For femten år siden laget jeg mitt aller første intervju som forskningsjournalist. Jeg oppsøkte en lege på Sentralsykehuset i Akershus for å lære mer om diagnoseverktøy på data.

Legen som hadde arbeidet med dette, gjorde meg oppmerksom på en viktig forskjell mellom menneske og datamaskin.

– En lege av kjøtt og blod kan holde oppmerksomheten om maksimalt seks-sju medisinske symptomer på en gang, sa han, fritt etter hukommelsen.

– En datamaskin kan sammenligne millioner av faktorer når den skal stille en diagnose, fortsatte han.

Den gangen, i 1998, var datamaskiner og dataprogrammer langt mer primitive enn i dag. Likevel så denne sykehuslegen begynnelsen til slutten på sitt eget yrke. Eller – gjorde han?

Maskinknuserne

Historien om hvordan maskiner har overtatt for mennesker, startet for alvor rundt midten av 1700-tallet.

I 1763 fant James Watt ut hvordan han kunne gjøre Thomas Newcomens dampmaskin mer effektiv.

Året etter laget den mekaniske rokken spinning jenny det første industrielt framstilte garnet.  Den industrielle revolusjon var i gang.

Maskiner tok over jobben til flere og flere mennesker. Reaksjonene lot vente på seg, men de kom.

På begynnelsen av 1800-tallet gikk luddittene i England løs på de nye maskinene med storslegger.  Maskinknusingen varte noen tiår før samfunnet stilte seg inn på en ny og skjør likevekt med høyere produksjon og mer velstand.

Samling i toppen

Den gangen tok maskinene over de tyngste og mest monotone jobbene. Så klatret maskinene stadig oppover den økonomiske næringspyramiden.

I forrige århundre ble fabrikkarbeiderne erstattet med industriroboter.  Mange biler og andre avanserte industriprodukter blir i dag montert av presise, pneumatiske hender.

Nye opprør av ludditter kom ikke. Hvis de overhodet fantes, ble de bestukket med en eksploderende velstand.

Men ettersom robotene klatrer stadig høyere på næringspyramiden, har vi mennesker måttet flykte foran. Nå klynger vi oss sammen rundt toppen.

Der sitter vi, lett smånervøse, og psyker hverandre opp med honnørtaler om proaktiv, kreativ innovasjon.

Kunnskapssamfunnet, sier vi besvergende, og trekker beina opp under oss mens robotene  kurrer på trinnet nedenfor. Og snart kommer de.

Auto-mobiler, auto-tog

Her er noen yrker som kan komme til å falle i mekaniske hender i løpet av de neste tiårene.

Sjåfører, både til lands, til vanns, og i lufta kan erstattes av langt mer påpasselige autosjåfører, autolokførere, autoskippere og autopiloter.

Utviklingen langs landeveien er i gang, med utvikling av EU-standarder for delvis selvkjørende biler allerede i 2015, og Googlemobiler med robot bak rattet langs landeveiene i Arizona.

Førerløse tog har allerede vislet skinnelangs mange steder, for eksempel i Københavns T-banetunneler.

Auto-piloter

Selvflygende fly finnes allerede. Den amerikanske ubemannede jetjageren X-47B tar av, holder kursen og lander uten hjelp av mennesker.

Teknologien fra eksperimentfly som X-47B vil etter hvert finne veien inn i cockpiten til sivile trafikkfly også.

Mange av dem kan allerede i dag lande automatisk, selv om flygere i praksis oftest tar kontrollen fordi automatikken ennå har sine begrensninger. Men de vil forsvinne.

Ekspertvelde

Sjåføryrket er likevel et stykke fra toppen av næringspyramiden. Mer skremmende, men også løfterikt, er det kanskje at kunstig intelligens kan overta yrker med høyere status.

Om noen tiår kan ekspertsystemer være minst like viktige som mennesker i ledelser av bedrifter og hele samfunn. Skremmende? Kanskje, men er alternativet noe bedre?

De vestlige demokratier styres i dag av demagoger med tidshorisont fram til neste valg. Slagord vinner over fagkunnskap.

Når vi flyr, godtar vi flykapteinens faglige autoritet. Hvis hun forklarer at vi må snu fordi det er en mulighet for feil i en motor, er det ingen motorskeptikere som roper opp om at dette bare er falske alarmer, og at vi dessuten kan fly videre uten motor.

Ordet ekspertvelde har hittil ikke hatt noen god klang. Men selv vårt demokrati er delvis et ekspertvelde, med makt samlet i departementene og i lobbyorganisasjoner med egne eksperter.

Maskinen vet best

Kunstig intelligens vil i årene som kommer fordøye stadig større datastrømmer for å forutsi konsekvensene av de politiske valg vi gjør.

Rikssynsere vil se seg utkonkurrert av samfunnsmodeller, slik bestefars podagra er utkonkurrert av meteorologenes værmodeller.

Så lenge mennesker tas med på råd, og kobles inn i denne beslutningssløyfen, er det liten fare på ferde. Vi bestemmer hva slags samfunn vi vil ha – maskinene viser oss hvordan vi skal lage det.

Skjønt – på et tidspunkt vil vi kanskje også oppleve at maskinene vet bedre enn oss selv hva vi egentlig vil ha.

Hvis vi opplever at maskiner faktisk er mer til å stole på og gjør bedre vurderinger enn mennesker, hva da?

Robotjournalist

En slik utvikling kan også ramme mitt eget yrke. Det er ikke bare leger av kjøtt og blod som maksimalt kan holde seks-sju opplysninger i hodet på en gang. Journalister sliter også med å svømme i en stadig striere informasjonsstrøm.

Datagenererte nyhetsartikler er allerede virkelighet. Datamaskiner kan våke dag og natt, og nylig var en robotjournalist først ute med nyheten om et jordskjelv i Los Angeles, bare sekunder etter at skjelvet var registrert av seismografene.

Flere firmaer arbeider med å utvikle kunstig journalistisk intelligens, og jekke den oppover i det redaksjonelle hierarkiet fra sportsreferater via markedsanalyser til innsiktsfull sammenfatting av store mengder samfunnsdata.

Kristian Hammond fra selskapet Narrative Science forteller om The Quill, et verktøy for datajournalistikk.

Mot slutten for massemediet

I motsetning til en journalist av kjøtt og blod, kan robotjournalisten også spytte ut utallige versjoner av samme artikkel, basert på det samme råstoffet, men skreddersydd smaken til den enkelte mottaker.

Det samme kan de nye digitale redaktørene, som Zite og Flipboard.  Massemediets tidsalder er i ferd med å gå mot slutten.

Hver mann sin sykdom

Det samme er massemedisinens tidsalder. Fram til nå har standardiserte diagnoser i stor grad utløst standardiserte behandlinger og medisinkurer, riktignok modulert av legenes medisinske skjønn og erfaring.

Nå er ny innsikt i ferd med å avsløre slike behandlingsformer som primitive. Ikke to mennesker er like  genetisk.

