Effektene av tidlig behandling av barn med autismespekterforstyrrelser (ASF) er lite kjent. En ny studie av en liten gruppe spedbarn, antyder at behandlingen bør starte så tidlig som mulig.

Spedbarn som viste tidlige tegn på ASF og mottok tidlig, skreddersydd behandling, viste en merkbar forbedring ved oppfølging tre år senere.

Foreldre som nøkkelspillere

Symptomer på ASF kan hos noen oppdages tidlig i barndommen. Kanskje tidligere enn man før har antatt.

En mindre studie utført ved Universitetet i California, har fulgt opp en liten gruppe med spedbarn på mellom seks og femten måneder, som viste tidlige tegn på ASF. Barna kom fra familier hvor et eldre søsken hadde ASF eller hvor foreldrene hadde søkt om hjelp fordi de var bekymret for barnets utvikling.

Typiske tegn på ASF ble i studien omtalt som mindre øyekontakt og sosial interesse, gjentagende bevegelsesmønster, lite spontan glede og pludre-lyder.

Behandlingsprogrammet som kalles Infant Start ble dermed iverksatt i et samarbeid med barnets foreldre.

Behandlingen består blant annet av øvelser for å få rettet barnets oppmerksomhet mot foreldrenes ansikt og stemmer, foreldrenes etterligninger av barnets lyder og bevegelser og bruk av leker for å tiltrekke barnets oppmerksomhet.

Lærevner og utvikling på rett spor

Barna ble sammenlignet med fire andre grupper. Den første gruppen var fra en studie hvor barn ble fulgt fordi søskenet hadde utviklet autisme, den neste med barn med normal utvikling, så med barn som utviklet autisme i en alder av tre år og den siste gruppen besto av barn som viste tidlige symptomer, men som mottok behandling ved senere alder, fordi foreldrene ikke ønsket tidlig intervensjon.

Da de var rundt ni måneder hadde barna i studiegruppen mest symptomer på autisme av alle de fem gruppene, men etter aktiv behandling var symptomene betydelig redusert, sammenlignet med barna uten behandling, innen de var mellom 18 og 36 måneder gamle.

Liten, men viktig studie

Maj-Britt Posserud forsker på autisme ved Psykisk helsevern for barn og unge, Haukeland Universitetssykehus. Hun tror denne studien kan ha stor betydning for hvordan ASF hos barn behandles.

- Dette er kanskje den første studien som gir et vitenskapelig grunnlag for å behandle så tidlige tegn. Det er en grundig studie som det blir viktig å følge opp, forteller hun.

Posserud understreker likevel at dette er en liten studie gjort i tilrettelagte omgivelser. Å kunne oppdage og behandle symptomer allerede nede i seks måneder er en dramatisk utvikling i forskningen.

- Her trengs det flere større, randomiserte studier. Man kan ikke vite hvem som ikke ville blitt sponant bedre uten behandlingen. Per i dag har vi ikke nok vitenskapelig belegg for å behandle for så tidlige tegn, understreker hun.

Den store rollen foreldrene spiller i studien, synes Posserud er viktig.

- Systematikken i hvordan foreldre skal samhandle med barna for å motivere sosial kontakt er viktig. Et barn med autisme strever med sosial kontakt, og viser tilsynelatende liten interesse for det. Men studien indikerer at foreldre kan nærmest trene opp den sosiale kontakten ved å gå systematisk til verks, sier hun.

Hvorfor noen barn utvikler autisme, finnes det derimot ingen entydige svar på. 

Ikke ute etter å “kurere” autisme

Forskerne bak studien er tydelig på at dette kun er starten på den lange veien med forskning som skal til for å bekrefte resultatene av behandlingen. Men de er likevel positive, ettersom studien viser at mye av behandlingen kan gjøres av foreldrene selv, i hverdagslige rutiner.

Sally J. Rogers, hovedforsker bak studien, er likevel tydelig på at hun ikke er ute etter å kurere autisme.

- Jeg er ikke ute etter å forandre styrkene mennesker med ASF tilfører samfunnet. Mennesker med ASF bidrar enormt til kulturen vår, sier Rogers i en pressemelding.

- Mitt mål er at barn og voksne med symptomer på autisme skal ha muligheten til å delta i hverdagslivet og i alle andre aspekter ved samfunnet hvor de ønsker å delta, å være tilfreds med arbeidlivet, fritiden, forhold og utdannelse som møter deres behov, understreker hun.

Referanse:

Rogers, S. Vismara, L. Wagner, A. McCormick, C. Young, G. Ozonoff, S. Autism Treatment in the First Year of Life: A Pilot Study of Infant Start, a Parent-Implemented Intervention for Symptomatic Infants. Journal for Autism and Developmental Disorders (2014) 

Norge er landet i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) der høyere utdanning har nest minst betydning for hvilken lønn arbeiderne får når de kommer ut i arbeidslivet. Bare i New Zealand har utdanningen mindre betydning.

Det kommer fram i den ferske rapporten Education at a Glance som ble lagt frem av OECD denne uken.

– Hvis jeg skal være helt ærlig, er det bra at folk ikke vet dette. Jo mer fokus det er på lønningsnivået, jo flere søker seg til utdanninger som bevisst gir høyere lønn, sier leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, til Universitas.

Leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet mener resultatene som er presentert i rapporten er problematiske for en videre utvikling av kunnskapssamfunnet.

– Det er et problem fordi det hindrer rekruttering til velferdssamfunnets sentrale yrker, sier Aaslestad.

Statusheving

Aarbakke i Akademikerne frykter rekrutteringen til arbeidslivet vil reduseres dersom ikke utdanningsgrupper løftes. Han mener derfor at lønningene bør økes.

Leder for Unio, Anders Folkestad, trekker frem viktigheten av å øke statusen til sentrale velferdsyrker for å sikre rekruttering.

Også Folkestad mener et konkret tiltak kan være å heve lønnsnivået i de aktuelle yrkene.

– Lønnsnivå er viktig for rekruttering, og lønn preges av yrkets status, sier han.

