Det enkle steinkorset på huleveggen i Gorhamhulen på Gibraltar har allerede rukket å bli en verdensnyhet. En gruppe britiske arkeologer hevder dette er noe av den eldste kunsten i verden, og at den viser at neandertalerne hadde anlegg for intelligens og kreativitet, stikk i strid med tidligere teorier

Studien ble i går publisert på nettsidene til det amerikanske vitenskapsakademiet (PNAS).

Det har lenge vært antatt at neandertalere lagde kunst, men ingen uomtvistelige bevis er funnet. Inskripsjonen ble funnet under et lag avleiringer som viser tegn på neandertalsk aktivitet. Det tar forskerne som bevis for at selve inskripsjonen er minst 39.000 år gammel.

• Les også: 40 000 år gamle handavtrykk vinkar til oss frå fortida

– Vil ha enorme følger

– Det er siste spiker i kista for teorien om at neandertalere var mindre intelligente enn det moderne mennesket, sier Paul Tacon ved Griffith-universitetet i Australia. Tacon er ekspert på steinalderkunst, og han mener inskripsjonen kan ha vært en form for tidlig kommunikasjon eller som del av et rituale.

– Vi kommer aldri til å finne ut hva symbolet betydde, men at neandertalere merket sitt territorium før det moderne mennesket bosatte seg i området har enorme følger for hvordan vi ser på kunst og hva det vil si å være menneske, sier han tilnyhetsbyrået AP.

• Les også: Neandertalere med luksusveske-verktøy 

– Neandertalerne hadde teknologien

Men er det så enkelt?

Kritiske røster peker på at det moderne mennesket bosatte seg i området for mellom 45 000–43 000 år siden, mens neandertalerne forsvant fra området for mellom 41 030–39 260 år siden. Det kan også bety at hulen først var bebodd av moderne mennesker, deretter av neandertalere.

Clive Finlayson fra Gibraltarmuseet er derimot sikker.

– Alle kjente neandertalbosettinger i Europa har hatt denne teknologien, mens ingen av bosettingene til moderne mennesker noe sted viser det samme, sier han til AP.

New Scientist omtaler inskripsjonen som verdens eldste «hashtag»:

Kunnskapssenteret skriver at pasienter også roser måten sykehusene informerer og organiserer arbeidet, men at sykehusene likevel kan bli bedre.

Utskriving, samhandling og ventetid er områdene som kan forbedres, ifølge resultatene av spørreundersøkelsen.

– Selv om pasientene mener at sykehusene kan bli bedre på flere områder, er det en positiv utvikling fra 2011 til 2013 når det gjelder informasjon, pleiepersonellet, legene og organisering, sier seniorforsker Anne Mette Bjerkan i Kunnskapssenteret.

Små sykehus skiller seg ut positivt sammenlignet med landsgjennomsnittet, og Sykehuset Innlandet Tynset, Klinikk Rjukan, Feiringklinikken og Lærdal sjukehus er blant småsykehusene som kommer godt ut i undersøkelsen.

Senteret, som er det nasjonale kunnskapssenteret for helsetjenesten, har gjennomført spørreundersøkelsen blant over 13.000 pasienter som var innlagt på sykehus i 2013.

– Det er rimelig å anslå at minst en tredel av den norske arbeidsstyrken arbeider selvstendig, men tallet er trolig enda større, sier William Brochs-Haukedal.

Han er professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole, og forsker på arbeidsmotivasjon og ledelse i kunnskapsorganisasjoner. Han mener selvstendig næringsdrivende møter unødvendig store hindringer.

Stadig flere vil nemlig ha et liv som frilanser og personlig næringsdrivende. Det handler om å arbeide mot betaling uten å være ansatt hos andre enn seg selv.  Noen arbeider slik på heltid, mens andre kombinerer fast ansettelse med frie engasjementer.

Du kan være registrert med firma eller enkeltmannsforetak, eller ikke ha en slik offentlig registrering i det hele tatt.

Tallet på selvstendige arbeidstakere øker. I 2012 var det 337 000 personer som ble lignet for næringsinntekter. Det er 760 flere enn året før. 271 000 av disse var lignet som enkeltpersonforetak, det vil si en økning på om lag 2000 fra 2011.

