Naturgass finnes i rikt monn i verden, og er mer miljøvennlig enn andre fossile energikilder. Norske myndigheter og miljøvernorganisasjoner jobber aktivt med å promotere økt bruk av naturgass.

Ved å kjøle ned naturgass, reduseres volumet 600 ganger og gassen går over i flytende form, kalt LNG (Liquid Natural Gas). Dette gjør at den praktisk kan fraktes på skip eller lagres på tanker på land.

– I dag kreves spesialbygde kaianlegg for å kunne ta i mot og losse gasstankskip. Vi utvikler en alternativ løsning for å overføre gassen fra skip til tanker på land og som muliggjør enklere LNG-terminaler. Det kan bidra til økt distribusjon og bruk av naturgass, også i mer griskgrente strøk.

Det sier Morten A. Christophersen, som er daglig leder i Connect LNG. Gründerbedriften er en spin-off fra NTNU og miljøet rundt MARINTEK. I et forskningsprosjekt har Christophersen og kollegaene sett nærmere på utfordringer og løsninger for LNG-distribusjon.

Mangler infrastruktur

Tradisjonelt handler LNG om å transportere naturgass mellom kontinenter på store spesialskip. Dette kalles storskala LNG. Videre har man transportert LNG til sluttbrukere, via rørnettverk, som særlig er utbedt i Europa og USA.

– Store funn av naturgass de siste årene, blant annet utenfor Afrika, Indonesia og Australia, har ført til relativt lave gasspriser, noe som igjen har ført til økt etterspørsel også i andre deler av verden. Dette er gjerne på steder med store avstander hvor det ikke finnes eller er hensiktsmessig å bygge ut rørnett, sier Christophersen.

– Den eneste gode måten å transportere naturgass lokalt på, er ved hjelp av små skip eller trailere, såkalt småskala LNG. Norge er verdensledende på dette og økt distribusjon og bruk av LNG er et satsingsområde for hele den norske maritime næringen framover, sier han.

Et hinder for småskala distribusjon i dag, er mangelen på egnet infrastruktur og kaianlegg for dette.

– For å kunne distribuere LNG ut fra de store terminalene i verden, lokalt i en region, så vil man i mange tilfeller måtte modifisere pirene eller bygge dedikerte kaier for å kunne ta imot mindre skip. I tillegg må man bygge mange nye mottaksterminaler i disse områdene i nærheten av sluttbruker.

Dyrt og risikabelt

Forskerne har identifisert tre hovedutfordringer for å få fart på utbyggingen av småskalaterminaler rundt omkring. For det første er det høye investeringskostnader og det tar lang tid før det betaler seg.

– Tilbakebetalingstiden er faktisk mye lengre for småskala-utbygging enn for storskalaterminaler. Dermed er dette mye mindre attraktivt å investere i, forteller Christophersen.

Det er også lang prosjekterings- og byggetid. Eksempelvis ble det nylig brukt 65.000 ingeniørtimer på en liten terminal i Sverige og det tok fire år før terminalen stod ferdig.

– I tillegg må man gjennom krevende godkjenningsprosesser fra ulike instanser, man må gjennomføre havbunnsundersøkelser og forurensningsanalyser og så videre. Det er en lang prosess fra investeringsbeslutningen tas til terminalen står ferdig.

En tredje utfordring er at markedet kan skifte brått. For eksempel endret Fukushima-katastrofen etterspørselen over natten da all LNG-en som var tiltenkt Europa ble sendt til Japan i stedet. Noe lignende skjedde i USA, som gikk fra import til eksport av naturgass etter store funn av skifergass.

– Selv om gassprisen har vært relativt stabil og lav over hele verden samlet sett, har vi sett store og plutselige geografiske forskjeller i gassprisen. Dette senker investeringsviljen og utbyggingstakten for LNG-terminaler. Ofte vil terminaleiere ha langsiktige kontrakter med kunder på plass før de satser på utbygging.

Universelt og mobilt

Den alternative løsningen til Connect LNG for å overføre LNG fra skip til land, kalles Universal Buoyancy System og er utviklet gjennom flere år. Den skal få ned kostnadene og byggetiden, og også kunne flyttes rundt i verden, avhengig av hvor etterspørselen er.

– Dagens løsning for å få gassen på land, kan i mange tilfeller utgjøre så mye som halve investeringskostnaden ved et småskalaanlegg, mot bare ti prosent for en storskalaterminal. Det å utvikle en enklere overføringsløsning kan derfor bidra betraktelig til flere småskalaterminaler.

Løsningen består av et forankringssystem som skipet kobler seg opp mot. En flytende fleksibel rørledning skal overføre LNG-en mellom skip og land. Det fins flere slike rørledninger på markedet i dag, som er designet for offshore-bruk for mye tøffere værforhold.

– Denne rørledningen er koblet til skipet via en lastebøye. Dette er kjernen i hele systemet vårt, og det som vi utvikler, sier Christophersen som ikke kan avsløre alle detaljer om systemet.

Den beste løsningen for å korte ned byggetiden, mener han er å lage en universell løsning som kan brukes på flere steder og av flere forskjellige typer skip, uten spesifikt å måtte re-designes hver gang. Samtidig må løsningen være mobil og enkelt kunne flyttes mellom steder i tilfelle markedet for naturgass endrer seg på sikt.

– Dette får vi til ved at vi lager en flytende enhet. Lastebøyesystemet vårt kan også kombineres med tradisjonelle trykktanker på land. Dette gir et tilnærmet 100 prosent mobilt anlegg som er lettere å sette opp og eventuelt flytte på senere hvis det skulle vise seg å være nødvendig.

Bygges på verft

Forskerne har gjort mange modellforsøk de siste årene og er nå på jakt etter partner til et pilotprosjekt med fullskalatesting tidlig i 2015.

– Vi har hele veien ønsket å utvikle et system som er så enkelt som mulig, men rent teknisk er det utrolig vanskelig å lage noe som er enkelt. Dette dreier seg om hydrodynamikk som er veldig komplekst, og koblede systemer er igjen vanskelige å simulere, sier Christophersen.

