Mennesket har en ganske stor nese, større enn mange andre primater. Man kan lure på hvorfor den har fått en slik sentral plass i fjeset, spesielt ettersom en stor nese er lett å skade. 

Svaret kan være at nesen spiller en rolle når vi vurderer hvor tiltrekkende andre er, og hvor godt de egner seg som en potensiell partner.

Oppfattet som vakrere

Ved UiT ble dette testet i et eksperiment hvor en gruppe personer ble vist flere bilder av det samme ansiktet. Deretter ble bedt om å rangere hvilket bilde de syntes var vakrest. Bildene så like ut, men på hvert bilde var nesetippen så vidt endret. Enten ble den forskjøvet litt til venstre eller høyre, eller sentrert.

– Det vi så var at dersom nesetippen var sentrert, så ble ansiktet oppfattet som vakrere. Dersom vi derimot desentraliserte nesetippen, så falt attraktiviteten betydelig, forteller Ivar Folstad, professor i biologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Det samme eksperimentet ble også gjort med munnen, siden den i likhet med nesen er et sentralt ansiktstrekk. Men ingen av endringene i munnens plassering hadde noen betydning for attraktivitet.

Sammenligner med gevir

Forskerne bak denne studien tror nesen kan fungere som en forsterker, det forskerne kaller amplifier. Det er et troverdig signal man sender ut til andre, som ikke er mulig å jukse seg til fordi det er for kostbart eller vanskelig. Slike forskere finner vi flere andre steder i dyreverdenen:

– Et stort gevir er svært vanskelig å oppnå fordi det krever viktige ressurser som reinen ellers ville ha stor nytte av til andre oppgaver. Derfor er det bare rein av høy kvalitet som klarer å bygge store gevir. Symmetri i geviret kan betraktes som en forsterker fordi det viser individuelle forskjeller i reinens evne til å tåle miljømessig stress. I Tromsø har vi også vist at rein som behandles mot infeksjonssykdommer får mere symmetriske gevir, forteller Ivar Folstad. 

Opptatt av symmetri

Mennesker er også opptatt av symmetri. Nesens sentrale plassering midt i fjeset gjør selvfølgelig at ulike trekk ved den blir veldig iøynefallende. Nesen er også lett brekkbar, og en knekt nese kan ødelegge symmetrien i ansiktet. Dette er noe rivaler kan se ut til å benytte seg av:

Det er bare rein av høy kvalitet som klarer å bygge store gevir. Disse er også de mest attraktive.

Foto: Scanpix, Erlend Haarberg

– De fleste neseskadene opptrer blant gutter i slagsmål, og i så måte skiller vi oss lite fra fugl. Blant kjøttmeis sloss hannene for å skade lett brekkbar fjærpynt hos hverandre.  Vi har tidligere gjort undersøkelser med prikkfigurer som ligner litt på ansikter. Når vi desentraliserer prikkene i neseregionen til figurene, så har det stor betydning for hvordan vi evaluerer symmetri i figuren. Det samme er ikke tilfelle dersom vi desentraliserer prikkene som utgjør øyne og munn. Det artige er at denne forskjellen gjelder kun dersom vi tror vi ser et ansikt i prikkfiguren og ikke om vi ser en edderkopp eller liknende i prikkmønsteret.

Lite forskning på nesen

Selv om nesetippens plassering har noe å si for hvor vakker andre oppfatter deg, vet vi fremdeles lite om hvor viktig den er i jakten på det vi anser som en attraktiv partner.

– Her vet vi svært lite. Mye forskning er foretatt av ansiktsattraktivitet, men nesen har vært viet lite oppmerksomhet. Derfor må nok noe av det som allerede er gjort betraktes med nye briller, mener Folstad.

Vi vet heller ikke om folk ender opp med en partner med en nokså lik nese som en selv. Selv om vi vet at folk gjerne tiltrekkes av mennesker som ligner dem selv.

– Det finnes en artig studie på området, gjort av en av våre medforfattere fra UiT, Bruno Laeng. Studien dokumenterer at dersom vi tar et bilde av din partner og smelter det sammen med et bilde av deg selv, så blir bildet av partneren enda mer attraktivt – for deg, vel og merke, sier Folstad. 

Referanse:

Mikalsen ÅKR, m.fl.: The spectacular human nose: an amplifier of individual quality? PeerJ 2:e357, 2014

Prøver som blir tatt etter en voldtekt vil i enkelte tilfeller inneholde store mengder DNA fra fornærmede, blandet med litt DNA fra overgriper.

Og for å få frem DNAet fra sædcellen må man i dag vaske sædcellene ved å skylle dem gjentatte ganger for å fjerne DNA fra offeret. Dette er et arbeid som gjøres for hånd, som er tidkrevende og man kan være uheldig å samtidig vaske bort sædcellen.

Et spesielt enzym fra arktiske reker har vist seg å kunne vaske DNA-spor fra voldtekter så godt at forskere ved Rettsgenetisk senter i Tromsø mener de har funnet en metode som vil forbedre måten laboratorier arbeider på i voldtektssaker.

Spiser offerets DNA

Enkelt forklart spiser rekeenzymet opp DNAet fra fornærmede og lar DNAet fra sædcellen bli igjen.

– En sædcelle er ganske robust siden den skal overleve et ytre miljø, og derfor overlever den også enzymet, forklarer Lars Uhlin-Hansen, daglig leder ved Rettsgenetisk senter.

– Det øker sjansen for å få en ren DNA-profil fra overgriper, som igjen vil styrke den bevismessige vekta av sporet, sier Gunn-Hege Olsen, førsteamanuensis og prosjektleder ved UiT.

Sterke bevis i retten

Hun mener metoden er mer effektiv, sikrere og vil føre til at DNA-beviset står sterkere i retten, og gir dermed dommeren et bedre grunnlag for å ta stilling til beviset.