Frihet og eget ansvar

– Hva er det som motiverer så mange til å arbeide for seg selv?

– Dette er svært sammensatt og kan føres tilbake både til personlige og strukturelle forhold i samfunnet. Noen har valgt å arbeide selvstendig fordi faget legger slike føringer, sier Brochs-Haukedal.

Det er mange av dem: snekkere, taxisjåfører, fysioterapeuter, foredragsholdere, dansere, frisører og utallige andre.

– Friheten er viktig for svært mange av dem. Ansvarlighet og synlighet nevnes like ofte, i likhet med opplevd meningsfylt arbeid og livsstil.

– Atter andre ønsker å unngå maktspillet som virker uunngåelig i store organisasjoner, sier Brochs-Haukedal.

Professoren tror økningen av frilansere og selvstendig næringsdrivende vil prege framtidens arbeidsmarked. Veksten på nye arbeidsplasser stopper opp over hele verden.

– Det å lande en interessant fast jobb man kan leve av, er for noen som å vinne i lotto.

Må fjerne risikoelementene

Kanskje det vil rette seg med nye gunstige konjunkturer. Eller kanskje har rasjonalisering nå kommet dit hen at vi ikke lenger vil se særlig vekst i arbeidsplasser.

USA scorer nå ganske godt på de aller fleste relevante økonomiske kriterier, samtidig som det ikke skapes nye arbeidsplasser. Landet har mistet millioner av arbeidsplasser det siste tiåret. 

– Det kan være starten på en tid med for få arbeidsoppgaver til alle, slik Jeremy Rifkin skriver om i boken The End of Work fra 2003. Ny produksjonsteknologi spiller en nøkkelrolle her, sier Brochs-Haukedal.

I korthet handler dette om at automatisering og bruk av robot gjør mennesker overflødige. En nylig publisert studie konkluderte med at 47 prosent av dagens jobber i USA kan bli overtatt av teknologi i løpet av de neste 20 årene.

– Men det er risikabelt for den enkelte å satse på bedriften «Meg Selv». Svake trygderettigheter, høye faste kostnader, og tung administrasjon gjør dette til en ekstremsport.

Samtidig er det mange som må velge dette alternativet fordi de ikke finner en fast jobb, og andre velger det fordi de oppfatter fordelene som større enn ulempene.

– Det er på tide at samfunnet tar denne delen av arbeidslivet på alvor, og bidrar med de nødvendige mekanismene for å fjerne de største risikoelementene. Vi drar alle fordeler av dette mangfoldet, og mange ønsker til og med å delta selv, sier professoren.

– Agderfylkene har absolutt utfordringer når det gjelder likestilling. Men ingen steder har jeg møtt større lokalt engasjement for å gjøre noe med denne situasjonen. Misnøyen med bunnplasseringen er stor blant politikere og næringslivsledere i regionen. De vil kvitte seg med stempelet om at de hører hjemme i den mørke middelalder, sier forsker Beret Bråten. 

Agderfylkene havner sammen med Rogaland på bunnen når det gjelder likestilling, ifølge SSBs oversikt over kjønnslikestilling i norske kommuner. En viktig grunn til det er at kvinner har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn i resten av landet. Mange jobber deltid, og en del velger å være heltids hjemmeværende når de får barn. 

Likestilling i arbeidslivet, ikke bare i familien

Svært mange offentlige tiltak for å øke likestillingen er rettet mot familien – med fedrekvoten som et eksempel. I 2012 komLikestillingsutvalget med sin andre og siste utredning, hvor de påpekte at det er i arbeidslivet de største utfordringene for likestillingen ligger nå. Lav kvinneandel i ledelse, store kjønnsforskjeller i utdanningsvalg, et kjønnsdelt arbeidsmarked og langt flere kvinner enn menn i deltidsstillinger er noen av problemene utvalget pekte på.

Utvalget anbefalte blant annet et trepartssamarbeid mellom myndighetene og organisasjonene for arbeidsgivere og arbeidstakere for å ta tak i disse problemene.

– De nasjonale myndighetene har så langt ikke fulgt opp forslagene fra Likestillingsutvalget. Men i Agder er dette tatt på største alvor. I fraværet av nasjonale tiltak, har man her sett seg om etter andre mulige virkemidler, forteller Bråten.