Forskerne har tatt utgangspunkt i tradisjonelle havkonstellasjoner og velutprøvde delsystemer. Dette skal minimere operasjonell risiko og øke sikkerheten til systemet.

– Løsningen vår gir lavere investeringskostnader, raskere utbygging av terminaler og en mobil løsning, som enkelt kan flyttes til en annen lokasjon. Lastebøyesystemet er også uavhengig av hvilken veske som transporteres i rørledningen, og kan like gjerne brukes til olje eller LPG, sier han.

Det hele skal bygges på verft eller i en produksjonsbedrift – ikke på kaia. For verftsindustrien vil dette by på muligheter for havneutvikling som i dag er forbeholdt entreprenørselskapene, påpeker han.

Gir full gass

Ideen til systemet stammer fra en kaptein med lang erfaring fra gasskip som er tilknyttet Connect LNG gjennom deres medeier LNG New Technologies.

– Man må høre på brukerne. Det er de som jobber på skipene som ser problemene i det daglige livet, og som har de gode løsningene. Det Norske Veritas (DNV GL) utstedte nylig en Statement of Feasibility på systemet, altså en helhetlig tredjemannsvurdering av løsningen vår.

Den lille gründerbedriften har allerede vunnet flere innovasjonspriser og gir full gass fremover. Hovedmålet nå er å få bøya i vannet og se første overføring skje. På sikt kan det bli mange.

– Det er behov for 260 slike enheter i Øst-Asia, Karibia og Europa neste 10–15 årene. Det er betydelig markedspotensial for systemet vårt der ute, sier Christophersen.

I kampen om markedsandelene vil næringslivet ha tak i kreative mennesker og skape kreative miljøer. 

Men hvordan gjør man det i praksis? 

Sosialantropolog Aina Landsverk Hagen har gjennom sitt feltarbeid i arkitektfirmaet Snøhetta forsøkt å finne svar på dette . Og svaret er: Magi. 

– Arkitektene bruker selv begrepet magi om sin kreative praksis, og da ofte i sammenhenger hvor de var motvillige til å bli analysert. Jeg tolket det som en frykt for å gjøre kreativiteten til noe hverdagslig, slik at magien i yrket forsvinner, forteller Hagen. 

Hennes arbeid har vært en del av prosjektet IdeaWork, som har undersøkt hvordan utvalgte suksessbedrifter jobber kreativt. Statoil, Snøhetta, advokatfirmaet Thommessen, Sparebank 1 og energifirmaet Point Carbon har også vært med i prosjektet. 

Å være kreative sammen

I Snøhetta har Hagen sett spesielt etter hvordan ideer oppstår i fellesskap. Tidligere forskning har nemlig vært begrenset til å se kreativitet som en individuell egenskap, og ikke noe som blir til i møtet mellom mennesker.

– Det kan forbedre arbeidshverdagen til mange av oss, dersom vi forstår hva som skal til for å få hver enkelt til å ta ut sitt kreative potensiale, sier antropologen.

– Og dette gjelder alle yrker. Det er ikke bare i de såkalte kreative yrkene man jobber kreativt, påpeker hun. 

I Snøhettas åpne kontorlandskapene i Oslo og New York er det hverken faste avdelinger eller faste sitteplasser. Meningen er å stimulere til fri flyt av ideer på tvers av fag, alder, erfaring og nasjonalitet. 

– Hjulene under møblene er for eksempel nødvendige for fleksibiliten de trenger når de jobber sammen. De er et verktøy for kollektiv kreativitet, forteller Hagen.

Arkitektenes magiske verden

Snøhetta jobber på mange måter annerledes enn mange bedrifter og arkitektfirmaer. Også ansatte i administrasjonen forventes å komme med innspill, og sitter derfor spredt mellom arkitektene.

– Enhver sine innspill og ideer er like viktige, ifølge de ansatte. Derfor var de alltid nysgjerrige på hva jeg mente om det de hadde laget. 

Humor og mye tull og tøys er også en viktig og integrert del av arbeidshverdagen i arkitektfirmaet, ifølge antropologen. Resultatet av prosessene kjenner vi igjen som  blant annet Operaen i Oslo, biblioteket i Alexandria og museumsbygningen på ground zero i New York. 

– De rent faglige diskusjonene har store innslag med tull og tøys. Jeg har observert hvor viktig det er at humor og latter er en integrert del av den kreative prosessen. Det samler prosjektgruppa og skaper tillit internt, noe som gjør det lettere for folk å si det de mener, sier Hagen. 

Det er i disse arbeidsprosessene Hagen mener å finne det nære båndet mellom kreativitet og magi. 

– Det de kaller magi er noe som vi ikke kan ta på, men som likevel er et reelt faktum for dem. Magien er iboende i teknologien de bruker, i aktivitetene med de andre snøhettene og atmosfæren de skaper på kontoret. Magi er noe de hele tiden jobber hardt for å erfare, spesielt kollektive eureka-øyeblikk, en spirituell opplevelse der alle kjenner på kroppen at de er på rett spor, forklarer hun.

Her spiller personer hun kaller “rituelle ledere”, en stor rolle. Sammen med de “spirituelle lederne” i bedriften klarer de å stimulere de ansatte til uante bragder. 

Forført av teknologien

For å vinne arkitektkonkurranser og få nye eliteoppdrag må arkitektene i Snøhetta tro på det umulige. Slik Trobrianderne i Stillehavet måtte gjennomføre visse magiske ritualer for at ikke kanoen skulle synke i havet, har for eksempel arkitektene ulike typer praksiser for å prøve å håndtere det de ikke har kontroll på.

Ny teknologi er ett eksempel. Fortellinger gjennom taler og magi som oppnås gjennom sansene er to andre eksempler. 

Historiene om hvordan Snøhetta vant de store arkitektkonkurransene, som biblioteket i Aleksandria, fortelles stadig til nye ansatte. Denne opprinnelsesmyten spiller en viktig rolle:

– Den gang var de ikke engang et firma, men en gjeng venner uten mye erfaring. Likevel klarte de å vinne mot verdens største arkitekturbyråene. Denne historien viser for Snøhettene at alt er mulig.