Metoden må nå kvalitetssikres før den kan tas i bruk, og forskerne håper at prosessen kan automatiseres, noe som vil være en stor fordel for laboratorier som skal analysere mange prøver.

Rettsgenetisk senter ved UiT driver med forskning, men har også nylig fått innvilget akkreditering for blant annet DNA-analyse av sporprøver. 

I 2003 gikk Human Genome Project i mål. Menneskets arvestoff – genomet – var kartlagt. Fem års samarbeid mellom genetikere i USA, Storbritannia, Japan, Frankrike, Tyskland og Kina hadde kartlagt over mer enn tre milliarder nukleinsyrer, bokstavene i det genetiske alfabetet som skriver inn livets kode i alle celler.

Jeg var imponert den gangen, som så mange andre. Jobben var gjort på rekordtid, ikke minst takket være den nye intelligente kjapt og gæli-sekvenseringsmetoden til Craig Venter, kalt shotgun sequencing.

Standardmennesket

Men så begynte jeg å tenke. Menneskets genom er altså kartlagt. Men hvilket menneske? Pettersen eller Franzen? Det er tross alt stor forskjell på Pettersen og Franzen. Hvem av dem hadde fått æren av å få oppskriften på seg selv publisert åpent på nettet?

Ingen av dem. Æren ville vært tvilsom. Personvernet forbyr slik offentliggjøring.  Derfor var donorene i Human Genome Project anonyme. Ja, for det var flere. Utvelgelsen ble gjort slik at ingen i dag kan vite hvem bidro med de utvalgte blodprøvene. Det første menneskelige genomet som ble kartlagt, var altså ikke genomet til ett bestemt menneske. Det var et generisk genom. Standardmennesket, om du vil.

Meg på en minnepinne

Så gikk årene. Sekvensering ble billigere, og kunne utføres på utvalgte enkeltmennesker, oftest på sykehus ved mistanke om alvorlig arvelig sykdom. Rundt 2010 ble sekvensering for første gang salgsvare. Men da jeg sendte inn en spyttprøve til firmaet 23andMe i 2011, var det bare utvalgte områder av genomet som ble kartlagt.

Tre år seinere bør vi forberede oss på at annonsen for kartlegging av hele genomet vårt kan dukke opp i innboksen ganske snart. I januar 2014 annonserte firmaet Illumina at de hadde laget en sekvenseringsmaskin som kunne klare jobben for rundt 6000 kroner.

Igjen føler jeg fristelsen og betenkelighetene. Meg på en minnepinne? Alle mine egenskaper i genetisk klartekst, kanskje også noen alvorlige arvelige sykdommer verken jeg eller barna mine vil ha godt av å vite om uten videre?

Vi er mange

Men så enkelt er det heller ikke alltid. Klarteksten er ikke så klar. Genene sier ikke den fulle og hele sannhet. De påvirker og påvirkes av et samspill med omgivelsene. Genetikk er blitt epigenetikk.

Nå tikker nye resultater inn som kan punktere selve utgangspunktet for idéen om genomet som konstruksjonstegning for menneskemaskinen, med eller uten epigenetiske tannhjul og pinjonger.

Vi er nemlig ikke bare ett genom. Vi er mange. For å finne ut det, trengs ikke bare sekvensering av ett menneske. Slik sekvensering gjøres normalt ved å finne gjennomsnittet fra tusener eller opp til millioner av celler. Men cellene er forskjellige. For å se det, må forskerne klare å kartlegge genene i enkeltceller. Det er de i ferd med å klare.

Vel bevart i mangfoldet

En studie som ble publisert i tidsskriftet Cell Reports 21. august 2014, beskriver sekvensering av  97 friske enkeltceller fra en menneskehjerne. De færreste var helt like.

Forskjellen bestod i at mellom hundre og flere millioner genbokstaver enten manglet eller var gjentatt flere ganger forskjellige steder i genomet.

Andre genforskere har de seineste årene rapportert enda større forskjeller. Mellom hvert tiende til hvert fjerde nevron i knotten vår mangler et helt kromosom, eller har flere utgaver av samme kromosom. Og likevel er vi vel bevarte, og vel så det.

Genetisk variasjon bygger hjernen

Disse genetiske variasjonene er altså ikke nødvendigvis noe farlig, som ved arvelige sykdommer, mener noen forskere. Tvert imot, sier de: Variasjonene kan også gjøre oss sterke.

Nevrobiologen Fred Gage skritter lengst ut langs denne tankegangen, ifølge en artikkel av journalisten Kat McGowan på nettstedet Quanta Magazine.

Han er tilknyttet genetikklaboratoriet på Salk Institute, og har funnet ut at genetisk variasjon er vanlig i normale, voksne menneskehjerner.

Ifølge Gage er den genetiske variasjonen nettopp det som gjør hjernen så tilpasningsdyktig og bidrar til den fantastiske kompleksiteten.

En urskog av mangfold i hodet

En parallell finnes i en annen del av kroppen, nemlig immunsystemet. Her er det variasjonene i genkoden som gir immuncellene deres evne til å reagere på et mangfold av forskjellige trusler, også trusler de aldri har møtt før.

Immuncellene er som et helt økosystem, der diversiteten eller mangfoldet sikrer at noen immunceller til enhver tid og under skiftende forhold er tilpasset oppgaven, nemlig å forsvare kroppen.

Med andre ord: Det samme genetiske mangfoldet som utfolder seg i en urskog og gjør den levedyktig framfor en kunstig monokultur, utfolder seg inne i menneskekroppen. Og hvis resultatene til Gage og andre forskere er riktige, kan dette genetiske mangfoldet være avgjørende viktig i det organet som mest av alt må være forberedt på uforutsette situasjoner og møte det med kløkt og oppfinnsomhet: Hjernen.