Det betyr at de reagerer forskjellig på medisiner og annen behandling. Sykdommene utvikler seg også individuelt. Stadig billigere genanalyser gjør det mulig å ta hensyn til disse forskjellene.

Noen sykdommer lever også delvis sitt eget liv. Kreftforskere har for eksempel oppdaget at svulster er forskjellige. Hver svulst er et økosystem av forskjellige kreftceller, som må bekjempes på hver sin måte.

Google Doc

Hadde sykehuslegen jeg intervjuet for femten år siden, fått vite at medisinske systemer skulle løse seg opp i et slikt virvar av individuelle forskjeller, ville han kanskje fått en rynke i pannen.

Men samtidig ville denne utviklingen styrket hans egen analyse av maskinenes fordeler framfor mennesker.

For hva skjer hvis hver enkelt pasient møter legen med fullsekvensert genom, komplett med individuelle reaksjonsmønstre på behandlinger beskrevet i detalj og måneders avlesninger fra et batteri av medisinske sensorer i smartklokker?

Sagt på en annen måte: Hvor lenge er det til Google Docs blir Google Doc?

Personalisert medisin, video med foredrag fra den amerikanske Mayo-klinikken.

Medisinsk industri

Ekspertsystemer i dataskyen vil kunne samle enorme mengder genetiske og andre medisinske data fra millioner på millioner av pasienter, og sammenligne dem slik bare datamaskiner kan klare.

Når mønstergjenkjenning og taktile sensorer også gir ekspertsystemene øyne og hender, kan det hende at rådene vi får fra dataskyen oppleves som bedre enn rådene vi får fra fastlegen.

Også når behandlingen settes i gang, vil teknologien overta. Allerede nå ser vi hvordan medisinske behandlinger og undersøkelser industrialiseres rundt ny teknologi, som organprintere, robotkirurgi og tomografer.

Den medisinske håndverkeren er på vei ut. Inn kommer standardiserte metoder, tilpasset den enkelte.

Robotvenner

Et kaldt mareritt, vil noen innvende. Er vi villige til å legge våre liv i robotarmer? Trenger vi ikke menneskers varme hender?

Nei, kanskje ikke. I Japan daler fødselstallene fordi mennene heller innleder forhold til søte, animerte småpiker på mobilskjermen og dataskjermen.

Robotselen Paro fra det samme landet har også gjort stor lykke som kosedyr for gamle, som savner fysisk nærhet i institusjoner.

Er det egentlig overraskende? Når små barn kan knytte seg så sterkt til ubevegelige, steindøde kosedyr av syntetisk pels, hvorfor skulle ikke gryende maskinbevisstheter, gjerne gitt menneskelig mimikk og gester, kunne vekke våre varmeste følelser?

Flinkere og flinkere

Bør luddittene våkne til kamp igjen? Ender vi opp med å tjene som herrer for de nye herrene, våre mekaniske og elektroniske tjenere?

Jeg tror maskinene vil tvinge oss inn i en identitetskrise. Men jeg tror også vi vil komme styrket ut av denne identitetskrisen.

For mange er det å være flink, og bli verdsatt som flink, en viktig måte å få bekreftet seg selv på.

De vil få det tøft i tida som kommer. Maskinene er flinkere enn oss. De vil klatre etter oss, stadig høyere mot toppen av flinkhetspyramiden, helt dit opp hvor flinkhet er synonymt med å være kreativ og proaktiv.

Rølpete

Hvilken lettelse ville det være å innse at maskinene ikke bare blir flinkere enn oss, men faktisk også befrir oss fra flinkhetens tyranni!

For flinkhet har aldri vært det jeg liker ved andre mennesker, og jeg tror heller ikke at mine virkelige venner er glad i meg for min flinkhet.

Jeg håper maskinene kan hjelpe oss til å bli mer oss selv. Det kan til og med bety å bli mer rølpete og rampete.

Nye trinn på pyramiden

Hvis vi rølper oss ut i uføret, kan de flinke maskinene stå klar til å hente oss inn igjen og rydde opp etter oss.

Men en sjelden, sjelden gang vil skikkelig rølping sende oss hodekulls ut i helt nye landskaper, der verken vi eller flinke maskiner har vært før.

Da vil kanskje til og med framtidas roboter glippe litt med øynene, forvirret over mønstre som ikke passer inn i algoritmene, ute av stand til å vite hva de skal være flinke til.

Og så ser vi hvordan vår felles pyramide kan bygges ut med flere trinn og en enda høyere topp.

God bedring

Der kan det være plass til både sjåfører, politikere og leger. Sjåførene kan leve ut sin kjøreglede, politikerne kan leve ut sine villeste visjoner, og en sjelden gang til og med lære ekspertsystemene en ny lekse.

Og legene? De kan ønske seg selv og alle oss andre god bedring.

Selv den mest livaktige koserobot eller den dyktigste Google Doc vil aldri kunne erstatte gode ønsker fra et levende menneske, slik bamsen Brum-Brum aldri kan erstatte mamma og pappa, eller Facebook erstatte en ekte venn.

Nylig plasserte forskere ni sensorer på Lysefjordbrua i Rogaland. De skal overvåke vind på brostedet og vibrasjoner forårsaket av vind og trafikk på broen.

Registreringene fra sensorene gir et presist bilde av påkjenningene som broen utsettes for.

– Systematiske målinger over flere måneder vil gjøre det mulig å si noe om broens gjenværende levetid, sier lederen av forskningsprosjektet, professor Jasna B. Jakobsen ved Universitetet i Stavanger.

Avanserte vindmålere

Fem av sensorene er avanserte vindmålere som fastslår vindhastighet og -retning med stor nøyaktighet ved hjelp av ultralyd – såkalte ultralydanemometre.

Disse målerne sender ultralydpulser med frekvenser på mer enn 20 kHz, over nivået vi mennesker kan høre, mellom tre par sensorer.

Vindhastigheten slås fast ved å måle tiden lydbølgene bruker fram og tilbake mellom målerne, fordi lyden forplantes som bølger eller vibrasjoner i luften.

Med tre par sensorer kan man måle vinden i tre ulike retninger. Dette gir et komplett bilde av vindens retning og hastighet på et bestemt punkt.

32 per sekund

Anemometrene gjør 32 målinger i sekunder. Dette gir et langt mer nøyaktig bilde av vindforholdene enn man får med mer tradisjonelle målere.

Ultralydanemometre er ikke noe nytt på markedet, de er bare mer kostbare og krevende å bruke. Derfor brukes de helst til spesialundersøkelser av turbulent vind.

Sensorene gir et detaljert bilde av vindforhold langs konstruksjonen og hvordan disse endres med vindretningen.

Dette er viktig, fordi dagens beregningsmodeller som regel forutsetter at forholdene er jevne langs hele brospennet. I realiteten varierer vindstyrken på ulike deler av broen, både i kastene og den såkalte middelvinden – gjennomsnittet over 10 minutter, som danner grunnlaget for kategoriene bris, kuling, storm og orkan.

