E-sigaretter har blitt markedsført som et sunnere alternativ til vanlige sigaretter. Men er de likevel skadelige? Og hvordan skal vi regulere salget av den nye nikotinpinnen?

En e-sigarettbruker inhalerer damp fra en væske, i stedet for røyken fra tobakk. Noen væsker inneholder nikotin, andre ikke.

E-sigarettene utgjør en alvorlig trussel mot barn og fostre, mener Verdens helseorganisasjon (WHO), ifølge NTB.

De bidrar til passiv røyking ved at personer i nærheten av røykeren får i seg nikotin og giftstoffer.

I en rapport som kom denne uka tar organisasjonen til orde for et forbud mot salg til mindreårige, og å forby røyking av e-sigaretter i offentlige bygninger.

Forskere uenige om skadevirkning

Men vi vet fortsatt ikke om e-sigaretter er farlige.

Forskerne diskuterer hvor stor skade e-sigarettene eventuelt kan gjøre, melder nettstedet Nature news.

Forskningen som har kommet de siste årene gir sprikende resultater. Og ettersom e-sigaretter er et relativt nytt fenomen, finnes det ingen studier av hva de gjør med brukerne over lang tid.

– Bedre enn tobakksrøyk

Det beste er selvsagt at ingen sutter på noe som helst som kan være skadelig, men er det realistisk?

I valget mellom å røyke tobakk og dampe e-sigaretter er det siste definitivt å foretrekke, mener forsker Daniel Sarewitz ved Arizona State University i USA.

«Hvis folk må bli avhengige av noe, la dem bli avhengige av noe som ikke gir dem eller familien deres kreft», skriver han i et innlegg i tidsskriftet Nature.

Det er forskningsleder Karl Erik Lund ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) enig i.

– Det er langt bedre at folk begynner med e-sigaretter enn sigaretter, et produkt som tar livet av halvparten av brukerne, sier han til forskning.no.

10-15 prosent av den norske befolkningen vil trolig bruke et nikotinprodukt uansett, påpeker han.

Forbudt i Norge

I Norge er det foreløpig forbudt å selge nikotinholdige e-sigaretter. Men det er lov å kjøpe dem fra utlandet og røyke dem her til lands, ifølge reglene bare som et legemiddel til bruk i røykeavvenning.

Ettersom e-sigarettene ikke er omfattet av røykeloven, er det lov å bruke e-sigaretter innendørs.

Lund synes ikke WHOs forslag om å forby damping innendørs har noe for seg. Han har tidligere tatt til orde for å oppheve forbudet mot e-sigaretter som et radikalt tiltak for å redusere røyking.

SIRUS-forskeren viser til studier som antyder at e-sigarettene kan hjelpe røykere med å slutte med tobakk.

Men også her finnes det mange ulike forskningsresultater.

Både de som argumenterer for og de som argumenterer mot e-sigaretter som et middel for røykeslutt, har like dårlige argumenter sett fra et vitenskapelig ståsted, uttalte Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, til forskning.no tidligere i år.

Forbudet kan falle

Norske helsemyndigheter har så langt stått steilt imot e-sigaretten.

Helsedirektoratet argumenterer med at de vil ha en føre-var-holdning fordi også denne sigaretten kan være helsefarlig.

Nå utreder Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Statens legemiddelverk på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet e-sigaretten for å finne ut hva slags regulering vi skal ha i Norge. Utredningen skal være ferdig ved årsskiftet.

SIRUS har allerede kommet med sin rapport, som anbefaler legalisering.

Skal e-sigaretten være regnet som legemiddel, tobakksvare eller forbruksvare? Det får mye å si for hvor du kan dampe.

– En vanlig vare

Forskere, politikere og helsemyndigheter er delt i synet på hva e-sigaretten egentlig er.

Lund mener den bør være en forbruksvare, regulert av myndighetene, men ikke for strengt.

– Hvis e-sigaretter blir like dyre som vanlige sigaretter og bruken blir like strengt regulert, hindrer vi overgangen fra det livsfarlige til det mindre farlige produktet, sier Lund.

– Jeg frykter at e-sigaretten da blir lite attraktiv for brukerne. Vi må ha et produkt som kan konkurrere med, og helst utkonkurrere, sigarettene.