Kan være overdrevet

Men resultatene er ikke helt sikkert riktige. Teknikken for sekvensering av enkeltceller er ennå under utvikling. Kritikere mener at metodene som brukes i dag, kan fordreie resultatet. Derfor kan variasjonene i genene og den positive effekten av dem være overdrevet.

Også Fred Gage innrømmer at idéene om at den genetiske variasjonen fungerer som et robust økosystem er en teoretisk tolkning av data.

Likevel – også skeptikerne anerkjenner den dype appellen som denne idéen har, ifølge artikkelen i Quanta Magazine.

Hjerne vår er i så fall et helt økosystem, en urskog av levende evolusjon. Hva har det å si for vårt selvbilde?

Buer over buer

Er det enda et riss i den store tankebuen som flyr over kunstige skiller mellom celle og organ, mellom organ og organisme, mellom organisme og populasjon, mellom populasjon og økosystem, mellom økosystem og biosfære, mellom biosfære og … ?

Det er på samme tid skremmende og frigjørende å tenke at mitt genom, min identitet bare får mening som en del av en stor helhet, der framtidas forskning også vil tegne nye buer over buer av kompleksitet, livskraft og mening.

Lenker:

I Contain Multitudes, artikkel i Quanta Magazine, 21. august 2014

Iain C. Macaulay,Thierry Voet: Single Cell Genomics: Advances and Future Perspectives, PLoS Genetics, 30. Januar 2014, DOI: 10.1371/journal.pgen.1004126.

Xuyu Cai et. al: Single-Cell, Genome-wide Sequencing Identifies Clonal Somatic Copy-Number Variation in the Human Brain, Cell Reports, 21.8.2014.

ESA har i disse dager fått et kliss nytt atomur inn på test-laboratoriet som blant annet skal brukes til å undersøke grunnleggende fysiske lover.

Klokken heter Pharao, og skal skytes opp til den internasjonale romstasjonen i 2016, hvor den skal bli del av en ekstremt presis tidsmålingsstasjon i verdensrommet.

Denne tidsmålingsstasjonen kalles ACES (Atomic Clock Ensemble in Space) og består av to atomur som er koblet sammen, hver med sine styrker.

– Man kan si at de utfyller hverandre, sier Harald Hauglin, fagansvarlig for tid og frekvens i Justervesenet til forskning.no.

Presisjon og stabilitet i skjønn forening

Når man snakker om klokker, skiller man mellom nøyaktighet og stabilitet, forteller Hauglin. Nøyaktighet handler om ekstrem nøyaktighet målt over lang tid, selv om klokketakten, eller “tikkene”, kan variere. Stabilitet handler om takten, og nøyaktige “tikk” fra sekund til sekund.

Pharao er en cesiumklokke som er ekstremt nøyaktig over lengre tid. Ifølge ESA skal den verken sakke eller forte seg mer enn et sekund i løpet av 300 millioner år.  Den andre klokken er en hydrogenmaser, og den er mye mer stabil over korte perioder enn Pharao.

– Hydrogenmaseren er ikke nøyaktig, men gir en mer stabil klokketakt enn Pharao i korte perioder opp mot en times tid, sier Hauglin.

For tidsspenn utover ett døgn vil derimot klokketakten til hydrogenmaseren systematisk og gradvis endre seg. 

Ved å korrigere hydrogenmaseren ved hjelp av Pharao skal disse klokkene sammen bli et veldig nøyaktig og stabilt referansepunkt for tidsmåling i verdensrommet.

ACES skal også kommunisere med andre atomur i USA, Japan, Australia og Europa for å gi svært presis tidsmåling.

Nå skal Pharao-klokken gjøres klar for oppskytning, hvor ESA-teknikerne forsikrer seg om at den kan takle oppskytningen om to år, og fortsatt holde på nøyaktigheten.

Pharao blir levert til ESA-labben.

(Foto: ESA)

Hva skal vi med denne ekstreme presisjonen?

Den ekstreme presisjonen til disse klokkene tillater veldig nøyaktige eksperimenter for å teste relativitetsteorien.

Tid er nemlig en sleip måleenhet. Ifølge relativitetsteorien er ikke tiden absolutt, men relativ i forhold til forskjellige observatører. Dermed oppfører den seg rart, og er ikke særlig intuitiv.

Tid henger helt sammen med hastighet og tyngdekraft. Jo lengre man er fra et massivt objekt som jorden, dess raskere går tiden. Helt enkelt betyr det at en fjellklatrers klokke vil gå bittelitt raskere enn din klokke mens du står på bakken, og er nærmere et massivt objekt (Jorden).

Denne effekten har ingenting med klokkene å gjøre, men selve sammensetningen av det som kalles rom-tid gjør at tiden oppfører seg på denne måten. Klokkene er bare en illustrasjon.

Hvis dette er forvirrende, er det bare å bite tennene sammen. Hastighet har nemlig den motsatte effekten på tid. Hvis en klokke står stille, og en annen beveger seg i høy hastighet, vil klokken som beveger seg gå saktere enn den stillestående klokken.

Se for deg at du står stille på en perrong, og et hurtigtog raste forbi i millioner av kilometer i timen. Hvis du på en eller annen måte kunne se på en klokke inne i dette toget, ville klokken gå merkbart saktere enn din egen på perrongen.

Men siden tiden er relativ, ville man ikke merket noe til denne effekten hvis man selv var passasjer på toget.

Uansett hvor rart dette høres ut, er det høyst reelt. Relativistiske effekter er der hele tiden, man trenger bare veldig nøyaktige instrumenter for å kunne måle dem.

GPS og relativitet

Selv om de er små, vet man at effektene er reelle, både gjennom eksperimenter og erfaringer fra det virkelige liv.

For eksempel GPS-satellitter er avhengig av nøyaktig tidsmåling for å kunne gi nøyaktige posisjonsdata.

