Vika-området, i dag noe av Oslos aller dyreste eiendom, var et av de verste og mest forslummede områdene i hele Oslo, den gang Christiania.

– Det var slummens slum, forteller hobbyhistoriker og forfatter Leif Gjerland.

Fram til midten av 1800-tallet spredte Pipervika, som området het da, seg ukontrollert og rotete til vest for byen.

Innenfor bygrensene var det murtvang, og nye bygg måtte bygges av mur. Det førte til at det vokste opp ”plankebyer”, en slags norsk variant av favelaer, langs bygrensene.

Selve Christiania var bitteliten i forhold til Oslo slik vi kjenner det i dag, og Pipervika, sammen med blant annet Grønland og Grünerløkka, ble ikke del av byen før i 1859.

– Det var brennevinsproduksjon og horestrøk og alt som ikke er så sunt, forteller Gjerland.

Oslo skulle rives

Mellom 1920 og slutten av 1970-tallet var det en enorm rivningslyst i Oslo. Møkkete trehus og gamle bygårder skulle vekk for å bli erstattet av en rasjonell og moderne by inspirert av modernismens idealer, hvor folk skulle jobbe i en del av byen, bo i en annen del, og bruke fritiden sin på et tredje sted.

Alle skulle få muligheten til å bo fornuftig i høyhus, med lys, luft, rene flater og under hygeniske forhold. Boligbygging var en av de heteste politiske potetene i mange tiår i Oslo, spesielt etter andre verdenskrig.

I hvert fall 15 strøk skulle bort, blant dem noen av de fineste områdene i nåtidens Oslo. Kampen, Grünerløkka, Rodeløkka, Hammersborg, Sagene og Sandaker var bare noen av stedene som skulle ryddes og saneres, som egentlig betyr ”å gjøre sunn”.

Mange av de gamle trehusene og bygårdene fikk likevel lov til å stå i fred, det ble for dyrt å gjennomføre mange av de store planene, og utbyggingen av drabantbyer som Lambertseter og Manglerud gjorde at mange kunne flytte ut av sentrum.

Men noen områder ble skuret vekk fra Oslo, for å gjenoppstå som forretnings- eller boligstrøk, deriblant slummen i Vika-området.

Røverstatene og slottet

Opp mot toppen av Ruseløkkbakken, bakken fra Vika opp mot slottet, lå slumområdet som ble kalt for Røverstatene. Gatene hadde kallenavn etter ”ville” afrikanske land som Tunis og Algiers.

Samfunnsforskeren Eilert Sundt besøkte Pipervika og Ruseløkkbakken på midten av 1850-tallet, og fortalte om ekstrem fattigdom og lovløse tilstander.

Familiene bodde svært trangt, og Sundt forteller at 285 familier med totalt 1485 personer delte på rundt 165 kjøkken.

I hvert enkelt rom i slumhusene bodde det gjennomsnittelig fire personer.

Blant annet trekker han fram at forholdene var så elendige at også kvinnene faktisk måtte jobbe, et avsnitt som blir litt rart når det tas ut av en historisk kontekst:

”Et træk, som vidner om tarvelige kår, er allerede dette, at manden ikke erhverver nok til familiens underholdning, så konen må deltage i erhvervet ved arbeide for fremmede, såsom vask, skuring, søm, månedstjeneste o.s.v., arbeider, som føre hende bort fra hendes eget husstel og ofte endog i lange stunder udenfor huset.”

Røverstatene lå ganske tett opptil slottet, noe som ikke passet seg særlig godt. Dette området ligger rundt dagens Kronprinsens gate.

Byggeboom

Senere på 1800-tallet var hele Oslo gjennom en voldsom byggeprosess, hvor det også ble satt opp nye bygårder i hopetall i Vika og Ruseløkka. Blant disse var Victoria Terrasse, som har blitt et av Oslos store praktbygg. Victoria Terrasse sto ferdig i 1890.

Der hvor røverstatene lå, ble det bygget leiegårder oppover Ruseløkkbakken, og nede ved vannkanten i gamle Vika.

Mange av disse bygårdene fungerte nesten som et slags gjerde rundt den gamle slumbebyggelsen, for å gi verdighet til slottet og vestkanten.

Vika var også et underholdningskvartal i byen. Her lå Christianias svar på Tivoli i København, sammen med en stor sirkusbygning oppført i 1890. Klingenberg kino ble bygget på den samme tomten etter Cirkus ble revet i 1930.

I 1899 kom det store Kristianiakrakket (Byen byttet for øvrig navn fra Christiania til Kristiania i 1897, og ble til Oslo i 1925), og nybyggingen stoppet brått opp. Virrvarret av gater, smug, gamle trehus og leiegårder fikk forfalle i åresvis.

I de første tiårene på 1900-tallet ble byfornyelse et viktig tema for bypolitikerne i Kristiania. Det var stor innflytting til byen, og en dramatisk og kontinuerlig mangel på boliger og lite plass til å bygge dem.

– Jeg holdt meg for nesa

 Arne Lie Christensen er kulturhistoriker og forfatter, og gikk på Ruseløkka skole på begynnelsen av 1950-tallet, i perioden før saneringen av Vika var ferdig.