Forbrukerne ser ut til å ville ha det som ligner sigaretter, som de kan holde i hånda og puste inn, heller enn nikotinplaster og tyggegummi. I Storbritannia er det anslått at 1,3 millioner eks-røykere nå går rundt og damper på e-sigaretter. Det er en økning på 50 prosent fra ett år tilbake.

– Det er en unik situasjon at røykere omfavner et annet nikotinprodukt. Vi må ta vare på denne muligheten, ikke regulere den bort, sier Lund.

– Samtidig vil vi ikke at det skal bli attraktivt for unge som ellers ikke ville begynt å røyke, legger han til.

Det er en av mange bekymringer knyttet til e-sigarettene. Smaksvarianter som sjokolade og vanilje kan appellere til ungdom.

– Det er en risiko vi må leve med. Men ut fra det vi vet så langt, mener jeg de risikerer lite rent helsemessig, sier Lund.

Den nye snusen?

En annen frykt er at ungdommen skal gå over til vanlige sigaretter etter først å ha begynt med e-sigarett.

Frykten er ubegrunnet, mener Lund.

– Antallet røykere i Norge har gått tilbake etter at snusen ble populær. Ungdom som trolig ellers ville begynt å røyke begynner med snus i stedet, og snus har blitt et alternativ for dem som vil slutte å røyke, sier han.

Selv om de unge røykerne har blitt færre også i land uten snus, har nedgangen vært raskere her i Norge. Lund tror e-sigaretter kan ha en lignende effekt.

Reklame og lave priser

Den amerikanske forskeren Daniel Sarewitz mener vi må gjøre damping kult, og trå til med reklamer for e-sigaretter, gjerne med skuespiller George Clooney i hovedrollen.

Der er ikke norske Karl Erik Lund helt enig i.

– Vi må unngå glamorøse reklamer som appellerer til ikke-røykere. Men det bør bli mulig å opplyse i reklame at e-sigaretter er mindre skadelige enn tobakkssigaretter, sier han.

Les mer:

Verdens helseorganisasjons rapport om e-sigaretter

Statens institutt for rusmiddelforskning sin rapport om e-sigaretter

På helsenorge.no kan du lese helsemyndighetenes begrunnelse for forbudet mot e-sigaretter i Norge.

Født i byen eller på bygda? For en kineser avgjør det om du kan få en godt betalt jobb, offentlig subsidierte helsetjenester, god utdannelse og trygdeytelser.

Kort oppsummert er det snakk om hvilken hukou du har. Om du i Kinas store folkeregister er oppført som byboer. Eller ikke.

En studie gjort av svenske forskere konkluderer med at over 100 millioner kinesere nå har lyktes med å forandre livene sine gjennom å få tillatelse til å melde flytting hos folkeregisteret. Studien er en av de første på dette spesielle fenomenet.

– Disse nye by-kineserne lever nå et helt annet liv sammenlignet med dem som fortsatt bor på landsbygda, sier professor Björn Gustafsson i en pressemelding fra Gøteborgs universitet.

– Spesielt de landsbyboerne som har lyktes med endre hukou-status før de fyller 25 år har klart seg veldig bra med hensyn til jobb og inntekt. Gjennomsnittlig har denne gruppen til og med gått forbi de opprinnelige by-kineserne.

Å bytte hukou-status er ikke enkelt for en kineser.

Men den svenske studien har identifisert flere faktorer som øker muligheten, som at du tilhører den etniske majoriteten han-kineserne, at foreldrene dine har relativt høy utdannelse og at foreldrene dine er medlem av kommunistpartiet. 

Hukou-systemet ble innført i 1955 etter modell fra Sovjetunionen. Det kontrollerer hvem som får flytte fra bygda til byen.

(Foto: Colourbox)

Kinas storbyer vokser voldsomt. Boligmangel, trafikkorker og miljøødeleggelser følger i kjølvannet. Dette er en av grunnene til Kinas kommunistiske ledere ikke vil endre hukou-systemet, tror Björn Gustafsson.

På landsbygda er konsekvensen av flyttingen til byene, en enorm hjerneflukt.

Kina innførte hukou-systemet i 1955 etter modell fra Sovjetunionen. Før den strenge folkeregistreringen ble innført kunne Kinas innbyggere flytte fritt rundt i landet.