– Klokkene i GPS-satellittene blir korrigert for relativistiske effekter allerede når de produseres, og uten disse korreksjonene ville ikke GPS virket,  sier Hauglin. 

– Klokkene i satellittene må i tillegg korrigeres en til to ganger per dag for å holdes synkronisert. Uten oppdaterte klokkekorreksjoner vil brukere av GPS i løpet av kort tid merke at nøyaktigheten blir dårligere.

Dette skjer på grunn av GPS-satellittenes hastighet og avstand fra jordens masse, og tiden vil rett og slett gå bittelitt raskere hos satellittene i forhold til en observatør nede på jorden. 38 mikrosekunder hver dag, for å være nøyaktig.

GPS-satelitt i bane rundt jorden.

(Bilde: NASA)

Atomur i fly

Disse relativistiske effektene ble også målt i det svært berømte Hafele-Keating-eksperimentet i 1971, hvor flere atomklokker ble synkronisert og flydd rundt jorden på jetfly. Noen synkroniserte klokker ble igjen på bakken. Etter at flyturene var over, ble klokkene sammenlignet. 

Resultatene viste at de ikke lengre var synkroniserte, og ”tiden” hadde endret seg slik relativitetsteorien forutsa.

– Atomklokkene i flyene var langt mindre nøyaktige og stabile enn klokkene som nå skal brukes i ACES, som tillater mye mer nøyaktige målinger og tester av fundamentale fysiske lover.

Det kan også være at disse ekstremt nøyaktige målingene plukker opp variasjoner i rom-tiden som man ennå ikke forstår.

– Jeg er litt konservativ, og tror vi først og fremst vil få en bekreftelse på at relativitetsteorien stemmer med mer nøyaktige målinger.

Men som på LHC ved CERN kan man ikke være sikker på hva som skjer når eksperimentet starter.

– Men man kan jo håpe på at man får et avvik som man ikke forstår, og som kan si noe nytt om hvordan naturen fundamentalt er bygget opp, sier Hauglin.

Referanse: 

ESA

Hafele-Keating Experiment

Ho ligg slengt på sofaen med eit tomt uttrykk i auga, under ein vegg dekorert med kokte spagettitrådar. 

Iiu Susiraja er sjukeleg overvektig. Ho gjer ingenting for å skjule det, eller for å sjå tiltrekkjande ut. Tvert imot.

Susiraja er kunstnar, og har gjort det til eit prosjekt å lage sjølvportrett av kroppen sin. Men nesten alltid er det noko som er på feil plass. Til dømes fotografiet der ho held ei kjevle mellom beina så handtaket stikk ut som ein penis. Eller der ho fyller eit par småsko med krem, og deretter pressar føtene nedi så kremen tyt ut. 

Likevel er det noko anna enn desse feilplasserte tinga som trekk til seg størsteparten av merksemda: kroppen hennar.

Korleis vågar ho? har mange spurt seg i møte med kunsten hennar. 

Der storleik er makt

Kunsthistorikar Ulla Karttunen meinar fotografia er eit angrep på overflatiske verdiar i den moderne kulturen. At Susiraja gjer narr av forfengelegheita ho ser kring seg – sjølvpromoteringa på sosiale medium, det utbreidde behovet for å framstå som aktiv, vellykka og attråverdig. Når ho viser seg fram utan å forsøke på noko av dette, er det ein provokasjon, eit motkulturelt trekk, ifølgje Karttunen. 

- Det finst sterke føringar i våre dagar for korleis kroppen skal sjå ut. Særleg i middelklassen. Men vi må vere medvitne om at desse normene ikkje blir delte av alle, seier sosiolog Lotte Holm. Forskinga hennar viser at feitt tyder heilt ulike ting i ulike delar av samfunnet. 

Då ho studerte hanldningar til kropp og livsstil blant danske, mannlige renovasjonsarbeidarar, fekk ho mellom anna høyre denne påstanden: 

“Alt under hundre kilo er homo”. 

Ei anna studie av svarte, kvinnelege narkotikaseljarar og gjengmedlemmer i USA viser at det i deira verd er særs viktig å vere stor. Den tunge kroppen utstråler ei kraft, ei ”ikkje bøll med meg”-haldning.

Feittet følgjer utdanning

Så kven av oss er det som blir tjukke? Auken i sjukeleg fedme i Norge har vore stor for alle aldersgrupper dei siste tiåra, men det er dei med lågast utdanning som er hardast råka. Blant dei med berre folkeskule, er førekomsten av alvorleg fedme dobbelt så høg som blant dei med høgare utdanning. Internasjonale studiar peiker mot ei liknande skeivfordeling av feittet i andre land.

Og nett der ligg eit stort dilemma. For kva om mange av dei som er tunge ikkje vil vere med på at det er så ille å vere tung? Kva om dei berre vil vere i fred og leve liva sine på usunt vis? Har samfunnet rett til å blande seg då?

Einsretting av kroppar og liv

Disiplineringa av kroppen er ein av dei sentrale verdiane i det moderne vestlege samfunnet, meiner Roger Strand, professor i vitskapsteori ved Universitetet i Bergen. Personlegdomstrekka som står høgt i kurs er no evna til sjølvregulering, planlegging og rasjonelle val.

- Som nordmenn lever vi i ein utprega homogen kultur. Når eg høyrer representantar frå helsestyresmaktene snakke om haldningskampanjar og tiltak for å forme folket, verkar det som dei meiner det berre finst ein versjon av det gode livet. Og at vi alle er forplikta til å etterleve den, seier Strand.

For han er dei usagte verdiane i kjernen av helsepolitikken og helseforskinga eit problem – fordi dei blir sett på som udiskutable. Det at middelklassen tek etter dei rådande verdiane, og synst ein skal vere sunn og sterk, passar makta veldig godt, påpeiker Strand:

- Det har samanheng med korleis velferdsstaten fungerer. Eit sunt folkeferd jobbar meir og kostar mindre, slik at staten og vi alle kan vere rikare. Difor er den sjukeleg overvektige personen sett på som eit problem, og samfunnet vil at ho skal forstå ho har eit problem, seier Strand.

