Ekstremværet sår tvil rundt ferdighusbransjens framtid. Kravene øker til fleksible valg av løsninger og tilpasning til klimasoner.

Det nye været gir også grobunn for andre regler og krav.

Norske boligutbyggere kan bli nødt til å anlegge takhager, beplantning som suger vann og regnbed, som er fordypninger i terrenget med planter som liker mye vann.

Og huseiere kan bli nektet forsikring dersom bygget deres ligger i et område med risiko for flom.

• Les også: Regnbed kan stoppe vannet

Ferdighus – dårlig løsning

Cecilie Flyen Øyen ved Sintef har undersøkt sårbarheten i den eksisterende bygningsmassen. Stadig fortetting og stadig mer bruk av belegningsstein og asfalterte overflater gjør at faren for flom øker.

– Rundt 615 000 norske bygninger er i dag plassert i områder som gjør dem spesielt utsatt for råteskader. I 2100 kan risikoen for råteskader ha utvidet seg til 2,4 millioner bygg, sier Øyen.

– Dette skyldes en kombinasjon av nedbør og temperatur som er ideell for oppblomstring av råtesopp.

Hun har publisert tallene sammen med forskere fra blant annet NTNU, Multiconsult og Meteorologisk institutt.

Må satse på lokal byggeskikk

Etter å ha undersøkt klimatilpasning og fuktsikring i typehusbransjen, er en av konklusjonene til forskerne at norske hus ikke lenger kan være så like.

Øyen forteller at de har vurdert fire typehus og gjort intervjuer i fem kommuner.

– Både industri og kommuner må i større grad finne løsninger for de forskjellige klimasonene. Byggeskikken bør være lokal og i større grad tilpasse seg det lokale klimaet, sier hun.

– Vi har så ekstreme klimaforskjeller i landet vårt at husene ikke kan utformes likt fra sted til sted. Vi trenger anvisninger som legger mer vekt på de geografiske forskjellene, sier hun.

• Les også: Mer regn i framtiden

Kommuner og byggerisiko

Det er en fordel at kommunene gjennomfører risiko- og sårbarhetsanalyser. Dette kan tjene som underlag når nye boligområder skal legges ut. Kan det bygges her, eller er det for utrygt?

Flomødeleggelsene i Kvam i Gudbrandsdalen viste hvor avgjørende det er å ha en grundig kartlegging av hvor man bør bygge og områder man skal unngå. Etter at mye bebyggelse ble totalskadd av flom i 2011, ble det brukt store ressurser på å restaurere bygninger og infrastruktur.

Så rammet flommen igjen i 2013, og mye av det som var bygd opp ble ødelagt på nytt.

Øyen har intervjuet fagfolk i utvalgte kommuner om byggeplanlegging og klimatilpasning. Noen er flinke og følger loven. Men mange gjør det ikke.

– Resultatet av manglende fokus på risikoanalyser kan bli at det blir reist bygninger som ikke er tilpasset et klima i endring. Det kan igjen føre til betydelige skader og utgifter for samfunnet, sier Øyen.

Også forsikringsselskapene ser nå at klimaendringene tapper dem for penger. Like etter flommen i Trysilelva og i Glomma i mai i år, gikk bransjen ut og hevdet at de ikke syntes det var riktig at kommunene tillot bygging i områder som er veldig flomutsatte.

Trolig vil selskapene om kort tid også nekte forsikring til nye bygg som oppføres i slike områder.

Utslipp av klimagasser per innbygger er mye lavere i byene enn på landsbygda.

Dessuten er folk i byer mye mer oppmerksomme på miljøproblemene, og presser hardere på sine lokale myndigheter for å gjøre noe med dem.

Dette er de to viktigste grunnene til at vi slett ikke bør stritte imot når folk over hele verden flytter inn til byer, ifølge den britiske byrådgiveren Martin Powell.

– I dag lever halve jordens befolkning i byer. I 2050 vil nærmere tre fjerdedeler være byboere, sa han på konferansen ESOF 2014 som pågår i København denne uken.

Hør forskning.nos journalist Arnfinn Christensen fortelle mer om hvorfor Powell mener at folk i byene blir de nye miljøpådriverne i vår podcast, eller les artikkelen hans her!

• Les mer: – Byer er mest miljøvennlige

Store og små tisser like lenge

Forskerne har filmet urinering hos 16 ulike dyr og studert Youtube-videoer av ytterligere 28 skapninger som slår lens. Vekta på de ulike artene spenner fra 30 gram til åtte tonn.

Og undersøkelsene viser altså en fascinerende sammenheng:

Alle dyr over tre kilo bruker omtrent like lang tid på å tisse. Det hele varer gjennomsnittlig 21 sekunder, uansett om vi snakker om katter, geiter, hester eller elefanter.

Hør forskning.nos journalist Ingrid Spilde fortelle mer om hvorfor tissetida er konstant, eller les hennes artikkel her!

• Les mer: Katter og elefanter tisser like lenge

Hver fredag kommer en ny podcast fra forskning.no, med noen høydepunkter fra ukas produksjon.

Ukas podcast ledes av forskning.nos journalist Lasse Bjørnstad, og er produsert av Arnfinn Christensen.

Australske forskere har undersøkt hva slags følger påbudet fikk. De mener resultatene deres støtter et vestpåbud for alle som bruker fritidsbåter.

Det er, ifølge studien, bare to steder i hele verden som har påbud om bruk av redningsvest, og begge er delstater i Australia. På Tasmania ble det påbudt i 2001, og Victoria, Melbournes hjemstat, fra 2005.

Forskerne gjorde en før-og-etter studie, hvor de så på ulykkestallene i en seksårsperiode før påbudet, og sammenlignet disse med de fem årene etter at påbudet ble innført.