Referanse:

Deng Quheng og Björn Gustafsson, The Hukou Converters—China’s lesser known rural to urban migrants, Vol 23, No 88, 657-679; Journal of Contemporary China, 2014

Hva ser en tigerhai når den glir gjennom vannet? Og hvordan beveger haien seg når den er på jakt?

En forskergruppe har fått ny innsikt i ville haiers liv og atferd ved å spenne fast kameraer til de store rovdyrene.

Carl Meyer, fra det marinbiologiske instituttet ved University of Hawaii, mener de store fiskene har levert noen fantastiske opptak.

– Det er første gang vi ser verden gjennom haiers øyne, sier Meyer til det amerikanske nyhetsmagasinet Wired.

I denne videoen kan du se et utvalg av opptakene fra blant annet tigerhaier og gråhaier.

Ny teknologi følger haiene

Det er forskere fra blant annet University of Tokyo og University of Hawaii som står bak utviklingen av kameraene.

De kan også registrere informasjon om dyrenes bevegelse med hjelp av akselerometer og magnetometer – en teknologi som ifølge forskerne minner om de apparatene som registrerer flydata.

Forskerne mener at apparatet er så lite at det ikke forstyrrer haiene.

Slik blir haiene kameramenn

Når de ville haiene har blitt fanget, monterer forskerne kameraet på finnene. Deretter settes de ut i havet igjen.

Etter to uker blir instrumentet automatisk koblet av og stiger opp til overflaten, hvor forskerne kan hente det.

I en pressemelding fra University of Hawaii forteller Carl Meyer at prosjektet allerede har gitt ny kunnskap om havets beryktede rovfisk.

– Det har besvart spørsmål som har eksistert i lang tid, sier han.

Som eksempler nevner han bilder av forskjellige haiarter som svømmer sammen i stimer, interagerer med andre fisker og sirkler over havbunnen.

Opptakene avslørte også at dyrene beveget seg litt annerledes enn man har trodd: Haiene glir ikke bare gjennom vannet; de bruker også svømmetak i høyere grad enn antatt.

Hai angriper kamera

De fleste haiene har tatt oppgaven som kameramenn på strak arm, viser ett videoopptak en mindre fredelig reaksjon.

I en ny video, som er sendt av Discovery Channel, angriper en hvithai et undervannskamera med sitt kraftfulle gap.

Haien angriper antagelig kameraet fordi den tror at det er en sel eller et annet byttedyr, forteller en forsker til LiveScience. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Noen merker assosierer vi lett med et bestemt land. 

Volkswagen bruker for eksempel utrykket “Das Auto” i sin internasjonale reklame for å understreke den tyske opprinnelsen. Ikea’s logo er gul og blå og de bruker svenske produktnavn over hele verden.

Og den norske bedriften Bergan fritid understreker sin norske opprinnelse i firmalogoen sin, “Bergans of Norway”.

Nå har forskere ved BI funnet ut at det kan være lurt å røpe at produktet kommer fra Norge, særlig hvis det handler om norsk natur og norske forhold.

- Det er sammenhengen mellom et lands image og viktige egenskaper ved produktet som avgjør om opprinnelseslandet påvirker kjøpsadferden, sier Erik B. Nes ved Handelshøyskolen BI. 

Gir Norge økt merkeverdi?

Nes har gjort en studie av når det kan være fornuftig å bruke Norge som opprinnelsesland i internasjonal markedsføring.

Tekstilbedriften Helly Hansen ble valgt ut som et eksempel.

Norge er ikke spesielt kjent for å produsere klær og har heller ikke mye konfeksjonsindustri igjen. Helly Hansen er likevel er kjent varemerke i Tyskland. Men selskapet bruker ikke sin norske opprinnelse i merkestrategien.

Forskerne gjennomførte et eksperiment blant 243 studenter ved et universitet i Tyskland for å undersøke effekter av å bruke opprinnelsesland i markedsføringen. Studenter er nemlig en relevant målgruppe for Helly Hansens produkter.

Eksperiment med Helly Hansen

Deltakerne ble tilfeldig delt inn i to grupper. Den første gruppen fikk se bilder av tre typiske produkter fra Helly Hansen og selskapets logo. De fikk vite at Helly Hansen ble etablert i 1877.

Denne første gruppen fikk ingen informasjon om opprinnelsesland. Nærmere ni av ti visste ikke at merket var norsk da de ble spurt om det på slutten av undersøkelsen.

