Har du satt på vannkokeren for å lage én kopp, men kokt opp vann nok til to kopper? Da har du sløst med energien.

Har du hatt feil luftjustering i ovnen, sånn at veden ikke brenner rent og fullstendig? Da har du ikke bare sløst med ved og energi, men også bidratt til mer svevestøv og utslipp av klimagasser enn du ellers ville gjort.

Noen enkle grep kan hjelpe på dette. Rett og slett med hjelp av et bedre design. 

Johannes Ludvig Zachrisson Daae tok nylig doktorgrad ved NTNU på hvordan riktig design kan hjelpe folk til å bruke gjenstander slik som de i utgangspunktet var tenkt.

Bedre design reduserte energiforbruk med 30 prosent

Design er et område som har fått større oppmerksomhet de siste årene, i takt med at folk er blitt mer energi- og miljøbevisste. Økt strømforbruk fører til økt forurensing og økte inngrep i naturen.

For næringslivet har energieffektivitet i produkter blitt et viktig konkurranseelement og denne tilnærmingen til utformingen av produktene har potensialet til å gi store energisparinger fra små investeringer.

At du koker litt vann ekstra betyr lite i penger for deg. Men en studie utført av den britiske forskningsorganisasjonen DEFRA sammenlignet strømforbruket til folk som bruker en vanlig vannkoker, med en som var designet for å unngå at de kokte for mye vann.

Resultatet var at det forbedrede designet reduserte energiforbruket med 30 prosent.

Hvis alle briter byttet til denne vannkokeren kunne energiforbruket i England blitt redusert med 1,26 TWh per år. Mer presist: Strømmen som hvert år sløses bort med overfylte vannkokere i England hvert år, tilsvarer det årlige strømforbruket til all gatebelysning i landet.

Hvor stor kontroll skal forbrukeren ha?

En måte å forklare hvordan designet kan påvirke måten vi bruker produktene på, er å se på hvor mye kontroll brukeren har.

Vi kan tenke oss en skala. I den ene enden er det designløsninger som gir folk full kontroll over hvordan de bruker produktet.

Dette handler gjerne om å gi brukeren instrukser, som for eksempel informasjon om hvor mye oppvaskmiddel du skal ha i maskinen, eller tilbakemelding, som for eksempel liter-på-mila- telleren i bilen.

I den andre enden av skalaen har ikke brukeren lenger noe valg. Det handler gjerne om å tvinge brukeren til en bestemt atferd, for eksempel en fartsdump som tvinger deg til å bremse ned. Eller automatiske løsninger, som for eksempel nøkkelkortholderen på hotellrom som også styrer hovedbryteren til strømmen. Når du tar med deg kortet for å gå ut, skrur du også av strømmen i rommet.

Mellom disse to ytterpunktene finnes det en stor variasjon av løsninger som i større eller mindre grad presser brukeren til en bestemt atferd. Dette handler gjerne om løsninger som gjør den ønskede atferden enklere, som for eksempel oppvaskmaskinpulver-tabletter, eller gjør den uønskede atferden vanskeligere, som for eksempel at minibanken gir tilbake bankkortet før pengene, slik at man ikke skal glemme det igjen.

Hvor mye kontroll det er optimalt å gi brukeren vil avhenge av hvem brukeren er og i hvilken situasjon produktet brukes i.

Det er nettopp å hjelpe designere å ta bevisste valg om dette som Daae har fokusert på i sin doktorgrad.   

Forsket på vedovner

Daae tok utgangspunkt i et konkret eksempel i sin doktorgrad. Hvordan skal du forbrenne veden i ovnen din mest mulig miljøvennlig og effektivt?

42 prosent av alt svevestøv i Norge kommer fra vedfyring. Men ved riktig forbrenning kan vi redusere utslippene betraktelig.

Normalt har en vedovn to spaker til to ulike avtrekk for å tilføre luft. Ett avtrekk gir luft under veden ved opptenning, mens et annet justerer lufta som strømmer over veden, som gjør at ikke forbrente avgasser kan antennes.

Ideelt sett skal begge luftventilene være helt åpne under opptenning. Når det brenner skikkelig skal du stenge luften under veden og justere luften over slik at du får  den ønskede forbrenningsintensiteten.

Stenger du for eksempel feil spak, kan du oppleve problemer med forbrenningen og utslippene av klimagasser og svevestøv øker. For å unngå at dette skjer har Jøtul en vedovnsutgave hvor det kun er én spak du trekker ut, og hvor første del av bevegelsen styrer luften under veden, slik at du umulig kan stenge feil luft først.

Lavere utslipp med én spak

Et eksperiment ble utført for å sammenligne en vanlig ovn med to spaker, med en variant av ovnen med en spak. På denne ene spaken var det også satt på lettfattelige ikoner for opptenning og rask og langsom forbrenning.

To testgrupper på ti personer i hver gruppe ble satt til å bruke den ene eller andre av disse ovnene. Ingen av dem fikk noen innføring i hvordan ovnene skulle brukes.

Halvparten av gruppen som brukte ovnen med én spak oppdaget ikonene og greide helt intuitivt å bruke den rett.

Resultatet var at utslippene av svevestøv fra denne gruppen ble en tredjedel lavere enn blant dem som brukte ovnen med to spaker.

Forskerne kunne også tydelig se at det hadde vært bedre forbrenning i denne ovnen, ved at glassdøren var helt ren etter de ti forsøkene. Ovnen med to spaker hadde fullstendig nedsotet glassdør.

– Dette viser at rett design kan få stor virkning, selv når forbrukerne ikke får noen opplæring i hvordan de skal bruke et produkt, mener Daae.

I fremtiden blir det færre til å utøve helsetjenester og flere kronikere. 

– Derfor trenger vi gode selvhjelpsverktøy for hjerte- og lungesyke og andre som trenger oppfølging. E-rehabilitering gir helt nye muligheter til å følge opp pasienter over tid, mener Per Hasvold, seksjonsleder for hjemmebaserte tjenester og personlige helsesystemer ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST).

• Les også: Reis deg opp og redd hjertet

Et doktorgradsarbeid som nylig har testet ut et nettbasert støtteprogram for hjerteopererte, og hvorvidt de klarer å opprettholde fysisk aktivitet etter endt rehabiliteringopphold, føyer seg inn i rekken av interessante forskningsprosjekter som vi vil se flere av fremover. 

Tilpassede sms-er

I forsøket ble en en gruppe hjerte-kar-pasienter ved et rehabliteringssenter tilfeldig delt i to. Én gruppe fikk tilgang til et nettforum med informasjon om trening og egenmestring. Den andre gruppen fikk individuell oppfølging med utgangspunkt i samme nettforum.