Mindre sosiale forskjeller

Utdanningspolitisk talsperson for SV, Torgeir Knag Fylkenes, er ikke like bekymret. Han mener man bør ta resultatene fra OECD med en klype salt.

– Norge sammenlignes med land som Tyskland og England hvor de sosiale forskjellene er større. Dette er ikke tilfellet i Norge.

Likevel mener Fylkesnes at den reduserte utdanningsgevinsten i Norge ikke er helt uproblematisk. Han frykter at det vil oppstå rekrutteringsproblemer i offentlig sektor, og nevner Helgeland sykehus som nylig måtte stenge på grunn av mangel på sykepleiere.

– Kanskje folk i større grad drives av andre interesser og lyster enn lønn, sier han.

Chile, Brasil og Ungarn 

Folkestad er enig med Fylkenes i at den norske modellen skaper små sosiale forskjeller.

Han peker på at Chile, Brasil og Ungarn er blant landene der høyere utdanning gir størst økonomisk avkastning.

– Dette er land der spriket mellom de ulike sosiale klassene er store, og de laveste lønningene ligger langt under grensa for minstelønn. Dersom Norge skal være med i verdenstoppen, må det være mer lønnsomt å satse på høyere utdanning, sier Unio-lederen.

Fortsatt lønnsomt

Selv om undersøkelsen fra OECD viser at høyere utdanning i Norge lønner seg mindre enn i de fleste land, er det fortsatt lønnsomt for de fleste å ta høyere utdanning. En studie foretatt av forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH), Statistisk sentralbyrå og Universitet i Chicago har funnet at bare ett ekstra år med studier gir 10 prosent høyere lønn. Norsk ungdom gjør et «godt og rasjonelt valg når de tar høyere utdannelse», skrev professor Kjell G. Salvenes ved NHH i Dagens Næringsliv, som først omtalte studien.

En fotballspiller i 20-årene faller brått om midt i en kamp. Hjertet hans har plutselig sluttet å slå. Helsepersonell styrter til, lagkamerater går fortvilte omkring, publikum blir stille. Kampen stopper, men kameraene ruller. Dramatikken overføres direkte til millioner av fans.

Plutselig hjertestans i fotballen hadde i 2008 fått så stor oppmerksomhet at det europeiske fotballforbundet (UEFA) innførte hjertescreening, som betyr at man undersøker hjertet til en stor gruppe friske personer for å se om man finner sykdom.

Norges Fotballforbund fulgte opp med tilsvarende masseundersøkelse av alle spillerne i Tippeligaen og Adeccoligaen. Endelig kunne spillere, støtteapparat og supportere føle seg trygge. Eller kunne de?

– Nei, dessverre, sier lege og stipendiat Hilde Moseby Berge ved Norges idrettshøgskole.

– Screening er bra hvis den er god nok, men vi har ikke gode nok metoder per i dag. Undersøkelsene avdekker ikke alle alvorlige tilfeller, og noen av spillerne vi tror er i risikosonen, er helt friske.

Gjennom flere år har Moseby Berge forsket på hjertescreening av mannlige fotballspillere. I denne måneden disputerer hun over doktoravhandlingen Det norske idrettshjertet.

Usikker fotballspiller

Norske Mads Stokkelien er angrepsspiller på New York Cosmos. Han er selv blitt hjertesjekket begge gangene han har signert proffkontrakter.

Etter skremmende episoder med plutselig hjertestans i inn- og utland mente han at UEFAs pålegg var en flott måte å ivareta spillerne på. For ham var det betryggende å få bekreftelsen på at alt var som det skulle.

– Men etter at jeg leste om denne forskningen legger jeg ikke lenger særlig vekt på bekreftelsen jeg fikk, sier han etter å ha blitt gjort oppmerksom på Moseby Berges funn.

Proffspilleren antok, som de fleste andre, at metodene var gode nok og at en slik masseundersøkelse var en positiv ivaretakelse av spillerne.

– Det er helt klart at dette gir meg en annen innstilling til screening av fotballspillere enn det jeg hadde tidligere. Jeg stiller meg spørrende til om det er riktig og nødvendig å bruke så mye ressurser på noe som kan gi en falsk trygghet eller en unødvendig belastning for de det gjelder, forteller han.

Dropp ultralyd – følg opp høyt blodtrykk

En vanlig hjertescreening består i dag av tre undersøkelser: Registrering av hjertets elektriske aktivitet (EKG) under hvile, ultralyd av hjertet, og blodtrykksmåling.

Hjerteinfarkt er en av de vanligste dødsårsakene på fotballbanen. Men EKG under hvile og ultralyd avdekker ikke forkalkninger i hjertets blodårer, som på sikt kan føre til infarkt.

Moseby Berge undersøkte sammenhengen mellom høyt blodtrykk og hjertelidelse – og gjorde et viktig funn:

– I mange tilfeller der legene har funnet høyt blodtrykk, har ikke spillerne blitt fulgt opp videre. Det er tross alt snakk om unge, slanke og godt trente personer.

Men det viste seg at høyt blodtrykk var forbundet med forandringer i hjertet hos spillerne.

– Når vi også vet at personer med høyt blodtrykk i ung alder har større risiko for hjerte- og karsykdommer når de blir eldre, må unge spillere med høyt blodtrykk følges opp.

• Les også: Masseundersøkelser hindrer ikke hjertedødsfall

I tillegg viste forskningen til Moseby Berge og hennes kolleger at ultralydundersøkelse av hjertet er unødvendig.

– Da vi gikk gjennom resultatene fra de spillerne som var testet, var det ingen tilstander som ble oppdaget ved hjelp av ultralyd, som ikke også ble oppdaget gjennom EKG og blodtrykksmåling, sier hun.

En ultralydundersøkelse må gjennomføres av en hjertespesialist, mens EKG kan gjennomføres av leger som kan EKG. Dermed blir det både enklere og billigere med masseundersøkelser dersom man dropper ultralyd.