Den andre eksperimentgruppen fikk se de samme produktbildene og logo, men de får informasjon om at Helly Hansen ble etablert i Norge og dagens produkter har norsk opprinnelse.

I dag brukes Helly Hansen som gatemote og er kjent for produkter som er velegnet for arbeid, sport og overlevelse. Her fra Oslo Fashion Awards i Oslo.

(Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

Produktene ble gjennomgående presentert som “Helly Hansen of Norway”. Denne andre gruppen ble spurt om hvilke oppfatninger de har av Norge og norske produkter.

Deltakerne ble spurt om i hvilken grad de trodde på dette Helly Hansens merkeløfte og om de kunne tenke seg å kjøpe produktene.

De ble også spurt om hvilket inntrykk de hadde av norske produkter og om karakteristiske kjennetegn ved norsk natur og klima.

Resultatene av studien blir offentliggjort intidsskriftet Journal of Euromarketing.

Norsk opprinnelse gir økt merkeverdi

Studien viser at de tyske forbrukerne som deltok i undersøkelsen, trodde mer på Helly Hansens merkeløfter når de ble knyttet til Norge. Norge har et omdømme som er med på å støtte opp under selskapets produkter.

Forbrukerne vurderte altså produkter fra “Helly Hansen of Norway” høyere enn identiske produkter kun fra “Helly Hansen”, uten Norge i navnet.

Helly Hansen lover deg sport- og fritidsprodukter som er laget for de røffeste omgivelsene på planeten. Selskapet gjør et poeng av at de samarbeider med folk som tilbringer flere dager utendørs enn innendørs.

- Helly Hansen utvikler produkter som skal fungere under krevende klimatiske forhold. Studien viser at Norge er kjent for nettopp krevende klima, sier Nes

- Derfor vil bruk av norsk opprinnelse forsterke merkeverdien.

Referanse:

Nes, Erik B. and Geir Gripsrud  (2014) “When Does It Pay Off to Link a Brand Name to a Country?”. Akseptert for publisering i Journal of Euromarketing.

Nyheten om den fremskutte testingen vil bli offentliggjort av amerikanske helsemyndigheter torsdag, melder Reuters.

Vaksinen som skal testes ut er utviklet av britiske GlaxoSmithKline, som opprinnelig planla å starte testing på mennesker først senere i år.

Ebola har herjet flere vestafrikanske land i månedsvis. Det har ikke lyktes myndighetene å få kontroll over utbruddet, som regnes som det verste noensinne med over 1.400 døde.

Verdens helseorganisasjon (WHO) skal tidlig neste måned holde møter om medisiner og vaksiner som potensielt kan brukes for å stanse det dødelige ebolautbruddet.

Blir verre

Hvor sikre og egnede de nye behandlingsmetodene er og hvordan produksjonen kan trappes opp er blant temaene som skal diskuteres på WHO-møtene, som holdes i Genève 4. og 5. september.

Lederen for USAs Centers for Disease Control, Tom Frieden, sier utbruddet av ebola kommer til å bli verre før man ser en fremgang i bekjempelsen.

Uttalelsen kommer i forkant av et møte i Ghana mellom helseministre fra Vest-Afrika, der tiltak mot ebolautbruddet skal diskuteres.

Frieden møtte nylig Liberias president Ellen Johnson Sirleaf. Liberia er det landet som er hardest rammet av ebolautbruddet.

– Antallet smittetilfeller øker. Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte si det, men det kommer til bli forverret før det blir en bedring, sier Frieden til BBC.

– Verden har aldri sett et utbrudd som dette, legger han til.

Mer isolert

De vestafrikanske landene som herjes av ebolautbrudd, blir nå stadig mer isolert etter som flere og flere flyselskaper stanser flygingene til landene. Onsdag innstilte Air France flygingene til Sierra Leone midlertidig etter forespørsel fra franske myndigheter. Nå er det kun Royal Air Morocco som har faste flyginger til Sierra Leone og nabolandet Liberia.

Air France kunngjorde sin beslutning en dag etter samme beskjed kom fra British Airways.

Leder av FNs arbeid med ebolakrisen, David Nabarro, er sterkt kritisk til at flyselskapene nå suspenderer flygingene til de ebolarammede landene.

– FNs arbeid blir vanskeligere når disse landene blir isolert, sier Nabarro.