– Vika for meg var en blanding av gamle, ærverdige hus og slum og fattigdom, forteller Christensen

Christensen bodde ikke i selve Vika, men reiste dit for å gå på skole.

– Det var ekstremt tydelige klasseforskjeller. Fattigfolk fra Vika og oss fra Bygdøy møttes i samme klasse, og forskjellene var veldig synlige. De var rett og slett skitne.

– Det var nesten litt uhyggelig, siden de kulturelle signalene om hvor man tilhørte ble så tydelige.

Han husker spesielt turene opp trappene ved leiegårdsområdet på nedsiden av Victoria terrasse, som nå er revet.

– Det lukta så vondt av urin og andre lukter at jeg gikk og holdt meg for nesa, sier Christensen.

– Jeg husker jeg hørte rykter om at et barnelik ble funnet der, og at det kunne ha vært årsaken til stanken, forteller Christensen.

Byfornyelsen

Innflytelsen fra funksjonalismen ble sterkere utover 1930-tallet, og man skulle prøve å lage en mer effektiv, moderne by.

Vanlige folk skulle få bo i gode omgivelser med sunne sanitære forhold, med mye mer ordnete og renslige forhold enn den gamle slummen.

– Det var også et veldig sterkt politisk ønske om å bli kvitt slummen i Oslo, forteller historiker Johanne Bergkvist ved Oslo Byarkiv, som har skrevet om saneringsplanene i Oslo.

Saneringen av Vika begynte på 1930-tallet, og gikk i rykk og napp i mange år fram til 1960-tallet, da det meste av gamle Pipervika var borte, og strøket ble mer slik vi kjenner den i dag.

Også Enerhaugen, Vaterland og Hammersborg var nabolag som forsvant på grunn av moderniseringen av Oslo.

Referanser:

J. Bergkvist: Sanering eller Rehabilitering? Tobias

Lokalwiki – Pipervika

Eilert Sundt – Om Piperviken og Ruseløkbakken, 1858

Oslobilder.no

Vampyrene i filmer og bøker kan ofte tømme et menneske for alt blod – om lag fem liter. Det gjelder for eksempel i de populære TV-seriene True Blood og Vampire Diaries samt i den populære Twilight-sagaen. 

Men Lokalavisen Vejle i Danmark kunne 19. august 2014 fortelle at en dansk vampyr hadde troppet opp i redaksjonen for å fortelle om det danske vampyrlivet.

I artikkelen kunne 19 år gamle Cameron Frost blant annet fortelle at blod er en nødvendighet minst én gang i uken.

Vi ringte straks til det mest opplagte stedet i Danmark når det kommer til blod – nemlig Blodbanken ved Rigshospitalet – for å få svar på spørsmålet: Kan man leve av blod?

– Sammensetning som en biff

Tanken om å skulle spise eller drikke blod er kanskje ikke så tiltalende, men ifølge en overlege ved Rigshospitalet er det ikke skadelig å få i seg litt blod. Blod inneholder nemlig mye næring.

– I få dråper blod er det ikke vitaminer eller næring nok til andre enn en mygg. Men man kan godt innta 1–1,5 liter blod om dagen og da være godt dekket inn med karbohydrater, proteiner og fett. Det har sammensetning som en rød biff, sier Morten Bagge Hansen, som er klinikksjef ved Blodbanken.

– Blod inneholder mye næring. Halvparten er væske, og resten er blant annet proteiner. Det betyr at man i prinsippet kan leve av det, sier Hansen.

Det kan imidlertid oppstå problemer etter hvert, poengterer Hansen.

– Man kan bare leve av blod i en viss tid. Etter hvert blir det for lite vitaminer, sier han.

Det er ikke farlig å leve av blod

Så man kan faktisk godt leve av blod, i hvert fall en stund – men er det ikke farlig?

Egentlig ikke, får vi høre.

– Blod er veldig rent – som utgangspunkt. Det er ikke særlig mange bakterier og virus i det, selv om man selvfølgelig kan bære på virus som HIV og leverbetennelse, sier Hansen.

– Men hvis du suger blod fra andre, så er det ikke like smittsomt som å få det inn i blodårene, siden det er enzymer og andre faktorer i spyttet ditt, som gjør at mange virus i blodet har problemer med å overleve i munnhulen og magesekken.

– Blodvirus må typisk rett inn i blodårene for å smitte, sier Hansen.

Du trenger ikke drikke menneskeblod

Hvis du nå vil forsøke deg med en bloddiett, men ikke har lyst til å bite på mennesker, så ikke fortvil: Dyreblod fungerer like bra, forteller overlegen.

19 år gamle Cameron Frost sier for øvrig at man bør unngå å bite i halsen siden det er der hovedpulsåren sitter. Derfor biter den unge vampyren bare i skulderen. 

Det er hele 150 organiske forbindelser som bidrar til duften. Det går fram i videoen fra Reactions – Everyday Chemistry nederst på siden.

Hydrokarboner dufter av bacon

To tredjedeler av de 150 forbindelsene er hydrokarboner og aldehyder. Hydrokarbonene består av bitte små kjeder av karbon og hydrogen, som kan binde seg på tusenvis av måter.

I tillegg inneholder lukten en organisk forbindelse som heter pyridin. Pyridin får en spesielt kjøttaktig duft når det kombineres med hydrokarbon og aldehyder.

