Noen kvinner blir surrogatmødre, andre inngår kontrakt med en surrogatmor. Noen gir opp barnet sitt til adopsjon, andre adopterer. Noen selger eggene sine, andre kjøper dem. Noen ansetter en au pair, andre jobber som au pair.

‒ Det blir en oppdeling av morsrollen, der noen typer morskap har høyere verdi enn andre, sier Johanna Gondouin, kjønnsforsker ved Stockholms universitet.

Hun mener surrogati er ytterpunktet i en trend der andre kvinner setter sine kropper til disposisjon for vestlig reproduksjon.

Det globale hierarkiet blir tydelig: Egget kommer fra Georgia, for at barnet skal være hvitt. Barnet bæres fram av en fattig indisk kvinne, mens moren som skal oppdra barnet, altså hun som har bestilt barnet og som skal stå for omsorgen og det sosiale, er vestlig.

På den ene siden står filosofiske spørsmål om individuelle valg. På den andre siden står praksis.

‒ Det er vanskelig å frikoble de filosofiske spørsmålene fra realiteten at surrogati er noe som privilegerte par kan benytte seg av og som oftest utføres av fattige kvinner, sier Gondouin.

Hun har analysert mediefremstillingen av blant annet surrogati i Sverige. Resultatene er under publisering i tidsskriftet lambda nordica.

Kjærlighet og penger

Surrogati endrer ikke bare morsrollen, det gjør det også mulig for to menn å bli foreldre. Homofile menn har fått mest dekning i svenske medier, selv om majoriteten av de som benytter seg av surrogati er heterofile par.

Gondouin har sett spesielt på et homofilt par som var med i den svenske TV-serien ”Barn till varje pris?” fra 2011.

De blir framstilt som sårbare og diskriminerte, ekskludert fra konvensjonelle måter å skaffe seg familie. Kjærlighet og følelser står i sentrum for de to mennene.

I sterk kontrast framstilles surrogatmoren Geeta som kalkulert og rasjonell. Der det homofile paret er drevet av kjærlighet, drives hun av penger.

Fremstillingen av det homofile parets sårbarhet og følelser, gjør Geetas følelser og sårbarhet usynlig, mener Gondouin. Fokuset på den individuelle historien bidrar til å viske ut privilegier og makthierarkier.

Hvem er sårbar?

Dagens praksis forsterker makthierarkier mellom land, og mellom grupper innen landene. Og det setter sårbare grupper opp mot hverandre, ifølge Gondouin.

‒ På den ene siden er det homofile paret utsatte fordi de er homofile. Samtidig er de privilegerte hvite middelklassemenn.

Måten surrogati omtales på i svenske medier viser en blindhet for hvor privilegerte svenskene er, mener kjønnsforskeren.

‒ Vi har et selvbilde som tilsier at vi ikke er svertet av kolonialismen og dens arv, og at det vi gjør er mer moralsk korrekt enn det som gjøres i andre land.

Baby M

Da surrogati entret mediene på 1980-tallet, handlet debattene og forskningen om normer og moral, forteller Gondouin. Mange tok sterk stilling for eller mot.

Det var tilfellet «Baby M» fra 1986 som satte temaet på agendaen.

Surrogatmor Mary Beth Whitehead i USA ombestemte seg etter fødselen, og ville ikke gi fra seg barnet. Dette var før embryotransplantasjoner hadde kommet i gang – det å bruke en tredje kvinnes egg – så Whitehead var den biologiske moren.

Men hun hadde signert en kontrakt, og var forpliktet til å gi fra seg barnet mot betaling. Faren i det betalende paret var biologisk far.

‒ Før denne saken var dette ukjent teknologi. Nå ble det verdenskjent, forteller Gondouin.

‒ Flere ser surrogati som normbrytende og frigjørende, fordi grupper som tidligere ikke har kunnet få barn nå kan få det. For eksempel folk med funksjonsnedsettelser, og likekjønnspar. Men det ble også raskt klart at metoden kan reprodusere forskjeller og undertrykking.

Enten frigjørende, eller undertrykkende

De to partene i saken tilhørte ulike klasser, det var arbeiderklasse mot akademikere. Amerikansk lov var uklar, og debatten raste om hvem som burde vinne retten til å beholde barnet. Feminister delte seg i to leire, som består den dag i dag, ifølge forskeren.

‒ De som er for surrogati legger vekt på hver kvinnes rett til å foreta egne valg. De som er mot mener at det ikke er et fritt valg, i og med at kvinnen tar valget i en situasjon som er svært ulikestilt.