Honningbier er viktige for oss mennesker. Sammen med andre insekter sørger de for en tredjedel av maten vår. De bestøver frukt, nøtter og grønnsaker.

For første gang har forskere undersøkt genene til honningbier verden over.

Det er et resultat av samarbeid mellom Sverige, Norge, Japan, Jordan, Brasil, Sør-Afrika, Tyrkia og Spania.

Forskerne har gensekvensert biene, det vil si at de har kartlagt genene.

Slik kunne de finne ut hvor biene mest sannsynlig har sitt opphav.

Svaret overrasket forskerne. For honningbiene viste seg å ikke komme fra Afrika, slik mange har trodd.

Nyttig fangenskap

Det hele startet trolig i Asia.

For 300 000 år siden forlot noen bier Asia og spredte seg utover Europa og Afrika, ifølge studien.

Forskerne så på variasjoner i genene.

De tok for seg 140 bier fra 14 ulike populasjoner, og fant at det var overraskende stor variasjon blant honningbiene.

Rent genetisk kan biene se ut til å ha dratt nytte av birøkting, fordi folk har krysset bier fra helt ulike deler av verden.

Mennesker har drevet med birøkt i minst 7000 år, skriver forskerne.

Allerede for 3000 år siden reiste folk langt med bier i bagasjen.

Klimatrussel

Klimaendringer har påvirket forekomsten av bier gjennom historien.

Antallet bier har variert sterkt, blant annet som følge av istidene.

Mens det var en nedgang i antallet bier i Europa under istidene, dro biene trolig nytte av et mer fordelaktig klima i Afrika. Der ble de flere.

Endringer i genene viser at biene tilpasset seg blant annet klima.

Også i dag er bier truet. Noen mulige forklaringer det har vært pekt på er at bier rammes av klimaendringer, at bier tar skade av plantevernmidler og at bier rammes av sykdommer og virus.

Forskerne tror kunnskap om hvordan biene har tilpasset seg i fortida kan hjelpe oss med å redde dem i dag. Det trengs flere studier for å finne ut hvordan.

– De biologiske mekanismene bak motstandsdyktighet mot sykdommer og tilpasning til klima er kunnskap som kan bli avgjørende for å beskytte honningbiene i en raskt omskiftelig verden, sier en av forskerne, Matthew Webster ved Uppsala universitet i Sverige, i en pressemelding.

Referanse:

Wallberg, A., m.fl.: A worldwide survey of genome sequence variation provides insight into the evolutionary history of the honeybee Apis mellifera. Nature genetics, online 24. August 2014.

Vitenskapelige publikasjoner er i ferd med å oversvømmes av dårlig akademisk kildebruk, mener Ole Bjørn Rekdal.

– Dette er en katastrofal utvikling for akademia, mener han.

De siste årene har førsteamanuensisen ved Høgskolen i Bergen studert hvordan akademikere bruker kilder. Han har funnet mange stygge eksempler på at vitenskapelige publikasjoner har blitt en boltreplass for vandrehistorier.

I sommer publiserte Rekdal to artikler om ulike typer dårlig akademisk kildebruk.

Den ene av dem, med tittelen  Academic urban legends, utløste massevis av blogginnlegg, delinger på Twitter og flere henvendelser fra internasjonal presse.

I denne artikkelen har han med noen eksempler på hvordan akademikere i flere tiår har formidlet, forvrengt, plagiert og videreformidlet myter gjennom vitenskapelige publikasjoner.

Mest kjent er kanskje spinathistorien.

Forestillingen om spinat som en god kostkilde for jern stammer fra analyser fra 1800-tallet, godt hjulpet av tegneseriefiguren ”Skipper’n”, som spiste spinat for å bli sterk. 

Mange tror fortsatt at spinat er en god kilde til jern, selv om dette bare er en akademisk vandrehistorie.

(Foto: Lars Gejl, Scanpix)

Selv om det nå er mange år siden denne oppfatningen ble motbevist, er det fortsatt en historie som vandrer.

Det samme gjør historien om hvordan denne myten oppsto. Det er nemlig påstått, i vitenskapelig litteratur, at det skyldes at et komma ble satt feil av tyske kjemikere, som dermed tidoblet plantens jerninnhold.

Den spektakulære kommafeilen som fikk verden til å spise mer spinat har blitt referert til i flere tiår. Helt til Mike Sutton, kriminolog ved Nottingham Trent University, begynte å lete etter primærkilden i 2010. Han viste at hele historien manglet dokumentasjon, og at historien om kommafeilen faktisk er nok en akademisk myte.