– Vi lagde et system som ved hjelp av algoritmer sendte tilpassede tekstmeldinger til den enkelte ut fra hva hun eller han hadde svart på spørsmål. Pasientene fylte ut spørreskjemaer på nett med jevne mellomrom. Slik fanget algoritmene opp brukerens aktuelle behov.

• Les også: Smertehjelp via sms

Det kunne for eksempel dreie seg om å forvente nedgang i aktivitet når hun eller han begynte i arbeid igjen. Da fikk brukeren sms med tips om hverdagsaktivitet, forteller Konstantinos Antypas.

Han fikk hjelp av både psykolog og fysioterapeut i utarbeidelsen av systemet.

Mer fysisk aktive

Resultatet viste at gruppen med sms-oppfølging beveget seg vesentlig mer enn den andre gruppen tre måneder etter avsluttet opphold ved rehabiliteringssenteret.

– Dette viser at slik oppfølging av rehabilitering er mulig og faktisk kan ha virkning, sier Antypas.

Han mener å ha vist at det går an å lage en algoritme ved hjelp av atferdsteori og innspill fra brukerne, som igjen kan skreddersy oppmuntrende tekstmeldinger.

• Les også: – 60 liv kan reddes med tidlig hjerte-hjelp

Selv om studien er liten og det derfor ikke går an å generalisere, mener han at resultatene er oppløftende.

– Hvis kjernen i rehabiliteringen er fysisk aktvitet, så kan denne måten å gjøre det på brukes, mener forskeren.

Måten som Antypas organiserer oppfølging av hjerte-kar-pasienter etter rehabiliteringsopphold på, er ny og peker mot fremtidens organisering av rehabilitering i helsetjenesten.

Japanerne arbeider så mye at de ikke har tid til å stifte familie og få barn. Det problemet vil den konservative regjeringen løse ved å la roboter overta mødrenes rolle i hjemmet.

Tradisjonelt er familien helt sentral i japansk kultur. Men når japanske kvinner forlater rollen som husmødre er det ingen til å passe hjemmet, de eldre og barna. Det at innvandrere kan ivareta oppgaven, er nærmest utenkelig. Så løsningen er roboter.

Det fortalte Jennifer Robertson, professor i antropologi ved University of Michigan i USA, under et seminar om roboter ved Institutt for utdannelse og pedagogikk, Aarhus Universiteti Danmark.

• Les også: Roboter skal ta eldrebølgen

Statsminister Shinzō Abe er en varm talsmann for roboter. Han ser dem som et middel til å bevare den tradisjonelle japanske kulturen.

– Man kunne kanskje tro at roboter hører til i et fremadskuende samfunn. Men dette viser at roboter ikke nødvendigvis bidrar til at samfunnet blir mer progressivt, sa Robertson under seminaret «Designing robots – Designing humans».

Færre japanere – flere roboter

Regjeringen vil at robotene i første omgang skal hjelpe Japans eldre, og senere redde den gamle tradisjonsrike familiestrukturen.

Noe må nemlig gjøres. For tiden dør det flere japanere enn det fødes.

– Siden 2007 har den japanske staten fremmet en robotbasert livsstil. Med initiativet Innovation 25 vil Shinzō Abe revitalisere økonomien og samfunnet – og reetablere de tradisjonelle husholdningene, sa Jennifer Robertson.

• Les også: Derfor er roboter og klovner så skumle

Derfor arbeider japanske ingeniører for å finne opp hjelperoboter. Og de har det travelt, for japanerne har god grunn til å frykte en oppløsningen av familien. Det bekrefter Gunhild Borggreen, som er førsteamanuensis i Visuell Kultur ved Københavns Universitet.

Hun har nettopp vært med på å stifte forskernettverket ROCA: Robot Culture and Aesthetics som undersøker de kulturelle aspektene av en hverdag med roboter.

– I Japan har man ikke det samme velferdssystemet som i Danmark, så man må basere seg på familien. Men mange eldre har ikke så mye familie fordi det fødes færre barn, og den tradisjonelle familiestrukturen er i oppløsning til fordel for den moderne kjernefamilien. Derfor har skiftende regjeringer forestilt seg at man kan bruke robotene til eldreomsorg, forteller Borggreen.

Intelligente hus

Japanske bedrifter arbeider nå med teknologiske løsninger som skal gjøre gamle japanere tryggere.

– Det kunne være et intelligent hus med sensorer i rommene, som kan merke hvor personen befinner seg. Faller vedkommende, blir det registrert.

– Informasjon blir sendt til en sentral, hvor det sitter en sykepleier og får beskjed om at fru Tanaka i nummer 47 har falt om og trenger hjelp. Dermed overtar teknologien litt av det ansvaret familien tradisjonelt har hatt, sier Borggreen.

Grunnstammen i samfunnet

Hjelpeteknologien får innpass i en kultur hvor familien og hjemmet i århundrer har vært helt sentrale. 

For bare hundre år siden bestod den japanske staten bare av husholdninger – de såkalte koseki-er, med keiseren som overhode for alle sammen. I hvert koseki gjaldt det mannlige familieoverhodets regler. Kone, barn, besteforeldre og gjester skulle følge husholdningens lov.

• Les også: Roboter kan bli fremtidens lærere

Du er bare ordentlig japansk statsborger hvis du hører til i et koseki. Det innebærer at det i praksis er blodets bånd som bestemmer om du er japaner. Du må være barn av en japaner i et koseki for å få statsborgerskap.

Hvert koseki har et offisielt dokument hvor familien er registeret: Hvem er foreldre? Hvem er barn og adoptivbarn? Har noen blitt overført fra et annet koseki?

– Gjennom dette systemet blir huset og familien gjort ettertraktelsesverdige. Gifter en japaner seg med en utlending, kan ikke vedkommende bli registeret i koseki-et. I stedet blir de skrevet inn i et vedlegg. De multietniske familiene er altså ikke fullt juridisk anerkjente i Japan, sa Jennifer Robertson.

Inn med robotene

Robertson har sett nærmere på hvordan den japanske regjeringen forestiller seg at fremtidens husmorroboter skal inngå i hverdagen. Og politikernes drømmer stopper ikke ved intelligente hus. I fremtiden skal roboter være det limet som holder sammen unge familiers koseki-er.

De offisielle tegningene fra fremtiden i 2025 viser idylliske kjernefamilier hvor robotene tar seg av de oppgavene husmoren tidligere ordnet: Robotene gjør rent, gir babyene flaske og vasker klær.