Historien om reinsdyrpaviljongen på Hjerkinn er et eksempel på hvordan arkitektene lar seg forføre av ny teknologi. 

Snøhettas Oslo-kontor hadde akkurat kjøpt en veldig avansert robot. På grunn av roboten kunne de jobbe på en helt annen måte. De startet ikke med fasaden først som arkitekter vanligvis gjør. Designen ble til fra innsiden og ut.

– Det er interessant å se hvor mye teknologien former den kreative prosessen – og forfører ikke minst arkitekten selv, sier hun, og påpeker at magikeren må være troverdig.

Ikke bare Snøhetta

Gjennom prosjektet IdeaWork mener antropologen å kunne finne igjen bruken av magi også på arbeidsplasser som ikke ser på seg selv som typisk kreative. 

– Vi merket fort at det var mange ting som gikk igjen, som var typisk for kreativt arbeid på tvers av bedriftene. Også blant ansatte i yrker som ikke ser på seg selv som kreative, som økonomer eller geologer. I Statoil jobber geologene for eksempel veldig mye med undring, med å forestille seg noe de ikke kan vite noe om i øyeblikket: hvor det finnes olje.

– Derfor tenker jeg at man også i mange bedrifter, offentlig sektor inkludert, med fordel kan se litt på praksisene sine med nye øyne og prøve å styrke magien i arbeidslivet, sier Hagen.

Fisketurismenæringen i Norge er i stor vekst, og situasjonen har skapt bekymring for hva dette gjør med norske fiskebestander.

Det finnes ingen oversikt over turisters fiskefangster, heller ingen obligatorisk fangstrapportering.

Et nytt verktøy er nå utviklet spesielt for fisketuristnæringen, der fiskerne selv registrerer via app eller nettleser. Sist sommer ble prototypen testet ut.

Turistene må motiveres

Fem turistfiskebedrifter i Troms var med på testen, både små og store bedrifter.

Bedriftene oppfordret sine fiskende gjester til å registrere den daglige fangsten. De fikk tilgang til nettbrett med en fiskeregister-app, slik at de enkelt kunne fylle inn.

Turistene rapporterte fangst på torsk, sei, hyse og kveite.

Verktøyet er laget på norsk, engelsk og tysk, men siden den bruker foto av de ulike fiskeslagene, stilles det få krav til språkkunnskaper.

Testen viste at turistenes motivasjon for å rapportere inn fangster er varierende, men at en positiv holdning og oppmuntring fra eierne av fiskecampene bidrar til at flere rapporterer.

Noen ønsker å rapportere anonymt, antakelig på grunn av frykt for overvåkning fra myndighetene.

Tilgang på nettbrett økte motivasjonen, og turistene bidro med mange gode ideer til videre utvikling av systemet.

Fakta på bordet

Trude Borch har i mange år forsket på fisketurisme. Hun har bidratt i utviklingen av prototypen med råd om brukervennlighet og om hva som skal til for at fangstdata som rapporteres er solide.

- Skal man få til en bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning av denne næringen, er det avgjørende å ha kunnskap om de faktiske forhold, sier hun.

- Fakta er også viktig for å dempe konflikten mellom turistfiskebedrifter og vårt tradisjonelle yrkesfiske. Et verktøy som dette rapporteringssystemet kan være en viktig brikke i dette, sier Borch.

Dagens forvaltning av fisketurisme begrenser seg til regler for bruk av fiskeredskap, antall kilo fisk man kan ta med ut av landet, og minstemål på fisk som tas i land.
Borch presiserer at det ikke finnes noen begrensing på hvor mye fisk man kan ta ut av havet, kun hvor mye fisk som kan tas ut av landet.

 

Slik ser det ut når turistene registrerer fisk de har fått.

(Foto: Ottar Remmen, Tura AS)

Ærlige rapporter

I forbindelse med testingen av rapporteringsverktøyet kunne turistfiskebedriftene følge med på hvor mye som ble rapportert inn hos dem hver dag. De fleste bedriftene mente det var ganske stort samsvar mellom innrapporterte tall og faktisk fangst.

Ofte satt turistene sammen med eierne av fiskecampen og registrerte fangstene.

– Skal frivillig innrapportering fungere, må bedriftene selv være motiverte for å få deres kunder til å rapportere fangsten, og legge til rette for det. Men det kan hende et ris bak speilet også må til, mener Borch.

En mulig løsning er at turister må vise en kvittering for innrapportert fangst, en slags «sluttseddel», før de får ta sine 15 kilo fisk ut av landet.

– Om fem år vil en datamaskin vinne Pulitzerprisen, og om 15 år vil mer enn ni tideler av alle nyhetshistorier skrives av dataprogrammer, spår Kristian Hammond i et intervju i tidsskriftet Wired.

Intervjuet ble publisert for rundt to år siden. Altså har den store biomassen av journalister rundt tre år igjen på å ta opp kampen med silisiumreporterne om prestisjeprisene.

Fra fotball til børs

Hammond er teknisk leder og medstifter av firmaet Narrative Science. Firmaet startet i 2010 med å produsere automatisk genererte artikler fra amerikansk fotball.

Råstoffet var statistikk som klubbene la ut på nettet. Programmet kvernet så ut passende formuleringer og spyttet ut nyhetsmeldinger, nesten før kampene var over.

Sportsjournalistikk var et bra utgangspunkt for å kvesse disse første digitale pennene. Sportsarrangementer er stiliserte og regelbundne i utgangspunktet. De egner seg godt for automatisert journalistikk.

Neste  offer var økonomiseksjonen. Dataprogrammet hang saftig verbalt kjøtt på skjelett av børsnoteringer og aksjekurser.

Skreddersøm

I dag markedsfører Narrative Science produktet Quill, fjærpennen. Det kan både grave etter data og bygge dem opp til en god historie som skreddersys for ulike lesergrupper, ifølge reklamen.

– Du kan få hva som helst, fra noe som ligner en andpusten økonomijournalist som skriker nede fra børsgulvet, til en tørr forsker som leder deg pedantisk gjennom stoffet, sier Jonathan Morris fra Narrative Science til Wired.

