Det nybeskrivne mineralet peterandresenitt inneheld Lindqvist-ionet, som aldri tidlegare er funne i naturen. Ionet består av niob-atom forbundne av oksygen-atom.

Samansetjinga av bergartar endrar seg over tid. På same måte som ei handfull med salt ikkje er ei handfull med salt særleg lenge om ein let vatn sildra over den, endrar bestanddelane i bergartene seg, om enn i eit heilt anna tidsperspektiv.

Men metallet niob vert rekna som ikkje flyttbart i geologiske prosessar, det vil seia at det ikkje vert påverka av desse prosessane. Dermed kan det brukast som referansepunkt når ein skal bestemma utviklinga av ulike bergartar.

Men eit lite oransje glimt i eit steinbrot i 2010 har ført til at denne oppfatninga må modifiserast.

– I 1953 klarde den svenske kjemikaren Ingvar Lindqvist som den fyrste å framstilla syntetisk i ein fast forbindelse ionet som fekk namn etter han, fortel fyrsteamanuensis Henrik Friis frå Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo.

Berre framstilt i laboratoriet

Eit ion er eit elektrisk lada atom, eller, som Lindqvist-ionet, ei gruppe av atom som er bundne saman og har ei total ladning. Lindqvist-ionet tilhøyrer ei gruppe av forbindelsar som samla vert kalla polyoxometalat.

Eigenskapane til desse forbindelsane gjer at dei kan brukast til ei rekkje ulike formål, frå å rensa forureina vatn til å gjera kvantedatamaskinar mulig. Dei har derfor stor interesse for kjemiforskarar over heile verda.

– Men Lindqvist-ionet har til no berre vore framstilt i laboratoriet. At det skulle finnast i naturen, har vore diskutert som ein hypotetisk muligheit, men dette er fyrste gongen det er påvist, seier Friis.

Medan dei fleste bergartar er sure, det vil seie at dei har låg pH-verdi, forskar Friis på alkaline bergartar, som ligg i den andre enden av pH-skalaen. Det er i desse bergartane det er håp om å finna Lindqvist-ionet.

– Når pH-verdien går ned, dannar ionet forbindelsar med hydrogenatom og vert omdanna, forklarar Friis.

Betydelege konsekvensar

Geologiske prosessar skjer gjerne ved temperaturar på fleire hundre grader, men Lindqvist-ionet er ustabilt alt ved relativt beskjedne 85 grader. Når det no er funne i naturleg form, betyr det at niob ikkje er eit like sikkert referansepunkt som ein tidlegare har trudd.

– Det hender at andre geologar omtalar oss mineralogar litt nedlatande som «frimerkesamlarar», smiler Friis.

– Men sjølv om ein god del av dei nye minerala vi beskriv, kanskje ikkje er så spennande for andre, dukkar det med jevne mellomrom opp funn som har betydelege konsekvensar for andre fagfelt. Kva for nokre det gjeld, veit vi jo ikkje før vi har gjort analysane våre.

Gode vener

Det nybeskrivne mineralet som inneheld Lindqvist-ionet, har fått navnet peterandresenitt, etter finnaren Peter Andresen. Skienslæraren er medlem i Geologisk Museums Venneforening, og fann mineralet under eit av sine mange besøk i larvikittbrotet til AS Granit i Tvedalen ved Larvik.

– NHM får inn rundt 100 mineralprøver til analyse frå publikum kvart år.

– Men når folk som Andresen kjem med prøvar, veit vi at dei alltid er verdt å kikka nærmare på. Dei har så høg kompetanse at sjølv om dei gjer dette som privatpersonar, kjennest det feil å omtala dei som amatørar, seier Friis.

Faktisk var det ein av desse amatørane som gjorde dei fyrste analysane og påviste at dette var eit nytt mineral. Alf Olav Larsen står dermed som medforfattar på den vitskaplege artikkelen.