– Det er tydelig at regjeringen ønsker at robotene blir designet slik at de kan hjelpe den patriarkalske familien, som den ble stadfestet i den første japanske grunnloven fra 1800-tallet.

– Det er moren som serverer risen, og familien består av far, mor, barn og besteforeldre. Både regjeringen og robotdesignerne antar at det er den beste løsningen for samfunnet, sa Robertson.

Ulovlig å leie utenlandsk hushjelp

I andre østasiatiske land som Hongkong og Singapore er det vanlig at en utenlandsk hushjelp avlaster familien. Men slik er det ikke i Japan. Det er nemlig bare utlendinger med en spesielt høy visumstatus – for eksempel diplomater – som kan ha utenlandske hushjelper. Så roboter er det lovlige alternativet.

Ikke engang når en utlending gifter seg med en japaner, kan han/hun få samme status som en robot kan få. På landet i Japan har bøndene begynt å finne koner i Kina og Filippinene fordi de japanske kvinnene flytter til byene.

Det kan man også betrakte som en trussel mot koseki-ene og de rene japanske blodlinjene. Så offisielt er utlendingene henvist til et vedlegg i bøndenes Koseki-dokumenter. Til gjengjeld kan en ensom bonde forholdsvis uproblematisk adoptere en robot som fullgyldig medlem av sitt koseki.

– Japanerne er ikke etnosentriske. Men når det kommer til familien, er det tankene fra 1800-tallet som styrer, sa Robertson.

Robot-sel har sitt eget koseki

Roboter har så vide rettigheter i Japan at de faktisk selv kan etablere et koseki. To eksemplarer av den berømte robot-selen Paro ble for noen år siden gift, og de fikk overrakt et offisielt koseki-dokument.

Det vitner om tiltroen og kjærlighet til roboter i et land hvor man nøler med å slippe inn utlendinger i de opphøyde husholdningene.

Sannsynligvis vil det komme flere roboter i koseki-ene i fremtiden. Allerede nå finnes det roboter som kan vaske opp, gjøre rent, vaske klær og rydde av bordet. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Helt siden Jules Verne i 1864 skrev om å reise til jordas indre, har mennesker drømt om å hente opp jordvarme. Den finnes i enorme mengder, er fornybar og CO2-fri.

– Det folk har gjort til nå, er bare å pirke i jordas overflate, sier forsker Alexandre Kane.

– Varmen som flere henter fra bakken i hagen sin og foredler i varmepumper, er ikke jordvarme, men varme fra sola.

• Se også: Varmen fra dypet

Med et kobbel av industri- og teknologiselskaper i ryggen, leder han forskningsprosjektet Nextdrill.

Deltakerne er i full gang med å utvikle boreverktøy som skal gjøre det lønnsomt å utnytte den virkelige jordvarmen.

Strenge kostnadskrav

Målet er i første omgang brønner som er fem til seks kilometer dype. Så langt nede finnes varme med en temperatur som er høy nok til at energien kan brukes til fjernvarme og kraftproduksjon.

– Vi må bore mye billigere enn oljeindustrien hvis det skal bli business av dette, uten varig behov for subsidier.

• Les også: Jaktar på energi frå jordas indre

Samtidig må de trenge gjennom bergmasser som er mye hardere enn på sokkelen i Nordsjøen.

– Det kan høres umulig ut å greie begge deler på en gang. Men vi har stor tro på at det vil gå, såfremt det blir forsket videre på dette også etter at det innledende prosjektet vårt er over, sier Kane.

Høy hastighet og lang levetid

Ved alle boreoperasjoner løper taksameteret raskt. Skal varmen fra dypet bli konkurransedyktig som energikilde, må timeforbruket under boringen begrenses.

Boreoperatører som skal ha tak i denne varmen, må derfor være i stand til å bore med høy hastighet. De vil heller ikke ha råd til tidstapet som oppstår hvis borekrona til stadighet må opp i dagen for å skiftes.

I fellesskap jobber tre av deltakerne – SINTEF, det svenske selskapet Sandvik og det tyske selskapet H.C. Starck – med å utvikle materialer til ei borekrone som skal ha lang levetid.

• Les også: Fra oljeby til energiby

Med i prosjektet er også det norske teknologi-selskapet Resonator. Selskapet er i gang med å utvikle en elektrisk borhammer – boreverktøy som knuser fjell med hammerliknende slag. Elektrisk drift gir muligheter for fjernstyring og mer energieffektive boresystemer enn løsninger som er basert på dagens luft- og væskedrevne borhammere.

Første test i juni

I løpet av året skal Nextdrill-prosjektet gjøre sine første småskala boreforsøk ute i naturen – nær Ås i Akershus.  Både i juni og september skal en spesiallaget versjon av Resonators borhammer prøve seg på hardt fjell.

I tur og orden vil den bli utstyrt med kommersielle borekroner og kroner i slitesterke materialer som utvikles gjennom prosjektet.

Forsøkene har to hovedformål:
• De vil gi ny kunnskap om hvordan slitasje oppstår på borekroner når fjell knuses med en borhammer.
• Testene vise hva antallet hammerslag per tidsenhet betyr for borehastigheten.   

– Under testene skal vi ikke bore dypt. Vi forventer likevel å høste informasjon som blir viktig for det videre arbeidet vårt med å få fram slitesterke materialer, sier Kane.

Geotermisk energi

Varmen som franskmannen og forskerkollegene er ute etter, kalles geotermisk energi og stammer fra to kilder under føttene våre. Rundt en tredel av varmestrømmen er restvarme fra jordas tilblivelse.

De resterende to tredelene av varmen har sitt opphav i prosesser som kontinuerlig bryter ned radioaktive stoffer i jordskorpa. Temperaturen øker kontinuerlig meter for meter nedover i dypet.

De må bore to typer brønner for at det skal gå an å utnytte varmen: en som pumper kaldt vann ned, og en som sender oppvarmet vann opp igjen (se illustrasjon).

 

Borekrona som skal gjøre jobben, må knuse harde bergarter som granitt. Hovedmålet for Nextdrill-prosjektet er å finne en kombinasjon av slitesterke og utholdende materialer pluss tekniske løsninger som er egnet til dette . 

Labforsøk og beregninger

Borekrona må tåle masse friksjon. I tillegg må den motstå ekstreme mengder juling, som en følge av de høyfrekvente hammerslagene.

– Laboratorieforsøk og virtuelle eksperimenter i datamaskinmodeller har lært oss mye om hva det vil si å bore i granitt, sier Kane.

Dette har gjort forskerne i stand til å utvikle regneverktøy som vi bruker til å finne den formen og den materialsammensetningen borekrona trenger for å bli optimal.