Paret som hadde bestilt barnet vant saken. Whitehead fikk begrenset besøksrett.

Svarte feminister i USA løftet også frem rase- og historieperspektivet. Fordelingen av arbeidet går fremdeles langs skillet mellom hudfarger mente de; privilegerte, hvite kvinner benytter seg av fattige, ikke-hvite surrogatmødre.

Et nødvendig kall

På midten av 90-tallet kom det Gondouin kaller den etnografiske vendingen.

‒ Det handlet om å studere surrogati som en erfaring, heller enn å moralisere. Å se surrogatmødrene som aktører, ikke ofre.

Sosiolog Amrita Pande fra University of Cape Town i Sør-Afrika viser i sin forskning på surrogati i India at verken surrogatmødrene eller parene ønsker å se dette som en forretningsavtale.

Klinikkene legger vekt på at å være surrogatmor er et kall – ikke noe man gjør for å tjene penger. For kvinnene er dette en måte å opprettholde verdigheten på, men det vanskelig å organisere seg som arbeidere.

‒ Tidligere forskning fokuserte veldig på dette med valg, sier Gondouin.

‒ Og det er noen typer valg som provoserer vestlige feminister, for eksempel det å velge å bli surrogatmor. Men her bør man heller være ydmyk, ikke fordømmende.

Pengene teller

Samtidig er det ingen tvil om at sosiale og økonomiske forhold spiller inn.

‒ Forskningen viser at dersom kvinnene har et reelt økonomisk valg mellom surrogati og en annen måte å tjene penger, så velger de ikke surrogati, sier Gondouin.

En av kvinnene i Pandes forskning uttalte at det ikke er arbeid, men en form for tvang, noe de gjorde for å overleve.

Pande viser også at det å være surrogatmor sjelden endrer kvinnenes sosioøkonomiske status.

Kropp som vare 

Svenske Johanna  Gondouin tilhører nyere surrogatiforskning, som tar utgangspunkt i postkoloniale perspektiver – teorier om maktforhold mellom grupper, land og kulturer.

Det holder ikke å se ting bare fra surrogatmødrenes perspektiv. Temaet krever at man ser det i et større perspektiv, mener forskeren.

Hun viser til forskere som ser surrogati som en ny slags biologisk arbeid, der kroppens funksjoner og kroppsdeler blir til varer. Organhandelen er et annet eksempel.

Noen egg for en TV

For forskerne på feltet handler det ofte om individuelle valg versus samfunn og undertrykkelse.

Gondouin advarer mot enkle svar.

En studie på rumenske eggdonorer viste at kvinnene selger sine egg fordi de vil kjøpe ting, som en ny TV for eksempel.

‒ De vil inngå i vår privilegerte verden. Men det er en tendens til at deres valg avvises som illegitime, for eksempel av feminister, sier Gondouin.

‒ Vi må ta høyde for viljen til å forbruke, og til å delta i markedet. For å kunne føle seg som verdige borgere i det globale kapitalistiske systemet, har disse kvinnene gjort akkurat det som trengs.

Å fordømme valget om å selge eggene sine for en TV er ikke veien å gå, mener Gondouin. Derimot er det viktig å stadig synliggjøre arbeidsdelingen i dette markedet. Og hvorfor og hvordan det er nettopp visse menn og visse kvinner som selger sine kropper eller deler av kroppen for å overleve i systemet.

Også helse spiller inn

Nyere forskning indikerer at hormonbehandlingene kvinnene gjennomgår for at kroppen ikke skal støte fra seg et ukjent embryo kan gi økt kreftrisiko.

Det er heller ikke god oppfølging av kvinnene i etterkant, i forhold til for eksempel fødselsdepresjon, hevder Gondouin.

‒ Vi må ha et helhetsperspektiv på kvinners helse. Vi kan ikke bare se på den perioden de er gravide, mener hun.

–––––––—

Les hele artikkelen på Kildens egne nettsider.

En gruppe på 17 europeiske og afrikanske eksperter på tropesykdommer har nå funnet kilden til det største utbruddet av Ebola noensinne, skriver The Guardian.

Gruppen har bestått av både medisinere, økologer og antropologer. Sammen har de i tre uker snakket med folk og fanget flaggermus og andre dyr i området rundt landsbyen Meliandoua i en avsidesliggende del av Guinea i Vest-Afrika. Det var her epidemien startet i desember i fjor.

Konklusjonen er at flaggermus av typen flygehunder har brakt smitten med seg.