Tidspress og slurv

Rekdal mener at årsaken til at rykter og myter blir omformet til etablerte sannheter, er flere. Mangel på kunnskap er en av dem. Hastverk og publiseringspress er andre.

Rekdal nevner et eksempel på hvor galt det kan gå:

I 2005 publiserte den berømte britiske botanikeren David Bellamy et leserbrev i New Scientist. Der gikk han kraftig ut mot klimaforskernes påstand om at verdens isbreer smelter. Bellamy påstår her at 555 av verdens 625 isbreer ikke minker, men tvert imot øker i omfang.

Verdens isbreer smelter ikke, de øker tvert imot i omfang. Det hevdet David Bellamy, en kjent britisk botaniker, i et leserinnlegg i New Scientist. – Han leverte med dette et spetakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, mener Ole Bjørn Rekdal.

(Foto: Erlend Haarberg, Samfoto)

Det viste seg at botanikeren hadde funnet opplysningene på et særdeles upålitelig nettsted, som hevdet at 55 prosent av verdens isbreer øker. Dette tallet kan spores videre bakover til et slags tidsskrift drevet av en svindler, og til nok en obskur nettside hvor tallet opptrer sammen med en  henvisning til en ikke-eksisterende artikkel i Science.

Til alt overmål hadde Bellamy sannsynligvis vært så uheldig å glemme å trykke på shift-tasten da han skulle skrive inn %-tegnet etter dette tulletallet. Han forvandlet «55 %» til «555» og ga dermed leserne av New Scientist enda bedre grunn til ikke å bekymre seg over menneskeskapte klimaendringer.

Det ligger en dobbel tragedie i slike saker som dette, mener Rekdal.

Bellamy har utvilsomt påført klimasaken stor skade, og den gjør seg kanskje fortsatt gjeldende gjennom lesere og politikere med utpreget grad av selektiv hukommelse.

– Men Bellamy har også levert et spektakulært eksempel på at akademikere av og til kan være grenseløst slumsete, klønete og regelrett dumme, og at det derfor ikke er nevneverdig større grunn til å stole på dem enn på andre. Hvis slike oppfatninger får bre seg risikerer vi å stå maktesløse overfor en lang rekke viktige utfordringer, inkludert menneskeskapte klimaendringer.

Tidsskriftene har et ansvar

Rekdal mener at Bellamys temmelig absurde påstander kunne vært kvalt i fødselen gjennom et bittelite høflig spørsmål fra redaksjonen: «Hvor er dokumentasjonen på at disse 555 isbreene øker i omfang?»

Det vil alltid finnes inkompetente, travle og uredelige forskere som er mer eller mindre desperat ute etter å publisere eller markere seg på andre måter. Derfor ligger det et stort ansvar på tidsskriftene og forlagene, mener han.

Ole Bjørn Rekdal mener at norske lærebøker er glimrende eksempelsamlinger på dårlig kildebruk.

(Foto: HiB)

– Et av de åpenbare tiltakene er å gjenreise respekten for kildehenvisningen som et akademisk verktøy for dokumentasjon, etterprøving og kunnskapsbygging. Da må man slå hardt ned på alle typer dårlig og uredelig kildebruk, og ikke bare de tilfellene hvor kildehenvisningene er helt fraværende.

Det er ikke så vanskelig

Rekdal mener man kommer langt med sunn fornuft.

Når du setter inn en kildehenvisning, bør du sette deg inn i leserens situasjon, og stille deg selv noen kontrollspørsmål. Er kildehenvisningen viktig og relevant for det jeg skriver om? Er kilden gjengitt eller tolket på best mulig måte? Er den pålitelig? Er kildehenvisningen fullstendig?

– Det siste høres trivielt ut, men det er dessverre et faktum at mange akademiske kildehenvisninger er ubrukelige som verktøy for dokumentasjon eller kunnskapsbygging, rett og slett fordi forfatteren unnlater å nevne et sidenummer som kan hjelpe leserne fram til en bestemt side i en tykk bok.

Imponert over historikerne

De fleste fagmiljøer har kurs eller undervisning om akademisk kildebruk. Men mengde og kvalitet varierer nok enormt fra fagmiljø til fagmiljø, mener Rekdal.