Trådbrudd i kablene

Målekampanjen som nå pågår i Lysefjorden er et forskningssamarbeid mellom Universitetet i Stavanger, Universitetet i Reykjavik og Statens vegvesen Region vest.

De valgte Lysefjordbroen fordi den er lett å komme til, og fordi den har gitt Vegvesenet en del utfordringer med trådbrudd i hovedkablene.

Broens sikkerhet er ikke truet på kort sikt. Likevel kan målinger av påkjenninger og faktiske vibrasjoner være nyttige også i denne sammenheng.

Flere svar

Store mengder data blir nå kontinuerlig samlet inn på Lysefjordbrua, og i løpet av det neste halvåret skal doktorgradsstudent Etienne Cheynet gjøre flere analyser av dem.

Ved å studere hvordan vinden blåser mot ulike deler av broen på samme tid, kan forskerne forhåpentlig få svar på flere spørsmål:

• Hvor jevne eller ujevne er luftstrømmene mot broen?
• Hvordan påvirker luftstrømning og broen hverandre?
• Hvor store påkjenninger må konstruksjonen tåle og hvor mye varierer spenningene?

Målet er å lage en mer realistisk modell av hva slags vind som faktisk forekommer på stedet. Det er også aktuelt å analysere hvordan vibrasjonene fra biltrafikken spiller inn.

Viktig for lange broer

Gode modeller for å beregne vindens påvirkning er spesielt viktig for prosjektering av lange broer, som for eksempel i det pågående prosjektet om å gjøre E39 fergefri. Vegvesenet bruker universitetsmiljøer for å finne ny kunnskap.

– Vi ser på denne forskningen som viktig. Det er stort behov for å optimalisere løsningene våre for å kunne bygge lengre brospenn, sier Mathias Kjerstad Eidem.

Han leder Fjordkryssingsprosjektet, som skal videreutvikle teknologi for ulike typer broer for å kunne krysse de resterende fjordene langs E39.

Ny kunnskap er ikke minst viktig for økonomien i slike prosjekter. Redusert usikkerhet gir lavere kostnader, for eksempel ved at man kan bygge lettere konstruksjoner eller ha mindre sikkerhetsmarginer.

Måler i løse luften

Overvåking av turbulens og modellering av vindpåkjenninger er også relevant for vindenergi. Derfor har Norwegian Centre for Offshore Wind Energy (Norcowe) bidratt med tre av sine vindsensorer til dette prosjektet.

I 2014 vil aktiviteten i Lysefjorden bli utvidet med optisk fjernmåling av vindforhold. Der vil Norcowe også bidra med lidar, en nyere instrumenttype for optisk fjernmåling av vind. Dette er sjeldent, om ikke unikt, i brosammenheng.

Lidar er spesielt nyttig i planleggingen av broer, fordi man på forhånd kan måle vindforhold i det tomme luftrommet hvor broen skal bygges. Normalt samler man inn måledata fra en sensor plassert oppe på en av fjordsidene, men der kan vindforholdene være noe annerledes enn ute i fjorden.

Ulike teknikker

Lidar måler som regel fra et fast punkt på bakken eller en bygning, men kan også settes på skip, fly eller andre bevegelige innretninger. De kan ha en rekkevidde på flere kilometer, noe som gjør det mulig å overvåke store luftvolum.

Det betyr at de gir begrenset informasjon om turbulens. Likevel er det interessant for forskere å sammenligne lidar-målinger med målingene fra et begrenset antall punkt langs broen, og se hvordan disse to teknikkene utfyller hverandre.

De nye metodene oppsto i USA, men har blitt spesielt populære i Skandinavia og Norge – der store foretak som Statoil, Telenor, Statens Pensjonskasse og Finn.no har tatt dem i bruk.

Vi snakker om såkalte smidige metoder for systemutvikling, som Scrum og “Lean software development”. Her står individer og samarbeid i fokus framfor prosesser og verktøy, og forskerne ser etter systemer som fungerer framfor omfattende dokumentasjon.

–Det er viktig å kunne respondere på uforutsette hendelser framfor å følge en fastspikret plan, sier Tore Dybå, forsker ved SINTEF IKT. 

På topp internasjonalt

Nylig plasserte tidsskriftet Journal of Systems and Software SINTEF som det ledende forskningsmiljøet internasjonalt innen fagfeltet smidig utvikling, og Dybå og kollega Torgeir Dinsøyr tror hovedårsaken er at de ser problemstillinger som er relevante for næringslivet. 

Rangeringen er gjort av forskere ved det teknisk-naturvitenskapelige universitetet i Taiwan, og bak listene ligger en nitidig gjennomgang av publikasjoner fra mer enn fem hundre forskere fra 246 universiteter og forskningsinstitutter rundt om i verden.

–Utvikling av IT er en problemløsningsprosess hvor all jobben ligger i utvikling, ikke i produksjon. Dette gjør at det blir et håndverk som skiller seg fra andre ingeniørdisipliner, sier Dybå.

Bort fra tradisjonelle metoder

De siste årene har det vært en rekke oppslag i media om IT-prosjekter med store forsinkelser og kostnadssprekker. Mange mener at årsaken til dette kan spores tilbake til tradisjonell utvikling av informasjonssystemer.

–I tradisjonelle metoder har man gjerne laget detaljerte kravspesifikasjoner og tatt viktige avgjørelser om hvordan løsningen skal konstrueres, før selve løsningen blir utviklet. Problemet er bare at kravene til informasjonssystemer ofte endrer seg underveis, sier Dybå.

–På samme vis har brukere blitt involvert i starten for å spesifisere hva som skulle lages, og mot slutten for å teste produktet. Perioden mellom disse fasene har ofte strukket seg over flere år, og brukerne får rett og slett problemer med å kjenne igjen kravene de har formulert når de ser den ferdige løsningen, supplerer kollega Torgeir Dingsøyr.

Fortrinn i den globale konkurransen

Smidige metoder får stadig mer oppmerksomhet i form av internasjonale og nasjonale konferanser, diskusjonsgrupper, og kurs og undervisningsopplegg på universitetene.

– Pensjonskassens omlegging karakteriseres faktisk som et av de største vellykkede IT-prosjektene i Norge de siste årene, sier Dybå.

Bransjer som båtindustrien har tatt i bruk framgangsmåten, og innenfor prosjektledelse er det stor interesse for endringen som har skjedd i IT-bransjen. Å være best på smidig metodikk – samt utvikle metodikken videre, blir ofte nevnt som den viktigste muligheten norske bedrifter har i dag for å hevde seg i et stadig tøffere globalt marked.

–Vi kommer til å jobbe aktivt videre med smidige utviklingsmetoder. Vi har nettopp startet arbeid på en konsernsatsing innen styring av store IT-prosjekter, og her er smidige metoder ett av hovedtemaene, forteller Dybå.

– Gjennomsnittsvekten i Norge går stadig oppover. I dag ser vi at vekten hos gutter øker mer enn for jenter, sier professor Turid Lingaas Holmen ved Institutt for samfunnsmedisin, NTNU.