Et to år gammelt barn i Meliandoua var den første som ble smittet. Da både barnet og moren hans døde, ble smitten overført til sørgende som deltok i begravelsesfølget til de to.

Ligner tidligere virus

Fabian Leendertz er smitteekspert og har ledet detektivjakten på opphavet til Ebola-epidemien som så langt har spredt seg til Guinea, Liberia, Sierra Leone, Elfenbenskysten og Nigeria. Han forteller ifølge The Guardian at Ebola-viruset i Guinea ligner mye på Ebola-viruset som for mer enn ti år siden skapte den forrige store Ebola-epidemien, den gang i Den demokratiske republikken Kongo.

Guinea ligger i Vest-Afrika, mens Kongo ligger i Sentral-Afrika.

Gigantiske kolonier av flaggermus kan ofte ha tilhold nær byer eller i skoger i Afrika. Flygehund-flaggermus kan også ha lange trekkruter på tvers av Afrika.

Ebola-smittet begraves i Sierra Leone. Ebola-utbruddet i Vest-Afrika har til nå kostet flere enn 1300 mennesker livet.

Foto: Tarik Jasarevic, Reuters/Scanpix

Flaggermus er smittereservoar

Forskere har allerede i flere år mistenkt at flaggermus er et reservoar for Ebola-smitte. Men selv om jakt på flaggermus til mat er vanlig i afrikanske landsbyer, er det ekstremt sjelden at Ebola overføres til mennesker.

Fordi Ebola-smitte også sprer seg til gorillaer og sjimpanser, har forskere tidligere satt smitten i sammenheng med menneskeaper. Men nå mener forskerne at alle utbrudd av Ebola i Afrika har bakgrunn i flaggermusjakt og salg av flaggermus på markeder.

En mulig løsning på Ebola kan være å slakte ned gigantkoloniene med flaggermus.

– Men det vil bli en økologisk katastrofe om vi begynner å drepe store mengder flaggermus, advarer Leendertz ifølge The Guardian.

Fruktspisende flaggermus pollinerer planter, mens insektetende flaggermus holder insekter i sjakk.

Intensivert jakt på flaggermus, vil også øke muligheten for at mennesker smittes med Ebola under jakten, mener forskerne.

Vintergulløye, også kalt vanlig gulløye, er vanlige og viktige nyttedyr i hager over hele landet.

De voksne gulløyene har gullglinsende øyne, er lysegrønne og elegante. De flagrer omkring i hagen og ernærer seg på pollen, honningdugg og nektar.

Larvene derimot, er noen krokodillelignende, glupske rovdyr med kraftige kjever som jakter på mange forskjellige skadedyr og andre insekter.

De er spesielt glad i bladlus og kalles av den grunn også for bladlusløver.

Tidligere trodde man at vintergulløye var én art, men det har vist seg at det dreier seg om en gruppe søsterarter som er så like at vi ikke kan se forskjell på dem. De kan kun skilles på lyden de lager når de kurtiserer hverandre.

Gulløye.

(Foto: Erling Fløistad)

Duett med vibrato

Vintergulløye overvintrer som voksen inne i hus eller på andre skjermede steder. Du kan ofte finne dem bak gardinene om høsten, på loftet, i garasjen, under takstein og lignende. Da er de gulbrune, men når de våkner av vinterdvalen om våren skifter de farge til lysegrønt.

De første voksne gulløyene dukker gjerne opp i midten av mai. Kurtise og paring skjer om kvelden i skumringen og utover natta og omfatter blant annet en egen sang:

- Når de voksne gulløynene skal lokke til seg en make, synger de ved å vibrere bakkroppen mot underlaget de står på slik at det begynner å svinge og lage lyd, forteller Nina Svae Johansen, insektforsker ved Bioforsk Plantehelse i Ås. 

Hver art har sitt vibrasjonsmønster, og dette skaper en artsspesifikk sang som bare gulløyer av samme art kjenner igjen og lar seg lokke av. Både hunner og hanner synger.

To gulløyer på én blomst.

(Foto: Erling Fløistad)

Lytt til sangen her.

Ett døgn etter parring starter eggleggingen. De lysegrønne eggene festes da til plantene med en lang stilk, slik at de vaier som et lite flagg på en 3-5 mm høy flaggstang.

- Hvorfor de gjør dette er et mysterium, men en teori er at dette er av sikkerhetshensyn for å unngå at de nyklekte larvene, som kan være kannibaler, spiser naboeggene. De er også beskyttet mot naturlige fiender oppe på stilken, sier Svae Johansen.

En hunn kan legge 400-500 egg i løpet av levetiden.