Maillard-reaksjonen slipper løs aromaene

Møtet mellom den varme pannen og det røkte svinekjøttet starter noe som kalles Maillard-reaksjonen.

Denne reaksjonen gjør for eksempel oksekjøtt, brød og kaker brune, men den slipper også løs vidunderlige aromaer på kjøkkenet ditt.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

- I mange fjellområder, særlig fra Dovre og sørover, har det vært en oppgang i år. Det betyr at vi i en god del fjellområder kan forvente en bedre situasjon enn hva som har vært tilfelle de siste årene, forteller Erlend Birkeland Nilsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Ifølge forskeren er det kyllingproduksjonen som har slått til i mange områder, noe som er forventet der det har vært bra med smågnagere, fortsetter han.

Smågnagere, rypeegg og kyllinger står på menyen til flere rovdyr og rovfugler, og når det er mer smågnagere blir presset på rypekyllingene mindre.

Birkeland Nilsen mener vi totalt sett kan forvente et middels rypeår, men det er uansett gledelig siden det over en del år har vært nedgang. 

Bedre oversikt over bestanden

Nytt av året er at NINA i samarbeid med Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Hedmark har etablert et eget kartleggingssystem, noe som gir bedre oversikt over bestanden og bedre grunnlag for forvaltning enn tidligere.

Alt registreres i den såkalte Hønseportalen, som første gang ble tatt i bruk i fjor. Da ble taksering av om lag 2500 kilometer registrert i portalen. I år er godt over 6000 kilometer registrert.

- Det gir et unikt datasett som dekker store deler av landets rypeareal, sier Birkeland Nilsen.

Neste år ønsker forskerne å videreutvikle portalen til å også være en informasjonskanal for allmenheten, der de kan dele resultater på fylkes- og regionsnivå.

Mer variabelt i nord

- Selv om det har vært en økning i tetthet og god produksjon mange steder, er det mer variabelt nordover, forteller Birkeland Nilsen.

Forskerne spør seg om det kan ha sammenheng med den fine våren som ble avbrutt av noen dager med skikkelig snøfall.

- Været kan ha skapt noen lokale, uventede effekter, forklarer Birkeland Nilsen, og understreker at dette kun er en antakelse. 

- Det at vi finner en del voksenfugl uten kyllinger og andre med svært mange kyllinger, kan støtte opp om denne hypotesen. De som klekket etter snøfallet kan ha klart seg helt fint i motsetning til de som klekket rett før, sier Hans Christian Pedersen i NINA.

Fordel å se færrest mulig ryper i juli

Takseringen foregikk i august ved at en person med en fuglehund går langs bestemte linjer i terrenget og prøver å telle hvor mange voksne og kyllinger som flyr opp, samt avstanden til linja.

Basert på denne informasjonen kan forskerne beregne kyllingproduksjonen og antallet ryper innenfor et bestemt areal. Takseringene er i mange områder med på å danne grunnlaget for å bestemme jaktuttaket.

Om du og jeg ser ryper tidligere på sommeren er det imidlertid fort gjort å få en feilaktig oppfatning av om det er et bra rypeår.

- Det er en fordel å se færrest mulig ryper på fisketur i juli. Det betyr at de voksne trykker seg godt sammen med kyllingene og viser seg minst mulig, forklarer Christian Pedersen.

Ivaretar data for framtiden

Det er i følge forskerne nå viktig at resultatene fra takseringer blir tatt vare på for å kunne følge utviklingen av rypebestandene over tid.

-    Hønsefuglportalen sikrer at en stor mengde data blir tatt vare på for framtidig forskning og forvaltning, understreker Birkeland Nilsen.

Referanse: 

Hønseportalen

Bakterien micrococcus trives godt i svette klær, og det er gjerne den som sørger for at t-skjorten din lukter ekstra vondt etter en lang treningsøkt.

Svette i seg selv lukter nemlig svært lite. Men når bakteriene får fatt på hormonene og aminosyrene i svetten, bryter de dem ned til mindre stoffer, som ofte lukter vondt.

Det kan likevel virke som om noen tekstilstoffer ender opp med å lukte verre enn andre. Forsker Chris Callewaert ved Ghent University i Belgia ville finne ut hvorfor.

Lagret  i 28 timer

I et forsøk utstyrte Callewaert sunne, voksne mennesker med tskjorter enten i bomull eller i polyester i forkant av en treningsøk. Deretter satte de i gang med en times lang spinning-time.

Etter at forsøkspersonene var ferdigtrent leverte de inn tskjortene, som ble oppbevart i inkubator i 28 timer.

Polyesterskjortene luktet mye sterkere og mer intenst enn det bomullsskjortene gjorde. Videre viste en grundig undersøkelse at micrococcus-bakterien var å finne i alle de syntetiske skjortene.

- Micrococcene har lettere for å vokse på polyester, forteller Callewaert i en pressemelding.

Mest sannsynlig er det fordi fibrene i tekstilen er mer vekstvennlig for bakteriene, tror forskeren.

Tabu

Vond kroppslukt kan være en stor plage for mange, og ifølge Callewaert er det tabu å snakke om.