Hun har ledet et stort forskningsprosjekt om overvekt, som har hatt støtte fra Folkehelseprogrammet i Forskningsrådet. Prosjektet inngår i et internasjonalt samarbeid for å sette fokus på felles helseutfordringer for barn og unge i land som Finland, England, USA og Norge.

– Disse landene har det til felles at gjennomsnittsvekten går oppover. Dette er en utvikling man gjerne vil forhindre, og derfor er en kartlegging av faktorer som bidrar til overvekt viktig, mener forskeren.

I Norge har forskerne tatt utgangspunkt i ungdomsdelen av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Ung-HUNT). Gjennom det internasjonale samarbeidet kunne forskerne sammenligne data med tilsvarende undersøkelser i de andre landene.

– Det kan være kulturelle faktorer som øker risikoen for overvekt, men det kan også være noen fellestrekk i disse landene. Dette gjør det veldig interessant å sammenligne materiale. Samtidig er det verdifullt å trekke veksler på hverandres kunnskap og erfaringer på tvers av landegrensene, forteller Lingaas Holmen.
 

Lettere med kulturaktiviteter

– Når man snakker om å forhindre overvekt, ligger fokus som oftest på å øke den fysiske aktiviteten. Da er det lett å glemme at det ikke bare er fysisk trening som påvirker helsen, påpeker Koenraad Cuypers.

Cuypers har vært stipendiat i et av delprosjektene og har undersøkt hvordan ulike faktorer påvirker hvor mye vi veier. Resultatene tyder på at også mer stillesittende kulturelle aktiviteter kan forhindre overvekt.

– Kulturelle aktiviteter har en viktig plass i livene våre, og ikke alle mennesker liker å drive med fysisk trening. En kan se på kulturelle aktiviteter som et slags lavterskeltilbud for de som vegrer seg for å begynne med aktivitet i det hele tatt.

Samtidig vet vi at kulturelle aktiviteter også har en fysiologisk effekt på mennesker, forteller Cuypers.

Sosiale ungdommer veier mer

Gjennomsnittsvekten til nordmenn øker stadig. Mange peker på at vi er for stillesittende. Cuypers viser til at dette ikke ser ut til å gjelde for kulturelle aktiviteter som krever mental aktivitet.

Ved hjelp av data fra Ung-HUNT 1995–97 og oppfølging av de samme personene 11 år senere, kunne forskerne se hvilken effekt ungdommenes fritidsaktiviteter hadde på vekten i voksen alder.

Ungdommer som bedrev kulturelle aktiviteter, hadde mindre risiko for overvekt 11 år senere enn sine jevnaldrende som holdt på med sosiale aktiviteter.

I studien var kulturelle aktiviteter definert som aktiviteter man ofte gjør alene, som å lese en bok, høre på musikk, spille et instrument, se på tv eller dvd, eller gjøre lekser i mer enn en time.

Sosial aktivitet innebar å besøke venner, få besøk, være ute i over to timer med venner, eller være med på et møte eller trening i en organisasjon eller klubb.

– Stress kan være en medvirkende årsak til overvekt. Rolige aktiviteter som krever konsentrasjon kan dempe effektene av stress, og kan derfor hindre utvikling av stress-overvekt, mener Cuypers.

Stresser ned foran tven

Han understreker at selv om kulturaktiviteter kan ha en forebyggende effekt, er de trolig ikke nok i seg selv for å komme tilbake til normal vekt.

– En må huske på at fysisk aktivitet også er viktig, blant annet for hjerte- og karsystemet og den mentale helsen.

Noe overraskende kanskje, er at tv-titting ikke var relatert til overvekt. Forskeren mener dette kommer av at tven ikke nødvendigvis erstatter andre aktiviteter.

– I vår tid er stress til stede i livet fra en er baby til man blir gammel, noe som ser ut til å ha negativ effekt på fysiologi og metabolisme. Avslapping har en viktig plass etter mental og fysisk anstrengelse, og for noen kan tv-titting være ganske avslappende, forklarer han.

Ble overvektige av å føle seg overvektige

Cuypers har også sett på sammenhengen mellom opplevd overvekt og faktisk vekt. Ungdommer som var normalvektige, men følte seg overvektige, hadde større risiko for faktisk å være overvektig 11 år senere.

Forklaringene på dette kan være mange og sammensatte, men også her kan psykososialt stress være en medvirkende faktor. Stress er særlig forbundet med fedme rundt midtpartiet.

– Mennesker som stresser kan endre livstil og matvaner, for eksempel la være å spise frokost. Forskning har vist at å droppe dette måltidet henger sammen med overvekt.

I denne delstudien ble 1200 av ungdommene fra Ung-HUNT1 (1995–97) ble fulgt opp igjen etter 11 år. Da var de blitt mellom 24 og 30 år. Halvparten av dem var normalvektige også i voksen alder.

Forskerne gjorde imidlertid et interessant funn. 59 prosent av jentene som hadde følt seg tjukke i tenårene, var nå blitt overvektige, målt etter BMI-skalaen. Til sammenligning var 31 prosent av de normalvektige som heller ikke følte seg overvektige, blitt overvektige.

Lignende studier er gjort tidligere blant normalvektige voksne menn og kvinner. Også her økte vekten hos de som så på seg selv som for tjukke, men det er forskjell på kvinner og menn. 

En forklaring på dette kan være at medienes fokus på utseende i større grad retter seg mot jenter enn mot gutter.

– Jenter opplever dermed mer psykososialt stress for å oppnå kroppsidealet, tror Cuypers.

Les mer: Følelse av overvekt kan gjøre deg feit

Forskerne har brukt det som kalles ølgjær eller bryggerigjær, og erstattet ett av 16 kromosomer i  arvestoffet med et kunstig endret arvestoff.

– Dette er en stor prestasjon, sier professor Kjetill S. Jakobsen ved Universitetet i Oslo til  forskning.no.

– Tidligere har man klart å lage såkalte designorganismer av bakterier, men de har en enklere type  celle der arvestoffet flyter fritt i celleplasmaet.

• Les også: Første syntetiske organisme

– Gjærsopp er derimot en såkalt eukaryot celle, med arvestoffet i form av kromosomer inne i en cellekjerne. Det er et  ganske stort sprang til å klare det samme med en eukaryot celle, sier Jakobsen.

Fjerner og endrer gener

En forskergruppe ledet av Jef Boeke og Narayana Annaluru fra John Hopkins University har brukt et  dataprogram til å forandre rekkefølgen på nukleotidene – eller genbokstavene i arvestoffet.

• Les også: – DNA er software

Forskerne bygget de opp hele kromosomet på nytt, genbokstav for genbokstav. Forsøk viste at  gjærsopp med det kunstige kromosomet oppførte seg helt som vanlig gjærsopp.

Forskerne satte også inn spesielle markører i arvestoffet. Markørene ble plassert ved gener som  forskerne antar er delvis overflødige.