Vest-Agder og Aust-Agder fylkeskommuner satte i gang et forprosjekt for å utrede en standard for kjønnslikestilling og mangfold i bedriftene. Forprosjektet er utført av Bråten i samarbeid med kollegene Anne Hege Strand og prosjektleder Ragnhild Steen Jensen. 21. august lanserer de sin rapport i Grimstad.

Les hele artikkelen på Kilden – Interformasjonssenter for kjønnsforskning.

Fire doser med radioaktivt sporstoff er på vei med privatfly fra Oslo til Trondheim. Tre forskere fra NTNU, en lege, to radiografer og en bioingeniør tripper nervøst rundt mens de venter. Kikker på klokka. Det må ikke bli noen forsinkelser med flyet.

På et bord på St. Olavs hospital ligger den første pasienten allerede klar. Han har aggressiv prostatakreft. Legene frykter at den kan ha spredd seg til lymfeknutene. Nå ligger han og venter på å bli undersøkt med den meste avanserte avbildningsteknologien som er å oppdrive i Norge, en kombinert PET MR til en prislapp av 50 millioner kroner. Inne i en liten hule skal pasienten ligge helt stille i over en time mens maskinen fotograferer alt av bein, blodårer og kreftceller.

Men da må flyet med det dyrebare stoffet komme snart.

Færre bivirkninger og komplikasjoner

I dag skjærer vanligvis legene vekk lymfeknutene i bekkenet når pasientene har aggressiv prostatakreft. Uten at de egentlig helt vet om det er nødvendig.

Kun gjennom å snitte opp lymfeknutene etter at de ble skåret ut, vet de om kreften hadde spredd seg eller ikke.

Det forskerne i Trondheim nå gjør er å bruke aminosyrer og PET MR for å se om det er mulig å forbedre diagnostiseringen av prostatakreft, den første studien i verden.

Målet er at PET MR skal avsløre om kreften har spredd seg i forkant av operasjonen, slik at legene vet om de trenger å skjære vekk lymfeknutene eller ikke.

Da kan mange pasienter slippe med en mindre operasjon, få færre bivirkninger og færre komplikasjoner.

Men først skal 32 pasienter undersøkes. Hele åtte privatfly med radioaktivt sporstoff skal flys til Trondheim. Hele 960 000 kroner skal forskerne bruke på å kjøpe sporstoffet.

Radioaktiviteten tikker ut

Nå er flyet 20 minutter forsinket. Tid er virkelig penger når det gjelder de radioaktive dosene. En dose koster 30 000 kroner. 

Helt fra det sekundet det radioaktive stoffet blir injisert i beholderen sin, begynner nemlig radioaktiviteten å tikke ut.

På 110 minutter er halvparten av stoffet borte. Hvis flyet blir mye forsinket er det ikke noe radioaktivitet igjen til den siste pasienten. Da må nye doser fraktes med fly fra Oslo.

Søker sin egen vei inn i kroppen

Og til det trengs radioaktivt sporstoff. Det jobbes hurtig når dosene endelig er i hus.

Det går akkurat. Etter et stikk i armen sendes pasienten inn i maskinen, og sporstoffet søker sin egen vei inn i blodårene til pasienten.

For at de radioaktive dråpene skal finne frem til kreftcellene, har de med seg en bærer. En slags fører som snuser seg frem til svulstene i kroppen – helt av seg selv.

Denne gangen er det en aminosyre som er bæreren. Grunnen er kreftcellenes store appetitt på enkelte aminosyrer. En kreftcelle er mye mer aktiv enn andre celler. Den trenger flere byggesteiner enn andre celler. Den trenger mer mat. Derfor suger den til seg aminosyren som har blitt sprøytet inn i kroppen.

Det radioaktive stoffet spores opp av detektorene som sitter i en ring rundt hulen til pasienten, og maskinen fotograferer kreftcellene, som lyser opp på grunn av det radioaktive stoffet. Samtidig tas det MR-bilder fra det samme området, slik at legene får en unik informasjonspakke de kan bruke til å avgjøre hvilken behandling som vil være riktig for akkurat denne pasienten.