Programmene til Narrative Science klatrer stadig oppover i den journalistiske næringspyramiden. De lærer seg til mer enn å bare sammenfatte rådata.

De kan også i økende grad tolke naturlig språk, og gjøre vurderinger av hva som er viktigst.  Med andre ord: Lage sine egne vinklinger, igjen skreddersydd for ulike lesergrupper.

Kristian Hammond fra Narrative Science forteller om The Quill.

Zite

Skreddersømmen tråkler også sammen artikler til et lappeteppe i magasinform. Digitale redaktører – vi kan kalle dem redaktroner – tilpasser artikkelkollasjen ut fra smak og interesse hos den enkelte leser.

Spalten jeg skriver her, ville vært tilnærmet umulig å produsere uten en slik personlig redaktron. iPad-appen Zite gir meg idéer til innhold hver uke.

De store spiser de små

Nylig ga Zite meg en melding som både var foruroligende og løfterik. Zite er blitt kjøpt opp av en annen digital magasingenerator, Flipboard.

Zite opphører, men kjerneteknologien skal anrike Flipboard og gjøre den enda bedre. De store fiskene spiser de små, og blir enda feitere og mer velsmakende.

Zite ble kjøpt opp av nyhetskanalen CNN i 2011. Flipboard skal fortsatt levere innhold fra Fareed Zakaria og andre utvalgte CNN-journalister, følge en nyhetsmelding fra nettstedet CNET.

Utfyller levende journalister

Hva betyr så denne utviklingen for journalister og redaktører uten nettkontakt i baken, som fortsatt må ha lunsj og kaffepauser? Og hva betyr utviklingen for arbeidsplassene deres?

Kristian Hammond prøver å berolige journalisten fra Wired som intervjuer ham. Han vil ikke bli erstattet av sin egen Macbook.

De digitale journalistene vil skrive fra arrangementer som deres biologiske kolleger ikke bryr seg med å dekke.

– Har du noensinne sett en reporter på en juniorkamp i baseball, spør Hammond retorisk.

Domener som salgsvare

Men du vinner ikke Pulitzerpriser ved å rapportere fra juniorkamper. Truselen fra silisiumskribentene er nok større enn som så. Og de digitale redaktørene er enda nærmere å utkonkurrere tradisjonelle nettaviser.

Det første som vil dø, er trolig domenenavnets dominans. Et domenenavn er en nettadresse, for eksempel forskning.no eller grenlandspusen.com.

Domenenavnene ble opprinnelig innført på 1970-tallet i urvarianten av internett, ARPANET. De skulle gjøre det lettere å huske navnet på en tilknyttet maskin, framfor bare en tallkode.

Da forretningslivet paraderte inn i nettsamfunnet på 1990-tallet, ble disse huskelappene til knitrende pengesedler. Attraktive domenenavn ble salgsvare.

Det norske advokatfirmaet Bing&Co solgte for eksempel sitt domenenavn bing.no til amerikanske stråmenn i 2008 for gode penger.

De visste ikke at kjøperen bak var Microsoft, som trengte domenet til sin nye søketjeneste Bing. Hadde Bing&Co visst det, kunne de trolig krevd enda mer.

Fortet faller

Siden har medieindustrien bygget opp nettutgaver av sine merkevarer. Domenenavnet har blitt det digitale fortet som må holdes, nesten for enhver pris.  Annonsekronene følger klikktallene på domenet.

Digitale magasinsredaktører som Zite og Flipboard ødelegger denne forretningsmodellen. Artiklene flakser ut gjennom porten på fortet, like fort som gatewayen i routeren kan ekspedere dem videre.

Så slår de seg ned der leserne er, uansett hvor. Den som blar i Flipboard eller Zite, sjekker kanskje hvor artikkelen opprinnelig kommer fra for å vurdere påliteligheten, men fortsetter sjelden til leverandørens godt voktede domene.

For hvorfor skulle de det? Intet forhåndsredigert magasin kan konkurrere med ett som er satt sammen spesielt for deg.

Lære av Spotify

Hvordan skal nettstedene da få penger til å betale journalistene? Problemet er ikke nytt. Musikkverdenen har levd med det lenge. Strømmetjenester truer både plateselskaper og musikkstasjoner på radio og TV.

Kanskje kan strømmetjenester som Spotify også vise en vei ut av uføret. De oppgraderer for øvrig også sin programvare for å tilby brukerne skreddersydde anbefalinger og spillelister, med kjøpet av The Echo Nest.

Dette programmet springer ut av forskning fra MIT Media Lab. Det analyserer milioner av musikkfiler musikalsk, ut fra det som kalles et akkustisk fingeravtrykk, altså overordnede egenskaper som tempo og klangfarge.

Spotify og andre strømmetjenester tilbakefører en del av inntektene, tilbake til utøverne ut fra antall avspillinger.

Levende opplevelse

Tastaturtrommisene og språksolistene må trolig gjennom den samme prosessen som sine musikalske kolleger.

Skribenter vil i økende grad strømme tjenestene ut på et marked som er like åpent som nettet selv. Pengene vil følge ordene, ikke domenet.

Mange musikere er forbannet på Spotify og andre strømmetjenester. De får ikke nok penger tilbake for hver spilling, hevder de.

Løsningen for musikere kan være å gi folk slikt som ikke kan overføres med et tastetrykk: En levende konsertopplevelse.

Glad artist

Her har jeg selv en liten anekdote som forhåpentligvis kan oppmuntre. For noen uker siden anbefalte Spotify en ny artist for meg. Jeg var trollbundet.

Resultatet var at jeg to uker seinere satt på en jazzklubb i Berlin, kjøpte begge platene til artisten og fikk dem signert.

Jeg fikk også oppleve det overraskede, men glade fjeset hans når jeg fortalte at jeg var kommet til byen bare for å høre ham, etter å ha funnet ham på Spotify og – enda verre utfra tradisjonell tankegang – på et teknisk dårlig gratis tilgjengelig konsertopptak på YouTube.

Shopper redaktører

Plateselskapene er ikke lenger lukkede domener som hegner om artistene sine. De er i økende grad fødselshjelpere for nye talenter, som kan shoppe tjenestene deres i den utstrekning de trenger dem.