Strand viser til Craig L. Fry, forskar innan helseetikk og -politikk, og hans skilje mellom akseptable og uakseptable helseidentitetar. I helseverda er det akseptabelt å vere rasjonell og ansvarleg, og anstrenge seg for å leve eit sunt liv. Det er også akseptabelt å vere sårbar, og innrømme at du har behov for profesjonell hjelp.

Dei slemme og udisiplinerte

Den uakseptable helseidentiteten handlar om å leve usunt og gjere risikable ting, utan noko ønske om å gjere ting annleis.

Narkomane, alkoholikarar, røykarar og alvorleg overvektige kjem i denne kategorien, og blir sett på som uansvarlege og udisiplinerte, ei byrde for velferdsstaten. Dei er slemme gutar og jenter. Dei gjer ikkje det dei kan for å maksimere livslengde og livskvalitet – det legevitskapen ser på som det fremste målet for eit menneskeliv.

- Om vi skal eller ikkje gripe inn i liva til desse personane, er eit spørsmål om etikk. Og spesielt eit spørsmål om kva som er det gode livet, seier Strand.

For har desse menneska det heilt forferdeleg, eller har dei det ikkje?

Den amerikanske bloggeren Kelly Coffey fortel om korleis overgangen er frå å veie meir enn 136 kilo til å veie det halve. Ho jobbar no som personleg trenar og blogger om trening og om å elske kroppen sin. 

For sjølv om livet i ein sunnare kropp gjer henne glad, er ikkje denne gleda eintydig. Ho saknar den tjukke kroppen sin og identiteten den ga henne som livligare og ein person som tok fleire sjansar.

Ho trur blant anna at fedmen gjorde det lettare for andre å slappe av med henne, og ho trivs sjølv framleis best med store kvinner. Dei er rausare, djupare og meir forståingsfulle, mener ho. 

Konklusjonen på før/no-lista: ”Get fit, & you, too, can be boring as hell.”

Store skiljer i synet på sunnheit

Ho har eit godt poeng, meiner Lotte Holm – det finst faktiske nokre verdiar utanom det å vere slank og sterk. Verdiar som også er verd å setje pris på, og som kan drukne i det dominerande sunnheitsjaget.

I ein sosiologisk studie har Holm samanlikna livsverdiane til normalvektige folk med høg utdanning og overvektige eller sjukeleg overvektige folk med låg utdanning.

I den første gruppa var overvekt sett på som uakseptabelt, og mosjon som noko gledesfylt og givande. Ein god forelder var ein som lærte barna sine sunne vanar, og passa på at dei ikkje sklei ut og blei tjukke. Definisjonen på ein sunn person var, ifølgje denne gruppa, ein med god livsstil og balanse i kvardagen.

Blant dei lågare utdanna, tunge folka var lista av verdiar vesentleg annleis. Dei var for det første langt meir tolerante overfor store kroppar. Vidare var dei opptekne av at maten skulle vere ekte og autentisk, heller enn sunn.

Dei meinte mosjon var stressande, og likte betre stillesitjande, sosiale aktivitetar som strikking eller ein prat med vener over ein øl. Å vere ein god forelder handla om å ha det gøy med barna, og akseptere dei som dei var. Definisjonen på ein sunn person var ein som visste å nyte livet.

Jakta på det sunne livet blei av denne gruppa interessant nok sett på som det tristaste av alt ein kunne drive med. 

Som ein av informantane uttrykker det:

”Ho kjøper den lettaste mjølka, ho et aldri smør og ho kjøper sukkerfri syltetøy. Alt blir sexlaust og utan glede. Ho er oppteken av kolesterolmål og mosjon, men blir stadig deprimert.”

Tjukk eller tynn, like bra?

- Eg kan verkeleg godt skjønne innvendingane deira mot middelklassedefinisjonen av kva som er eit godt liv! seier Holm, og tek fram ei historie fra sitt eige liv.

Nyleg var ho på ein forskingskonferanse, og hamna under middagen til bords med dei fremste akademikarane som var til stades der. Det einaste dei snakka om, var alle maratonane dei sprang. Å drive med krevjande sportsgreiner har nærast blitt ei norm blant den sosiale eliten i Danmark, meiner ho.

Det siste nye er triatlon:

- Eg har ei venninne som er fråskilt trebarnsmor, og trener til triatlon. Ho trener fleire gonger for dagen, og lever eit liv som er heilt skjematisk, fortel Holm.

Eit sunt liv, men er det godt? Kanskje finst det noko å lære frå livsnytar-verdiane til den overvektige og lågt utdanna gruppa sosiologen forska på. Kanskje går det an å ta livet litt meir med ro, og vere litt rausare: gje rom for ulike kroppar og livsstilar.

Og dei verkeleg store som ikkje har tenkt å gjere noko med storleiken sin – skal vi faktisk berre la dei vere i fred?

- Vi kan i teorien relativisere oss heilt vekk frå dette spørsmålet, og seie at tjukk er like bra som tynn. Men den medisinske røyndommen kjem inn her, og vi kan ikkje oversjå den. Legar og sjukepleiarar er truverdige vitne på at desse menneska faktisk lir under overvekta si, seier Roger Strand.

Eit helseproblem

Trass sympatiske livsnytar-verdiar blant overvektige menneske: Ein kjem ikkje bort ifrå at alvorleg fedme er eit helseproblem.

Dei som er aller størst, lir ofte av tilleggssjukdommar som diabetes og hjarteproblem. Dei har vondt for å røre på seg, og blir hemma av ein kropp som stadig kjem i vegen for daglegdagse gjeremål.