– Av og til er det regelrett hjerteskjærende å se hvordan ærlige, dyktige og arbeidsomme studenter og forskere foretar de mest grusomme mageplask fordi de har gått glipp av et eller flere grunnleggende prinsipp for akademisk kildebruk.

Forskeren presiserer at han ikke har noe grunnlag for å komme med bombastiske generaliseringer om variasjoner mellom ulike fagfelt, men han er generelt imponert over historikere.

– Ellers er det fortvilende å se hvor mye dårlig kildebruk som forekommer i mange norske lærebøker. I stedet for å fungere som rollemodeller, fremstår mange av dem som glimrende eksempelsamlinger på hva man ikke skal gjøre.

Referanser:

Rekdal, O. B. (2014). Academic urban legends. Social Studies of Science, 44(4), 638–654. doi: 10.1177/0306312714535679

Rekdal, O. B. (2014). Monuments to academic carelessness: The self-fulfilling prophecy of Katherine Frost Bruner. Science, Technology & Human Values, 39(5), 744-758. doi: 10.1177/0162243914532138

Hvert år oppdages mer enn 3 600 tilfeller av tarmkreft i Norge, og forekomsten har økt raskt de siste tiårene. 

Tarmkreft er en av de vanligste kreftformene i Norge og om lag 40-50 prosent av pasientene som får tykktarmskreft dør av sykdommen. Derfor er tidlig diagnose og behandling avgjørende for god prognose. 

Hittil har forskerne trodd at pasienter som har fjernet utvekster på slimhinnen i tarmen – såkalte polypper – har økt risiko for tarmkreft. Derfor har helsemyndighetene anbefalt jevnlige kontroller med koloskopi. Det vil si en kikkertundersøkelse av tykktarmen for disse pasientene. 

Nå viser en fersk undersøkelse fra Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus at denne riskoen er overdrevet. 

Bruk heller ressursene på noe annet

- Mange pasienter som har fjernet polypper fra tykktarmen har ikke høyere risiko for å dø av tarmkreft enn den norske befolkningen som helhet. Dette står i motsetning til hva vi tidligere har trodd, sier forsker Mette Kalager.

Det betyr at pasienter med polypper kan ha mindre behov for koloskopi-kontroller enn tidligere antatt.

Forskerne Magnus Løberg og Mette Kalager med professor Michael Bretthauer (i midten).

(Foto: Dagrun K. Gjøstein, UiO)

- Ressursene bør heller brukes på pasienter som utredes for kreft eller har andre lidelser i tarmen, sier forsker Magnus Løberg.

De nye forskningsresultatene  publiseres i dag i New England Journal of Medicine. 

Screening har god effekt

Forskergruppen har undersøkt risikoen for tarmkreft hos mer enn 40 000 norske pasienter med polypper.

Pasientene ble fulgt over en periode på inntil 19 år etter polyppfjerning, og alle dødsfall ble registrert. Studien er den største i sitt slag i verden, og har fulgt pasienter over lengre tid enn alle tidligere studier.

Forskerne har tidligere funnet ut at screening for tarmkreft har god effekt, og at screening med tarmkikkert reduserte forekomst og dødelighet av tarmkreft.

Lange ventelister 

I dag må mange pasienter vente i flere måneder på time til koloskopi ved norske sykehus fordi kapasiteten er for liten. Dette gjelder også pasienter med symptomer på tarmkreft. 

- Pasienter som tidligere har vært til koloskopi og fjernet polypper utgjør en stor og raskt voksende gruppe pasienter på venteliste til koloskopi. Fordi enda flere blir fanget opp via screening, vil antallet pasienter med polypper stige raskt siden de skal til kontrollundersøkelser senere, forklarer Løberg.

Forskningsgruppen er nå i gang med å planlegge en oppfølgingsstudie som skal starte tidlig i 2015. Da skal de teste ulike tidsintervaller for kontroller etter polyppfjerning for å se om sjeldnere kontroller er like effektive som de hyppige som tilbys i dag.

Den nye studien vil inkludere 30 000 pasienter fra Norge og andre europeiske land.

Referanser: 

Øyvind Holme, m.fl.: Effect of Flexible Sigmoidoscopy Screening on Colorectal Cancer Incidence and MortalityA Randomized Clinical Trial. JAMA. Aug. 2014.