Markørene gjorde det mulig å få svar på spørsmålet: Hvor mye kan vi fjerne av disse mindre viktige  genene eller endre rekkefølgen på dem før gjærsoppen begynner å oppføre seg annerledes?

Noen av disse endringene fikk gjærsoppen til å vokse langsommere. Andre fikk dem til å vokse  raskere.

Menneskets gamle følgesvenn

Forskerne hadde flere gode grunner til å velge nettopp gjær som den første eukaryote cellen der de  skulle prøve å lage det første kunstige arvestoffet.

– Gjær har en lang industriell forhistorie sammen med menneskene, sier Jef Boeke i en video fra  tidsskriftet Science, der studien er publisert på nettstedet Science Express.

– Vi har kultivert gjær helt siden jordbruket oppstod i Midt-Østen, og menneske og gjær har levd  sammen og samarbeidet godt om å lage brød, vin og øl, fortsetter han.

Men målet til forskerne er ikke bare å lage bedre brød, vin og øl. I dag brukes gjærsopp også til å  lage biodrivstoff, vaksiner og spesielle kjemikalier.

– Dette kommer til å lære oss mye nytt om biologi, og vil føre til praktiske anvendelser innen  bioteknologisk industri, sier Boeke.

Enkel celle

Cellene i gjærsopp er altså av samme type som i planter, dyr og mennesker, med cellekjerne og  spesialiserte organeller i cellevæsken. Hvor stort er da spranget til designerdyr og mennesker?

– En gjærcelle regnes som veldig enkel. Den er godt beskrevet genetisk, og forholdsvis lett å  forandre, sier Kjetill S. Jakobsen.

– Cellene i mennesker har veldig mye mer DNA i sitt arvestoff.  Kromosomene er også mer komplekse, fortsetter han.

Stort framskritt

– Det at kromosomene er mer komplekse, innebærer for eksempel at et gen i seg selv ikke er nok for  å beskrive en egenskap. Det er også viktig å se på sammenhengen genet står i, genene omkring.

– Det tilsvarer at en setning i en tekst kan skifte mening ut fra hvor den plasseres i konteksten,  poengterer Jakobsen.

Han understreker også at ingen ennå har klart å lage en designorganisme helt fra bunnen.

– Det forskerne gjør, er å sette nytt arvestoff inn i en allerede levende celle, sier Jakobsen.

• Les også: Langt fram til kunstig liv

Likevel mener han at vi ser konturene av et stort framskritt innen syntetisk biologi.

– Denne grenen av biologien vil få stor oppmerksomhet i årene som kommer, avslutter Jakobsen.

Referanse:

Narayana Annaluru: Total Synthesis of a Functional Designer Eukaryotic Chromosome, Sciencexpress, 27. mars 2014, 10.1126/science.1249252

Forskere fra USA og Storbritannia har vist hvordan brenselceller kan oppstå naturlig rundt undersjøiske varme kilder.

Disse brenselcellene kan ha skaffet energien som dyttet livet i gang på jorda for over tre milliarder år siden.

Brenselceller ligner levende celler

– Dette er en original måte å angripe problemet om livets opprinnelse på, sier Tom Kristensen fra Universitet i Oslo.

- Jeg har ingen motforestillinger mot at en slik forløper til stoffskiftet kan ha gitt den energien som må til for å bygge opp større molekyler som RNA og arvestoffet DNA i de første levende celler, fortsetter han.

Kristensen er professor ved seksjon for biokjemi og molekylærbiologi, og mener at denne forskningen kan være nyttig for å finne ut mer om hvordan livet oppstod.

Levende celler gjør omtrent det samme som brenselcellen i for eksempel en hydrogenbil. De utnytter kjemiske reaksjoner til å lage elektrisk energi. 

Den elektriske energien brukes så til å bygge opp nye energibærende stoffer som den levende cellen trenger.

Undersjøiske skorsteiner

Lenge har forskerne antatt at livet på jorda kan ha oppstått rundt de undersjøiske varme kildene.

• Les også: Leser etter livets røtter

Slike kilder spruter opp vann med flere hundre graders varme på havbunnen, der kontinentplatene gnisser mot hverandre og jordskorpa er tynn og varm.

De hete vannfontenene inneholder mineraler, blant annet jern og nikkel. Mineralene avsetter seg i rørlignende former rundt åpningene.

Derfor kalles også de varme kildene for hydrotermale skorsteiner.

Mineralene jern og nikke kan ha dannet en viktig del i den urgamle, naturlige brenselcellen, den delen som kalles elektrolytten.

 

Elektrolyttmembran

Elektrolytten i en moderne brenselcelle virker på liknende måte. Den skiller hydrogengass fra tanken og oksygen fra lufta, oftest med en membran. Membranen lar de elektrisk ladede hydrogenatomene passere, slik at de kan møte oksygenet.

• Les også: Slik virker en brenselcelle

Men elektrolyttmembranen stenger for elektronene, som er nødvendige for den kjemiske reaksjonen mellom oksygen og hydrogen. De må vandre en omvei gjennom en ledning, og lager dermed  en elektrisk strøm.

Jern og nikkel

Elektrolyttmembranen i en moderne brenselcelle er ofte laget av stoffet platina. Men platina er et sjeldent stoff i naturen. Jern og nikkel i de hydrotermale skorsteinene danner derimot naturlige elektrolytter.

Derfor laget forskerne fra University of Leeds og NASAs Jet Propulsion Laboratory en kunstig hydrotermal skorstein i laboratoriet, med jern og nikkel som elektrolytt.

Denne brenselcellen ble ikke så effektiv som den av platina, men ga strøm nok til at det kan forklare hvordan forløperen til stoffskiftet oppstod. Resultatene er publisert i tidsskriftet Astrobiology.

Dr. Terry Kee fra School of Chemistry, University of Leeds, forklarer eksperimentet som viser at brenselceller kan oppstå naturlig rundt undersjøiske varme kilder.

Rotasjonsmotor i cellene

I cellene til mennesker og dyr blir energien produsert i det som kalles cellenes kraftverk, mitokondriene. De har et membran, som på mange måter tilsvarer membranet i brenselcellen.

• Les også: Slik oppsto den moderne cellen

– Spenningsforskjellen over mitokondriets membran pumper ladede hydrogenatomer ut av mitokondriene. Så blir det ført inn igjen når det energibærende stoffet ATP produseres, forteller Tom Kristensen.

Han sammenligner denne mekanismen med en ørliten roterende motor. Slik sett er det enda en morsom sammenheng mellom brenselcellene i en bil og cellene i en levende kropp.

Lenker:

Nyhetsmelding fra University of Leeds

Nyhetsmelding fra NASA

Barge, Laura M et.al: The Fuel Cell Model of Abiogenesis: A New Approach to Origin-of-Life Simulations, Astrobiology, 12. mars 2014, 14(3): 254-270. doi:10.1089/ast.2014.1140

Aksel Lund Svindal hadde en stygg ulykke under utfortrening i 2007. Det gikk nesten et år før han stilte i konkurranse igjen. Heldigvis gikk det bra – han vant til og med verdenscupen sesongen etter.