”Morbidly obese” heiter tilstanden på engelsk – fordi det er ein kronisk tilstand som faktisk er livstrugande.

Her er vi ved kjernen av problemstillinga, meiner etikaren: Kor langt går retten til sjølvdestruksjon? Er du suicidal, kan du bli tvangsinnlagt. Det same om du er alvorleg anorektisk. Ikkje slik for sjukeleg overvektige.

- Nokre gonger tenkjer eg at fellesskapet skal gå inn og redde folk som ikkje vil hjelpe seg sjølve. Men kor startar det, og kor sluttar det? spør Roger Strand.

- I alle høve er dette eit spørsmål som ikkje kan overlatast til lukka rom, ekspertkomitear med forskarar eller helsearbeidarar. Dette er eit spørsmål vi må ta stilling til som samfunn.

Blåbær er svært vanlig art, og så dominerende mange steder at den har gitt navn til en egen naturtype i Artsdatabankens naturtypeinndeling – blåbærskog.

Blåbær finner du over hele landet, i skogen, på myrer, på heier og i lesider i fjellet opp mot 1700 meter over havet. 

Det er en kjent og kjær art, som de fleste forbinder med matauk. Hver høst trasker mange av oss skogen rundt på jakt etter de populære bærene, som vi liker å safte, sylte, eller rett og slett bare spise rett av tua.

Svarte blåbær – ikke giftige

Har du sett helt svarte blåbær?

Disse bærene mangler det blåfargete vokslaget de andre bærene har. I deler av Norge ble de ansett som giftige, fordi man trodde bjørn, frosk eller orm hadde slikket på dem.

I Russland derimot, ble de sett på som de aller beste bærene – og bare de svarte var gode nok for Tsaren.

Lang fotosyntese

Blåbær er den eneste lyngarten i Norge som har grønn stamme og grønne greiner. Det gjør at den kan ha fotosyntese også etter at bladene er felt på høsten.

Samtidig gjør dette at blåbærplanten er ekstra sårbar for barfrost.

Når blåbæra blir stående uten et isolerende lag snø i kalde og tørre perioder på vinteren resulterer dette i mengder med brunsvidd død lyng over store områder – og lite bær den påfølgende sesongen.

Dette så vi over store deler av landet etter vinteren 2013/2014.

Men noen steder er skogen likevel full av modne bær akkurat nå, så fyll opp i bøtter og spann!

Det er på tide! Siste relansering var i 2008, og det har skjedd mye på nettavisfronten siden den gang. Nå kommer vi i ny drakt, større format og med bedre bilder. 

Bloggen er ny og bedre organisert, kronikker og kommentarer er samlet på nyoppusset plass. 

Vi har opprettet en nyhetsdesk, som bemannes av to journalister til en hver tid. De sender ut kortere nyhetssaker om det som skjer på forskningsfronten akkurat nå. Økningen i nyhetssaker erstatter kortnyttspalten. 

De øvrige seks journalistene jobber med lengre og grundigere saker. Vi skal dyrke kritisk forskningsjournalistikk og jobbe for å gå bakom og til bunns. 

Vi andre – redigere, redaksjonssjefer og -sekretærer og redaktør – skriver artikler, desker andre sine artikler og ordner de ulike spaltene. 

Artikler som kommer til oss fra forskningsmiljøene er nå enda bedre merket. Det skal ikke være tvil om hva som er redaksjonelt stoff og hvilke saker som er skrevet av institusjonene selv. Dette stoffet gir bred dekning av forskningen som foregår på mer enn 80 norske forskningsinstitusjoner. 

Arkivet vårt er også med over i ny løsning, for vi vet at mange av leserne våre søker opp eldre artikler. Tekstene skal være akkurat som før, selv om bildene ikke alltid holder dagens krav til oppløsning. Søket på sidene har blitt mer detaljert, med inndeling i år og emneord.

Leserkommentarene er ikke ferdig overført fra det forrige systemet, men de er på vei. Det fungerer fint å legge inn nye kommentarer. 

Nytt er også at vi åpner igjen for leserkommentarer på saker som omhandler klima. De stengte vi for tre år siden, fordi debatten gikk av saklighetssporet. Nå gjør vi et nytt forsøk – velkommen til klimadebatt!

Fortell oss hva du synes om sidene

Disse første dagene vil dere kanskje oppleve litt rusk i opplastningene. Et kvarter etter relanseringen ringte et dansk arbeidsmiljøinstitutt om at de ikke fant en artikkel om ledere og stress. En annen leser melder at han nektes tilgang til enkelte artikler. Dette skal gå over. Og vi håper at dere melder inn alle feil og problemer dere støter på.

Og ikke minst vil vi ha tilbakemeldinger på hva dere synes om det nye utseende, om hvordan vi organiserer artiklene og tips og råd til forbedringer. Legg igjen kommentar under denne artikkelen, eller ring eller skriv. 

Frisch oppdaget i 2009 ufrivillige skjelvinger i hendene. Selv om disse skjelvingene ikke var av den mest alvorlige sorten – de kunne tross alt vært mye verre – var det alvorlig nok for en mann som lever av å bruke hendene.

Skjelvingene var betydelige, og gjorde det nærmest umulig for Frisch å stryke buen over fiolinen på en tilfredsstillende måte.

– Når jeg strøk buen over fiolinen begynte jeg plutselig å skjelve. For de fleste andre yrker er ikke det noe problem, men for en fiolinist der karrieren avhenger av stabilitet i armene, ble dette et stort problem, sier Frisch i et videointervju lastet opp på YouTube.

Dyp hjernestimulering

Løsningen for personer som lider av slike skjelvinger, er i noen tilfeller såkalt dyp hjernestimulering.