De så bare på drukningsulykker, og fant at 59 fritidsbåtpassasjerer druknet i perioden før påbudet. Til sammenligning var det 16 personer som døde i tidsrommet mellom 2005 og 2010.

– Jeg tror de har funnet en reell effekt av påbudet, men det er ikke nok til å kunne sette to streker under svaret, sier Torkel Bjørnskau, forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt i Oslo.

Mye mer vestbruk

Det strengeste påbudet ble innført i Victoria og gjaldt fritidsbåter opptil 4,8 meter, det vil si 16 fot. Båttyper av denne størrelsen er mer sårbare for kantring, ifølge studien.

Her må alle som er på dekk ha på seg redningsvest når båten er i fart. Før påbudet måtte man ha nok vester til alle ombord, slik det er i Norge. Barn under 10 år måtte ha på seg vesten.

Passasjerer på større båter fra 4,8 til 12 meter er pålagt å ha på seg vest når det er regnet som farligere å være på sjøen, for eksempel om natten eller om de er alene i båten.

De australske forskerne står også bak en studie som viste at vestbruken ble nesten tredoblet etter påbudet, fra 22 til 63 prosent.

Lovendringen i Victoria ble også heftig promotert i en stor kampanje, og svært mange skal ha fått med seg lovendringen.

Forskerne gikk gjennom rettsmedisinske undersøkelser i perioden, og identifiserte alle drukningsdødsfallene fra fritidsbåter. De brukte også arkivene over ulykker på sjøen i Victoria. De tok ikke med dødsfall som skjedde etter at noen hadde gått frivillig i vannet når det ikke var en krisesituasjon.

Antall dødsfall gikk ned i mange grupper, som alle de fleste typer motorbåter, seilbåter og fritidsbåter.

Studien er publisert i tidsskriftet Injury Prevention. Forskerne viser også til studier som sier at det ikke er godt nok med holdningskampanjer.

Ingen kontrollgruppe, mindre alkohol og tørke

– Det er en ganske stor mangel i denne studien, og det er at den ikke har noen kontrollgruppe, sier Bjørnskau til forskning.no.

Australierne peker på denne mangelen selv, at de har ikke sammenlignet resultatene med en annen delstat der det ikke ble innført påbud.

Dermed kan de heller ikke se om det har blitt færre drukningsulykker generelt –  uavhengig av vestpåbudet.

Forskerne oppgir også andre mulige feilkilder. Blant annet har mobilbruken økt mye det siste tiåret, og det kan ha bidratt til færre dødsfall. Mindre alkoholbruk blant båtfolk kan også hatt en effekt.

Det var i tillegg langvarig tørke i Victoria, som varte i flere år etter påbudet kom. Dermed ble det også vanskeligere å bruke småbåter på elvene i området.

– Det kan godt hende at flytevestene har hatt en stor effekt, men forskningsmetoden er egentlig ikke helt god nok for å kunne konkludere, sier Bjørnskau.

Vestpåbud i Norge?

I Norge har debatten gått i flere år om vi skal ha et redningsvestpåbud. For en drøy uke siden ble det klart at det skjer ikke denne sommeren.

Foreløpig finnes det ikke mye forskning på dette feltet.

– Jeg tror nok debatten ville vært ganske annerledes hvis man hadde tilgang på mer forskning som dette. Selv om studien ikke er perfekt, kan den brukes som et argument for å innføre vestpåbud.

Stortinget stemte ned forslaget om vestpåbud i Norge, men etter en behandlingsfeil skal et nytt forslag opp igjen senere i år.

– Jeg synes det er vanskelig å si om vi får et påbud. Friheten til å ferdes på sjøen står ganske sterkt i Norge, avslutter Bjørnskau.

Referanse:

Lyndal Bugeja m.fl.: Effectiveness of the 2005 compulsory personal flotation device (PFD) wearing regulations in reducing drowning deaths among recreational boaters in Victoria, Australia. Injury Prevention 23. juni 2014. doi:10.1136/injuryprev-2014-041169

Utslipp av klimagasser per innbygger er mye lavere i byene enn på landsbygda.

Dessuten er folk i byer mye mer oppmerksomme på miljøproblemene, og presser hardere på sine lokale myndigheter for å gjøre noe med dem.

Dette er de to viktigste grunnene til at vi slett ikke bør stritte imot når folk over hele verden flytter inn til byer, ifølge Martin Powell.

– I dag lever halve jordens befolkning i byer. I 2050 vil nærmere tre fjerdedeler være byboere, sa han på konferansen ESOF 2014 som pågår i København denne uken.

Lønner seg

Nå er riktignok Powell ansatt i firmaet Siemens sin avdeling for infrastruktur og byer i Storbritannia. Siemens er storleverandør av blant annet tog, t-baner og andre transportløsninger for byer.

Han har også vært rådgiver for Londons fargerike og omstridte borgermester fra det konservative partiet, Boris Johnson.

Med en slik bakgrunn hadde han ikke bare miljøvernargumenter for et grønnere byliv. Grønnere byer lønner seg også økonomisk, mente Powell.

Han viste til hvordan Shanghai har satset på kommunikasjon og infrastruktur for å utkonkurrere vestlige byer som finanssenter.

– Hvis folk ikke kommer seg på jobb, blir de økonomiske tapene for byen enorme, sa Powell.

Høybaner og dynamiske bomavgifter

Trafikkork skaper også luftforurensing, som gir helseproblemer.

• Les også: Trafikkstøv skader barnelunger

Powell ga flere eksempler på hvordan transportproblemene kan løses.

Trikkelinjer kan føres fram gjennom byene på pilarer, slik at de går over gatenivå. Dermed forstyrrer de ikke trafikken.