- Det er lite disse menneskene kan gjøre for å hjelpe seg selv. Noen av dem syns det er for vanskelig å snakke med fremmede, selv det å forlate huset er vanskelig, fordi de bekymrer seg for hva andre tenker om lukten deres, sier han i pressemeldingen.

Han er klar på at hans forskning skal være til hjelp for de der ute som sliter med dette problemet. Derfor anbefaler han disse menneskene å velge bomull framfor polyesterklær.

Polyester finner man ofte i klær som er i pustende, vannavstøtende materialer.

Referanse:

Callewaert, C. De Maesceneiere, E. Kerchhof, F. Verliefde, A. Van De Wiele, T. Boon, N. Microbial odor profile of polyester and cotton clothes after a fitness session. Applied and Environmental Microbiology (2014)

Forskning om språk og språkmiljø viser at barn lærer mest språk når de går i barnehagen. Men de voksne i barnehagen snakker for lite med barna.

– Å snakke med de voksne i barnehagen er viktig for barnas språkutvikling, sier førsteamanuensis Nina Gram Garmann ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Men forskningen viser at de voksne snakker for lite med barna i barnehagen.

– Og når de voksne stiller spørsmål, er de ofte lukkede. Det vil si at de ikke oppfordrer til utdypende svar, så svarene blir bare ja eller nei, eller enkeltord, sier førstelektor Elena Tkachenko ved HiOA.

Dette mener forskerne gir lite språkstimulering.

Det blir korte samtaler av ja og nei-spørsmål både i barnehagen og ellers i samfunnet, men for barna er det spesielt viktig at de også får andre spørsmål, slik at de kan utvikle språket sitt.

Lite samtale

Garmann og Tkachenko har, sammen med dosent Margareth Sandvik ved HiOA, skrevet rapporten Synteserapport om skandinavisk forskning på barns språk og språkmiljø i barnehagen i tidsrommet 2006–2014. Rapporten er skrevet på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Det forskerne har funnet ut er både litt trist og litt uventet.

– Vi tror ofte at de voksne snakker mye med barna i barnehagen, sier Garmann.

– Men praten skjer gjerne i forbindelse med samlingsstunder og måltider, og forskningen viser at barna slipper lite til.

Det er nemlig lite hverdagssamtaler i barnehagen.

Mindre grupper

For å bøte på dette har en dansk barnehage løst opp måltidet og samlingsstunden slik at de voksne får snakke mer med barna. De har hatt som mål at de voksne må snakke med alle barna i løpet av en barnehagedag.

– I denne samtalen må de voksne også tenke over hvilken type spørsmål de stiller, sier Tkachenko.

– Det må ikke bare være kontrollspørsmål som de voksne vet svarene på, men også spørsmål om hva barnet tenker og føler.

Med slike spørsmål må barnet også bruke flere ord og forklare mer. Det bidrar til språkutvikling.

– For de små barna kan lukkede spørsmål være viktig, men de voksne må se barnas forutsetninger og tilpasse språket til barnet og situasjonen.

Forskning viser at om man har mindre grupper, kan alle delta i samtalen og få mulighet til å snakke. I større grupper blir det ofte korte svar og mye adferdsregulering.

– Pedagogen har flere registre på spille på i samtalen med barna, sier Sandvik.

– En dansk studie viser for eksempel at i samtale med majoritetsspråklige barn er det mer frihet i spørsmålsstillingen, mens det er mer kontrollspørsmål til minoritetsspråklige barn.

Få alle med i leken

I tillegg til at voksne skal snakke mye med barna i barnehagen, er det også viktig at de voksne deltar mye i lek.

– Ved å delta i leken, kan de voksne trekke barna inn i leken, slik at alle får være med. Det er ofte vanskelig å være med på leken om en ikke kan språket. De voksne kan være med å starte lek som bygger relasjoner, sier Garmann.

– De voksne må skjønne ekskluderingsprosessen og se hva som skjer i leken når barn går rundt og tilbyr seg, men ikke får være med. De voksne må selv være med å leke og ikke melde seg ut og unnskylde seg med at dette er frilek, sier Sandvik.

– Det er viktig at pedagogen ser mulighetene og kan improvisere underveis, sier Tkachenko.

– Forskningen viser at kreative aktiviteter og aktiviteter som å gå på tur og være ute i naturen ofte ikke oppfattes av pedagogene som arenaer for språkstimulering. Da går man kanskje glipp av gode muligheter for meningsfylte samtaler.

De tre forskerne understreker at de språklige utfordringene også henger sammen med for mye rutinearbeid i barnehagen og for få pedagoger.

Referanse:

Sandvik, Garmann og Tkachenko: Synteserapport om skandinavisk forskning på barns språk og språkmiljø i barnehagen i tidsrommet 2006–2014, Høgskolen i Oslo og Akershus 2014. Laget på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

To bilder av fysikeren står mot hverandre. Det ene er dyptenkeren som klarer å se helt nye helheter og sammenhenger, for så å konkretisere dem til praktiske forsøk som kan bryne seg mot virkeligheten.

Det andre er mureren som legger sin lille stein på fysikkens store byggverk, en arkitektur som vokser nedenfra, et kråkeslott av teoretiske tårn og spir.