Fasit finnes i lymfeknytene

Etter en time rygges pasienten ut av hulen. Døgnet etter er all radioaktivitet ute av kroppen. Om noen dager skal han opereres.

Forhåpentligvis har han mange gode leveår foran seg. Om noen år kan forskerne konkludere hvordan PET MR bildene kan brukes til å forbedre diagnostiseringen av prostatakreft. 

For å finne svaret skal forskerne gå gjennom alle bildene av de 32 pasientene. Og så sammenligne dette med fasiten, nemlig lymfeknutene som ble skåret ut.

I denne sammenligningen finnes svaret på om PET MR kan brukes til å forbedre diagnostiseringen av prostatakreft.

Rapporten «Ytringsfrihet i Norge: Holdninger og erfaringer i befolkningen» viser at 3 prosent er svært bekymret og 22 prosent er nokså bekymret for et terrorangrep. 11 prosent av de spurte oppgir at de ikke er bekymret i det hele tatt.

– Sammenlignet med andre land i verden er nordmenns bekymring for nye terrorangrep relativt lav, ifølge rapporten.

Før terroralarmen

Rapporten omfatter hovedfunnene i en spørreundersøkelse gjennomført vinteren 2013, hvor 1.500 i den norske majoritetsbefolkningen ble intervjuet. Data er altså hentet fra før myndighetene 24. juli slo alarm om et mulig, planlagt terrorangrep mot Norge.

Forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning, som har jobbet med rapporten, tror resultatet kunne ha blitt påvirket om undersøkelsene hadde blitt gjort i etterkant av terroralarmen i sommer.

– Vi vet for eksempel at terrorfrykt øker vilje til å gi myndigheter spillerom til å gripe inn, men det kan være en kortvarig effekt, sier hun til NTB.

Frykter religiøse

63 prosent av de spurte oppgir at de frykter terrorangrep fra religiøse grupperinger mest, og 19 prosent svarte at de mener høyreekstreme utgjør den største trusselen.

– På den ene side er dette overraskende, i og med at det til nå eneste terroranslaget i stor skala i Norge var basert på en høyreekstrem ideologi, bemerker rapporten.

Forskerne viser samtidig til at resultatene i undersøkelsen samsvarer med dominerende forståelser i det offentlige ordskiftet og med risikoanalyser i PSTs årlige rapporter.

I en tilknyttet undersøkelse svarer også ikke-vestlige innvandrere og etterkommere av disse at det er religiøse grupperinger de i størst grad frykter terrorangrep fra. Samtidig er denne andelen betydelig mindre enn i befolkningsundersøkelsen, 46 mot 63 prosent.

– Lav tillit

Tilliten til at myndighetene kan avverge nye terrorangrep er på 35 prosent, ifølge befolkningsundersøkelsen.

– I lys av den høye tilliten nordmenn generelt har til myndighetene, er dette lave tall, fastslår rapporten.

Henholdsvis 25 og 5 prosent av de spurte har liten og ingen tillit til at myndighetene kan forhindre nye, store terrorangrep. Tilliten er høyere blant kvinner, eldre og høyere utdannede.

Antiterrortiltaket som har størst tilslutning i befolkningen er avsperring av terrorutsatte bygninger, etterfulgt av bevæpnet politi i gatene og avlytting av telefonsamtaler.

Støtter overvåking

Om myndighetene har mistanke om et nært forestående terrorangrep mener et klart flertall av de spurte i befolkningsundersøkelsen at myndighetene bør kunne overvåke epost og samle inn data fra sosiale medier. Omtrent halvparten mener tilfeldige ransakelser og forvaring uten dom er akseptabelt ved terrormistanke.

Undersøkelsen viser også at 22. juli-terroren har verken ført til noen varig knekk eller noen varig styrking av tillit i Norge.

Den aktuelle rapporten presenterer resultat fra flere undersøkelser og er en del av prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt.

Forrige gang det ble gjort en helhetlig gjennomgang av status for ytringsfriheten i Norge var i Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 1999.

Over hver fjerde norske arbeidstakere mener de blir møtt med uvilje fra sjefen hvis de kommer med kritiske synspunkter om arbeidsforholdene der de jobber.

Det viser en ny rapport om ytringsfrihet i Norge som blir lansert i dag.