Dynamiske bomavgifter på veiene kan gi bedre fordeling av trafikken. Tel Aviv har innført et slikt system på veien til flyplassen, opplyste Powell.

Når det er rushtid, koster det mer å bruke den raske veien. Når det er lite trafikk, blir bomavgiften redusert, fordi forskjellen i reisetid ikke er så stor mellom rask og langsom vei.

Intelligent styring

Powell mente at det ikke alltid er behov for ny teknologi for å gjøre transporten grønnere i byene. Det gjelder bare å kombinere eksisterende teknologier på nye måter.

Eksisterende bybaner kan for eksempel automatiseres. Powell fortalte om hvordan en av de eldste metrolinjene i Paris er blitt førerløs. Mer presis styring av farten har økt energieffektiviteten med 30 prosent.

– Togene kan også kjøre med mindre avstand mellom hverandre, og dermed frakte flere passasjerer, fortalte han.

En lignende effektivisering kan brukes for levering av pakker. Svært mange budbiler kjører nemlig med nesten tomme lasterom.

– Bejing og Moskva prøver å samordne leveringene og styre ruten budbilen kjører mer intelligent, fortalte Powell.

Tilbakemelding fra smarttelefoner

Smarttelefoner med nettilkobling gir også muligheter for bedre framkommelighet i byer.

Ikke bare kan brukerne raskt finne den beste reiseruta med mobilapper. Kommunikasjonen kan også gå andre veien, slik at transportselskapene får et bilde av trafikkstrømmen og behovene fra time til time.

En slik tilbakemelding fra brukerne skaper imidlertid personvernproblemer, innrømmet Powell.

Krever støtte i befolkningen

Han understreket at endringer i byene må ha støtte i befolkningen. Ett eksempel på hvor viktig dette er, ga han her i syklistenes hjemby, København.

– Her foregår rundt 40 prosent av reisene med sykkel. I London doblet vi riktignok sykkelbruken de siste fire årene, men det var en dobling fra en til to prosent, sa Powell.

Å tilrettelegge for sykkel krever upopulære avgjørelser. Sykkelveier stjeler plass fra bilene.

– I London ville en gateregulering slik dere har gjennomført her i København, ført til at taxiene kjørte rundt og rundt og blokkerte trafikken i protest, sa Powell.

• Les også: Blir trafikken tryggere med flere syklister?

Myndighetene må ta risiko

Risikoen ved å innføre ny teknologi er stor. Når gamle, velprøvde systemer erstattes med nye, kan mye gå galt.

Da er det viktig med en sterk politisk ledelse i byene som tenker langsiktig, og er villig til å ta på seg ansvaret, mente Powell.

Likevel er gevinstene store på lang sikt. Og dessuten: En borgermester som lar trafikkaoset vokse, blir ikke gjenvalgt, poengterte han.

Mange trur framleis at dataspel er ein mannleg aktivitet.

Nyaste rapport frå Enternainment Software Association viser derimot at 48 prosent av data- og tv-spelarar i dag er kvinner. Og den største gruppa av folk som speler aktivt er frå alderen 36 år og oppover.

Kvinner i alderen 18 år og oppover utgjer ein betydeleg del av folk som speler – totalt 36 prosent. Gutar frå 18 år og yngre utgjer til samanlikning berre 17 prosent.

‒ Sjølv om dataspel har vorte ein naturleg del av unge kvinner og menn sine liv, har forsking synt at dataspel likevel vert sterkt kopla til unge menn. Desse tala viser at det ikkje er så svart-kvitt, seier universitetslektor Silje Hole Hommedal ved Universitetet i Bergen (UiO), som i fleire år har forska på dataspel og kjønn.

• Les meir: Derfor velger kvinner data

Motsetnader i dataspeling

Kvinner og menn vert ofte oppfatta som motsetnader når det gjeld dataspel. Også tidlegare forsking, av blant anna Helen Jøsok Gansmo ved NTNU, har vist korleis dataspel vert laga av menn og for menn. Forventningane om kjønn er ein av dei viktigaste grunnane til at jenter og kvinner kan føle seg ekskludert i dataspel.

Slike forventningar kom også tydeleg fram i samtalane Hommedal hadde med 19 ungdommar på vidaregåande skule, 8 jenter og 11 gutar, i sitt doktorgradsprosjekt.

«Samfunnet sånn som det er i dag, så verkar det som om det er feil for jenter rett og slett, å gjera det [spela dataspel]. Det er i alle fall det inntrykket dei [jentene] har,» sa ein av gutane.

Hommedal har undersøkt korleis oppfatningar om korleis unge kvinner og menn ‘skal’ vere og oppføre seg, påverkar unge kvinner og menn sitt forhold til dataspel.

‒ I samtalane snakka vi generelt om dataspel, men hos fleire kom det fram tydelege refleksjonar om kjønn med ein gong. Skytespel, vald og mørke fargar gjekk igjen når dei beskreiv gutar. Simulasjonsspel, lite alvor og lyse, fine farger gjekk igjen hos jentespel.

Fleire av jentene og gutane uttrykte at dataspeling er ei motsetjing til ‘korrekt’ feminin oppførsel.

‒ Dei reknar det som litt uvanleg at jenter speler skytespel, sjølv om dei veit at det hender, seier Hommedal.

Konkurranse er for gutar

Ungdommane fekk i oppgåve å plassere bilete av ulike dataspel på ein skala frå maskulin via nøytral og til feminin, og så forklare valet.

Skyte-, action- og sportsspel som Fifa, Doom og Call of Duty blei oppfatta som maskuline av alle ungdommane. Fleirtalet nemnde òg spel som World of Warcraft og Gran Turismo. Simulasjonsspelet The Sims blei satt som feminint av omtrent alle.