I midt hode er det første bildet et portrett av Albert Einstein. Hans univers er eksotisk og uvant, men med en dyp og vakker indre sammenheng, så langt vi lekfolk kan forstå. Men den monolittiske helhetsforståelsen til Einstein hørte forrige århundre til.

Det andre bildet av fysikeren er nemlig fra det europeiske senteret for partikkefysikk, CERN i Cenéve. Dette bildet viser fysikere som små maur i gigantenes verden, ATLAS-detektoren til Large Hadron Collider. Her er det samarbeid som bygger forståelse.

Deprimerende forutsigbart

For noen dager siden fikk jeg møte talskvinnen og prosjektkoordinatoren bak ATLAS, Fabiola Gianotti. Sommeren 2012 stod Gianotti på podiet i CERN, og et nettpublikum på rundt en milliard fulgte henne.

Med hodet bankende av akutt tannverk og etter måneders hardt arbeid kunne hun fortelle at resultatene fra ATLAS og andre detektorer var entydige: Higgs-bosonet var funnet. Higgsbosonet er indirekte ansvarlig for at alle andre elementærpartikler har masse.  Den ble postulert allerede i 1964 av blant andre den britiske fysikeren Peter Higgs. Nå er den altså funnet, femti år seinere.

Gianotti strålte ut energi og intelligens. Som vanlig følte jeg meg dum, når jeg konfronterte henne med mine lekmannstanker: Selv om Higgbosonet er funnet, oppfører det seg så langt fysikerne kan se i dag, deprimerende forutsigbart. Fysikernes standardmodell blir ikke utfordret av dette funnet.

Denne modellen kan verken forklare den mystiske mørke materien som påvirker rotasjonen til fjerne galakser, eller den enda mer mystiske mørke energien, som får universet til å eksplodere raskere og raskere. Så hvorfor ser vi ingen ny fysikk, noe som kan bekrefte de eksotiske teoriene som kanskje kan forklare disse mysteriene, teorier om supersymmetri og superstrenger?

Ta i bruk alt for å forstå alt

Vær tålmodig, er Gianottis svar. Til våren starter Large Hadron Collider opp igjen. Da er den oppgradert til nesten dobbelt så kraftige kollisjoner mellom hydrogenkjerner, og da er håpet større om å se noe nytt og spennende.

Men hva om heller ikke denne høyere energien gir annet enn mer av det samme? Hva om vi måtte hatt en partikkelakselerator på størrelse med en galakse for å se noe nytt? Ja, jeg stilte det spørsmålet også til Gianotti, frekk som jeg var.

Og kanskje ville heller ikke galaksen være stor nok? Er det bare en måte å gjøre det ultimate eksperimentet på, det som skal forklare hele universet, nemlig å ta i bruk hele universet?

Gianotti svarte naturligvis negativt, og var profesjonelt optimistisk. Men en slik vill idé fører meg tilbake til svaret fra en informatiker jeg intervjuet for mange år siden. Jeg spurte ham om hva som skulle til for å simulere jorden til fullkommenhet. Jorden, svarte han.

Helt annerledes teorier?

Dette bringer oss over på forskjellen mellom en teori og virkeligheten. Teorien er stilisert virkelighet, destillert virkelighet. Teorien er kartet, virkeligheten er terrenget. Teori er menneskets svar på menneskets behov for å kategorisere, ordne, for å få kontroll over verden og sitt eget liv. Men teorien er ikke virkeligheten. Kartet er ikke terrenget.

Jeg prøvde å presse Gianotti:  Kan det tenkes at vi tegner kartet feil? Er det derfor vi fortsatt sliter med gåter som mørk materie og mørk energi?

Den stadig mer brilliante teoretiske tankegymnastikken som skal lage den store teorien om alt, resulterer i mange ørsmå dimensjoner krøllet sammen i strenger med supersymmetri, fenomener som aldri er påvist i forsøk.

Finnes det en helt annen måte å tegne et kart på, som lar oss navigere i landskapet på helt nye måter, som vi ennå ikke har fantasi til å forutsi? Nye måter, som skiller seg like mye fra dagens fysikk som fysikken skiller seg fra middelalderens skolastiske forsøk på å tolke naturen ut fra Bibelen?

Atomer som studerer atomer

Gianotti tror ikke det. Hun mener at kartet vil bli mer detaljert, men ikke helt annerledes. For henne er det de praktiske forsøkene som trumfer. Forsøkene er for henne selve fasiten, landskapet som landmåleren tråkker seg gjennom når han tegner kartet. Og landskapet er uforandret.

Jeg prøver videre: Kvantefysikken viser at illusjonen om den objektive forskeren som betrakter universet utenfra gjennom forsøkene sine, er i ferd med å avsløres. De små partiklene kan ha mange diffuse tilstander, men i det øyeblikk vi observerer dem, skvetter de inn på geledd. De påvirkes av forsøket.

For en lekmann er ikke dette så underlig. Forskeren er en del av universet, og samhandler med universet gjennom forsøkene. Satt på spissen: I eksperimentet er fysikeren en ansamling atomer som samhandler med atomer.

Murt inne av egne teorier

Men hva om det var andre måter å samhandle på? Andre måter for landmåleren å gå gjennom landskapet på? Hva om teoriene former eksperimentene, og eksperimentene former resultatene? Hva om svaret som forskeren får i skogen, avhenger av hva forskeren roper?