Funnet underbygges av forskere i London og Qatar, som også har vist at ultralyd ikke er nødvendig.

Hva er normalt?

Å lese EKG korrekt er veldig krevende og en kompetanse det tar lang tid å tilegne seg.

– Dessuten må man vite hvilke kriterier som gjelder for idrettsutøvere som trener mye. De har helt andre utslag enn personer som trener normalt eller lite, forklarer Moseby Berge.

Stipendiaten har jobbet tett med professor Jonathan Drezner ved University of Washington i Seattle. Han var initiativtaker til nye kriterier, kalt Seattle-kriteriene, for tolking av EKG hos idrettsutøvere.

Med de gamle kriteriene blir mange EKG-forandringer som ikke er farlige, registrert som risikotilfeller. Dette fører til mange unødvendige undersøkelser ved oppfølging. Seattle- kriteriene gir færre tilfeller av at det ser ut som om det er noe galt uten at det er det.

Seattle-kriteriene ligger gratis tilgjengelig på nettet for alle leger som ønsker å oppdatere seg på EKG for idrettsutøvere, men bare fem nordmenn har gjennomført opplæringen. Det bekymrer Moseby Berge.

– Jeg håper inderlig at flere gjennomfører denne elektroniske opplæringen, for legene må vite hvilke kriterier som gjelder. Ellers vet man jo ikke hva som er normalt og unormalt når man screener et lag.

Kommet for å bli

Mads Stokkelien ønsker seg en god nok metode for hjertescreening.

– Som toppidrettsutøvere presser vi kroppen maksimalt. Under slike belastninger hadde det vært betryggende å vite om kroppen er i stand til å tåle en slik påkjenning.

– Derfor håper jeg det blir utviklet en forbedret metode, slik at dagens praksis med utvidet kontroll av toppidrettsutøvere kan fortsette – uten at det gir falsk trygghet, sier han.

• Les også: Mangler kunnskap om idrettshjerter

Hilde Moseby Berge er enig.

– Kriteriene for tolking av EKG blir stadig bedre, og med moderne EKG-apparater ser fremtiden mer lovende ut. Men vi får uansett ikke avdekket alle med risiko på denne måten. Spillerne er nødt til å være oppmerksomme på og ta symptomer på alvor, sier hun.

Mads Stokkelien tror fotballspillere generelt har tillitt til de som bestemmer at hjertescreening skal gjennomføres på alle fotballspillere. De fleste antar at det er en god metode for å forebygge hjertestans. 

– Men jeg tror veldig få er klar over at de undersøkelsene som brukes i dag tilsynelatende ikke er gode nok.

Stipendiaten er overbevist om at slike masseundersøkelser er kommet for å bli, men per i dag foreligger ikke forskning som gjør at hun kan anbefale hjertescreening av alle idrettsutøvere. 

– Når metodene blir bedre bør vi begynne screening av de toppidrettsutøverne som trener mest, det vil si ti timer i uka eller mer.

– På kort sikt er det likevel viktigst å gi opplæring i hjerte- og lungeredning og sørge for at hjertestartere er tilgjengelige. Vi vet at det redder liv.

Bakgrunn:

Hilde Moseby Berge er idrettslege og spesialist i allmennmedisin. Hun har gjennomført sitt doktorgradsarbeid ved Senter for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole. 23. september disputerer hun over doktorgradsavhandlingen Det norske idrettshjertet. Screening av 595 profesjonelle fotballspillere. Disputasen finner sted på Universitetet i Oslo.

Sykehjemsbeboere bruker sju ulike medisiner i gjennomsnitt. Det fører blant annet til sløvhet, trøtthet, og flere fallulykker.

En tredjedel av norske sykehjemsbeboere bruker minst ett overflødig legemiddel.

Bedre kvalitetssikring må på plass, slik at den enkelte sykehjemsbeboeren får riktig medisinering, mener forskere.

– Vi er derfor i gang med å utvikle en app for nettbrett som kan bidra til en bedre gjennomgang av sykehjemsbeboerens legemidler, sier Nina Vanvik Hansen, sykepleier og prosjektleder i Sintef.

Oversikt krever samarbeid

En god legemiddelgjennomgang krever nemlig at hele teamet rundt sykehjemsbeboeren samarbeider. Helst med pårørende som bidragsytere i tillegg.

I dag er det sykehjemslegene, i samarbeid med både fastleger og sykehusfarmasøyt, som har ansvaret for oppfølgingen av beboernes medisinering. Dette krever at disse møtes, og går igjennom hver enkelt beboer og medisinering.

– Dette er svært tidkrevende, ikke minst for farmasøytene som må dra til sykehjemmet. Enda verre er det for farmasøyter som må dra til sykehjem utenfor sin kommune, fordi det ikke eksisterer nok apotek i Distrikt-Norge, sier Vanvik Hansen.

Virtuell dialog

Verktøyet som forskerne nå utvikler skal gjøre det mulig for sykehjemslege, sykepleier og farmasøyt å samarbeide om å gå gjennom legemidler på sykehjemmet.

På tross av for eksempel stor geografisk avstand mellom sykehjem, lege og klinisk farmasøyt.

– For å få til et slikt samarbeid bør det være enkelt å dele informasjon og muligheter for å møtes virtuelt for å få til en tverrfaglig diskusjon. Målet er å utvikle en løsning som imøtekommer de ulike brukernes behov og som de skal ønske å ta i bruk, sier designer Hanne Ekran Thomassen.

Foreløpig har forskerne utviklet en enkel prototype på en applikasjon for nettbrett. Den illustrerer hvordan farmasøyten, sykehjemslegen og sykepleieren kan strukturere legemiddelgjennomgangene og få til en god tverrfaglig dialog ved hjelp av teknologi.

– Løsningen er ennå i tidlig utviklingsfase og det er mange spørsmål vi må ta tak i, for eksempel gjelder dette personvern og sikker overføring av data, sier Vanvik Hansen.