– Konkurranseelementet er sentralt her – både for kva spel som er mest maskuline og kva som skil jenter og gutar, seier Hommedal.

The Sims er gjerne ikkje oppfatta som eit tydelig konkurransespel. Ein gjer som ein vil og har ikkje eit spesielt mål. Derfor blir spelet assosiert med jenter.

‒ Ungdommane forventar at konkurranse er maskulint. Dei brukte det som ei forklaring, sjølv om det jo eigentleg ikkje er noko som burde tilseie at jenter ikkje liker konkurranse. Dei speler jo òg for å vinne, meiner Hommedal.

• Les også: Flinke jenter unngår konkurranse

Tøyer grensene

Hommedal grupperte jentene og gutane ut frå korleis dei brukar dataspel i konstruksjonen av identitet.

Nokre jenter var såkalla gamer-jenter. Ein «gamer» er ein person som bruker mykje av fritida på dataspel. Desse jentene fremjer aktivt ein slik identitet og spelar fleire typar spel. På denne måten er dei med og utfordrar dei kjønna oppfatningane om jenter og dataspel.

Andre jenter spelte ein del, var meir bevisste på at dei var jenter og likte å sjokkere andre med å fortelje at dei speler – også såkalla gutespel.

‒ Den tredje gruppa liker ikkje skytespel og definerer dette som for gutar. Men dei spelar andre dataspel, og er dermed med på å endre den dominerande oppfatninga om at dataspel berre er for gutar.

Blant gutane meinte fleirtalet at dataspel er ei gute-greie. Dei ser ein naturleg samanheng mellom gutar og dataspel, særlig skytespel. Jenter speler simulasjonsspel og småspel, meiner dei.

«Dataspel, eg tykkjer det er veldig, veldig bra, eg tykkjer det er fantastisk. Eg veit ikkje kvifor eg meiner det, det er vel fordi eg er gut,» forklarar ein av gutane i intervjuet.

‒ Fleire gutar bruker den ‘naturlege’ forklaringa for å vise deira forhold til dataspel, seier Hommedal.

To av gutane var klar over at dataspel vart oppfatta som maskulint, men syntest det var feil med slike stereotypar.

‒ Ungdommane er bevisste på dette ikkje berre handlar om biologi, men at jenter blir oppdratt til å like prinsesser og gutar skal like piratar og slikt. Sjølv tøyer dei grensene for kva som er forventa, fortel forskaren.

• Les også: – Kan lære mye av World of Warcraft

Jenter blir usynlege

‒ Begge kjønna er opptekne av å verte oppfatta som jenter og gutar. Jentene bruker uttrykket «gutejente» for å markere seg som annleis frå andre jenter, og ser ingen problem med å spele skytespel, seier Hommedal.

At gutar speler jentespel vart derimot ikkje heilt akseptert.

Ungdommane meinte det var litt urettferdig at jenter kunne spele det dei ville, medan gutar vert sett rart på om dei speler såkalla rosa spel.

Oppfatninga har vore at jenter og kvinner liker best sosiale fritidsaktivitetar, og dataspeling vert ikkje oppfatta som særleg sosialt. Det har vore med på å gje dataspel eit maskulint forteikn. 

‒ Dei dominerande oppfatningane er framleis med på å forsterka usynleggjeringa av unge kvinner og dataspel og at spel er maskulint. Menn blir dei synlege som spelar aktivt, og fokuset på jenter blir borte, meiner Hommedal.

Ho meiner noko av problemet er at dei såkalla feminine spela ikkje vert rekna som skikkelege dataspel, noko som igjen bidrar til å gjere unge kvinner usynlege.

‒ Også desse spela, som småspel og simulasjonsspel, bør få status som spel.

Aktiv dataspelar sjølv

Hommedal er sjølv aktiv dataspelar, og definerer seg sjølv i kategorien «jentete jenter som spelar». Ho slutta å spele i tenåra, men byrja igjen då ho var 24 år.

‒ Trass i at vi framleis må jobbe meir for at jenter si dataspeling blir legitimert, meiner eg det har skjedd mykje i folk sine oppfatningar frå då eg sjølv var ung. Eg møtte mine eigne stereotype oppfatningar då eg rekrutterte informantar. Eg trudde det ville bli vanskelegare å finne nok jenter enn kva det synte seg å vera.

Det har blitt lite speling dei siste månadane, for å få doktoravhandlinga ferdig.

‒ Når eg har tid, kan eg lett spele 40-50 timer i veka. Eg har spelt World of Warcraft sidan 2007 og likar å utforske nye ting. Eg har ein mistanke om at eg har ein ny periode med mykje dataspel framføre meg, smiler Hommedal.

Du skulle tro at bilder hjalp dem som sliter med å lese ord og bokstaver. Men slik er det ikke.

Dyslektikere oppfatter faktisk teksten bedre når de leser en ren tekst enn om ordene kombineres med et bilde.

• Les også: Ordblindhet varierer med språket

Eva Wannås Brante ved Göteborgs universitet har sett på undervisningsmateriell både med og uten bilder. I dag forsvarer hun doktoravhandlingen sin.

Fulgte øyebevegelsene

Brante har latt 50 personer lese tekster som handler om forskjellige kunstsjangere. Det har de gjort på dataskjermen.

Noen fikk ren tekst, andre fikk teksten sammen med en passende illustrasjon.

I teksten som handlet om kubismen, var det for eksempel bildet «Gitaristen» av Pablo Picasso, mens suppeboksene til Andy Warhol illustrerte teksten om pop-art.

For å finne ut hvordan folk leser tekst og ser på bilder, brukte forskeren eye-tracking, eller blikksporing. Dette er et dataprogram som registrerer hva testpersonene ser på skjermen, i hvilken rekkefølge, og hvordan øynene deres beveger seg.