Dette var spørsmålet jeg ikke hadde åndsnærværelse nok til å stille Gianotti. Det gir mening når jeg ser plantegningene av Large Hadron Collider. Aldri har mennesker bygget noe så enormt, så komplekst, så kløktig uttenkt til minste detalj ut fra dagens teorier om hvordan verden er skrudd sammen.

Kanskje er det umulig i dag å tenke seg hvordan helt andre teorier kunne gitt helt andre eksperimenter, helt andre måter å samhandle med resten av verden på. Vitenskapens byggverk er så imponerende og nyttig for oss, og vokser så raskt med sine teoretiske spir og tanketårn at jeg noen ganger stiller meg spørsmålet: Er forskerne i ferd med å bli murt inne bak sine egne teorier?

For overveldende teorier

Er det i det hele tatt mulig å tenke seg en ny Einstein, som tenker så nytt og uvant? Det er riktig at han ikke laget et helt nytt kart over verden. Han utvidet Newtons verdensbilde, han avskaffet det ikke. Der følger jeg Gianotti. Men hvis vi bruker kartanalogien, så går det kanskje an å si at han projiserte det flate kartet ut på en tredimensjonal globus.

Er vi i stand til å gjøre et tilsvarende bevissthetsutvidende hopp ut av det flate landskapet til bildet av globusen i rommet, til en større oversikt? Eller er teoriene blitt for store, for intrikate, for overveldende til at selv de beste fysikere klarer å frigjøre seg fra dem og ta ett skritt tilbake?

Google Knowledge Vault

Tre nyhetsartikler har satt meg på sporet av hva som kan komme til å skje, kanskje ikke om fem år eller femti år, men om noen hundre eller tusen år fra nå.

Den første drømmer seg ikke langt fram i tid. Den forteller om noe som skjer allerede nå: Oppbyggingen av Googles nye kunnskapsbase, Google Knowledge Vault. Den henter selv inn enorme mengder fakta fra nettet, og ser mønstre der mønstermesteren selv, den menneskelige hjerne, bare ser kaos.

- Det kan bli mulig å bruke en kunnskapsbase så detaljert og bred for å lage nøyaktige forutsigelser basert på analyse, sier dataforskeren Fabian Suchanek i artikkelen fra New Scientist.

Klatrer i kunnskapspyramiden

Vitenskapsbloggeren Gideon Rosenblatt går lengre. Han spår at maskinene vil klatre stadig høyere på kunnskapspyramiden, fra data til informasjon til kunnskap til visdom. Han ser Googles kunnskapsbase som et trinn på denne pyramiden.

Menneske og maskin vil samarbeide om å utvikle innsikt videre, mener Rosenblatt. Men når de kunstige intelligensene har klatret høyt nok på kunnskapspyramiden, og mennesker ikke har mer å fortelle dem, vil de bli planetens nyeste, mest intelligente vesener.

Hva vil disse intelligensene finne ut om verden? Hvordan vil de interagere med den? Hvilke større perspektiver vil de kunne se, med hjerner som kan holde mange milliarder fakta i oppmerksomheten på en gang, mot menneskets bevisste evne til å holde på seks-sju?

Helhet i kaos

En tredje artikkel antyder et svar. Økologiprofessoren John Harte fra University of California, Berkeley, har utviklet en metode for å betrakte et økosystem ut fra termodynamiske teorier.

Teromodynamikken er blant annet teorien om hvordan nye egenskaper oppstår som en helhet, ut fra underliggende kompleksitet.

Et eksempel: Når du koker kaffe, varmer du vann i en kjele. Den økende varmen er resultatet av milliarder av vibrasjoner som blir kraftigere og kraftigere i vannmolekylene. Men du trenger ikke å kartlegge bevegelsen til hvert enkelt atom for å måle temperaturen. Temperaturen oppstår som en overordnet egenskap for systemet som helhet.

Harte måler ikke temperatur. Han måler artsmangfold. Og han gjør det uten å kartlegge hver enkelt dyreart i biotopen. Han tar stikkprøver fra små økosystemer, slik du stikker termometeret i vannet, og ser helheter i enorme biotoper uten å kjenne alle detaljer.

Monolittisk Einstein

Hva om den fysiske virkelighet er like rotete, like kaotisk som økosystemet i en tropisk regnskog?  I dag etterstreber fysikerne enklest mulige modeller, men er de overveldet av en kompleksitet som intet menneske, uansett hvor genialt det er, kan håpe å overskue?

I artikkelen på Quanta Magazine forteller Harte om hvordan økologer tradisjonelt har overvåket en blomstereng over tiår for å kartlegge alle artene og hvordan de utvikler seg. Har fysikerne det samme problemet i dag? Drukner de i detaljert kartlegging? Kan maskinenes enorme evne til mønstergjenkjenning, kombinert med nye innsikter lik den Harte har avdekket, men på høyere nivåer av kunnskapspyramiden, hjelpe fysikken videre til å få det neste store overblikket?

Metodene Harte bruker, kan kanskje bli til inspirasjon for framtidas monolittiske kretser, den digitale Einstein.