– Boreforsøkene på Ås vil gi oss måledata som kan forbedre dette regneverktøyet ytterligere, sier Kane.

Video fra firmaet Solar Roadways.

Solenergi fra selvlysende veier kan bli virkelighet hvis selskapet Solar Roadways får det som de vil.

Dette lille amerikanske firmaet har utviklet solceller i sekskantede glassplater som tåler tungtrafikk.

Hvis alle veier i USA ble dekket av slike, ville de forsyne landet med tre ganger så mye strøm som landet bruker i dag, ifølge nettstedet IFLScience.

Strømmen kan tilføres strømnettet for øvrig, eller brukes lokalt. For eksempel kan elbiler lades med elektromagnetiske felt mens de kjører.

Også private oppkjørsler kan dekkes med slike plater, og gi huseierne et tilskudd til det lokale strømforbruket.

Veigrep og styrke

Cellene til Solar Roadways er dekket av ruglete glass med nupper som gjør veigrepet like godt som for tørr asfalt, eller bedre. 

– Ideen om å lage en vei av glass er virkelig å tenke utenfor boksen, sier materialforskeren Carlo Pantano i en video fra det uavhengige videoproduksjonsselskapet yert.com.

– Når du nevner ordet glass, tenker folk bare på at det er skjørt og kan knuse. I virkeligheten kan glass være like sterkt som stål, fortsetter Pantano.

En video av et forsøksanlegg viser en traktor som kjører over plassen uten at solcellene blir ødelagt.

Glassplatene kan tåle nær det dobbelte av vekten til en amerikansk militær M1A2 Abrams tank på 68 tonn, ifølge nettstedet til Solar Roadways.

• Les også: Slik virker en solcelle

Selvlysende veivarsler

Glassplatene skal inneholde sensorer som registrerer trykk, og de er utstyrt med lysdioder. Platene skal også kobles i nettverk via en kabelgate ved siden av veien.

Kombinasjonen av disse finessene gir en rekke spennende muligheter, som Solar Roadways demonstrerer i sine videoer.

Når en elg eller en fotgjenger forviller seg ut i veien, kan bilister varsles med blinkende lysdioder på god avstand.

Fargerike og brøytefrie

Midtdelere, varseltekster og annen oppmerking på veier kan endres dynamisk, og tilpasses trafikken.

En parkeringsplass kan også med et bryterklikk gjøres om til en idrettsbane med oppmerking for ballspill, eller en lekeplass med mønster for paradishopp, for den saks skyld.

Opptog og andre festligheter i bygater kan bli de rene lysshow, slik Solar Roadways framstiller det.

Glassplatene kan også utstyres med annen elektronikk som kan gi posisjonsbestemmelser. Slik kan biler styres automatisk og nøyaktig langs veien, selv om GPS-navigasjonen svikter.

I kalde områder kan glassplatene også utstyres med varmeelementer. Slik kan veiene holdes frie for snø og is uten brøyting.

Hvis en glassplate skulle svikte, vil den gi beskjed til en trafikksentral via nettverket i kabelgaten. Så kan den raskt erstattes med en ny plate.

I startgropa

Solar Roadways ble startet i 2006 av to ingeniører, ekteparet Julie og Scott Brusaw.

I 2009 fikk Solar Roadways støtte fra det amerikanske transportdepartementet, slik at de kunne bygge en prototyp av solcellene og dekke en parkeringsplass med dem.

Nå forsøker selskapet å skaffe mer penger gjennom det amerikanske selskapet Idiegogo. Det arbeider internasjonalt med crowdsourcing, en dugnadsbasert pengeinnsamling blant folk som ønsker å satse på nye firmaer i oppstartfasen.

• Les også: Lys framtid for solkraft i nord
• Les også: Soldrevet toalett skal redde både liv og miljø

- Interessant også for Norge

– Dette materialet ser interessant ut også for Norge. Det eneste forbeholdet er slitasje fra piggdekk og kjettinger, men det er jo mange veier der dette ikke er aktuelt, sier Olav Ellevset til forskning.no.

Han er prosjektleder i Vegvesenet, og leder utbyggingen av den nye ferjefrie E39 på Vestlandet. Her skal det trolig også høstes solenergi fra varmen i svart asfalt.

Varmen skal lagres den for seinere oppvarming av isete brudekker om vinteren, ifølge en artikkel i Teknisk Ukeblad.

Solvarmen kan lagres i store vanntanker, i betongtårnene i bruene eller i batterier basert på karbonstoffet grafén, ifølge artikkelen.

Teknologien utvikles i samarbeid med Trafikkverket i Sverige og Chalmers tekniske universitet i Götborg.

Elektrifisering av norske veier

– Vi får stadig kontakt med flere fagmiljøer. På sikt er målet å lage et energisystem som kan elektrifisere veiene, ikke bare E39, forteller Ellevset.

Flere energikilder enn sollys kan høstes langs veiene. Elektriske kjøretøy som bremser i nedoverbakke kan avgi elektrisk strøm, og elementer i veien kan lage elektrisk energi av trykket fra tyngden av kjøretøyene.

Ideen om lading av elbiler langs veien vil også Ellevset vurdere på lengre sikt.

– I første omgang er det viktig å avsette arealer til slike teknologier langs de veiene vi bygger nå. Vi må bygge veier i dag for framtida, understreker han.

Lenker:

Artikkel på nettstedet IFLScience

Nettsiden til Solar Roadways

Vegvesenet vil bruke solenergi fra svart asfalt, artikkel i Teknisk Ukeblad 28. april 2014

Renholdspersonalet gir gulvet blanke overflater. Det er de som holder støvet borte fra korridorene.

Vasketralla er fylt med ulike mopper og produkter på flaske.  En iPad viser vei gjennom alle kroker, og holder orden på hva som skal vaskes og når.

Men vann ser vi ikke mye til i renholdsutstyret.

– Trenden i renholdsbransjen er mindre bruk av vann og mer bruk av mikrofiber. Vi er på vei bort fra kjemikaler og beveger oss mot et grønnere renhold, sier Nora Johanne Klungseth.

Hun har blant annet forsket på hvordan vi har kommet fram til dagens renholdsmetoder. 

Offentlige toaletter

Visste du at renholdskostandene utgjør en langt større andel enn energikostnadene når det gjelder drift av kontorbygg?

Likevel hører vi langt mer om forskning på energi, energieffektivitet og lavenergibygg enn om forskning på renhold.

– Det handler kanskje om status, sier professor Nils Olsson.