– Vi forskarar ved NHM er heilt avhengige av entusiastar som bringer nye mineral til forskinga. Det er heilt uråd for oss å bruka like mykje tid i felten, seier Friis.

Referanse:

Friis m.fl: Peterandresenite, Mn₄Nb₆O₁₉•14H₂O, a new mineral containing the Lindqvist ion from a syenite pegmatite of the Larvik Plutonic Complex, southern Norway. European Journal of Mineralogy, April 2014, doi: 10.1127/0935-1221/2014/0026-2385.

Verdens største øy, Grønland, er nærmest dekket av is. Isflaket strekker seg over 1,7 million kvadratkilometer, og regnes som verdens nest største innlandsis, etter Antarktis.

Dersom all isen på Grønland smelter, vil havnivået kunne stige over syv meter.

Til tross for at isen tilsynelatende virker stabil, viser nye beregninger at isen ikke tåler klimaendringer så godt som tidligere trodd.

Ulik en isbit

For øyeblikket smelter omtrent 200 gigatonn av isen på Grønland i året, som hever havnivået rundt 0,6 millimeter.

Men verre er det å regne ut hvor mye is som forsvinner på grunn av bevegelsen innad i selve innlandsisen. Det enorme isflaket er nemlig langt fra stillestående. Strømmer i isen former isbreer, som frakter is ut mot kysten.

- Når disse store innlandsisene smelter, om det er på grunn av skiftende årstider eller et varmere klima, smelter de ikke som en isbit, forteller Marion Bougamont i en pressemelding.

Hun har utarbeidet nye beregninger for hvordan klima kan påvirke Grønlandsisen.

- I stedet er det to kilder for istap: smelting på overflaten og økte strømmer i selve isen, og det er en kobling mellom disse to mekanismene som vi ikke fullt forstår og som heller ikke blir tatt med i beregningen hos standardmodeller, fortsetter Bougamont.

Tømte innsjøer

Tidligere har det vært foreslått at strømmene beveger seg over harde, “vanntette” bergarter. Men nå viser nye funn at grunnen under isstrømmene består av myke og porøse sedimenter, og kan derfor ta opp og oppbevare store mengder vann. 

Når Bougamont og hennes kolleger tok dette inn i beregningen, viste det seg at isstrømmene kan påvirkes drastisk av økende temperaturen.

Når isen på overflaten smelter, kan noe av vannet samles og forme innsjøer. I perioder med mye smelting, fylles og tømmes disse innsjøene raskt, noe som gjør at sedimentene under isen tar opp mer vann.

Jo mer vann sedimentene tar opp, jo mykere blir underlaget, som igjen gjør at isen glir enda raskere over den.

Dermed kan det se ut til at isen er skjørere enn tidligere trodd. Dersom det blir varmere, vil mer av overflaten smelte bort, skape innsjøer og drive strømmene raskere fremover og til slutt føre mer is ut i havet.

Referanse

Bougamont, M. (et.al) Sensitive response of the Greenland Ice Sheet to surface melt drainage over a soft bed. Nature Communications (2014)

Offentlige holdningskampanjer har de siste årene lagt stor vekt på foreldrenes og oppvekstmiljøet betydning for unges alkoholdebut og senere alkoholmisbruk.

Nå slår en ny studie ved Folkehelseinstituttet til en viss grad beina under denne årsaksforklaringen.

Hvor gammel du er når du første gang drikker, er riktignok en god indikator på om du vil få alkoholproblemer senere i livet. Men dette handler lite om miljø, men mye om arvelighet, sier seniorforsker Eivind Ystrøm ved Folkehelseinstituttet. Han har forsket på denne problemstillingen i mange år.

Arvbarheten av alkoholmisbruk hos unge norske voksne har forskerne beregnet til 62 prosent.

Tidligere i år fant svenske forskere at de som har alkoholikere i sin nære slekt får et mye større kick av alkohol enn andre.