Gulløyelarve som spiser bladlus.

(Foto: Erling Fløistad)

Forkjærlighet for bladlus 

Larvene starter raskt å jakte på byttedyr etter at de har klekket fra egget. De er svært aktive og raske, og jakter mest om natta. De kraftige kjevene deres er hule og rettet framover som en knipetang. De gripe byttedyret bakfra, og løfter det opp i været og holder det fast.

Så injiserer de en fordøyelsesvæske inn i det fangede insektet og suger i seg kroppsinnholdet når det har løst seg litt opp.

Vintergulløyelarvene har en forkjærlighet for bladlus og spiser mange bladlusarter. En gulløyelarve kan spise 300-400 bladlus gjennom levetiden og kan drepe flere enn de spiser opp.

- De kan også angripe og spise mange forskjellige andre insekter og midd bare de er små nok til at de klarer å overmanne dem – og at de er myke nok til at de kan suge i seg kroppsinnholdet, sier insektforskeren.

- De kan for eksempel spise midd, sikader, plantesugere, mellus, ull-lus, skjoldlus, trips, gresshopper, i tillegg til egg og larver av biller og sommerfugler.

Noen ganger gyver de også løs på byttedyr som er større enn dem selv. De kan også spise andre nyttedyr. Når det er lite mat kan de være kannibaler. Da spiser de store larvene de som er mindre enn seg.

Gulløye legger egg i enden av en lang stilk på undersiden av et blad.

(Foto: Erling Fløistad)

Brukt i veksthus

Vintergulløye har vært kjent som predator på bladlus i alle fall siden begynnelsen av 1900-tallet. Gulløyelarvene har vært brukt i biologisk bekjempelse i veksthus i årevis, både i Norge og i andre land.

Men i Norge er det ingen godkjente kommersielle gulløyeprodukter per i dag.

Et gulløyepreparat ble søkt godkjent i 2001, men søknaden ble avslått på grunn av risiko for utilsiktede miljøeffekter som genetiske innblandinger mellom innførte og norske arter.

Det ble imidlertid søkt om godkjenning av et nytt gulløyepreparat i 2012:

- DNA-strekkoding har vist at gulløyene i dette preparatet og norske gulløyer har den samme gensekvensen som brukes til artsidentifikasjon. Men det er fremdeles vanskelig å skille artene helt fra hverandre både genetisk og morfologisk, sier Svae Johansen.

Søknaden om dette preparatet har nylig vært til behandling i VKM og avventer Mattilsynets vedtak om eventuell godkjenning.

Gulløye.

(Foto: Erling Fløistad)

Insekthotell

Svae Johansen påpeker at vintergulløye er et av de viktigste nyttedyrene i hagen, særlig i frukthager. Derfor er det viktig å ta vare på dem.

En måte å gjøre hagen attraktiv for gulløyene er å plante blomstrende planter som gir de voksne gulløyene nektar og pollen. Gulløyene er særlig glad i skjermplanter.

Dødeligheten hos gulløyer er dessverre høy gjennom vinteren. Insektforskeren foreslår derfor at hageeiere kan prøve å lage overvintringsbur – insekthotell – for gulløyene for å trekke til seg gulløyer og øke vinteroverlevelsen.

Et slikt insekthotell kan for eksempel bestå av en trekasse på cirka 30 x 30 x 30 centimeter som er fylt med halm. Frontsiden og bunnen skal bestå av lister med tre centimeter avstand for å slippe gulløyene inn og skape luftsirkulasjon. De andre sidene og taket skal være tette.

Åpningen på hotellet må vende bort fra den fremherskende vindretningen slik at det ikke blir trekk, det må ikke regne inn, og kassa må settes slik at den skiller seg ut fra omgivelsene så gulløyene får øye på den. Kassa må være på plass i hagen i august, før gulløyene begynner å trekke til overvintringsstedene.

- Vi mangler imidlertid data på om dette har noen reell effekt på mengden skadedyr i for eksempel i frukthagen, men det kan jo være et interessant prosjekt å se om gulløyene eller andre nyttedyr vil flytte inn i insekthotellet, sier hun.

HiOA med ny master i journalistikk 

De første masterstudentene i journalistikk er i gang på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), melder Khrono.

– Det har vært veldig mye fram og tilbake for å få til dette masterprogrammet, men i dag skal vi ikke snakke om det. I dag skal vi åpne masterstudiet i journalistikk, sa journalistikkprofessor Kristin Skare Orgeret under åpningen.