Skumle følger

En kartlegging fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser at eldre pasienter bruker hele sju ulike medisiner i gjennomsnitt. Dette bekymrer legene, som har sett at det er en sammenheng mellom antall medisiner en person bruker og antall fallulykker, skrev Adresseavisen tidligere i år.

En annen fare er at mange medisiner fører til bivirkninger. Og dette løses for ofte med å foreskrive en annen medisin.

Og når det blir for mange medisiner, kan det i seg selv gi bivirkninger som sløvhet og trøtthet.

Skjulte årsaker

Overmedisinering kan ha mange årsaker – men ikke alle er like åpenbare, ifølge Liv Johanne Wekre, som er farmasøytisk rådgiver ved Sykehusapotekene i Midt-Norge:

– Det kan være at sykehjemsbeboeren fortsatt går på medisiner han eller hun fikk for mange år siden, for eksempel i forbindelse med et sykehusopphold. Tilstanden som krevde behandling kan ha gått over, men fordi årsaken til medisineringen ikke er kjent, gis medisinen fortsatt, sier Wekre.

Det kan også være at kroppsvekten, blodtrykket eller laboratorieverdier har endrer seg, uten at medisindosene er blitt justert.

– Eldre er en sammensatt gruppe, det vil si at de har ulik sykdomsgrad og dessuten responderer ulikt på medisinering. Det gjør at kontroll av medisinbruken kan bli ganske komplisert for denne gruppen, sier Wekre.

Det er et stort gap mellom hvor mange som har rusproblemer og hvor mange av disse som er kjent for det offentlige. Mørketallene kommer fram i en fersk rapport som blant annet sammenholder statistikk over antall rusbrukere i Norge og innsamlede data fra fagfolk i de offentlige tjenestene.

Ungdom er gruppa fagfolkene har minst informasjon om:

– Kartleggingen gir lite informasjon om alkohol- og rusproblematikk for ungdommer under 20 år – de faller rett og slett utenfor og blir ikke fanget opp, skriver rusforsker Sverre Nesvåg og prosjektleder Marit Emmerhoff Håland i rapporten om prosjektet BrukerPlan.

Dette er Norges største ruskartlegging noensinne. En av de store utfordringene er å få oversikt over rusmiddelbrukere på et tidligere tidspunkt og sette inn tiltak. Hvis ungdom ikke fanges opp og oppdages først når de er i 20-åra, kan de ha utviklet svært alvorlige problemer etter opptil ti år med misbruk.

Like ille i by og bygd

Det er samlet inn data om 11.400 brukere i 132 kommuner. Flere av kommunene har gjennomført årlige kartlegginger helt siden 2006. Rapporten ble overlevert Helsedirektoratet torsdag og vil danne grunnlag for å lage en opptrappingsplan for rusfeltet. Forskerne ønsker at en opptrappingsplan skal bidra til at alle kommuner i landet kan utvikle et bedre hjelpetilbud:

– Vi fikk oss en overraskelse da vi så at det ikke er forskjell på by og land. Rusproblemene er like i små, mellomstore og store kommuner. Rusproblematikken er altså ikke et storbyfenomen. Dette betyr at innsatsen og kompetansen må fordeles slik at alle kommuner i landet kan gi et bedre hjelpetilbud.

Utfordrende

Det varierer veldig fra kommune til kommune hvilke tiltak som settes inn overfor de ulike gruppene, og i hvilken grad de fungerer. En av konklusjonene i rapporten er likevel at barn som lever med omsorgspersoner som har rusproblemer, har fått det bedre, trolig fordi kommunene er blitt flinkere til å støtte rusbrukerne eller sørge for omsorgsovertakelse for barna. Det er også konkludert med at behandlingsopplegg som sørger for at brukere får et godt sted å bo, stabilitet og et godt liv, er de som har størst suksess.

– Vi er optimister, tross de store utfordringene. Aldri har norske politikere fra alle partier og med helseministeren i spissen, vist større interesse for å bedre situasjonen for personer med rusrelaterte problemer. Nå er datagrunnlaget lagt for å kunne prioritere, sier Emmerhoff Håland.

– Kunne vi vridd noen av ressursene vi i dager bruker på klagestrukturen, over på å utvikle gode sensurveiledninger og god sensurkultur, ville vi fått bedre karakterer som studentene var mer fornøyde med, sier professor Johan Fredrik Rye ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU, til Universitetsavisa.

Han har undersøkt målesikkerheten til karakterene innenfor sosiologi, med utgangspunkt i karakterundersøkelsene Universitets- og høgskolerådet gjennomfører.

– Både vi som setter karakterer og de som får karakterene, forholder oss til en mengde anekdoter og historier om hvor tilfeldig en karakter kan være. Noe av motivasjonen for å gå inn i dette, var å gi en mer kvalitativ analyse. Uten at det på noen måte er en fasit eller noe å trekke allmenne konklusjoner fra, sier Rye.

Gikk fra svak D til B

Utgangspunktet var enkelt nok: Seks ulike studiesteder plukket ut to tilfeldige bacheloroppgaver i sosiologi. Deretter skulle en sensor fra hvert lærested vurdere alle tolv oppgavene alene, før de seks sensorene sammen i en gruppe skulle komme frem til en karakter for hver av oppgavene.

Rye fant blant annet at:

• I de individuelle vurderingene satt sensorene i seks av ti tilfeller en annen karakter enn den opprinnelige

• I fellesvurderingen falt panelet på en annen karakter enn den opprinnelige i halvparten av tilfellene.

• De seks panelsensorene var aldri samstemte. Det nærmeste man kom var et tilfelle der fem av seks var enige.

• Det mest markante spriket var en oppgave som ble rangert fra en ren B til en svak D.

• Én sensor hadde en andel A/B-karakterer på 67 prosent, en annen 16 prosent.

Svært store sprik

– Ble du overrasket over at ingen oppgaver fikk samme karakter av samtlige sensorer?