Undersøkt 2800 tvillinger

En ny studie fra Folkehelseinstituttet har intervjuet 2800 tvillinger, født fra 1967 til 1979. Forskerne har undersøkt om den av tvillingene som begynte å drikke først ble mer avhengig av alkohol enn den som startet tidligere.

Tidligere norske studier har vist at det er en betydelig sammenheng her.

Tvillingstudien, som er det første i sitt slag, viser noe annet. Tidlig alkoholdebut er knyttet til alkoholisme senere i livet, men 82 prosent av denne årsaken er en genetisk sårbarhet.

Miljøfaktorer i oppveksten er viktige for alkoholdebut, men disse faktorene kan ikke forklare mer enn 1 prosent av hvorfor noen utvikler alkoholavhengighet, viser studien.

Disse resultatene støttes av mye internasjonal forskning på feltet, mener Ystrøm.

– Internasjonalt er det flere andre forskere som har pekt på at når man justerer for problematferd, blir sammenhengen mellom tidlig alkoholdebut og alkoholisme borte.

Viktigere det som skjer i 20-årene

Det er mange farlige ting som kan skje når unge mennesker drikker seg fulle, men når det gjelder risiko for alkoholisme er det som skjer i ung, voksen alder mye viktigere enn det som skjer i tenårene.

Alkoholisme begynner ofte tidlig i 20-årene.

Dette mener Ystrøm at Helsedirektoratet, som lager holdningskampanjer, bør vurdere å ta inn over seg.  

Start med Fadderuka!

– Disse nye funnene viser at det er mer fornuftig å rette forebyggingsarbeidet mot unge voksne enn blant tenåringer som fortsatt bor hjemme hos far og mor, mener forskeren.

Det er når de unge begynner å studere eller flytter hjemmefra man bør være oppmerksom på deres alkoholbruk. Da er det plutselig ingen som følger med dem lenger. Da finner de nye venner. Som studenter får man billigere alkohol og lettere tilgang til den og aksepten for å drikke mye i denne perioden er stor.

– Det er oppskriften på økt alkoholkonsum, sier forskeren.

Samfunnsvitenskapen har dominert

Rusforskningsmiljøet i Norge har vært sterkt preget av samfunnsvitere. Dette mener Ystrøm er noe av forklaringen på at forskningen har vektlagt miljømessige årsaker framfor genetiske.

Han synes det er uheldig at Helsedirektoratet i stor grad har basert sine kampanjer på disse resultatene.

Sosiolog Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo er en av de rusforskerne i det samfunnsvitenskapelige miljøet som Ystrøm mener har preget kampanjene for mye.

Samfunnsviteren er enig

Pedersen synes Ystrøms studie er viktig. Han gir ham rett i at en nok har overvurdert den miljømessige sammenhengen mellom tidlig alkoholdebut og alvorlige alkoholproblemer senere i livet.

Selv mener han at hans egen studie, som kom for mer enn 15 år siden, var nokså åpen i konklusjonen.

Dessuten mener Pedersen det fortsatt er god grunn til å skjerme unge mot tidlig alkoholdebut.

 –  Norge tilhører «fyllebeltet» som går fra Russland over de baltiske land via Skandinavia til England. 

Forskning viser at risikoen for at menn begår selvmord øker i takt med et stadig høyere alkoholkonsum, særlig i de nordiske landene.

– Fylla gir større akutte skader enn folk flest er klar over, ikke minst blant de yngste. Det står ikke skrevet i genene våre at drikkemønstrene våre må være slik. Vi bør fortsatt arbeide for at ungdom utsetter alkoholdebuten og drikker med måte, sier sosiologiprofessoren. 

Har du òg drøymt om ei usynlegheitskappe som den Harry Potter snik seg rundt i? Forskarar har lenge prøvd å lage slike «kapper» og liknande instrument som kan gjere ting usynlege. Dei har brukt både radar, elektromagnetisme, stråling og lyd for å få det til, men ingen av desse instrumenta har vore heilt som kappa til Potter.