Skriftlig avtale med sjefen

– Overraskende mange, 34 prosent, sier de har en skriftlig arbeidsavtale med arbeidsgiver som begrenser deres mulighet til å omtale arbeidsplassen offentlig, forteller Sissel Trygstad ved Fafo.

Hun har ledet arbeidet med den delen av rapporten som handler om ytringsfrihet på arbeidsplassen.  

Forskerne har også spurt om varsling av kritikkverdige forhold.

64 prosent av arbeidstakerne som har vært vitne til, avdekket eller observert kritikkverdige forhold de siste tolv månedene har varslet om det. Over halvparten av dem som varslet, mener det hjalp.

15 prosent ble møtt med overveiende negative eller bare negative reaksjoner da de varslet.

Mørketall om varsling?

Birthe Eriksen skriver doktorgrad om varsling ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere jobbet som advokat og er lokalpolititiker, og har vært derfor erfart disse problemstillingene fra ulike ståsted.

– Som jurist tenker jeg umiddelbart at denne undersøkelsen ikke fanger opp de som er utstøtt av arbeidslivet, de som har mistet jobben, er syke eller uføre som følge av at de har sagt fra om ting de har vært kritisk til på arbeidsplassen.

Hun frykter nemlig at det er store mørketall på dette området.

– Det vi som jurister også ofte ser, er at  mange blir «kjøpt» ut av stillingene sine som følge av konflikt i kjølvannet av  ytringer om kritikkverdige forhold på sin egen arbeidsplass.

Å håndtere varsling krever både juridisk og organisasjonspsykologisk kompetanse, mener hun.

– Ytringsfrihet er et alvorlig problem

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen er ikke overrasket over resultatene av denne undersøkelsen.

– Ytringsfrihet er stort og alvorlig problem i norsk arbeidsliv, sier han.

Dette skyldes at vi ikke har et varslervern som ikke er godt utbygget, mener han 

– Lovverket er så ullent at de fleste arbeidstakere rett og slett ikke tør å si fra i frykt for å miste jobben.

Utgangspunktet i Arbeidsmiljøloven er at ”Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten”. Men så er det er tatt med et forbehold hvor det står: ”Arbeidstakers fremgangsmåte må være forsvarlig”.

– Når dette forbeholdet er tatt med, virker det lett avskrekkende for varsleren. For alle vet at arbeidsgiver selvsagt vil hevde at dette skulle man bare tatt opp internt, eventuelt tatt opp en gang til. Det burde ikke stått mer i loven enn at man har rett til å varsle. 

Kan være i strid med Grunnloven

Bernt mener det at de begrensningene i ytringsfriheten vi nå ser mange arbeidsgivere legger på sine ansatte, kan være i strid med et grunnleggende prinsipp i Grunnloven.

Grunnlovens § 100 slår fast at begrensninger i borgernes ytringsrett vare skal aksepteres der det er svært gode grunner for det. Vårt demokrati bygger på en forutsetning om åpenhet og fri tilgang til inormasjon til allmennheten om kritikkverdige forhold.

Lovgiver må ikke akseptere at offentlige og private arbeidsgivere legger munnkurv på tilsatte hvis de ikke har tungtveiende og legitime grunner til hemmelighold, mener Bernt.

– Dette er et demokratisk problem. Når varsleren skal være vernet, henger det ikke så mye sammen med ytringsfriheten for den enkelte, men at samfunnet har behov for at folk kan si i fra når noe er galt. 

Kamuflert under personalsaker

Birthe Eriksen mener det er et problem at det ofte kan være vanskelig å skille mellom ytringer om politisk og faglig uenighet og varsler om kritikkverdige forhold.

Men hva er egentlig politisk og faglig uenighet i forhold til kritikkverdige forhold?

– Alle type ytringer, også fra arbeidstakere, er vernet av den alminnelige ytringsfriheten i Grunnloven § 100. Den store forskjellen er at dersom man gir uttrykk for politisk eller faglig uenighet, så må man akseptere at arbeidsgiver har siste ord, for eksempel i spørsmålet om hvordan et arbeid skal utføres eller finansieres.

Ved varsling  om kritikkverdige forhold, for eksempel om brutt på rettslige eller etiske normer,  slår ikke arbeidsgivers styringsrett igjennom. I stedet utløses det særskilte krav til hvordan ytringen, altså varselet, skal behandles og arbeidstaker beskyttes, forklarer Eriksen.