Bladredaktører og skrivende journalister må trolig tenke på samme måte.  Redaktørene må selge sine tjenester som fasilitører og faglige fødselshjelpere til shoppende frilansskribenter, som strømmer ordene ut der leserne er.

Skribentene må trolig innse at ordstrømmene deres er bits og bytes som kan klippes og limes, og kanskje ikke gir så høy betaling.

Det som ikke kan klippes og limes, er en live opplevelse, altså foredrag eller opplesninger eller andre møter med levende folk.

Mennesker mer enn ord

Og robotjournalistene? De har faktisk fått hjul å rulle på, bokstavelig talt. Jornalisten er blitt en journalator. Nettstedet SingularityHUB forteller om en oppsøkende japansk journalistrobot på en Segwaysykkel som intervjuer, tar bilder av folk og publiserer både ord, bilder og videoreportasjer.

Kanskje vil denne roboten eller andre stasjonære superskribenter vinne Pulitzer og andre journalistpriser, og spytte ut ord og avsnitt som kan trollbinde leseren.

De vil trolig også kunne skrive meningsbærende stoff, som denne kommentaren. Men hvis vi lesere fikk vite at disse ordene var skrevet av en maskin, skreddersydd for å bekrefte våre egne meninger og eventuelt fordommer, ville vi ikke føle oss grundig lurt?

Det er ikke ordene i seg selv som er viktigst. Det er mennesket. Og det mennesket og medmennesket er uberegnelig, irriterende, utfordrende, og gåtefullt vidunderlig å møte. Gjennom ordene og bak ordene.

Derfor fortsetter jeg å skrive, og jeg håper at noen fortsatt vil lese.

Lenker:

Steven Levy: Can an Algorithm Write a Better News Story Than a Human Reporter? Wired Magazine, 24.4.2012

Narrative Science, nettsidene til firmaet

Automated Insights, konkurrent til Narrative Science, nettsidene til firmaet

Robot Journalist Takes Pictures, Asks Questions, Publishes Online, artikkel på nettstedet SingularityHUB, 18.3.2010

Donna Tam: Flipboard buys Zite from CNN to quash a rival, artikkel på nettstedet CNET, 5.3.2014

Darrell Etherington: Spotify Acquires The Echo Nest, Gaining Control Of The Music DNA Company That Powers Its Rivals, nettstedet Techcrunch, 6.3.2014

The Echo Nest, firmaets nettsider

Se video der daglig leder i ZEG Power Bjørg Andresen viser rundt i anlegget.

– Anlegget er nå i oppstartfasen, og vil være i drift om to til tre uker, forteller Bjørg Andresen, daglig leder i ZEG Power – Zero Emission Gas Power.
Hun viser rundt i hallen på Hynor Lillestrøm, en del av det nasjonale prosjektet for utbygging av fyllestasjoner for hydrogenbiler, den såkalte hydrogenveien.

I forsøksanlegget blir biogass fra et avfallsdeponi i nærheten omformet til hydrogen og elektrisk strøm. Samtidig fanger anlegget karbondioksid.

• Se også: Ei hinne for hydrogen

Strømmen skal leveres til kraftnettet, mens hydrogenet komprimeres til gass under trykk, som brenselcellebiler fra distriktet kan fylle fra pumpen utenfor.

Hydrogenbilene kommer

De fleste av dem leases av firmaer, for ennå er brenselcellebiler kostbare. Men Andresen mener at utviklingen innen hydrogendrevne biler vil skyte fart de neste årene.

Toyota har for eksempel annonsert at de planlegger å lansere sin første masseproduserte hydrogenbil i 2015.

• Se også: Satser på hydrogenbiler i Oslo.

– Både Akershus fylkeskommune og Oslo kommune satser på å bygge ut nettet av fyllestasjoner, forteller Andresen.

Første i praktisk bruk

Mange års møysommelig utviklingsarbeide ved Institutt for energiteknikk og Christian Michelsen Research har ført fram mot dette første anlegget hvor ZEG-teknologien er i praktisk bruk.

Det er et forholdsvis lite anlegg, som produserer 20 kW elektrisk strøm, tilsvarende rundt 10 kokeplater på fullt, og 30 KW hydrogen, tilsvarende rundt en kilo i timen.

– Anlegget her ved Akershus Energipark demonstrerer en teknologi som har et stort potensiale, mer enn 80% total virkningsgrad med integrert CO2-fangst, sier Andresen.

Virkningsgraden er et mål på hvor mye av energien i energikilden som utnyttes i prosessen.

Bedre enn ”månelandingen”

– Målet er å gradvis lage anlegg i større skala som både kan produsere hydrogen og elektrisk strøm fra naturgass og samtidig fange karbondioksid, slik at produksjonen blir klimanøytral, fortsetter hun.

Prosessen har ifølge Andresen flere fordeler framfor den tradisjonelle måten å fange karbondioksid på med aminer, gjort kjent gjennom månelandingsprosjektet på Mongstad.

– Metoden med aminer er rensing av røykgasser etter kraftproduksjon. I vårt anlegg hentes karbondioksiden ut som en integrert del av selve energiproduksjonen, og virkningsgraden er mye høyere, sier hun.

Hydrogen og strøm fra biogass

Andresen viser rundt i hallen der produksjonen nå så vidt er kommet i gang. Jeg får ikke ta med kameraet lengre innover i hallen, siden hydrogengass og mulige gnister fra elektrisk utstyr går dårlig sammen.

Anlegget her inne henter gass gjennom en rørledning fra et avfallsdeponi noen kilometer unna. Så renses gassen lokalt, og føres inn til det første trinnet av prosessen sammen med vanndamp.

Metan fra biogassen og vanndampen reagerer kjemisk, og produserer hydrogen.

Noe av hydrogenet går til en spesiell type brenselcelle i anlegget som produserer elektrisk strøm.  Denne brenselcellen opererer ved høy temperatur, og er av en type som kalles fastoksid brenselcelle. Strømmen leveres ut til strømnettet.

Resten av hydrogenet blir komprimert i tanker, slik at det kan fylles av bilene ved pumpestasjonen utenfor.