– Det vet jeg ikke. Det vil være forskjeller mellom sensorer, det må det være og vil det naturlig være. Men jeg vil tro mange studenter vil bli overrasket, fordi de tror karakterene er mer uomtvistelige enn de rent faktisk er. Jeg tror mange av dem ikke er klar over hvor mye skjønn som ligger i karakterene, sier Rye.

Og fortsetter:

– Én ting er at de aldri er enige, men én oppgave ble også vurdert fra B – til D. Dét overrasket meg kanskje mer. I et par tilfeller er det svært store sprik.

Rangerer ulikt

Et viktig spørsmål i Ryes forskning var om avvikene bare besto av nivåforskjeller, eller om sensorene også vurderte ulikt når det gjaldt rangering.

Det vil si: Var det snakk om at sensorene egentlig hadde den samme rangeringen av oppgaven, men at noen av dem forskjøv karakterskalaen? Eller var de også uenige om rekkefølgen oppgavene skulle rangeres i?

Alle sensorene identifiserte den samme oppgaven som dårligst, og oppgaven som opprinnelig fikk best karakter som enten nummer én eller nummer to. Ellers var det store variasjoner.

Oppgaven som opprinnelig var én av de to med dårligst karakter (D), ble av én sensor rangert som nest best. Oppgaven som fikk den neste beste karakteren i den opprinnelige vurderingen, ble vurdert fra femte- til ellevteplass

Diskuterte studentenes bakgrunn

At resultatene også varierer i rangeringen, mener Rye taler for at sensorene ikke bare er uenige om hvordan de skal bruke skalaen, men også bruker ulike kriterier i vurderingene av bacheloroppgavene.

«Bare unntaksvis ble det referert til de nasjonale beskrivelsene av karakterer», skriver Rye i den kvalitative analysen av sensorenes arbeid.

Utenforliggende ting som studentenes «livsbiografi», ble også trukket inn i vurderingene.

En oppgave, som var skrevet av en utenlandsk student, ble vurdert som interessant i tematikken, men svakt fremstilt språklig. Hvordan disse to faktorene skulle veies mot hverandre var det vidt forskjellige meninger om, og ingen kunne vise til noen eksterne kriterier som man kunne enes om for å avgjøre saken.

Er C en god karakter?

Sensorene kunne heller ikke bli enige om C var en grei, dårlig eller god karakter.

Universitets- og høgskolerådet har fra Kunnskapsdepartementet fått ansvaret for samkjøre bruken av karakterer her til lands siden bokstavkarakterene ble innført på nasjonal basis i 2003. Den nasjonale beskrivelsen av karaktertrinnene er klinkende klar: Karakteren C er definert som «god».

– Det er elleve år siden vi fikk svaret på spørsmålet om karakteren C er god eller ikke. Hvorfor er ingen felles forståelse på plass?

– Det gjenstår mye arbeid for en enhetlig forståelse av karakterskalaen. Problemet er nok ikke Universitets- og høgskolerådet gjør eller kan gjøre, for det er begrenset hva som kan gjøres sentralt. Det er fagmiljøene som har en løpende utfordring og må gjøre mer, sier Rye.

Mandag varslet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et pilotprosjekt med nasjonale prøver i høyere utdanning, som blant annet vil undersøke hvor sammenlignbare karakterene er mellom de ulike institusjonene.

– Læres ikke opp

Rye mener man trenger størrelse forståelse hos studentene for hvor skjønnsbasert en karakter er, mer diskusjon i fagmiljøene om hva gode prestasjoner er, bedre sensurveiledning og ikke minst bedre eksamensoppgaver.

– Det er et tankekors at vi ikke systematisk lærer ferske sensorer å sensurere. Det er vilkårlig hva de får med seg underveis. Det går i riktig retning, men første gang jeg sensurerte var det ingen veiledninger i hva som skulle vektlegges, sier Rye.

Fant ingen systematikk

Snittet i karakterene til de sensorene lå mellom 2,3 og 3,3, som også er et stort avvik ifølge Rye. Men da han så på det samlede snittet deres, og snittet for karakterene de ble enige om i fellesskap, lå det på 2,7, nøyaktig det samme som snittet til de opprinnelige karakterene.

– Det gir ikke grunnlag for å si at samlekarakteren blir påvirket her. Man kan hverken avskrive eller bekrefte at det er systematikk i avvikene på bakgrunn av mine undersøkelser, sier Rye.

En bachelorstudent for i sosiologi får omkring ti karakterer. Om avvikene er vilkårlige, vil de dermed ikke nødvendigvis påvirke samlekarakteren.

– Det hadde vært mer bekymringsfullt om det var systematikk i det, fordi det vill slått ut på gjennomsnittskarakteren for individet eller gruppen, sier Rye.

Systematikk på overordnet nivå

Systematiske avvik på et mer overordnet nivå er det derimot annen forskning som sier noe om.

I fjor viste for eksempel en forskningsrapport fra Senter for økonomiske studier store variasjoner mellom karakterpraksisen ved norske studiesteder.

En forskningsartikkel fra Monica Kristensen i Uniped 2, 2013, viste også at mappevurderinger i gjennomsnitt får en karakter 0,86 karaktertrinn høyere enn skriftlige eksamener.

– Så kan det både tolkes som et uttrykk for et karakterproblem eller et spesielt godt undervisningsopplegg. Men overordnet er det en del forskning som peker mot at avvikene i karaktersettingen også er et systematisk problem, sier Rye.

Ryes arbeid er trykket i siste nummer av Uniped, med tittelen «Konsistente karakterer?».

Å hoppe etter Wirkola betyr å gjøre noe etter en forgjenger som har vært usedvanlig flink. Slik har jeg det med min doktorgrad. På den andre siden av en lettvegg på kontoret sitter nemlig Krzysztof, som også tilhører Spitsbergen Jurassic Research Group. Han leverte doktorgraden sin i mars, og i juni ble han dr. Hryniewicz. Krzysztof er en super romkamerat, den som tar de tyngste løftene i felt og ikke minst skrekkelig flink. En norsk doktorgrad inneholder vanligvis fire vitenskapelige artikler, og jeg undres ofte på hvordan det skal være mulig å gjennomføre. Krzysztof leverte åtte. Dobbelt så mange! Og ikke nok med det. På disputasen, der han forsvarte arbeidet sitt, måtte utspørreren ty til spørsmål om de som var takket i etterordet, så uangripelig var det.