• Les også: Lærevansker sitter i øyet

– Jeg ser forskjellige mønstre mellom gruppen med dysleksi og kontrollgruppen som ikke har dysleksi, forteller Eva Wannås Brante til forskning.no.

Hun mener at kontrollgruppen ikke blir forstyrret av bilder, fordi de har bedre leseevner. 

Droppet bildene

Undersøkelsen viste at de som har dysleksi oftere lar helt være å se på bildene.

Når de ser på bildene, gjør de det senere i prosessen.

Brante fulgte opp blikkregistreringene med å undersøke hvor godt testpersonene forsto det de leste. Hun intervjuet dem også om hvordan de opplevde lesingen.

– Gruppen med dysleksi som bare så tekst, fikk bedre resultater på spørsmålene om leseforståelse enn de som fikk samme tekst i kombinasjon med et bilde, sier hun.

Trenger kontraster

Det finnes altså ikke noen automatikk i at en illustrasjon øker læringen – snarere tvert imot.

• Les også: Hjerneskanning forutser dysleksi

Til gjengjeld varierer resultatene litt mellom de seks forskjellige kunstsjangrene som testpersonene lærte om.

– Det viser seg at kontraster tiltrekker seg deltagernes oppmerksomhet. Det gjelder kontraster både i språklige formuleringer og i bildebruken, sier Brante.

 

Hun konkluderer med at det er viktig å se på helheten i materialet, spesielt for de som har dårligere leseforståelse.

Et bilde som har mye kontraster kan føre til at den som har dysleksi, begynner med bildet før teksten.

– Noe læremateriell har bilder som utelukkende er dekorative eller som er tenkt å fremkalle følelser. Men bilder som bare er dekorativt og fungerer som utfylling, er overflødige for lesere med lesevansker, sier Brante til forskning.no.

• Les også: Lærebøkene lever sitt eget liv

– Jeg mener også at akkurat som vi trenger å bli lært opp i lesestrategier, så trenger vi å bli lært opp i effektive bildestrategier. De som har god leseevne, kan tjene som modeller for hvordan en slik effektiv bildebehandling kan foregå, mener Eva Wannås Brante.

Referanse:

Elva Wennås Brante, Möte med multimodalt material. Vilken roll spelar dyslexi för uppfattandet av text och bild? Göteborgs universitet 2014. ISBN 978-91-7346-792-6.

Å programmere for oljeselskap og andre deler av næringslivet kan være stressende. Kunden har stadig nye krav, og kravene endrer seg underveis, ifølge Morten Goodwin.

Han underviser i programmering på Universitetet i Agder, og ser hvor viktig det er å lære studentene å svømme i denne strie og turbulente kravstrømmen.

Raskere resultater

– I næringslivet brukes det som kalles testdrevet utvikling, forteller Goodwin til forskning.no.

Testdrevet utvikling går ut på å dele opp store programmeringsjobber i mindre tester. Hver test løses for seg.

Programmereren lager først en grovskisse til løsningen. Den kan gjerne være både uelegant og tungkjørt for maskinen. Men så forbedres programmet gradvis gjennom prøving og feiling.

Denne måten å jobbe på gir raskere resultater enn den tradisjonelle dype analysen av problemet før en eneste kodelinje av programmering skrives.

 

- Fraværende i dagens undervisning

Goodwin sammenligner de to metodene med husbygging. Tidligere bygget en snekker hele huset. I dag fordeles husbyggingen på et team av håndverkere, som gjør sin lille del av jobben.

– Den dype og den raske, oppdelte metoden står ikke i motsetning til hverandre. Problemet er bare at den raske, testdrevne utviklingen er fraværende i dagens undervisning, sier Goodwin.

Treningsprogram

Hans forskergruppe har brukt testdrevet utvikling for å gi studentene det de trenger mest: Mengdetrening.

Fra høsten 2014 skal studentene få bryne seg på programmer som tester studentoppgavene. Dermed får de rask tilbakemelding, og trenger ikke å vente på at lærerne skal ha tid til å rette.

Læreprogrammene legger også opp at studentene kan konkurrere med seg selv og hverandre, både i tempo og resultater.

– Vi vil utnytte konkurranseinstinktet og spillappellen, sier Goodwin.

Oppdager feil på høyere nivå

Læreprogrammene til Goodwin og hans gruppe er mer enn den vanlige debuggingen som finnes i de fleste dataprogrammer. Alle har vel sett det røde utropstegnet når man har satt et komma feil i Excel.

Slike feil blir som rettskrivingen i vanlig språk. Men det hjelper lite med perfekt rettskriving hvis setningen er meningsløs.

– Programmet kan være uten kodefeil på detaljnivå, men likevel ikke løse testproblemet. Slike feil på et høyere nivå oppdager vårt læreprogram, sier Goodwin.

Forbereder for næringslivet

Opplæringsprogrammene må skreddersys til den enkelte oppgave. Derfor krever de store ressurser å lage.

– Vi søker midler fra Kunnskapsdepartementet og tar kontakt med andre undervisningssteder for å dele erfaringer, for eksempel Høgskolen i Østfold og Høgskolen i Oslo og Akershus, opplyser Goodwin.

– Idéen er at når studentene er ferdig utlært, skal de kjenne metodene som brukes i næringslivet, understreker han.

Han er ikke redd for at norske programmerere vil bli utkonkurrert av kolleger på lavere lønn i for eksempel India og Øst-Europa.

– Bedriftene trenger uansett sjefer som kan håndverket til disse programmererne, både for å definere oppgavene og for å kontrollere resultatet, sier Goodwin.

- Klassisk utdannelse gir godt grunnlag

– Det næringslivet først og fremst trenger, er gode programmerere, kommenterer Dag Langmyhr til forskning.no. Han er universitetslektor i informatikk på Universitetet i Oslo.