Behandlingen går ut på feste et implantat i hjernen, som sender elektriske impulser til spesifikke deler av hjernen. Samme prosedyre brukes også for å behandle Parkinson, Tourettes syndrom, kronisk depresjon og kroniske smerter.

• Les også: Nå kommer hjerne-pacemakeren

Under slike inngrep er det vanlig at pasienten er våken. På denne måten kan legene finjustere implantatet helt til de ufrivillige skjelvingene stopper.

For en profesjonell fiolinist, kan imidlertid hver minste lille skjelving sette en stopper for en konsert. Derfor er det ekstra viktig at selv de minste skjelvingene, som nesten ikke synes, blir behandlet.

Brukte akselerometer for å finjustere

Så hva ble løsningen for Frisch? Han måtte spille fiolin mens kirurgene opererte ham.

Eksperter ved Mayo Clinic spesiallagde en fiolin som Frisch kunne bruke under inngrepet. Buen som strykes over fiolinen inneholdt et akselerometer – det samme som finnes i smarttelefoner – som målte Frisch’ skjelvinger.

• Les også: IBM med gjennombrudd: Har utviklet datasystem som imiterer hjernen

Akselerometeret gjorde det mulig for legene å se hvilke finjusteringer som måtte til for å stoppe skjelvingene i hendene hans.

Reddet karrieren

Operasjonen var svært vellykket, og Frisch kan nå holde konserter uten at ufrivillige skjelvinger ødelegger den fine lyden.

– Jeg startet å spille med en gang dagen etter at jeg kom hjem fra Mayo-klinikken. Tre uker senere var jeg tilbake og spilte med kollegene mine i Minnesota Orchestra, sier Frisch i intervjuet.

Det eneste fiolinisten trenger å gjøre nå for å holde symptomene unna, er å skru på pacemakeren før konsertene starter.

Planktonet er funnet av de to russiske kosmonauter Olek Artemyev og Alexander Skvortsov, da de mellom mange andre oppgaver tok jobben som vinduspussere på utsiden av romstasjonen, ifølge en artikkel på nettstedet til avisa Daily Mail.

Artikkelen er basert på en nyhetsmelding fra det russiske nyhetsbyrået ITAR-TASS. Denne meldingen opplyser at funnet er gjort på det som kalles «illuminators». Dette oversettes av Daily Mail som vinduer.

Vinduene og resten av utsiden på romstasjonen blir nemlig tilgriset fra utsiden av eksos fra rakettmotorer, blant annet ved justeringer av banen til romstasjonen.

De to astronautene brukte kluter for å tørke av vinduene. Klutene ble senere undersøkt inne i romstasjonen, ifølge Daily Mail.

- Dette bør studeres nærmere, sier Vladimir Solovjev ifølge nyhetsmeldingen fra ITAR-TASS. Solovyev er leder for den russiske delen av romstasjonen.

Ubekreftet av NASA

En pressetalsmann for NASA opplyser at deres samarbeidspartner Roskosmos ikke har bekreftet funnene, skriver nettstedet Space.com.

Solovjev bemerker også i nyhetsmeldingen fra ITAR-TASS at det er uklart hvor de mikroskopiske planktonrestene kommer fra.

Planktonet kan muligens kan ha fulgt med modulen på romstasjonen da den ble skutt opp, tror NASA-forskeren Lynn Rothschild ifølge Space.com.

Ifølge artikkelen i Daily Mail skal Solojev ha uttalt at dette er usannsynlig, i og med at modulen på romstasjonen er skutt opp fra Baikonur i Kazakhstan, langt fra nærmeste hav, hvor plankton lever.

Han tror derimot at de kan ha blitt løftet opp til romstasjonen i 420 kilometers høyde, fortsatt ifølge Daily Mail.

 Liv i store høyder

Space.com peker også til tidligere funn av bakterier helt opp til 40 kilometer over bakken, altså langt oppe i stratosfæren.

Hvis planktonet virkelig har kommet opp til romstasjonen uten menneskers hjelp, må denne høyderekorden på 40 kilometer ganges med 10, og vel så det.

Romfartsekspert Erik Tandberg er imidlertid tvilende til at planktonet kan fraktes så høyt opp uten menneskers hjelp.

- En mulig forklaring er at planktonet kan komme fra klutene som ble brukt, eller fra rengjøringsmiddel. Det er tidligere vist at plankton kan vokse på kluter og for eksempel i tannpasta, sier Tandberg til forskning.no.

Han påpeker også at klutene kan være forurenset etter at de kom inn i romstasjonen etter bruk.

- Hvis ikke planktonet kommer fra slike kilder, er det mer sannsynlig at det har blåst langs jordens overflate inn til Baikonurbasen, og der festet seg blant annet  til modulen som ble skutt opp, sier han til forskning.no.

Ifølge Daily Mail var planktonet levende. Nyhetsmeldingen fra ITAR-TASS bekrefter ikke dette spesifikt.

Tidligere forsøk, blant annet på den russiske kapselen Foton, viser likevel at noen bakterier, lavarter og til og med et leddyr kalt bjørnedyr (Tardigrata) overlevde både lufttomt rom og den kraftige ultrafiolette strålingen etter 10 døgn i verdensrommet i 300 kilometers høyde.

Passasjerer på steiner

Bjørnedyr (Tardigrades) er et leddyr som har overlevd 10 døgn i verdensrommet, utsatt for stråling og lufttomt rom, på en russisk romkapsel.

(Foto: Willow Gabriel og Bob Goldstein, Wikimedia Commons)

Disse forsøkene ble gjort blant annet for å undersøke det som kalles panspermiateorien.

Den går ut på at livet på jorda og andre kloder kan ha oppstått fra mikroorganismer som har reist gjennom verdensrommet, kanskje helt fra andre solsystemer.

Uansett vil neppe disse funnene kunne tas til inntekt for panspermiateorien.