Hun mener det ikke er uvanlig at byråkratisk eller politisk ledelse kamuflerer alvorlige varslersaker under merkelappen personalsaker. Og putter du den merkelappen på en sak, da slår personvernet inn. Verken journalister eller andre får innsyn i saken.

– Den farlige konsekvensen er da at det legges lokk på samfunnskritisk informasjon.

Mer står på spill

Eriksen tror det i dag står mer på spill i norsk arbeidsliv enn tidligere, særlig med hensyn til betydningen tap av renommé, samt politiske interesser.

– Vi ser blant annet stadig eksempler fra kommunesektoren på at sterke politiske interesser kan oppleve seg truet dersom ansatte får uttale seg fritt. Det inngås derfor ofte skriftlige avtaler på arbeidsplassen som begrenser de ansattes ytringsfrihet. Et typisk eksempel er at det etableres instruks eller avtale om at det kun er avdelingsleder som får uttale seg til media.

Slike avtaler vil lett komme i konflikt med Grunnloven § 100 og vil være ulovlige, sier juristen.

Offentlig sektor kommer dårligst ut

Undersøkelsen fra Fafo viser også at ansatte i offentlig sektor mener ytringsfriheten på jobben er dårligere enn ansatte i privat sektor.

Prosjektlederen er forsiktige med å konkludere bombastisk.

– Vi kan ikke si at det er mye verre i det offentlige enn i det private, med hensyn til ytringsfrihet. Kanskje er kritikkverdige forhold i det offentlige mer av interesse for offentligheten enn i det private.

– Som lærer har du kanskje mer å gi beskjed om av kritikkverdige forhold i samfunnet, enn du har som sekretær på et tannlegekontor, for eksempel.

Jan Fridthjof Bernt er enig.

– Jeg tror det dreier seg om at de som jobber i det offentlige har mer å fortelle. I det offentlige er det hele tiden historier om mennesker som lider eller ressurser som er for knappe. Mange som jobber i denne sektoren har også en yrkesetikk i forhold til å stå på klientens side, og føler derfor de må si fra.

Birthe Eriksen mener at det like gjerne handler om at private selskaper i større grad tvinges til å ha fokus på selskapets samfunnsansvar, særlig de store internasjonale selskapene. Her banker internasjonal rettsutvikling på døra.

Hvor demokratisk er egentlig norsk arbeidsliv?

Vi liker å tenke på norsk arbeidsliv som demokratisk. Arbeidstakernes rettigheter er sikret godt, både i tariffavtaler og i arbeidsmiljølov. Norske ledere er også karakterisert som likhetsorienterte, uformelle og sosialt ansvarlige i forskningen.

Trygstad sier at hun ikke har noe grunnlag for å si at norske arbeidstakere har fått mindre ytringsfrihet de siste årene.

– Men i sin årsmelding for 2013 uttrykker Sivilombudet bekymring for utviklingen i offentlig sektor. Og i SSBs levekårsundersøkelse framgår det også at en del norske arbeidstakere opplever det som risikabelt å komme med kritiske synspunkter på jobben.

Idylliserer norsk arbeidsliv

Birthe Eriksen mener det er en fare for at vi har idyllisert norsk arbeidsliv for mye.

– Vi har velutviklede bedriftsdemokratier, sammenliknet med mange andre land. Faren er at vi tror at dette bedriftsdemokratiet gjør varslingsmekanismen overflødig. Poenget er at varsling er den demokratiske sikkerhetsmekanismen som slår inn, nettopp når de ordinære mekanismene som skal fange opp kritisk informasjon, ikke virker etter formålet.

Hun har som advokat sett flere eksempler på at tillitsvalgte som har bistått i varslersaker, i neste runde selv har blitt sanksjonert og satt ut av spill.

– Jeg er bekymret for at verken arbeidsgiverforeningene og fagbevegelsen har tilstrekkelig kompetanse om varslermekanismen og varslingsprosessen, sier hun.

– Ved å bruke hjernen klarer den også å motstå demenssykdom i større grad, sier seniorforsker Bjørn Heine Strand ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo til Dagsavisen.