– Selv om våre studenter har en mer klassisk utdanning, vil de etter kort tid i arbeid ute i næringslivet ha lært seg testdrevet utvikling og gjøre en like god jobb.

Annen type programmer

Læreprogrammer av den typen Goodwin beskriver, bruker ikke Universitet i Oslo i dag, opplyser Langmyhr. Studentene får riktignok rask tilbakemelding på andre måter.

– Studentene får ofte utdelt testdata som skal kjøres i programmet de har laget. Disse testdataene har et kjent resultat. Så kan studentene sammenligne sitt eget resultat med fasiten, og straks se om programmet virker slik det skal, sier han. Det er også vanlig at større problemer deles opp i mindre deler som leveres separat.

Gode, men arbeidskrevende

Langmyhr tror at læringsverktøyet som er utviklet ved Universitetet i Agder er en god måte å undervise på, men mener det må være svært arbeidskrevende for de som skal drive opplæringen.

– De må ikke bare lage problemene som skal løses i oppgavene, men dele dem opp i ganske mange delproblemer som man løser gradvis og utvikler trinn for trinn.

– Slik kan programmene simulere forholdet til kunden under testdrevet utvikling. Det krever tett oppfølging, men er som sagt veldig lærerikt, sier Langmyhr.

Menneske, ikke bare maskin

Han understreker likevel at det uansett er viktig med tilbakemelding fra læreren, ikke bare fra et dataprogram.

– En tilbakemelding fra faglærer gir studenten dypere forståelse av hva som kan forbedres, og bidrar bedre til å utvikle de mer vage kvalitetene ved programmering, sier han.

Lenker:

Nettsider om prosjektet Test Centered Learning Tool fra Universitetet i Agder

Undervannsdronen er 1,5 meter lang, er fjernstyrt og kan dykke ned til tusen meter. Universitetet i Bergen har kjøpt inn seks slike farkoster.

(Foto: Solrun Dregelid)

Ved Marineholmen i Bergen gjør forskere en halvannen meter lang gul farkost klar for undervannsoppdrag.

En undervannsdrone skal på tokt i Porsangerfjorden i Finnmark. Ett skritt nærmere dit forskerne egentlig vil – nemlig under isen i Polhavet.

– Polhavet er fremdeles en hvit flekk på kartet, og det er nysgjerrighet som driver oss. Dersom vi får undervannsdronen til å fungere under isen, kan vi undersøke strømforhold, om det er ressurser på havbunnen, og om det kan drives fiske der en gang i fremtiden, sier Peter Haugan, professor ved Geofysisk institutt på Universitetet i Bergen.

Bedre bilde av virkeligheten

De seks undervannnsdronene som instituttet fikk på plass for to år siden, gir grunnlagsdata til blant annet marin forskning, og forskning på klima og økosystemene.

Dronen er spesielt egnet til å gå under isen, fordi den er fjernstyrt, og delvis selvstyrt. Den kan dykke ned til 1000 meter og være ute i månedsvis på en batteri-ladning.

Sammenlignet med et tradisjonelt forskningsfartøy, gir også undervannsdronene et mer komplett bilde av virkeligheten i havet.

– Forskningsfartøy slipper ned vaiere med måleinstrumenter, og får på den måten bare gjort stikkprøver. Dronen kan gjøre kontinuerlige målinger, og vi får derfor et langt bedre datamateriale som gir et bedre bilde av virkeligheten. Dette vil være fremtidens måte å samle inn data i havet på, sier Haugan.

Vanskelig navigering under isen

Det er likevel noen utfordringer som må løses før disse farkostene kan slippes løs i Polhavet.

– De største utfordringene vil bli å få til en god navigasjon under isen, i tillegg til å få tilgang på data. Vanligvis går glideren opp til vannoverflaten hvor den sender data til en satellitt. Under isen må vi finne andre løsninger, sier Haugan.

Siden undervannsdronene kom i hus, har Geofysisk institutt testet dem ut i diverse farvann. Tanken har hele tiden vært å forberede undervannsfarkostene på Polhavet. Det er likevel vanskelig å gi noe eksakt tidspunkt for når dronene er klare for havet rundt Nordpolen. 

– På to år har vi hatt store framskritt med farkostene våre, og vi går stadig lengre nord. Porsangerfjorden er ett skritt nærmere Polhavet. Svalbard blir det neste. Innen to år tror jeg vi vil befinne oss i Polhavet, sier Haugan.

Fremtidens måleinstrument from UiB – Universitetet i Bergen on Vimeo.

Når du tar kontakt med NAV på telefon kommer du til et kundesenter som tar imot henvendelsen. Det lages så lister i datasystemet over hvem veilederne skal ringe tilbake til og når. 

Ideen er at veilederne skal kunne ringe tilbake når de har tid og når de har fått forberedt seg, i stedet for at de må ta imot telefoner hele tiden og bli avbrutt i oppgaver som krever konsentrasjon. 

– Problemet er bare at det ikke fungerer i praksis, sier Maria Røhnebæk. 

I et halvt år var hun flue på veggen på et NAV-kontor, i forbindelse med doktorgraden ved Senter for for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), Universitetet i Oslo.

Hun deltok på alle interne møter og kurs, skygget og intervjuet flere ansatte og fikk selv prøve ut de ulike datasystemene som var i bruk på kontoret. Målet var å finne ut hvordan arbeidsdagen til veiledere i NAV formes av etatens informasjons- og datasystemer.

Fratar mulighet til egne vurderinger

Hun fant at systemene er til dels svært rigide, og at de legger klare føringer på hvordan de ansatte skal løse sine arbeidsoppgaver. 