– Første del av kompresjonen foregår ved hjelp av metallhydrider, et pulverformet stoff, helt uten bruk av energikrevende pumper, forklarer Andresen.

Denne teknologien er også utviklet ved Institutt for energiteknikk, som har arbeidet med å binde hydrogen til metallhydrider i mange år.

 

Samler opp karbondioksid

Dette er altså prosessene som lager elektrisk energi og hydrogen. Men disse prosessene er bare halve historien.

Når metan og vanndamp reagerer og produserer hydrogen, dannes nemlig også karbondioksid. Bjørg Andresen viser hvordan spillvarmen fra høytemperatur brenselcellene føres tilbake til reaktoren for å kunne fange opp dette karbondioksidet.

Først reagerer karbondioksidet med korn av kalsiumoksid (CaO i figuren), og danner kalsiumkarbonat (CaCO3 i figuren). Kalsiumkarbonat finnes for eksempel i hagekalk og kalkstein.

Spillvarmen fra brenselcellen varmer opp kalsiumkarbonatet. Dermed frigjøres karbondioksidet igjen, og kan samles opp for å lagres i et deponi, eller for å brukes i industrien.

Klimanøytral biomasse

I akkurat dette anlegget blir ikke karbondioksidet samlet opp. Råstoffet er jo biomasse. Den er i utgangspunktet klimanøytral, og karbondioksidet kan slippes ut.

– Dersom karbondioksidet fra prosessen brukes industrielt eller deponeres, ville i så fall anlegget ikke bare blitt klimanøytralt, men klimapositivt, opplyser Andresen.

• Les også: Kraften i en liten celle

Et framtidig storskala anlegg drevet på fossil naturgass vil ikke være klimanøytralt. Der vil en slik måte å fange opp karbondioksid på være både nødvendig og effektiv.

Kjent teknologi på ny måte

Teknologien bak ZEG Power er altså todelt. Reaktorene der hydrogenet produseres og karbondioksidet fanges er utviklet av Institutt for energiteknikk på Kjeller utenfor Lillestrøm, et par kilometer fra forsøksanlegget.

• Les også: Mer gasskraft og null utslipp

Teknologien rundt brenselcellene er utviklet av CMR Prototech, en del av Christian Michelsen Research i Bergen.

Selve brenselcellene kjøpes fra et tysk-østerrisk selskap. Mange av de andre delene av anlegget er spesialutviklet, men basert på kjent teknologi.

– Vi utvikler ikke all teknologien selv. Vi integrerer kjerneteknologiene, og får dermed den høye virkningsgraden, sier Andresen.

Lenker:

ZEG Power, nettsider

Hynor, nettsider

Det er forskere fra Syddansk Universitet som advarer mot at dette kan skje.

Nanosølv er bittesmå partikler av nettopp sølv –  så små at det kan gå tusenvis av dem på bredden av et hårstrå. Samtidig er sølv som gift for bakterier.

Det er nettopp den anti-bakterielle effekten som gjør at klesprodusenter bruker partiklene i en del treningstøy, for å begrense svettelukt.

• Les også: Fortsatt usikkert om nanofarer

Nå har forskere fra det danske universitetet gjort undersøkelser i et laboratorium, av hvordan tarmceller blir påvirket av kontakt med nanosølv.

Tarmceller er nemlig de cellene forskerne tror at nanosølvpartiklene oftest kan komme i kontakt med.

Trenger gjennom celleveggen

Forsker Frank Kjeldsen ved Syddansk Universitet understreker at sølv som metall ikke utgjør noen fare.

– Men når du bryter metallet ned på nano-nivå, blir noen partikler små nok til å trenge gjennom celleveggen. Det kan gi celleforandringer, sier han i en pressemelding.

Bare de aller minste partiklene så ut til å komme seg inn i cellene. I tillegg viser forskerne at nanosølv gjør at det dannes flere såkalte frie radikaler.

Frie radikaler er oksygenforbindelser som dannes naturlig i kroppens celler som følge av energiomsetningen i dem.

Men hvis de blir mange, kan de gjøre skade.

• Les også: Kartlegger nanopartiklers giftighet

– Vi ser også at både formen og mengden av proteiner endres. Dette bekymrer oss, understreker Kjeldsen og kollega Thiago Verano-Braga i pressmeldingen.

Nanosølv er blant de vanligste nanopartiklene. Bruksområder er  deodoranter, matemballasje, drikkeflasker, sårplaster og kjøleskap.

- Bekymringsfullt

Ved flere alvorlige sykdommer har forskere sett en kobling til overproduksjon av frie radikaler, deriblant ved ulike kreftformer, Alzheimers og Parkinsons.

Risikoen ved å få nanosølv-partikler inn i menneskekroppen er likevel uavklart.

Hittil har det nemlig vært lite forskning på potensielle farer med nanopartikler. Det finnes rett og slett ingen sikre svar.

• Les også: Nanoeksperter usikre om fare

Kjeldsen og Verano-Braga understreker da også at forskningen deres er utført på menneskeceller i et laboratorium, ikke på celler i levende kropper.

Derfor kan de ikke si med sikkerhet hvor mye nanosølv som skal til for at en person kan oppleve celleendringer.

– Vi kan ikke konkludere med at du blir syk av nanosølv. Men vi kan mane til forsiktighet, og det er bekymringsfullt å se overproduksjon av frie radikaler i menneskeceller, sier de.

Havner i vannet

Bruken av nanosølv kan også påvirke miljøet negativt. Når klær med nanosølv vaskes, vil partikler havne i avløpsvannet.

Nedbrytningstiden til nanosølvet er lang, og stoffet kan skape  problemer i økosystemene i dyrket mark på lang sikt.

Den svenske forsker Richard Arvidsson fra Chalmers tekniska högskola har tidligere gjort en studie av nanosølv i klær, og forekomst i slam ved et renseanlegg i Gøteborg.

• Les også: Nanosølv kan gi store miljøproblemer

– Klær anses selv i dag for å være en stor kilde til utslipp av nanosølv. Dersom bruken av sølv i klær fortsetter å øke, kan det få store miljøkonsekvenser, har Arvidsson uttalt.