No har amerikanske fysikarar klart å byggje ei innretning som både gjer ting meir «usynlege», og er laga av enklare og billigare materialar enn mange tidlegare slike oppfinningar.

Ved hjelp av heilt vanlege linser har fysikarane John Howell og Joseph Choi ved Universitetet i Rochester, USA, klart å gjere objekt optisk usynlege. Det skriv universitetet på nettsida si.

Å sjå det som ligg bak

Utfordringa er å få eit objekt til å bli usynleg samstundes som bakgrunnen er synleg frå fleire ulike vinklar. Det klarar innretninga til Howell og Choi.

Den er sett saman av fire linser. Linsene er av ein spesiell type og har ein viss styrke. Dei har òg ein svært bestemt avstand mellom seg som fysikarane har rekna seg fram til.

For å teste innretninga, stilte forskarane opp objektet dei ville gjere usynleg mot ein rutemønstra bakgrunn. Då dei såg tvers gjennom linsene, var ikkje objeket synleg. Så flytta dei seg frå side til side for å sjå om dette fungerte frå fleire synsvinklar.

Det dei såg av bakgrunnen gjennom linsene, flytta seg saman med blikket deira og stemte samstundes overeins med resten av bakgrunnen – akkurat som om objektet ikkje var der.

Korleis er så dette mogeleg?

Bøy og tøy

Hemmelegheita ligg i typen, styrken og avstanden til linsene, og korleis denne kombinasjonen får lyset til å oppføre seg.

For å få eit objekt til å bli usynleg, må ein nemleg få lyset til å gå utanom objektet. Det gjer innretninga til Howell og Choi.

Problemet med denne innretninga er at den sender lyset gjennom midten av seg. Det vil seie at dersom objektet står slik at det blokkerer midten av innretninga, vil det ikkje bli usynleg. Det er berre området rundt midten, som ein smultring rundt eit hol, som kan gjere objektet usynleg. Dette er noko Howell og Choi vil jobbe vidare med for å løyse.

Fordelen med innretninga deira er at den fungerer på alle frekvensar av synleg lys, og at det berre er storleiken på linsene som set ein stoppar for kor stor ein kan lage den.

Slik lagar du ei usynlegheitskappe

Innretninga kan virke som noko ein lagar berre på moro, men Howell og Choi ser for seg at lastebilsjåførar kan bruke den for å sjå forbi blindsona på bilen når dei køyrer.

Ei anna yrkesgruppe som kan bruke den er kirurgar. Ved hjelp av «usynlegheitskappa» at dei kan sjå gjennom handa si når dei opererer og rett på det dei held på med.

Og kanskje treng du ei usynlegheitskappe i jobben din du òg?

Oppskrifta på korleis du lagar den finn du nedst på nettsida til Universitetet i Rochester.

Løsningen som er blitt til i laboratoriene til Sintef og NTNU skal gjøre hverdagen tryggere for eldre og såkalt fallutsatte personer.

Og testutgaven er enkel: En mobiltelefon som kan programmeres til å registrere fall, festes i et hoftebelte. Hoftebeltet festes til personen som trenger alarmen – og vips – alarmen går om bestemor er uheldig og faller i trappen.

Nå testes den ut i praksis ved to ulike helse- og velferdssentere i Trondheim kommune.

Samler data

– Det høres enkelt ut, men den virkelige løsningen vil bli litt mer komplisert, sier Yngve Dahl, interaksjonsdesigner og IKT-forsker ved Sintef.

Han har spesialisert seg i relasjonen mellom menneske og maskin, og det kommer godt med i dette prosjektet.

• Les også: 400 årsaker til fall

Målet er å utvikle en dings som er litt mer praktisk og funksjonell enn en mobiltelefon som er sydd inn i et belte. Kanskje får sensorpakken plass i en løsning som kan fungere som et plaster, og som kan kommunisere med personens mobiltelefon.