– I systemet er det, for å sikre likebehandling, innebygd en rigiditet med blant annet en 48-timers behandlingsfrist. Dermed mister de ansatte muligheten til selv å vurdere hvilke saker som er mest prekære. De må bare behandle sakene etter hvert som de forfaller, forklarer hun.

En av informantene sa det ganske tydelig: “Systemene fratar oss muligheten til å prioritere selv.”

Bakgrunnen for at hun ønsket å undersøke dette, var at vi i dag ser to parallelle utviklingstrekk i NAV.

• Et klart uttrykt mål at tjenestene skal bli mer brukerrettet, altså at de i større grad skal tilpasses den enkeltes behov og at man skal utøver mer fleksibilitet i behandlingen av saker.
• Samtidig skjer det en økt digitalisering. Og det medfører som regel økt standardisering.

Røhnebæk har altså undersøkt hvordan denne spenningen kommer til syne i de NAV-ansattes arbeidshverdag.

Fleksibilitet versus standardisering

Med økt bruk av selvbetjeningsløsninger på nett ble det antatt at Nav ville frigjøre kapasitet internt til å forbedre tjenestetilbudet til brukergrupper som er avhengig av personlig kontakt med en veileder i NAV.

– Men mine funn tyder på at det ikke har skjedd, sier forskeren.

Ansatte som har ansvar for oppfølging av brukere opplever at de ikke har kapasitet til å gi alle den hjelpen de trenger på grunn av tidsknapphet og høyt arbeidspress. Det fører til at noen gis mer oppmerksomhet enn andre. 

Samtidig legger datasystemene opp til en standardisert måte å jobbe på som skal sikre at alle brukere får lik behandling.

Mens lovverket legger opp til økt fleksibilitet, legger datasystemene opp til økt standardisering.

Når ressurssituasjonen ikke er forenlig med idealet om lik behandling skaper de ansatte fleksibilitet ved å omgå rutiner i systemet.

Røhnebæk bruker begrepet «standardisert fleksibilitet» om denne utviklingen.

Systemet som syndebukk

Selv om datasystemene kan være en verdifull kunnskapsstøtte, kan de fort oppfattes som en frustrerende kontrollinstans dersom de blir for rigide, poengterer Røhnebæk.

Hun mener NAV har en vanskelig oppgave.

– En risiko når det åpnes for mer utøvelse av skjønn i regelverket er at det blir vanskeligere å sikre likebehandling, som er et klart mål for NAV. Derfor kompenserer man ved å innføre mer detaljstyring. Kontrollen i de øvrige arbeidsprosessene blir mer detaljert og rigid.

Det kan imidlertid føre til at de ansatte føler de mister kontroll over egen arbeidshverdag, mener hun.

– De fleste av informantene gir uttrykk for at regelverket er godt, men de vil ha mer rom for å forvalte regelverket slik det er tenkt. Det legger ikke dagens rigide styring via datasystemene alltid opp til, sier hun.

Dermed blir også systemet fort en syndebukk. De ansatte gir digitaliseringen og datasystemene skylden for utfordringer som kanskje egentlig handler om stort arbeidspress og utfordringer knyttet til kvalitet kontra kvantitet, ifølge forskeren.

Et hjelpemiddel – ikke et hinder

Hva kunne så vært gjort annerledes? Røhnebæk understreker at NAV er en stor organisasjon hvor de er helt avhengig av enkelte standardiseringsrutiner for å sikre målet om likebehandling.

– Men det kunne nok vært gjort endringer i hvordan systemene brukes som styringsverktøy. Det kan være en idé å redusere rigiditeten og detaljstyringen i systemet noe, sier hun.

Røhnebæk mener at de også i større grad må anerkjenne de positive sidene ved teknologien og hvordan teknologien kan brukes om hjelpemiddel.

– I dag er det for lite fokus på at teknologien kan være et virkemiddel for å sikre brukerne den hjelpen de har krav på. I stedet tegnes det opp et motsetningsforhold mellom bruker og teknologi. Teknologien omtales som en hindring – som noe man bare må forholde seg til skal man kunne gjøre det som egentlig er målet: Å hjelpe brukeren, sier Røhnebæk.

Kan ikke gjemme bort digitaliseringen

Hun trekker frem et eksempel fra et kurs hun deltok på, i en ny arbeidsmetode og tilhørende IKT-støtte i NAV.

– På dette kurset ble det veldig tydelig kommunisert at brukeren skulle være i sentrum – noe som jo er helt sant og veldig viktig. Problemet var at frykten for at teknologien skulle få for mye plass førte til at det kun var avsatt litt tid siste dagen til å lære hvordan IKT-støtten faktisk virket.

Røhnebæk mener en slik strategi kan virke mot sin hensikt.

– Datasystemene er jo arbeidsverktøyet til de ansatte. Det er en obligatorisk passasje for å kunne hjelpe brukeren. Hvis de ansatte ikke føler seg trygge på teknologien, kan den fort ta veldig mye plass. Man risikerer at de ansatte bruker mye tid og krefter på å forstå datasystemene, og at de dermed mister brukeren av syne, sier Røhnebæk.

Hun mener derfor det er svært viktig med god kursing og opplæring i datasystemer.

– Man må ikke tro at man kan gjemme bort digitaliseringen og tro at håndteringen av teknologi kommer av seg selv, sier hun.

Mange har latt seg begeistre over den såkalte teleporteren i Star Trek. Dette er en innretning som teleporterer mennesker fra ett sted til et annet, det vil si at den får noe til å forsvinne fra ett sted og dukke opp på et annet, uten at det fysisk reiser distansen.

Dessverre – vil nok noen si – har vi ikke kommet nærmere en slik virkelighet enda, men teleportering i seg selv eksisterer ikke bare i TV-serier og på film.