Skadene var mange og alvorlige på den tiden.

Det internasjonale skiforbundet, FIS, ble presset fra offentligheten og media til å gjøre noe. Ord ble til handling.

Matthias Gilgien på Norges idrettshøgskole fulgte ekstra nøye med da Lund Svindal og de andre kjørte verdenscupavslutning i uka som gikk.

Gilgien bruker satellitter og avanserte målemetoder for å gjøre alpinsporten mindre farlig.

Salzburg, Davos og Sognsvann

Etter sesongene med høy skadefrekvens, ga FIS Universitetet i Salzburg i oppdrag å gjøre dybdeintervjuer med utøvere, trenere og andre eksperter for å finne ut hva som forårsaket skader.

De fant ut at tre faktorer var avgjørende: ski, preparering av snø og løypeutforming, eller løypestikking.

Snart var tre store forskningsprosjekter i gang. Målet var at sporten skulle bli tryggere, men ikke kjedeligere.

Universitetet i Salzburg tok for seg hvordan nye, og bedre ski påvirket skadeforekomsten. De fremste ekspertene på snø befant seg i Davos.

Men hvem kunne finne ut mer om løypestikkingen? Her trengtes en som hadde peiling på landmålingsteknologi, biomekanikk og alpint.

Vedkommende måtte også være en del av et solid forskermiljø. En umulig kombinasjon? Niks.

Matthias Gilgien er nemlig utdannet landmåler, har studert klimafysikk, idrettsvitenskap og biomekanikk. I tillegg kommer han fra de sveitsiske fjellene, der det er opplagt at man blir alpinist, hvis man skal satse på idrett.

Riktignok ble ikke Gilgien alpinist – han ble landslagsutøver og senere landslagstrener i orientering. Men interessen for alpint var alltid til stede.

Analyser av hele løp

– Det er merkelig hvordan ting plutselig kommer sammen. Jeg var i gang med en doktorgradsstudie om noe annet, men da denne muligheten kom, var både jeg og veileder klare på at jeg måtte bytte prosjekt, sier Gilgien, som skal disputere ved Norges idrettshøgskole våren 2014.

Høsten 2010 satte han i gang. For å finne ut hvordan terreng og løypestikking påvirker skaderisiko, måtte Gilgien analysere hver sving i hele løp – uten at utøveren ble påvirket i av måleutstyr i konkurransen.

Andre forskere bruker videobaserte metoder i sine analyser, men da får de bare sett på 2–3 svinger av gangen. Den metoden gir dem for eksempel ikke mulighet til å forklare forskjellen på skader som skjer i begynnelsen og slutten av løypa.

Så hvordan måler man kontinuerlig en person som farer ned en fjellside? En som holder 100–150 kilometer i timen i flere minutter?

Ingen hadde noen gang målt hele storslalåm-, super-G- og utforrenn i verdenscup med en valid metodikk, altså en målemetode man kan stole på og bruke i vitenskapelige beregninger.

Opp i rommet

Gilgien forlot grantrærne langs løypa, der det er vanlig at trenere filmer sine løpere, og reiste opp i verdensrommet. Ikke bokstavelig talt, men han ville benytte satellitter i stedet for kameraer for å måle løperne.

Teknologien er ikke så mystisk som det kanskje høres ut som. Vi har nemlig denne teknologien i smarttelefonene, bilene og klokkene våre. Vi snakker om GPS.

Gjennom å feste en GPS-antenne på hjelmen og en mottaker på ryggen til en skikjører, kunne Gilgien gjenskape linjen utøveren kjørte og farten han holdt.

For å få så nøyaktige målinger som mulig, kombinerte han signaler fra både amerikanske og russiske satellitter, ikke bare en av delene, slik som er vanlig.

For å eliminere feilkilder, hadde han også en fast GPS-mottaker som sto stille ved løypa. Ved å plassere linjen utøveren kjørte i et tredimensjonalt terrengkart, fikk Gilgien en nøyaktig gjengivelse av svingene utøverne skulle gjennom.

Han sammenlignet GPS-metoden med en gullstandard, det vil si en annen målemetode som bekreftet at den nye metoden målte riktig, før han gikk til verks i verdenscupsirkuset.

Kontroll med store krefter

FIS fraktet Gilgien og hans team til verdenscuprenn gjennom sesongene 2010/2011 og 2011/2012.

Foran hvert løp fikk han sette opp utstyret sitt og måle utformingen av terrenget, løypa og portene.

En toppalpinist, som ikke skulle konkurrere, ble utstyrt med GPS og kjørte gjennom løypa som om han konkurrerte, rett før rennet begynte.

Det ga Gilgien en nøyaktig modell av utøverens kjøring.

Han ville undersøke kreftene utøverne ble utsatt for gjennom løypa. Men hvordan kan man måle krefter utfra en GPS på hjelmen til en alpinkjører?

Vel, det kan man ikke. Så Gilgien utviklet nok en ny metode. I stedet for å måle kreftene, kunne han beregne dem. Han hadde målt opp terrenget og laget et eksakt 3D-kart over løypa og linjen testløperen hadde kjørt.

Gjennom å vite hvor langt fra bakken hodet til skikjøreren var, kunne han beregne kjørerens tyngdepunkt – og så finne ut hvor stor belastning han ble utsatt for. I tillegg ga det ham kunnskap om hvor stor luftmotstanden og friksjonen mellom ski og snø var.

– Det viste seg at kreftene løperne utsettes for kan ha mye å si. For eksempel kan det være større sjanse for at en løper blir skadet dersom belastningen er stor over lengre tid, enn hvis han kjører i høy hastighet i et parti som ikke utsetter ham for like mye krefter, forklarer Gilgien.

Alle grener er like farlige

Andre studier tyder nemlig på at skaderisikoen er større når løperen er sliten. Og jo lenger han er utsatt for stor belastning, jo mer sliten blir han.

– For å forklare hvor stor belastning det er snakk om, pleier jeg å si at du skal ta to voksne menn på ryggen, stille deg i hockey, og så få noen til å komme og riste litt skikkelig på deg, illustrerer forskeren.

Gjennom denne studien fikk man for første gang også sammenlignet de forskjellige disiplinene. Gilgien fant ut at storslalåm, super-G og utfor per minutt kjøring er like farlig. 

Altså er skadeforekomsten per minutt kjøring like stor, men mekanismene som fører til skader er antakelig ganske forskjellige. I et fall i utfor er energien som påvirker løperen dobbelt så stor som i storslalåm, mens kreftene i en sving i storslalåm er nesten 1,5 ganger større enn i en utforsving.

Utfor har omtrent dobbelt så mange hopp som super-G, men svevetiden for hvert hopp er omtrent like lang. Det betyr at hvis noe går galt i et hopp i super-G, kan konsekvensene være like store som i utfor.

Kan ikke bare legge om løypene

Og så er det vel bare å legge om løypene, så de blir tryggere? Niks. Det er sjelden så enkelt, hverken i forskningsverdenen eller i alpint.