En norsk studie utført i 2011 har for øvrig vist at nanopartikler av sølv er akutt giftig for smålaks.

Effekter ble målt helt ned i 20 mikrogram per liter. Ett mikrogram er en milliondel av ett gram.

Referanse:

Thiago Verano-Braga, m.fl. Insights into the Cellular Response Triggered by Silver Nanoparticles Using Quantitative Proteomics. ACS Nano. DOI: 10.1021/nn4050744 Februar 2014. Sammendrag

Alle som har vært i en bygning der det skjer byggearbeid, vet at lyden av slagbor og diamantsag går gjennom marg og bein.

Selv om man sitter langt fra der operasjonene pågår, forplanter lyd og vibrasjon seg slik at det virker som det skjer rett over hodet på en selv – og til tider inni hodet.

Nordlandssykehus i Bodø skal nå foreta en større utbygging ala det St. Olavs Hospital i Trondheim har gjennomført. Blant annet skal ei ti etasjes stor høyblokk i betong rehabiliteres.

Arbeidet er tenkt utført mens pasienter befinner seg på rommene sine. Planen er da å rehabilitere en halv blokk i gangen, og flytte pasientene fra den ene til den andre bygningsdelen.

Hvilke nivåer kan aksepteres?

Utbyggingssjef for Nordlandssykehus HF, Terje A. Olsen, skjønte utbyggingen ville kunne bli et problem og at han måtte ta tyren ved hornene. Han kontaktet derfor akustikkforskere ved Sintef i Trondheim før anbud ble sendt ut.

Utbyggingssjefen ønsket en utredning om hvilke støynivåer som kan aksepteres – både av pasienter – og ikke minst av ansatte som skal oppholde seg i dette i tre år.

Utredningen skulle også se på hvilke metoder som kunne anbefales for å tilfredsstille kravene til støynivå.

Dramatisk lydreduksjon

Forskerne Truls Gjestland og Anders Homb vet det meste om lyd og hvordan lyd forplanter seg i bygg.

De skiller mellom det de kaller “luftlyd” som er det vi erfarer når vi hører noen prate eller forflytte seg i et annet rom, og “strukturlyd” som er lyd som forplanter seg som vibrasjoner i gulv og vegger. Slike vibrasjoner kan nemlig “stråle ut lyd” på helt andre steder enn der de oppsto.

Det har blitt gjort målinger på ulike steder i bygget der betongarbeidet foregikk, og nå er forskerne i ferd med å avslutte utredningen som skal gå til Nordlandssykehuset. Konklusjonen er at bruk av boreverktøy med diamant på tuppen, kan redusere støyproblemene betraktelig.

– Under en rehabilitering må det bores en rekke hull. Bruk av slagbor viste seg å gi en støy på 85 desibel i naborommet – dette er på grensen til at man får hørselskade, sier støyforsker Truls Gjestland.

– Diamantboret ga derimot bare et lydnivå på cirka 60 desibel.

Om man demper lyden med ti desibel, oppleves dette som en halvering av styrken, ifølge forskerne. 20-25 desibel lavere nivå vil derfor oppleves som en dramatisk reduksjon. Og når man kommer ned i 60 desibel, er man på samme lydnivå som når to mennesker snakker sammen.

Støyforskjellene på borene, skyldes at diamanttuppen gnager seg inn i betongveggen i stedet for slagboret som slår og banker seg innover i veggen.

Hvilke krav skal stilles?

Når lyd brer seg utover, svekkes den vanligvis ved avstand.

I et kontorbygg vil man for eksempel bare svakt høre at folk går i gangen eller henter seg kaffe ved automaten. Støyen ligger kanskje rundt 50 desibel, sier Anders Homb.

– Lyden fra et diamantbor vil altså være såpass svakt at det vil drukne i andre smålyder.

De to akustikkforskerne som gikk rundt og målte støy i ulike rom på sykehuset, har diskutert hva som er rimelig å sette av krav til lyd på et arbeidssted som dette. Hvor mye tåler pasienter, leger og sykepleiere å utsettes for?

De viser til at internasjonale studier for eksempel har vist at restitusjon hos pasienter krever stillhet.

Forskerne sier at det finnes lite eller ingenting av informasjon rundt støyspredning og støygrenser for de som befinner seg innendørs og i nærheten av et byggearbeid.

– Alt av forskning på støy er rettet mot den som bruker utstyret og handler om det arbeidsrelaterte miljøet. Om du betjener slagbor, er for eksempel regelen at du skal ha på øreklokker, sier Gjestland.

– Eller det eksisterer anbefalinger for støy utenfor bygget – i forhold til for eksempel naboer.

Ikke siste gang

Gjestland og Homb tror neppe dette blir siste gang støy under rehabilitering blir diskutert og hvilke krav som bør stilles.

Både skoler og kontorer trenger rehabilitering, og det er ikke alltid byggene kan fraflyttes mens arbeidet pågår.

Forskningsrapporten konkluderer med at det å jobbe med diamantbor både kan være noe dyrere og ta lengre tid enn vanlig. Men det har så store fordeler med tanke på helse, miljø og sikkerhet, at det anbefales.

Forskerne anbefaler også at man bør utrede om det kan veksles på utstyret – og for eksempel begrense støyende aktiviteter til visse perioder. De understreker også at tett informasjon og varsling viser seg å hjelpe på støyplager for folk.

– Kunnskapen er en forutsetning for at vi kan gå i gang med arbeidet, sier utbyggingssjef Terje A. Olsen.

Det er ingen fare for at containerskipene skal få seg en ubehagelig overraskelse på sin vei over Atlanteren.

Det 2000 kvadratkilometer store kontinentet eksisterer nemlig kun i den virtuelle verden, på skjermbilder i Forsvaret.

• Les også: Få kvinner velger Forsvaret

Landet, som heter Missionland, er skapt i et Nato-samarbeid for å gi bedre muligheter til å trene på skarpe oppdrag i et ektefølt, syntetisk terreng. 

I samme verden 

Når soldater i ulike Nato-land skal trene på simulerte oppdrag sammen, må deres virtuelle verdener se like ut selv om den ene operatøren sitter i Norge og den andre i Canada.