De fleste forskere i dag mener nemlig at mikroorganismer ikke kan overleve alene ute i verdensrommet lenge nok til at å gjøre en slik reise på mange lysår.

Den harde kosmiske partikkelstrålingen og kortbølget stråling, som ultrafiolett, røntgen og gammastråling, vil ødelegge arvestoffet.

Den eneste måten mikroorganismer kan gjøre denne reisen på, er inne i steiner, for eksempel slått løs fra kloder ved store meteornedslag. Her vil de være beskyttet mot strålingen.

Flere eksperimenter på romskip har bekreftet at en slik spredning av liv er mulig, om ennå ikke påvist.

Biosfæren kanskje tykkere

Hvis levende plankton virkelig har kommet opp i denne høyden uten hjelp av mennesker, betyr det likevel at biosfæren, laget av liv rundt jorda, kan være mye tykkere enn hittil antatt.

- Det vil i så fall være en stor oppdagelse. Det ville være helt usedvanlig at de klarte å leve så lenge under slike forhold, kommenterer Erik Tandberg.

Lenker:

Scientists find traces of sea plankton on ISS surface, nyhetsmelding fra ITAR-TASS

PLANKTON found in space: Sea creatures are discovered living on the exterior of the ISS, nyhetsmelding fra Daily Mail

Sea Plankton on Space Station? Russian Official Claims It’s So, nyhetsmelding fra Space.com

Rosa de La Torre Noetzel: Experiment lithopanspermia: test of interplanetary transfer and re-entry process of epi- and endolithic microbial communities in the FOTON-M3 Mission, 37th COSPAR Scientific Assemby, 2008

Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har intervjuet 1020 narkotikabrukere i Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Trondheim, Tromsø og Kristiansand.

– Intervjuene gir et øyeblikksbilde av den illegale, såkalt tunge narkotikabruken i syv norske byer høsten 2013, sier Linn Gjersing, forsker ved SIRUS.

Hun forteller at dette er den mest omfattende undersøkelsen instituttet noen gang har gjort av tunge narkotikabrukere utenfor behandling eller fengsel. Nå foreligger resultatene i en ny rapport (se nederst i artikkelen).

Ulik bruk fra by til by

De som ble intervjuet i Oslo og Bergen skilte seg fra de andre byene ved at en høy andel hadde injisert heroin. 65 prosent av de spurte i Oslo sa de hadde injisert heroin de siste fire ukene, mens 44 prosent svarte det samme i Bergen. I de andre byene oppga 7 – 23 prosent det samme.

Trondheim skilte seg ut ved at mer enn halvparten sa de hadde injisert morfin.

Stavanger/Sandnes skilte seg også ut. Der svarte 32 prosent at de hadde injisert andre stoffer enn heroin, amfetamin eller morfin siste fire uker. Dette omfattet blant annet subutex, subuxone, metadon og GHB.

Amfetamin mest brukte rusmiddel

På landsbasis var amfetamin stofftypen som flest av de spurte hadde injisert siste fire uker (60 prosent), men bruken varierte fra by til by.

– Den høye amfetaminandelen kan tyde på at dette er et stoff med god tilgjengelighet i Norge. Beslagstall fra Kripos viser at det er betydelig flere amfetaminbeslag enn heroinbeslag i de ulike politidistriktene, sier Gjersing.

Nesten samtlige av de spurte hadde forsøkt heroin en eller annen gang, men kun litt under halvparten av det totale utvalget hadde injisert heroin de siste fire ukene. Det var flere blant de under 35 år som hadde røykt heroin første gang de brukte stoffet, sammenlignet med de som var eldre.

Blant de eldre var det flere som hadde injisert første gang de brukte stoffet. En tredjedel av de spurte hadde brukt både amfetamin og heroin de siste fire ukene.

Flest ikke-dødelige overdoser i Bergen

Andelen som oppga å ha hatt overdoser noen gang, siste år og siste måned varierte fra by til by.

I Bergen og Trondheim oppga 71 prosent at de hadde hatt én eller flere ikke-dødelige overdoser noen gang. Til sammenligning svarte litt over halvparten i Tromsø det samme.

Bergen var byen hvor flest brukere hadde hatt én eller flere overdoser i løpet av det siste året, etterfulgt av Oslo og Trondheim. I tillegg hadde Bergen og Oslo den høyeste andelen som hadde hatt en ikke-dødelig overdose siste fire uker.

Prisforskjeller mellom byene

De som ble intervjuet i Oslo oppga å ha betalt 200 kroner for en brukerdose med heroin (0,2 gram), mens brukerne i Stavanger/Sandnes, Trondheim og Tromsø hadde betalt 500 kr.

I Oslo og Stavanger/Sandnes oppga brukerne å ha betalt 100 kroner for en brukerdose amfetamin (0,2 gram), mens brukerne i Tromsø hadde betalt 200 kroner.

Lite kriminalitet og prostitusjon

Gjersing forteller at det var relativt få som rapporterte inntekt fra illegal virksomhet. En tredjedel oppga stoffsalg som en inntektskilde, mens kun 11 prosent sa at de skaffet penger gjennom vinningskriminalitet. Enda færre (to prosent) oppga prostitusjon som inntektskilde.

I stedet oppga en hovedandel lovlige inntektskilder. De fleste oppga mer enn én inntektskilde. Det er derfor sannsynlig at den legale inntekten ble supplert med illegale inntektskilder ved behov.

Gjersing understreker at funnene i undersøkelsen kan være basert på tilfeldig variasjon. Det kan være at eksempelvis heroin er mer brukt i noen byer, men at dette var lite tilgjengelig på det tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført. Hun påpeker derfor at denne typen undersøkelser må gjentas for å kunne si noe om hvordan situasjonen er over tid.

Referanse: 

Linn Gjersing & Sandøy, Thomas Anton: Narkotikabruk på gateplan i syv norske byer. SIRUS-rapport 1/2014.