– Innen energiomrtådet møter vi hightech, høystatus og mannlige ingeniører. Mens det innen renholdsområdet er lowtech, lavstatus og mest damer.

Han husker det første medieoppslaget om renholdsforskning i Sverige. Det handlet om vasking av offentlige toaletter.

– Folk var hoderystende til at man skulle forske på noe så dagligdags som renhold. Men nå har temaet blitt stuerent, sier Olsson.

Det startet hos de spedalske

Faktisk startet forskningen allerede på 1800-tallet, da myndighetene søkte etter årsaken til utbredelsen av spedalskhet.

I 1833 besøkte den kommende Kong Oskar I av Norge og Sverige spedalske pasienter i Bergen. Han ville ha en utredning om spedalskhet i Norge.

– Det ble antydet at manglende renhold var en årsak, og skylden for dette ble lagt på kvinnene og deres manglende evner til godt renhold, forteller Klungseth.

Viktigheten av god hygiene og renhold ble løftet opp og fram. Norges første helselov, Sundhetsloven, kom i 1860.

I tiden som fulgte kom også nye utredninger som skulle se nærmere på jenters oppdragelse, kvinnenes arbeid, matstell, husvask, klesvask, barne- og sykepleie med mer.

Opprettelse av husmorskoler fulgte i kjølvannet.

Den mer profesjonelle utviklingen av renhold som fag og forskningsfelt startet på 1900-tallet. To viktige institusjoner ble opprettet for å utdanne og opplyse kvinnene om blant annet riktig renhold: Statens lærerindeskole i husstell (1908) og Statens opplysningskontor i husstell (1939).

Mopp og maskin

Det moderne renholdet så dagens lys i etterkrigstiden. Da ble det slutt på å ligge på knærne og skure og bone for hånd.

I denne perioden begynte forskerne å forske på linoleum og kjemikalienes egenskaper – og hvor rent det ble av ulike metoder.

Det ble også forsket på hvor fort renholdere kunne gjøre rent og hvor slitne de ble.

– De nye metodene var bedre, gjorde jobben fysisk enklere for renholdere og medførte at renholdet kunne gjøre minst dobbelt så raskt som før, sier Klungseth.

Helse og arbeidsmiljø

På 1970-tallet kom renholdernes arbeidsmiljø for alvor på agendaen.

Forskerne undersøkte renholdernes ansettelsesforhold, jobbtilknytning, historiske fagorganisering og yrkesopplæring.

– Hvordan renholdernes arbeidshverdag påvirket familielivet ble studert, likedan virkningene av å gå over til renhold på dagtid, forteller Klungseth.

På 1980-tallet dreide forskningen seg mer over til renholdernes helse og kvinners likestilling på arbeidsmarkedet.

Ergonomi, belastningslidelser og sykdom blant renholdere fikk økt fokus, og det ble undersøkt hvorfor så mange renholdere var uførepensjonert.

– Dette tiåret så vi også på renholderes arbeidstid og arbeidstidsordninger, sier forskeren.

Kostander og kjemikaler

På 90-tallet skjøt den norske renholdsforskningen fart. Mange av de tidligere temaene ble videreført. Dessuten kom helse- og miljøkonsekvenser av kjemikalier for alvor på agendaen.

– Vi undersøkte barnefamiliers bruk av renholdshjelp i hjemmet og hvilken betydning renholdet hadde for inneklimaet. Vi fortsatte også å forske på effektivitet og metoder; nå var det oljemopper og mikrofiber som var i vinden, sier Klungseth. 

– Vi plukket også opp igjen dette med renholderes høye grad av uførhet.

Det ble forsket på faktorer som hadde betydning for økonomien: kostnader i forhold til kvalitet, momsens betydning i offentlig versus privat renhold og konsekvenser av outsourcing i bransjen. 

Mannfolkene på banen

Andre områder som kom i tillegg, var mental helse, psykososiale forhold, deltidsarbeid og språklige utfordringer.

– Vi utvidet likestillingsforskningen og undersøkte forskjellene mellom innvandrere og etnisk norske – i motsetning til tidligere da vi i hovedsak var opptatt av forskjellene mellom kvinner og menn, sier Klungseth.

I dag er det i overkant av 40 prosent menn i renholdsbransjen, ifølge Fafo-rapporten «Til renholdets pris» fra 2011.

I Oslo er det like så mange menn som kvinner.

Inn med morsmelken

Klungseth er nærmest født inn i renholdsbransjen. Moren driver renholdsfirma, og ettersom det er allergi familien, har hun vært opptatt av å teste ut i praksis teorier som er lansert i forbindelse med vaskemidler, støv og allergi.

Forskeren har selv renholdsfagbrev som fundament. Deretter er hun utdannet husøkonom fra HiOA.

Som første kull tok hun mastergrad i Eiendomsforvaltning ved Fakultetet for arkitektur og billedkunst, NTNU, hvor hun nå er i ferd med å avslutte doktorgraden.

– Det finnes et stort forbedringspotensial innen renhold. Bygg kan tilrettelegges bedre gjennom utformingen og utstyret kan forbedres. Høy arkitekturkvalitet kan bidra til å gjøre byggene mer driftsvennlige, konstaterer Klungseth.

Nils Olsson tror det i framtiden kommer økt automatisering med mer bruk av roboter.

– Dette preger ikke bransjen i dag – men det er et tema i forskningen knyttet til renhold, konstaterer han.

Referanse: 

Nora Johanne Klungseth og Nils Olsson: Norwegian cleaning research: an overview and categorization, Emerald Insites. 2013 DOI: 10.1108/02632771311317457

 

De røde og grønne lyssignalene skal bort. Det samme skal blant annet kilometer på kilometer med kabel og elektriske følere i skinnegangen som lett svikter når fukt og fremmedlegemer havner i sporet.

– Deler av teknologien vi bruker i dag, er rester helt tilbake fra 1920-tallet, forteller Kjell Holter, teknisk rådgiver i prosjektet som skal innføre den nye teknologien European Rail Traffic Management System, ERTMS.

– Jeg kaller det ærtems, så husker folk forkortelsen, sier Holter, og holder opp ett av de nye skiltene som skal erstatte trafikklysene.

Han står i et rom på Oslo Sentralstasjon som ligner kontrollsenteret i Houston. Rommet er det største av jernbaneverkets åtte trafikkstyringssentraler.

For å forstå gevinsten av ærtems – altså ERTMS – trenges en grov forståelse av systemene som det erstatter. Dette er utstyr som man litt respektløst kunne kalle gammelt, men dog trafikksikkert, ræl.