Beltet som nå testes ut, har imidlertid en viktig funksjon i utviklingsarbeidet:

– Nå får vi testet hvordan våre fallberegninger passer med virkeligheten. Dataene som benyttes i dag er nemlig basert på simuleringer av fall.

– En sentral del av denne testen er derfor å samle realistiske data for hva som skjer når eldre faller i virkeligheten, forklarer Dahl.

Bevegelse og fart

De nye dataene skal brukes til å finjustere dataprogrammet som beregner fallene, et program som for øvrig måler både bevegelser og fartsendringer.

–  Til sammen gjør dette at vi får en klar indikasjon på at noe ikke er som det skal med en pasient gjennom at det går en alarm automatisk, sier Dahl.

Med dagens trygghetsalarmer er det personen selv som aktiverer knappen. Det forutsetter at personen er i stand til å trykke, og ikke minst har på seg alarmen når uhellet er ute.

• Les også: Forebygging av fall lønner seg

– Samtidig er automatiseringen en utfordring: Det er svært viktig for oss at løsningen ikke bidrar som støy i en allerede travel hverdag for de som jobber på sykehjemmene.

– Vi må sikre oss at det ikke ropes «ulv», når det ikke er noen ulv i sikte, sier forskeren. – Derfor er testene som pågår nå svært viktige for oss.

Forskerne skal også samle inn erfaringer med beltet gjennom intervjuer av både forsøkspersoner og pleiepersonell i etterkant av forsøksperioden.

Hva med en innebygget støtdemper?

Dahl ser for seg at det kan knyttes flere løsninger inn i beltet. En mulighet er å benytte GPS, slik at den også virker utendørs. Det vil gjøre det tryggere for mange å ferdes utendørs på egen hånd.

– Vi jobber også med utviklingen av en hoftebeskytter som skal hindre hofte- og lårbensbrudd. Det er fullt mulig å se for seg at disse to løsningene kan integreres i hverandre, sier Dahl.

– Det viktigste er at vi klarer å utvikle løsninger som ikke bare fungerer rent teknisk, men som de eldre selv er villige til å bruke i praksis. Så langt har vi bare fått positive tilbakemeldinger fra både brukere og pleiepersonell, tilføyer forskeren.

De aller fleste av oss har fått med oss at fem porsjoner med enten grønnsaker eller frukt, kan være et godt bidrag til en sunn fysisk helse.

Og bedre skal det bli.

Nå ser det nemlig ut til at en fem om dagen-prinsippet også kan være sunt for vår mentale helse.

Jo mer, jo bedre

En undersøkelse av psykisk helse i England, viser at det kan være en sammenheng mellom en god mental helse og mengden frukt og grønnsaker man spiser.

Tidligere er det også funnet en sammenheng mellom lav IQ og usunn mat.

14 000 deltakere, kvinner og menn i alderen 16 år og over, ble undersøkt i forbindelse med studien.

Tallene viste at de med best psykisk helse ofte hadde høyest inntak av frukt og grønt, mens de med dårlig psykisk helse ofte spiste mindre. Alkoholinntak og overvekt hadde ingen direkte sammenheng med deltakernes mentale helse.

- Våre funn tyder på at jo høyere et individs frukt- og grøntinntak er, jo lavere er sjansen for at de har dårlig psykisk velvære, sier Dr Saverio Stranges, én av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Tidligere forskning har vist at mange med psykiske lidelser også er overvektige, og at den psykiske helsen også har godt av å gå ned litt.

Potensiell hjelp

Forskerne bak studien trekker fram hvordan et slikt funn kan være et enkelt, men effektivt bidrag til en forbedret mental helse. En god psykisk helse bidrar til optimisme, selvtillit og gode forhold til andre, skriver de.

Dårlig psykisk velvære er derimot ofte forbundet med andre sykdommer.

I en norsk-dansk bok har forskere også funnet en sammenheng mellom fysisk aktivitet og psykisk velvære.