– Det er helt på sin plass og tid at Norges eldste journalistikkutdanning får sitt eget masterprogram. Dette er en veldig viktig dag for norsk journalistikk og for miljøer som skal bidra til å sørge for tilstedeværelse av journalistikken i Norge, fortsatte hun.

Les hele saken på khrono.no

Ansatte ved UiO tier om misnøye

Ansatte ved Institutt for medisinske basalfag er kritiske til ny sammenslåing, men tør ikke uttale seg av frykt for konsekvensene, skriver Universitas.

Neste år skal Institutt for medisinske basalfag (IMB) ved Universitetet i Oslo slå sammen avdelingene for anatomi, fysiologi og biokjemi. Beslutningen har vakt stor motstand blant de ansatte.

Universitas har vært i kontakt med 15 ansatte ved instituttet som beskriver en «utmattende» prosess. Samtlige føler seg overkjørt av ledelsen, men ønsker ikke å uttale seg.

Ti av de ansatte sier de ikke vil uttale seg av frykt for at de skal miste støtten fra ledelsen og bli tildelt mindre penger.

Johan Frederik Storm, professor i fysiologi ved IMB, beskriver vedtaket om sammenslåingen som «et slag i ansiktet». 

Johan Frederik Storm

(Foto: Helle Gannestad, Universitas)

– Her har fagmiljøene blitt overstyrt av ledelsen, og meningene til høyt kvalifiserte forskere er oversett. Det har vært sterk motstand mot vedtaket hele veien, sier han.

Storm mener de ansatte selv burde ha det avgjørende ord når endringer skal gjennomføres. Han frykter en svekkelse av fagmiljøet som følge av sammenslåingen.

Les hele saken på universitas.no

Skjelvet natt til tirsdag hadde en styrke på 5,7 og er det kraftigste siden jordskjelvaktiviteten rundt vulkanen begynte for halvannen uke siden, melder det islandske meteorologiske instituttet.

– Aktiviteten er fortsatt dypt ned i bakken, og vi ser foreløpig ingen tegn til noe aktivitet på overflaten, sier geologen Palni Erledsson ved instituttet.

Den intense seismiske aktiviteten rundt vulkanen, som ligger under isbreen Vatnajökull, har økt frykten for at et vulkanutbrudd snart vil komme og føre med seg en askesky lik den som stanset store deler av flytrafikken over Europa da Eyjafjallajökull hadde utbrudd i 2010.

Clayton Lockett skrek, sparket, skar tenner og forsøkte å komme seg løs. Henrettelsen, som fant sted i april i år, varte i 43 minutter og var svært smertefull.

Dette er en av flere problematiske henrettelser som nylig har funnet sted i USA.

Bedøvelsesprosessen går galt

Henrettelse med giftsprøyte er en todelt prosess, hvor den dømte først bedøves og deretter får den dødelige sprøyten. Uten den rette ekspertisen kan selv det første skrittet være problematisk.

– Det er under bedøvelsen ulykkene skjer, forklarer professor og overlege Gunnar H. Gislason fra anestesiavdelingen ved Gentofte Hospital i Danmark.

– Man risikerer at personen blir kvalt. Ulykkene skjer når de bruker merkelige blandinger av bedøvelsesmidler som de ikke har erfaring med.

I USA bruker man typisk pentobarbital. I høye doser kan det ramme åndedrettssystemet.

– Pentobarbital kan ramme respirasjonssenteret i hjernen slik at du kveles, forklarer Gislason.

Den dødelige innsprøytingen

Når den dømte har blitt bedøvet, gis de en dødelig dose av en kaliumforbindelse.

– Dermed ødelegges hjertets elektriske system. Hjertet går langsomt i stå, forklarer overlege Steen Holger Hansen fra rettsmedisinsk institutt ved Københavns Universitet.

– Medisinen doseres intravenøst, og feil bruk kan gjøre at den tas opp for sakte, fortsetter han.

Clayton Locketts skjebne skyldtes at blodåren hans sprakk før den dødbringende væsken nådde hjertet. I stedet ble giften fordelt i kroppen, noe som resulterte i en langsom, smertefull død.

En av grunnene til de mange dramatiske henrettelsene i USA er at fengslene har fått problemer med å få tak i de stoffene som blir brukt. Dette skyldes at produsentene har sluttet å levere stoffer til henrettelsesformål.

Fengslene har derfor tatt i bruk uprøvde blandinger av bedøvelsesmidler, noe som har hatt katastrofale følger. Flere dømte har blitt rammet av små hjertestans eller langsom kvelning.