Krzysztof sin doktorgrad handlet om det som først så ut som lass med sandstein som noen hadde dumpet fra en trailer. Rundt dem var det fossiler av muslinger, blekkspruter og snegler. Heldigvis knakk vi koden, og skjønte at i tillegg til de store øglene, rommet jura-havet også såkalte metanoppkommer. Dette er steder på havbunnen der det strømmer opp metan fra bakken. De fossile utgavene vi har funnet var aktive fra 149 til 140 millioner år siden på bunnen av datidens Barentshav. Arbeidet er viktig både for sammenlikning med oppkommer som finnes i dag, og fordi det bare er kjent sju andre metanoppkommer i verden fra tidsperioden jura.

Metanoppkommer skaper et helt spesielt miljø, med unike former for liv. Når metanen stiger opp gjennom havbunnen brukes den av bakterier og arker (encellede organismer som likner på bakterier, men er noe annet) i en anaerob prosess. Resultatet er blant annet dannelsen av ulike typer karbonater og svovelmineraler. Og dette merkelige miljøet, med bakterier som lever uten luft og med giftige svolvelforbindelser, er faktisk tiltrekkende for mange dyr.

Krzysztof har beskrevet det rike miljøet rundt oppkommene. Han har studert over 2000 fossiler, og funnet ut hvilke dyr som levde her. En del av dem er ganske rare. Han har funnet både muslinger, snegler og børstemark som er avhengige av å leve i partnerskap med de svolvel-baserte bakteriene. Hos muslingene får bakteriene lov til å bo inne i gjellene. Noen av sneglene har ikke et like hjertelig forhold: de liker seg ved metanoppkommene fordi de kan spise giftige bakterier. I tillegg har han funnet brachiopoder, også kalt armfotinger, og massevis av serpulider, en type ormer som bygde små tuber de bodde i. Disse tubene har stått rett opp fra havbunnen, og det kan tyde på at det var lite strøm i vannet.

Blant de 17 typene muslinger rundt oppkommene, viste det seg å være noen helt nye. Krzysztof har derfor beskrevet dem for første gang i et vitenskapelig tidsskrift, og gitt dem navn. Den ene har fått artsnavnet svalbardensis etter stedet den kommer fra, og den andre heter Cretaxinus hurumi. Cretaxinus betyr at den kommer fra tidsperioden kritt, og hurumi er en honnør til ekspedisjonsleder Jørn Hurum.

Fossile metanoppkommer er altså både skikkelig spennende og skikkelig sært, og denne doktorgraden har gitt masse ny kunnskap. Problemet er bare at den neste som leverer doktorgrad er meg. Riktignok er det over tre år til, men jeg er redd ingen glemmer Krzysztof, men glemmer at det han gjorde tross alt ikke er normalt. Det er bare å finne fram penn og papir og jobbe på.

Rotaviruset forårsaker akutt gastroenteritt hos små barn. Viruset kan gi en alvorlig form for omgangssyke, med akutt diaré, spysyke og feber.

Tidligere studier har vist at praktisk talt alle barn i hele verden har fått en rotavirusinfeksjon minst en gang i løpet av livet før de har fylt fem år.

Den første rotavirusinfeksjonen kan være alvorlig, og kan føre til dehydrering og alvorlig sykdom, spesielt for små spedbarn. Samtidig utvikler man immunitet mot infeksjonen når man først har hatt den, så nye infeksjoner vil ikke bli så alvorlige som den første.

– De aller minste spedbarna får den mest alvorlige infeksjonen. Vaksinen kan fungere som en erstatning for den første infeksjonen, så barn vil ha mer motstand mot sykdommen senere, forteller Margrethe Greve-Isdahl, overlege på vaksineavdelingen ved Folkehelseinstituttet.

Selv om barn er vaksinert mot rotaviruset, kan man fortsatt få omgangssykevarianter fra andre virus. Rotavirus gir den mest alvorlige formen for omgangssyke, som kan føre til sykehusinnleggelse. To tredjedeler av alle innleggelsene som skyldes gastroenteritt hos barn i Norge skyldes rotavirus.

900 innleggelser i året

I Norge blir rundt 900 spedbarn lagt inn på sykehuset på grunn av rotavirusinfeksjon i året. De aller fleste innleggelsene skjer på våren, rundt mars og april.

– Det er ekstremt smittsomt når det først bryter ut, forteller Greve-Isdahl.

Sværrt få barn dør av sykdommen i Norge, men det har skjedd.

– Vi er redd for at dødsfallene har skjedd i sårbare grupper på grunn av kommunikasjonsproblemer.

Vaksinen og bivirkninger

Vaksinen tas gjennom munnen, og består av en liten dose som skal svelges. Den tas i to omganger. Første gang er ved seksukerskontrollen, og senest ved 12 ukers alder. Andre dose gis ved tremånederskontrollen, eller senest ved 16 ukers alder.

Alvorlige bivirkninger er sjeldne

– Vi har sett på store studier på 60-70 000 barn, forteller Greve-Isdahl.

Luftsmerter, dårlig appetitt, gulping/oppkast og feber er vanlige bivirkninger. Ikke-alvorlige bivirkninger var rapportert like hyppig i vaksinegruppene som kontrollgruppene som ikke fikk vaksine

Diaré og irritabilitet var rapportert hos rundt ti prosent av barna.

Rotavirusvaksine har blitt innført i blant annet Storbritannia, Mexico og USA, og alle landene melder om store nedganger i alvorlige infeksjoner, og sykehusinnleggelser.