- Psykiske lidelser koster både individet og samfunnet mye. Mens psykisk velvære kan motivirke flere fysiske sykdommer, usunne livsstiler og sosiale ulikheter innenfor helse, sier Sarah Stewart-Brown, en annen forsker som har jobbet med studien.

- Det har blitt uhyre viktig at vi begynner å undersøke de faktorene som gir mennesker muligheten til å vedlikeholde en følelse av velværenhet, understreker hun.

Referanse:

Stranges, S. samaraweera, P.C. Taggart, F. Kandala, N. Stewart-Brown, S. Major health-related behaviours and mental well-being in the general population: the Health Survey for England. BMJ Open (2014)

En stor andel av dem som overlevde 22. juli-angrepet på Utøya følte skam og skyld etter den tragiske hendelsen. Det fremgår av en studie med intervjuer av 325 av de 490 overlevende etter Utøya-angrepet, skriver Dagens Medisin.

44 prosent sier i undersøkelsen at de har opplevd skyldfølelse, og 30 prosent har skammet seg over noe av det som skjedde på Utøya.

Forskerne har også brukt en sjekkliste for å avdekke symptomer på posttraumatisk stress. Da de så på gjennomsnittskår på sjekklisten for de 325 deltakerne og holdt dette opp mot rapportert opplevelse av skyld og skam, fant de en tydelig sammenheng.

– Det var et mindretall som opplevde skyld og skam, men vi fant at disse var mer utsatt for posttraumatisk stress. Denne studien kan ikke si noe om årsakssammenheng, men vi fant at jo mer skyld og skam, dess høyere symptomskår, sier psykolog Helene Flood Aakvaag, som mener det er viktig å formidle funnene til helsevesenet.

– Mens vi vet fra forskning at voldsofre sliter med skam og skyld, er vår studie en av de første som viser at det samme kan være tilfelle for terrorofre, og dette er det viktig at klinikkene er klar over, sier hun.

En stor andel av dem som overlevde 22. juli-angrepet på Utøya følte skam og skyld etter den tragiske hendelsen. Det fremgår av en studie med intervjuer av 325 av de 490 overlevende etter Utøya-angrepet, skriver Dagens Medisin.

44 prosent sier i undersøkelsen at de har opplevd skyldfølelse, og 30 prosent har skammet seg over noe av det som skjedde på Utøya.

Forskerne har også brukt en sjekkliste for å avdekke symptomer på posttraumatisk stress. Da de så på gjennomsnittskår på sjekklisten for de 325 deltakerne og holdt dette opp mot rapportert opplevelse av skyld og skam, fant de en tydelig sammenheng.

– Det var et mindretall som opplevde skyld og skam, men vi fant at disse var mer utsatt for posttraumatisk stress. Denne studien kan ikke si noe om årsakssammenheng, men vi fant at jo mer skyld og skam, dess høyere symptomskår, sier psykolog Helene Flood Aakvaag, som mener det er viktig å formidle funnene til helsevesenet.

– Mens vi vet fra forskning at voldsofre sliter med skam og skyld, er vår studie en av de første som viser at det samme kan være tilfelle for terrorofre, og dette er det viktig at klinikkene er klar over, sier hun.

Gull, sølv,sink og kobber til en verdi av 1000 milliarder kroner kan ligge langs Antlanterhavsryggen mellom Jan Mayen og Svalbard. Det viser estimater som forskere har gjort. Norge som nasjon må sette i gang forskningsprosjekter for å verifisere funnene.

Black smokers

Dypt nede på havbunnen, langs ryggene der hvor kontinentalplatene skilles, finnes det undersjøiske vulkaner – på fagspråket kalt  «black smokers». 

Gjennom åpninger på havbunnen trenger havvann inn og siver langt nedover før den møter flytende magma på i jordens indre. Trykket som oppstår presser mineralrik magma opp til havbunnen. I møte med havvannet avsettes mineraler og metalliske sulfider rundt åpningen på disse vulkanene. Det er akkurat her det finnes verdifulle mineraler som gull, sølv, kobber og sink – marine mineraler.