Derfor trenger de det samme datasettet. 

Missionland er det første datasettet som møter Nato-landenes individuelle krav, og som er nøytralt for alle landene.

• Les også: Forsvaret vender hjem

Hittil har kartene over det fiktive kontinentet en grunnstruktur som kan tilpasses ulike behov.

– Ideen er at de som vil bruke Missionland skal legge til egne data. På den måten vil Missionland bli mer realistisk etter hvert, sier Karsten Bråthen, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som har vært med på å utvikle datasettet. 

Ørken og Arktis

Med koordinater, kart, terrengstruktur, 3D-modeller og landskap med cirka 30 meters oppløsning, blir en slik virtuell simulator et virkelighetsnært treningssted.

Hæren har i dag flere simulatorer med ulike databaser. Disse kommer i ulike formater, spesialtilpasset for hver trener, og er ofte geografisk spesifikke. Men dette legger begrensinger for bruken, ettersom én virtuell verden kun kan benyttes i en bestemt simulator.

- Missionland vil gi Hæren mulighet til å trene med den samme virtuelle verden i flere simulatorer, fordi den er basert på åpne industristandarder, forklarer Jan-Erik Blix, sjef for simulatorseksjonen ved Hærens taktiske treningssenter (HTTS). 

- Det vil også gi bedre mulighet for å trene tilpassede scenarioer i ulike klimasoner.

Dermed kan soldater som befinner seg på ulike steder løse oppdrag i det samme fjellet eller ved samme kyst, de kan gjemme seg i skogen, og de kan gå i ett med det hvite i den arktiske kulda eller med sanda i tørre, hete ørkener.

Missionland har også mange bebodde områder, med byer, veier og flyplasser.

Mer simulering i vente

Forsvaret har i dag simulatorsystemer som opprinnelig ikke var utviklet for å koble seg til andre systemer.

Dette er i rask endring etter som virtuelle virkeligheter er i ferd med å bli en større del av de militæres hverdag. Ikke bare på bakken, men også på sjøen og i lufta.

• Lesd også: Det jødiske forsvaret

De framtidige F-35-pilotene til Luftforsvaret vil få atskillig flere timer i flysimulator enn dagens F-16-piloter har, kom det fram under et FFI-forum i fjor sommer.

Hele 40 prosent av sin tid vil de nye jagerflyenes piloter tilbringe i en simulator, mot 10 prosent i dag.

Simulering brukes ikke bare fordi slik trening er kostnads- og tidseffektivt, den begrenser også miljøbelastning og risiko.

– Ved å bruke simulering kan vi øve på ting vi ikke kan øve på i virkeligheten, for eksempel elektronisk krigføring eller ekstremt farlige eller høyt graderte oppdrag, forklarer Karsten Bråthen.

Vi kan ikke lenger føle oss sikre på at samtalen med mormor er helt privat. Det avslørte Edward Snowden.

Nå har forskere fra Danmarks Tekniske Universitet (DTU) utviklet en løsning som kan forhindre avlytting av mobiltelefoner. Løsningen er en app basert på dynamisk kryptering.

I dag bruker nesten alle mobiltelefoner et amerikansk krypteringssystem til beskjeder, samtaler og andre data. Det gjør det lettere å drive overvåkning, mener professor Lars Ramkilde Knudsen, som har vært med på å utvikle teknologien.

• Les også: Greit med overvåkning på veiene?

Dynamisk kryptering er sikrere: Det betyr at hver telefon krypterer på sin egen måte. Og dessuten er det ingen huller hvor krypteringen ikke virker, forteller professor Ivan Bjerre Damgård, som har forsket på datasikkerhet ved Aarhus Universitet.

– De eksisterende systemene krypterer ofte bare samtalene på den trådløse delen av nettet. Her er det kryptering hele veien fra sender til mottaker, sier Damgård, som ikke har deltatt i utviklingen av den nye appen.

Hackerangrep fortsatt en trussel

– Den måten mobiler ofte blir avlyttet på, er at man hacker dem. Skadelig programvare kan plukke opp dataene før de har blitt kryptert, sier Ivan Bjerre Damgård.

Dynamisk kryptering kan ikke forhindre hackerangrep fordi smarttelefoner kommuniserer på mange måter.

• Les også: Overvåkning av mobiler blir lettere

Når vi for eksempel går inn på en hjemmeside, kan en hacker plukke opp kommunikasjonen mellom hjemmesiden og mobilen. Så det er nesten umulig å bli 100 prosent sikret mot overvåking.

– Spekteret av angrep som kommer utenfra er enormt bredt. Dynamisk kryptering lukker noen dører, men alle problemer blir ikke løst, sier Damgård.

Snowden satte fart i dynamisk kryptering

Den skandalen Edward Snowden satte i gang i 2013, har skapt en situasjon hvor ingen kan føle seg sikre. Selv den tyske forbundskansleren har blitt avlyttet av etterretningstjenesten NSA.

• Les også: Svenskene ser deg

Det var nettopp en slik skandale forskerne fra DTU Compute ventet på.

– Vi startet for to år siden. Det var ikke mange som likte ideen. Vi trengte en skandale, sier Lars Ramkilde Knudsen.

Kryptering i app-form

Det er ikke bare forskerne på DTU Compute som utvikler løsninger som kan beskytte privatlivets fred.

Den spansk-amerikanske smarttelefonen Blackphone, som skal være avlyttingsfri, kommer snart på markedet. Men med den nye appen fra DTU Compute trenger du ikke investere i en bestemt telefon.

– Ideen er at man skal kunne bruke den mobilen man har. Vi kaller det «bring your own device». Når du har installert appen, vil du ikke merke at det blir kryptert. Det kjører i bakgrunnen, sier Lars Ramkilde fra Institut for Matematik og Computer Science på DTU Compute.

Appen, som nå testes hos forskjellige bedrifter, vil bli tilgjengelig i sommer.

Gruppen bak oppfinnelsen stiftet like før jul selskapet Dencrypt. DTU har sendt inn en patentsøknad og vil eie ti prosent av aksjene.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.