Over 90 000 personer er med i studien som norske forskere har utført for å undersøke sammenhengen mellom utdanning og demens.

Studien viser at folk med grunnskoleutdanning har 40 prosent større risiko for å dø med demens, enn de som har høyere utdanning.

– Det kan være at et par år på skolebenken virker beskyttende, enten direkte eller indirekte. Vi ser sammenhengen, men vet ikke helt hva de bakenforliggende årsakene er, understreker Strand.

I undersøkelsen er det ikke skilt mellom folk med yrkes- og allmennfaglig utdanning. Forskerne har kun sett på lengden av utdanningen.

Strand oppfordrer folk i alle aldersgrupper til å lese og lære nye ting, og peker på at mange forskere sammenligner hjernen med en muskel som blir i bedre form når den blir brukt.

I dag lider rundt 70.000 personer i Norge av demens. Folkehelseinstituttet forventer en sterk økning de kommende årene blant annet på grunn av en aldrende befolkning.

Senkede øyenbryn, hevede kinnbein, utspilte nesebor. En munn som løfter seg oppover, sammentrukket med vrengte, tynne lepper. Haken skjøvet opp og fram.

Vi kjenner igjen et sint ansikt når vi ser det. Det er ganske likt hos alle mennesker, på tvers av kulturer. Selv barn som er født blinde får lignende uttrykk når de er sinte.

Men hvorfor gjør vi slike grimaser?

Viser styrke

Det ville forskere ved University of California i USA og Griffith University i Australia finne ut.

De plukket ut sju muskelbevegelser som er vanlige når et fjes trekker seg sammen i sinne.

Datamanipulerte ansikter ble vist fram til deltakerne i studien. I to eksperimenter deltok henholdsvis 141 og 132 studenter.

Forskerne tok for seg én muskelsammentrekning av gangen, og spurte deltakerne om hvordan de oppfattet personen på bildet.

Ett fjes kunne for eksempel ha rynkede øyenbryn, det andre hevede øyenbryn.

Ingen av ansiktene framsto som sinte, men de fleste oppfattet det som at personen på bildet med øyenbryn trukket godt nedover, var fysisk sterkere.

Har en funksjon?

Forklaringen på et sinna ansikt er dermed at det er ment å virke truende på andre, konkluderer forskerne.

De er ikke de første forskerne som har tenkt disse tankene. Men de mener å ha vist denne sammenhengen for hver enkelt ansiktsbevegelse.

Det kan være tilfeldig at vi ser akkurat slik ut når vi er sinte.

Men fordi hver grimase vi gjør frambringer en bestemt assosiasjon, kan det sinte ansiktet ha en funksjon, mener forskerne.

Det er en måte å vise at vi er sterke på, og at vi derfor kommer til å vinne en konflikt.

Forskerne spekulerer på om muskelsammentrekningene er tegn på for eksempel et bra oksygenopptak, og at vi evner å bite fra oss, bokstavelig talt.

Apene og oss

Dyr viser at de er gode til å slåss for eksempel ved å blottlegge skarpe tenner.

Dette har trolig evolusjonen sørget for å videreføre hos mennesker, mener evolusjonspsykologene som står bak studien.

Men de har bare studert noen personer i USA og Australia, så de vet ikke om folk i andre deler av verden tenker det samme.

Dermed blir det vanskelig å knytte dette til noe universelt menneskelig, eller et resultat av evolusjonen.

• Les også: Sinna mann – snill dame

Referanse:

Sell, A., m.fl.: The human anger face evolved to enhance cues of strength. Evolution and Human Behavior, vol. 5, nr. 5, september 2014.

‒ Såpe er et banalt produkt. Det er ikke stor forskjell på hvert såpestykke, sier historiker Christine Myrvang ved Handelshøyskolen BI.

I begynnelsen av 1800-tallet lagde folk sin egen såpe. Og vasket seg nå og da.

I andre halvdel av 1800-tallet ble såpe masseprodusert i fabrikker, og ansett som et luksusprodukt. Samtidig ble såpevask og renslighet et viktig borgerlig ideal.

Men hvordan selge et såpestykke fremfor et annet, når de er helt like? Og få folk til å vaske seg enda oftere, så de trenger enda mer såpe?