Lenker:

Google’s fact-checking bots build vast knowledge bank, New Scientist, 20. August 2014

When Machines Know: The Evolution of Knowledge and Artificial Intelligence, VitalEdge, bloggen til Gideon Rosenblat

The Thermodynamic Theory of Ecology, Quanta Magazine, 3. September 2014

Etter ein herleg morgon med trekking av garn på Gautsjøen på Dalsida i Lesja er eg og bror min er på veg frå naustet ved Kvitvika opp til Kvita-setra. På kalenderen står det 28. august 2014 og klokka viser 1130. Det er klart fint haustvær når vi nærmar oss setra. Brått får eg auge på ein rypeliknande fugl som sit på ein lyngrabbe, om lag 60-70 meter nedafor vegen.

Eg reagerer med ein gong. Det er noko heilt særskilt ved utsjånaden, som kjem enda klarare fram når den lettar og flyg vestover. Kan det vera ein krysning mellom orrfugl og lirype?, tenkjer eg i den første augneblinken.

Alt går så fort – eg har ikkje kikkert for handa og blir rådvill. Eg speidar utover og ser at fuglen går ned for landing att like vestafor setergrenda. Kamerahus med telelinse blir snøgt gjort klar og eg tek føtene fatt for å sjå nærare på fuglen og om mogleg få eit bilde eller to.

Då eg nærmar meg staden lettar fuglen att og svingar utover mot Kvitmyrin i roleg flukt. Den verkar relativt sky. Eit eller anna gjer at den forbaska autofokusen på kameraet ikkje fungerer optimalt, men like før fuglen går inn for landing ute i sivbeltet seier den «smakk» og eg får pepra på nokre fluktbilde.

Dvergtrappe, kan det vera mogleg?

Då eg tek til å sjå på bilda utpå eftan er det berre uskarpe bilde til å byrje med –men dei seks siste blir «innertiar». Eg pustar letta ut!  

Når pulsen har roa seg set eg meg for å stuere bileta. Eg ser klart den orrfuglstore fuglen sin utsjånad med særeigne svarte og kvite teikningar på vengen. Elles er kroppen ljos brunaktig på oversida og ljos gråkvit på undersida. På internett via mobiltelefonen min sjekkar eg av rein intuisjon ut arten dvergtrappe, som eg anar kan vera eit aktuelt val. Og – til mi store glede stemmer dette utruleg godt med det ferske fluktbiletet eg har.

Stemninga stig brått inne i det gamle seterstua og hendinga blir tvert delt med dei andre tilstadesverande – til stor begeistring. Vi diskuterer ivrig og undrar på om det er den varme sommaren som har lokka fuglen frå Middelhavsområda til nordlege strok? Eller har den kanskje vore med ein grågåsflokk hit i vår?

Ekspertane bekreftar observasjonen

Ved ankomst på NINA-kontoret i Trondheim blir observasjonen sjekka ut med kollega og entusiastisk fuglekjennar Jan Ove Gjershaug, som med ein gong kan bekrefta at det er ein hofugl av dvergtrappe.

Det kan også Kjetil Solbakken, leiar i NOF Norsk ornitologisk foreining gjere, når han ser bilda. Men det fyrste han seier når eg ringer han er: «Tullar du?»

Fascinasjonen for fugl

For enkelte kan kanskje denne enorme begeistringa for ein fugleobservasjon verka underleg. Men dersom fugleinteressa er der frå du er liten – varer denne gjerne livet ut. Det er noko særskilt med fuglane våre; artsrikdomen, tilpasningane, den vakre og varierte utsjånaden. Det fascinerer mange av oss – som når grågåsa «kjæm og fér» – slik Kari Bremnes så vakkert formidlar det. «Fuglene i farger» var kjær og interessant lesnad for meg som 7-åring, og denne julegåva gjorde nok sitt til å skjerpa den allereie gryande interessa. Fuglane er òg eit godt barometer på stoda i naturmiljøet vårt, det har vi mange gode døme på.

Første observasjon på over 100 år

Eg var litt redd for at publisiteten ikring observasjonen skulle bli  overveldande og skapa trafikkaos innover den smale Dalsidevegen – men artig er det nå lell! Mange sjeldne fugleartar blir meldt inn til NOF årleg, men dette var ein av dei særs sjeldne. Flaks var det difor å vera på rett stad til rett tid, og få dokumentert funnet under slike gode vêr- og ljostilhøve. 

Per i dag ligg det berre føre tre kjente observasjonar av dvergtrappe i Noreg: Gudbrandsdalen i 1880 og 1900 – og i Varanger i 1906. Den hekker i Sør-Europa, forutan også i Nordvest-Afrika og Sørvest-Asia og høyrer ordenen tranefuglar.

Sjølv om det var eit framifrå garnfiske på Gautsjøen i Lesjafjellet, spørst det likevel om det ikkje blir observasjonen av dvergtrappen som får førsteplassen i minnet denne gongen.

Akademisk karriere knyttes i økende grad til å forfatte artikler i mer eller mindre prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter.

Resultatet er at artikler i for eksempel Science eller Nature kan ha både 10, 20 og 40 forfattere.

Men hvem er egentlig forfatterne bak artikkelen?