Det er forskjell på folk

Noen mennesker tåler større doser medisiner enn andre.

– Man vet jo at det er noen som tåler mer medisiner enn andre, forklarer Steen Holger Hansen.

Derfor er det vanskelig å finne riktig dose. Hvis man gir for mye pentobarbital, kan den dømte bli kvalt. Gir man for lite, mister vedkommende ikke bevisstheten.

Når dyrlegen avliver

Prosedyren for avlivning av et stort dyr, for eksempel en hund på 70–90 kilo, minner om det som skjer under en henrettelse. Teknisk sett burde det ikke være vanskeligere å avlive et menneske på en human måte.

En av de store forskjellene er at dyrlegene ikke har problemer med å skaffe de nødvendige legemidlene eller ekspertisen. Det forteller sykehussjef Merete Holst Nissen ved Universitetssykehuset for familiedyr ved Københavns Universitet.

Medisiner rett i hjertet

Hun forklarer at dyrlegene først bedøver dyret fordi den dødelige innsprøytingen kan være smertefull hvis man ikke treffer venen. Bedøvelsen består av en blanding av xylazin, tiletamin og zolazepam, som sprøytes inn i muskelen. Etter noen minutter faller dyret i søvn.

Mens bødlene i USA bruker pentobarbital til bedøvelsen, bruker dyrlegene stoffet til å avlive dyr. Dyrlegene gir det først når dyret er falt i en dyp søvn.

– Vi sjekker alltid at dyret har fullt bevissthetstap før vi gir pentobarbital gjennom et venekateter, forteller sykehussjefen.

Hos noen dyr, særlig de som er små eller veldig syke, kan det være vanskelig å legge et venekateter.

– I disse tilfellene gir vi stoffet rett i hjertet, sier Holst Nissen.

Overlege Gunnar H. Gislason tror ikke man vil ta den metoden i bruk med mennesker.

– Det er altfor dramatisk å gi kalium rett inn i hjertet. Det ville også kreve ultralydsutstyr og veldig dyktige leger, sier han.

– Siden leger av etiske årsaker ikke kan bidra i henrettelser, vil det være utenkelig at man ville gi injeksjonen rett inn i hjertet.

Hvorfor bruke sprøyten?

I USA ble giftsprøyten for første gang brukt i 1982, på forbryteren Charles Brooks. Metoden oppsto etter protester mot den elektriske stol. Giftsprøyten skulle være mer human.

– På 1700-tallet brukte man som regel sverd. Den dømte satt på kne med hodet høyt, slik at bøddelen skulle treffe halsen. Det gikk ikke alltid bra, forteller Tyge Krogh, seniorforsker ved Statens Arkiver i Danmark.

Den gang ble henrettelser satt i en religiøs sammenheng.

– Hvis noe gikk galt, var det et tegn fra Gud om at det ikke var meningen at den dømte skulle dø, forteller Krogh.

Men med tiden har den fysiske siden av henrettelsen blitt problematisk for mange samfunn. I Europa opphørte de offentlige henrettelse på 1800-tallet, og apparater som giljotinen og senere den elektriske stolen vant frem.

I dag er ikke lidelsen lenger en del av straffen.

– Nå prøver man å finne henrettelsesformer som foregår så automatisk som mulig. Vi har ikke lenger lyst til å se «blodet flyte», forteller Krogh.

Dødsstraff på retur?

I Danmark var det den spesielt dramatiske halshoggingen av morderen Anders Sjællænder Nielsen som en gang for alle fikk satt en stopper for dødsstraffen. Nielsen mistet først skulderen, før hodet rullet etter tredje hogg.

Krogh peker på at den diskusjonen som blusset opp den gang har paralleller til dagens debatt i USA:

– Mislykkede henrettelser har alltid vært et problem for myndighetene. De blir utfordret når noe går galt. Det skal jo helst foregå på en formell og korrekt måte, forteller han.

Også i USA har katastrofale henrettelser ført til argumenter mot dødsstraff.

32 stater i USA dømmer fortsatt til døden, men i år har det vært rekord-få dommer og henrettelser.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Et nytt overvåkingssystem skal nå bidra til å gi Oslos befolkning rent vann og avløp som fungerer. Eller rettere sagt; sørge for at det forblir sånn – til så lave kostnader som mulig.

Men forskerne bak det nye stystemet er langt fra spesialister innenfor rør og konstruksjoner. De er IKT-forskere med sans for avanserte sensorer og algoritmer.

Med seg på laget har de vannforskere og Vann og avløpsetaten i Oslo kommune.