Tjente penger på såpa

‒ Såpeprodusentene var blant våre tidligste merkevarebyggere, forteller Myrvang.

De sluttet å selge såpe i løsvekt, og pakket dem heller inn i fin emballasje. Gjennom innpakningen og reklamen skulle brukeren få et forhold til akkurat den såpen, og kreve å få nettopp sitt merke solgt hos kjøpmannen.

De solgte såpe med argumenter som gikk på den hvite sivilisasjonens overlegenhet og bekjempelse av bakterier og sykdom.

De ble begge trumfet av den geniale koblingen mellom såpe og skjønnhet som dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet.

Vakker med såpe

Woodbury’s Facial Soap ble fra 1910 markedsført som en del av et daglig skjønnhetsideal.

Reklamekampanjen var utformet av reklamebyrået J. Walter Thompson Company, der man hadde en egen avdeling med kvinnelige ansatte. Thompson forestilte seg nemlig at kvinnelige ansatte lager bedre kampanjer rettet mot kvinner, fordi de forstår hva kvinner vil ha.

Reklamen for Woodbury-såpen ble til etter at kvinneavdelingen hadde gjort intervjuer, laboratoriestudier og innhentet råd fra leger.

Slagordet ble «A skin you love to touch», og såpen skulle motvirke stygge porer, rød hud og fregner.

Oppdragende instruksjoner om hvordan man skulle vaske seg ble lagt inn i emballasjen, og kommersielle aktører var på denne måten sentrale medhjelpere til hygienebevegelsen og formet våre renslighetsvaner.

Men gjennom markedsføringen forsvant det hygieniske aspektet i bakgrunnen for det utseendemessige.

‒ De spilte på forbrukernes følsomhet rundt eget utseende og seksuelle tiltrekningskraft, sier Myrvang.

‒ Skjønnhetstyranni oppsto før forbrukersamfunnet. Men den markedsbaserte forbrukskulturen som vokste frem på 1900-tallet satte det å være opptatt av skjønnhet og utseende i system. Det bidro til å gjøre dette til noe som betyr veldig mye i folks hverdagsliv.

Markedets makt

For vareprodusenten er en menneskelig vane en potensiell gullgruve.

Ifølge salgs- og reklamepsykologien som etablerte seg som kunnskapsfelt i begynnelsen av 1900-tallet kunne man enten forholde seg til etablerte vaner, styre dem i spesifikke retninger, eller skape nye.

‒ Næringslivet har påvirket vår forståelse av arbeid og tid, klasse- og kjønnsforståelser, hva vi har på oss, hva vi spiser, hører, leser og ser på, og hvordan vi ordner våre hjem, sier Myrvang.

Forbrukere er ikke passive mottagere av markedsføring, understreker hun. Det finnes rom for motmakt, og noen behov er basale.

Men i sin produksjon av varer og markedsføring av disse varene har næringslivet en god del definisjonsmakt over hverdagen og vanene våre.

‒ Industrien har stor makt, enten man vil det eller ikke. Vi som voksne forbrukere har kanskje enklere for å stå i mot. Men det koster for et ungt menneske å for eksempel ikke følge moten, sier Myrvang.

‒ Moteindustrien skaper veldig store forventninger til hvordan folk skal se ut, som det kan være vanskelig å bryte med. Det er selvfølgelig mulig, og mange unge gjør det. Men vi bør være bevisst hvilken makt disse kulturformende kreftene har.

De tror de kjenner henne

Menn er i aller høyeste grad forbrukere, men kvinner pekte seg tidlig ut som måltavle for markedsføring.

Amerikansk reklameindustri fant på 1920-tallet at kvinner sto for rundt 80-90 prosent av husholdets innkjøp.

‒ Det fikk en selvforsterkende effekt, sier Myrvang.

‒ Fordi man hadde bestemt at kvinner var forbrukerne, og peilet kampanjene sine inn på det, så ble de også forbrukere. Kjønn er veldig viktig for den moderne reklameindustrien, når de forestiller seg forbrukeren.  

Referanse: 

Espen Ekberg, Mikael Lönnborg og Christine Myrvang: Næringsliv og historie. Pax forlag. 2014. SBN: 9788253036984

–––––––––––—

Les den fullstendige artikkelen hos Kilden.