– Vi i jernbanen har alltid vært konservative, sier Holter. – Begrunnelsen har dels vært at vi må være sikre på at det nye fungerer før vi vil innføre det, men nå er det gamle utstyret så nedslitt at ERTMS – kommer som en gave i rett tid.

 

Flesk og griserumper

Når et elektrisk lokomotiv visler fram over skinnegangen, trenger toglederne å se hvor det er.
Derfor går det signalstrømmer gjennom skinnegangen. Signalstrømmene går gjennom skinnelengder på opptil en kilometer, kalt sporfelt.

Hvert sporfelt er elektrisk isolert, så ikke signalstrømmen skal lekke videre. Under klemmene som holder skinnene fast, kalt griserumper, er det også isolasjon, kalt flesk.

Hjul og akslinger av metall vil kortslutte signalstrømmen i sporfeltet. En elektrisk bryter slår over, og sender et signal via kabler til trafikkstyringssentralen.

Dermed farges skinnestrekningen rød på en skjerm i trafikkstyringssentralen, og viser hvor toget er.

Lager mange signalfeil

– Dette systemet er fra 1920-tallet, og noe av utstyret har teknologi fra 1950-tallet, forteller Holter.

Problemet med slikt utstyr er at vann, snø og fremmedlegemer kan kortslutte signalstrømmen og gi falsk beskjed om at tog er i feltet.

Enda flere feil kan skyldes noen store elektriske spoler som er forbinder sporfeltene. Disse spolene slipper gjennom de store strømmene fra luftledningene som driver lokomotivet framover. Strømmene må nemlig ha fri vei gjennom motoren som driver lokomotivet, og videre ned til jord.

– Erfaring tilsier at rundt 40 prosent av dagens feil i signalanleggene oppstår i disse systemene, sier Holter.

Elektromekaniske datamaskiner

Andre deler av systemet har også gammel teknologi. Rundt om i Norge står det sikringsanlegg, som sørger for grønt lys til toget, og registrerer og rapporterer feil tilbake til trafikkstyringssentralen.

Sikringsanleggene er i prinsippet er gamle elektromekaniske datamaskiner. De er programmert med elektrisk styrte, mekaniske brytere, også kalt reléer.

Teknologien er fra 1950-tallet, men virker etter prinsipper helt tilbake fra siste halvdel av 1800-tallet.

Automatisk togstopp

I tillegg ble et nytt system bygget ut fra 1980 – Automatic Train Control, ATC. På norsk kalles systemet automatisk togstopp.

ATC ble besluttet innført etter ulykken i 1975, da to tog kolliderte ved Tretten i Gudbrandsdalen.

 

– Hadde Rørosbanen hatt ATC i år 2000, ville muligens ikke den tragiske kollisjonsulykken mellom to tog ved Åsta skjedd, sier Holter.

Lokomotivet spør – balisen svarer

Lokomotivet mottar beskjeder fra ATC-systemet via små radiomottakere og sendere i skinnegangen, kalt baliser.

Når toget passerer en balise, vil en antenne på lokomotivet sende ut et signal som ber balisen om informasjon.

– Denne svarer så med å gi toget tillatelse til å kjøre i riktig fart, gir informasjon om avstand til neste balise og kjør- eller stoppmelding. Kommer det stoppmelding, blir toget automatisk stanset, forklarer Holter.

Balisens nye jobb

Når det nye systemet ERTMS innføres, blir mesteparten av disse gamle systemene overflødige, også ATC.

– Men balisen overlever i ERTMS, riktignok med en ny funksjon, forteller Holter.

Disse balisene sender ikke beskjeder om kjør og stopp og riktig fart til toget, som i ATC. De fungerer som kilometermerker langs sporet.  Balisen sender et radiosignal til lokomotivet som sier: Nå er du akkurat her.

Eget mobilnett for toget

Kommunikasjonen mellom tog og sikringsanlegg går isteden trådløst, over et mobiltelefonsystem med basestasjoner spesielt bygget for jernbanen, kalt GSM-R. R står for railway, jernbane.

– GSM-R har allerede vært i bruk i flere år, men bare til samtaler mellom lokomotivførere og toglederne i trafikkstyringssentralene, sier Holter.

 

I det nye systemet ERTMS får GSM-R en oppgave til. Det er å overføre alle de data mellom sikringsanlegg og tog som tidligere gikk gjennom kabler via de eldre systemene og ATC.

Datasignalene behandles i en datamaskin i lokomotivet, og vises på en skjerm for lokomotivføreren.

Skilt erstatter lys

Når ERTMS er fullt utbygget, får ikke lenger lokomotivføreren tillatelse til å kjøre fra et grønt signallys langs sporet, men fra en skjerm. Signallysene erstattes med et slikt skilt.

– Skiltet forteller lokomotivføreren at her må han stoppe, og eventuelt se på skjermen for å få klarsignal til å kjøre videre, forklarer Holter.

Han understreker at ERTMS er mer pålitelig enn systemene de erstatter, fordi det blir langt mindre utstyr i og langs sporet som kan feile.

Systemet kan på sikt også automatisere trafikkstyringen i større grad. Dermed kan også antall trafikksentraler reduseres.

 

Først utenfor Oslo

ERTMS prøves nå ut på Østre linje mellom Askim og Sarpsborg. Her skal systemet trolig settes i drift fra høsten 2015.

Neste strekninger ut på ERTMS er Bergensbanen, Nordlandsbanen og Ofotbanen. Det er flere grunner til at disse strekningene prioriteres framfor mer trafikkerte strekninger på det sentrale Østlandet.

For det første er signalanleggene på disse strekningene overmodne for utskiftning. For det andre blir overgangen da mer smidig og gradvis.

– Dersom Oslo ble tatt først, måtte umiddelbart alle tog hatt det nye utstyret for å kunne bruke ERTMS, forklarer Holter.

Innen 2030 skal signalanleggene i hele jernbane-Norge være fornyet og samlet til ett ERTMS-rike, ifølge planene til Jernbaneverket. Det vil være en fordel for både operatørene og passasjerene, mener Holter.

– Vi ønsker å gi passasjerer og godsoperatører et bedre tilbud med flere tog i rute, men da selvfølgelig på en sikker måte, sier han.

 

Lenker:

ERTMS-prøvestrekning offisielt åpnet, artikkel på nettsidene til Jernbaneverket

ERTMS Nasjonal implementering, informasjon fra Jernbaneverket

Det nye systemet erstatter basestasjoner langs jernbanelinja med satellittnavigasjon og datakontakt med kontrollsentralen via vanlig mobiloppkobling.