Flere studier har funnet at alvorlige infeksjoner har falt med godt over 80-90 prosent i industrialiserte land, og mellom 40 og 80 prosent i utviklingsland. Vaksinen er innført i barnevaksinasjonsprogram i over 50 land, og er anbefalt fra WHO at alle land innfører vaksinen i sine barnevaksinasjonsprogram

Referanser:

FHI – Informasjon om Rotavirusvaksinen

Patel, Manish m.fl: Real-world Impact of Rotavirus Vaccination. 
Pediatric Infectious Disease Journal, doi: 10.1097/INF.0b013e3181fefa1f
 

Jürgen Habermas, en av verdens mest innflytelsesrike filosofer, kommer til Stavanger 11. september for å holde Holbergforelesning. Tittelen er Demokratiet i Europa. Det dreier seg om Den europeiske unionens problemer med å handtere krisa i eurosonen og hvilken form for føderasjon EU kan utvikle seg til.

EU er det viktigste og vanskeligste politiske spørsmål i dagens Europa. Hvor mye makt til overnasjonale organer, hvor mye til medlemstatene og regionene i Europa? Dette er det føderale spørsmål som krisa i eurosonen har gjort akutt.

Fra skattestater til gjeldsstater

EUs medlemstater har manøvrert seg selv inn i et skjebnefellesskap der prinsippet om én for alle og alle for én, gjelder. Et indre marked med en felles valuta – euroen – er etablert mellom land som er ulike når det gjelder økonomi og samfunnsstruktur. Dette gav et tiår med vekst og utvikling; med mulighet til å ta opp billige lån i den nye valutaen. Så lenge renten og arbeidsledigheten var lav, gikk det bra. Men den dagen finanskrisa slo til og det ble spørsmål om betalingsevne, kom også vurderingene av kredittverdigheten. Kunne landene betjene sine lån? Så snart et land kommer i søkelyset, øker rentene, ofte også i andre land. Gjelden øker og redselen brer seg.

I dag har landene mutert fra klassiske skattestater til gjeldsstater. Dette i følge Wolfgang Streeck, som er en av flere tyske akademikere som har levert viktige analyser av krisa. Gjeldstater blir sårbare for markedsfluktuasjoner. Statene har ikke lenger en egen valuta som de kan devaluere.

Midlene mangler

På europeisk nivå er der en valutaunion basert på en fast vekslingskurs og felles regler mht. underskudd, men ingen institusjoner som kan garantere for statsgjeld. Den europeiske sentralbanken (ESB) kan ikke utstede statsobligasjoner eller garantere for at lån blir betjent.

EU kan vanskelig handtere krisa i eurosonen ettersom den mangler midlene. Det mangler et demokratisk autorisert og skattefinansiert finansdepartement med muskler til å drive økonomisk politikk og omfordeling på europeisk nivå. Medlemstatene har ikke villet gi fra seg mer suverenitet til EU-nivået, og det er liten vilje til å betale for hverandres gjeld.

EU har kommet i klemme, og politikerne har valgt å legge krisehandteringen til en ny traktat og nye organer som er utenfor parlamentarisk kontroll. Det er ikke valgte politikere som bestemmer skjebnen til Europas utsatte, men Troikaen – Europakommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og ESB. Her har mantraet vært budsjettbalanse, mer disiplin og nedskjæringer i offentlige utgifter, med sosial elendighet og politisk krise som resultat. Visst trengs reformer og vel er der mye uansvarlighet på nasjonalt nivå å gripe fatt i, men måten ting nå handteres på bryter fundamentalt med likeverdighetsprinsippene i den europeiske integrasjonsmodellen. Skyldnerne må nå stå med lua i hånda overfor EUs økonomiske stormakt.

Nostalgikere uten realisme

Habermas har lenge hamret løs på denne teknokratiske modellen så vel som på nasjonalstatlig egoisme, på udugelig politikere, på ydmykelsene, på manglende evne til å stå opp mot diktatene fra finansmarkedene. Men det mangler også en visjon og en modell for det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva skal det ende opp i? Mange har fått kalde føtter og EU-skepsisen brer seg. Euroføderalistene har liten oppslutning. Mange vil skru klokka til bake. Nostalgikerne peker på sosialdemokratiets lykkelige etterkrigsår, og vil ha en mer solidarisk politikk basert på Keynesianisme og statsintervensjon. De vil gjenopprette nasjonalstatenes handlingskapasitet.

Veien tilbake er imidlertid blokkert, også fordi integrasjonen er kommet for langt. En renasjonalisering av økonomiene ville tillate svakere stilte land å devaluere sine valutaer, men ville levne dem i en situasjon som er mye verre når det gjelder å betjene sin gjeld. Det ville også ha en dominoeffekt som ville undergrave andre lands stabilitet. Vi skal også huske på at tyske banker er de som har lånt mest penger til utsatte land. En oppløsning av valutaunionen ville føre til en tsunami av økonomisk og politisk tilbakegang. Det kan hende det var en dårlig idé å innføre euroen i 1999, men det er en enda dårligere idé å avskaffe den nå. Det vil føre alle inn i en vanskeligere situasjon, selv de som er verst ute å kjøre i dag, hevder Claus Offe, en annen tysk akademiker.

I tillegg kommer det argumentet at det ikke er noen stabil internasjonal orden å gå tilbake til. Før andre verdenskrig vet vi hva ordenen i Europa var. Etter krigen fikk vi et EU som har integrert landene slik at de ikke lenger er suverene nasjonalstater, men medlemmer i en overnasjonal union. Om EU skulle falle bort ville alle land måtte skrive sine grunnlover på nytt og reforhandle sine relasjoner med andre land. I dagens økonomiske og sikkerhetspolitiske situasjon overstiger risikoscenariene enhver evne til rasjonell kalkulasjon.

Tysklands egeninteresse

Den andre utveien, mer overgivelse av suverenitet til et overnasjonalt, føderalt EU er også for øyeblikket stengt: For hvordan skal man få velgerne i Nord-Europa til å ta ansvar for alles gjeld, å trykke euroobligasjoner, når dette må betales med høyere inflasjon eller økt lånegjeld? Dette synes umulig. Motviljen mot å betale mer til grekerne er stor blant tyskerne. Likevel er det bare ved å gjøre akkurat dette at man kan redde euroen og det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva er det avgjørende argumentet? Jo, nettopp at å unnlate å gjøre dette vil føre til at alle kom i en mye verre situasjon. Det vil være billigere for Nord-Europa å betale det som trengs.