Kan gjøre enorme skader

Følgene av et uforutsett havari i noe så viktig som vannforsyningen til en stor by, kan få store konsekvenser.

En oversvømmelse i en pumpestasjon vil være farlig for de som oppholder seg der og kan føre til store skader som blir dyre å reparere.

For å fange opp hendelser før de oppstår, er det viktig å følge med på utstyret – med argusøyne. Derfor er avanserte sensorer på vei inn i bransjen.

– Om et havari i en pumpestasjon blir alvorlig nok, slippes enorme krefter løs. Her er det snakk om kraftige maskiner og store vannmengder, sier IKT-forsker i Sintef, Stig Petersen.

– Skulle folk befinne seg i en kjeller hvor dette skjer, vil både løse deler og vannmasser under høyt trykk gjøre situasjonen livsfarlig .

I ytterste konsekvens kan også vannforsyningen til en hel bydel forsvinne. 

Vibrerende feil

Derfor har forskerne installert et trådløst sensorsystem for å måle vibrasjoner i pumpestasjoner for vann og avløp.

– Målet er å overvåke systemene kontinuerlig, slik at vi kan avsløre vibrasjoner, varmeutvikling og friksjon – før skader oppstår, forklarer IKT-forsker, Stig Petersen.

– Vi kan dermed være i forkant med reparasjoner og forebygge et mulig havari.

I tillegg bidrar systemet til å spare energi, fordi pumpene krever mye strøm og en feil vil øke strømforbruket.

Teknologi fra oljebransjen

Prosjektet er en del av en større satsing på teknologioverføring. Sensorene som er tatt i bruk er nemlig opprinnelig utviklet for å overvåke olje- og gass-installasjoner – ofte helt trådløst.

– Sensorene kan skille de ulike vibrasjonene fra hverandre, blant annet gjennom å måle frekvensen på vibrasjonene i ulike kulelagre. Dette kobles med data fra leverandøren. Det gir klar beskjed til driftsansvarlig om hvor feilen ligger, sier Petersen. 

– Dette er teknologigjenbruk i praksis.

Systemene skal også bidra til økt samfunnssikkerhet og tryggere arbeidsplass for operatørene som befinner seg under jorda, med enorme vannledninger som nærmeste kolleger.

Trafikklys i kontrollrommet

Nyvinningen er blitt godt tatt i mot av operatørene som jobber med pumpestasjonene: De har testet et system som gir klare signaler – ikke ulikt et trafikklys – på kontrollrommet. Det gjør at de raskere vil få beskjed om noe er galt.

– Det skaper både økt sikkerhet, forbedret tilgjengelighet og mindre penger på drifts- og vedlikeholdsbudsjettet, sier Petersen.

I tillegg sparer systemet energi.

Kan tilpasses flere anlegg

Nå håper forskerne at de gode resultatene gjør at flere kommuner blir interessert i å ta i bruk tilsvarende løsninger. Systemet kan nemlig tilpasses andre typer pumpeanlegg.

– Hvert eneste anlegg har ulike pumper og ulikt utstyr, så systemet må naturligvis skreddersys. Men det er ingen stor oppgave, tilføyer Petersen.

Angst, depresjonssymptomer og atferdsproblemer på ungdomsskolen disponerer for selvmordstanker sent i tenårene, skriver Dagens Medisin.

Det viser en studie fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som nylig er publisert i BMJ Open.

2399 ungdomsskoleelever fra Nord-Trøndelag, som deltok i HUNT-studien mellom 1995 og 1997, ble fulgt opp da de var mellom 17 og 19 år gamle. 17 prosent, eller én av seks av de spurte, rapporterte selvmordstanker på videregående skole. Flere jenter enn gutter oppga at de slet med slike tanker.

Målet var å kartlegge hvordan ungdommers helse og livsstil tidlig i tenårene påvirket utviklingen av selvmordstanker fire år senere.

Angst og depresjon

– Mange flere av dem som hadde angst og depresjonssymptomer på ungdomsskolen hadde selvmordstanker på videregående. Slike tanker var dobbelt så vanlig blant dem som hadde atferdsproblemer enn i bakgrunnsbefolkningen, sier Arve Strandheim, overlege ved Levanger sykehus og førsteforfatter av artikkelen.

Forskerne fant også at overvekt tidlig i tenårene disponerte for selvmordstanker senere, og dette var mest tydelig for jentene.

– Det er et paradoks at jenter rapporterer om selvmordstanker, mens statistikken viser at det er guttene som faktisk begår selvmord, sier Strandheim til Dagens Medisin.