I april i år ble systemet prøvet ut i et passasjertog på Sardinia. Seinere i år skal nye forsøk på Sardinia og i Australia munne ut i permanente anlegg her og på regionale linjer i resten av Europa, ifølge en nyhetsmelding fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.

Dette såkalte 3InSat-systemet skal ikke erstatte eksisterende trafikksystemer. De er snarere beregnet på å komplettere dem på mindre toglinjer, der bakkebaserte systemer blir forholdsvis mer kostbare i forhold til trafikkmengden.

Digital togstyring

Slike bakkebaserte systemer finnes for eksempel i det nye European Rail Traffic Management System, ERTMS. Det brukes mange steder i Europa, og skal også innføres i Norge.

• Les også: Jernbanen blir trådløs

ERTMS er i seg selv en stor forenkling av dagens teknologi, for eksempel i Norge. Ledninger langs skinnegangen og signallys skal erstattes av trådløs kommunikasjon med togene.

Informasjon sendes fra signalsystemene over et eget mobilnett til togene, kalt GSM-R.

Lokomotivførerne får også oppdatert informasjon via sendere og mottakere i skinnelegemet, kalt baliser.

Enda enklere med satellitt

 

Med det nye satellittassisterte systemet 3InSat blir de fysiske balisene i skinnegangen erstattet av  virtuelle rapporteringspunkter langs toglinja.

• Les også: Tog på skinner med køprising

Satellittnavigasjon på toget varsler når et slikt rapporteringspunkt passeres, og informasjonen overføres digitalt til signalanlegget.

Slik 3InSat prøves ut idag, brukes ikke det spesielle mobilnettet GSM-R til å overføre data. Isteden brukes det vanlige mobilnettet med dataoverføring med de nye 3G og 4G-standardene.

Foreløpig ikke i Norge

– 3InSat er ennå ikke beskrevet som en standard for ERTMS, og vi vil derfor foreløpig ikke innføres som et delsystem til ERTMS i Norge, sier Kjell Holter, teknisk rådgiver i Jernbaneverket, til forskning.no.

– Vi er en liten jernbanenasjon og må forholde oss til standarder som større jernbaneforvaltninger velger, fortsetter han.

Han opplyser imidlertid at den varianten av det nye ERTMS-systemet som Norge skal innføre, også gir mulighet for å innføre 3InSat senere.

Lenker:

Nyhetsmelding fra ESA

Dette er en fortelling om tre fiaskoer. Men fiaskoene er forskjellige.

De grupperer seg to og en. To hemmelige og ett åpent forsknings- og teknologiprosjekt. Åpenheten er en viktig forskjell i mine øyne, selv om det triste sluttresultatet kan være felles.

Jeg skal forklare hvorfor jeg mener forskjellen er viktig, men først vil jeg spole tilbake til et underlig møte der jeg deltok for en god del år siden.

Filmhistorien i en dråpe

Av hensyn til de som deltok, vil jeg ikke si mer om hvem som var med og hvor det skjedde, bare at det var ganske høyt oppe, både i direkte og overført betydning.

En ung forsker var i ferd med å utvikle en teknologi som kunne revolusjonere datalagring. Ved å bruke arvestoffet DNA som lagringsmedium, skulle hele verdens filmhistorie kunne skvulpe nederst i et lite reagensrør.

Jeg fikk oppdraget med å forberede saken der nyheten skulle slippes. Det måtte skje i største hemmelighet.

Kryptert fiasko

All kommunikasjon mellom meg og forskeren gikk kryptert. Jeg begynte entusiastisk å skrive manus. Uerfaren og naiv som jeg var, reagerte jeg ikke på at forskeren hadde fått en pen sum for denne eksklusiviteten.

Etter hvert begynte jeg å ane uråd. Den unge forskeren virket underlig flakkende da jeg intervjuet ham. Hele opplegget ble et godt lærestykke i manipulering.

Det viste seg nemlig at forskeren hadde en svært ærgjerrig far, som også var advokat. Han hadde arrangert den spesielle eksklusive avtalen og promoterte ellers sin sønn som best han kunne.

Det tok ikke mange måneder før drømmen om datadråpen i reagensrøret tørket stillferdig ut. Jeg rev i stykker avtalen, slettet de krypterte filene og fant meg andre spennende prosjekter og arbeidssteder.

Dotcom-tsunamien

For eksempel drømmene til en oppfinner fra Fredrikstad, Hans Gude Gudesen.

For oss som har levd noen år, skinner ennå firmanavnet Opticom med mystikkens perlemorsglans. Også denne perlen var lukket inne bak et tykt skall av hemmelighold.

Kanskje nettopp derfor danset aksjene i Opticom muntert på dotcom-tsunamien som skyllet over børsene på 1990-tallet.

Ekslusiv omvisning

Jeg ble nysgjerrig. Hva slags teknologi var det egentlig Gudesen hadde utviklet? Noen gamle utdaterte patenter satte meg på sporet. Også her gjaldt det datalagring, men nå på billig plastfilm istedenfor kostbare silisiumbrikker, som i vanlige pinneminner.

Etter mye trygling i telefonen fant jeg endelig meg selv sittende bak rattet på vei til Linköping. Jeg skulle få eksklusiv audiens i firmaet Thin Film Electronics. De hadde overtatt drømmene til Gudesen og Opticom, og skulle utvikle dem videre.

To unge svenske forskere viste meg rundt, kjølig avmålte. Inne i laboratoriene var det mye jeg fikk se, men enda mer jeg ikke fikk se – og vite. 

Sparebluss

Dette var hete saker, forstod jeg. Mikroprosessorgiganten Intel var inne med penger, så vidt jeg husker. Gudesen var også innom rett som det var, fikk jeg vite.

Reportasjen min må ha vært bra, for Gudesen skrev og ville bli portrettintervjuet av meg etterpå. Han var ellers utilgjengelig for media. Den eposten rotet jeg bort. 

I dag er Opticom historie. Thin Film Electronics har overlevd på sparebluss. Drømmene om enorm lagringskapasitet på plastfilm er nedskalert til elektroniske etiketter på forbruksvarer.

Selskapet går med underskudd, men er en potensiell pengemaskin, skrev Aftenposten 5. mai i år. Den gamle Opticom-drømmeperlen lyser fortsatt under skallet på havets finansielle bunn.

Torde ikke si noe

Hvorfor brast drømmene om massivt dataminne på plast og i DNA? Jeg tror hemmeligholdet har noe av skylden.

Under arbeidet med plastminnet prøvde jeg også å få norske akademikere i tale. En professor ved et stort norsk universitet visste en god del om teknologien til Opticom og Thin Film, men torde ikke å kommentere.