Der er altså ikke bare moralske argumenter for videre integrasjon, der er også rent økonomiske. Også for Tyskland som i kraft av sine finansielle muskler sitter med nøkkelen. Det er i Tysklands egeninteresse å redde euroen, hevder Offe. Men har landet vilje til å ta politisk lederskap og gjøre det som trengs? Vil Tyskland ta steget med å avgi så mye suverenitet til EU som er nødvendig for å få til en fiskal og politisk union?

Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, og den sentrale CDU-politikeren Karl Lamers, gjentok i Financial Times 1. september i år at mer europeisk integrasjon er både nødvendig og riktig. En politisk union har hele tiden vært målet, selv om franskmennene i 1954 satte en stopper for et europeisk forsvarssamarbeid. Da valgte en i stedet å fokusere på økonomisk integrasjon. Det ble sett som et middel til engang å nå målet om et politisk forent Europa. Forfatterne mener denne stegvise prosessen, med en gruppe av kjernestater i spissen, også må være strategien videre.

Et mer demokratisk og handlekraftig EU

Formaningen fra Thomas Mann om at tyskerne må strebe etter et europeisk Tyskland, og ikke et tysk Europa, er ikke lenger aktuell. Dagens Tyskland er, i følge Ulrich Beck, det beste Tyskland verden noen gang har sett. Tyskerne har uttrykkelig valgt Europa. Og, mer Europa gir mer frihet, mer demokrati, mer sosial sikkerhet. Mange ting tyder på at Beck har rett. Der er ikke noen gullalder av nasjonal suverenitet og stabile internasjonale forhold å vende tilbake til. Der er ikke noe alternativ til EU på bordet, bare et mer demokratisk og handlingsdyktig EU. Men hva slags orden, hva slags føderasjon skal EU være? Er der noe å lære fra USAs konstitusjon? Dette diskuterer Habermas i Stavanger denne uken.

Obama varslet i en fjernsynstale amerikanske luftangrep mot IS-mål i Syria, samt økt støtte til irakiske sikkerhetsstyrker og mer moderate opprørere i Syria.

– Vi vil jakte på terrorister som truer landet vårt, uansett hvor de måtte befinne seg, sa han i sin tale natt til torsdag norsk tid.

– Det innebærer at jeg ikke vil nøle med å slå til mot dem verken i Syria eller Irak, sa Obama.

Republikanernes leder i Representantens hus, John Boehner, mener at dette ikke er nok.

– Dette kan ta år å gjennomføre, sier Boehner, som mener at USA straks må «stanse og reversere» IS’ framrykking i Irak og Syria.

– En tale er ikke det samme som en strategi, sier Boehner.

Hindre frammarsj

Seniorforsker Henrik Thune ved NUPI tror Obamas planer kan hindre IS’ videre frammarsj, men mener at strategien for å «tilintetgjøre» opprørsgruppen har store mangler.

– Ut ifra det han sier han vil gjøre, tror jeg utsiktene til å lykkes med å hindre IS fra å spre seg videre, eller innta Bagdad, er gode, sier Thune til NTB.

Det har USAs luftangrep i Irak allerede vist, påpeker han.

– Mulighetene for å «tilintetgjøre» IS er derimot mye mer usikre, og Obama gir heller ingen klare eller helt gode svar, mener Thune, som for tiden er gjesteforsker ved University of North Carolina.

Den eneste måten å nedkjempe IS på er ved hjelp av lokale sunnikrefter i Syria og Irak, påpeker han.

Ikke bakkestyrker

Heller ikke Erik Brattberg, som er sikkerhetspolitisk analytiker i tankesmia Atlantic Council i Washington, har tro på at USA vil lykkes med å knuse IS, slik Obama lovet i sin tale.

– Det handler i stedet om å redusere deres mulighet for å utgjøre en trussel mot amerikanske interesser, først og fremst i Irak, men også i andre deler av regionen, mener Brattberg.

For å knuse den islamistiske opprørsgruppen, som i dag kontrollerer store deler av Irak og Syria, trengs det helt andre virkemidler, mener han.

– Det ville i så fall innebære amerikanske bakkestyrker i Syria og Irak, noe som ikke er på dagsorden, sier Brattberg.

– Mangler partnere

Kritiske røster har påpekt at USA ved å gå til krig mot IS i Syria, løper president Bashar al-Assads ærend. Obama mener økt støtte til de mer moderate kreftene blant opprørerne vil veie opp for dette.

– Vi kan ikke sette vår lit til at Assad skal bekjempe ISIL. Hans regime terroriserer sitt eget folk og kommer aldri til å gjenvinne legitimiteten det har mistet, sa Obama, som benytter opprørsgruppens tidligere navn.

Professor Marc Lynch i tankesmia Center for a New American Security mener USA ikke har troverdige partnere i Syria.

– Amerikanske luftangrep mot IS i Syria er derfor ingen farbar vei, verken til politisk eller strategisk suksess, sier han.

Christopher Chivvis i tankesmia RAND Corporation tror heller ikke at IS kan slås ved hjelp av luftangrep.

– Luftangrep kan nok påføre dem betydelig skade, men vi vil ikke være i stand til å slå dem ved hjelp av luftangrep alene, sier han.

– Kraftfull tale

Republikaneren Newt Gingrich, som vanligvis er sterkt kritisk til det meste av det Obama foretar seg, er mer fornøyd.

– En kraftfull tale, mener Gingrich, som imidlertid advarer Obama mot å gå utenom Kongressen.

– Kongressen bør stemme over dette. Dette bør være en beslutning fattet av Kongressen, ikke av Obama, mener han.

– Vi bør komme fram til en amerikansk strategi som vi i fellesskap kan slutte opp om, sier Gingrich.