– Det kan ha den effekten at de få som allerede er på vei til å bli ekstreme, blir ytterligere forsterket i sine holdninger når de ser at alle andre tar avstand fra dem, sier forskeren til NRK.

Opp mot 5000 mennesker demonstrerte mandag i Oslo for å vise sin avsky mot ekstremistgruppen Den islamske staten (IS) og Profetens Ummah, som støtter dem.

– Det er forsket mye på dette. Det man ser, er at folk gjerne blir radikalisert inn i små grupper. En forutsetning for det er at disse små gruppene blir isolert og avsondret fra samfunnet og resten av de muslimske miljøene, forklarer Elgvin.

Alle vet det: De kvikke svarthvite skjærene elsker juggel, og rapper gjerne både gull og annet glitter fra menneskene om de får sjansen.

Komponisten Rossini har til og med skrevet en hel opera med navnet Den tyvaktige skjære.

Men lever fuglen virkelig opp til sitt skurkaktige rykte? Føler den en uimotståelig trang til å bøffe alt som er blankt?

• Les også: Klok som en skjære

Ei gruppe britiske forskere testet saken på skjærer både i fangenskap og i det fri, og konkluderer nå:

Niks. Skjæra ser faktisk ikke ut til å være det minste interessert i blanke ting.

Ingen dokumentasjon

Det er Toni Shephard og to kollegaer fra University of Exeter som begynte å lure på om forestillingene om den tyvaktige skjæra faktisk hadde rot i virkeligheten.

De hadde nemlig lagt merke til at det knapt var publisert vitenskapelige observasjoner av slike tilbøyeligheter. Og det er jo litt merkelig, i og med at det finnes god dokumentasjon for at andre arter ser ut til å forgude funklende fjas.

• Les også: Kloke kråker

Så Shepherd og co satte rett og slett opp et par forsøk.

Blanke skruer

Forskerne presenterte både skjærer i bur og ville artsfrender for en haug med blanke skruer, samt en tilsvarende dunge malt i matt blå. Skruene lå i nærheten av mat, slik at fuglene hadde god mulighet til å oppdage dem.

Resultatene viste imidlertid at hverken fuglene i fangenskap eller deres frie brødre viste noen interesse for skinnende skrot.

De var sant og si ikke særlig engasjerte i noen av skruene. Skjærene virket tvert imot skeptiske til hele greia.

Flere forsøk med andre skinnende og matte gjenstander ga samme resultat.

- Alle objektene frambrakte responser som indikerte neofobi – redsel for nye ting – hos fuglene, sier Shepherd ifølge en pressemelding fra Universitetet.

- Ikke overraskende

Geir Andreas Sonerud, professor i biologi ved NMBU, er ikke spesielt overrasket over resultatene.

- Jeg har også fra barndommen hørt at skjærene er tiltrukket av blanke ting. Men jeg har ikke sett noe data på det, sier han til forskning.no.

• Les også: Nebbenyttige kråker

Sonerud understreker at han ikke har gjort egen forskning på dette, men forteller at han selv også har stilt spørsmål ved påstandene om at skjæra er så glittergal.

- Hvorfor skulle det blanke være så attraktivt? Tvert imot er det som oftest slik at dyr er skeptiske til nye ting.

Men hvis ingenting tyder på at skjærene liker skinnende stas, hvorfor er vi da så sikre på at det er slik?

Ser det vi tror

Shepherd og kollegaene tror myten på ett eller annet tidspunkt ble kjent nok til at den begynte å rulle av seg selv:

Siden alle «vet» at skjærer liker blanke ting, legger vi merke til de tilfellene hvor fuglene faktisk interesserer seg for slikt. Alle gangene de ikke gjør det, går derimot i glemmeboka. Dermed opprettholdes altså inntrykket av at skjæra liker juggel.

Men kanskje er folk og forskere likevel mer enige enn de tror.

Skal du bli kvitt skjærer i hagen, anbefaler nemlig mange nettopp å henge opp blanke CD-plater som skremsel.

Og uansett er nok siste ord i saken neppe sagt.

Som forskerne selv påpeker: Det finnes få vitenskapelige artikler om skjærenes påståtte preferanse for polert pryd. Nå eksisterer det riktignok én mer enn før. Men skal vi bli sikre på saken må nok flere forskere ut i parken med skruesamlinger.

Referanse:

T. V. Shephard, S. E. G. Lea, N. Hempel de Ibarra, The thieving magpie’? No evidence for attraction to shiny objects, Animal Cognition, 14. august 2014.