Hvorfor ikke? Han hadde kolleger som satset på Opticom. Han var redd for å ruinere dem.

Mistet sin glans

Dette er så kontraproduktivt i forhold til hvordan forskningen skal arbeide, at selv den naive, yngre utgaven av meg selv den gangen ble opprørt.

Hvordan kan idéer puste fritt i innestengt luft? Hvordan kan de brynes mot sunn skepsis og utvikles hvis de låses inne og ties i hjel?

Andre forskningsmiljøer har overtatt utviklingen av dataminne i DNA. Det ledende er European Bioinformatics Institute ved Cambridge i Storbritannia.

Vanlige minnebrikker er også blitt så billige at data på plastfilm ikke lenger er like forlokkende som i drømmene til Hans Gude Gudesen på 1980-tallet.

Med andre ord: Årene gikk, og perlen mistet sin glans, nede i dynnet av dulgsmål. Men ennå er det kanskje ikke for sent å hente den opp i lyset.

Vannkraft fra elver

På den andre siden: Åpenhet er ingen garanti for suksess. Men du verden så mye mer inspirerende det er å se folk som våger alt for en idé de tror på – med kameratuten tittende over skulderen.

Slik som de to gründerne Finn Kaare og Even Evensen. Jeg møtte dem første gang i optimistisk forsommersol på Golten mekaniske verksted ute på Sjursøya ved Oslo havn.

I røde kjeledresser balte de med metallplater og fagverk i den store hallen. Disse to entusiastene hadde satset hus og hjem og trygge jobber på å realisere drømmen om en ny teknologi.

De ville lage vridbare skovler som kunne hente vannkraft ut av rolig flytende elver, havstrømmer og tidevannsstrømmer uten demninger eller andre naturinngrep.

Triumfer og nederlag

I et par år fulgte jeg Finn og Even gjennom triumfer og nederlag. Jeg var der da den første prototypen av kraftverket ble heist ut i strømmen nedenfor Skollenborg kraftverk i Numedalslågen, fem kilometer sør for Kongsberg.

Jeg stakk også kameratuten og flomlyset opp i det våte, dødsslitne fjeset til Even en regntung, mørk høstkveld, timer etter at kraftverket hadde slitt seg i en uventet flom.

Jeg fikk følge nye forsøk noen kilometer lengre oppstrøms, ved Pikerfoss. Her klarte de to entusiastene endelig å få skovlene til å dreie i strømmen og hente ut energi, slik de håpet.

Nå, over ti år seinere, ser jeg at nettsidene til Water Power Industries ligger døde og forlatte. Søk på nettet gir ingen flere treff.

Sommerfugleffekten

Så hva er forskjellen fra datalagringsfloppene? Kanskje denne: Der de eksklusive svenske forskerne bak Thin Film ga meg en fattigslig, forvirret følelse av å være dum og bli lurt, har de to romslige gründerne bak vannkraftverket faktisk gitt meg mer enn de aner.

Kanskje er det ikke bare jeg som er blitt inspirert av entusiasmen deres, av vågemotet, av åpenheten. De er en av grunnene til at jeg har fortsatt i mange år som forskningsjournalist.

Hvordan har de inspirert andre? Det får jeg aldri vite. Kanskje vil andre utvikle denne teknologien videre, eller få idéer til andre og like dristige prosjekter.

Sommerfugleffekten kan få deres friske pust til å bli en storm, et annet sted til en annen tid. Men sommerfugleffekten dør i innestengt luft.

Lenker:

De lever i fremtiden, artikkel i Aftenposten 5. mai 2014 der Thin Film Electronics er nevnt

Thin Film Electronics, firmaets nettsider

Opticom fra innsiden, om reportasjen fra Thin Film Electronics, fra NRKs arkiv

Digital files stored and retrieved using DNA memory, artikkel i physicsworld.com

Vannkraft uten fosser og demninger, om reportasjen i Verdt å vite, fra NRKs arkiv

Water Power Industries, firmaet til Even Evensen og Finn Kaare

Nettsider som du må klikke deg rundt på, kan bli for vanskelig for brukere med dårlig syn eller de som har problemer med finmotorikken i hendene.

Skjemaer fylt med grafikk fungerer ikke for blinde og svaksynte, som er avhengig av å bruke syntetisk tale. Det finnes mange eksempler på nettløsninger som kan gi brukere problemer.

– For folk med funksjonsnedsettelser, enten de er kognitive eller fysiske, kan noen nettsteder være umulige å manøvrere, sier Halgeir Holthe, forsker ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST).

Dette gjelder også offentlige nettsteder som skal være tilgjengelige for alle. I praksis er det ikke slik.

Går glipp av viktig informasjon

– Dette kan medføre at noen går glipp av viktig informasjon eller ikke får sendt søknader slik det forventes i dagens samfunn, sier Holthe.

Han leder nå et forskningsprosjekt som skal undersøke om norske helsenettsider er universelt tilgjengelige og faktisk kan brukes av alle, uavhengig av funksjonsnedsettelser.

Sykehussider og NAV er noen av helsenettsidene Holthe ønsker å gå nærmere etter i sømmene.

Diskriminering

Løsninger for selvbetjening på nett, som timebestillinger og søknader,  blir mer og mer vanlige, også i helsevesenet. For de fleste er dette en lettvint og rask måte å få unna daglige gjøremål.

Det lanseres stadig nye nettbaserte helsetjenester for folk flest, samtidig som andelen eldre i befolkningen øker og over femten prosent har en eller annen form for funksjonsnedsettelse.

–  Det er et viktig prinsipp i norsk helsevesen at folk skal få samme hjelp uansett hvor de bor. Hvis offentlige løsninger på nett ikke kan brukes av alle, er det i praksis diskriminering, sier Holthe.

Ny lov i juni

Med økt helsesatsing på nett er det viktig at universell tilgang settes på dagsorden. Det er det gjort med en ny lov som trår i kraft i juni. Det er på høy tid, mener forskeren.

– Det kan se ut som kunnskapen om universell utforming av helsenettjenester er lav både hos de som tilbyr tjenestene og de som utvikler dem, sier Holthe.

Han mener det ikke er et spørsmål om design eller begrensninger, men om å være bevisst i hele prosessen.

– En god nettside kan brukes med både tastatur, tale og joystick. Den har gode kontraster og blokkerer ikke svarfelt med grafiske elementer.

I forskningsprosjektet skal brukere med funksjonsnedsettelser og fagpersoner teste et utvalg statlige, fylkeskommunale og kommunale helsenettsider. På bakgrunn av funnene skal prosjektet foreslå endringer som gjør viktige nettsteder til farbart farvann for alle.