– Er farten for høy, kan vi flytte en port et par meter til siden. Men da risikerer vi at løperne blir utsatt for stor belastning over lengre tid. På samme måte kan reduksjon av kreftene føre til høyere hastighet. Altså kan den ene faktoren utslette effekten av å endre den andre, forklarer Gilgien.

Avhandlingen er levert, men sveitseren jobber videre med prosjektet på Norges idrettshøgskole. For tiden knytter han sammen dataene fra prøvekjøreren, terrengmodellene og løypestikkingen med skadene i de rennene han har undersøkt de siste årene.

På denne måten kan han finne ut hva som kjennetegner stedene der skader oftest skjer, og om det finnes fellestrekk. Deretter kan man gjøre noe med de stedene der skadene pleier å skje.

Faktorene er mange og kompliserte, så forskerne må gå forsiktig fram før de gir absolutte råd om løypeutforming. De må rett og slett forske mer.

– Men når vi er ferdige med neste steg, og knyttet våre data mot skadene som har skjedd, kan vi gi solide råd til FIS. Vi gir dem mer fakta å basere sin kunnskap på, slik at de bedre vet hva som forårsaker skader og hvordan man kan endre løypene på steder der utøvere ofte blir skadet. Det vil føre til at alpinsporten blir sikrere, håper Gilgien.

Førsteamanuensis Donn Morrison ønsker å finne en automatisert metode for å se om innlegg på mikroblogger som Twitter og Sina Weibo blir slettet av utenforstående, og i hvor stor grad de blir det. Sina Weibo er det kinesiske svaret på Twitter.

Hver enkelt bruker kan lett se om ett av deres innlegg blir sensurert. Men hvordan finner du ut om dette bare gjelder deg, eller om det faktisk skjer systematisk? Det vil Morrison, som jobber ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), undersøke.

Systematisk sletting

Det er mulig å sjekke om bestemte ord i innleggene fører til at de blir slettet, men Morrison har en annen fremgangsmåte.

– Kommunikasjon over sosiale nettverk online har en bestemt struktur. De fleste av dem består av klynger av samfunn som igjen har karakteristiske forbindelser, ifølge Morrison.

Dersom noen griper inn utenfra og sletter en del av innleggene, vil denne strukturen bli endret på grunn av de manglende linkene. Da er det, i hvert fall til en viss grad, mulig å analysere seg frem til om noen utenfra har blandet seg inn og slettet innlegg.

Høy grad av sensur i Kina

Morrison undersøkte et nettverk med 1000 brukere. En av antakelsene er at selv i et såpass lite nettverk vil strukturen være noenlunde den samme som i større nettverk med atskillig flere brukere.

Foreløpige forsøk viser at Morrison med opptil 85 prosent sikkerhet kunne lese av om et system var sensurert. Dette gjaldt når 10 prosent av postene ble slettet.

Noe av forskningen ble utført mens Morrison var post doc ved Digital Enterprise Research Institute i Galway i Irland, og resultatene er blant annet publisert i New Scientist.

Undersøkelser fra kinesisk kontrollert territorium i 2012 viser at 16 prosent av innleggene på Sina Weibo blir sensurert vekk. I noen provinser er det langt flere, som i Tibet, der 53 prosent av innleggene ble kuttet.

Dette fant forskere ut ved å analysere 67 millioner innlegg på Sina Weibo og Twitter. Politisk sensitive ord førte til en høy grad av sensur.

Fremgangsmåten var helt annerledes enn Morrisons, som tar for seg endringer i nettverkets struktur. Kanskje kan metodene utfylle hverandre.

Utfordringer

Morrisons tall kommer fra et simulert nettverk, og kan ikke uten videre brukes i den virkelige verden.
 
I forsøket er det blant annet tatt for gitt at han har hatt tilgang til alle data, og ikke bare et utvalg. En utfordring er også å finne det rette utvalget av data. Det er ikke sikkert du får presise svar om du bare har tilgang til deler av kommunikasjonen over det sosiale nettverket.

Selv om Morrison venter at det blir vanskeligere å finne ut om og i hvilken grad et sosialt nettverk online blir sensurert når han begynner å sjekke data fra virkelighetens verden, håper han at han skal få tilgang på ekte data, slik at han kan se hvordan metoden virker i praksis.

Referanser: 

Morris, Donn, Toward automatic censorship detection in microblogs, Department of Computer and Information Science, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway

Tweet patrol knows when censors delete online posts, New Scientist

Begrepet sosiale medier ble vanlig på norsk omkring 2008, selv om fenomenet eksisterte også mange år tidligere.

Enkelte mener at allerede steinalderens hulemalerier var en form for sosiale medier.

Men i dag bruker vi det mest om nettbaserte tjenester som legger til rette for kommunikasjon mellom flere brukere – og hvor innholdet i stor grad skapes av brukerne selv.

Har skapt store endringer

– Sosiale medier har ført til store endringer for kunnskapsdeling og kommunikasjon, sier seniorforsker Marika Lüders ved Sintefs avdeling for nettbaserte systemer og tjenester.

Men disse endringene er ikke universelle, og det er store forskjeller i hvem som tar sosiale medier aktivt i bruk.

– Generelt kan vi si at teknologien endrer seg hurtigere enn menneskelige praksiser, sier forskeren.

Hun har ledet forskningsprosjektet NETworked Power, som har utviklet sosiale verktøy som skal få ulike typer organisasjoner til å tenke nytt.

Et av målene var ny kunnskap om hvordan sosiale medier bør brukes.

Har skapt mindre avstanden mellom folk

Forskerne har blant annet studert bruken av Arbeiderpartiets sosiale plattform, mittArbeiderparti.

– Denne plattformen har skapt mer dialog mellom sentrale politikere og lokale partimedlemmer, sier Lüders.

– Vi ser også at sosiale medier har styrket politikernes rolle som ombudspersoner.

Men bildet er sammensatt.

Mens enkelte bruker sosiale medier veldig ofte og aktivt, blir andre stående utenfor.

– Det kan skape nye problemer hvis det blir slik at visse grupper blir mer synlige på bekostning av andre, tilføyer Lüders.

Det er også vanskelig å leve opp til forventningene om dialog på tvers av politiske nivåer, og grasrotas forventninger til å kunne påvirke Arbeiderpartiets politikk.

Sosiale medier kan også være enveis

Organisasjoner og virksomheter som bruker sosiale medier mest som enveis informasjonskanaler, kritiseres ofte for å ignorere sosiale mediers mulighet for dialog og kommunikasjon. Marika Lüders er bare delvis enig i den kritikken.

– Det er mye snakk om at sosiale medier skal fremme dialog, og det er vi helt enige i. Men fokuset på dialog kan faktisk skygge for at sosiale medier også kan fungere som en veldig god enveis informasjonskanal.

Det kommer fram på tvers av flere eksempler Lüders har studert. MittArbeiderparti blir for eksempel mye brukt som kilde til informasjon om Arbeiderpartiets politikk.