Gull, sølv, sink og kobber

Det er gjennomført et ressursestimat langs den delen av den midt-Atlantiske ryggen som faller innenfor norsk sone. Ressursestimatet har kvantifisert de uoppdagede mengdene av kobber, sink, sølv og gull. Metoden som er brukt er den samme som anvendes for å estimere mengde uoppdagede olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel.Den totale forventede metallmengden er estimert til 6.4 millioner tonn kobber, 6.5 millioner tonn sink, 170 tonn gull og nær 10000 tonn sølv. På grunn av manglende leteaktivitet langs denne sonen er usikkerheten stor og det er kvantifisert et stort oppsidepotensial. Det er således en 5 % sjanse at det de reelle tallene er 20 millioner tonn kobber, 21 millioner tonn sink, 652 tonn gull og 32883 tonn sølv. Den forventede bruttoverdien til denne ressursen er 71 milliarder US$, mens oppsidepotensialet er på 229 milliarder US$. Med en dollarkurs på 6 tilsvarer dette henholdsvis 430 milliarder og 1300 milliarder NOK. Bruttoverdien tar ikke hensyn til kostnader. Fremtidig leteaktivitet vil bekrefte eller avkrefte tilstedeværelsen av disse ressursene.Se animasjon av hvor de marine mineralene ligger her:

Teknologiske utfordringer

Før det kan bli aktuelt å hente opp de store verdiene som ligger på havbunnen på norsk sokkel, er det mange teknologiske utfordringer som må løses: Utvinningsmetoder, prosessering, marine operasjoner og konstruksjoner, leting og karakterisering og marin miljøteknologi. Flere andre land er i gang: Canada har kommet langt og Kina og Russland er i gang. Internasjonalt er det arbeid i gang som tar sikte på å utvinne forekomster fra 6000 meter dyp, det er dobbelt så dypt som ressursene på Atlanterhavsryggen ligger.

Norge har omfattende kunnskap gjennom olje- og gassindustrien som kan løse mange av de teknologiske utfordringene, og ved NTNU har vi mange fagmiljøer som kan bidra med kunnskap og forskning: Institutt for geologi og bergteknikk, Institutt for marin teknikk, Institutt for biologi, Institutt for petroleumsteknologi og flere andre institutter. NGU og SINTEF er også naturlige samarbeidspartnere i arbeidet med å finne de beste teknologiske løsningene.

Nytt industrieventyr

Ressursestimatene viser at dette kan bli et nytt norsk industrieventyr. Kartleggingen av havbunnen er gjort ved Statoils visualiseringslab i Trondheim. Dette er bare et eksempel på at kunnskap og forskning som er samlet gjennom mange år i olje- og gassindustrien gjør at Norge har gode muligheter til å få en posisjon også innenfor marine mineraler. I Norge er det NTNU, Statoil og det norske selskapet Nordic Ocean Resources AS som har gått sammen om forskningsprosjekter som har som mål å undersøke hva som finnes av havmineraler langs Atlanterhavsryggen. Analysen er basert på publisert materiale fra universitetet i Bergen og Data fra Oljedirektoratet.

Hvis verdiene faktisk finnes kan Norge på nytt ha trukket vinnerloddet, men skal vi på sikt kunne utnytte dette verdipotensialet må det forskning til. 

Vi på NTNU er klare til å bidra – gjerne gjennom opprettelsen av et senter for marine mineralressurser i Trondheim.

Gull, sølv,sink og kobber til en verdi av 1000 milliarder kroner kan ligge langs Antlanterhavsryggen mellom Jan Mayen og Svalbard. Det viser estimater som forskere har gjort. Norge som nasjon må sette i gang forskningsprosjekter for å verifisere funnene.

