss it-systemer som legger til rette for at juridiske regler følges automatisk, gjennom at it-systemene ikke skal tillate annet. Rettsreglene skal være innebygget i systemet, forteller forskeren.

– Juridiske prinsipper må derfor komme inn tidlig i utviklingen av it-systemene, og det er her vi kommer inn.

– Mine juristkolleger og jeg skal i hovedsak se på de rettslige aspektene knyttet til bruken av skytjenestene; på ulike lovreguleringer for skytjenester og deling av sensitive data i ulike land, sier Mahler.

Personopplysningsretten står sentralt i dette arbeidet. 

Sikker utveksling av helseopplysninger

Prosjektet tar utgangspunkt i typiske situasjoner der skytjenestene skal kunne brukes trygt.

Ett av casene går ut på at helsevesenet skal kunne legge røntgenbilder og annet grafisk materiale i en sky, slik at leger og pasient får tilgang til materialet. Pasienten skal selv styre hvem som skal få tilgang til informasjonen.

Førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo, Thobias Mahler, forsker på juridiske problemstillinger rundt skytjenester.

(Foto: UiO)

Hvis du som pasient har behov for å reise til et annet land for å få behandling, skal du trygt kunne dele informasjonen i nettskyen med leger i dette landet.

Det er du som pasient som avgjør hvor lenge legen skal ha tilgang, og bilder og sensitiv informasjon skal ikke kunne videreformidles til andre uten ditt samtykke.

Målet er bedre informasjonsutveksling i helsevesenet og gjennom det et bedre behandlingstilbud.

– Vi samarbeider med en spansk tilbyder av it-tjenester innen helse. Her er utgangspunktet en spansk pasients behov for og bruk av skytjenester, men dette er like relevant for oss i Norden, forteller Mahler.

– Ønsket er at pasienten kan gi tilgang til bildene til et bestemt formål og sette ulike begrensninger for tilgangen, som for eksempel tidsbegrensning, og at andre ikke kan kopiere data eller sende dem videre.

– Dette blir et eksempel for hvordan vi kan tenke oss bruksmønstre, sier Mahler.

Brukerstyring blir viktig

Prosjektet ser også på to andre caser. Alle har det samme utgangspunktet, nemlig at brukerstyring er viktig i fremtidens skytjenester.

– Du som bruker skal være med på å bestemme hvem som skal ha dine opplysninger. Det er du som skal ha nøkkelen til dette, sier Mahler.

Han understreker at han og kollegene som juridiske forskere ikke skal utvikle selve produktene.

– Vår primæroppgave er forskningen, så får bedriftene lage systemene. Kanskje setter vi i gang med kritikk av disse systemene om noen år.

– Prosjektet gir oss en fantastisk mulighet til å jobbe med et utviklingsmiljø, men vi har en viss distanse. Nettopp fordi vi skal forske, mens de skal utvikle, oppsummerer Mahler.