– Det sosiale intranettet til en bedrift er en viktig kilde til informasjon for bedriftens ansatte, uansett om de ansatte bidrar med innhold selv eller ikke, sier Lüders.

Et sosialt intranett er et lukket nettverk spesielt for ansatte i en bedrift eller institusjon, der ansatte selv kan bidra med innhold.

Todeling i IKT-bedrift

Forskerne studerte også en større IKT-bedrift som tok i bruk et sosialt intranett for å styrke kommunikasjon mellom ansatte på ulike kontorer i flere land. Her fant de en nokså klar todeling.

– På den ene siden har vi de som omfavnet det sosiale intranettet og brukte det til å utvikle sitt eget personlige nettverk, og til å redusere avstanden til ledernivåene og kollegaer ved andre kontorer.

Men på den andre siden fant forskerne mange som var fornøyd med de samarbeidsformene de allerede hadde.

Disse fortsatte heller å bruke verktøy som epost og Skype, men holdt seg dermed i stor grad innenfor de relasjonene de allerede hadde i virksomheten.

– Et sosialt intranett bør optimeres for å ha verdi på ulike nivåer, både som en informasjonskanal for mindre aktive ansatte, og som en samhandlingsarena for ansatte som er opptatt av nettverkskvalitetene i løsningen, mener Lüders.

Sosial forslagskasse

Forskerne har også studert en nettbasert åpen innovasjonstjeneste som er tatt i bruk ved Oslo universitetssykehus og i enkelte norske kommuner.

Tjenesten kan beskrives som en videreutvikling av forslagskassene mange bedrifter hadde i gamle dager, men med en rekke nye sosiale muligheter.

Programvaren viser fram ideene som andre har bidratt med, og gjør det mulig å kommentere på ideene for å gjøre dem enda bedre.

– Her ser vi blant annet at forslagsstillerne har klare forventninger om at deres innspill skal bli tatt på alvor og fulgt opp videre.

Løsningen gjør det lett å se hvordan en innovasjonsidé er blitt fulgt opp. Utfordringen ligger mer i oppfølgingen enn i programvaren.

– Det er generelt slik at innovasjonsarbeid er tidkrevende og krever store ressurser, så det kan ta lang tid før en god idé blir satt ut i livet. Hvis du får mange innspill kan det bli en utfordring å håndtere dem, enten du er i et politisk parti eller i annen type organisasjon med et sosialt intranett.

Utviklet ny teknologi

Forskerne tok erfaringene med seg tilbake til programvareutviklerne, og i mange tilfeller førte dette til forbedringer i programvaren.

– Sosiale medier har innfridd mange forventninger, men har også fortsatt et uutnyttet potensiale. Vi har identifisert hvor mange av utfordringene ligger i dag, og det er første skritt på veien mot å utvikle bedre programvare for sosiale medier, oppsummerer seniorforsker Marika Lüders.

Den første hybride sjarken skal stå klar i oktober, og den skal være utstyrt med en batteridrevet elektrisk motor.

– Utfordringene har til nå vært å finne batteriløsninger som er robust og billig nok, forteller forsker Jørn Eldby fra Sintef.

– Men med dagens teknologi er dette gjennomførbart.

Sintef samarbeider med norske fiskere og båtbyggeriet Selfa Arctic AS i Trondheim om hybridbåten.

Mer utslipp mellom fiskefeltene

Så langt har forskerne utført en rekke forsøk på ulike driftsmønster for mindre fiskefartøy for å finne ut av hvor mye kraft fartøyene trenger.

Beregningene viser at energiforbruket til og fra fiskefeltet utgjør 60-70 prosent av det totale forbruket under turen. 

– Samtidig vet vi at tiden som brukes til og fra feltet bare utgjør en fjerdedel av tiden det fiskes, sier Eldby.

Økonomisk løsning

Målet har vært å tilpasse batterikapasiteten slik mannskapet kan fiske uten at dieselmotoren er i gang.

Dette vil redusere slitasjen på motoren vesentlig, sammenlignet med en dieselmotor som går på tomgang under store deler av dagen

I tillegg har forskerne gjort beregninger som viser kostnader og besparelser ved aktuelle hybride løsninger.

Stadig billigere batterier, sammen med reduserte drifts- og vedlikeholdskostnader, forventes å veie opp mot noe høyere investeringskostnader i løpet av noen år.

– Vi ser en framtid i hybride fiskebåter, både teknologisk og økonomisk. Under normale driftsforhold vil drivstofforbruket reduseres med over en tredjedel, sier Eldby.

Satser på sjarken

Båtbyggeriet Selfa Arctic AS i Trondheim satser nå på å realisere ideen med å bygge en hybrid. Her er optimismen knyttet til hybrid-løsningen stor:

– Vi satser tungt på miljøvennlige båter, og merker at fiskerne selv er veldig interessert. Vi erfarer at både redere og bransjen generelt er interesserte i miljøvennlige båtkonsepter, forteller Erik Iansen i Selfa. 

Bellona, som båtbyggerne samarbeider med i flere prosjekter, har også gitt gode tilbakemeldinger

– De ønsker denne typen båter velkommen.

Nå bygger de også en hybrid passasjerbåt med plass til 25-30 passasjerer. Denne må imidlertid ha en litt annen løsning fordi såpass mange passasjerer krever et enda lettere skrog.

Miljø og HMS

Tanken er at sjarken skal komme seg både til og fra fiskefeltet ved hjelp av elektrisitet, men at diesel-motoren skal kobles inn etter behov.

Når fisket er i gang, er det den elektriske motoren som skal sørge for driften.

Dette vil kunne få store positive miljøfølger fordi det vil bidra til å reduserer CO2-utslippene i takt med det reduserte drivstofforbruket, men også fordi det vil gjøre arbeidsmiljøet til fiskerne bedre.

Å fiske med en dunkende dieselmotor i timevis kan være krevende på grunn av både støy og forurensende eksos.

Lang levetid

Batteriene i sjarken som nå er under bygging tåler mellom 4000 og 15 000 ladinger.

Om en fisker er 150 dager i året på sjøen og båten lades hver gang, vil det gi 25 års levetid, som er samme levetid som en vanlig dieselmotor.

Motorløsningen som er valgt i sjarken, er en såkalt serie-hybrid. Det betyr at 70-100 prosent av energien kommer fra batteriet, men at den støttes av en dieselmotor som står i enden av drivlinja.

– Dette vil gi båten energi selv om batteriene går tom, men har også en viktig funksjon med tanke på sikkerhet, forklarer Erik Ianssen.

– Vi ser også et stort potensial for mindre hybride fartøyer innen havbruk og havneservice. Her er ikke fordyrende back-up løsninger med diesel motor nødvendig i samme grad. Strømtilgang finnes innen kort rekkevidde, noe som muliggjør rene og billigere batteriløsninger, sier Eldby i Sintef. 

Selfa har fått støtte til sine prosjekter fra både Transnova og Havbruksnæringens Forskingsfond.