Black smokers

Dypt nede på havbunnen, langs ryggene der hvor kontinentalplatene skilles, finnes det undersjøiske vulkaner – på fagspråket kalt  «black smokers». 

Gjennom åpninger på havbunnen trenger havvann inn og siver langt nedover før den møter flytende magma på i jordens indre. Trykket som oppstår presser mineralrik magma opp til havbunnen. I møte med havvannet avsettes mineraler og metalliske sulfider rundt åpningen på disse vulkanene. Det er akkurat her det finnes verdifulle mineraler som gull, sølv, kobber og sink – marine mineraler.

Gull, sølv, sink og kobber

Det er gjennomført et ressursestimat langs den delen av den midt-Atlantiske ryggen som faller innenfor norsk sone. Ressursestimatet har kvantifisert de uoppdagede mengdene av kobber, sink, sølv og gull. Metoden som er brukt er den samme som anvendes for å estimere mengde uoppdagede olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel.Den totale forventede metallmengden er estimert til 6.4 millioner tonn kobber, 6.5 millioner tonn sink, 170 tonn gull og nær 10000 tonn sølv. På grunn av manglende leteaktivitet langs denne sonen er usikkerheten stor og det er kvantifisert et stort oppsidepotensial. Det er således en 5 % sjanse at det de reelle tallene er 20 millioner tonn kobber, 21 millioner tonn sink, 652 tonn gull og 32883 tonn sølv. Den forventede bruttoverdien til denne ressursen er 71 milliarder US$, mens oppsidepotensialet er på 229 milliarder US$. Med en dollarkurs på 6 tilsvarer dette henholdsvis 430 milliarder og 1300 milliarder NOK. Bruttoverdien tar ikke hensyn til kostnader. Fremtidig leteaktivitet vil bekrefte eller avkrefte tilstedeværelsen av disse ressursene.Se animasjon av hvor de marine mineralene ligger her:

Teknologiske utfordringer

Før det kan bli aktuelt å hente opp de store verdiene som ligger på havbunnen på norsk sokkel, er det mange teknologiske utfordringer som må løses: Utvinningsmetoder, prosessering, marine operasjoner og konstruksjoner, leting og karakterisering og marin miljøteknologi. Flere andre land er i gang: Canada har kommet langt og Kina og Russland er i gang. Internasjonalt er det arbeid i gang som tar sikte på å utvinne forekomster fra 6000 meter dyp, det er dobbelt så dypt som ressursene på Atlanterhavsryggen ligger.

Norge har omfattende kunnskap gjennom olje- og gassindustrien som kan løse mange av de teknologiske utfordringene, og ved NTNU har vi mange fagmiljøer som kan bidra med kunnskap og forskning: Institutt for geologi og bergteknikk, Institutt for marin teknikk, Institutt for biologi, Institutt for petroleumsteknologi og flere andre institutter. NGU og SINTEF er også naturlige samarbeidspartnere i arbeidet med å finne de beste teknologiske løsningene.

Nytt industrieventyr

Ressursestimatene viser at dette kan bli et nytt norsk industrieventyr. Kartleggingen av havbunnen er gjort ved Statoils visualiseringslab i Trondheim. Dette er bare et eksempel på at kunnskap og forskning som er samlet gjennom mange år i olje- og gassindustrien gjør at Norge har gode muligheter til å få en posisjon også innenfor marine mineraler. I Norge er det NTNU, Statoil og det norske selskapet Nordic Ocean Resources AS som har gått sammen om forskningsprosjekter som har som mål å undersøke hva som finnes av havmineraler langs Atlanterhavsryggen. Analysen er basert på publisert materiale fra universitetet i Bergen og Data fra Oljedirektoratet.

Hvis verdiene faktisk finnes kan Norge på nytt ha trukket vinnerloddet, men skal vi på sikt kunne utnytte dette verdipotensialet må det forskning til. 

Vi på NTNU er klare til å bidra – gjerne gjennom opprettelsen av et senter for marine mineralressurser i Trondheim.