• Les også: BlackBerry-milliardær satser på kvanterevolusjon

Forskere har tidligere klart å teleportere små mengder data med varierende resultater.

Nå har forskere ved Delft University of Technology i Nederland gjort et nytt gjennombrudd innen kvantedatateleporting.

Pålitelig og stabil teleportering

Vi lar først fysiker Bjørn Hallvard Samset forklare prinsippet i teleportering:

– Tenk om det hadde eksistert et «blankt menneske», noe lignende som en utstillingsdukke. Et menneske, men helt uten egenskaper som høyde, alder, kjønn, minner, og så videre. Det kvanteteleportasjon gjør, er å ta alle dine egenskaper, og flytte over til dukken. Plutselig er «du» der dukken var, og der du var før er det nå en blank dukke.

Ifølge forskernes rapport, som er publisert i tidsskriftet Science, har de nå lyktes med å teleportere informasjon fra en kvantebit til en annen kvantebit, der distansen mellom dem var på tre meter.

For første gang skal informasjonen som har blitt teleportert blitt gjenskapt på en korrekt og fullstendig måte hver eneste gang, uten tap av kvalitet.

– De hevder å klare det med veldig høy effektivitet og dermed faktisk kan vi faktisk begynne å bruke det til noe, forteller Samset.

– Tidligere har vi måttet gjøre mange, mange eksperimenter før ett endelig lyktes, mens de nye resultatene viser at det fungerer så godt som hver eneste gang. Det er veldig, veldig lovende for fremtidig bruk i kvantedatamaskiner.

La oss få det sagt først som sist: ikke bli for håpefull nå. Vi kan nok ikke teleportere oss selv til månen enda.

– Kvante-teleportering ligner dessverre ikke mye på Star Trek sine transportere. Først og fremst gjelder det bare for bitte små partikler – elektroner, fotoner og den slags. Dessuten er det ikke selve partiklene som teleporteres, men tilstanden de er i.

Viktig for fremtidens kvantemaskiner

Forskerne har altså klart å teleportere informasjon fra en kvantebit til en annen kvantebit. Men hva er egentlig en kvantebit?

Kvantebiter, eller qubits, er ikke som tradisjonelle bits, slike vi finner i datamaskiner. Tradisjonelle bits kan kun representere en av to ulike verdier – enten 0 eller 1.

Det som gjør en qubit så spesiell er at den kan representere begge disse verdiene samtidig, eller enda flere verdier for den saks skyld. Den er ikke bare enten eller. Denne tilstanden kalles superposisjon.

Samset bruker tallet pi (3.14159265359 og så videre) som et eksempel. En vanlig PC vil bruke veldig mange bits på å jobbe med dette, mens en kvantedatamaskin kunne ha lagret det som ett tall.

Qubits vil være den sentrale ingrediensen i fremtidens kvantedatamaskiner. Selv om slike maskiner kun finnes i teorien på nåværende tidspunkt, er det ventet de vil kunne utvikles om noen år, eventuelt tiår. Disse vil være ekstremt raske, mye raskere enn dagens superdatamaskiner.

• Les også: IBM vil gi deg superdatamaskin i lomma

Det er nettopp her de nederlandske forskernes resultater kommer inn i bildet.

Teleportering er den raskeste formen for informasjonsdeling, og forskernes resultater kan være et stort steg i riktig retning når det gjelder fremtidens kvantemaskiner.

– Forskernes resultater kan få enorm betydning på dette området, sier Samset.

«En spøkelsesaktig fjernvirkning»

Resultatet kan nå vise seg å motbevise en av selveste Albert Einsteins teorier.

– Forskerne har laget to elektroner som er såkalt sammenfiltrede, som betyr at hvis du påvirker det ene så påvirker du samtidig det andre uansett hvor langt unna det er.

• Les også: Dette er verdens raskeste datamaskin

Sammenfiltring er et mye omdiskutert fenomen. Dette var et fenomen Albert Einstein ikke trodde var mulig. Han argumenterte mot det og kalte det «en spøkelsesaktig fjernvirkning».

– Sammenfiltring er uten tvil den merkeligste og mest spennende konsekvensene av lovene for kvantemekanikk, sier Ronald Hanson i en uttalelse. Hanson ledet studien.

– Ikke mulig å avlytte

Fysiker Samset forklarer at man ved kvanteteleportering beholder ett elektron der beskjeden sendes fra, mens man på forhånd sender mottakerelektronet dit beskjeden skal.

– Så kommer det lure. Vi kan kode inn en del av beskjeden vi vil sende i elektronet hos oss. Så kan vi gjøre en påvirkning på det. Dermed påvirkes også det andre elektronet – i praksis har vi nå sendt informasjonen dit.

For at beskjeden skal teleporteres er mottakerelektronet nødt til å ha oppskriften på hvordan selve beskjeden skal gjenskapes. Dersom den får denne informasjonen kan teleporteringen fullføres: Beskjeden blir gjenskapt, men det er umulig å overvåke denne “overføringen”.

– Informasjonen blir teleportert til den andre siden og det er ikke mulig for noen å avlytte denne informasjonen, sier Hanson.

Hanson og kollegene plasserte elektronene i iskalde, kunstige diamanter for å gi dem et levedyktig miljø. Samset forklarer at elektronene på denne måten ble holdt fanget i et slags atomgitter, noe som gjør dem mye lettere å jobbe med.

– Det er nå en god sjanse for at de første praktiske kvantedatamaskinene vil ha kalde, kunstige diamanter i seg – eller en annen type gitterstruktur avledet av resultatene til forskerne.

Forskerne planlegger nå å gjenta eksperimentet senere i sommer, men da skal teleporteringen foregå over en distanse på 1 300 meter.