Mer kan bli feil

Når akademisk framgang måles i antall publiserte forskningsartikler, kan det være lett gjøre feil. Om for eksempel feil forsker belønnes, kan det føre til at forskning stagnerer.

Gert Helgesson og Stefan Eriksson har i sin bok sett nærmere på problemene som følger i kjølvannet av de mange artikkelforfatterne.

(Foto: Bokforsiden)

Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er det fortsatt nokså vanlig å forske på egenhånd eller i små grupper. Men innen naturvitenskap og medisin er samarbeid i store grupper blitt det normale.

Men på alle forskningsområder har antall forfattere bak vitenskapelige artikler økt de siste årene, konstaterer Gert Helgesson i et intervju med den svenske nettavisen Curie. Han er dosent i medisinsk etikk ved Karolinska institutet og en av forfatterne bak boken Publiceringsetik.

– Dels har det økte antallet forfattere med faktiske endringer å gjøre, at forskningen er blitt mer kompleks og at flere må samarbeide. Men samtidig kan man også se for seg at det har med økt press å gjøre, med belønningssystemer og merittering.

Regler følges ikke

Å publisere vitenskapelige artikler anses i dag som avgjørende for en forskerkarriere.

Jobber og akademiske titler knyttes til antall publiseringer. Det samme gjelder penger som deles ut til mer forskning.

I en svensk spørreundersøkelse blant nydisputerte medisinere, innrømmet for eksempel nesten halvparten av de spurte at arbeidet deres inneholdt artikler med personer på forfatterlisten som ikke burde ha stått der, om publikasjonsetiske regler hadde vært fulgt.

Ifølge Helgesson kan det handle om at lederen for en forskningsgruppe får stå som medforfatter på alle artikler fra gruppen, uten virkelig å ha deltatt. Eller at kjente forskere føres opp som medforfattere til artikler, i håp om at det øker muligheten for publisering i de riktige tidsskriftene.

Vancouverreglene

Vancouverreglene er de mest kjente reglene for medforfatterskap i vitenskapelige artikler.

Reglene ble i utgangspunktet utviklet for medisinsk forskning, men anvendes i dag også innenfor naturvitenskap og noen ganger innenfor samfunnsvitenskap.

Fire krav må være oppfylt for at en forsker skal kunne oppføres som medforfatter til en artikkel. For eksempel må vedkommende ha gitt et substansielt bidrag til idéen og designet bak forskningen, innsamlingen av data eller analysen og tolkningen av dataene.

Selv om en slik regel kan høres enkel ut å praktisere, er det springende ordet her selvfølgelig ”substansielt”.

Med en bredde på bare fire kilometer kan kometen med det underlige navnet 67P/Churyumov-Gerasimenko virke som en ubetydelig prikk i verdensrommet.

Likevel har romforskere verden over for tiden øyene skarpt rettet mot nettopp denne kometen. Etter ti års reise har romsonden Rosetta nådd frem dit, og om få måneder sender den ut en landingsmodul som skal foreta verdenshistoriens første landing på en komet.

Det store spørsmålet er imidlertid hvor på kometen landingsmodulen Philae skal plante sine tre bein. 

Den farefulle manøveren ble nylig drøftet på et møte i Frankrike, og forskerne har nådd frem til fem mulige landingssteder.

– Prosessen med å velge et landingssted er ekstremt kompleks og dynamisk. Etter hvert som vi kommer nærmere kometen, vil vi kunne se flere og flere detaljer, noe som vil påvirke den endelige beslutningen om hvor og når vi kan lande, sier Fred Jansen fra Rosetta-prosjektet i en pressemelding fra den europeiske romorganisasjonen ESA.

Slik velges landingsstedet

Romsonden Rosetta klarte 6. august i år å manøvrere seg inn i bane rundt 67P/Churyumov-Gerasimenko.

Fra en avstand på omkring 100 kilometer har instrumentene allerede samlet inn detaljerte opplysninger om den.

En spesiell utfordring, når det gjelder å velge landingssted, er at usikkerheter i navigasjonen gjør at man må velge ut en ellipseformet sone på en hel kvadratkilometer.

For hver enkelt landingssone må forskerne vurdere:

Vil landingsmodulen kunne opprettholde jevnlig kontakt med Rosetta?

Hvor vanlige er hindre som store kampesteiner, dype sprekker eller bratte skråninger?

Er det nok lys til solcellene?

Første landing på en komet

– Det er første gang man gjør noe slikt. De stedene vi har valgt som kandidater, antas å være teknisk mulige på grunnlag av en foreløpig analyse av fly-dynamikken og andre sentrale spørsmål – for eksempel minst seks timers dagslys per rotasjon og et flatt terreng.

– Alle stedene har selvfølgelig potensial til unike vitenskapelige oppdagelser, sier tyske Stephan Ulamec, som leder prosjektet for landingsmodulen.

Tre av kandidatene (B, I og J) ligger på den mindre delen av kometen, mens de to siste (A og C) finnes på den store delen.

ESA regner med at Philae vil bli utløst fra «moderskipet» i november.

Deretter vil den folde ut de tre beina, som skal sørge for en myk landing på kometen. En harpun blir avfyrt for å forankre modulen, siden tyngdekraften fra kometen er veldig svak.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.